Nordmenn på villtur er ingen nyhetsak, overhode. Utlendinger på villtur, heller ingen nyhetsak.. Sikter ikke nå til menneskeskjebner som forsvinner eller roter seg bort på ukjente steder. Jeg sikter til de som for en gang siden har rotet bort et visst fornuftig signal i hodet om at man kaster faen meg ikke søppel andre steder enn i søppelkurver, kasser og ting som er ment å kaste søppel i.
Jorda vår er ingen søppelplass for uvitende egoister og drittsekker. Noen sier at ungdommer kan være så ille på å bare legge fra seg flasker, kartonger, plast og andre søppelting der det passer dem, det er helt riktig! Men det finnes også mer enn nok barn og eldre som sårer jordens natur og idyll også.
Statistikk om alder og kjønn er egentlig helt ubetydelig uinteressangt, søppel skal ikke kastes i havet, på fortau, på andre sin plen, på din egen plen, i skogen, i veien også videre. Flasker og drikkebokser skal pantes, papp og papir har egne containere, også videre.. Jeg vet at alle dere vet dette, men jeg vet også at ikke alle alltid gidder å gjøre det…
Om dere ikke gidder å sortere søpla rett, kast det i alle fall i søpla. Jordkloden er ingen fordømt søppelbøtte. Personlig gir jeg foreksempel faen i hvor full dere måtte bli når dere er ute å raver som de tåpelige kyllingene dere blir der og da for dere som drikker hodet av dere, men likevel er heller ikke fylla noen som helst unnskyldning for å legge fra seg ølflasker og andre type drikkematerialle i gata/naturen… Mange av dere er noen fordømte søppelhoder som jeg nesten ønsker skal få en gjeng med Al-Qaida-selvmordsbombere på døra! Og det er ikke bare det norske folk som suger i å være flink med å ikke bombe naturen med søppel, alt for mange andre land også, nesten hele verden… Kort sagt, nesten alt som kryper og går av mennesker er nesten ikke fortjent til å leve på denne jorda. For alt for, alt for mange av oss er noen utakknemlige kukksugere som Gud, hvis han noen gang har eksistert, ville angret bittert på at han skapte!
HER SER VI NOE SØPPEL SOM NOEN HAR GIDDET Å KASTE PÅ RETT PLASS. NEMLIG I EN PLASTPOSE I EN SØPPELDUNK VED INNGANGEN PÅ OPPDAL VIDEREGÅENDE SKOLE. MEN ER IKKE INPONERT, FOR DET BURDE IKKE VÆRE SÅ SABLA VANSKELIG!!!
Det finnes ingen unnskyldning for å kaste søppel i naturen, på gata, i nabolaget også videre… Omså nærmeste søppeldunk/container/bøtte er full som i det siste bildet, så ta med deg søppla til du finner noe som ikke er like fult! Alt annet enn å kaste det fra deg i naturen!! Tøvhuer..
Vi mennesker flest er søppel i seg selv, men det gir oss fortsatt ingen unnskylding til å forsøple planeten vår! Om ikke Al-Qaida kommer på døra deres, så håper jeg i alle fall at dere verste, uvitende og late svima blant dere får deres egen medisn i løpet av kort tid. At dere tråkker barbent gjennom noe glasskår og får ett helvetes sår, i bestefall at dere må amputere foten! For enkelte av dere verste forsøplerne, enten frivillig eller ufrivillig, hadde ikke fortjent bedre!!!
Til alle eventuelle forsøplere under cirka 13 år… Dere er delvis “unnskyldt”.. Men for deres eget vett sin del, ta en del med noen kloke voksne… For angående dere yngste så er det tydelig at noe er galt i hva dere er lært til å gjøre og å ikke gjøre… Ikke gjør neste generasjon menneskelig enda mer ynkelig enn de andre før alerede har vært, please!
“Kjør forsiktig, barn leker”. Først og fremst skal jeg åpne dette blogginnlegget i et forsøk på å fucke til tankegangen deres på skilt med slike varsler.
