Det å få den til å reise seg er ikke alltid bare-bare. Er du blant de yngste bukkene som fremdeles har blodet bruse, så er det som oftest nokså lett. Men er du som meg – sånn passe gammel – ja så skal du ha bra flaks om du er i stand til å fylle den bare sånn halvveis. Den slags krever fokus, og en gedigen dose motivasjon.
Og har du først fått den opp, ja så skal det ikke så mye til før den plutselig dabber av igjen og rett og slett blir ganske slapp. Og da er det bare de færreste som vil ha noe med den å gjøre, og trykke den til seg. Du skal være temmelig bra velstyrt i livet for å klare å fylle den med et spenst lenge nok av gangen. Det er slettes ikke så lett som en del vil ha det til.
Hallo-hallo, hvordan svir det? Jeg håper det svir rettelig så godt, og at det fortsetter å gjøre det ut helga. Det hadde nemlig gjort meg svært lykkelig. Vel, her sitter jeg altså og skriver til dere – igjen. Så hva er det som er så viktig at jeg nok en gang føler for å ofre litt tid på dere? Jo, det har seg nå sånn at det nok en gang har blitt gjort et par endringer her inne på bloggen.
For et par dager siden kunne jeg gjøre dere oppmerksom på at bloggen blant annet har blitt oppdatert med en splitter ny header, og i kveld skriver jeg først og fremst for å varsle ifra om at noen av kategoriene her inne akkurat har gått gjennom et par navneendringer. Stort sett så har jeg bare tatt og forkortet eller forenklet et par titler, og akkurat disse endringene ser jeg lite vits i å gå inn i detaljer på. Men det er dog TO endringer jeg syns det kan være greit å skrive bittelitt om.
Den første forandringen jeg har tenkt å fortelle dere om nå er at kategorien som før het “Selvskrevne historier” nå heter for “Historiske underverker”. Har en stund gått og følt at “Selvskrevne historier” egentlig høres litt platt og kjedelig ut, og noen vil nok si at “Historiske underverker” kanskje gjør det også, og at det kanskje til og med høres litt villedende ut, men jeg personlig syns ihvertfall at det er et hakket morsommere og mer kreativt navn.
Og den andre forandringen jeg tenkte kunne være okey å gjøre dere obs på er at bloggens dypeste, mørkeste og kjøligste rom nå har skiftet navn fra “I kjelleren” til “Et underliv”. Og greia her er at “I kjelleren” i bunn og grunn er et ganske lite kreativt og slettes ikke noe originalt navn på en deppe-kategori, og dessuten ikke like typisk “meg”. Så DERFOR har jeg nå valgt å døpe om denne kategoriens navn ved å gi den et tittel som etter min mening er et hakke morsommere “ordspill”.
Nå kunne jeg alltids avsluttet dette innlegget med å gå totalt aspergers forså å fortelle dere i hver minste, bidige detalj hvordan jeg har tenkt når jeg kom frem til denne siste navne-endringen, hva navnet egentlig betyr og så videre, men jeg satser på at de fleste av dere er smartere enn som så, slik at det ikke egentlig er nevneverdig nødvendig. Håper og tror dere ser humoren bak det, og hvis ikke.. Ja, så gjør dere ikke det da.. – Enyway, ha en svien helg alle sammen!
Riktig så god morna alle sammen. Har dere sovet riktig så godt? Eller, noen av dere har kanskje kunnet prioritere søvnen helt enda av en eller annen årsak? Hva vet vel jeg? Oh, jeg vet et par ting faktisk. Jeg kan jo blant annet starte med å nevne at jeg foreksempel vet at DENNE BLOGGEN er gjennom en viss forandringsprosess akkurat NÅ, som samtlige av dere kanskje har merket allerede hvis dere har tittet innom litt det siste døgnet, fra noe annet enn en simpel, men helt sikkert superduperfancy mobil. Jepp!! – denne bloggen har bare for å nevne noe her nå akkurat fått en helt ny header, er den ikke stilig?? BTW: Jeg vet hvor dere fuckings nesebor!!
