fullstendigkaos Bloggen du ikke vil erkjenne ovenfor vennene dine at du faktisk liker!

Addams Family

© Bildet tatt fra charlesaddams.com

Ingen familier er like. Særlig kan man si at familien Addams er noe for seg selv. Mange unge i dag tror kanskje at Addams Family først og fremst ble “født” via tegneserien “The Addams Family” på Cartoon Network, eller gjennom de tre spillefilmene som kom ut tidlig på 90-tallet. Vel, det er lov å være uvitende og ung for en liten stund.

Faktumet er at den ganske spesielle familien var populær allerede på 60-tallet som gikk fra 1964 til 1966, på totalt 64 episoder. Men sannheten er at vi skal faktisk enda litt lengre tilbake for å komme til begynnelsen. Familien Addams dukket nemlig opp for aller første gang i magasinet The New Yorker, da i tegnet utgave fra 1938 til 1988 da tegneren Charles Addams døde som 76 år gammel.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Charles Addams, mannen som opprinnelig skapte Addams Family for første gang i uavhengige tegneserier for magasinet The New Yorker.
© Bildet tatt fra charlesaddams.com

Familien holder til i deres hjem som er et museum. Hjemmet deres er nok i likhet med dem selv ganske sær for folk flest noe gjestene merker allerede de går gjennom husets grind som åpner og lukker seg selv, uten noe teknisk hjelp. Ringeklokken derimot er kanskje hakket mer spesiell. Når man kommer inn i selve huset kan man blant annet se en utstoppet fisk på veggen hvor det stikker ut et menneskebein fra fiskens munn. På gulvet ligger det et isbjørnskin som brøler hver gang noen trår på det.

Familien, dyrene og plantene
Det er dessuten ikke bare utstoppede dyr å finne i dette huset. De har levende kjæledyr også, som blant annet en løve ved navn Kitty Cat som er redd for mennesker. Kanskje ikke så rart med tanke på hvilken familie den deler hjem med. I tillegg til løven har de også en blekksprut, flere edderkopper, en kråke, to pirajaer kalt Tristan og Isolde og en gribb. Så må jeg absolutt ikke glemme den kjøttetende planten Cleopatra, eller Thing som er en levende menneskehånd.

© Bildet tatt fra rugusavay.com

© Bildet tatt fra rugusavay.com

© Bildet tatt fra rugusavay.com

Familien selv består av Gomez og Gomicia Addams som har to barn sammen, Pugsley og Wednesday. De bor også sammen med bestemor Grandmama og onkel Fester. I tillegg bor også den Frankeinstein-lignende butleren Lurch under samme tak, som så og si er blitt en del av familien. I tv-serien fra 60-tallet har Gomez og Gomicia bare to barn, men i filmen Addams Family Values fra 1993 har de et tredje barn kalt Pubert.

60-tallets Addams Family
60-tallserien har alle sine episoder i sort-hvitt og er en type sitcom-serie (situasjonskomedie). I bakgrunnen hører vi stadig et publikum som ler, men i likhet med mange andre slike serier var det aldri noe ekte publikum til stede. Noe som passer bra da serien er veldig god på å fokusere på det som er litt creepy. Addams Family spøker ofte med litt mer alvorlige og mørke ting som døden, men kommer alltid godt unna med det med sin elegante og særegne sjarm. Uten den smågroteske humoren hadde ikke Addams Family vært Addams Family.

Den gang var det Carolyn Jones, John Astin, Ted Cassidy, Jackie Coogan, Ken Weatherwax, Lisa Loring og Marie Blake som var blandt de største stjernene.

© Bildet tatt fra 2.bp.blogspot.com

Noen av dem var mer i rollene enn andre, da vakre, vakre Carolyn Jones pleide å ha fester hjemme hos seg selv hvor hun var kledd som Morticia Addams, og du kan gjette hvem som signerte invitasjonene? Dessverre døde Jones alt for tidlig av kreft i 1983 og ble ikke mer enn 53 år, en av mange stjerner som sluknet alt for tidlig med andre ord. Men den av de som døde yngst er det likevel Ted Cassidy (butler Lurch) som skulle trekke lengste strået da han gikk bort i 1979, 46 år.

Har du enda ikke reist på ferie i sommer, kanskje du enda ikke vet helt hvor du skal? Hvorfor ikke ta deg en tur denne muntre og samtidig dystre gjengen? Kanskje kan de lære barna dine å knipse også!