For jeg har en sexuell tankegang på dette, som IKKE inngår pedofili! “Kjør forsiktig” kan jo også være en metafor for knulling. I de norske tusener av hus og hjem er det mer enn nok skjebner som enten har hatt sex ute i grensesonen av offentlige steder.. Og noen som også har passert grensesonen og gjort det offentlige steder. “Fuck for forest” på Wuart-festivalen foreksempel, for ikke å snakke om at de har gjort det i en kirke under en gudstjeneste for ikke like lenge siden som Quarten.
Vel poenget er, la oss si at det ligger to å knuller i en busk… To over 16 forhåpentligvis, da er det en fordel å kjøre siktig og litt langsomt for å ikke bli oppdaga om den knullebuska ligger i nærheten av en vei, lekeplass eller andre sted der barn leker. Og da mener jeg barn i alderen 0-13, foreksempel. Ikke barn over 20..
Than I am finish with that little thing..
Over til temaet: Små barn store gleder Som barn har man gjerne flere småstore gleder enn man får i eldret version av seg selv. Med ordet småstor finner vi betydningen: At tingene egentlig er små, men gledene er store! Bare litt autistisk forklaring, i tilfelle noen ikke skulle skjønne helt hva jeg mente..
Som barn gledet jeg meg spessielt til lørdager. For da hadde jeg ingen annen inntekt enn den jeg fikk fra bestemor bare for å komme på besøk, jepp jeg har vært prostituert (men, uten å gi sex :-P). Vi skal nå veldig tilbake til fortia, før jeg fikk lov å sykle til sentrum for å kjøpe noe som helst selv! På den tiden foreldra mine overtalt meg og “truet” meg til å legge penger på en jævla plastikkgris med logoen til Oppdal Sparebank tatovert under føttene. På den tiden var det stort å få en liten kopp med smågodt, som mamma hadde delt på i hver vår kopp til meg, broren min og søstra mi, gjerne en liten kopp i helga med noe godteri..
Eller det å være hos bestemor og bestefar for at de kunne spandere på meg is på fredager da isbilen kom rånende. Er ikke bare ungdomsskalkene som råner rundt og rundt.
Det var ikke nødvendigvis store ting, men det er også temaet nå da! Men for meg kunne jeg glede meg lenge til det. Lenge betyr i denne sammenheng en ukes tid. Også har jeg den gleden jeg alltid hadde med å sitte i en John Deere-tråtraktor, en grønn en mens farfar dyttet det late monsteret som satt på, med en veipinne nedover en skoleveg, mens jeg helst ikke giddet å trå selv.
Vel, i dag har bestefar ligget 7 fot under jorda og er nok rimelig råtten og ugjenkjennelig i dag, så det er en av de grunnene til at det ikke er en hverdagslig glede i livet mitt lenger i dag. PLUSS, jeg har tro det eller ei vokst bittelitt siden 90-tallet, i hvertfall kroppslig så har jeg utvikla meg. Men mentalt sett er jeg nok på kanten av litt tilbakestående når det gjelder gleder og interesser. Men akkurat det med tråtraktor og en gammel gubbe som dytter meg, tror jeg nok er en død glede for meg i dag!
I det store og hele ligger det et poeng i veien som ønsker å ikke bli forbipassert, ignorert eller i verstefall påkjørt. Det er det faktumet at som barn har man gjerne mer å sette pris på og smile og le av, enn det folk flest i mine alder og oppover har! Skal litt mer for å inponere og glede selv freakye, lille meg i dag, enn da jeg var 5 år på papiret! Enda en glede; som barn gledet jeg meg veldig ofte til å komme i barnehagen for å tegne nye skattekart med de få landkrabbene som turte å være buddien min!
Hva var dine småstore gleder som yngre? Trenger ikke å være som barn, kommer ann på hvor gammel DU er nå det! Vi forandrer oss hele tiden i livets store, men bittelille sirkel! Fortell meg dine historier i gjengjeld til at jeg nå har fortalt mine små! 😉
Vi reblogges!
Faen, glemte helt min tanke og tro om hvorfor det er slik jeg, at barn flest gleder seg mer enn voksne. RETT OG SLETT, VI KREVER MER NÅ ENN FØR! Vi er blitt for kravstore og dermed er små gleder blitt for små nå!
