Jeg liker kontraster. Jeg har ikke så alt for mye imot femti grå lag heller, men må det ene nødvendigvis utelate det andre? Vel, i en GRÅ, GRÅ verden så kaaanskje.. Men HELDIG-FUCKINGS-VIS så lever vi, tro det eller la være, i en verden fylt med kontraster, farver, motsetninger, pluss, minus, og alt der i mellom. Og godt mulig er det nettopp kontraster jeg først og fremst assosierer med bloggen jeg har tenkt til å tipse dere om nå i kveld. For helt ærlig, da jeg først hadde klikket meg inn på bloggen til den godeste gode Iselin Renee for noe over et år siden, ja så tenkte jeg som jeg hadde tenkt så mange ganger før: “Dette er ikke en blogg jeg kommer til å følge videre!”..
For klikker man seg inn på denne bloggen på helt feil/ riktig tidspunkt så kan førsteinntrykket først og fremst være: Rosa?.. Blomster?.. Sol, fred og kos?.. Og nå er det ikke slik at jeg har noe i mot rosa. Faktisk så er det en av mine totalt fire favoritt farver. Og jeg har ikke noe i mot blomster heller, men når det igjen er sagt så syns jeg personlig at blomster fort kan bli litt kjedelig. Så ja.. Jeg ble raskt antastet av mine egne fordommer, og for meg som er bitte litt allergisk så kom det nok et par ATSJO!!! da jeg akkurat hadde klikket meg innom Iselins blogg-verden første gangen. Men så..
“Hmm.. Denne jenta er kanskje ikke nødvendigvis “BARE” en rosablogger som først og fremst er veldig glad i å blottlegge hagen sin likevel.. Hmm.. Okei, nei, det er definitivt noe mer her enn “BARE” guds frie, farverike natur”. Og før jeg skriver noe mer nå så har jeg bare lyst til å nevne helt kort og beskjedent at jeg er SÅ fristet til å kaste inn en rekke seksuelle metaforer her nå, men for å ikke risikere å falle helt ut den skitne, skitne grøfta som det er så alt for vrient å karve seg opp igjen fra, ja så lar jeg det beddet få stå rent og upisset i, for denne gang. Uansett!.. Jeg scroller meg lengre og lengre ned.. Og det er ikke lengre noen tvil. Denne jenta er definitivt IKKE bare en autistisk blomster-fanatiker med et endeløst behov for at alt “må være” så sykt kos og lystig “hele tiden”.
For midt i den store, åpne enga med roser, tullipaner (skriveleif med vanilje), gress, og et par andre fin-fine natur-skapninger jeg ikke kan navnet på, ja så “skjuler det” seg en rekke skumle demoner som kan skremme livskiten ut av.. Noen. Kanskje ikke så veldig mange, men jeg tror nok ihvertfall NOEN der ute kan finne et eller annet der inne hvis man bare scroller gjennom de 2-3 første innleggene.. “Ting” som, ja.. Står litt i kontrast med de idylliske blomster-bildene – for å si det sånn. Og ja, det er faktisk vepsen og den besatte marihøna jeg sikter til nå. Og de skumle, skumle biene.
Men sånn helt seriøst: For de av dere som nå måtte bli litt nysgjerrig på å ta en liten titt på beddet til denne farverike, flotte og noe mystiske medskapningen: Sjekk ut bloggen til Iselin, davell? ^^
Det er noe med det at så lenge man faktisk kan, så skal man jo HELST se fremover. Man skal ihvertfall passe på at man ikke gror seg fast i fortiden. For å stadig kunne utvikle seg som homo sapiens, og til slutt ikke ende opp som en særing med fullstendig noia for forandringer og det ukjente, ja så må man rett og slett kunne utfordre seg selv en del nå og da. For det er tross alt ikke innenfor komfortsonen at fremgang og forandringer skjer. Og jeg vet ikke med dere, men jeg føler at selve livet, ja det ligger faktisk UTENFOR den beryktede sonen som så mange der ute helst velger å stå i så lenge som overhode mulig.
