fullstendigkaos Bloggen du ikke vil erkjenne ovenfor vennene dine at du faktisk liker!

Kjære vakre eller ikke fult så vakre menneske som leser dette innlegget.
Enten du leser dette innlegget, fordi du leser bloggen min regelmessig, eller fordi du kanskje følte at overskriften traff deg på en eller annen måte, så skal dere vite en ting; Dette er et innlegg som først og fremst laget til dere som har en del haters der ute.

Jeg vet at dere fleste som leser dette, er unge mennesker.
Ja, jeg har lesere som er over 50 år, men dere fleste som følger meg vet jeg er fra 12-25 år, sånn cirka.

Jeg er 21, og har hatt en del personer som har hatet meg oppover årene.
Men nå skal jeg ikke skrive et innlegg som handler om det, for meg selv har jeg skrevet en del om før.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Jeg har en beskjed til alle som sliter med at dere føler dere misslikt av folk rundt dere. En melding til dere som blir plaget av andre, en melding til alle som ikke blir godkjent i samfunnet! Først av alt, du er IKKE alene.
Ja, tenkte meg at du hadde lest eller hørt det før. Og du er kanskje til og med lei av å høre at du ikke er alene?
For hva hjelper det at folk sier det til deg, når du føler deg helt alene? Jeg vet det, det hjelper lite.

Enten om du føler deg stygg, misslykket, ensom, ustrekkelig eller dum, merk deg mine ord nå.
Jeg er en gutt som helt siden barnehagen har gått alene, jeg var en outsider! Ble fysisk slått til tider, og psykisk rakket ned på.
Har hatt suicidale tanker, og ja, jeg har også forsøkt å gjort alvor ut av det, men ble stoppet, og fy faen som jeg hatet å leve videre, da jeg ikke klarte å dø!

Å føle seg tilside satt er noe av det verste man kan føle på. Å ville være noe man føler man ikke får lov av andre, det er tortur! Å være redd for å gjøre det man vil, fordi andre skal le, peke på deg og si stygge ting til deg, eller bak ryggen på deg, det er ikke til å holde ut.

Ja, jeg trenger ikke beskrive dette mer nå, for jeg er veldig sikker at vi forstår hverandre? Ikke sant?
Kjære menneske som leser dette! Du er ikke et verdiløst menneske, alle mennesker har flere verdier! Selv om du ikke funker i fotball, matematikk, ikke kan synge, ikke kan snakke mens mange hører på samtidlig, eller noe andre som “alle andre kan”, så betyr ikke det at du er verdiløs! Slett disse tankene fra hodet ditt med en gang!
Og igjen, ja det er så lett å skrive, så lett å si. Da jeg var 15 år, så HATET jeg hvis folk sa at jeg bare kunne glemme å tenke sånne negative tanker. Fordi det var jo det jeg følte selv, ikke sant?

Det viktigste er ikke hva man kan eller ikke kan. Det viktigste er å vite hva man liker å gjøre. Om man er flink til det eller ikke er ikke så viktig, det som betyr noe er at man trives i det man gjør. Omså man er verdens jævligste trommeslager, så får det så være om man elsker å spille på trommer! Mener jeg.

Det finnes ingen fasit på hva som egentlig er rett eller galt her i verden! Hvis du virkelig bestemmer deg for at noe funker, så funker det! Hvis du bestemmer deg for at det ikke er noe galt i å kle deg slik DU VIL, og hvis du klarer å få deg til å virkelig mene og tro på det selv, så betyr det lite hva andre sier!
For du er ikke stygg, de som sier det om deg er styggere enn deg, på innsiden! De som sier at du er en dust, er den verste dusten!

Tenk litt på en ting til. Hvem vil bli best husket om 10 år?
Deg, eller de som plager deg nå?

Du!
For det er de som blir plaget som folk husker. De som plager noen blir glemt! Ting som blir glemt er de minst viktige tingene i verden, det som blir husket er det viktigste! Min teori, DU er viktigere enn de som plager deg! Og de plager deg fordi du av en eller annen grunn har noe som de ikke har!

Uansett grunn til at du er hatet av noen! La de bare få hate deg!
For det å være hatet er også en form for oppmerksomhet! Og de som blir hatet vil med tiden bli sterkere enn de som hater!
Om kanskje 5 år vil du være et menneske som er sterkere enn de! Og da kan du ta igjen, ikke ved å plage de tilbake, men ved å vise hvem som er sterkest! Se sånn på det; Du er den populære, selv om du ikke ønsker den type oppmerksomheten du får nå selv!

