Kvinner syter, kvinner maser og vil gjerne ha oppmerksomhet. Det er noe jeg er hakkende lei av, og det er foreksempel å høre kjærringer som klager over hvor smertefull en fødsel har vært. Seriøst, liksom.. De eneste jeg tror på og har respekt for er de som lar det ble med en gang! Men når man da fiser ut en eller flere jævla barn ETTER førstefødsel som du i ukesvis har klaget over, fortalt hvor smertefull den var, og attpå til klaget på legene rundt deg!
Hvorfor i helvete har du da latt en eller annen kuk få befrukte deg igjen? Hvis den fødselen var så smertefull, hvorfor gadd du ikke å ta angrepilla eller i bestefall beskytte deg der og da? Sterilisering, er det noe du har hørt om?
Ok, nå skal det sies, at jeg kan forstå at fødselen nok er svært ubehagelig og også vond. Med tanke på at vaginaen fort revner hos enkelte, mens andre ikke. Og nå skal jeg slutte å skrive så generelt, for det er slettes ikke så mange som jeg skriver til nå som jeg med vilje har fått det til å virke som. Jeg forstår faktisk at fødselen kan være jævlig smertefull for mange. Og det er helt greit at man snakker om det til folk etterpå!
Men de jeg sikter til er de som gidder å nesten bare syte om det konstant i ukesvis, og si gang på gang, på gang på gang at de ALDRI skal gjøre det igjen! Vi mennesker sier gjerne “aldri” og glemmer det senere, men det er heller ikke hovedpoenget i budskapet!
Budskapet er; det er lov å syte, men ikke la det bli for ekstremt heller! Jeg har aldri fødd, og nå vet jeg sikkert mange gaper sjokkert, men jeg har ikke fødd. Gud vil visst ikke jeg skal føde, og har derfor gjort meg til en slags mannefigur, jeg har i hvertfall en penis i boxeren som er svært ubrukt av andre enn meg selv.
Så nå ønsker jeg alle fødende og ikke-fødende fødte mennesker en god kveld videre! 🙂 Ikke tenn på pluggene nå da, slik som enkelte har gjort på facebook. Det eneste jeg har født, og det eneste jeg kommer en slags fødsel er når jeg en sjelden gang har født en litt for hard og stor mokkamann, som jeg har adobtert bort til undergrunnens rotter rett etterpå. Hakke økonomi til å ta vare på sånne jeg!
Vi reblogges!
Ps: Bildene er 2-3 år gamle, og har IKKE fått skjegg siden i går eller noe nei:P Bare gadd ikke ta nye bilder nå, og gidder ikke ta andres bilder fra google..
Fortiden lager fremtiden. Du kan ikke slette fortiden, du kan kanskje fortrenge det du har gjort før, men det du har gjort vil likevel alltid forbli gjort!
Enten du har spredd beina og knullet de fleste på skolen din, eller om du har slått bestekompisen din halvt ihjel med en murstein så blodet har fosset, og h*n har fått en kraftig hjerneskade resten av livet.
Alt du gjør, hver lille skyldige og uskylde bevegelse kan ha alt å si, for absolutt alt. Skolearbeidet ditt hindrer eller åpner muligheter i jobbsammenhengen. Hvem du snakker med og omgås med kan også få konsekvenser, hva du putter, og eventuelt sniffer og sprøyter inn i kroppen har med alt å gjøre.
Ingenting er ubetydelig. Hvert eneste lusne sekund i våre jævla liv betyr mer enn de fleste samfunnsslavene på denne jorda gidder å bry seg om. For hver dag dør det flere mennesker i verden, av naturlige årsaker, men også av grove overfall, sykdommer og ulykker.
