Bokanmeldelse!

Så var jeg kommet til et punkt jeg lenge ikke hadde trodd jeg skulle nå. Jeg er nettopp blitt ferdig med den fjerde og siste «Hotel Cæsar»-boken. 🥺 Og med det finnes det ikke lengre noe knyttet til dette såpeglatte universet som jeg ikke har å utforske. Jeg har for lengst sett alt som er å se av tv-serien, og vel så det, så med mindre det finnes noe svært hemmelig som selv den mest ihuga blodfansen ikke kjenner til.. vel, man kan alltids håpe og drømme. 😊

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

En som absolutt ikke er fremmed for håp og drømmer er Charlotte Iversen som i bokens dramatiske begynnelse befinner seg på et fly sammen med sin mor Ingrid. De har nylig sagt adjø til Oslo og livet på Hotel Cæsar, og boken starter like etter at tv-seerne har sett dem forlate Oslo S mot slutten av sesong 1.

I forkant hadde de nok håpet på en noe mer fredelig tid i Amerika etter et mildt sagt dramatisk år på hotellet, men det spørs om noe har fulgt etter dem, for boken åpner nemlig med følgende replikk: «Vi styrter!».

Det hele ender heldigvis godt. Piloten, John, får alt under kontroll relativt kjapt uten nevneverdige konsekvenser annet enn at han blir skjelt ut av Charlotte når de omsider befinner seg trygt på amerikansk jord. 😵 Derifra tar det ikke lang tid før de er fremme på en stor og fin gård i Minnesota hvor de forhåpentligvis skal være lenge fremover. Men Charlotte og Ingrid rekker knapt å se seg rundt før en av hestene på gården begynner å føde! En fødsel Charlotte blir nødt til å hjelpe til med.

Dette svette åpningskapittelet er på mange måter et symbolsk frempek for hvordan resten av historien utspiller seg da særlig NYTT LIV er en viktig rød tråd. 🤎🖤 I byen herjer det en gjeng som er noe så veldig mot abort, og som går drastisk til verks for å kjempe sin sak. Abortklinikker blir satt fyr på og sprengt i lufta, leger blir straffet med brutale henrettelser, og de mest intense kapitlene er såpass groteske at jeg er usikker på om de verste detaljene kunne vært vist på tv. Og det sier noe med tanke på hvor Texas tv-serien var på sitt mest ekstreme! 😅

Det tar heller ikke lang tid før Charlotte forelsker seg både en og to ganger. På den ene siden har hun Allan Porter som er som tatt rett ut av en Hollywood-film. Uimotståelig kjekk, og tilsynelatende god og snill. På den andre siden har vi John, idioten av en pilot som nesten fikk henne drept i flyet – og som hun har bestemt seg for å ikke like! What. So. Ever.

Men etter hvert som tiden går blir det hele mer og mer komplisert. For ikke å snakke om alvorlig! En av mennene viser seg å ha både en og ti fingre med i de brutale anti-abort aksjonene. Og klimakset når sitt absolutte kokepunkt(!) når Charlotte blir med å støtte ei venninne som ønsker å ta bort et uønsket barn.

«På liv og død» er bokens tittel, og jeg tenker at forfatter Liv Margareth Alver (som også har skrevet Juni-boken) neppe kunne ha kommet opp med en mer passende tittel! Av de totalt fire «Hotel Cæsar»-bøkene er det denne som er den mest dramatiske by a mile! 😱 I Ingrid-boken (som tar sted FØR tv-serien) krasjer et sjøfly riktignok inn i hotellet og mange dør som følger av det, men denne historien er fansen allerede godt nok kjent med, mens de ville tingene som utspiller seg i boken om Charlotte tror jeg ikke folk er så kjent med, med mindre man har lest boken. 🤓 Dessuten mener jeg å huske at sjøfly-hendelsen i Ingrid-boken plutselig “bare har skjedd” på et tidspunkt, mens i Charlotte-boken får leserne være med når ting skjer.

