En ensom kvinne bestemmer seg for å tilbringe litt tid alene på en isolert hytte. Men det viser seg tidlig at hun aldri vil bli helt alene der. Fra før av befinner det seg nemlig noen gjenferd som følger med på henne. Mindre alene blir hun dessuten når kjæresten hennes dukker opp helt uten forvarsel.

Vi skjønner fort at hun ikke er 100% happy med at han har dukket opp. Hun finner han masete og mener at han ikke respekterer ting som hun vil. Forholdet henger for øyeblikket ikke i den tynneste tråden, men absolutt ikke i den mest solide heller. Stort bedre blir det ikke når en av hyttas to gjenferd oppmuntrer forholdet deres til å gå og henge seg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I begynnelsen syntes jeg The Presence var en veldig langsom og kjedelig film (noe den er). Jeg måtte ta meg en pause etter at jeg hadde sett tre kvarter av den, og jeg utsatte en stund å fortsette på den. Filmen åpner opp med en intro som er litt for lang for min del (rundt 3-5 minutter), og byr ikke på annet enn en del bilder av hav og natur. De neste minuttene ser vi et av hyttas mer gode spøkelser følge med på filmens kvinnelige hovedrolle (som forøvrig ikke har noe navn). Dessuten tar det i hele tatt 17 minutter før filmens aller første replikk, om jeg ikke husker feil.

© Bildet er tatt fra trulymovingpictures.org

© Bildet er tatt fra trulymovingpictures.org

Så ja, The Presence er først og fremst ikke laget for unge, urolige og utålmodige sjeler som meg selv. Men på en annen side, når man først har holdt ut hele filmen føles det likevel som det var verdt det (i en viss grad..). For den har et par positive sider også. Først og fremst har den et godt skrevet manus. Den har en noe unik story, uansett hvilken tidsperiode innen filmens verden man sammenligner den med. Og den får også tommel opp for skuespill og soundtrack.

Ser man The Presence og forventer en skrekkfilm vil man bli skuffet. Jeg tror absolutt ingen vil bli særlig skremt verken på den ene eller andre måten. Men tenker man på det som en dramafilm eller en thriller derimot vil det funke noe bedre.

© Bildet er tatt fra trulymovingpictures.org

Filmen er laget produsentene som i sin tid ga oss “The Blair Witch Project”, men når det er sagt er det ikke mye med The Presence som minner om Blair Witch, annet enn at den byr på en del skog. Jeg vil heller kaste meg på og si meg enig med de som har uttalt den som en moderne Hitchcock-film, altså en stort sett kjedelig, men godt skrevet film.

La meg oppsummere det hele kort. Filmen er ikke for de minst tålmodige. Den er ikke skummel. Den er heller ikke nevneverdig spennende. Likevel har den en god historie og er ganske godt skrevet, litt enkelt laget, men dog godt regissert. Jeg vil ikke anbefale den først og fremst for de yngste filmtitterne, men kan funke godt for den litt eldre garde som har passert noe rundt 35-40.

Terningkast

Vi reblogges!

De fleste av oss som på et eller annet tidspunkt har krabbet inn i kaninhullet har kommet ut igjen, før eller siden. Vel, så er det også en god del som forblir i eventyrland til det aller siste. “Alyce” er den skremmende historien om en ung kvinne med samme navn som bare synker dypere og dypere ned.

Som bestevenninner flest stiller Alyce opp for venninnen Carrol når det viser seg at kjæresten har vært utro. De går ut, har det gøy med kombinasjonen alkohol og ecstasy. De blir ganske vimsete og har en del dype og ikke fult så dype samtaler om det dritten og dratten. Blant annet forteller Carrol om hvordan hun ser for seg at hun setter seg på kne foran eks-kjæresten mens hun bretter ned buksa på han, forså å skjære av han hans edlere deler.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Når de senere er tilbake fra byen og står utenfor Alyce sitt hjem bestemmer de seg for at de vil utforske taket, se utsikten. De går opp og gjør egentlig ikke noe særlig enn å snakke om Carrols frykt for flaggermus og ellers bare være ganske høy. Det hele ender veldig galt når Carrol stiller seg på kanten og Alyce lister seg bak henne og bare tenker at hun skal skremme henne. Carrol faller!