Ooog for dere som utrolig nok har latt vannet irritere seg opp og ut av hudormene deres med tanke på høyreklikk-sperren jeg har hatt i ganske mange år nå – den er nå tilintetgjort en gang for alle, alle ganger for en. Opprinnelig ville jeg ha den sprutet inn i bloggens indre kjede for å hindre dere i å kopiere smått og større uten å ha fått min tillatelse først. Men jeg har i nyere tid innsett av for de av dere som virkelig vil leke herme-katt, ja så er det ikke så mye som skal til for at dere faktisk skal klare å få til det uansett. Sååå med det i mente har jeg nå innsett at den funksjonen først og fremst nok bare var mest irriterende, så ja, den hadde til slutt ikke livets rett, og nå er den død som en laks uten nevneverdig med flaks. Man skal visst høre mye før Øra faller.
Ellers kan jeg også nevne at alle knappene som engang var å se rett under headeren nå har forflyttet seg LITT lengre ned, rett under profilbildet og profilbeskrivelsen, sånn til høyre for innleggene. Vel, i hvertfall hvis dere nå befinner dere på selve forsiden av bloggen og ikke er inne sånn direkte på dette innlegget dere leser akkurat nå. Eller hva vet jeg, kanskje du leser dette innlegget bittelitt lengre ut i fremtiden enn jeg nå antar, og at faktum er at alt nå når du sitter og leser er på plass. Hmm, jeg innser plutselig den faktiske kleinheten med å faktisk skrive og publisere akkurat dette innlegget, sånn akkurat nå.
Uansett! – når dette kjempespennende innlegget en gang ble skrevet og publisert som fersk hvetebrød var denne bloggen enda i en slags “modningsfase” hvor et og annet hadde bestemt seg for å oppdateres litt igjen. Men med litt pipete undertoner, uønskede hår på uønskede steder og fader Jakobs apekatt så innså innlegget at det ikke egentlig burde komme riktig enda, men i likhet med de fleste andre klarte det ikke å styre seg, og endte rett og slett med å komme litt for tidlig. Men eh, ja, hva synes dere om den nye headeren folkens? #jegvetfremdeleshvordereholdertil
Gammel header:
Ny header:
Håper at dere liker de forandringene som er gjort akkurat når DETTE innlegget ble skvist ut som et ferskt hvetebrød, og jeg håper og tror også dere vil like de forandringene som har kommet litt i etterkant av hevelsens hvile. Mye rare metaforer nå, men NOE må jeg da fôre dere med, meta eller eller ikke meta. Hmmmmmmm.
Og til sist, men definitivt ikke trist, og igjen – tusen trillioner takk til verdens kuleste, råeste og flinkeste Albertine som nok en gang har sagt seg villig til å hjelpe! ^^
Ja, her sitter jeg altså da. En del av meg har litt lyst til å skrive noe til bloggen igjen, en annen del av meg, ikke så mye. Jeg ser gjennom notatene mine, joda jeg har gjort meg opp noen ideer det siste året til ting jeg alltids KAN skrive om hvis jeg bare gidder. Og vips var vi tilbake til det som går på lyst igjen. For jeg vil veldig gjerne produsere noe helt utrolig bra for dere. Noe jeg kan se tilbake på i etterkant, gang på gang, og fremdeles være stolt av minst 5 år senere.
Men vet dere hva “problemet” med slike innlegg som ofte er? De tar gjerne så forbaska lang tid å lage. Vel, ikke for det. Jeg har klart å lage forbaska god kvalitet utav kvantitet noen ganger også. Det finnes alltid unntak, men de er som oftest ikke i flertall. Kanskje er det heller best å legge bloggen litt på is i noen dager, inntil lysten har kommet mer tilbake mener jeg. For akkurat nå, i skrivende stund blogger jeg vel egentlig mest for bloggingens skyld. Men det er vel okey det også, sånn en gang i blant?