Kanskje ikke patetisk da, men.. Jo, litt patetisk syns jeg det er. Har selv vært både mobber og mobbeoffer. Det er en ting jeg syns er så underlig, hvorfor er det så mange som vil bli populær? Som mobbeoffer er man alerede populær, det er flere som bruker flere sekunder av livene sine på å gi deg oppmerksomhet.. Ingen god måte å være populær på selvfølgelig. Men tenk litt over det.
Jeg kjenner til og vet om noen der og da som ikke har det helt ok med seg selv, og da drømmer mange gjerne om å bli populær. Så har vi jo de som gjør alt nærmest for å bli det, og som gjerne blir bare enda mer erta, fordi de ærlig talt bare er desperat, og det er tydelig…
For meg har jeg aldri skjønt det helt med folk som føler de må bli sett av så mange, og gjerne vil bli kjendis for å “ta igjen”… Tåler du ikke livet du har nå, så ville jeg ikke satset på at du hadde tålt kjendis eller “mer populær”-livet heller. Heller det å bli akseptert for den man er, uten at nødvendig vis så mange andre skal like deg bedre. Kjenner spessielt en person som i alle fall før klagde en del over at h*n nesten aldri fikk Liker og kommentarer på facebook, og for vedkommende betydde det gjerne å få det oftere, ikke bare på den måten at det var fint, men jeg tror nærmest vedkommende har vært desperat etter det etter min mening…
Hvorfor er det absolutt et ønske om å bli populær som står i hodet på mange upopulære? Jeg skjønner at om du blir mobbet og ertet og plaget med en del negative kommentarer, at du kan bli lei og ønske en forandring, men forstår ikke de som sliter med dette, hvorfor de så hardt prøver å bli kjent… For det tror jeg fort er å salte sine egne sår, for det å bli populær bare for å bli mer likt, fungerer som regel ikke, med mindre du gjør noe veldig overilt!
Og igjen må jeg spørre, hvorfor gjelder dette med å være populær og elsket fremfor “bare” godkjent og likt fortsatt i så stor grad JENTER?
Jeg syns at å bli populær for å bli bedre likt er noe patetisk, en menneskelig ting riktignok, men patetisk! Og med det mener jeg når folk nærmest gjør noe som er utenom seg selv for å bli godkjent, for da blir man i alle fall ikke godkjent som den man er! To all that girls and boys that get bullied: Read my message! For noen ber nesten om å bli mobba når de skriker så fælt! Mange jenter som blir mobbet og trakkasert i dag, gjør den skaden å blogge om det uten å være anonym. Og det er spessielt de som skriver på følgende måte… “Ingen forstår meg, buhuuuu!”, det å syte er lov, men på nett er det ikke alltid det er så lurt å sutre for mye!
Snevet av kreativitet fordufter aldri, med mindre man er død som et brød. Hvert korn i jordens indre kan man gå lei av, hver eneste damp, celle og huttetutteteia! Jeg spiser frokost i all sjeldenhet, ikke beskjedenhet. Hvis jeg først skal orke frokost, så vil jeg ha det anderledes, gjerne.
Frokost er det første måltidet som du og morra di spiser hver tidlig morgengry når den jævla fittehøna til naboen har kyklet opp nabolaget. Frokost er det måltidet jeg spiser når det passer meg, uavhengig av døgnets tider.
I kveld, har jeg mixet meg en frokost som ser ut som dette!
Nei, alle barn, dette er ikke kunstig mat, men det er mat som kan fungere som kunst! I det minste til å tette igjen rævhølet til Marianne Aulie med..
Ingredienser er for dere med synsproblemer, dette: To skiver kokt skinke. Fire skiver gulost. En banan. Et eple. Og, en liten dose First Price-tomatketsjup!
Slå meg, flå meg! Hvis at du er mer kreativ enn meg på din blogg angående mat! Jeg kjeder meg og trenger et slag!
Bæ og velkommen til en presentasjon om fjellbygda som for noen år siden ble kåret for å ha Norges beste drikkevann. Oppdal er for dere som lurer på en bygd i Sør-Trøndelag som i følge for sexye ordfører på grensen av å få bystatus, latterlig nok.