© Bildet er tatt fra filmens offisielle Facebook-side

© Bildet er tatt fra filmens offisielle Facebook-side

Alyce blir naturligvis veldig sjokkert over det hele og er helt sikker på at venninnen er død. Dagen etter banker politiet på døren og stiller noen spørsmål. Alyce dikter opp en historie om at Carrol var veldig, veldig lei seg denne natten og at hun gråt mye, samt at det siste hun sa var at hun ville gå opp på taket alene. Politiet ser ut til å kjøpe historien, men stiller likevel spørsmål rundt at Alyce lot venninnen gå opp alene, særlig med tanke på hvor “lei seg” hun var i øyeblikket.

Når det viser seg at Carrol likevel ikke er død blir Alyce urolig for at hun skal fortelle noe om hvordan ting egentlig var. Til tross for at Carrol har fått kjeven totalknust og tungen bitt av er hun livredd for at sannheten skal komme frem en dag. Hun bærer på en ekstrem skyldfølelse og samtidig total paranoia som er med på å gjøre henne mer og mer gal. Til slutt bestemmer hun seg for å ta livet av venninnen mens hun ligger i sykesengen ved å kvele henne med en pute.

Livet til Alyce går stadig en vei. Hun takler skyldfølelsen dårligere for hvert hjerteslag hun slår og takler det hele ved å ruse seg mer og mer. Dopet har hun ikke penger til å betale, særlig ikke etter at hun en dag mister jobben, så det hele blir betalt med sex.

© Bildet er tatt fra filmens offisielle Facebook-side

Kort fortalt er livet på alle måter gått til helvete. Hun har mistet helt kontakt med virkeligheten rundt henne, og ikke minst, hun har mistet seg selv. Verre blir det når hun finner ut av at absolutt alle som har den minste relasjon til venninnens død også må betale en pris.

Det er ikke ofte jeg finner skrekkfilmer skumle lengre, men denne filmen har klart det. Eller, det vil si, den er ikke skummel på den klassiske måten. Men den er skremmende på den måten at historien kunne faktisk vært sann i en større grad enn så mange andre filmer. Til tross for at denne filmen er veldig på kanten og på mange måter ganske ekstrem så har den i hvertfall fått meg til å tenke. “Dette kunne faktisk vært noen jeg kjenner”…

© Bildet er tatt fra filmens offisielle Facebook-side

Når sant skal sies er det ikke så mye som skal til for å vippe ned på den måten Alyce til slutt gjør. Det som skjer med henne kunne også ha skjedd med veldig, veldig mange andre av oss. Og det er når sant skal sies ganske skremmende å tenke på.

Slik jeg ser det er dette en film som er delt opp i to deler. I den første delen av filmen blir vi mer kjent med Alyce og hennes tragedie mens vi stadig følger henne på vei ned i avgrunnen. Den andre parten av filmen er vi vitne til en rekke morbide og svært grafiske og voldsomme scener hvor hun blant annet dreper, parterer, spiser forså å skylle ned Carrols eks-kjæreste før hun deretter går løs på et par andre som hun mener har en viss skyld i Carrols død.

© Bildet er tatt fra filmens offisielle Facebook-side


© Bildet er tatt fra filmens offisielle Facebook-side

Filmen er for å si det rett ut et sjeldent mesterverk. Den har en veldig tragisk historie, men dog en god historie. Filmen er som nevnt tidligere skremmende, og den har et par scener man ikke glemmer like lett. Enkelte av skuespillerne kunne kanskje vært byttet ut, men i det store bildet er ikke det en big deal. Alyce er en av de virkelig beste horror-thrillerne jeg har sett, og en av de beste historiene jeg noen gang har fått fortalt. Jeg elsker denne filmen dypt inn i kaninhullet, og fy faen som du kan banne på at jeg vil se den igjen!

Terningkast
Eller, nei. Faen heller. Drit i det lille punktet angående visse deler ved skuespillet. Denne filmen fortjener høyt og “hellig” !!!
Jeg mener, den som ikke vil se skuespill får heller sette på “virkeligheten”.

Vi reblogges!

Familietreff er ofte noe tortur. Man må enten være dritings eller gammel og senil for å virkelig sette pris på dem. Likevel, det finnes enkelte familiemiddager som er verre enn andre. Uansett hvor kjipe familietreff du har vært på har du enda ikke opplevd det verste av dem alle.