Skulle det være noen tvil så liker jeg «Charlotte – mellom liv og død» ganske godt. Jeg skulle ønske forfatteren var flinkere til å skildre de forskjellige relasjonene Charlotte har og får med de forskjellige skikkelsene hun omgås under veis. Noen ting syns jeg går litt fort frem, og jeg klarte dessverre ikke alltid leve meg like godt inn i de forskjellige handlingene som jeg skulle ønske jeg gjorde. Det kan virke som at alle bøkene har “fått beskjed” om å være innen en viss format – 250 sider, verken mer eller mindre. 🤔 Jeg tror dog det ville vært bedre hvis forfatterne ikke måtte forholde seg til å skrive så og så mange sider – verken mer eller mindre – men akkurat som tv-serien så må man også ta bøkene for å være det de er.

Men alt i alt så var det en fornøyelig leseopplevelse, og man skal ikke se borti fra at jeg kommer til å lese den på nytt en gang i fremtiden. Til syvende og sist så er jeg fortsatt Cæsar-fan, og nettopp det har en del å si. For denne boken ER en Cæsar-historie (og vel så det)! Man får alt man en gang i tiden kunne forvente av tv-serien; kjærlighet, intriger, lidenskap, vennskap, humor, og et endeløs hav med dramatikk!!

For de som digget/ digger «Hotel Cæsar», og da særlig de første sesongene er «Charlotte – mellom liv og død» intet mindre et must! De fleste karakterene i boken dukker dessverre aldri opp i tv-serien, verken før eller etter, men utenom Charlotte og Ingrid så popper også Henning opp på et tidspunkt, i tillegg Bernard Shaw, for de som måtte huske hvem det er.

Jeg gir «Charlotte – mellom liv og død» 7 av 10 stjerner! ⭐️

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos
Tik Tok: aylarkuklinski

🦋 PARADISE HOTEL ER TILBAKE! 🦋

Og man kan undre seg om det er NOEN i Oslo omegn som IKKE har fått med seg dette. I helgen la en av de nye deltagerne ut en story på Instagram, et bilde som viste en giiiiiiigantisk reklameplakat på utsiden av Oslo S! 😍 Det er ikke til å slikke under en sol at seertallene til «Paradise» (“woke-utgaven” av «Paradise Hotel») ikke har vært av de alt for svære dimensjonene. Deltagerne i «Paradise» var hakket snillere og “straighte” av seg, likevel skjedde det ting under innspilling av de to sesongene også (muuuulig jeg har fått litt insideinfo fra samtlige venner som var med). Dessverre ble det aller meste klippet vekk av produksjonen, og særlig «Paradise» sesong 1 led av at noen hadde vært i overkant overivrig med sensursaksa på klipperommet!.. 😒 Synd, for jeg tror woke-«Pærra» absolutt kunne blitt en langt større suksess om det ikke var for at produksjonen var såpass OVERforsiktige. I stede ble det som det ble – og det var for det meste deltagerne som ble shamet, kritisert og trakassert i sosiale medier.

Men denne tiden skal vi nå forsøke å legge bak oss. «Paradise» er dessverre (jeg skal stadig innrømme at jeg er en av de.. den ene?.. som oppriktig koste meg med «Paradise» også (mulig det er litt inhabilisme med i bilde, men pytt sølepytt!)) historie nå som «Paradise Hotel» er tilbake, etter to år i graven. 🧟‍♀️🧟‍♀️

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Og nå som det først er tilbake så er det så VELDIG tilbake også!! Første epidose åpner med en aldri så liten teaser på hva vi har i vente de neste dagene/ ukene. Og her blir vi servert heftig krangling, snørr og tårer, fyll og faenskap, og en og annen sekvens som ikke er utenkelig at noen legger ut på en viss nettside med et navn som i likhet med Paradise Hotel også kan forkortes til PH.