Her er det rom for alt, så lenge du tåler at folk snakker bak ryggen din, ved skuldrene dine og foran brystkassa di når du ikke er til stede selv. Det er ikke bare på jordene og gårdene og slakteriet i bygda det farer sauer i flokk her, neida, også på kaffe-områder, skoler, arbeidsplasser og hus å hjem er det flokksauer. Sauer som bæer og kreker om andre dyr enn dem selv.
Utenom meg selv har ikke Oppdal veldig mange kjendiser som er verdt å titte på, men vi har noen. Eneste jeg gidder å nevne av verdige kjentfolk er Pumba, Gygrid, kakemonsteret og Bernt fra Sesam Stasjon, Nasse Nøff og Petter Sprett. Kort fortalt Harald Mæle! Harald Mæle er for dere som lurer en av de mest kjente stemmene i Norge i dag innen dubbing av filmer og han har dubbet flere Disney-filmer og barnefilmer enn barna i nabogården din kan ramse opp til sammen! Utenom det er det bare “kjentfolk” som jeg syns er alt for kjedelig, dere får sjekke ut wikipedia selv dere som gidder. Tørrhuer resten av gjengen! Ikke alle kan være like kul og fantastisk slik som meg og Harald Mæle!
Skulle du noen gang stoppe innom i bygda så har vi i alle fall tre hoteller som jeg kommer på, men vet ikke om det siste er i bruk som hotell lenger.. Enyway, her finner du både et hjem for oss, et hjem for deg og nok rom for alt! Vi har to lokalaviser “Opp” og “Opdalingen”, førstnevnte er på en måte arbeidsplassen min di gangene jeg er på jobb. Det er veldig beskjedne aviser riktignok, ikke spessielt mye action, sladder, pornografi og vold, men skal du velge en avis som er noen lunde “kjendis”-relatert, tynn og enkel og billig akkurat som en hore ved Carl Johan, velg “Opdalingen”!
Som alt annet i verden har også Oppdal en historie, men den historien kjeder meg.. Det finnes bøker og litteratur om Oppdal, så for dere som absolutt må ha historie kan dere søke på “Lars Gisnås – 100 år i Oppdal” eller noe slik ett sted! Opdalinger gjør aldri noe galt, hver vår så er det foreksempel alltid kun russ fra andre steder i Norge som står for miljøsvinn og forsøppelse i bygda. De gangene noen blir dopet ned, voldtatt, slått ned, overfalt eller noe er det alltid fra løshuer andrestedsfra, Trondheim og Dombås og sånt faenskap!
Det verste du finner her i Oppdal er noen enkeltmennesker som kanskje har stjelt ett par biler for masse, noen har kanskje røyket for mye hasj og kan være litt dårlig selskap for enkelte yngre, og så har vi selvsagt noen butikknaskere og doplangere, og ja… Det er noen som liker å prøve å fakke traktorer, og leke med sprengstoff, sikkert også, men ikke som jeg kjenner til. Hehe..
Kort fortalt, Oppdal er ei drithyggelig bygd med livmora i behold og kuken litt beskjedent på skrå! Vil du feriere ett sted i sommer, kom til Oppdal. Her blir du snakket om, husket og sjelden glemt! Så det er så koselig så! 🙂
Noen mener at det finnes fordommer i oss alle. Det kan så være, om det stemmer vet jeg ikke. Jeg har et kort spørsmål til dere alle, og da mener jeg faktisk absolutt enhver og alle!
Hvor mange ganger i livet deres føler dere selv at dere har forhåndsdømt noe, og nå sikter jeg ikke til merkevare, en ny film eller noe, nå tenker jeg rett og slett på mennesker. Hvor mange ganger har dere på forhånd dømt noen negativt sånn uten at dere egentlig har kjent vedkommende?
Også til det egentlige spørsmålet som fikk meg til å lage dette innlegget? Hva har dine forhåndsdømmelser gått som regel mest ut på? Dårlige erfaringer fra fortiden? Ting du har hørt fra andre? Eller noe helt annet? 🙂
Har du/dere noen ganger brent dere skikkelig på å snakke om noe dere har tatt veldig eller litt feil over, fortell!