I Rabid Grannies (også kjent som “Les mémés cannibales”) blir vi bedre kjent med en familie som neppe hadde møttes hadde det ikke vært for at de alle er ute etter arven etter familiens to gamle tanter. Mens familien er samlet rundt middagsbordet dukker det opp en ukjent kvinne utenfor med en gave til familiens to gamlinger. Det viser seg at gaven kommer fra et medlem av slekta som ikke har anledning til å være til stede da han sitter i fengsel grunnet djeveldyrking.

Kort tid etter at gaven er åpnet forvandles de to gamle, senile tantene om til to morbide monstre som dreper det de får tak i på mest groteske vis. Familien får naturligvis panikk og forlater bordet. Fra og med nå dreier resten av natta seg om å holde sammen og finne ut hvordan de eventuelt kan ta knekken på det som har tatt over de to oldingenes kropp og sjel.

Rabid Grannies er utvilsomt ikke en film for hvem som helst. Først og fremst fordi den er veldig, veldig sær. I tillegg til å gjøre et forsøk på å være ekkel og skummel prøver den også å underholde ved å være morsom. Når sant skal sies synes jeg ikke filmen lykkes veldig i noen av delene. I hvertfall er dette en veldig lite skummel film. Morsom synes jeg helst den er på en mer ufrivillig måte og da tenker jeg helst på de tvilsomme og billige effektene.

Filmen kan på flere måter minne om Evil Dead-serien, og mange vil nok mene og påstå at dette er nettopp en parodi av Evil Dead bare med to gamle kjerringer. For filmen har en veldig spesiell, sær og morbid humor, den byr på den ene groteske sekvensen etter den andre, og kan i hele tatt minne om Sam Raimis suksess-filmer på en god del måter.

© Bildet er tatt fra basementrejects.com

© Bildet er tatt fra basementrejects.com

Det er mye i Rabid Grannies som er ganske tvilsomt. Det aller “verste” må likevel være den overspilte spillerstilen. Skuespiller virker veldig teatralsk og overdrevet. Og når det kommer til karakterene er de for det aller meste ganske ensformige og de fleste av dem vil gå deg på nervene. Men igjen er dette en av årsakene til at vi finner en såpass tilfredsstillelse i å se de bli drept. Eller, normalt hadde det i hvertfall vært sånn, akkurat her følte jeg dessverre heller en likegyldighet.

Ok, da var jeg ferdig med alt det negative. Ja, filmen har en god del håpløse sider. Likevel må jeg legge til at alt dette også har en viss sjarm. For det er også noe ganske behagelig med slike filmer som tar seg selv såpass gjennomført lite høytidelig. Er du i likhet med meg en stor splatterfan så vil du nok like denne filmen til tross for alt jeg har nevnt nå. For en ting er sikkert, den leverer når det kommer til slakt. Det finnes mange filmer som er så dårlig at de blir bra, Rabid Grannies er virkelig en av de!

Og en ting til. Familietreff vil aldri bli det samme igjen!

Terningkast

Vi reblogges!

Den unge og lovende Anne har som folk flest sitt å stri med. Forholdet med kjæresten er ikke det beste og hun føler for å ta en pause. Men i stede ender hun opp med å bli med typen på sykkeltur på fjellet. Mye kan tyde på at hun har noe dårlig samvittighet siden hun natten før var utro med en fremmed, brutal politimann.

På turen klarer de å støte på denne mannen når han passerer dem på sykkel. Anne stopper opp og forteller kjæresten om hva hun har gjort, og at det hun har gjort var med mannen som nettopp passerte. De rekker ikke den helt store samtalen før mannen plutselig kommer flyvende gjennom lufta på sykkelen sin og klarer i fart å delvis kutte opp halsen på Anne sin kjæreste.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

© Bildet er tatt fra takemylifeplease.net

Fra og med denne scenen fortsetter filmen som en kald katt og mus-jakt som på ingen måte ender bra. Filmen kan på flere måter minne litt om både filmer som The Hitcher (1986) og Shadow (2009). Det første jeg vil dra frem av mine meninger er at jeg liker historien som blir fortalt. Den er regissert av en mindre kjent mann som heter for Robert Krause. For å si det kort, dette er den første filmen jeg har sett fra denne mannen, og jeg stiller meg positivt til flere filmer i denne sjangeren.

Filmen er hele veien ganske creepy, og da tenker jeg ikke først og fremst på det grafiske, men stemningen. Det største minuset er egentlig at den lider av litt døvtid der og da, særlig er det et par sykkelscener for mange etter mitt omdømme. Kanskje hadde filmen gjort seg bedre som en kortfilm. Men når det igjen er sagt er ikke denne filmen heller blandt de lengste da den er på en halvannen time.

