Når en gjeng bestående av syv unge mennesker arrangerer en uskyldig paintball-krig er det totalt uvitende om hva som venter dem i området. Det hele starter som en gøyal lek med to lag, men moroa forandres straks til blodig alvor når det viser seg at de ikke er alene. Faktumet er at nemlig at tre kannibalske, voldelige og godt bevæpnede ekssoldater også befinner seg på stedet klar for å ta de ut en etter en. Og deres våpen er i motsetning til de unges ekte.

Omkring venter ikke bare noen ondskapsfulle menn, men også diverse landminer klar til å blåse bort bein og kropp. Det er bokstavelig talt vinn eller forsvinn, og de unge vennene må benytte seg av det de har, og det de finner.

Før filmen er skikkelig i gang kommer det opp en tekst om at historien er basert på noe som har skjedd i virkeligheten nærmere bestemt den 5. juni 1992.

© Bildet er tatt fra imdb.com

Filmen har ikke en veldig dyp og inviklet historie, noe jeg finner ganske avslappende da jeg foretrekker å kunne slappe mest mulig av med en film i den forstand at jeg ikke må konsentrere meg alt for mye for å forstå ting. Når det er sagt er det kun på den måten man får slappet av da dette er en veldig dramatisk og spennende film hvor det skjer noe stort sett hele tiden. War Games (også kjent som At The End Of The Day) er en blodig og veldig realistisk actionfilm som pumper og pumper adrenalin til det ikke er mer av filmen igjen.

Skuespillerne leverer med stor troverdighet. Det hele er så godt gjort at jeg blir både forbanna, engstelig og trist, kort sagt jeg lever meg inn i deres helvete. Dette er en av flere filmer jeg har sett som har gitt meg lyst til å bare dukke opp der folk befinner seg, binde fast enkelte opp mot et og annet tre og stikke en kniv inn og ut av røsshølet på de til djevlenes siste flamme er slukket. Man får rett og slett lyst til å gi psykopatene den volden og lidelsen de hadde fortjent. Og uten å røpe for mye får de til slutt det, i en viss grad. I en viss grad mener jeg at de skulle fått lidd mer om det var jeg som fikk tak i de.

© Bildet er tatt fra imdb.com


© Bildet er tatt fra imdb.com

Kort fortalt er dette en rå, men likevel herlig film. Den er godt filmet, den er godt regissert, oss som liker blod og gørr får det vi vil se, man får også mer enn nok dramatikk og spenning, det hele virker veldig troverdig og soundtracket er meget bra.

Skal jeg først ta tak i noe som kunne vært “bedre” får det bli det jeg skrev tidligere at jeg synes er ganske avslappende slik som det er, altså at filmen ikke har en altfor tykk historie man må følge mer på for å forstå. Så ja, filmen kunne hatt et “bedre plott”. Men for min del er ikke det så viktig og i min anmeldelse vil ikke det trekke noe ned. Det eneste som ikke gir en sekser er ene og alene det faktum at jeg skulle sett de slemme lide litt mer..

Terningkast

Søskenparet Vincent (Rory Calhoun) og Ida Smith (Nancy Parsons) er på ingen måte et normalt, representativt søskenpar. Joda, de bryr seg om hverandre, og som søsken flest hender det at de krangler og til og med kan slåss. Men det er likevel noe som skiller dem fra de aller, aller fleste. Nemlig deres business. Ved siden av at de driver et Motel (Motel Hell(o)) selger de også kjøtt som de slakter helt på egenhånd. Vincent har forøvrig et ganske treffende motto som sier sitt: “It takes all kinds of critters…to make Farmer Vincents fritters”.

Denne businessen har han sammen med Ida drevet i 20 år. I 20 år har tilfeldige mennesker i nærheten blitt kidnappet og begravd levende i hagen med hodet over bakken, med en sekk over hodet. Og de har selvfølgelig gjort sitt for at ofrene ikke skal være i stand til å skrike spesielt høyt… De nedgravde oferne blir som dyr flest fôret opp til de er klar til slakt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Den unge, blonde og naive jenta Terry (Nina Axelrod) blir tidlig i filmen en av de som lures trill rundt av de to psykopatene. Når vi først møter Terry er det i en dramatisk motorsykkel-scene som ender med at hun og kjæresten krasjer og faller av. Det hele viser seg å ikke være en ulykke, men en av Vincents feller. Når Terry så våkner igjen får hun fortalt at hennes kjæreste dessverre har omkommet. Når hun ber om å få se han forteller Vincent at han allerede har gravd han ned, uten å egentlig gå særlig inn på hvor. Eller hvordan han EGENTLIG måtte ha dødd.