FORHÅNDSADVARSEL!!! DETTE INNLEGGET INNEHOLDER BILDER OG ORD OG SETNINGER SOM ALLE ER MINE, SOM KAN VIRKE STØTENDE! VIL DU IKKE STØTES MED ELLER UTEN ELEKTRISK PISTOL I KVELD, ELLER NÅR DU LESER DETTE! IKKE RULL NED VIDERE! MEN ER DU EN AV DE SOM TØRR, VELKOMMEN SKAL DU VÆRE! 🙂
THERE ARE “NO WAY” BACK 😉
*Skriiiiiiiiik*! Mennesker i grønne drakter surrer rundt et fødende menneske.
*Skriiiiiiik*! Noen timer senere: Et autistisk nek er kommet til jorden! To nybakte foreldre velger å døpe barnet for Andreas. Andreas vokser opp hos sine foreldre, spiser, fiser og går på skole. Alerede i førsteklassen skiller han seg ut, og gjør ting som får lærerne til å fortvile. Noen av elevene ler av han, noen andre er bare brydd og roper “herre Gud”! Vel, Gud kom aldri da, og han har enda ikke ankommet planeten.
Frøkenen har fått høre fra noen av barna på skolen; Andreas står og blottlegger seg da noen eldre gutter har steret han opp til det, enda han ikke var vanskelig å by. Han fikk høre at det var lettere å få seg jentekjæreste om han var litt modigere enn resten av skolen. Vel, i ettertid har han funnet ut at det ble ikke noe napp. Han ble heller litt ensomere, skitt au! 🙂 Dag inn, dag ut. En skoledag tar slutt, i morgen starter en ny. Året kan godt tenkes å være 1998. Andreas har funnet noen nye venner, og han har sluttet å blottlegge seg (på skolen).
Men kommunikasjonen mellom han og vennene er ikke på samme linje. Alle snakker om noe som virker så uforståelig. Andreas sliter med å forstå seg på de andre jevnaldrende. Alle fniser bare om det motsatte kjønn, sminke, Aqua, Doctor Bombay, fotball og klassefester og bursdager. Noen er invitert i en bursdag som andre ikke er. Sånn er det bare!
Vel, årene går og Andreas har noen venner som han snakker med der og da, i klassen og ute i skolegården. Men han kjeder seg, og han blir sliten av å henge med disse jevnaldrende fjottenissene fra en annen planet. Eller, kanskje er det han som er sendt på en annen planet? Han kan ikke huske å bli fartet ned med noe romskip?
Årene går og Andreas leker ikke lengre med de i klassen, hans bestevenn er og forblir den samme fra fødselen av. Farfar! Noen dager skal ikke Andreas sitte på hjemmover med bussen med skole”kameratene” sine, farfar står i skolegården med sin grønne Volvo, og smiler enda helsa ikke er helt på stell! Endelig! Andreas glemmer all frustrasjonen over de teite fjompenissene av jevnaldrende! Nå skal han og bestefar spise stratos, potetgull og han får sikkert plass i fremste sete i dag også, neiiii, det var sant… Det er bare ett fremsete, og Andreas har ikke fylt 10 år enda, han kan ikke kjøre bil andre steder enn i dataland og fantasiverden!
Årene går, Andreas fyller 11 og litt senere dør farfar. Ensomere enn noen gang går Andreas gjennom ungdomskolen. Der møter han noen nye venner, men det er ikke før på slutten av videregående at de nye vennene og han virkelig er gode venner!
Gjennom åra har folk rundt hørt litt av hvert om han. Noen filmer har han laget, og noen av filmene har inneholdt noen småkontroversielle scener som folk snakker om. Ingen forstår helt hva som står oppe i hode på han. Ikke helt han selv. Mindre forstår han hva folk tar sånn på vei for. Han bestemmer seg for å brenne mer for dette. Etterhvert som han blir mer sikker på hvem han er, finner han seg selv her og der. Han vil ikke være like kjedelig som “folk flest”. Utseendet er han helt greit fornøyd med, og han trenger det ikke bedre. Ingen er perfekt. For å understreke hvor lite utseendemessig han bryr seg generelt, trer han inn på Cubus. Året har blitt 2010, og Andreas bestemmer seg for å kjøre en kald faen! Hjemme går han og trer på seg sort sminke, sminken sminker han på seg mindre perfekt, perfekt!