© Bildet er tatt fra takemylifeplease.net

© Bildet er tatt fra takemylifeplease.net

Hovedpersonene er spilt av Rebecca Palmer, Ben Price og i en viss grad også Tom Frederic, som alle har gjort en ok jobb. Det meste ved denne filmen er ganske bra, og jeg har egentlig ikke noe mer å utsette på den annet enn den ikke er en av de mest originale som er laget, samt at den kunne vært klippet ned i hvertfall 10 minutter.

Terningkast

Vi reblogges!

Da jeg først så traileren til World War Z var det med en viss skepsis. Er ikke helt sikker på hvorfor, kanskje det hele først og mest var bunnet i at jeg ikke var helt sikker på hva slags film dette egentlig var snakk om. En zombie-horror/action/scifi-film med Brad Pitt? Vel, jo hvorfor ikke.

Filmen starter med at den idylliske hverdagen til den tidligere FN-etterforskeren Gerry Lane (Brad Pitt) plutselig ikke er like idyllisk og fredelig lengre når han må reise rundt omkring i verden for å kjempe mot en epidemi som man ikke er helt sikker på hva er for noe. Han blir tvunget til å forlate sin skjønne kone (spilt av Mireille Enos) samt hans to døtre. Alt blir brutalt forandret på kort tid, for å si det enkelt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Som alt nevnt så var jeg noe skeptisk første gang jeg så traileren. Jeg har aldri tenkt at denne filmen ville være spesielt dårlig på noen måte, men heller ikke veldig bra. Det har vist seg at jeg nok en gang har fått rett.

© Bildet er tatt fra imdb.com


© Bildet er tatt fra imdb.com

La meg starte med det positive. Filmen har en del kule actionsekvenser som både er spektakulære og stilige, den har også en god del detaljer for den som er opptatt av den slags. Når det kommer til skuespillet så er det man får levert troverdig og man kan faktisk tro på karakterene, i alle fall for det meste. Filmen har også et ganske greit soundtrack som Marco Beltrami står bak. I tillegg skal det legges til at filmen er sjeldent kjedelig i den forstand at det skjer noe støtt.

Så til det jeg fant mer negativt. Først og fremst, plottet og historien er ikke original. Selvfølgelig, det er nærmest umulig i dag å finne på noe som kan sies å være spesielt originalt da så og si alt er gjort før, men likevel. Jeg ga i ste filmen skryt for actionsekvensene, men når det er sagt må jeg også legge til at det også er deler ved nettopp den biten jeg ikke er like tilfredsstilt av. Det er først og fremst de bildene som inneholder mange zombier på en gang. Jeg mener, de bildene hvor det virkelig er MANGE, MANGE zombier.

© Bildet er tatt fra imdb.com

Jeg skal være mer spesifikk. Vi har blant annet en scene hvor zombiene klatrer oppover hverandre opp og over en mur. Ja, jeg skal innrømme at jeg i en viss grad synes den scenen er kul, men samtidig er det noe ved den jeg ikke liker. Først og fremst det faktum at det ser ganske animert ut. Det er ikke dårlig animert, men det er animert, og det synes. Ellers er det generelt en del scener hvor man har vært litt for ivrig med spesialeffekter, hvor jeg kunne ønsket å sett et annet resultat.

Nå kan det kanskje virke som jeg ikke er særlig for spesialeffekter og sånn i film, det er feil. Jeg liker en god del filmer jeg synes har mange kule effekter, ta foreksempel nyere filmer som The Cabin In The Woods og Mama, herlige filmer. Dessverre klarer jeg ikke å like arbeidet som er gjort i World War Z på samme måten…

En annen ting er at jeg personlig ikke finner denne filmen spesielt skremmende. Selvfølgelig ønsker jeg ikke at verden skal rammes av en epidemi eller det som måtte være verre. Men jeg klarer likevel ikke å finne dette spesielt skremmende, som igjen er med på å dytte den hakk til lengre ned.

© Bildet er tatt fra imdb.com

Helt til slutt skal det sies at mye tyder på at denne filmen vil få en oppfølger da avslutningen er det man kan kalle for en ganske åpen slutt. En annen ting som er med på å bygge opp teorien om en ny film er at vår kjære Gerry Lane like før rulleteksten sier at det på ingen måte er over enda. Etter min mening er dette en helt grei film, men nei, jeg vet ikke helt hva jeg tenker om en til. Det holder med den ene filmen. Jeg hadde på forhånd hørt en del godt om denne filmen, vel, etter min mening noe oppskrytt.