© Bildet er tatt fra dvdactive.com

© Bildet er tatt fra i289.photobucket.com

Terry blir boende på gården en lengre stund i den troen om at de er gode mennesker, totalt uvitende om hva slags monstre som gjemmer seg bak fasaden. Hun har dessuten ingen andre å reise tilbake til, og gir et ganske godt inntrykk av at hun er nokså ensom i verden. Og selvfølgelig ender hun som de fleste naive, godtroende jenter opp med å forelske seg i feil mann, altså Vincent.

Som de fleste forelskelser tar også Terrys romanse slutt når hun en dag får avslørt av Vincents gode nevø (Bruce, spilt av Paul Linke) hva slags forretninger Vincent og Ida faktisk bedriver.

Motel Hell er en film det er vanskelig å ikke like dersom man har et hjerte som pumper og pumper for horror og slasher-filmer. Samtidig som den på flere måter kan minne om filmer som Texas Chain Saw Massacre, Psycho, Eaten Alive, The Hills Have Eyes og en rekke andre klassikere må det likevel sies at denne her er ganske så unik og original. Den er nærmest en skatt med gode replikker som mange har sitert siden den kom ut til i dag. “Meat’s meat, and a man’s gotta eat”, blant annet! ^^

© Bildet er tatt fra feastingonroadkill.com

© Bildet er tatt fra gorestruly.com

Noe som også er verdt å nevne er den kvinnelige skurken filmen har å by på, Ida, som er meget godt spilt av Nancy Parsons. Ida er ikke den mest attraktive kvinnen i verden. Hun er noe lubben av seg, er ikke alt for pent kledd bestandig og håret er som regel noe rufsete. Det er vel og merke en stereotype at mindre attraktive kvinner gjerne er ond og skummel, men til tross for at det er en stereotype så er den en som absolutt funker. Det at hun ikke er alt for pen og tiltrekkende er utvilsomt med på å gjøre henne enda mer troverdig som nettopp fæl.

© Bildet er tatt fra screamhorrormag.com

© Bildet er tatt fra deathstalker2.files.wordpress.com

Det meste kjente ved denne filmen må likevel være sluttscenen hvor Vincent iført grisemaske på hode går til kamp mot sin egen nevø med motorsag, og det er lett å tenke “Leatherface” (Texas Chain Saw Massacre). Etter jeg nå har sett Motel Hell begynner jeg å tenke på en rekke senere filmer jeg mistenker sterkt for å ha hentet inspirasjon fra nettopp denne flotte og bisarre tingen av en film. Og jeg tenker også på hvorfor jeg i helvete ikke har sett denne gullskatten før nå. Apropos “Texas Chain Saw Massacre” skal det sies at Tobe Hooper en stund var aktuell som regissør helt til Universal droppet filmen for å være “for bisarr”, da trakk han seg han også.

Helt perfekt er den likevel ikke da den både kunne vært skumlere, litt morsommere og fremdeles noen hakk mer grotesk. Spesielt med tanke på at dette er en film fra 1980, en tid hvor det faktisk ble laget langt flere mer groteske filmer enn det blir gjort i dag. Og en ting til, til tider kan den være noe kjedelig. Men til syvende og sist er dette igjen svært god film som jeg sterkt vil anbefale å se!

Terningkast

Vi reblogges!

Shaun er en helt vanlig mann i gata. Som menn flest liker han å drikke med gutta og spille Play Station. Han har en gjennomsnittelig pen kjæreste, og en jobb hvor han ser ut til å trives sånn passe greit. Og selvfølgelig et par utfordringer i livet som dukker opp der og da.

Som de fleste forhold er heller ikke Shauns kjærlighetsliv perfekt. Hans kjære Liz er lei av at han stadig bruker mer tid på beskekompisen Ed enn henne selv og innser at hvis hun skal komme seg videre i livet må hun dumpe sin andre halvdel. Samtidig som Shauns forhold til Liz råtner mer og mer er også Londons befolkning i ferd med å dø ut i en dramatisk fart.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hele England er plutselig infisert av en dødelig epedemi, men selvfølgelig nekter de døde å holde seg død. De har gjennoppstått og har en eneste ting i “tankene”, spise opp de som enda er i live.

Shaun Of The Dead er en fantastisk zombie-komedie som på mange måter minnet meg noe om blant annet Slither fra 2006. Dette er ikke en film som handler bare om hvor mye gørr og blod man kan få vist frem i løpet av en viss tid, men dette er også en film om vennskap, verdier og ja, også kjærligheten mellom en mann og en kvinne. Selvfølgelig, det er noe blod, gørr, tarmer og andre involler som dukker opp på menyen, men sammenlignet med en del andre zombiefilmer vil jeg si denne likevel er noe mer uskyldig.