Etter at teaseren er ferdig rullet ruler de nye deltagerne inn i paradis, hvor særlig to av de er i tåttene på hverandre så og si før de i hele tatt har tredd over dørstokken! 😅 Og det er klart. Hvilket rom man får, og ikke minst hvordan deltager-bildet som man tross alt, forhåpentligvis, skal ha ved sengekanten de neste par ukene er dødsviktig!! Og når slike ting ikke helt når opp til forventningene er det jo høyst forståelig at det blir et rabalder uten like. Det blir som det MÅ bli – krangling og gråting fra første stund. Jeg tror faktisk ikke det tar 5 minutter en gang før katastrofen er et faktum, ny rekord? 🧐

Av disse nye trynefaktorene er det Helin fra Eidsvoll som er min favoritt-is hittil! 💜 Hun kommer stadig med nye vittige kommentarer, og det kommer greit frem relativt tidlig at ingen i nærmeste omgangskrets jobber i Nato.. 🤔 Helin får MYE skjermtid i første episode, og det samme må man også si om laksekongen Bendik fra Trøndelag, som jeg foreløpig ikke liker like godt. Men det kan forandre seg! Jeg var ikke så fan av Even Kvam (som btw ikke er tilbake.. enda?) i starten heller, men det endret seg litt frem og tilbake ettersom tidene kom og gikk. Så mulig at denne “Even Kvam fra Wish” også vil få meg til å endre mening, litt frem og tilbake. Etter hvert. 🤞

Etter at de nye deltagerne har fått pratet og kranglet litt med hverandre tar det ikke lang tid før programleder Andreas/ TIX serverer sesongens første twist-pose. Denne gangen er det ikke bare én programleder som skal holde deltagerne i øret så de ikke flipper helt ut, men to! Ut fra røyk og damp stiger ingen andre innringere enn selfeste Triana Iglesias!! Og hun kommer ikke alene!! 😃 For med seg har hun hele 5 (+ 1) fjes som (blod)fans kjenner igjen fra tidligere: Mario fra sesong 11, Johannes fra sesong 13, Maryann og Ferdinand fra sesong 15, Aurora fra sesong 6, og Martine fra sesong 7.

Særlig Aurora Gude ble et veldig trivelig gjensyn for undertegnede. Jeg har jo fulgt Aurora i sosiale medier i noen år nå, og syns stadig hun fremstår som en veldig herlig farveklatt med mange fine verdier, en kvinne som stadig vet å vise nye, gode sider og impulser med seg selv. Dessverre har jeg aldri sett den tidligere sesongen hun var med i (det samme må også sies om sesongen som Martine var i da jeg begynte først å se Pærra fra sesong 9), så det at jeg nå endelig skal få sett Aurora i PH-sammenheng, DET gledes!!! 😄

Godt er det også å se Ferdinand og Maryann igjen som jeg husker jeg likte veldig godt i sesong 15. Dette er mennesker som vet å skape god tv på en måte som gjør at jeg ikke knytter sammen nevene. Mario har jeg dog litt blandede følelser rundt. Men jeg er stadig åpen for å gi folk en ny sjanse, folk forandrer seg jo, og av og til til det bedre, så jeg skal ikke være alt for kritisk her jeg sitter. 👽 Johannes har jeg ikke noe særlig meninger om, han stiller jeg meg mer nøytral til. Og Martine har jeg dessverre aldri hatt gleden/ vreden av å se/ følge med på, så i Martine-land er jeg helt ukjent som turist inntil videre. 😊

Selv om gode, gamle PH nå er tilbake med alt det hører med seg, så har de heldigvis tatt vare på NOE fra “woke”-«Paradise» også. Sengene på rommene er separerte, man KAN ligge i samme seng, men det er IKKE et “must” – og man står fritt til å stå med hvem man vil, uavhengig av hva man måtte ha mellom skinnbena.

Men utover dette er det altså lite igjen som minner om «Paradise». Første epidose inneholder såpass mye gullkorn fra bar munn, samt liv og røre at det føles som det gamle PH aldri har vært borte. Klippingen er det lite å si på, og den superdramatiske “såpeopera”-musikken som spilles over en lav lest er absolutt på plass. Og sist, men ikke minst – de geniale, vittige og dels banale animasjonene som særlig det norske «Paradise Hotel» er så kjent for er definitivt blitt løftet opp “noen” hakk – til STOR GLEDE for onkel Aylar! 🥳

Epidose 1 er rett og slett en energibombe uten like! 🔥 Og energien føles stort sett god. Krangelen som oppstår i løpet av de første minuttene er ikke av den sorten som gir sure oppstøtt i munnviken, for selv om temperaturen skrus høyt opp relativt tidlig så er denne konflikten av de mer morsomme å være bevitne, og altså ikke av den typen med usle personangrep og det som verre er – som jeg ikke har særlig til overs for.