Vi reblogges!

Advarsel – Dette innlegget inneholder enkelte spoilere om tv-serien Dexter. Er du en treig motherfucker som enda ikke har sett alle episodene som er vist, leser du dette på eget ansvar.

Det begynner å bli noen år siden folk ble presentert for Dexter Morgan i tv-serien “Dexter” basert på novellen “Darkly Dreaming Dexter”. Serien har rullet og gått på Showtime siden 1. oktober 2006 og har hele veien vært en stor suksess, av flere bloddryppende grunner. Jeg er helt avhengig etter at jeg bestilte de seks første sesongene på Blu Ray for noen uker siden, etter at jeg har utsatt dette så jævlig noe jeg ikke forstår hvorfor nå. True Blood kan gå å legge seg ^^

Serien handler først og fremst om Dexter som på dagtid jobber som blodekspert for Miami-Metro-politiet. Men han har en såkalt “dark passenger” med seg i livet, helt siden han var barn har han hatt en større behov for å drepe. Hans far var den første og lenge den eneste som kjente til den mørke hemmeligheten da han begynte å komme over en del rester av døde dyr som sønnen hadde drept. Faren, Harry Morgan, bestemte seg der og da for å lære sønnen å bruke de behovene. Tross alt finnes det en rekke mennesker der ute som ikke fortjener å leve!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

© Bildet tilhører Showtime

Harry har brukt mye av sine år som far på å lære Dexter det som skal til for å bli den perfekte og rettferdige seriemorder. Han har laget en egen kodeks, et sett av regler som Dexter har brukt og for det meste holdt seg til siden. Regel nummer èn, ikke bli tatt. De andre reglene er regler som igjen går ut på å forhindre det den første sier. Regel nummer to er å bare drepe den som fortjener det.

I løpet av serien blir kodeksen brutt enkelte ganger og de gangene det skjer får det ofte noe tyngede konsekvenser. Spesielt i siste episode av sesong 4 angrer han på at han i alle fall har brutt èn regel, da han finner sønnen gråtende i en blodpøl på kjøkkenet og sekunder senere ser sin egen kone Rita død i badekaret.

I tillegg til Dexter selv, så handler serien også en del om en rekke andre som er så sentrale at de kan kalles hovedkarakterer de også. Da særlig Dexters fostersøster Debra Morgan. En fantastisk personlighet med et stort hjerte fort sin bror, og en like stor kjeft med et sett av banneord. Deb banner omtrent like mye som en diva tenker på utseendet sitt. Noe av det jeg liker best med Deb er at hun er mer som en mann når det kommer til væremåte og personlighet. Hun sier det hun mener, lager ikke noe unødvendig drama og er rett på sak, og hun er veldig intelligent og på ingen måte blond. Hun kan være litt naiv, men det er ikke mye. Hun er heller ikke den kvinnen som bruker mye tid på å tenke på utseendet sitt, men heller det som har noe å si. Når det er sagt ser ut utrolig godt ut som hun er.

© Bildet tilhører Showtime

Etter min mening er en av de beste scenene nettopp de mellom Deb og Dexter. Må forresten legge til at skuespillerne Michael C. Hall og Jennifer Carpenter som altså spiller disse karakterene, ble sammen da de traff hverandre på settet. Og da særlig med problemer de har hatt sammen på privaten i senere tid så skal de ha all kred for at det tross alt ikke synes å påvirke arbeidsforholdet på noen måte.

I serien også blir faktisk ekstra følelser dem i mellom et tema da Deb i slutten av sesong 6 innser at hun kan være forelsket i broren og etterhvert begynner å få noe intime drømmer om han, særlig om natten. Men på samme tid som hun begynner å bli oppmerksom på sine følelser hun egentlig har hatt ganske lenge skjer det også at hun tar han i å begå et av sine drap, og vips ser hun på han med litt andre øyne enn før da hun er en av mange som aldri har ant noe om at han egentlig er en seriemorder. Dette blir ikke bare utfordrende for henne å takle som søster, men også som hans sjef i Miami-Metro-politiet.

Det som for min del blir mest spennende nå er naturligvis hvordan hele serien ender. Jeg har sett en rekke teorier i diverse forum på nettet hvor det både det at Dexter tar selvmord til slutt eller at han blir drept av Deb er blant de mest hyppige. Selv håper jeg på en dyster og fæl avslutninger. En lykkelig slutt er for pyser. Håper på noe som får oss som ser på til å blir forbanna, håper på det aller mest uventede i tillegg til at jeg tror at Dexter blir drept i siste episode.