© Bildet er tatt fra bigtalkproductions.com

© Bildet er tatt fra filmphage.files.wordpress.com

Dette er først og fremst en lystig komedie etter mine øyne, med et litt morbid og dystert plott. Som alle andre filmer i zombie-sjangeren er heller ikke denne for absolutt alle, men jeg mener likevel at de fleste normale i familien skal kunne se denne sammen og nyte den som et ferskt stykke kjøtt. Jepp, det er vel helst vegetarianerne som heller får finne på noe annet i mellomtiden, Twilight f.eks… Eller, helst ikke.

Man snakker om en film som først og fremst er til for at man skal kunne slappe av og bare kose seg. Samtidig snakker vi ikke om en hjernedød opplevelse, ok, jo, for det meste. Men noen våkne øyeblikk har den, som en scene som illustrerer hvor viktig det er at man tar vare på den gamle vinyl-samlingen man har i boden. Apropo musikk. Har noen der ute noen gang fantasert hvor herlig det er å drepe vandrere med Queen på full guffe?

© Bildet er tatt fra 4.bp.blogspot.com

Etter min mening er ikke Shaun Of The Dead bare en av de beste zombie-filmene fra en nyere tid, den er faktisk en av de beste zombie-filmene noen sinne. I hvertfall av den mer frivillige, komiske typen. Så fort man har satt filmen i spilleren og slått den på er det rett og slett dødsens umulig å ikke “having a good time”. Så Don`t stop me now, Shaun Of The Dead er herved one of my best friend(s), av de jeg har inne i et viss skap.

Vi reblogges!

Den unge gladjenta Katie har nylig flyttet til New York. Som de fleste på hennes alder trenger hun penger og forsøker å forsørge seg så godt hun kan som modell. Hun har ikke de helt store oppdragene og særlig mange er de heller ikke. En venninne av henne mener at hun må sprite opp portofolien da den hittil kan minne om en kvinne fra Midtøsten.

Katie bestemmer seg for å ringe et firma som kan hjelpe henne og raskt bedt om å ta et bilde av seg selv som hun sender som MMS. Etter hun har sendt et bilde får hun raskt en melding om at de ønsker å møte henne. Når hun ankommer studio viser deg seg tidlig at fotografen og de andre mennene i rommet ønsker et par noe mer utfordrende bilder enn hun har sett for seg. Katie er en bestemt kvinne og setter foten ned, forså å gå sin vei.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Når det så har blitt natt og hun har lagt seg får hun etter en stund en ubehagelig overraskelse. Hun får ikke helt sove og slår på lyset igjen forså å oppdage at en av mennene fra fotosessionen sitter og filmer henne med en mobiltelefon. Hun reagerer med å skyte han med en strømpistol forså å løpe etter hjelp. Dessverre lykkes hun ikke. Hun blir tatt igjen og lagt ned på gulvet hvor hun blir bundet fast og deretter voldtatt.


© Bildet er tatt fra s11.postimg.org

Etter akten ringer overgriperen til noen kompiser, blant annet hans bror som kommer for å hjelpe til med å rydde opp i det han har stelt i stand. Katie blir dopet ned og når hun så våkner igjen våkner hun opp (i Bulgaria!) i en mindre hyggelig kjeller hun ikke kjenner til. Nok en gang blir hun voldtatt, men denne gang av en av de andre mennene. Man skjønner fort at helvete så vidt har begynt!

De neste minuttene i filmen blir hun både tisset på, banket opp, og kort fortalt torturert på den ene etter den andre måter før hun til slutt blir lagt i en kiste og begravd levende. Men alt er dog ikke over. Katie klarer nemlig å komme seg opp og ut igjen. Og hun er SÅ klar for hevn!

© Bildet er tatt fra alienbee.net

En etter en oppsøker hun de som er skyldig i smerten og frykten hun har følt både psykisk og fysisk, nå skal hennes overgripere få oppleve det samme helvete, og det til gangs. Allerede tidlig i denne filmen kommer det frem at hun kan å sette opp feller for små kryp, og hun har så aldeles ikke glemt sine kunster.

I Spit On Your Grave 2 er oppfølgeren til I Spit On Your Grave fra 2010, som altså er remaken av den første I Spit On Your Grave fra 1978. Altså er dette IKKE en remake, men ganske enkelt oppfølgeren til en remake.