Men noen ganger må det selvfølgelig være lov å kose seg med det gamle og kjente, og det er nettopp DET jeg tenker å gjøre for en liten stund akkurat nå idet dette innlegget blir skrevet. For jeg skal være så ærlig å si at jeg igjen står litt fast når det kommer til nye ideer for bloggen atm, samtidig som jeg har jo lyst til å blogge om NOE. Så da tenkte jeg.. Hvorfor ikke lage et innlegg hvor jeg skriver litt om samtlige av de blogg-innleggene jeg personlig er mest stolt av? Og bare for å ha det på det rene: Det dere skal få servert nå er IKKE en topp-liste hvor jeg rangerer fra best til “verst”, eller motsatt. For man skal jo helst ikke favorisere barna sine, ihvertfall ikke i det offentlige.
Først ut har vi et innlegg som jeg publiserte den 27. februar 2012, et innlegg som kort fortalt handler om det forkakla synet mange dessverre fortsatt har en dag i dag når det kommer til at nakenhet og sex burde forbli en mer privat greie, samtidig som jeg også stilte et par spørsmål om det egentlig er helt “greit” at drap på film stort sett er mindre tabu og mer okey enn, ja.. En kuk.
Frem til dette innlegget hadde jeg lagt ut det ene innlegget etter det andre som godt kan anses som en for herliggjørelse av vold og annen type jævelskap. Det kom noen reaksjoner på disse innleggene nå og da, men de var veldig få og små sammenlignet med reaksjonen jeg skulle få på dette innlegget. Så hva skal jeg si.. Jeg har vel aldri fått en såpass sterk bekreftelse verken før eller etter på at jeg faktisk har helt utrolig rett i noe her i verden. Så til alle dere som hatet på dette innlegget den gang, og kanskje gjør det fremdeles – tusen takk for at hjalp meg med å understreke hvor ufattelig rett jeg faktisk hadde xD
Et annet innlegg jeg er veldig stolt av å ha laget en dag i dag er et av de aller første (om ikke det aller første) innleggene jeg gjorde her inne hvor jeg fortalte så åpent som overhode mulig om mine erfaringer og utfordringer med aspergers syndrom. En diagnose jeg selv ante null og niks om da jeg først fikk den i en alder av ca. 15 år, og som jeg der og da skulle ønske at jeg visste en hel der mer om da jeg plutselig fikk det på papiret.
Så da var det igrunnen bare å sette meg ned, og lage det beste og mest ærlige innlegget jeg følte at jeg kunne skvise ut der og da. Og vel.. Selv om innlegget nok har sine skrivefeil og ikke alt er helt korrekt rent grammatisk, ja så er det altså likevel et av de innleggene jeg er mest stolt av å ha gjort en dag i dag. Og selv nå, 7 år senere, så ser jeg takket være statistikkene på blogg.no at dette fortsatt er et innlegg som folk klikker seg innpå, og forhåpentligvis leser.
Gjennom årenes løp har jeg skrevet og gjort en hel del som trygt kan kalles for fiksjon, mest fordi det er nettopp det det er, hehe. Jeg har ALLTID vært glad i å skape historier enten det er i form av film, tegneserier, dikt, noveller, romaner, eller noe helt annet. Og den 11. juli 2011 skrev jeg et av de historiene jeg husker best å ha skrevet noen sinne. Når jeg leste gjennom innlegget igjen nå nettopp oppdaget jeg at det absolutt har sine forbedringspotensiale, ihvertfall når det kommer til det grammatiske, diverse skrivefeil, samt mangelen på komma og punktum her og der.. Men hvis man bare klarer å se forbi disse tingene, ja så syns jeg fremdeles at dette er en ganske god historie.
“Reisen fra helvete til et annet sted” er kort fortalt historien om ei 25 år gammel jente som heter Iselin. Iselin har hatt det ganske så jævlig nokså lenge, og ting har gått så langt at hun nå vurderer å ende sitt eget liv mens hennes to barn sover over hos sine besteforeldre. Hvordan denne historien derimot utvikler seg (og til slutt ender) vil jeg ikke si noe om her og nå da jeg mener at noe av det som virkelig gjør denne historien såpass god er de noe mer overraskende vendingene som dukker opp etterhvert som historien ruller og går.