Hold ut, aldri gi opp!
Og igjen, du er aldri alene der ute! Jeg har selv vært en totall outsider.
Uansett hvilken outsider vi er, så har alle outsidere noe felles! Vi har hverandre!

Vi reblogges!

Dette er en typisk uro-i-kroppen dag!
Rastløshet er også et ord for det. For saken er at jeg egentlig har nok å ta for meg, å bedrive tiden min med. Problemmet ligger i at uansett hva jeg gjør nå, så klarer jeg ikke å konsentrere meg fordi hodet mitt alltid er helt andre steder.

Har foreksempel aldri sett noe særlig på tv-serien 24. Fant i går ut at alle sesongene ligger ute på Tv2 Sumo. Og begynte å se på første episode i går, og jeg tror jeg kan kalle meg fan, til tross for at jeg bare har sett en episode, og det var i går.
Prøvd å sett mer på episode 2 i dag, men jeg klarer det ikke uten at jeg mister for mye av handlingen.

Det har ikke noe med at serien er “komplisert” eller noe sånt, men jeg er virkelig kjempe ukonsentrert, rastløs og urolig i kropp og sjel her og nå. Det er masse bøker jeg har ulest, som jeg kan lese på. Jeg har en hel masse spill å bedrive tiden på.
Det er absolutt ikke noe kjedelige eller viktige ting jeg MÅ gjøre for øyeblikket, og da er det nettopp spessielt kjipt at jeg har en alt for rastløs energi i meg i dag som nettopp gjør at det er veldig mye kaos i hodet mitt, og veldig mange signaler som flyr frem og tilbake, rundt og på skrå i en kjempefart i kroppen min.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Kanskje jeg skulle sende på noen melding for å invitere noen hjem? Kanskje jeg skal sykle meg en lengre tur mens det enda ikke er vinter? Kanskje jeg skulle spilt enda mer av The Last Stand 2-spillet på 1001spill.no som jeg har utrolig lett hekta på? Kanskje jeg skulle hatt maraton med 24 sesong 2? Kanskje, kanskje, kanskje!!!

Å ha asperger syndrom er som å daglig være et krigsfelt for veldig mange følelser og tanker som skaper uro og kaos i så stor grad at det er vanskelig for meg å henge med i hverdagen. Jeg ser på meg som en veldig urolig person, ustabil til tider. Spessielt min kjæreste venn har fått merket hvor ustabil jeg kan være, men likevel ikke meg på mitt verste. Jeg vet at det finnes medisiner som mange med asperger eller autisme generelt kan ta, men jeg vil ikke ta noe jævla tablett for å fungere.

En av årsakene til at jeg ikke vil ta noen medisiner er fordi jeg er redd de samtidlig skal dempe de unike fordelene som man kan ha ved å ha min diagnose, som mange “vanlige” mennesker ikke har, som foreksempel det at når det virkelig er noe man virkelig, virkelig brenner for og liker å gjøre så oppnår man veldig gjerne at annet resultat som mange andre må slite mer for å få til innen en viss kreativitet!

Jeg vil være meg selv, og hvis det å være en litt ustabil, veldig rastløs og til tider småhyper gutteralp er å være meg, så be it!
Har veldig mange ideer til ting jeg kan gjøre, mange kreative prosjekter jeg kan skape, men alt konkurrerer om å bli prioritert først, og ja; det er litt vanskelig for meg! Spessielt når jeg tar meg et valg, å velger å gjøre noe, så er det alltid sånn at jeg fremdeles tenker at jeg heller skal gjøre noe av det andre, når jeg tror jeg har bestemt meg! Asperger syndrom er noe mas!

Vi reblogges!

I The Hunger Games møter reality-show dataspill-fronten.
Filmen utspiller seg en litt fremover i tid og Nord-Amerika heter nå Panem, og er delt opp i 12 distrikter.
Nord-Amerika, eller Panem som det i filmen heter har blitt offer for diktatur, og det av ganske heslige, egoistiske og forfengelige mennesker som tvinger en jente og en gutt fra hvert distrikt til å delta i The Hunger Games, eller Dødslekene som det kalles på norsk.