© Bildet er tatt fra img.moviepilot.com

© Bildet er tatt fra cdn.bloody-disgusting.com

© Bildet er tatt fra filmracket.com

Etter min personlig mening er denne filmen absolutt ikke noe dårligere enn de to andre som nå er nevnt. Man får det man skal forvente av en rape and revenge-film. Filmen er i begynnelsen stort sett bare ubehagelig og provoserende på flere måter. Mens slutten er både ubehagelig og tilfredsstillende.

Akkurat som med 2010-versionen er det også denne gang Steven R. Monroe som har regi. Først som sist sitter man igjen med en film som er godt klippet, bra filmet og godt produsert. Soundtracket er som en kameleon, det går i takt med resten av filmen og er med på å prege den stemningen hver enkelt scene ønsker å gi.

© Bildet er tatt fra horror-asylum.com

Det er lite selvfølgelig også lite som er overlatt til fantasien. Torturscenene er svært lite sensurerte og på de verste scenene får vi selvfølgelig ganske detaljerte nærbilder av det vi gjerne vil se. Eller ikke se. Jemma Dallender gjør en svært imponerende jobb som både et livredd, skrikende offer, men også som en til slutt svært hevngjerrig, nådeløs og kald bitch.

Det burde ikke eksistere noe tvil om min dom. I Spit On Your Grave 2 er ganske enkelt et groteskt mesterverk, og heldigvis på ingen måte en blodig fornærmelse i hensyn til verken de to andre filmene i denne serien, eller andre gode rape and revenge-filmer!

Terningkast

Vi reblogges!

Det har nå gått over et halvår siden jeg så den fantastiske post-apokalyptiske skrekkfilmen 28 Days Later fra 2002. Så er det selvfølgelig lov å spørre seg hvorfor jeg ikke har sett oppfølgeren til denne perlen nå før i kveld? Helvete, jeg aner virkelig ikke.

Det har gått seks måneder siden Storbritannia ble rammet av et virus som gjør at alle som får det i seg dør og forvandles til zombier. I denne filmen blir vi bedre kjent med familiefaren Don og hans to barn Tammy og Andy som han har vært adskilt fra en stund etter at viruset slår til. Når han møter de igjen og får spørsmål om hva som har skjedd med deres mor forteller Don at han så henne bli drept og at det var ingenting han kunne gjøre.

© Bildet er tatt fra thecinemamonster.com

Når Tammy og Andy uten farens tillatelse bestemmer seg for å oppsøke huset de en gang bodde i finner de moren i andre etasje og det viser seg at hun lever, men er blitt bitt. Til tross for bittet er hun ikke forvandlet til noe zombie og de menneskelige sidene er fortsatt til stede hos henne. Militæret er raske med å finne igjen de to barna og tar dem og moren med tilbake til et sikrere sted. Moren blir det så tatt en rekke prøver av og militærlegen Scarlet slår fast at kvinnen er unik og kan være nøkkelen til en motgift.

Når Don møter igjen sin kone beklager han for at han bare løp den gangen og ender opp med å kysse henne. Kysset viser seg å være av det mest skjebnesvangerte da han i løpet av sekunder blir infisert og det hele ender med at han dreper henne på en ganske brutal og umenneskelig måte.

© Bildet er tatt fra mlbpark.donga.com

Så fort det blir kjent hva som har skjedd slår militæret kode rød og bestemmer seg for å skyte ned absolutt alt og alle som rører på seg. En rekke sivile, friske mennesker blir slaktet ned, sammen med de som er smittet. Marerittet som folk har håpet på var over er igjen blitt blodig alvor og absolutt ingen er trygge.

Som dere kanskje allerede har forstått så elsket jeg 28 Days Later, og vet dere hva, jeg kan nå si at jeg også elsker 28 Weeks Later. Dette er ikke en av de oppfølgerne som har skuffet, heller tvert i mot. Akkurat som den opprinnelige filmen får vi også her servert en adrenalinpreget historie som vi ikke gir slipp på før det er over. Filmen får meg til å bry meg om det som skjer og jeg opplever at jeg sitter og nærmest BER om at det går bra med Tammy og Andy, jeg vil ikke se søskenparet bli adskilt, jeg vil ikke se noen av de dø.

Man blir brått gjort oppmerksom på at i likhet med den første filmen så kan også denne gang hvem som helst dø, når som helst. Filmen er brutal, det er noe som skjer stort sett hele tiden og du kan bare glemme å slappe av. Musikken er først som sist både emosjonell, dramatisk og moderne.