Terningkast

Vi reblogges!

To tv-team bestemmer seg for å lage en spesialepisode på et nedlagt sinnsykehus. Det ene teamet består av noen religiøse tullinger som vil bekrefte myten om gjenferd, mens det andre teamet består av skeptikere som ønsker å avkrefte det.

Jeg skal være rett på sak. Episode 50 er noe av det slappeste og mest umotiverende jeg har vært borti på lenge. Desto hardere den prøver å bli tatt seriøst, desto verre blir det. I et forsøk på å få oss til å tro på historien blir vi i starten servert en rekke såkalte intervjuer (de er som alt annet her skuespill, ikke tatt fra virkeligheten) og vi får også opp en del “faktaopplysninger” på skjermen som vi blir “tvunget” til å lese.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men uansett hvor mye “fakta” vi får fortalt i starten hjelper det svært lite når skuespillerne mildt sagt er uerfarne, noe som virkelig synes, hele veien. Enten blir ting kraftig overspilt, eller så gir de rett og slett mer faen. Skuespillet er faktisk så tvilsomt at det får den norske sitcom-serien “Mot I Brøstet” til å fremstå som både troverdig og ekte. Ja, filmen i seg selv er stort sett så elendig at den får den avdøde filmskaperen Ed Wood til å virke profesjonell.

© Bildet er tatt fra moviesfilmsandflix.com

© Bildet er tatt fra flickeringmyth.com

Historien og plottet finnes ikke originalt og det føles mest som en dårlig parodi på filmer som Paranormal Activity, The Blair Witch Project og Grave Encounters. Ikke er den skummel heller, selv med lyden ganske høyt oppe er den ikke i nærheten av å sette merker i deg (annet enn at den er torturisk-kjedelig). Det eneste jeg har å komme med om jeg skal nevne noe positivt er at noen veldig få scener har noen effekter som er helt grei, men også når det kommer til effektene sitter jeg og tenker at de fleste scenene hadde nesten vært bedre om de ble laget i Paint, for å sette det litt på spissen. Og ja, en ting til, den er heldigvis ikke altfor stygglang, da den knapt er på en times tid.

Sånn, da synes jeg ikke denne filmen er verdt å bruke mer tid på…

Terningkast
… Faktisk er dette første gang noen sinne jeg har gitt en film en ener…

Vi reblogges!

Familien Parker har en lang tradisjon med å holde seg for seg selv, og intet uten grunn. Når moren en dag faller om er det de to døtrene i familien som får ansvaret med å skaffe mat. Menneskekjøtt. Jepp, familien Parker har en flere hundre år gammel tradisjon med å spise andre mennesker.

Det er ingen som har det spesielt lett for tiden. Bedre blir heller ikke humøret av at de faster og kun spiser på søndager. Pappa Frank er på ingen måte lett å ha med å gjøre og er ganske så ustabil. Yngstedatteren Rose tenker stadig på hvordan det hadde vært om de var mer som andre og ønsker seg stadig mer og mer vekk fra disse fæle uvanene som ligger i familien. Hun ønsker å rømme og vil at storesøster Iris og lillebroren Rory skal bli med.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Samtidig har doktoren i byen kommet over noen menneskebein. Han har for ikke alt for lenge siden mistet datteren og har sine mistanker om hva som har skjedd med henne. Han kommer stadig nærmere og nærmere den mørke sannheten. Vil han bli den som avslører familien Parkers hemmelighet?

© Bildet er tatt fra sundance.org

© Bildet er tatt fra beyondhollywood.com

We Are What We Are er en film som ganske udiskutabelt skiller seg ut fra de fleste filmer innen skrekksjangeren. Dette er en film som virkelig har sjel, og en ganske levende og god historie å fortelle. Det er noe som etter min mening er en større mangel i ganske mange andre skrekkfilmer. Når det er sagt er ikke dette en ren skrekkfilm heller. Det er like mye en dramafilm og en thriller, så er også det sagt.