Igjen, det er MYE energi, liv og faenskap i episode 1, og det av den GODE typen! 🤩 Nå gjenstår det bare å se om de resterende 29 epidosene holder samme standard. Noe sier meg at det kommer til å gjøre litt vondt i tiden fremover, men det må til, så får jeg håpe at de klarer å holde seg unna de mest smakløse/ ondskapsfulle kommentarene når det etter hvert handler om mer enn bare rom og nattbords-bilde.

Jeg gir «Paradise Hotel» episode 1 sesong 16 110 av 10 sommerfugler! 🦋

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos
Tik Tok: aylarkuklinski

Bokanmeldelse!

Krøll-Alfa Dott…

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Da jeg var veldig liten ble jeg gitt en bok i gave som het «Mamma! Hvor kommer barna fra?». Jeg kan ikke huske at noen voksne (eller barn for den saks skyld) leste den høyt for meg, noen gang. 🤔 Men den lå der i bokhylla. Og jeg minnes at jeg i en periode tok den frem relativt ofte, og at jeg så på noen av tegningene midt i boken som den gang var nok til å pirre hele meg.

For boken var en barnebok om barneproduksjon. Og i en barnebok er det naturligvis nok av bilder eller tegninger å se på. I dette tilfellet var det det sistnevnte. Men selv om dette var en barnebok jeg hadde fått av mamma som veldig liten, og selv om bildene i boken var tegnet kjente jeg stadig på en viss frykt for at noen skulle komme inn og se hva jeg tittet på.

Senere skulle jeg oppdage pornografi via pappas pc. Og dette oppdaget mamma og pappa relativt fort da de (les pappa) tok en titt på loggen. Og det var ikke så populært for å si det sånn! 😱😱 Jeg husker at jeg ble snakket til ganske strengt flere ganger (hadde vanskelig for å holde meg unna når “skaden” først var gjort), og jeg følte ofte at jeg hadde gjort noe galt! På kanten av kriminelt! Måten jeg ble snakket til på da de oppdaget hva jeg hadde sett fikk meg til å føle meg enda mindre enn jeg strengt talt “burde”. Jeg fikk på ingen måte følelsen av at å se på porno var verken greit eller “normalt”. I stede fikk jeg et stadig økende inntrykk av at dette var noe ulovlig man skulle skamme seg over! Noe som skulle straffe seg!

«Sesam sesam!» (åpne deg opp)

For noen år siden bestemte Gro Dahle seg for å skrive en barnebok om pornografi. Boken heter «Sesam sesam» noe jeg syns er ekstra gøy å tenke på tatt i betraktning hvilken kjent barne tv-skikkelse søsteren hennes (Hanne Dahle) ga liv til utover det fargerike 90-tall.

I «Sesam sesam» “møter vi” brødrene Al og Kas som deler samme soverom, teppe, mamma, og pc. Storebror Kas tar ofte med seg sine “røvervenner” på besøk, og det resulterer oftest i at Al må gå ut av rommet mens Kas “og de førti røverne” okkuperer pcen, og alt annet som også er Al sitt.

En dag, like etter at Kas og “røverne” endelig har forlatt huset setter Al seg foran pcen i fred og ro. Endelig er Kal og de bråkete vennene hans borte. Endelig er Als tur til å sitte foran pcen igjen. Al taster inn pcens kode og skvetter nærmest til side når pcen “våkner til live”. 😵‍💫 På skjermen er det masse bilder og videoer som ikke minner om noe Al har sett før. Og han syns først at det hele er veldig ekkelt og ubehagelig. Han føler han har sett noe han ikke burde se, og har lyst til å klikke vekk alt sammen, alle vinduene, men får det ikke helt til.