Og helt til slutt vil jeg veldig gjerne trekke frem et av de litt nyere innleggene jeg har gjort, som jeg valgte å dedikere til alle de hatske nettrollene der ute som stort sett (men selvfølgelig, det finnes unntak) gjemmer seg bak muligheten til å være anonym. Og gudene skal vite at jeg har begått mye urett selv oppgjennom årene mens jeg har hatt et og annet tastatur i fanget. Og ikke alt jeg har gjort har alltid vært i beste mening. Jeg har også vært en sint, ynkelig og liten “mann” en gang i tiden, som stort sett ikke har giddet å bruke tiden min til annet enn å finne og påpeke feil ved alt som er litt annerledes fra det jeg selv liker og kjenner til.
Men heldigvis så har jeg forandret meg. Jeg har sluttet med å henge ut andre mennesker. Og skulle jeg først kritisere noe(n), ja så forsøker jeg i det minste å holde meg så saklig som overhode mulig, og jeg kritiserer ihvertfall ikke andre anonymt. Og i bunn og grunn så er det nettopp disse u-tingene jeg ville ta et aldri så lite oppgjør med da jeg skrev dette innlegget. For det er nettopp det disse tingene er, og intet mer: En u-ting.
Det at det tikker inn en melding i inboxen, eller at man ser at det har kommet nye kommentarer på bloggen, er STORT SETT bare hyggelig. Ja, faktisk er det en god stund siden jeg mottok noe særlig i hele tatt nå fra den store “helvetes-skuffen”, noen av stedene. Okei, jeg fikk en kommentar her inne for noen dager siden om at jeg er fryyyyyktelig slitsom, men det er en kommentar jeg nesten har glemt. Så som dere skjønner – jeg får ikke så veldig mye hat for tiden. Noe jeg er litt glad for. Samtidig som jeg også kinda savner det litt. For er det noe som virkelig motiverer meg som regel, så er det når folk tar seg tid til å gjøre det klinkende klart at de ikke akkurat har meg som sin store messias. Slikt gir meg blod på tann, og kanskje synd og si, men for meg er hat nærmest en større motivasjonsdriver enn det positive kommentarer og meldinger er.
Og misforstå meg rett. Jeg setter virkelig pris på når folk tar seg til til å skrive hyggelige ting til meg også. Virkelig! Jeg har ikke tall på hvor mange ganger humøret mitt har fått den store viagra-effekten etter at noen kjent eller ukjent har tatt seg bryet å skrive noe hyggelig til meg. Enten det “bare” har vært en melding på fem ord, eller ti tusen. Men det er likevel de “slemme” kommentarene om hvor jævlig patetisk jeg er, hvor jævlig meningsløse de tingene jeg gjør er, hvor jævlig stygg jeg er (også videre) som VIRKELIG gjør at jeg brenner for å skvise ut enda mer gørr, kaos og ståpikk
Så da har jeg sagt det. Nå kommer vi til den kompliserte delen. For til tross for alt jeg har skrevet nå, så er stadig reaksjonen når jeg ser at jeg har fått en ny melding/ kommentar et sted: “Jeg håper det ikke er noe negativt”. Også kan jeg også ta meg selv i å utsette litt å sjekke hva det faktisk er. Og er det noe vennlig noe, så blir jeg stort sett happy tvert. Og er det noe dritt, ja så kan jeg starte med å reagere negativt, spørre meg selv om hva som egentlig er vitsen, bruke litt tid til å irritere meg, produsere noen depressive tanker. Men så.. BAM!! Plutselig har jeg snudd alt på hodet. Og så skal jeg nok en gang bruke det negative til noe positivt. Det har kanskje nok en gang tatt meg litt tid å komme på det.. Men det er faktisk, stort sett, hatet til folk som viiiiirkelig driver meg videre.