Vi vet aldri hva som skjer, vi kan bare prøve å gjette og beregne ett og annet utifra hva vi har gjort og opplevd før. Selv har jeg nok levd et langt mer kjedeligere liv enn de fleste jævlene på min alder, har gjort. For ja, jeg kan virke veldig dryg og mystikk på bloggen. Men det er fordi jeg i veldig stor grad, veldig ofte føler jeg har et rævva kjedelig liv. Det siste har forbedret seg i det siste, jeg har vært mer med venner, og dermed har kanskje bloggen også blitt kjedeligere, fordi jeg har fått et mer spennende liv i virkeligheten, og dermed ikke hatt like store behov for å blåse det opp her!
Bare ved å ta det valget å holde denne bloggen offentlig, og fremdeles i live, er et valg som stenger for enkelte porter. På grunn av denne bloggen er det enkelte som velger å ikke kjenne meg, og ikke vil bli kjent med meg. Og det kan også bety at enkelte muligheter innen jobb også blir totalt sperret, eller vanskeligere å nå enn om jeg ikke hadde hatt de innleggene jeg har laget og blåst opp til tider. Folk skal spørre seg om jeg angrer. Jeg skal svare, nei… Jeg angrer ikke en centimeter av det jeg har lagt ut på nettet! De folkene som tar avstand fra meg på grunn av det, er folk jeg uansett aldri har giddet å hatt i livet. Det er mennesker som ikke sosialt er verdt noe for meg! Det er ikke folk jeg vil påvirkes av, og ha rundt meg.
De køddene jeg har i livet som derimot, velger å ta meg for den jeg er, til tross for min fortid. Det er de jeg aksepterer tilbake, og skal holde fast i rumpeballene på! Det er de rumpeballene jeg skal piske når jeg kjeder meg, eller er deprimert. Det er de kinnene jeg skal gni røde med roser og vennlige påkjennelser. Det er de skjelletene jeg velger å le av og med.
Opplært har jeg blitt til å være forsiktig med hva jeg sier til fremmede.. Der har jeg feila, i 2010 møtte jeg regelmessig en mann som snart fyller 60. Han er straffedømt for pedofile handlinger… Og det hadde jeg hørt rykter om før jeg ble kjent med han, vi gikk noen turer sammen sommeren/høsten 2010, og bablet sammen.. Helt normale samtaler egentlig, og han gjorde aldri meg noe. Har ikke kontakt med vedkommende nå, og det er ikke fordi han har gjort meg noe, for det har vedkommende faktisk aldri gjort, og hvis jeg tilfeldigvis møter på vedkommende igjen på butikken foreksempel så driter jeg i om et parr tilbakestående kryp ser at jeg snakker med vedkommende. I mitt hode er pedofili en legning man er født med, og jeg tror ærlig talt ikke vedkommende er stolt av alt han har gjort, og selv om han ikke akkurat er den skarpeste kniven ved kirurgbordet så har han likevel ikke gjort meg noe. Og fysisk sett så er han for svak til det i dag!
Enyway, jeg er meg selv. Og det er noe jeg angrer på, men jeg angrer ikke på det vennskapet, jeg angrer heller ei på andre vennskap. De drittungene som har vært falske, løyet og ikke vært seg selv ovenfor meg, og nærmest brukt meg, takker jeg i dag for at de ga meg den ærfaringen. Ikke noe er så galt at det ikke er godt for noe. Av enkelte folk jeg kjenner og vet av så er det ett parr mennesker jeg aldri skal introdusere for andre mer siviliserte mennesker, av gode grunner. For det er enkelte av mennesker jeg har møtt og stiftet bekjentskap til som jeg vet mer enn nok om til at de kunne havnet i fengsel noen år… Men det er folk det også. Men ikke de menneskene jeg ønsker at mine nærmeste og beste venner skal henge med!