Etter hvert begynner han å kjenne en litt rar god-følelse av alle de videoene og bildene som lyser opp foran han. Men brått så åpner døren til soverommet seg opp, moren hans kommer inn, og Al rekker ikke å lukke alle vinduene før mamma har sett alt sammen. Al har mest lyst til å bare forsvinne, men det er ingen steder å gjemme seg. Det er for sent.

Det tar litt tid før Al eller moren sier noe særlig. Det er middagstid, men mens de to sitter rundt bordet har Al problemer med å spise. Er moren hans skuffet over han? Er moren sint? Er hun flau over han? Er hun kanskje ikke en gang glad i han lengre?

Til slutt begynner moren å snakke, og til Als lettelse er hun verken sint eller skuffet. Moren viser seg å være på langt nær så dømmende som først fryktet, og betrygger Al i at det han har sett er helt normalt, og ikke noe å skamme seg over. Men at porno er et skuespill for voksne som ikke gir et reelt bilde av hvordan man “koser seg”, at porno fort kan gi både barn og voksne feil ideer om ting man “må” gjøre, eller hvordan man “må” se ut.

«Sesam sesam» er en bok jeg skulle ønske jeg selv hadde da jeg vokste opp. Og som mine foreldre skulle ha lest for meg, men også for seg selv. For en dag i dag så mener jeg at den responsen jeg fikk da jeg ble “tatt” ikke er den riktige måten å reagere på når man finner ut at barna ser på porno. Det er helt klart mye i porno som er kritikkverdig, men det å få barna sine til å nærmest føle seg kriminelle og ekle når samtalen senere blir tatt (om den blir gjort i hele tatt), er ikke veien å gå, og kan i verste fall være minst like skadelig som pornoen selv.

«Sesam sesam» er veldig godt skrevet bok. Den er skrevet med en varme og åpenhet, men også en lekenhet som gjør at den føles akkurat så trygg som en barnebok om pornografi kan gjøre. 💖 I tillegg har forfatterens datter (Kaia Dahle Nyhus) tegnet en rekke flotte og gøyale tegninger som kler historien som mamma Gro har skrevet veldig godt.

Om denne boken ikke er å finne i alle norges barnehager og barneskoler, samt i de fleste barns hus og hjem så burde den jammen gjøre det! Dette er ei veldig fin og viktig bok, om noe som fortsatt en del voksne kvier seg for å snakke med barn om, eller med hverandre for den saks skyld.

Porno forsvinner ikke fra internett, og internett ser heller ikke til å forsvinne, men i stede bli en stadig viktigere og større del av folks liv. Og om så du har sikret ditt barns ipod, pc eller hva enn mot å komme inn på visse sider, så vil de mest sannsynlig komme over og se på porno hjemme hos vennene sine. Og dessuten, porno er mye mer utbredt enn “bare” på de typiske nettsidene man kan tenke på å “blokkere” ut. Noen ganger holder det å scrolle seg gjennom Youtube, Instagram, Facebook, eller Tik Tok for den saks skyld. Pornoen er over alt, det er så og si uunngåelig, og den har cummet for å bli – enten man liker det, eller ikke.

Jeg gir «Sesam sesam» 9 av 10 stjerner!

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos
Tik Tok: aylarkuklinski

Bokanmeldelse!

Livet er ikke alltid like snilt med oss som lever det, og det er ikke alltid at vi som lever det er like flinke til å fatte hvordan vi skal forholde oss til, og takle det livet presser mot oss.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Unge Besarta lever et relativt vanlig og trygt liv. Hun er glad i familien sin, som hun av og til småkrangler med. Hun går på skole og gjør det greit der. Hun elsker å henge med bestevenninnen Elise som hun dessuten har en filmklubb med, EA Films, helt alene.

Men en dag begynner de trygge rammene i Besartas liv å settes på prøve. Moren viser seg å være diagnostisert med kreft, og som ikke dette var nok begynner Elise å henge mer og mer med to andre jenter, Johanna og Helene, som Besarta ikke helt vet om hun liker eller ikke.