… hvis vi skal fokusere på den siste meldingen JEG har sendt, så var det en halvtrist smiley. Og hvis dere veldig gjerne vil at jeg skal fortelle om den aller siste meldingen jeg har mottatt så må jeg dessverre skuffe dere da jeg ikke vil gå innpå hva som sto i den, eller hvem som sendte den, da det er litt sånn privat.
Kyss
… det fikk jeg fra eksen min for sånn tre år(?) siden. Eller telles faktisk alle de hundre gangene jeg har kysset og sugd meg selv på armen som et slags forsøk på å hisse meg selv opp under en og annen tukleakt?
Film
… jeg PRØVDE å se “Alladin” i dag tidlig, altså den gamle Disney-tegnefilmen, men gadd ikke se den ferdig sånn der og da fordi: 1. jeg har sett den før. 2. Jeg er ikke så veldig in to Disney-movies enymore, såå.. Da kan jeg kanskje heller si “Fifty Shades Darker” da det var den siste filmen jeg faktisk så ferdig. Jupp.
Innkjøp
… ikke helt sikker, men tror det må være et par postere jeg bestilte fra EMP her om dagen, som alle henger meget fint i stua mi nå! ^^
Måltid
… fire skiver brød med kalverullade, ost og majones. Pluss et eple og en Yoghurt.
Sang
… Alice Cooper – I`m Eighteen.
Crush
… med fare for å virke ørlite materialistisk her nå tror jeg faktisk at jeg må si de plakatene jeg nevnte for dere i ste, sooooom jeg ikke gidder å bruke tid på å ta bilder av forså å redigere og greier og greier akkurat nå (sorry, not sorry)..
… det må nok være den “Sjokskallen” jeg unnet meg i helgen!
Blogg
… det var nok Andrea Sveinsdottir sin, som forøvrig også er grunnen til at jeg nå sitter og “jobber” med dette lille innlegget! ^^
Krangel
… bortsett fra meg selv?.. Meg selv! Jeg finnes i maaaange slags utgaver, okei?
Latterkrampe
… kan faktisk ikke komme på sist jeg hadde skikkelig latterkrampe. Men sist gang jeg derimot trakk en litt smilebåndet var ihvertfall da jeg så Marthe og Fredrik fra “The FML show” teste ut hvordan det er være lenket fast til hverandre i 24 timer med håndjern.
Så skjedde omsider det som jeg nærmest bare har gått og ventet på en stund. Jeg har herved blitt kastet ut fra gruppebloggen “Kreative Hobbyer”. Og helt ærlig, det var bare et et spørsmål om tid. For det at sjefen for denne gruppen ikke helt har ansett de innleggene jeg har valgt å dele der inne som.. Tja, jeg vet faktisk ikke helt hva som er vedkommendes issues, om det er at h*n ikke anser hobbyene mine som ordentlige hobbyer, eller at det rett og slett “bare” er at h*n ikke anser de som kreative nok, men noe er det. Og om jeg er bitter? Nei, men jeg skal ærlig si at jeg er bitte litt irritert for at jeg ikke bare meldte meg ut av denne gruppen selv..
Ihvertfall: Diktene mine, novellene mine, videoene mine og Instagram Lately-innleggene mine var altså ikke gode nok for denne gruppebloggen, eller rettere sagt admin. Og vel, hvis det er slik det skal være så greit. Ikke alle har et ønske om å inkludere alt og alle til en hver tid, og det forstår jeg jo. Jeg merker bare at jeg er LITT lei av å bli kastet ut, blokkert, ignorert og “oversett” i “alle” bauer og kroker nå, men sånn er det visst bare nå og da. Thats fucking life.
Jeg skulle bare ha likt å visst hva det egentlig er jeg mangler. Liksom: om jeg er hobby-løs, eller om jeg rett og slett ikke eier kreativitet.. xD Skjønner dere? Har nemlig lenge gått rundt og trodd at jeg hadde plenty med begge deler. Men har jo innsett med årene at også jeg kan ta feil iblant.. Så, hmm..
SÅNN! – det var mitt lille ikke bitter i hele tatt-innlegg for denne gang..