© Bildet er tatt fra thedoublevision.wordpress.com

© Bildet er tatt fra fanpop.com

Etter min mening er 28 Weeks Later nærmest perfeksjonistisk. Men det er en liten ting jeg må nevne mot slutten likevel som kunne vært litt bedre. Enkelte av de pålagte effektene kunne vært jobbet litt bedre med. De er absolutt ikke dårlige, men særlig når man sitter foran en skjerm på 55″ så ser det i alle fall ut som om foreksempel enkelte røykskyer er litt animerte, og det er en nattscene jeg mistenker er filmet på et noe lysere tidspunkt av døgnet. Men igjen, de visuelle effektene er absolutt verken dårligere eller bare helt ok, jeg bare ser at de likevel kunne vært litt mer jobbet med.

Alt i alt er dette en jævlig fettbra film. Jeg tror på historien, jeg glemmer at det er en film jeg faktisk ser på og nå sitter jeg bare og vil se den på nytt!

Terningkast

Vi reblogges!

Antonio Bay. Et fredelig fiskesamfunn med sine stolte innbyggere, et sted som ble grunnlagt for 100 år siden. Jubileet skal selvfølgelig feires, men en snikende tåke skal etterhvert sørge for at dagen ikke bare blir like idyllisk som håpet på.

The Fog er et av John Carpenters mest kjente verk. Inntil i dag hadde jeg bare sett 2005-remaken og jeg må dessverre si at denne er noe kjedelig i forhold. Historien er grei nok, og at filmen er original særlig med tanke på når den ble laget, er det lite å si på. Som de fleste andre filmer jeg har sett fra Carpenters verden er også dette en film med et godt soundtrack som er med på å sette den rette stemningen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Skuespillerstaben i denne er ikke den mest beskjedne. På rollelisten finner vi blant annet Adrienne Barbeau. Jamie Lee Curtis, Tom Atkins og Janet Leigh. Skuespillermessig er det ikke noe å si på verken staben eller prestasjonene.

© Bildet er tatt fra joblo.com

© Bildet er tatt fra moviesaredamngood.files.wordpress.com

Men dessverre har ikke denne filmen klart å gjort meg til like stor fan som jeg er foreksempel Halloween-filmene. The Fog er først og fremst kjedelig etter min mening. Jeg kan skjønne de som syntes filmen var spennende da den kom ut i sin tid, men nå er det vel og merke år 2013, og da bør og skal det også være med 2013-øynene denne filmen nå skal dømmes utifra.

Effektene vi får servert er helt greie, det vil si. God til å være fra 1980, men i dag føles de bare ikke spesielt overbevisende. Jeg får meg rett og slett ikke til å kjøpe det, jeg får ikke til å leve meg spesielt inn og tenker hele veien at dette bare er en film. Noe det også forsåvidt er…

© Bildet er tatt fra lightriderjournals.wordpress.com

Jeg føler nå jeg har fått sagt det som er å si for min del. John Carpenter, du er en stor man, et stort talent. The Fog var helt sikkert en veldig bra film på mange måter i sin tid, men jeg tror mange med meg vil si at i dag føles The Fog heller mer kjedelig sammenlignet med nyere filmer i denne sjangeren. Jeg vil heller anbefale 2005-versionen med samme navn.

Terningkast

Vi reblogges!

Den unge 20-åringen Janet har fått nok av å bo hjemme sammen med sin alkoholiserte og stadig mer ustabile mor. Hun har nettopp funnet et nytt sted å bo og føler seg rimelig trygg på at ting vil bli mye bedre nå. Men det viser seg at hun har forflyttet seg fra ille til verre.

Fra første stund møter hun en liten jente som ikke har stort mer å si enn at Janet må komme seg vekk. Hun møter også på vaktmesteren i bygget som trakasserer henne ved å tilby at han hjelper henne med å betale for leien av leiligheten, mot at hun blant annet blotter puppene for han. Janet blir skremt og smeller bokstavelig talt døra i trynet på han.

Men det skal selvfølgelig vise seg at det finnes noen enda mer uhyggelige vesener i nærheten, i Janets nye leilighet befinner deg seg nemlig en mor og en datter som ikke har de helt store behovene for å dele stedet med noen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Foto tilhører: MonteCristo International

Når Janet allerede etter to døgn faller ned fra balkongen og ender som dårlig blandet pizza på fortauet er politiet raske med å konstantere at hun tok sitt eget liv. Den eneste som ser ut til å ikke dele denne teorien er hennes eldre søster Lara som bestemmer seg for å flytte inn i denne skumle leiligheten, i håp om å oppklare hva som faktisk har skjedd. Hun får også overtalt Janets kjæreste Mark til å ligge på sofaen og passe på henne, noe som burde gjøre det mer trygt da han jobber i politiet som spaner.