© Bildet tilhører Showtime

Har dere noen teori om hvordan det hele avsluttes? Og minst like interessant, tror dere at sesong åtte blir den siste sesongen som lovet? For min del må det mer enn gjerne komme flere sesonger da jeg ikke er blandt de idiotene som mener at åtte sesonger er to for mye. Ikke i dette tilfelle!

Vi reblogges!

Den noe ignorante, bestemte og strenge Grace Stewart bor alene med sine to barn Anne og Nicholas. Vi befinner oss mot slutten av andre verdenskrig noe som i utgangspunktet er med på å sette en litt dyster stemning.

En dag dukker det opp tre mennesker på døra som blir deres nye tjenere etter at de forrige har forsvunnet så og si sporløst. En eldre kvinne og mann og en yngre kvinne som ikke kan snakke. Bak Grace sin rygg snakker de om en forandring som skal skje, når tiden er inne. De tre tjenerne har flere ting de holder tilbake som Grace og barna enda ikke vet, en “hemmelighet” som skal vise seg å være nokså… Mørk.

Anna og Nicholas lider begge av en sterkere allergi mot lys. For barnas beste har moren en del regler hun har laget for å passe på dem. Blant annet skal det aldre være mer enn èn dør i huset som er ulåst om gangen, og gardinene skal alltid være trukket igjen. Barnas far og Grace sin mann befinner seg ute i krigen, og ingen vet helt sikkert om han er i live.

© Bildet tatt fra 4.bp.blogspot.com

I tillegg til usikkerheten om mannens livsstatus og barnas allergi skal Grace også få en utfordring med det som kan se ut til å være en hjemsøkelse. En hjemsøkelse hun fornekter og i begynnelsen gir barna og tjenerne skylden for når det skjer noe som at det foreksempel kommer bråk fra etasjen over. Etter en stund begynner det å gå opp for henne at ting absolutt ikke er som hun har trodd. Faktumet er nemlig at det er gjenferd i huset, men hvem er det som hjemsøker hvem?

The Others er en film det ikke blir laget alt for mange av i dag. Den har en mørkere stemning fra første scene som holder seg stabil hele veien. For mange kan nok dette virke som en litt kjedelig film da særlig i begynnelsen da det ikke er mye som skjer. For min del går den litt tregt, men er man tålmodig nok så kan man finne ut at det var verdt det likevel.

© Bildet tatt fra images6.fanpop.com

Man får underveis en rekke hint om hva som egentlig er tilfeldig, og når sant skal sies tror jeg ikke mange vil få den helt store aha-opplevelsen. På den positive siden igjen så er filmen i alle fall godt skrevet og skuespillerne gjør en seriøs og troverdig jobb. Når det kommer til rollefigurene kunne det vært mer å hente, men det er ikke verre enn at det funker ok.

I de mest sentrale rollene finner vi Nicole Kidman som Grace, som er i godt selskap med blant annet Fioonula Flanagan, Alakina Mann, James Bently, Eric Sykes og Elaine Cassidy.

© Bildet tatt fra dvdbeaver.com

Alt i alt havner The Others verken blant filmer som har gjort meg svært begeistret eller svært mindre begeistret, den er som jeg nettopp skrev helt ok. Kan det være at den hadde vært hakket bedre om ikke Tom “Scientologi-Freak” Cruise (eksmann av Nicole Kidman) hadde hatt noen fingrer med bak kulissene? Ja, jeg tror det.

Terningkast

Vi reblogges!

Vi reblogges!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Når det kommer til meg selv så er det egentlig lite jeg egentlig ikke forstår når jeg tenker meg godt nok om og er ærlig med meg selv. Jeg har det man kan kalle god selvinnsikt. Det er ikke noe jeg vil si at alle “rundt” meg har i like imponerende grad. Jeg er klar over mine egne begrensninger, mine muligheter, mine muligheter, mine evner og mine vaner og uvaner. Jeg vet også at jeg som alle andre ikke er perfekt, annet enn at jeg kanskje er perfekt i øynene på noen andre, metaforisk sett.