Jeg skal love dere! Dere vil garangtert ikke like alt jeg henger ut om i fremtiden. Og jeg vil nok få en god del krass kritikk både på hjemmebane og her på nettet fremover. Men jeg vil ikke lenger leve i sensur, jeg skammer meg ikke over den jeg her, det jeg har gjort av feil og riktigheter! Jeg er lei meg for at jeg har såret og sviktet enkelte oppover åra, og lagt sår i andres hud som sent vil gro, men det er ikke en spiker jeg kan slå inn for å rette opp i fortiden!
Takk, det var dagens siste innlegg for denne lørdagen! Vi reblogges!
Å være kreativ er ingen dans på kremgul gele. Å være kreativ er til tider veldig krevende, akkurat som å måke snø på låven. For hvem måker vel snø på låven, innimellom går man på tomgang, rett og slett. Man vil male noe, men får ikke til fordi man alerede føler man har “malt alt”.
Nei, du gidder ikke male karamellene til naboen, det har du gjort før. Og ikke fankern om du gidder å male det jævla fruktfatet i stua igjen heller. Kjedsomheten vokser på trer, kreativiteten din må du grave opp igjen. Kreativiteten ligger gravlagt UNDER det jævla treet. Så du må motivere deg til å faktisk hugge ned kjedsomhetens tre, gro et tre med motivasjon og inspirasjon.
Men tro meg, ingen ting gror av seg selv. Å få inspirasjon av å bare vente på den, går som regel like treigt som hjernecellene til enkelte tenåringsjenter som desperat later som de er full, eller drikker seg dritings i helgene for å passe inn, eller for å koble av..
Kreativkrasj har vært en mental tilstand hos meg en stund. Men det finnes håp der det finnes liv. Et tips kan rett og slett være så enkelt som å gå deg en tur et sted du ikke har gått før, eller et sted hvor det er lenge siden du gikk sist. Ikke sitt på samme rom for lenge. Beveg deg og flytt deg rundt. Se ting du ikke ser så ofte, les i blader det aldri har falt deg inn at du skulle titte i før. Oppdag nye ting, og vips; desto mer du flytter fokus på nye ting og steder i livet, desto større er sjansene for at du får nye ting å skape på det kunsteriske plan, enten det er blogging, maling, dans og musikk, tegning, skriving av bøker, romaner, dikt og lignende. Enten det gjelder taler, eller noe heeeeeelt annet!
Ideer og inspirasjon til utvikling generelt finner du ikke om du holder deg i ro på et og samme sted for lenge. Etter hvert har du brukt opp det du får ut av å være på et bestemt fokussted, og da må du komme deg et annet sted, eventuelt ommøblere det stedet du har sittet i for lang tid, og få noe nytt ut av det stedet.
Gjør noe så enkelt som å si mer ja til ting du har sagt nei til tidligere. Gjør nye ting, gå opp-ned på ski, bak pepperkaker bakvendt, spis de opp før du baker dem! Bytt ut vennene dine med noen helt andre, eller gjør noe helt annet! Trenger du inspirasjon og føler at du har stoppet litt opp i hobbyen du brenner i, gjør som meg. Ok, ikke de tre siste tingene med pepperkaker, skigåing og vennebytting da! Med mindre du er smart så styr unna spessielt det med å venneskifte, med mindre vennene dine er fra Al-Qaida eller Hells Angels.
Om så det som skal til for at du skal få kreativiteten tilbake er at du setter fyr på blomsterhandleren nede i hjørnet, slik at du havner i fengsel noen måneder, så gjør det! Ingen liker han fyren likevel, og du får helt sikker ikke mer enn 3 måneder på ei hyggelig og gylden glattcelle i Norge for det.
Når du da kommer ut igjen er du som Egon Olsen i de gode gamle Olsenbanden-filmene, stappfull av nye planer og du har helt andre og nye vinkler på livet, som du har trengt sårt en stund når du har lett etter ideer til å utvikle potensiallet ditt innenfor det du brenner for, og bokstavelig talt brant noen andre for!