Vi snakker her om en syk, syk, direktesendt realityunderholdning der alle de 24 deltagerne tvinges til å slåss til det kun står igjen en levende person. I realityserier vi er vant til i dag sendes folk levende ut, i dette spillet dør alle taperne, som sagt til det kun er igjen en eneste levende person.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

De 24 ungdommene som tvinges i det blodige dødsshowet er mellom 12-18 år gamle, og Katniss Everdeen (spilt av Jennifer Lawrence) blir en av de som blir kastet ut i dette, denne gangen. Egentlig er det hennes lillesøster som blir trukket, men hun melder seg frivillig til å ta over hennes plass.

Når alle de unge menneskene er valgt ut blir de fjollet opp, sminket og kledd opp for at de skal se mest presentable ut i et direktesendt intervju med den noe ekle Caesar Flickerman (spilt av Stanley Tucci).

Da spillet omsider settes i gang, blir alerede en god del av ungdommene drept av hverandre.
Kort fortalt så er dette en film på 2 timer som jeg har ganske blandete følelser for. Jeg synes konseptet med at 24 ungdommer fra 12 til 18 år blir tvunget til å drepe hverandre til en står igjen, forran en hel verden som vitne på, er ganske kult.
Men jeg synes også mange av delene til filmen er noe toskete og irritable, og da tenker jeg i stor grad på mange av rollefigurene, samtidlig som dette er en slags sci-fiction-film i mine øyne!

© Bildet er tatt fra collider.com

© Bilde tatt fra andpop.com

Filmen nådde ikke til mine forventninger som i utgangspunktet ikke var så veldig høye heller.
Dette er heller en film for unge tenåringsjenter, enn for en morbid gutt som meg. For det er egentlig ikke noe særlig til action heller i denne, for det er også noe kjærlighet, og litt for mye for meg. I tillegg er det noe dialog, og bla bla bla.. Filmen skal få sin terning. Filmen var heller ikke veldig spennende, og jeg kunne svært tidlig gjette meg til sånn cirka hvordan den ville slutte! Typisk moderne drittfilm!

Jeg er ikke en fan av The Hunger Games, jeg er ikke fan av romanse på film, ikke fan av sci-fiction, og heller ikke fan av Stanley Tucci, og sist, ikke fan av filmer som i utgangspunktet er laget for ungdom, spessielt ikke viss de åpenbart er for jenter!

© Bildet tatt fra hungergamesdwtc.net

Det som for mitt vedkommende trekker litt opp er enkelte av filmens effekter, samt at skuespillerne leverer ganske så bra, med tanke på at de største rollene er nokså unge, og det beste av alt; Wood Harrelson fra blant annet zombiefilmen “Zombieland” er med, så da får jeg bare tåle tryne til ekle Tucci en stund, men selv jeg har mine begrensninger!

Terningkast

Vi reblogges!

Det er noen måneder siden Marilyn Manson-albumet Born Villain kom ut nå, da det kom ut i begynnelsen av mai eller slutten av april som det gjorde i Norge, 30. april for å være pinlig korrekt.
Hittil er det gjort tre musikkvideoer fra forskjellige låter på det albumet, og denne uken ble musikkvideoen til Slo-Mo-Tion sluppet!

Marilyn Manson – Slo-Mo-Tion

Synes denne låta er så helvetes tilfredsstillende, så også videoen!

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Vi reblogges!

Morbide tanker foregår gjerne mer enn en gang om dagen, i mitt liv.
Innimellom kan jeg faktisk skryte av at de er litt interessante også.

Den siste tanken min synes jeg faktisk har såpass spennende problemstilling at jeg vil lufte nettopp den offesielt med dere.

Tenk dere følgende:
Du stenges ned i en kjeller med din beste venn og en ukjent person.
Ute er det så uendelige mange meter med snø som gjør det totalt umulig å komme seg ut på dagevis. Dere er kort fortalt så godt stengt inne at ingen ting makter, annet enn å håpe på at noen finner dere, graver dere ut også videre…

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

I det litt småkalde rommet er det dessverre ikke mye å slenge i seg av mat. Mesteparten av tingene i rommet er gamle møbler, som i denne sammenhengen er nokså uvesentlig. Det ligger forresten noen litt uskarpe, men dog rene kniver på en hylle. Timene går, og det gjør også dagene.
Dere tre har nå vært innestengt i 2 døgn, og dere er alle blitt sultne. På den ukjente personen er det derimot en del fett, så hvis dere vil og orker så har dere litt kjøtt dere kan mette dere på.

© Bilde tatt fra horror-extreme.com

Hva ville dere gjort? Ville dere gått sammen med bestevennen deres forså å slaktet den ukjente, litt lubne personen for å mette deres egne spisebehov? Eller ville dere heller ventet og ventet til dere eventuelt hadde sultet ihjel? Mye tyder dessuten på at vedkommende dere vurderer å spise ikke har noen som vil savne han/henne uansett!