Okei.. Jeg vet ikke om folk er klar over det, men fakta er at jeg blogger litt sånn i ny og da. Har ikke holdt på sånn veldig lenge, så har ikke så alt for mange erfaringer i ryggmargen, enda. Men når det er sagt så har jeg likevel så smått begynt å forstå hvor utfordrende det å blogge faktisk kan være, og til tider er. Men før jeg skriver noe mer nå vil jeg bare gjøre det klart at den listen jeg snart skal begynne å skrive ikke nødvendigvis er særlig representativ for andre enn meg selv. <3
Jeg vil ikke at noen skal bli krenket og føle at jeg generaliserer på noe vis, så derfor er det veldig viktig for meg å understreke at de punktene under først og fremst sikkert kanskje bare gjelder meg selv. Beklager så veldig om noen blir lei seg eller noe sånt nå.. Please ikke hat på meg.
*uimotståelig kattefjes*
∇ Komme på ideer Δ
En blogg skriver ikke seg selv. Og det er heller ikke sånn at Foto Knutsen, eller Foto Ludvigsen for den saks skyld smeller inn gøyale fotosynteser eller bilderier for deg i ny og ne heller. Og det å komme på nye ideer.. Hva skulle jeg ha fylt bloggen med i går liksom?.. Ja, sånne ting synes ihvertfall jeg kan være noe herk i reiret da, for å si det sånn.
∇ Skrive tittel Δ
Pappa sa en gang til meg at du kan fiske så mye du vil, men du får intet innhold i magen om du ikke legger ut en god nok tittel først. Husker ikke helt hva han sa sånn ordrett egentlig, men det var noe sånt, mener jeg å huske. Uansett.. Tittel. Det er så vanskelig noen ganger det. For det skal liksom være saklig på en måte, men samtidig skal det jo være litt fresht også liksom, om dere skjønner?? For det er mye ungdommer og sånn som leser blogg har jeg skjønt, og ungdommen liker det jo litt fresht?
∇ Ha gode nok bilder Δ
Jeg syns det er sånn skikkelig vanskelig å vite hva jeg skal ta bilder av noen ganger. Sånn SKIKKELIG vanskelig, liksom. For akkurat som tittel og innhold skal jo også bildene og fotosyntesen være liksom litt sånn freshe da. Så noen ganger, når jeg kommer opp med en god ide til noe jeg kan skrive hender det at jeg bare tapper den ned igjen fordi jeg skjønner at jeg aldri kommer til å klare å ta noen kule nok bilder som vil passe til akkurat det innlegget. Og det å stjele bilder fra andre er bare SÅ Fy Fysesen.. Jeg kjenner ei fra Sogn som gjorde det en gang, og for å si det sånn – Vestlandslefsa hennes mugnet opp, og fikk prikker like etterpå – Karma is still a biatch!
∇ Ikke bruk folk som eksempler Δ
Dette er så utrolig viktig. For når man lager en blogg syns jeg det er reelt at man holder seg interessant, og at man skriver om ting som andre kan relatere til, både når det kommer til forholdet man har til seg selv, men også andre!! Og det er HER det begynner å bli så skummelt. For ihvertfall så syns jeg at det er så utrolig hard to get liksom å skrive om ting som kanskje spesielt gjør meg litt oppgitt, UTEN at må gå inn på noe veldig spesifikke eksempler med spesifikke personer. Så da er det som oftest bare best å la være. Jeg vil ihvertfall aldri henge ut noen på noen som helst måte. ALDRI!!
∇ Ikke skriv for lange innlegg Δ
Man må rett og slett ta litt hensyn til at folk ikke bare kan sitte og lese inne på bloggen din hele dagen. Og hvis du attpå til har et lite ønske om å få tildelt litt klapp og klem i hyggestund-feltet er det veldig viktig at du ikke skriver for langt, eller for mye. Med mindre du vil at bestemoren din skal være den eneste som leser det du skriver da. For gamle folk har tid til å lese blogg. Men siden det ikke er så mange igjen av dem, er det viktig å tenke litt på de unge også som det teoretisk sett er mest av.