Eller, så kan du høre på noe musikk fra artister eller band du ikke har hørt før. Enten du ikke liker det eller om du faktisk gjør så kan det uansett fort hende hjernen din går inn i andre baner en stund som hjelper deg med å skape noe anderledes. Her er en VELDIG tilfeldig liste over band eller artister du kan søke opp og høre på, for å få nye perspektiver på ting: Marilyn Manson, Lady Gaga, Bjørn Eidsvåg, DDE, Troll, Pokemon, Justin Bieber, Peaches, Alf Prøysen, Madonna, Pink, Eminem, Halvdan Sivertsen, Blå Poker, Jan Borseths, Sputnik, Rune Rudberg, Lambrella!
Helt tilfeldige veldig forskjellige artister jeg kom på spontant nå. De fleste er faktisk artister jeg ikke liker.. Sånn som han derre bæveren og presten… Men poenget er! Sett på noe nytt på øra selv om du hater det, gå et sted og se, lukt og lytt til nye ting som fører hjernen din i noen andre baner en stund!
Å helt til sist, aldri gå i den klassiske fellen, det å tenke på hva andre mener, med mindre det er en betalt jobb med spessialbestilling på noe innen dine evner, så skal du ikke tenke på det! Ikke tenk på andre i hele tatt!!! Gi faen i andre! Rett og slett, tørr å gjøre noe nytt! Utvikle deg, omså du vokser og støter borti tornekrattet som vil stikke litt!
Do like me! Be a smartass! Og verden vil forgude din kreativitet!
Kjære alle hundeeiere, og dere som lufter andres bikjer. Hunder er noen fasinerende dyr, sies å være menneskets beste venn. Det kan godt hende, og jeg skal ikke krangle på akkurat det. Men kan ikke enkelte av dere være en bedre venn av selve samfunnet også, ikke “bare” hunden(e) deres?
Yeah, its smells like children! Men du har likevel plikten til å fjerne det, dersom det kommer fra dine!
Selvfølgelig kan jeg se for meg at hunder akkurat som mennesker har en ekstra bløt og hissig dag når det kommer til produksjonen av bæsj, men likevel. Det skader ikke å plukke opp bæsjene, for sånn seriøst, det er ikke fryktelig delikat for andre mennesker som kommer senere og eventuelt moser hundebæsjen med skoene sine.
Akkurat, og du har helt rett. Sko kan renses og vaskes akkurat som ørene dine, men det er ikke poenget! Poenget er at du er en jævla lat og uvitende person dersom du faktisk ikke gidder å tørke opp etter dyrene dine når de gjør fra seg på fortauet!
Hvis du har satt deg ordentlig inn i hundeting generelt når du har hund, noe jeg håper du har gjort, så vet du at det finnes noen poser til å nettopp ta opp doggypooen! I følge en god venninne av meg som selv har hunder koster det rundt 10-12 kroner med en rull på cirka 50 poser! Har du ikke råd til det så har du heller ikke råd til å ha hunden(e) din(e)!
Hvis du som nå leser tilfeldig er ett av de småkrypene som dette gjelder; Hva er det som gjør at du lar være? Er du lat? Det må være fryktelig å være så lat at du ikke gidder å gjøre den lille, enkle kroppsbevegelsen å faktisk bøye deg noen få grader forså å strekke den ene arma di og ta opp en enkel bæsj med? Eller er du rett og slett bare alt for redd til å ta i møkk? Liten avskyelig soss i tillegg til at du er lat kanskje? Fysjamei!
Jeg kan ikke, jeg skal snart gjøre noe veldig viktig. Og dessuten.. “Hvis du ikke fôrer meg snart, så klarer jeg ikke å holde deg oppe så lenge du vil.
Slapp av, en stund kan hodet mitt holde oss oppe, selv om du romler! “Du har glemt at det er jeg som gir hodet ditt kraft til å holde på noe som helst”!