Så, svar meg på følgende spørsmål? Ville dere gått for slakt, på han/henne for å leve litt lengre selv, i håp om å få se igjen de kjære personene i livene deres utenfor? Eller ville dere heller økt risikoen ved at de ikke fikk se dere to igjen ved at dere sultet dere fordi dere ikke ville debuttere som kannibaler?

Jeg ville i dette tilfelle psyket meg opp, slaktet personen på en så human og rask måte som mulig, og spist som et ekte rovdyr. Rett og slett fordi jeg ville leve lengst mulig, i håp om å få sett igjen mine venner og familie!

Vi reblogges!

Sjelden at jeg leser nettaviser eller nyheter generelt, og enda sjeldnere blogger jeg i ettertid om ting jeg leser.
I går døde 58 år gamle Tony Nicklinson med ordene “Farvel verden, tiden er inne”.

Ikke før i dag hadde jeg hørt om fyren. Men saken jeg nettopp leste i vg-nett satte meg i tillegg på noen tanker som ikke har med aktiv dødshjelp å gjøre i den forstand, skal komme tilbake til poenget litt lengre ned.
Nicklinson har i lengre tid kjempet en kamp om å få aktiv dødshjelp.

“Jeg er trist over at retten ønsker å fordømme meg til et liv med økende uverdighet og lidelse”, har han sagt til BBC News.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Han har drevet en aktiv kampanje for å få sitt ønske om å dø i oppfyllelse, og har over 50 000 følgere på Twitter-profilen.
Tony var lam og kunne kun kommunisere med andre via øyelokkene.
For en ukes tid siden sa retten nei til å gi han det han ønsket, noe som resulterte i at han bestemte seg for å sulte seg.

Nå har han endelig fått fred, og er et mye bedre sted enn vår ondskapsfulle og smertefulle verden.
Aktiv dødshjelp er at man får hjelp av leger til å dø av foreksempel en enkel sprøyte, og passiv dødshjelp som er det eneste form for “henrettelser” vi har i Norge er at legen kan ta vekk maskiner som holder pasienter i livet.

Så kommer jeg til poenget.
Se litt skrått på det, hvor ironisk er det ikke at en del menneskeskjebner som på død og liv vil dø, og som faktisk veldig forståelig ønsker det, ikke får det. Mens derimot i en del steder så kan en pur jævlig drittsekk som fortjener å råtne langsomt være så heldig å i verste fall bli henrettet veldig fort og attpåtil smertefritt!

Jeg synes det er slike saker som virkelig inspirerer, og som setter en viss irritasjon i meg i kok. Jeg er for aktiv dødshjelp for de som absolutt ønsker det. Men da skal det virkelig være ille, og nei da holder det ikke “bare” at kona har gått fra noen og at man har mistet jobben og gått konkurs og har kjærlighetssorg og depresjon og sånn. Man skal virkelig være syk og hjelpesløs, og i Tony er virkelig et av de få eksemplene som jeg faktisk syntes skulle fått den aktive dødshjelpen. For dette er en man som virkelig har lidd og fått det mye bedre om han raskere fikk det han ba om.

Hvorfor skal gode mennesker som har det veldig jævlig være tvunget til å leve og få det verre og verre ettersom tiden går fordi det ikke finnes noe annen hjelp eller kur mot smerten, mens onde, onde mennesker får unnslippe smerte ved en sjapp henrettelse?

Til slutt vil jeg sitere Hotel Cæsar-dronningen Astrid Anker-Hansen: Et hvert menneske må få bestemme over sitt eget liv!

Vi reblogges!

Lesevansker i form for konsentrasjonssvikt med asperger syndrom
Har i natt ligget å grublet på en liten ting etter at jeg egentlig skulle ha sovet.
For natten for meg begynte med at jeg gjorde noe som for mitt vedkommende ikke er bare-bare, nemlig å lese 3 kapitler i en bok.

Etter at jeg hadde kommet meg gjennom en sånn passelig dose følte jeg for å stoppe, og legge meg. Men det skulle jeg ikke få til bare-bare. For en stund har jeg tenkt å lage en sak på det å ha asperger syndrom og det å samtidlig prøve å lese.
Det jeg grublet på i natt var fordeler og bakdeler med at jeg lager en videoblogg på det, og fordeler og bakdeler med at jeg heller skriver et innlegg.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Når jeg da snakker foran et kamera så blir det å redigere meg selv ofte en jobb på en annen måte enn om jeg skal skrive det i stede. Jeg er ofte bedre i å forklare meg skriftlig fremfor muntlig, uten at jeg skal prøve å forklare hvorfor, fordi at det er noe jeg har problem med.