Helt, helt til slutt vil jeg bare fortelle dere at jeg akkurat har begynt med Youtube. Jeg har laget en kanal som jeg har kalt for Storliboy, og jeg hadde blitt kjempeglad om så mange som mulig hadde hatt lyst til å komme å besøke meg der inne også. Og kanskje også trykke på denne derre røde knappen hvor det står Adoptere eller noe på. Ja, dere skjønner hva jeg mener når dere ser den.
Okei, nei, bare for å gjøre det kruttklart med en eneste gang – dette er IKKE nok et innlegg hvor jeg har gått lei, forså å begynt å vurdere å legge opp. Ei heller et 1.april-innlegg som har blitt publisert litt for tidlig. Jeg har INGEN tanker om å slutte å blogge for øyeblikket. Jeg trives virkelig (stort sett) med det jeg holder på med nå. Selvfølgelig – noen dager er morsommere enn andre, men akkurat DET er akkurat slik det skal være, har jeg hørt..
Men når DET igjen er sagt. Hvor lenge kommer jeg egentlig til å fortsette her inne? Jeg antar at det er nærmest umulig å svare helt skråsikkert på. For plutselig en dag har blogg.no gått konkurs f.eks, eller det har skjedd et eller annet krisj-krasj på helsefronten som gjør at jeg bare ikke er i stand til å holde kuk lengre. Hva vet jeg? Jeg vet ikke. Potensielt sett kan igrunn hva som helst skje. Og forhåpentligvis er det nettopp hva som helst som faktisk skjer også.
Men.. Hvis vi nå legger til side de aller mest ekstreme “tenk hvis”-tankene så tror jeg faktisk at denne bloggen ihvertfall har tre år igjen før jeg ENTEN bestemmer meg for å bytte plattform, starte en ny blogg.no-blogg, ELLER at jeg faktisk slutter å blogge fullstendig. Jeg ser ihvertfall ikke for meg at noen av disse tre tingene skjer dette året, og ikke neste år heller egentlig.
Og helt ærlig tror jeg kanskje jeg fremdeles er sånn noen lunde aktiv om fem år også. Og hvis jeg ikke er det så TROR jeg det isåfall helst vil skyldes at jeg er død, ELLER at verden ikke har internett lengre. Men igjen, hvem vet? Heldigvis ikke jeg, for tenk så kjedelig depressivt det ville vært å visst om alle disse små og store duppledittene på forhånd.
Hvor lenge tror DU denne bloggen har igjen? Har DU noen tanker om å slutte å blogge?
– Du skal ha skrevet en MEGET god kommentar for at jeg ikke skal la meg irritere over at du på et eller annet punkt bestemmer deg for å skyte inn “ta en tur innom min blogg”?.. Jeg skjønner greia, jeg ønsker også at flest mulig skal ta turen innom den fantastiske bloggen min, og enda mer at folk faktisk legger igjen noe etter seg. Men når det først er sagt så holder jeg meg for god til å smiske og tigge i ANDRE BLOGGERES KOMMENTARFELT!… Bare et ørlite hint om at du ønsker at jeg skal “gjengjelde” din kommentar er fort nok til at jeg på trass bestemmer meg for å svarteliste nettopp DIN BLOGG.
For liksom: La oss si at du er ansatt på Rema 1000 – ville du da ha gått inn på Coop og spurt om folk ville være så snill og handlet der i stede? Mest sannsynlig ikke. Det er tross alt noe som heter folkeskikk og sosiale antenner. #sorrynotsorry
– Jeg setter STORT SETT pris på at folk kommer med tips til en eller annen tv-serie, film, eller et spill de tror jeg vil like. Det jeg derimot IKKE liker så godt er når folk bestemmer seg for å poste tipsene sine på helt randome steder, under innlegg som ikke egentlig har noe som helst med hva-det-enn-måtte-være-du-vil-jeg-skal-sjekke-ut å gjøre.. Så om du på død og liv vil ha meg til å sjekke ut noe – send meg en privat melding på Facebook.