*Rumle, rumle, brak, brak*
Jeg kan ikke spise nå.. Da får det i såfall bli den gulrota som er igjen i skapet! “Gulrøtter er vel og bra, men vi trenger mer enn som så”.
Ysj, hvorfor måtte jeg begynne å se hvitt akkurat nå?… “Du svimler… Gjør deg selv en tjeneste, ta deg tid. Bli venn med kjøleskapet igjen, hvis ikke blir vi snart uvenner også”!
Tja, et måltid kan jeg vil alltid ta meg tid til. Du vet som de sier.. “Uten mat og drikke, duger vi to som en udugen hikke”!
På en annen måte vil jeg ikke råtne som en rosin, vil ikke bli forvekslet som tvillingbroren til bestemor… “Eller som grøthuet som sank sammen fordi han ikke spiste opp nistepakka si?”
Skal si du har en sukkersøt humor.. “Skal si du har en ironisk sviskende form for sarkasme”
Ikke drøm om det, gjør det. Livet er som en berg og dalbane, det er opp og nedturer. Til tider kan det være gøy og spennende, andre ganger mer ubehagelig og psykisk utfordrende.
Noen takler det bedre, andre ikke fult så bra. Alt fra vi er små som grus starter det, i begynnelsen er vi for små til å fatte det, men når vi eldres mer og mer blir det stadig mer et faktum for oss fleste.
Mennesker er drømmenes individer. Ingen tvil! Noen drømmer om den perfekte familie, andre drømmer om å bli superman, og noen drømmer om å gjøre livet til et mer fredelig og bedre, renere sted.
Ingen drømmer oppfylles ved å bare drømme de! Men det er klart, hva er vel sjansen for at vi lykkes?
Hvor stor er vel ikke oddsen for at du knuses og vrakes totalt? Det tryggeste kan til tider føles å bare beholde drømmen som en drøm? Samtidlig lever vi bare en gang, og når du ligger der, er det over…
Det er nå du har muligheten. Enten du drømmer om å bli den nye Marilyn Manson eller Lady Gaga… Enten du drømmer å bli verdens vakreste, eller verdens mest fryktede… Enten du drømmer om å møte drømmepartneren din, og kanskje stifte en familie… Enten du drømmer om å reise jorda rundt, eller bare til Hamar… Enten du drømmer om å stå frem som den du er, og bli akseptert, og få ekte venner… Eller om du drømmer om å utrydde fattigdom, krig, terror og elendighet… Eller noe helt, helt annet…
Vi vet selvfølgelig ingenting sikkert. Det kan alltid hende at det går bra å bare holde deg taus og rolig, i dette liv, og bare håpe at drømmen kommer av seg selv, – selv om sannsynligheten er meget lav. Og vi kan jo hende at vi gjennoppstår etter vi dør- Og at du kanskje er et sterkere og psykisk tøffere menneske da… Men kjære deg, vil du virkelig ta sjansen på å la drømmen din passere?
Kjære deg… Våg, kjemp, gi aldri opp! Se deg ikke tilbake, på alt du har feilet på før, lær av dine feil, men ikke la de stoppe deg. Tro på deg selv, så vil også andre støtte deg og tro på deg, og hjelpe deg så langt de rekker! Ingenting blir til av å gjøre ingenting, noe blir til av å gjøre noe, og noe kan til tider lage alt!
Det var vondt å se deg lide, vanskelig å ikke få slippe til. En helt fantastisk venn har du alltid vært, det skal du vite. Som en fugl som har brukket sine vinger, nedturen ble stor. Men du har fremdeles livet i behold, så lenge det er liv, fins håp.
Jeg har så lyst til å bare legge mine armer rundt omkring deg, forså å fortelle deg hvor glad jeg er i deg. Dessverre strekker ikke tiden til lenger slik som før, ikke for deg. Forpliktelser, frykt og problemer har tatt deg vekk.