Han ser ikke vel ut, og det gjør han glad! Folk stirrer som noen spørsmålstegn! FOLK FLEST ER ET JÆVLA SPØRSMÅLSTEGN!
Ja, ingentvil. Dette er han! Han finner ut at han vil fremprovosere å lage noe nytt. Han er drita lei av folk flest! A4-liv… Han vil heller ha smertefult H.I.V. Blogg.no, jepp. Han oppretter en blogg. Han sturer litt på hva han skal kalle den. Hele livet hans har alt vært veldig kaos, og det er mye han kunne ryddet opp i, men nei! Han velger å la rotet ligge, hvem vil vel dø mens man rydder, hvis man kan dø mens man leker seg lykkelig i rotet! AHA! Fullstendigkaos! “Fullstendigkaos”. Bloggnavnet er ledig… Første året er uvant, og han vil ikke bli forvekslet med de dødstrette småjentene med alt for mye sminke og alt for lite hode, og trang klitoris!
Han kommer helt sikkert aldri til å få bloggen kjent likevel. Og når han forteller utenforstående at han blogger vil de helt sikkert legge han i samme kurv som de typiske bloggerne som “vet best og bedre”, de som egentlig er dritfeige og dønn kjedelige, etter hans mål og mening!
Men så…. 2011! Han kjeder seg og gir bloggingen en sjanse. Etter som tankene faller, begynner han endelig å bruke bloggen, og han får igjen får det! Folk tar kontakt med han, folk som ikke vet bedre enn han selv, men som tvert i mot vil lære seg å kjenne, til tross for fremprovoserende bilder, meninger, videoer og tekster! Folk som gir faen i småseksuelle og “stor”seksuelle bilder! Til tross for outfit bilder med monsterutseende fra helvete! En ny epoke er startet! Ingen skal få legge han ned!
Sure kommentarerer, småtruende kommentarer og fornærmende kommentarer kommer der og da! Aylar har begynt å elske det! Ja, for jeg glemte vel å si at Andreas fra og med nå heter Aylar. En ny tid er kommet, en sort ridder er klar for å kappe hoder fra det kjedelige samfunnet! Blod skal renne, og drømmen om en anderledes verden har begynt å vokse. Aylar Von Kuklinski ønsker herved å gjøre mest mulig ut av livet sitt på å fullføre en drøm om at en gang skal vi leve i en verden hvor folk er mer vant til små ting de fleste overreagerer på i dag! Mokkamenn, nakenhet, uperfekt ytre og smårare meninger! Hell yeah! Folk rir på sin høye hest, og noen mener at de bare er bekymret og mener han en gang skal få angre. Er det noe han vil angre på, så skulle det i såfall være å ikke tørre å følge drømmen!
Strømmen er sterk, og drømmen kan gi han fatale følger. Kanskje vil han angre, men bitterheten vil likevel bli surere for det han ikke fikk gjort, fremfor det han gjorde! Til tross for millioner av skeptikere, hatere og bedrevitere som ikke helt forstår, Aylar har bestemt seg!
For det er ikke alltid at flertallet har seiret til slutt! Og til tross for at han er av fåtallet, så ler han og koser seg! Han vet hvem han er, og i motsetning til en veldig god del andre, så tørr han det de fleste ikke tørr! Han blottlegger seg, og forteller hele verden hvem han er, for han er ikke redd! Alt kan få følger, men de største angrene frykter han vil komme av det ugjorte, fremfor det gjorte!
Bildet som så og si “ingen” reagerer på! VS. Bildene som veldig mange plutselig reagerer på: (fantastisk verden..)