Filmen holder seg stabil hele veien. Den har den samme dystre stemningen i begynnelsen som den har mot slutten. Likevel er den langt ifra noe kjedelig. Den har sine sjokkerende og også noe overraskende momenter som selv jeg ikke var forberedt på, selv om jeg for en stund tilbake har sett originalen Somos Lo Que Hay, som altså er meksikansk. Når det er sagt vil jeg si at denne amerikanske utgaven er ganske ulik filmen som den er basert på. We Are What We Are er nemlig (etter min mening) en av de færre filmene som er bedre enn originalen.

© Bildet er tatt fra thecinemamonster.files.wordpress.com

Jeg vil gå så sterkt ut og påstå at dette mulig er den beste skrekkfilmen fra 2013. Faktisk så er denne filmen helt perfekt. Det finnes ingenting å kritisere, ingenting man kunne ha gjort bedre. Dette er en av ytterst få filmer hvor man glemmer at man sitter og ser på en film. Man tror på historien, mye takket være utrolig herlige skuespillere som ikke spiller rollene de har fått utdelt, de ER karakterene. Selv filmens to yngste klarer overlegent å overbevise meg om at de lider og gjør det de kan for å holde sammen, fremfor at de egentlig er to skuespillere som bare gjør en veldig god jobb.

HVIS jeg skulle ha tvunget frem en ting å peke på, så måtte det i såfall bli at de kanskje kunne ha dratt konseptet litt lengre. Men så er jeg ikke så sikker likevel på om det hadde vært nødvendig. Så igjen, dette er en helt perfekt film.

Dommen denne gangen er ganske enkel!

Terningkast

Vi reblogges!

Da jeg først hørte at det skulle lages en remake av William Lustigs “Maniac” fra 1980 var det i likhet med nyheter om remakes generelt noe jeg leste med blandede følelser. Jeg likte originalen ganske så godt og var derfor ikke helt sikker på om jeg ville se den nye versionen regissert av Franck Khalfoun. Men nå er det gjort og når sant skal sies er ikke dette en så aller verst remake.

Frank Zito er en psykisk ustabil, stakkarslig mann som lever svært alene sammen med en haug av mannequindukker. Han er utvilsomt en veldig ensom mann, noe han har vært hele livet selv når hans mor var i live da hun var mer opptatt med å ta i mot kuk fra en rekke fremmede menn, fremfor å ta seg av sin svært unge sønn. Ikke så overraskende bærer Frank på mye aggresjon og hat, ikke bare mot sin mor og en rekke menn, men også en del andre uskyldige kvinner som minner han om moren.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

De siste årene har han fått seg en ganske spessiell “hobby”. Han stalker en rekke kvinner han finner på en nettside, han finner dem og ender opp med å skjære av skalpene deres som han deretter stifter fast på sine mannequindukker. Det er tydelig at Frank har mistet begrep på hva som er virkelig og hva som ikke er det da han stadig ender opp med å ha samtaler med sine “venninner”.

© Bildet er tatt fra aceshowbiz.com

© Bildet er tatt fra aceshowbiz.com

I den store hovedrollen som Frank finner vi ikke hvem som helst, men ingen ringere enn “Frodo Baggins”, også kjent som Elijah Wood. Personlig synes jeg de har gjort et veldig godt valg der. Wood beviser at han kan være så mye mer enn en liten, snill og søt hobbit da han denne gang leverer skremmende godt som denne kalde, forstyrrede psykopaten. Med seg på laget har han også Nora Arnezeder i rollen som Anna D’Anton, en av Franks venninner frem til hun finner ut hva han egentlig er.

Selv om jeg ikke likte denne like godt som originalen så er det som nevnt tidligere ikke en aller verst film. Særlig hvis man ser på det som en ny film fremfor en remake, så er “Maniac” fra 2013 en av de virkelig beste horror-filmene dette året. Jeg liker at vi får komme såpass tett innpå hovedpersonen i den grad at vi ikke bare ser en kald psykopat, men at vi også til en viss grad kan forstå hvorfor han gjør de groteske tingene han gjør. Filmen byr ikke bare på en rekke avskårede skalper, blod og gørr, men også en historie som gir mening.

© Bildet er tatt fra aceshowbiz.com

© Bildet er tatt fra aceshowbiz.com

Dessuten er skuespillet ganske så godt, og soundtracket laget av Robin Coudert er kanskje til og med hakket bedre enn det som ble laget for 1980-versionen. Alt i alt er dette en film som er litt bedre enn bare helt ok.

Terningkast

Vi reblogges!