Om du bare ante hvor stolt jeg er av deg. Jeg vet du ikke ser på deg selv som sterk, men jeg kjenner ikke mange som er sterkere. Du kjemper, og du er sliten nå, men fortsatt står du opp som få.
Vel, vel. Om du en gang skulle få mer tid til venner og lek, så håper jeg du vet, jeg er her jeg. Et halvår har det tatt, og jeg kan vente lengre. Så lenge jeg lever vil jeg alltid vente på deg.
Jeg savner deg så sterkt, men forstår dine valg. Du har din kamp å kjempe, mot et tidevann uten like. Om jeg bare kunne gjort noe for å avbelaste deg og ditt. Du er livets venn, selv om du kanskje har glemt det nå.
Aner ikke lenger hva jeg skal si.. Jo… Jeg er ubeskrivelig, ordentlig glad i deg! Jeg står med en blomst i porten, i vind og sol. Og venter på deg, omså jeg står der til jeg blir gammel og grå. For det er det verdt! Du er verdt hele meg. (Aylar Von Kuklinski, 9. februar 2012)
Ærlighet varer lengst, og møkk skal vi trave i for alltid. På forhånd av dette innlegget vil jeg konstantere og understreke at jeg er ikke helt på plass. Alerede fire eller fem ganger nå har jeg prøvd å skrive noen linjer på dette blogginnlegget, forså å hviske de ut igjen. Det er veldig fort gjort at jeg tenker og bestemmer meg på forhånd at ting jeg tenker på å gjøre, og gjør ikke er noe vits i. At jeg fort gir opp før jeg har forsøkt.
I dag foreksempel så kunne det blitt slik. For som det er skrevet om før så har jeg en venninne jeg savner veldig, veldig sterkt. Ei venninne som har føltes som en mor for meg, og verdens beste bestevenn. Aldersforskjellen har jeg aldri brydd meg om, eller tenkt på. I sommer og vår var hun og jeg bestevenner, helt til jeg falt noe mer og mer ned i kjelleren, og snakket oftere og oftere om mørke ting jeg mente og tenkte om ting generelt.. Jeg skrev også veldig umodent over facebook-chat til henne om selvmordsting og slike ting jeg tenkte på også… Jeg vaiet frem og tilbake, og dro henne litt ned fikk jeg høre etter det hadde gått litt tid…
Jeg hadde også forelsket meg i henne, og på grunn av at forelskelsen en stund ble så intens så kuttet jeg kontakten med henne en ukes tid, og trodde det var det beste for oss begge. Eller trodde jeg egentlig det?… Etter en uke la jeg henne til igjen på facebook og sånn, vi snakket litt sammen igjen, men noe var forandret.. Og jeg skjønner så inderlig godt hvorfor. Bestevenner i et øyeblikk, også plutselig tar jeg og kutter vennskapet helt vekk en ukes tid, og deretter vil være venner igjen… Vel, dette var i august eller noe… Vi snakket litt sammen, men ikke så mye som før… Etter en stund skjedde det faktum at jeg slettet facebook-kontoen min totalt. Og det er egentlig siden da at jeg ikke har hørt fra henne overhode. Og det har snart gått et halvår nå…
Jeg har sendt noen smser innimellom, julaften prøvde jeg å ringe henne 3-4 ganger for å ønske henne en god jul og fortelle at jeg er utrolig, utrolig stolt av henne og glad i henne. Jeg fikk ikke svar da, og jeg har ikke fått et eneste pip fra henne siden august. Hun er i tankene mine hver eneste dag. Terapauten min og noen andre mener at jeg burde tatt hintet nå, og jeg har for en stund siden innsett det selv at hun mest sannsynlig ikke vil ha mer med meg å gjøre, selv om jeg har forandret meg.. Saken er, jeg vet ikke om jeg klarer å akseptere det. I sommer lovde jeg henne, og hun meg at vi skulle være bestevenner i gode og onde dager, akkurat det uttrykket var hennes.