Han har bare så vidt begynt! Perr dags dato lever han i en verden hvor folk reagerer på at ordet “mokkamenn” blir offentlig brukt i en Spellemanspris-utdeleing, en verden hvor folk som viser seg naken på nett blir sett stygt og rart på, en verden hvor folk skal se så og så bra ut for å være sosialt akseptert, en verden hvor flertallet kan bue og gjøre seg større på veine av mindretallet! En verden han ikke vil være en del av!
Fortsettelse følger, i alle resterende blogginnlegg!
En liten debatt eller diskusjon har dukket opp på et av mine nyeste innlegg. Saken jeg sikter til er at enkelte her inne har fått det for seg at jeg skylder på mine diagnoser for enkelte ting, og faktisk går så langt som å si at “jeg er lei av at du alltid skylder på”.
Kan ta og sitere meg selv, for her er det siste som gjør at enkelte har trodd det:
Det jeg faktisk skriver er at jeg ikke har store troen på meg selv på den “vanlige” arbeidsfronten, som står i det nederste bildet. Eller rettere sagt “Med min situasjon med asperger og add kommer jeg mest sannsynlig aldri”, vel, det er og var aldri meningen at det skulle virke som om jeg brukte det som noe unnskyldning. Og greit at folk missforsto den der første gangen, men når jeg nå så mange ganger i ettertid har prøvd å forklare at folk har missforstått, og folk likevel ignorerer det jeg skriver, da skjønner jeg egentlig ikke hva som skjer.
Det at jeg ikke har den helt store troen på meg selv jobbmessig av enkelte utfordringer som blant annet kommer av autistiske trekk.. Må det være det samme som at jeg skylder på diagnosene “hele tiden”, eller i det hele tatt? Er det bare meg som forstår hva jeg selv mener? Eller gjør jeg som jeg skrev i en tidligere kommentar; skriver jeg for blinde øyne, eller øyne som vrir om på det jeg skriver og gjør det om til “verste mening”?
Jeg har aldri ment å skylde på noe eller noen som helst, og det har jeg heller ikke tenkt å gjøre i fremtiden, og jeg unnskylder meg heller ikke på grunn av noe eller noen. Hvis enkelte fortsatt ikke er i stand til å forstå dette, så får det bare være sånn. Jeg er stolt av å ha asperger syndrom og add, og akkurat det har heller ingen andre gitt uttrykk for at de ikke tror heller, og som sagt, for å få det inn med t-skje, jeg bruker IKKE noe som unnskyldning!
Amen, og alt det der 😛 Hehe 🙂 Vi reblogges!
Ps: Bare en liten bagatell: Men verken asperger eller add er noen sykdommer, til dere som bruker “sykdom” når de nevner noe av disse to. 😉
Vel, for mange så er det man vet lite eller ingenting om veldig skremmende og kan også føles truende. Jeg er ingen psykolog, men jeg tørr å gjette på at de fleste som foreksempel er mørkredd er ikke mørkredd på grunn av selve mørket, de er mørkredd fordi at de ikke har den samme kontrollen over hva de ser og ikke ser da.
Vi lever i en verden med dusinvis av frykter og fobier. Noen er redd for utlendinger, noen er redd for å få kreft, noen er redd for klovner, andre er redd for ballonger, og noen noe helt annet. Fremmedfrykt, altså frykt for utlendinger tror jeg helst kommer av det faktum at de FLESTE av oss rett og slett ikke kjenner nok utlendinger sånn egentlig. Og de få utlendingene de kanskje har hørt om eller vet om, er de som ødelegger for de andre invandrerne. Personlig er jeg absolutt ingen rasist, og jeg dømmer etter mitt syn ingen uansett hudfarge, hvor folk kommer fra eller religion for den saks skyld. Religion er en ting jeg ikke liker spessielt godt, men jeg har ikke noe i mot religiøse og troende folk nødvendigvis, 🙂 For det er to forskjellig ting; religion og religiøse. En person kan være verdens kuleste, smarteste, snilleste og morsomste person uansett om han eller hun er religiøs, og det vet jeg også flere eksempler på 🙂
Men vi frykter ikke bare det som kan stemples som ukjent, vi frykter gjerne også det som er uvant. Altså, det vi kanskje har vært borti så vidt, men som vi likevel ikke har prøvd ut så veldig mye. Vi mennesker er redd for å feile, eller mange er det, IKKE alle 🙂 Jeg er ikke redd for å feile lenger. Jeg føler meg tryggere på meg selv enn på veldig lenge, og jeg er absolutt ikke feilfri, og ja jeg har mine frykter i livet som er bassert på ting jeg ikke vet nok om jeg også, men i alle fall prøver jeg å finne mer kunnskap på de tingene det gjelder i håp om at det kan hjelpe meg videre. Noen ganger gjør det det, andre ganger kan det funke motsatt vei!