Jeg har tenkt litt på en ting. Eller, jeg har som vanlig tenkt en del på en hel del masse, men for å ikke sprenge de søte små hodene deres i fillebiter så skal jeg nok en gang gjøre så godt jeg kan i å ikke overføre alt for mye av det spetakkelet som befinner seg i hodet mitt her inne til et og samme innlegg. Jeg mener, det er vel litt begrenset hvor mange vaskekjerringer det finnes der ute?
Hvis du nå er innom denne bloggen for aller første gang – Hyggelig, velkommen til min verden!! Nå er saken en gang den at dette innlegget ikke er helt beregnet på deg, ENDA. Men hvis du bare lukker bloggen en liten stund også kommer tilbake igjen litt senere, ja DA skal du nok se at dette innlegget plutselig er blitt hakket mer relevant for deg også. Men til da – fortsett å scroll, rock`n roll!
For det jeg nå lurer på er nok heller noe dere som har vært innom denne bloggen MINST to ganger i løpet av livet, og hvor i hvertfall et av de siste besøkene har vært gjort mer eller mindre bevisst faktisk kan svare på: HVA er årsaken til at dere har kommet tilbake? HVA er det med denne bloggen som gjør at det “bare” ikke var nok den ene gangen?
Og hvis dere har sånn noen lunde peiling: Hvor lenge har dere visst om bloggen min nå, og hvor ofte er dere innom og “besøker” den? Og uansett hvor mange ganger dere altså er innom, og samme hva årsaken til at dere har kommet tilbake har vært: Tusen, trillioner takk!!
Alder er bare et tall, sies det. Man er ikke eldre enn man føler seg som selv, sies det. Og desto høyere tallet er desto yngre blir man, er det kanskje også noen som sier? Vel, jeg vet ihvertfall om et par stykker som er et levende bevis på, om kanskje ikke den aller siste påstanden så i alle fall at de to første stemmer på en såkalt prikk. En av dem er den sprudlende trebarnsmoren Mariell som absolutt ikke er noen gammel kjerring selv om hun nå har passert 30. Hmm, jeg tror også hun såvidt det er har passert 35. Hmm.. Nææh, det kan ikke være mulig. Bare ta og stryk den siste der.
Enyway! – på bloggen til Mariell, eller DUE som jeg er mest vandt til å kalle henne finner man litt av hvert. Kort fortalt er due.blogg.no som et meget godt alternativ til Bon Bons Hurlumhej Mix. For her finner man alt fra gøyale innlegg med frekke og morsomme overskrifter, sånne passe dagligdagse innlegg om såpass dagligdagse ting, interessante tekster om interessante temaer som ABSOLUTT kan by på en og annen debatt i kommentarfeltene, men også en gang i blant noe mer triste og alvorlige innlegg, for gudene skal vite at ikke alt bare har vært en morsom lek for Mariell oppgjennom årene heller..
Men STORT SETT er det altså bare en sann fryd å lese denne bloggen. For selv om det er et og annet salt hardt og surt lakrisdrops der innimellom så er det likevel for det aller meste myke, fargerike og morsomme skum og geléfigurer som tar opp den aller største plassen der inne. Så er du som meg av den typen som er aller mest glad i skum og gelé, og ikke fullt så glad i sur og bitter lakris, ja så er altså denne vakre duen absolutt ikke så dum å besøke.
Ellers kan jeg nå kanskje avslutte med å nevne at denne “duen” også er en veldig trivelig og morsom dame å SKRIVE MED. For der mange gjerne “feiler litt” med å svare og skrive tilbake når man får inn kommentarer så kan man så og si ALLTID stole på at Mariell IKKE svikter her. Kommenterer du inne hos Mariell, ja så kan jeg nesten garantere deg at du får svar, og det er også meget sannsynlig at du får en hyggelig kommentar tilbake på din egen blogg også, om du har en da. Så sånn sett kan man kinda også kalle Mariell for en… Brevdue?