I dag tok jeg meg en dusj, og noe sånt. Psyket meg til å oppsøke henne på jobben, gi det et forsøk. Da jeg ankom spurte jeg en av kollegaene hennes om hun var på eller skulle på jobb i dag, nei; ikke før i morgen.
Saken er.. Da jeg var på vei i dag. Så skalv jeg, hele meg skalv. Og det var så vidt at jeg ikke svimte av da jeg var på Domus i dag for å finne henne. Jeg har kjempe dårlig selvtillitt på dette, og er livredd for å bli avvist av den beste vennen jeg noen gang har hatt. Frem til jeg mistet henne i høst.
Noen tenker at jeg kan bare besøke henne? Kanskje jeg kunne gjort det om hun bodde i samme distrikt som meg, og ikke “bare” jobber i Oppdal, da det faktum er at hun bor i nabokommunen cirka tre kvarter unna.. Flere ganger har jeg brått våknet av at jeg har drømt at jeg har oppsøkt henne, og fått tilgivelse og en ny sjanse, og klem, dette her sliter jeg med å legge fra meg. Alt jeg vil er at vi skal finne tilbake til hverandre som de bestevennene vi var!
Jeg gruer meg til i morgen. I dag gikk jeg på arbeidsplassen hennes og var usikker på om hun var på jobb.. Holdt på å svime av, og var veldig i ubalanse, skitnærvøs… Hvordan skal det da bli i morgen som jeg har fått beskjed om at hun faktisk skal ha vakt?
Vel, innlegget skulle egentlig ikke dreie seg om dette vennskapet i så stor fokus. Egentlig var planen den at dette innlegget skulle dreie seg om motivasjon, og å tørre! Motivasjon sliter jeg med veldig generelt. Jeg våger nesten ikke gå ut blant folk, fordi jeg er redd for at det skal dukke opp en mer eller mindre tilfeldig episode som jeg skal missforstå negativt, eller at jeg skal såres. Senest i søndagskvelden hadde jeg uflaks, og min dårlige psyke spilte igjen en rolle blant andre.
Jaja, sånn ble det innlegget! Ikke helt planlagt, men. Vi reblogges!
Yoeæ! Førsteordet i dette innlegget var bare fordi jeg er lei av innlegg som begynner med ord som “Det”, “jeg”, “Sånn”, “En”, “Så”, “Da”, “Nå”, “Når” og slike veldig oppbrukte, kjedelige ord som jeg som regel starter et hvert innlegg med.
Folkeskikk skal jeg kanskje trå litt varsomt i, når det gjelder meg å utale meg om temaet. Men, vet dere hva, jeg gjør det likevel! For, helt ærlig, hva slags bygd er Oppdal egentlig blitt? Eller hva slags land er Norge egentlig blitt?
Vel, jeg skal forholde meg til Oppdal i dette innlegget. For fy faen, overlegenhet, trøtte typer, surpumper, bedrevitere og feiginger skal man ikke lete lenge etter. I mitt tilfelle kan det holde med å se ut av vinduet mitt så er det 70% sjanse for at jeg kommer til å se en som godt passer min beskrivelse. Nærmeste naboen min Tare Teksum, kjent fra Nrk-serien “Ingen grenser” med Lars Monsen er så og si eneste unntaket, siden han er nesten blind og i tillegg døv.
Men, de jeg holder pekefingeren på nå, er folk jeg engang har pratet litt mer med og som jeg vet er veldig oppegående folk med godt syn og god hørsel. Med det mener jeg IKKE at Teksum ikke er oppegående! Ok, tilbake til flertallet som faktisk godt kunne hilst og vært litt mer høfflig! På ingen måte vil jeg si at jeg tar meg selv svært selvhøytidlig, og de som virkelig kjenner meg tror jeg kan holde en lengre tale om at jeg setter andre forran meg selv som oftest! Faktisk, og det er ikke noe jeg innbiller meg og skryter på meg. Jeg prioriterer de nærmeste vennene som regel forran meg selv, med enkelte unntak som basseres på situasjoner.