Besarta vil så gjerne fortelle venninnen om moren, men får det ikke helt til når Elise kommer henne i forkjøpet med en annen kjip nyhet: Foreldrene til Elise skal skilles! Blir det riktig av Besarta å fortelle om sin egen mor nå? Kreft er jo tross alt enda vanskeligere enn en skilsmisse. “Leit det med dine foreldre, men min mor har kreft”, liksom. 😒

Tiden går og dagene fra Besarta fikk den nedslående beskjeden blir flere, og lengre. Det blir stadig vanskeligere å fortelle noen som helst om alt det vonde hun går rundt og bærer på, alene. Særlig ovenfor bestevenninnen som hun nesten aldri får ha i fred mer uten at Helene og Johanna “henger etter på slep”.

«Hvis dette var en film» er debutromanen til Teuta Dibrani (f. 1993), og den tar for seg det å være et medmenneske med alt for mye å bære på, dårlig samvittighet ovenfor seg selv og andre, frykten for å tråkke feil, og et stadig behov for å gjøre “det rette”.

Det er lett å kjenne seg igjen i, og bli kjent med Besarta – som ofte bare blir kalt for Arta. 💖 Og selv hvor frustrert jeg måtte bli over at hun stadig holder ting inni seg i frykt for å si, eller gjøre noe feil, så har jeg samtidig ingen problemer med å forstå hvor alt kommer fra – selv om jeg heldigvis aldri har vært i samme situasjon selv.

For til tross for at jeg av og til gjennom lesingen tenkte tanker som “men du må bare..”, “de kommer sikkert til å forstå om du..”, “det er ikke sikkert de tenker sånn..”, så føles like fult alle tankene og valgene hennes veldig naturlige og troverdig. Hele Bertas tankemønster og måte å reagere, og ofte ikke reagere (utenpå) på, virker veldig ekte, og dette er en av bokens desidert sterkeste sider, ved siden av at den generelt er bra skrevet.

Jeg tror mange kan finne en trøst i å lese denne. Og jeg tenker at dette er ei bok som kan få flere som har litt vanskelig for å tørre og våge, og som av en eller annen grunn anser seg selv som “feig”, og sammenligner seg med hvor modig han, hun og de er i forhold, til å reflektere over at.. dette er så mye vanligere enn man gjerne tror. Og stort sett så går ting bedre enn man frykter. Til slutt.

Hvor alle problemene til Arta ender opp skal jeg selvfølgelig ikke røpe her. Det håper jeg at du som leser dette innlegget nå vil finne ut av selv ved å lese denne fine boken som ikke er på mer enn 133 nokså lettleste sider. For min del har det vært både ubehagelig, vondt, fint, gøy og trist å “henge” med Arta fra vi først “ble kjent”. Men det har vært verdt det! – akkurat som et og annet vennskap der ute i virkeligheten 🖤

Jeg gir «Hvis dette var en film» 7,5 av 10 stjerner!

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos
Tik Tok: aylarkuklinski

Bokanmeldelse!

I den tredje Hotel Cæsar-boken «Ingrid – blendet av kjærligheten», skrevet av Marianne Bjørnstad, blir vi kjent med en forholdsvis ung og godtroende Ingrid Iversen. Den mest ordentlige og trofaste jenta i hele Sandefjord.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det er sommer og de aller fleste gleder seg spent til et nytt og fargerikt liv  andre steder rundt om i verden så fort sommerferien er over. Ingrid derimot har valgt å bli igjen hjemme hvor hun tross alt har det trygge og kjente, som bl.a innebærer en jobb på et av hotellene i byen.

Men høsten skal vise seg å bli langt i fra så kjedelig og forutsigbar som Ingrid delvis har fryktet. På et tidspunkt stifter hun et stadig mer intimt bekjentskap med en av hotellets faste årlige gjester – amerikaneren William Marshall. William er både svært hyggelig og veldig snill. Men han bærer på en mørk hemmelighet som etter hvert vil sette deres vennskap (og forhold) på en hard prøve. En prøve som viser seg å bety liv eller død på sitt aller verste.

Det ene fører til det andre, og etter noen år ender Ingrid opp i Oslo etter å blitt lovet fast jobb på Hotel Cæsar av selveste Georg Anker-Hansen, hotellkongen og playboyen. Og i likhet med da Ingrid først møtte William tar det heller ikke lang tid før hun og Georg får bygget opp en svært god kjemi. Men heller ikke et forhold til Georg Anker-Hansen viser seg å bare være en enkel sak – for å si det mildt!