Vel, jeg tror jeg valgte feil i denne saken, men det ble til at jeg gjorde en videoblogg, fremfor å skrive et lengre innlegg.
Denne videoen tok det meg tre forsøk å få til, og selv på siste forsøket så er det en del ting jeg føler jeg kunne forklart bedre. Enkelte ting krever rett og slett alt for mye konsentrasjon for en person med autisme å forklare, og da er det ikke så dumt at temaet her og nå i veldig stor grad går ut på nettopp konsentrasjonsvansker, men da i form av å kunne lese!

Opprydding pågår!
Har forresten gjort en liten forandring i kategori-listen på bloggen nå.
Kategoriene “Bloggnytt” og “Quiz of piss” er slettet.
Innleggene og bildene i kategoriene er her fortsatt, de er rett og slett bare flyttet til andre kategorier som “Blogg” og “Diverse”, holder på å ta en liten opprydding på bloggen. Men kan love, ingenting annet enn KUN noen kategorier vil forsvinne. De kategoriene jeg sletter tar jeg altså å flytter innholdet over til andre kategorier, først!

Har dessuten også laget EN ny bloggkategori, nemlig en som heter for “Asperger syndrom”, der jeg også har flyttet inn to eldre innlegg om asperger som før lå på “Diverse”.

Vi reblogges!

MacGyver lærte meg en gang i tiden at hvis man er redd for svaret, ikke still spørsmålet.
Derimot så er ikke jeg så jævla redd for svaret denne gangen, tror jeg. Liker å innbille meg at jeg er veldig hard og tåler alt for tiden. Hehe.

Et vært menneske har mange forskjellige radarer på seg. Alle de forskjellige radarene sender alltid forskjellige signaler til forskjellige mennesker det ène mennesket omgås. Disse signalene jeg snakker om har vi på norsken så pent lært å kalle for inntrykk og meninger.

Alle har meninger om noen. Ingen er bare elsket. Det er bare noen som er bare hatet.
Håper ikke jeg er bare sistnevnte, selv om det hadde vært et komplemang for flere tusener, da det virkelig skal litt til for å bli bare hatet, ja selv i jantenorge.

Så skal jeg spytte ut spørsmålet, kjære en og hver som leser bloggen min, kjenner meg eller over knestrømpa ikke kjenner meg: HVA FORBINNER DU MED NETTOPP MEG?

Sånn, da var den fisen sluppet også, og jeg håper på å få noe tilbake!

Vi reblogges!

Endelig kom plakaten jeg har ventet på siden mandag.
Er ikke helt sikker, men tror at den pakka jeg nettopp har vært å hentet, er den første Dragens Hule-pakken etter at jeg flyttet til leiligheten jeg bor på nå.

Jeg har utvilsomt fått meg mye større plass og det er en del steder hvor det enda kunnet vært noe, som foreksempel flere bilder eller plakater, speil eller andre ting.

Ikke bare på vegger forsåvidt. Men der også.
Vel, jeg har nå omsider anskaffet meg enda en plakat til mitt lille sted.
Det er en Nightshade-plakat og preger noen utrolig morbide, skjønne zombier.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Har også spart på meg et par nye knokeløse hansker, er godt det nå som høsten faller mer og mer innpå. Begynner å ha noen slike nå, men ikke så mange som antall t-skjorter jeg har f.eks.. ^^

Da har ikke den trøtte strømpa av en sortblogger noe mer å melde fra om der og nå.

Annet enn at jeg er trøtt, men det kunne sikkert en del gjette seg til alerede, dersom dere kjente meg.

Hey, kom på en ting som ikke skal unevnes.
På posten trekker man som kjent kølapp, i alle fall i Oppdal. Når det da endelig er din tur, er det da litt unektelig irriterende når en gammel, liten mann med høreaparat og det som er sniker forran deg… Lille, gamle gnom.. Haha, see yah in hell!

Vi reblogges!

… er egentlig lettere enn mange tror.
Å glede andre, er ikke alltid noe som man behøver veldig sterk kompetanse til.
De fleste mennesker, tror jeg, kan viss man virkelig vil. Eller, nei, alle kan, hvis man vil.