– Folk har tydeligvis et behov for å hate. Hvis det er noe man virkelig ikke liker, ja så skal helst hele verden få vite om det.. Og her inne på bloggen min er det STORT SETT “greit”, ja til og med om du er en feig, ussel drittunge som velger å holde deg anonym. STORT SETT velger jeg faktisk å godkjenne kommentarer hvor det er ganske åpenbart at vedkommende bak sliter med et såkalt tunnelsyn, et ubeskrivelig sterkt hat, eller rett og slett bare er full av dritt. Og noen ganger kan jeg også finne på å dedikere et eget innlegg til disse kommentarene, med screenshoots og hele pakka, så disse idiotene selv kan få føle på hvordan det er å få dritt slengt mot seg. Ja her er altså drittslenging STORT SETT nokså fritt frem.
Det å få den til å reise seg er ikke alltid bare-bare. Er du blant de yngste bukkene som fremdeles har blodet bruse, så er det som oftest nokså lett. Men er du som meg – sånn passe gammel – ja så skal du ha bra flaks om du er i stand til å fylle den bare sånn halvveis. Den slags krever fokus, og en gedigen dose motivasjon.
Og har du først fått den opp, ja så skal det ikke så mye til før den plutselig dabber av igjen og rett og slett blir ganske slapp. Og da er det bare de færreste som vil ha noe med den å gjøre, og trykke den til seg. Du skal være temmelig bra velstyrt i livet for å klare å fylle den med et spenst lenge nok av gangen. Det er slettes ikke så lett som en del vil ha det til.
Hallo-hallo, hvordan svir det? Jeg håper det svir rettelig så godt, og at det fortsetter å gjøre det ut helga. Det hadde nemlig gjort meg svært lykkelig. Vel, her sitter jeg altså og skriver til dere – igjen. Så hva er det som er så viktig at jeg nok en gang føler for å ofre litt tid på dere? Jo, det har seg nå sånn at det nok en gang har blitt gjort et par endringer her inne på bloggen.
For et par dager siden kunne jeg gjøre dere oppmerksom på at bloggen blant annet har blitt oppdatert med en splitter ny header, og i kveld skriver jeg først og fremst for å varsle ifra om at noen av kategoriene her inne akkurat har gått gjennom et par navneendringer. Stort sett så har jeg bare tatt og forkortet eller forenklet et par titler, og akkurat disse endringene ser jeg lite vits i å gå inn i detaljer på. Men det er dog TO endringer jeg syns det kan være greit å skrive bittelitt om.
Den første forandringen jeg har tenkt å fortelle dere om nå er at kategorien som før het “Selvskrevne historier” nå heter for “Historiske underverker”. Har en stund gått og følt at “Selvskrevne historier” egentlig høres litt platt og kjedelig ut, og noen vil nok si at “Historiske underverker” kanskje gjør det også, og at det kanskje til og med høres litt villedende ut, men jeg personlig syns ihvertfall at det er et hakket morsommere og mer kreativt navn.
Og den andre forandringen jeg tenkte kunne være okey å gjøre dere obs på er at bloggens dypeste, mørkeste og kjøligste rom nå har skiftet navn fra “I kjelleren” til “Et underliv”. Og greia her er at “I kjelleren” i bunn og grunn er et ganske lite kreativt og slettes ikke noe originalt navn på en deppe-kategori, og dessuten ikke like typisk “meg”. Så DERFOR har jeg nå valgt å døpe om denne kategoriens navn ved å gi den et tittel som etter min mening er et hakke morsommere “ordspill”.
Nå kunne jeg alltids avsluttet dette innlegget med å gå totalt aspergers forså å fortelle dere i hver minste, bidige detalj hvordan jeg har tenkt når jeg kom frem til denne siste navne-endringen, hva navnet egentlig betyr og så videre, men jeg satser på at de fleste av dere er smartere enn som så, slik at det ikke egentlig er nevneverdig nødvendig. Håper og tror dere ser humoren bak det, og hvis ikke.. Ja, så gjør dere ikke det da.. – Enyway, ha en svien helg alle sammen!