Enyway, ta og legg fra dere alt annet som har oppholdt tiden deres til nå, og unn dere et aldri så lite besøk innom due.blogg.no, i dag! 😀
Er det noe jeg virkelig liker så er det ærlige mennesker. Og er det noen jeg virkelig ser opp til så er det folk som faktisk våger å være åpen om ting, folk som tør å åpne opp skapene sine, og vise frem et og annet skjelett de kanskje har kviet seg for å vise en stund. Folk som kanskje er litt engstelige for hva andre folk vil si og tenke akkurat der og da, men som på et eller annet tidspunkt har bestemt seg for å komme ut, og stå frem med sin historie allikevel. En av de som ganske nylig har valgt å være ganske åpen om i hvertfall noen av sine skjeletter er den nydelige bloggeren Cathrine Angelica som for bare noen knappe uker siden skrev et litt fint, men også et litt trist innlegg om noe som har preget henne i ganske mange år nå.
For er man først inne og bare titter litt på bloggen til Cathrine kan den først virke som en ganske alminnelig blogg. Og jeg tror nok også at mange i løpet av det første besøket kan tenke at her vi med å gjøre en livsglad jente som mer eller mindre lever det perfekte, bekymringsfrie liv. Og selv om jeg ihvertfall tror at denne nydelige jenta har et ganske allright og bra liv i dag, så har det altså ikke vært like “rosenrødt” bestandig. For det som ihvertfall overrasket meg litt her om dagen var da jeg kom over et innlegg hun hadde delt den 29. juni i år – hvor hun hadde valgt å stå frem som tidligere narkoman.
Og bare så det er sagt. Hvis dere ikke har lest dette innlegget enda, så er det noe jeg virkelig vil anbefale å gjøre. Det er ikke et innlegg som går så alt for mye inn i detaljer når det kommer til selve rusen, men i stede så får man et lite og interessant innblikk i forskjellige tanker og følelser Cathrine har slitt med, når det blant annet kommer til egen selvfølelse og selvbilde. Et innlegg om det å føle at man ikke helt passer inn, et innlegg om det å føle utenfor i samfunnet. Blant annet. Innlegget har hun kalt for “Min gråtende tale” og kan leses her!
Når jeg først kom over dette innlegget ble jeg ikke akkurat sjokkert, for jeg vet at det er veldig mange som sliter eller har slitt med ganske alvorlige rusproblemer, tanker om seg selv også videre. Men jeg må si at jeg ble litt tatt på sengen likevel, for inntil jeg kom over dette innlegget hadde jeg kort fortalt ikke begynt å se for meg enda at en så vakker og blid jente som Cathrine en gang har hatt det så vanskelig og tøft i livet, og fremdeles sliter litt en dag i dag når det blant annet kommer til diverse bekymringer og sånn knyttet til det og det. Som jeg har skrevet før, fordommer fordummer.
Alt i alt syns jeg at bloggen hennes generelt er god lesning, med en grei variasjon når det kommer til innhold og tema. Jenta er god til å skrive, hun er flink til å ordlegge seg, og hun er ikke minst utrolig, utrolig tøff som blant annet har stått frem med en av sine mørkeste hemmeligheter, og jeg tror ikke akkurat jeg lyver nå når jeg sier at hun er en enorm inspirasjon for flere enn “bare” meg der ute. Cathrine virker kort fortalt som ei knalljente med et vanvittig beundringsverdig mot, bein i nesa, en vakker forkjærlighet for andre medmennesker og en ståpå-vilje som nesten er litt smittsom. Tusen takk Cathrine for at du er du, du er med på å gjøre verden til et bedre og ærligere sted å være <3
Tidligere i vår våknet jeg opp til et syn som umiddelbart gjorde meg veldig glad – jeg hadde kommet meg opp på topplisten og kunne vise til en tilfredsstillende 149. plass. Litt senere skulle jeg også oppleve å komme på 103. plass (eller noe i den dur), men siden jeg akkurat hadde laget et innlegg om meg og topplista da så lot jeg være å fortelle dere om akkurat det, DEN GANGEN.