Det finnes tusenvis på tusenvis med skrekkfilmer hvor settingen er at en gjeng ungdommer drar til sted X og blir jaktet på og slaktet en etter en av en gal, gal manneting. Mange av de er latterlig identiske og har lite som skiller seg ut fra andre slike filmer. Men det finnes noen som skiller seg mer ut, “The Caretaker” foreksempel.

Det er Halloween og noen gutter har planlagt å skremme jentene ved å ta de med til en gammel fruktdyrkingsgård som har en noe spesiell og tragisk bakgrunnshistorie. De blir alle kjørt i en flott limousin og ser ut til å ha en midlertidig grei kveld, så langt. Når de ankommer gården blir jentene umiddelbart nokså skeptisk, men lar seg likevel overtale til å bli med inn.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Alle setter seg ned på gulvet mens en av guttene setter på noe skummel bakgrunnsmusikk fra en cd-spiller mens han forteller om hva som en gang har skjedd på stede. Ifølge historien skal det ha bodd et ektepar i huset. Et ektepar som ikke bare hadde et idyllisk forhold da mannen i forholdet (The Caretaker) var ekstremt sykelig sjalu. For å gjøre historien kort; han drepte henne, etter en stund.

Når historien er fortalt ferdig hører de noen lyder utenfor. Guttene er sikre på at det er en av kompisene deres som (etter deres plan) står bak. Men når de litt senere kommer over en død mann i huset er heller ikke guttene like tøffe lengre. Jentene tar ikke den døde mannen seriøst og tror han er en del av planen for å få de skremt. Som dere sikkert sitter og gjetter så er ikke våre unge venner helt alene… Den groteske og mørke historien baller på seg et nytt, blodig kapittel.

© Bildet er tatt fra beyondhollywood.com

© Bildet er tatt fra beyondhollywood.com

Jeg har med vilje valgt å ikke ta med de tingene som gjør at denne filmen skiller seg noe ut i denne anmeldelsen. Det eneste jeg kan si er at jeg pleier som regel å ha rett når jeg sitter og gjetter hva som vil skje i filmer hvor ungdommer blir tatt ut en etter en, men denne gangen hadde jeg faktisk noen feil. “The Caretaker” har faktisk flere overraskelsesmomenter som i seg selv burde gjøre den verdt en titt.

De aller fleste i denne filmen er ikke spilt av superkjente skuespillere, men noen kjendiser har den likevel å by på. Den som kanskje er mest kjent for folk flest er Jennifer Tilly som her spiller rollen som den superegoistiske lærerinnen Miss Perry som har en våt drøm om å en gang erobre samtlige magasiners forside, og hun er villig til å gå meget langt for å få drømmen oppfylt!

Utenom det jeg har skrevet nå ønsker jeg ikke å fortelle eller å gå inn på noe mer da jeg er redd for å komme med noen for store hint til det ene eller det andre.

© Bildet er tatt fra beyondhollywood.com

Alt i alt synes jeg dette er en veldig godt utført film som overrasket meg flere ganger. Jeg ble faktisk ikke bare overrasket over de forskjellige “twistene” den har å by på, men jeg kunne faktisk også la meg overraske over at jeg ble såpass revet med og til enkelte tider levde meg inn i og faktisk kunne tro på det jeg så. Selvfølgelig, filmen har et par svakere punkter da blant annet skuespillet kunne vært bedre og enkelte sår og kutt virket litt tvilsomme, men likevel…

Hadde jeg vært i stand til å la meg skremme hadde “The Caretaker” nok vært en av de filmene som der og da hadde lykkes. Før jeg avslutter denne anmeldelsen vil jeg gi soundtracket litt skryt da det må sies at det er meget godt og den kler filmen bra! Mannen bak musikken heter Jim Lang og har også laget musikken til John Carpenters “In the Mouth of Madness” og “Body Bags”.

“The Caretaker” er etter min mening en meget god film som jeg vil anbefale til de som er litt lei av de vanlige ungdommer-blir-drept-en-etter-en-av-en-gal-maniac-filmene som finnes der ute. Eller mer presis, en anbefaling til alle horrorfans generelt!

Terningkast

Vi reblogges!

Å bli alt for besatt av noe er sjeldent en veldig god ting. Den unge medisinstudenten Jay Jekyll er besatt av tanken om å bli absolutt best i det han gjør på. Han vil ikke være noe nummer to, han vil ikke være bare god, han vil være nummer en, han vil være best.