Alt for mange av dere lyver for dere selv, mange også uten å være klar over det. Et eksempel er foreksempel det faktum at mange lurer seg selv til å tenke at det blir bedre av seg selv bare man tar tiden til hjelp, mens faktumet er at det faktisk ikke er realitet så lenge du ikke gidder å gjøre noe. Mirakler finnes, men jeg tørr ikke satse og håpe på sånt. Det finnes rett og slett ikke tid. Tid er bare en illusjon, en vrangforestilling skapt av oss mennesker.

Med fare for å virke selvgod så vet jeg selv at jeg er et veldig intelligent menneske, sånn egentlig. Ikke det mest populære å skrike ut offentlig, men det er også noe jeg gir konstant faen i nå. Jeg sier ikke at jeg vet bedre enn noen, men jeg mener selv at jeg er intelligent på mine områder, det som betyr noe for meg. Det er mye jeg ikke vet noe om, igjen noe ganske vanlig. Selv mener jeg at foreksempel terapitimene jeg går i, og har gått til i noen år nå ikke har store betydningen lenger. Jeg får ikke særlig ut av de, annet enn det lille sosiale for en times tid. Og det er det.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har på egen hånd innsett hva jeg har å gå på, hvor det ligger utfordringer. Jeg vet hva jeg burde ta tak i, og hvordan. Hadde det ikke vært for at terapeuten min er gratis hadde jeg ikke gått der i hele tatt, og det har ingen ting med at jeg er gjerrig, noe jeg forsåvidt er i en viss grad. I en lengre tid har jeg slitt med et viss nederlag, en depresjon og helvetes frustrasjon. Jeg har hele tiden innerst inne visst hva jeg skulle gjort fra dag èn, men av visse grunner har det tatt meg en god del tid å psyke meg opp til å gå til verks med de nødvendige handlingene. Samtidig var jeg også klar over at alt sto på meg i dette tilfellet. I de fleste situasjoner gjennom livet er det bare man selv som kan gjøre noe.

Noe av det jeg er mest takknemlig ovenfor meg selv for er at jeg ikke rømmer vekk fra virkeligheten ved å foreksempel drikke det bort. Jeg boltrer meg heller ikke fast til en ynkelig fantasi utover det jeg selv vet eksisterer, ser og føler. Den beste personen jeg har i livet er meg selv, hvis jeg skal stole på noen overhode, så må den personen jeg skal stole mest på være, meg selv. Det handler ikke om at jeg ikke stoler på andre, noe man også skal gjøre, men bare i en viss nødvendig grad.

Livet er for kort til å være svak. Du har ikke tid til å nøle for lenge med noe som helst. Anger er for folk som har alt for mye tid, og det er det som jeg har skrevet lengre oppe ingen som har. Likevel er det folk som går rundt og angrer på ting. De som angrer mest er ofte de som ikke har selvinnsikt nok, de som ikke har nok mellom ørene for å si det jævlig pent. Det handler også litt om selvtillit. Har du en smule selvtillitt og litt mellom ørene så går du ikke rundt og angrer. Selvfølgelig, ingen går gjennom et liv uten å ha angret på noe noen gang, men nå sikter jeg mer til de som går og angrer jevnlig på ting.

Man kan godt se at man har gjort noe feil uten å angre på det, men heller se det slik at nå har man i hvertfall lært eller forminsket muligheten for gjentagelse. Kort fortalt lære og gå videre. Trekker forresten tilbake på en bråkdel av det jeg har skrevet tidligere om at jeg ikke er en bedreviter. Jo, jeg er en bedreviter, på enkelte felt. Men la meg stille et spørsmål, hva er egentlig så galt med å være bedreviter? Etter mitt syn er ikke alle mennesker like mye verdt, i utgangspunktet er vi alle det, men etter hvert som vi blir eldre er det enkelte som dessverre synker litt bort og blir en idiot uten at jeg føler det trenger noen videre og nærmere forklaring. Får heller svare på spørsmål i kommentarfeltet om noen skulle være usikker på hva jeg egentlig mener på det siste punktet.

Fyll livet med det som er bra for deg. Ikke det som er bra for andre. Ikke ignorer problemene, men heller ikke gi de oppmerksomhet nok til at de vokser seg større. Ikke nøl med å tilintetgjøre det som instinktet ditt sier er ødeleggende eller distraherende for at du skal klare å komme deg videre i livet. Hver din egen Gud, absolutt alle andre er dine disipler. Den mektigste personen i ditt eget liv er deg selv, du trenger ikke tjene noen andre. Hvis det foreksempel fantes en Gud og han skapte mennesket for at vi skal tilbe han, snakke om han og gi han oppmerksomhet, er ikke det i seg selv jævlig egoistisk?