Dette innlegget jeg skal gi dere nå, kommer kanskje til å være litt fjernt fra det dere er vant til ellers, men la gå.

Å leve er en kort prosess i det store bildet, som for de fleste av oss kan føles lang.
Men livet er igjen egentlig alt for kort. Det er for kort til at vi kan gå rundt og hugge hodet av naboene våre hver gang bikkja deres bæsjer på vår plen. Livet er for kort til å hate. Livet er fort kort til å legge nag.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Rottene mine er for tiden en av de beste støttekompisene jeg har i livet mitt, da de er veldig sosiale og intelligente dyr <3

Alt for mange er innerst inne i seg selv så ensom, og redd at de kjenner bare til to følelser, frykt og hat.
Jeg snakker om erfaring. Jeg er bare 21 år. Og jeg har brukt alt for mye tid på å konkurrere ned andre, ydmyke folk som har gjort meg feil, kritisere de jeg ikke har hatt til overs for, og jeg skal ikke lyve ved å si at det ikke vil fortsette å skje i fremtiden.

Men akkurat i kveld, nå som jeg skriver dette innlegget, så føler jeg for å skrive et sjeldent innlegg, som ikke er skrevet fra mitt hjerte og mine hender så alt for ofte.

Å glede andre er så lett, og attpåtil så grusomt vanskelig.
Det er vanskelig å glede andre når man selv er nedtrykt i et stort, ensomt hull hvor man ikke har sett tegn til håp og klare tanker på lang tid. Verden er full av hindrer, ignoranse og trangsynthet. Det er ikke til å komme vekk fra.

Men nå skal jeg ikke skrive mer om det, for dette innlegget hadde jeg tenkt skulle handle om det motsatte av det mørke. Nemlig det lyse.

Å stille opp for andre er en god ting. Som jeg har skrevet før, kan man ikke alltid stille opp, da man også må finne en grense for sin egen del også. Men det å hjelpe andre når man kan, det er det lite i verden som virkelig slår.

Faktisk er det ikke alltid nødvendig å gjøre det så komplisert heller. Det å brenne av masse penger for å kjøpe oppmerksomhet og lykke til et annet menneske er egentlig ikke nødvendig i hele tatt. Å være der for andre innebærer heller ikke at man alltid må si så utrolig mye, og man trenger ikke alltid å forstå den som sliter hele tiden heller. Men det å være der. Å for eksempel sitte hos noen som har det vanskelig, det kan for mange hjelpe mer enn man får inntrykk av.

Bare å sitte i samme rom som noen som har det vanskelig kan gjerne være nok det. For om man ikke er enig i alt, så er man der i alle fall likevel, og det er en veldig god start på kjærlighet og vennlighet. Så skader det heller ikke å si at man er glad i de rundt seg, uansett om det er kjæreste, venn eller familie.

Vi er så absolutt forskjellig, og jeg vil dere skal ha det klart at det jeg skriver nå ikke gjelder for alle. For ja, det finnes også mennesker som får det best av å få ro og være alene. Jeg er mer et slikt menneske som har lært meg å sette pris på å få folk rundt litt på avstand, når det er noe, og for meg føles det ikke feil eller ensomt da, for meg føles det nødvendig.

Men samtidig synes jeg det er veldig godt å vite at det finnes folk i den fordømte verden som er der, hvis jeg vil det. Å det å få vite det, og innimellom få påmint det, det er ofte det beste plasteret en gutt som meg kan få på sitt blødende sår.
Jeg er ikke så glad i at folk ringer og maser på meg når jeg helst bare vil være alene, men det å likevel få en liten tekstmelding om at noen veldig gjerne vil og kan snakke med meg i timevis om det er det å gjøre, dersom det er noe, det er noe jeg setter veldig pris på. Og sånn tror jeg det er med de fleste av oss. Å vite at man ikke er alene og hjelpeløs, selv om man kanskje føler det der og da, er ofte en veldig god og sunn medisin.

Så kan man også sende et brev, en melding på facebook eller en sms til de som har det vanskelig. Og den trenger ikke være veldig lang. Det kan rett og slett være så enkelt som et eneste positivt komplement!
Menneskeskjebnene i verden er uendelige, og det er også måtene å hjelpe på. Så jeg har ingen fasit som gjelder alle.

Men det jeg har skrevet nå, det er i det minste ting jeg personlig vet funker på meg selv, i alle fall i blant.

Vi reblogges!