Men nå på denne fantastiske mandagsmorgenen syns jeg det skal være greit å vise at jeg er litt stolt igjen, for etter at jeg hadde helt utrolige 2379 lesere innom bloggen min i går, hvor 2242 av de skal være norske så har jeg nå klart å kapre 38-plassen på topplisten i dag, mens jeg samtidig ligger på 15. plass på bloggtoppen, og på 1. plass på plusslisten.
Så nå kan jeg trygt si at jeg har klart å holde det “løftet” jeg ga til Rune for et par uker siden om at jeg ihvertfall skal plassere hundre-plassen på den rosa lista i løpet av høsten en gang.. xD
Helt avslutningsvis vil jeg bare få benytte anledningen til å si TUSEN TAKK til alle som har støttet bloggen min den siste tiden. Ikke “bare” dere som først og fremst var innom en snartur i går etter at jeg hadde publisert det ene minne-innlegget om Hotel Cæsar-Storm, men også dere andre som har fulgt meg mer generelt i det siste.
Dere er rett og slett fantastiske. Jeg er utrolig takknemlig for hver eneste en av dere enten dere bare er innom en gang i blant, eller om dere er av de som er innom så og si fast. Tusen, tusen takk alle sammen for at dere alle på hver deres måte er med på å støtte meg og det jeg driver på med. Dere er awesome!!
Noen er ganske god i bowling, mens andre er veldig kreative når det kommer til maling av stoler. Vi kan ikke alle være verdensmestre i alt alltid, og det er kanskje like greit for tenk så kjedelig det ville ha vært da? Noen som derimot IKKE er nevneverdig kjedelig er den sprudlende gladjenta Signe Berly Fatland bak bloggen signeberly.blogg.no. For ja okei, selv om bloggen i seg selv kan virke noe steril, anonym og enkel ved aller første øyekast så tar det ihvertfall ikke lang tid før man innser at bloggeren bak bloggen ikke akkurat er det. Ihvertfall ikke anonym og steril. Ehm.. Okei, greit, dette er kanskje den kleineste innledningen jeg har skrevet på en stund… VIDERE!!
Hmm.. Når jeg nå tenker meg om tror jeg kanskje at jeg ikke kommer til å bli myrdet nå likevel, selv etter å ha publisert dette innlegget uten å ha forandret noe særlig på den teksten dere nå mest sannsynlig allerede har lest. For det kan være at jeg tar feil, men på meg virker Signe som ei jente med en god dose selvironi og ikke minst masse god humor. For selv om bloggen hennes stort sett tar for seg nokså hverdagslige ting så er det likevel innlegg som er gøy å lese, mye på grunn av hvordan hun velger å ordlegge seg. Signe er rett og slett veldig flink til å skrive, rett og slett en ordkunstner, og hun gjør det med en større dose humor. Det står det faktisk en del respekt av.
Nå er jeg som kjent ikke akkurat noe tilhenger av fest og sånn, men HVIS jeg hadde vært det og jeg måtte velge mellom et hvis antall bloggere jeg aldri har møtt før til ha med med på festingen, så tror jeg rett og slett at Signe ville vært blant de aller første jeg hadde invitert. For en ting er at hun faktisk er ganske gøyal og at hun har en del selvironi, men hun virker også som jeg forsåvidt nevnte så vidt litt lengre over i sted som en veldig energisk og munter jente. Selvfølgelig, noen regnværsdager finnes det også i Signe sitt liv, og et lynnedslag eller fire kan nok også forekomme. Men stort sett så tror jeg at Signe generelt er en sann fryd å være i nærheten av. Det er ihvertfall det inntrykket jeg får av å lese bloggen hennes.
Så.. Selv om Signe kanskje ikke akkurat er verdensmester i bowling (enda), så syns ihvertfall jeg at hun fortjener minst et par gullmedaljer, samt en diplom for å rett og slett tørre å gi litt faen, for å være ei som vet å muntre opp de rundt seg selv om hun kanskje ikke har den beste dagen selv der og da, og for å være ei som ikke tar seg selv og sitt så alt for høytidelig. Og sist, men ikke minst all heder og ære for å skrive så godt og så underholdende som hun jo gjør – Det er nemlig takket være så flotte medmennesker som Signe som gjør blogg.no til et fargerikt og GØY sted å være!