Forresten, er det bare jeg som lukter at jeg trenger å skifte sokker nå?

Jeg kjeder meg. Tenker å være litt hore i dag og se hvor mange spennende kommentarer jeg får. Jeg begynner på noen setninger, den siste setningen har jeg ikke fullført av en enkel grunn, dere skal fullføre den for meg.

Så la meg begynne.

«Det var en ganske mørk og dyster natt. Jeg visste ikke hvor jeg befant meg, ante ikke hvor jeg skulle gå. Alene og forlatt gikk jeg langs en vei fylt av døde dyr. Har ikke sett noe så grufult og grotesk i hele mitt liv. Plutselig skvatt jeg da det som viste seg å være…»

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Sånn, nå har jeg gjort mitt! Fullfør den korte historien. Er lov å legge til flere setninger, i tillegg til å fullføre den ene og siste jeg har skrevet 😉

Vi reblogges!

Rimelig sjeldent jeg har innlegg som dreier seg om elektriske produkter, men akkurat nå føler jeg for å skrive et. I vår, nærmere bestemt i april gikk jeg til innkjøp av en ny mobiltelefon. En Samsung GT-S5690. En orange liten sak.

Da jeg bestemte meg for å bytte ut den jeg hadde var det svært få kriterier jeg stilte til noe nytt. Den skulle ha mulighet til å ha Snapchat, og den skulle være av nyere generasjon enn min gamle. Sistnevne krav ville bli tilfredstilt samme hvilken mobil jeg tok med meg ut av butikken da jeg har hatt min forrige mobil en stund.

Forandringer fryder, sies det. Visse unntak er vel og merke ikke uunngåerlig. Skal jeg være ærlig så savner jeg den to-tre år gamle mobilen jeg hadde sist, den jeg kasta etter å få meg ny. Jeg fikk det jeg ba om, samtidig føler jeg at det var å gå noen skritt i feil retning å kjøpe meg ny mobil. Spesielt en Samsung GT-S5690.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det første jeg vil nevne er at batteritiden på denne er elendig. Ikke dårlig, men elendig. I dette tilfelle skal man ikke ha brukt den veldig mye i lengden før den går tom for strøm og må lades fullt opp igjen. Jeg lader min Samsung nesten to ganger om dagen, uten spesielle overdrivelser.

I tillegg er det ikke til å komme vekk fra det faktumet at den tillater svært få apps om gangen. Har du foreksempel installert Snapchat og Facebook så får du ikke plass til særlig mer.

Etter å ha hatt denne en stund er det også mye som fort går veldig treigt. Foreksempel kan klokka finne det for godt å henge seg opp, noe som gjør at du må slå mobilen av og så på igjen for at den skal oppdatere seg.

Men det er langt i fra bare klokka som kan henge seg opp, generelt har jeg opplevd at denne telefonen har blitt treig etter bare noen dager i drift. Nå vil gjøre det helt klart at jeg har knapt noe på den. Jeg tar ikke vare på veldig mange meldinger jeg får, jeg har ikke en gruelig lang kontaktliste, ingen spesielle bilder lagret, ikke noe musikk, ikke noe spill.

Å betale måtte jeg ut med ca. 2000 kroner, pluss, minus. Den korrekte prisen husker jeg ikke helt eksakt. Men noe som er verdt å nevne når vi snakker pris er at denne faktisk var noen kroner dyrere enn den jeg hadde sist. Og min forrige mobil lot meg ha flere spill, et par sanger, samtidig som jeg oppbevarte flere smser på den enn den jeg har nå. Likevel gikk min forrige raskere i sammenligning, og var også billigere.

Styr unna Samsung GT-S5690 er mitt råd, kort og så enkelt som det.

Vi reblogges!

For en liten stund siden, da jeg enda var i gang med 30 Days of Horror Movie Challenge valgte jeg å skrive om blant annet The Ring under utfordringen Horror Movie For A Chicken. I og med at The Uninvited kommer fra produsenten av The Ring, var det derfor med lavere forventninger jeg bestemte meg for å se den.