Men ting har så vidt begynt. Marerittet blir bare verre og verre for Lara, samtidig som de rundt blir mer og mer sikker på at hun bare innbiller seg ting som bivirkning av et og annet rusmiddel.

Apartment 1303 er en av flere filmer som ikke helt har oppfylt de forventningene jeg har hatt på forhånd. Særlig med tanke på at jeg likte originalen ganske godt da jeg så den for noen år tilbake, altså er dette en remake. Selv om det stadig skjer uhyggelige ting for karakterene i filmen føles den likevel for det meste noe kjedelig. Jeg klarer ikke helt å bry meg om hva som skjer og føler i en viss grad en likegyldighet for hvem som eventuelt måtte klare seg eller ikke.

Foto tilhører: MonteCristo International

Foto tilhører: MonteCristo International

Når det kommer til skuespillet er det helt greit, det er ikke spesielt dårlig på noen måte. Det er mer karakterene som er problemet, føler jeg. Jeg klarer med litt godvilje til å tenke at det er noe synd på enkelte, men samtidig så klarer jeg ikke bry meg…

Og la oss snakke litt om det som skal virke skummelt og skremmende. For å ta det positive først, filmen har en del kule effekter og jeg liker måten enkelte av scenene er filmet på. Men det er likevel ikke godt nok. Mye føles så alt for halvveis, noe som er synd for dette er en film med et plot som KUNNE ha vært så mye bedre. Det største problemet her er at filmen snubler gang etter gang i klisjeer. Klisjeer trenger ikke være negativt i seg selv, men denne gang har det i alle fall ikke vært en betydelig fordel.

Foto tilhører: MonteCristo International

Når dette er sagt vil jeg avslutte med å legge til at Apartment 1303 fra 2012 ikke er en dårlig film, men den er ikke særlig god heller. For å avslutte med noe positivt så er skuespillerne helt ok, soundtracket skaper en uhyggelig stemning og effektene er til tider kule. Men utenom det, njæh… Jeg kunne laget en mer kreativ og hakket bedre film.

Vi reblogges!

Det er ingen hemmelighet, jeg elsker slashere og jeg har voldsom respekt for Kane Hooder. Og mellom oss, det er litt rart at jeg ikke før nå har sett Hatchet II. Desto mer tragisk er det at jeg enda ikke har sett den første filmen i serien. Sånn, da var det sagt!

I Hatchet II møter vi på den skrekkslagne Marybeth som er en av få som har møtt og overlevd den grufulle skikkelsen Victor Crowley som har drept både hennes far og bror. Hun kommer seg helskinnet hjem igjen og får overtalt den tvilsomme voodoo-presten Reverend Zombie til å bli med henne tilbake slik at hun får hentet faren og broren. Men egentlig er hun mest ute etter å plante en øks i hodet på Crowley, en gang for alle.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

© Bildet er tatt fra flix66.com

Mr. Zombie får overtalt en gjeng bygdetullinger til å bli med på jakten, mot at den som flår Crowley får utbetalt 5000 dollar i kontanter. I og med at folk flest tror historien om Crowley bare er noe overtroisk piss er det ingen som er spesielt vanskelig å overtale. Sammen ender de opp med å reise til Honey Island, uvitende om at de aller fleste snart vil omkomme en svært brutal og makaber død.

La det være sagt. Det er lite ved Hatchet II som skiller seg ut fra andre slasher-filmere jeg har sett oppgjennom årene. Og man trenger heller ikke å ha sett så mange av de for å se at Hatchet II i bunn og grunn har lite originalitet i blodet. Likevel har det ikke så mye å si. Når man er så glad i sjangeren som det jeg er er dette uansett en ganske underholdende og god film. Altså en god film innen sjangeren.

© Bildet er tatt fra kinokalender.com

© Bildet er tatt fra chud.com

Jeg skal ikke benekte det faktum at skuespillet KUNNE vært noe mer troverdige, effektene KUNNE vært noe mer realistiske, og historien KUNNE hatt litt mer kjøtt på bena. Men samtidig så mener jeg at disse “manglene” (et ord jeg forsåvidt egentlig ikke vil bruke) er mye av sjarmen med denne mindre selvhøytidelige sjangeren som nettopp jeg forguder. Nettopp fordi mange av disse filmene er slik som de er.