Tilfeldig bilde av “Domus-trappa” som er så skinnende, tilfredstillende vakker..
Til de prosentene av leserne av dette innlegget som bor i bygda mi, som dette innlegget gjelder; Koster det så mye å si “hei” tilbake, eller å vinke, eller i hvertfall gi et lite smil? Jeg kjenner til unge jenter i bygda som dette gjelder, og også voksne menn for den saks skyld, og omvendt!
Den mest populære og best likte personen i Oppdal vet jeg selv at jeg langt i fra er, og det driter jeg i. Om dere vil bruke meg til hverdagsprat, og slarv for å dekke sosiale samtaler med andre, så er det greit. Men, når du helt overtydelig har sett meg, noe som veldig mange ganger er tilfelle hos en del i denne bygda; hvorfor har du så problemer med å hilse tilbake!
Med hånden på hjertet, og lilletåa godt plantet i navlen kan jeg bekrefte at de absolutt, absolutt fleste dette gjelder er mennesker jeg ikke har gjort noe vondt! Jeg kan selvfølgelig foreksempel ha fornærmet enkelte med å skrive noe som oppfattes nedsettende om foreksempel et idol, en religion, eller ytret en mening som mange har fått med seg foreksempel på bloggen, og gjerne vil ta avstand fordi vi er forskjellige der! Men seriøst!
Hehe, det beste med dette er at jeg kan få bekreftet daglig at det finnes flere enn meg i Oppdal og resten av verden med småpatetiske sider og “uvaner”. For når man velger å ikke hilse tilbake, uten at noen har gjort deg eller dine noe vondt, blir en patetisk uvane i mitt syn. Kanskje jeg er alene om å mene nettopp dette, men jeg mener det fortsatt like sterkt uavhengig av hvor mange jeg har i ryggen, eller i hælene for den saks skyld når jeg er ute og lufter lakkskoa mine! Hey, kanskje er det de som tar vekk fokus! For jeg har merket meg at veldig mange faktisk fester blikket på skoene mine når jeg en sjelden gang våger å gå ut døren!
Tilfeldig bilde av Røtveivegen i Oppdal – Her holder jeg til et sted! 😉
I såfall skal jeg neste gang hive skoene mine etter dere! Pass dere Oppdal! Jeg er klin gæern! Vi reblogges!
En stund siden sist jeg nå skrev noe mer om den såkalte boka mi. Som skrevet før skriver jeg altså på en bok. Det er nå enda en gang en god stund siden jeg var aktiv med det prosjektet sist, og det går treigt, mildt sagt.
Har så vidt gått over litt av det jeg siste kapitlet jeg har skrevet på. Herregud, så rotete skrevet mye av det er. Ord og gramatikkfeil, og som om det ikke er nok så er det enkelte ord som er så oppbrukt og veldig gjentagende. Boken er i skrivende stund på 42 390 ord. Panthera Publishing har et miniumskrav på 70 000 ord, “bare” litt mindre enn 30 000 ord igjen.
Men så tenker jeg litt nå, ikke på grunn av miniumskrav på ord og slike ting.. Men generelt: Phantera Publishing eller Cappelen Damm? Foreksempel! Phantera satser riktignok mer spesifikt på yngre forfattere under 23 år, men hvis boken blir bra nok så er vel Cappelen det selskapet som vil gjøre boken mest mulig synlig av disse to?
På en annen side så skriver jeg ikke denne boken fordi jeg håper på så og så mange solgte eksemplarer, jeg vil egentlig bare skrive en bok som setter fokus på asperger syndrom, diagnosen min!
Men hva tenker dere? Altså angående selskap? Noen skrivekåte sjeler der ute som har vært borti begge to? Vi reblogges!