I The Uninvited møter vi unge Anna som nettopp har tilbrakt ti måneder på psykiatrisk etter hun var vitne til at hennes syke, sengeliggende mor døde under en tragisk ulykke. En skjebnesvangert eksplosjon. Psykologen hennes mener hun nå er moden til å reise hjem igjen da det ser ut som hun har kommet over det verste.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I løpet av den siste tiden har Annas far fått seg ny kjæreste, den mystiske, tidligere sykepleieren Rachel. Hjemme møter hun også igjen søsteren Alex som lurer på hvorfor hun ikke har svart på brevene hun sendte mens Anna var innlagt. Det viser seg at Anna aldri har fått noe brev fra søsteren, og det mistenkes at faren har forhindret brevene i å komme frem i frykt for at hun skulle få vite om hans nye kjæreste mens hun enda var innlagt.

© Bildet tatt fra blogcdn.com

Filmen har en del fokus på Alex og Annas avdøde mor. Siden den tragiske natten har Anna jevnlig vært plaget av mareritt, og skremmende hallusinasjoner. Attpåtil får de to søstrene stadig en større mistanke om at det er noe galt med Rachel.

Etter å ha tatt noen telefoner rundt til Rachels tidligere arbeidsplasser finner de ut at hun egentlig heter noe annet. Tryggere føler de seg heller ikke når de kommer over historier på nettet som forteller om en far som har blitt sykelig forelsket i en kvinne kort tid etter den tidligere konen har blitt drept i en bilulykke, og hvor døtrene senere har blitt drept på grotesk vis.

Er Rachel simpelthen den samme kvinnen som drepte den moren og barna den gang? Er Rachel en psykotisk, gal kvinne som er villig til å drepe dem for å få deres far for seg selv?

© Bildet tatt fra static.yify-torrents.com

Har du ikke sett veldig mange skrekkfilmer før kan dette være en grei film som til og med kan overraske deg og sjokkere deg noen ganger. Har du derimot sett et par er det lite som du ikke klarer å forutse også her. Uten å avsløre for mye kan jeg si at ting virkelig ikke er som forfatterne vil ha oss til å tro. Mot slutten kommer det en twist som løfter det hele et hakk opp, men er man litt oppmerksom på en del ting som ikke bør stemme under veis burde man klare å skjønne greia før det avsløres at det er noe helt annet som er galt enn det vi alså skal tro.

Når det kommer til stemningen i denne filmen så dette atter en ikke veldig skummel film. Du blir forsøkt skremt av blant annet en creepy hånd som kommer fra intet på et soverom midt på natten, i tillegg til “gjenferdet” av Anna og Alex sin mor som “går igjen” når det passer henne. Jeg kan se for meg at dette er en film flere av dere har hørt skal være skummel fra kyllingene i samfunnet. Men seriøst, The Uninvited har noen kule scener, men Hufsa fra Mummidalen er ti ganger skumlere.

På rollelisten står blant annet Sucker Punch-stjernen Emily Browning sammen med Elizabeth Banks (“Slither”, “The Hunger Games”), Arielle Kebbel (“The Grudge 2”, “Aguamarine”) og David Strathairn (“Lincoln”, “L.A Confidential”). Skuespillerne er vel de som skal ha høyest skryt i denne filmen. Sånn, da var det sagt.

© Bildet tatt fra 4.bp.blogspot.com

Til slutt skal det også nevnes at dette er remaken av en den sør-koreanske A Tale of Two Sisters. Etter å ha googlet denne filmen lurer jeg på om det var den jeg skulle sett i stede, da i alle fall plakaten til den filmen ser hakket mer uhyggelig ut.

Er du en kylling så kan The Uninvited være en grei nok skrekkfilm, hvis ikke er dette bare enda en midt på treet-film.

Terningkast

Vi reblogges!

Nå vet jeg at jeg kommer til å skrive om noe som absolutt alle har vært borti en eller annen gang, sannsynligvis flere ganger i uka.
Det er natt, og klokka har passert tolv, eller 00.00 om dere vil, det. Det er mandag og første dag på jobb/ skole denne uken etter helgen. Du snakker for øyeblikket med kollegaen din, samtalen er snart over, dere skal begge sove og hva sier dere?

“Vi snakkes i morgen”.

Vil igjen minne om at det er mandagen dere sikter til, og det er allerede mandag noe dere begge er klar over.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har en tendens til å irritere meg over når folk sier “i morgen” når det egentlig burde være “I dag” man skulle sagt. For mange er det ikke ny dag før etter man har sovet forså å stått opp igjen. Jeg forstår tankegangen, jeg forstår den så absolutt. Men samtidig blir det for meg noe forvirrende og litt upressist, litt feil.