Det er Kane Hooder som spiller monstermorderen Victor Crowley. Kane Hooder burde egentlig ikke trenge noen introduksjon, men siden jeg vet at mange av dere her inne er noe uvitende av dere kan jeg legge til at noe av det Hooder er mest kjent for er at han har spilt Jason Voorhees i intet mer enn fire av “Friday the 13th”-filmene.

© Bildet er tatt fra vip.usaweekend.com

I rollen som Reverend Zombie finner vi den legendariske Tony Todd som har medvirket i filmer som “Candyman” (1992), “The Rock” (1996) og samtlige av “Final Destination”-filmene. Og sist, men ikke minst er det Danielle Harris fra filmer som “Halloween IV” (1988) og “Halloween 5” (1989) som denne gang har den kvinnelige hovedrollen som Marybeth (som i den første filmen ble spilt av Tamara Feldman).

Når jeg nå skal rulle terning har jeg først og fremst valgt å dømme den utifra den sjangeren den er innenfor. Den sjangeren som jeg igjen må gjenta at jeg ELSKER! Kort fortalt mener jeg at Hatchet II er en sadistisk god slasher-film, og derfor fortjener den nå den dommen jeg har bestemt meg for å gi.

Terningkast

Vi reblogges!

Det har snart gått ti år siden sist, og da nyheten om en ny Childs Play-film ble kjent er det klart at mange ble noe skeptisk. Til alle skeptikere har jeg nå en ting å si; Curse Of Chucky er uten tvil en av de bedre oppfølgerne som man ikke blir skuffet av. I alle fall ikke mye.

Dette er film nummer seks i serien og det er naturlig å tenke at handlingen foregår etter “Seed Of Chucky” (2004) noe som denne gang ikke er tilfelle. Plottet i Curse Of Chucky foregår nemlig en stund etter Childs Play 3. Med andre ord; De som har forventninger om å igjen se (eller i det minste høre) Jennifer Tilly som Tiffany vil nok litt skuffet. Hun er knapt med denne gang da hun så vidt har noen sekunder på slutten.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Filmen åpner med at en pakke blir levert på døren til den unge rullestolbrukeren Nica. Pakken viser seg å være til hennes mor Sarah som ikke er helt begeistret for det som viser seg å være i. Det viser seg (ikke overraskende) å være en Good Guy-dukke. Sarah ender opp med å kaste den i søpla noe som skal koste henne dyrt da hun blir funnet av datteren like etterpå, drept. Og ja, selvfølgelig er det Chucky som står bak.

© Bildet er tatt fra static.squarespace.com

© Bildet er tatt fra horrorhounds.net

Kort tid etter at politiet har vært til stede ankommer Nicas søster Barb(ie) sammen med datteren Alice og kjæresten Ian. I tillegg blir vi også introdusert for barnevakten Jill og presten Frank. Barb foreslår raskt at huset som moren har testamentert til Nica og henne selv skal gå for salg. Til tross for at Nica er sterkt uenig i dette og gjerne vil fortsette å bo der fortsetter den egoistiske søsteren med sitt, og legger til at hun ikke vet hva som er best for seg selv for øyeblikket.

Når lille Alice plutselig spør hva det blir til middag reiser Barb seg for å lage mat, men Nica insisterer på at hun skal gjøre det, med litt assistanse fra Alice. Under middagen begynner presten å føle seg dårlig og ser seg nødt til å gå. Ikke lenge etterpå blir han funnet svært så død.

Leken har nettopp begynt og Chucky nøyer seg som vanlig ikke med bare to liv på samvittigheten. Som vanlig lar han ingen slippe unna. Etter min mening er Chucky blitt nifsere enn noen gang. Ja, det er noen scener hvor man udiskutabelt kan se at han er data-animert, men til tross for det må jeg gjenta meg selv: Han har aldri vært skumlere!

© Bildet er tatt fra best-horror-movies.com

Med tanke på at jeg likte de to siste filmene bedre enn de tre første mye på grunn av humoren, er det nesten så jeg er litt overrasket over meg selv over at Curse Of Chucky nå har blitt min favoritt av alle seks filmene. For det er ikke like mye humor og heller ikke like mange blodige drap denne gangen som i “Bride Of Chucky” og “Seed Of Chucky”. Men når det er sagt så må jeg si det igjen; denne filmen er skumlere enn noen gang! Sånn, to ganger får være nok.

Det er faktisk kun to bagateller jeg har å pirke på denne gang og det er enkelte av de animerte scenene, samt det faktum at Chucky er litt lite med den første delen av filmen. Men disse tingene er så små bagateller at de for min del nesten ikke er verdt å nevne, når man ser på den store helheten av et mesterverk Curse Of Chucky ellers er.