Så, da er det vel egentlig ikke noen grunn til å vente lengre – Ta og klikk dere innom signeberly.blogg.no nå! KONGEN BEFALER! 😀
Når verden til tider kan virke så ubeskrivelig hard, tøff, urettferdig og generelt utrolig kjip at det nesten ikke er til å holde ut er det godt å tenke på at det også finnes en rekke myke kontraster til alt det vonde som av og til måtte dukke opp. Noe godt, noe varmt, noe klokt og noe flott. Og ikke minst noe som virker trygt. Jeg er som kjent ikke den aller største tilhengeren av rosabloggere, MEN det finnes likevel noen få som jeg er innom en gang i blant likevel, og som jeg liker å lese. Og blant disse finner vi blant annet den tvers gjennom nydelige, kloke, modige og omtenksomme Marthe Sofie som opprinnelig er fra Jevnaker, men som de fire siste årene helst har vært å finne på Toten.
Og Marthe er ei jente som ihvertfall på meg virker som hun absolutt bare vil det aller, aller beste for alt og alle omkring seg, og DET er virkelig noe som gjenspeiler seg i bloggen hennes også. For var det noe jeg virkelig merket veldig tidlig når jeg tittet innom denne flinke bloggeren og dette fantastiske medmennesket den første gangen så var det hvor mye kjærlighet og varme som er å finne der inne. Både når det kommer til andre mennesker, men også for dyr. For Marthe har blant annet en utrolig søt og nydelig hund som heter Ayla som også er Marthes bestevenn, og i tillegg er hun også det man kan kalle for ei hestejente, bare for å nevne noe.
Når man først akkurat har klikket seg inn hos denne bloggeren kan nok bloggen for noen virke litt overfladisk, og “i overkant” “rosa”. Men tar man seg derimot litt tid forså å sette seg noe mer inn i den så tar det ikke alt for lenge før disse feilaktige fordommene stuper mot bakken forså å bare blir å fordufte helt. For selv om det nok ved første øyekast kan virke som om Marthe lever det perfekte og bekymringsfrie liv så skal det ikke alt for mye lesing til før man finner ut at det er slettes ingen selvfølge at Marthe ihvertfall stort sett smiler slik som hun gjør i dag.
For for bare noen få år siden opplevde Marthe å få sin egen storesøster revet bort så alt for, alt for tidlig etter en tragisk rideulykke. En tragedie jeg personlig ikke helt klarer å sette meg inn i hvordan har den må ha føltes for Marthe, men som jeg likevel vil våge å påstå sier en hel del om hvor ufattelig tøff og ikke minst STERK denne jenta faktisk er som etter hvordan jeg oppfatter det SELVFØLGELIG fortsatt kjenner på savnet etter storesøsteren sin en dag i dag, men som likevel IKKE har latt denne tragedien få knekke henne fullstendig. Verken når det kommer til helheten hennes som person, men også når det kommer til ønsket om å kunne begynne å ri igjen selv.
Kort fortalt så er Marthe Sofie en ufattelig sterk overlever. Ei jente med et hjerte av gull som hun en dag i dag vet å holde varmt, samtidig som hun også vet å holde hodet kaldt. En blogger jeg skulle ønske at jeg kjente i det virkelige liv, et godt og ærlig forbilde for veldig, veldig mange, og generelt et fantastisk medmenneske på så og si alle måter. En “rosablogg” som selv JEG ønsker og nå også ANBEFALER dere å ta turen innom og besøke. En “rosablogg” som ikke “bare” er koselig å besøke og som er godt skrevet, men en “rosablogg” som OGSÅ virker veldig ærlig, og som minner oss på å ta vare på og bry oss om de tingene som virkelig betyr noe her i verden. Med andre ord, en “rosablogg” med verdi.
Så kjære alle sammen – ta dere en tur innom maarthesofie.blogg.no nå med en eneste gang, for det er virkelig verdt besøket! <3