Jeg har selv gjort dette, både når jeg har vært klar over at det egentlig er “i dag” og når jeg ikke har vist at dagen jeg omtaler allerede har begynt.
Men nå sikter jeg først og fremst til de som vet at datoen de omtaler allerede har begynt og likevel sier “i morgen”.

For meg er dette noe som fort kan ta en del av tiden min når det kommer til irritasjon og forvirring. Mulig jeg tenker litt mer over dette enn folk flest, da jeg har min autistiske diagnose (aspergers syndrom) og dermed er født veldig perfeksjonistisk på en del områder. Jeg vil at ting skal være punktlig, korrekt, presist.

Så til kveldens spørsmål, hvor mange av dere holder dere til å si “i dag” når det er i dag, og hvor mange av dere gjør det som er beskrevet over. Og til slutt, hvor mange av dere som sier “i morgen” i dag gjør det bevist selv om dere vet det egentlig er i dag dere snakker om?

Tenker man kan ha en fordel om man går på jobb og det er sjefen man faktisk snakker med som sier i morgen. Har man da en unnskyldning til å benytte muligheten til en ekstra dag fri? ^^

Vi reblogges!

Når en gjeng unge, berusede legestudenter blir fortalt av en fyr at han har fersket de i å ta dop bestemmer de seg for å lure i han det samme som de selv tar, i håp om at han da ikke vil sladre. Det hele ender forferdelig galt og den stakkarslige mannen, Kenneth, faller om og havner i koma.

Alle sammen er naturligvis i sjokk, men det er bare Catherine som ønsker at de skal fortelle politiet hva som har skjedd. I motsetning til de andre i venneflokken syntes hun synd på Kenneth allerede før det ble bestemt at de skulle lure i han dop blandet med sprit. Men uansett hennes samvittighet og behov for å fortelle politiet hva de har gjort, nekter de andre å gjøre det samme. Til tross må hun jo tenke på alle de menneskene de i fremtiden kan hjelpe og redde livene til som de gode legene de skal bli?

Det er usikkert om Kenneth noen gang kommer til å våkne, skjer det er det større muligheter for at han aldri blir seg selv igjen. Catherine bestemmer seg for å gi Kenneth et stoff for å hjelpe, men det skal snart vise seg at hun gjør det hele mye, mye verre. Det hele ender med at Kenneths sjel forlater kroppen og begynner å slakte de som lurte han en etter en. Absolutt ingen skal skånes. Vil politiet tro på sannheten om at det er Kenneths sjel som begår alle de grusomme drapene og selvdrapene mens kroppen hans ligger i koma, eller vil noen andre få skylden?

Filmen er laget av blant annet Paddy Breathnach, mannen bak Shrooms fra 2007. Jeg har sett Shrooms og likte den, men etter min mening er Red Mist, eller Freakdog som denne filmen også kalles, hakket bedre. Den minner selvfølgelig om utallige ungdommer-som-blir-drept-en-etter-en-filmer vi har sett før, men det kule her er at morderen faktisk begår terroren fra sykesengen, i koma!

© Bildet tatt fra cdn.bloody-disgusting.com

© Bildet tatt fra film4.com

I rollene møter vi blant annet Arielle Kebbel (The Grudge 2 (2006), The Uninvited (2009), American Pie Presents Band Camp (2005)) som Catherine. En søt og flink skuespillerinne som jeg tror vi vil fortsette å se og høre fra i fremtiden. I rollen som koma-Kenneth finner vi Andrew Lee Potts fra blant annet 1408 (2007), Return To House On Haunted Hill (2007) og New Year`s Day (2000).

På min målestokk havner denne filmen midt på blant annet for at den altså minner om skrekkelig mange andre filmer som er laget, altså er den ikke alt for original. Samtidig skal den ha for sine blodige og stilige effekter, og stemning som trekker oppover. Når det er sagt må jeg igjen komme med noe som trekker litt ned igjen da troverdigheten i denne filmen ikke er den aller beste med tanke på karakterenes oppførsel, reaksjoner og et par andre ting som dessverre er veldig vanlig i denne type film.

® Bildet tatt fra i1142.photobucket.com

Terningkast

Vi reblogges!