Definitionen på ondskap er i følge Wikipedia å med vilje påføre andre motgang eller smerte som i utsagnet “det var gjort av ren ondskap”.
Likevel mener jeg at den mest vanlige ondskapen kanskje ikke er ment som ondskap, men som har blitt det likevel.
Anders Behring Breivik er og blir den mannen folk flest i dag vil tenke mest på dersom vi nevner ondskap i Norge, enda hans såkalte budskap var å vise Norge hva som er galt med landet, i håp om at vi skal våkne før det er for sent.
Adolf Hitler regnet vel heller ikke seg selv som en ond person, men heller som en politisk person med en visjon om hva som var godt og ondt. Hitler så på blant annet jødene som de onde på jorden, og dermed ville rydde de ut, til folkets beste.
Hitler mente selv han hadde gode intensjoner, men handlingene var utvilsomt svært skrudd, og onde!
Dersom man går inn i en tankekrets om hva som er ondt og godt er det fort gjort at man beveger seg i selve ondskapen selv. For i veldig mange tilfeller så har ondskap nettopp kommet av at andre mennesker har sin visjon om hva som er galt og ondt, og dermed har blitt besatt av tanke på å gjøre noe med det, forså å selv trå inn i ondskapens makter.
Ondskap møter vi ikke bare i politiske forrestillinger om rett og galt. Vi møter også ondskap i andre former. Som foreksempel dersom noen mangler noe, eller ikke har fått tilfredstilt et behov. Mangel på selvtillit er ofte en kjent form for å utvikle onde tendenser som går ut på å skvise og ydmyke andre mest mulig. Dette er gjerne folk som ikke sier at de sliter med det, det kan også være folk som gir utrykk for at de har veldig god selvbilde, men likevel spiller et spill, og der det å late som de har veldig god selvtillitt er bare en av flere ting de sliter med, samtidlig som de ofte føler de må ydmyke og såre andre for å holde seg oppe.
Man trenger foreksempel ikke lete lenge på blogg.no for å finne slike mennesker.
Slike mennesker ser kanskje heller ikke på seg selv som en ond person, de kan kanskje innrømme at de er et rasshøl, men ikke alle innser eller vil innrømme at de er en ond, da de gjør onde handlinger.
Jeg er en dag i dag usikker på hvor jeg havner på målestokken mellom godhet og ondskap.
Jeg vet selv at jeg er der kanskje mer enn jeg burde for enkelte, samtidig som jeg også kan være veldig kald dersom noen gjør meg noe. Personlig mener jeg at jeg er det som heter “necessary evil”, men på en annen side, hva er definisjonen på det?
Det eneste jeg vet om ondskap er at klær og utseende skaper ikke ondskap, eller godhet. Man kan finne en mørk og stygg person som er snill, man kan finne en lys og pen person som er tvers gjennom ond.
Så hva er egentlig ondskap?
Hvor ond er du? Er folk som hater noen ond, eller kan man hate noen uten å være det?
De fleste av oss er nemlig ond uten å være klar over det selv – Tenker jeg!