Jeg elsker at filmer har en kul kjenningsmelodi. Etter min mening er det ikke mange horror-filmer de siste årene som har hatt et veldig huskbart soundtrack. Derfor var det med en stor begeistring jeg i kveld fikk høre kjenningslåten til denne filmen for første gang, den beste kjenningslåten jeg har hørt i en film siden den aller første Saw-filmen.

© Bildet er tatt fra jarviscity.com

Ellers skal denne filmen også ha litt ekstra skryt for måten den er regissert og filmet på. Kameravinklene er profesjonelt planlagt og gjennomført, og sammen med udødelige bakgrunnsmusikken blir man forført i en film som man utenom få unntak faktisk kan glemme er en film.

Før jeg avslutter denne anmeldelsen må jeg ikke glemme å legge til at den kvinnelige hovedrollen Nice er spilt av Fiona Dourif, datteren til Brad Dourif som altså her har lånt bort stemmen sin til Chucky for sjette gang. Og la det være sagt, det er tydelig at Fiona er datter av sin far.

Er noen litt usikker på hvordan Brad Dourif ser ut, fortvil ikke. Man får nemlig SE (og ikke bare høre) han også i løpet av filmen da det dukker opp noen flashback fra livet til den avdøde seriemorderen Charles Lee Ray før han bare ble “Chucky”. Det skal blant annet vise seg at Charles/Chucky hadde noe å gjøre med moren til Nice i sin tid, og også noe med å gjøre at Nice er lam fra under beltestedet.

Curse of Chucky er etter min mening ikke bare den beste filmen om Chucky, men også en av de absolutt beste skrekkfilmene de siste 40 åra. Chucky er og blir min venn til det helt siste.

Terningkast

Vi reblogges!

Det skal igjen handle om speil når jeg nå skal anmelde “Mirrors 2”. Konseptet er i stor grad det samme som i “Mirrors”, som jeg anmeldte i helga.

I starten av denne filmen tenkte jeg at den er mer laget for pengenes skyld. De første minuttene byr på en rekke morbide og ganske voldelige scener, selvfølgelig med en del blod. Og innvoller. Uten å ha tenkt så nøye på det tror jeg det er mer innvoller og flere dødsscener i denne, enn den fra 2008.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men etterhvert som filmen går begynner det også å bygge seg opp en historie. Det skal sies, for mange av dere mer kresne der ute er nok dette nok en film med et ikke tykt nok plot. Uansett, plottet er ikke det tykkeste jeg har sett heller, men for min del holder filmens historie som vi blir mer og mer satt inn i, etterhvert.

© Bildet er tatt fra collider.com

© Bildet er tatt fra dreadcentral.com

For min del var den største skuffelsen med denne at Kiefer Sutherland ikke er med, som altså hadde hovedrollen i film èn. Når det er sagt er ikke Nick Stahl så ille han eller, her i rollen som Max.

Filmen åpner med en skjebnesvangert bilulykke som ender med at Max mister sin forlovede og så vidt klarer å overleve selv. Etter at legene har klart å vekke han til live er ting ikke lenger helt de samme. I tillegg til at han har mistet sin forlovede har han samtidig fått en helt ny evne til å se ting folk flest ikke ser. Da særlig ting i speil og lignende elementer som reflekterer lys.

Hans far ønsker gjerne at sønnen skal begynne å jobbe som nattvakt på et kjøpesenter da det kan være godt for han å komme seg i arbeid igjen etter den tragiske hendelsen. Max tar jobben, men finner tidlig ut at han kanskje kunne jobbet på et annet sted. Etterhvert får han stadig se speilbilder av en kvinne som er meldt savnet, noe som gjør at han tar kontakt med den savnede sin søster.

© Bildet er tatt fra dvdtalk.com

© Bildet er tatt fra virtualborderland.files.wordpress.com

De finner etter en stund en vennlig tone til tross for at hun i starten virker litt kald og vanskelig å komme inn på. Sammen klarer de å finne ut ting politiet ikke har klart og kommer stadig nærmere en sannhet.

Til tross for at jeg personlig ikke likte denne like godt som den første så mener jeg likevel at dette også er en ganske bra film. Jeg elsker effektene denne filmen har å by på, og dødsscenene er rett og slett kule. Særlig liker jeg scenen hvor en kvinne får skilt hodet fra resten av kroppen av et glass som faller mot henne i dusjen. Skuespillerne har heller ikke slurvet nevneverdig med jobben sin, og til slutt skal soundtracket ha ros for å være både emosjonelt og episk på samme tid.

Terningkast

Vi reblogges!