Hans oppgave er å eksperimentere frem et nytt dop som vil forsterke selvbildet hos folk og forvandle dem om til perfekte vesener. Og det er når han begynner å bruke seg selv som forsøkskanin at han mister kontroll og blir til et helt annet menneske, Hyde. Hyde er et svært aggressivt og voldelig vesen uten særlig til samvittighet og medmenneskelighet. Hyde er rett og slett et monster.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

© Bildet er tatt fra outnow.ch

© Bildet er tatt fra outnow.ch

På kort tid rekker han å myrde flere mennesker på et svært brutalt vis. Blant annet inneholder denne filmen en sterk scene hvor en av hans venner er blitt kidnappet og dratt opp til et tak hvor vedkommende blir banket grundig opp og til slutt tvunget til en omgang russisk rulett som vennen hans dessverre taper. Ellers får Jekyll/ Hydes sjefs mindreårige datter gjennomgå når hun blir brutalt banket opp og voldtatt. Dette er vel og merke ikke noe vi får sett i filmen, men det blir nevnt i en sekvens på sykehuset når filmens andre hovedperson Mary Glover spør hva som har skjedd med den veldig unge jenta.

Uten å røpe noe stort skal det også sies at filmen har en mørk og dyster, men dog ikke så uventet avslutning.

© Bildet er tatt fra outnow.ch

Etter jeg så ferdig denne filmen i går kveld gjorde jeg litt research og fant blant annet ut at filmen er basert på en roman som kom ut første gang i 1886. Altså er historien godt over 120 år gammel. Originalt heter historien “The Strange Case of Dr Jekyll and Mr. Hyde”, og er skrevet av den skottske forfatteren Robert Louis Stevenson. En litt morsom fun facts som er verdt å nevne er at da Stevenson først skrev historien og deretter viste den til sin kone så kom hun med en del anmerkinger og i fult raseri endte med å kaste romanen på rundt hundre sider i peisen. Da han så skrev den opp igjen fikk han høre at det var med et bedre resultat, som heldigvis fikk retten til å leve og bli lest av en del flere enn bare kona.

Men, tilbake til filmen “Jekyll + Hyde” fra 2005. Når jeg nå har fortalt at originalhistorien er såpass gammel er det første som nå må nevnes det faktum at filmen likevel foregår i vår egen tid. Altså en noe modernisert version. Faktisk blir denne filmen kalt for “MTV-generasjonens Jekyll og Hyde”. Jeg føler at filmen på flere måter kunne vært litt bedre. Den går litt fort frem enkelte ganger, og jeg hadde litt problemer innimellom med å henge helt med.

© Bildet er tatt fra outnow.ch

Når det kommer til skuespillerprestasjonene er det lite rette fingeren mot. Bryan Fisher har gjort en god tolkning av det 21 århundres Jekyll/ Hyde. Ellers må det også sies at Bree Turner har gjort en flott insats som Jekylls flamme Martha. Andre vi finner på rollelisten er navn som Jeff Roop, Maria del Mar, Amanda Row og Zachary Bennet.

Personlig var det som gjorde mest og best inntrykk på meg bakgrunnsmusikken som er meget sjelden for horrorsjangeren. Soundtracket er nemlig sjeldent vakkert i forhold til mesteparten av det vi er vandt til i skrekkens verden. Vi snakker faktisk i store deler om mer klassisk musikk for å være konkret. Musikken er komponert av Patrick Doyle som også har laget musikken for filmer som “Thor”, “Harry Potter and the Goblet of Fire”, “Rise of the Planet of The Apes” og Disney Pixars “Brave” (“Modig”). Generelt har han veldig lite horror på cv`en.

© Bildet er tatt fra outnow.ch

© Bildet er tatt fra outnow.ch

Men til tross for greie skuespillere og SVÆRT godt og vakkert soundtrack så er filmen likevel ikke den helt store. Den går alt for fort frem, og jeg føler at det er en del viktige scener som mangler. Jeg skulle blant annet ønske vi fikk bli mer kjent med Jay før de verste greiene er i gang. I stede blir vi alt for brått heller presentert i større grad for Hyde, noe som gjør det vanskelig å føle noe for karakteren verken i starten, midtveis i filmen eller også mot slutten. For meg virker det som om filmen bare er laget for å lage en litt sjokkerende og moderne twist ut av en gammel og delvis kjent roman. Jeg er dessverre ikke alt for imponert.

Terningkast

Vi reblogges!