“Over at the Frankenstein place”? 🙂
Jeg stiller kanskje ett innlysende spørsmål nå, men jeg gir det en sjanse likevel; hvorfor tror dere at vi mennesker gjerne er så redd og gjerne fordømmende mot det vi ikke helt ser, vet nok om eller det vi ikke hører? Hvorfor er mange frykter veldig gjerne bassert på lavere kunnskap om noe?
Verden slutter aldri å forundre, sjokkere og overraske. Men det som forundrer meg er at nakenhet fortsatt kan overraske, støte og sjokkere folk.
For meg fins det ikke noe mer vanlig og naturlig enn nettopp nakenhet, og også sex. Egentlig tenkte jeg å ikke linke til dette, men jeg gjør det likevel, for det føles mest rett. For noen dager siden skrev jeg et gjesteinnlegg om jomfrudommen min på bloggen til Pleasure And Teasing, gjesteinnlegget mitt kan leses her!
Vel, har tenkt å bevege pekefingeren mot tema nakenhet litt til før jeg går inn på sexen. Fra og med fødselens stund er vi nakne når vi kommer ut av våre mors åpning. Ingen av oss er født med verken sokker, truser, genser, skjerf, lue eller noe annet, ikke ski heller faktisk. Det er noe vi får på oss senere. Så hvorfor skal det fortsatt være tabu for enkelte selv i 2012 å snakke om nakenhet? Jeg mener ikke nå at alle skal gjøre som meg å vise seg nakne, selv om det faktisk ikke hadde vært så dumt. Men hva er det som er så flaut med ordene “penis”, “rumpe”, “bryst”, “vagina”… Dette med flaut er vel helst for de yngste i samfunnet, ikke de absolutt yngste men helst de som er på ungdomskole-arenaen. Men også av voksne folk fins det de som reagerer og trekker seg unna hvis noen er litt mer opptatt av nakenhet enn andre.
Altså, hva er det som er så big deal? Nakenhet er mye mer vanligere det enn foreksempel å male huset! Jeg skal ikke gå for langt i denne teksten, for åpenbart er det for meg at de som har størst problemer med dette er de med lavest selvtillitt på seg selv og sin egen kropp, og gjerne de med høyere usikkerhet, sånn innerst inne. Vel, de fleste i alle fall, så fins det sikkert de som har fått det for seg at sånn snakker vi ikke om uansett hvor godt eller dårlig vi har det med oss selv, grunnene kan være religiøse, eller rett og slett bare at noen er mer trangere enn andre.. Noe som egentlig ikke er stor forskjell på.
Også det der med sex… Hvis en fyr i en film blir brutalt banket opp, slått ned, knivstukket, tent på og skutt, så er det nesten ingen som reagerer. Men hvis en eller flere har sex, enten med seg selv eller med andre, ja da husker vi det bedre… I enkelte land er det fortatt strengere sensur på sex-scener i film og media generelt enn det er på vold. Hvorfor? Hva er verst? At to mennesker puler hverandre, eller at et sted blir masakrert så blodspruten står? Jeg peker på det siste, men er inneforstått med at jeg kan møte de som mener det motsatte på gata alerede i dag.
Har ett budskap, grow up folkens! Pupper, sexualitet, kjønnsorgan og den slags er ikke farlig å snakke om, heller ikke å se på! Og det er dessuten jævlig mye sunnerer å se på og tenke på, enn alle de tv-spillene og filmene “folk flest” ser på i dag!