Og det som utvikler seg herfra og ut er intet mindre enn forhistorien til et av de mest omstridte og kontroversielle øyeblikkene i norsk tv-historie som blant annet førte til at «Hotel Cæsar» endte opp som et tema på stortinget mot slutten av 90-tallet, da det ble diskutert hvor vidt en viss (søsken-)romanse var innafor å vise i beste sendetid eller ikke.

Masse opphetet spenning!!
Ingrid settes jevnlig på nye og stadig tøffere prøver. Da jeg skulle omtale boken om Juni var jeg dels litt skuffet da jeg fant boken noe kjedelig og uinteressant. Men denne boken kunne gjerne vært enda litt lengre for min del, selv om jeg ikke er misfornøyd med de 256 sidene boka har å tilby. Med så mye spennende drama og vemodige øyeblikk som «Blendet av kjærligheten» innebærer så ble dette rett og slett en bok jeg har kost meg veldig med.

Likevel må jeg gjenta noe av det jeg har skrevet i mine tidligere anmeldelser av Cæsar-bøkene: dette er først og fremst bøker for oss som har fulgt med på tv-serien, og da spesielt de første par sesongene. Jeg er usikker på hvor mye noen som aldri har sett Cæsar, eller som begynte å følge med på serien i nyere tid vil få ut av disse bøkene.

I tillegg vil jeg påpeke noen skrivefeil som tok meg litt ut av det her og der. Heldigvis er det ikke mange av disse, og ingen av de er på noen måte krise, men likevel greit å nevne.. Så er det også enkelte tidshopp i historien som dels kan føles litt brå og forhastede. Det er visse hendelser og mysterier jeg skulle ønske forfatteren lot meg få være med å dykke enda litt dype ned i. Men heller ikke dette er en veldig big deal, i det store og hele bildet.

Alt i alt så er opprinnelse-fortellingen om Ingrid en historie jeg liker veldig godt. På sitt aller beste er dette en av de mest fengende bøkene jeg har lest på en stund, og skal absolutt ikke se bort i fra at jeg kommer til å lese den på ny ved senere anledning. Men jeg må nok en gang understreke at i likhet med bøkene om Ninni og Juni så er også dette en bok for de som har sett, og som husker visse elementer fra de aller første sesongene av «Hotel Cæsar».

Jeg gir «Ingrid – blendet av kjærligheten» 8 av 10 stjerner!

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos
Tik Tok: aylarkuklinski

Bokanmeldelse!

ITs Britney (og Lynne)!
For ikke så alt for lenge siden begynte jeg å interessere meg for Britney Spears. På flere måter litt trist at interessen først kom da den gjorde slik den gjorde – for det var først under de mest intense ryktene og skriveriene rundt hennes umyndighet at jeg for alvor fikk et og annet øye opp for henne. Litt som da jeg først begynte å høre på Michael Jackson etter at han døde.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg gikk til innkjøp av diverse ting på Finn, blant annet noen cder. Men også en bok som Britney skrev sammen med sin mor for ca. 20 år siden. Var på forhånd litt skeptisk. Tenkte at hvis denne boken faktisk er spesielt bra så hadde jeg vel hørt om den?

K for kjærlighet og komplekser!
Bare for å ha det på det tørre med en gang: «En mors gave» er ikke en biografi om Britney Spears, men er en fiktiv fortelling. Jeg antar at det er ting i boken som er basert, eller i større eller mindre grad inspirert på virkelige hendelser, men i hvor stor grad vites ikke.

Vi stifter tidlig et bekjentskap med den unge tenåringen Holly Lovell og hennes mor Wanda. Begge er veldig godt likt i den lille byen de bor i. Wanda har i en årrekke lappet og sydd klærne til de aller fleste i byen, mens Holly har et sangtalent som hun ikke føler seg helt komfortabel med å dele med “gud og hvermann”.

Til tross for at Holly stadig blir overøst med komplementer for sin sangstemme, da særlig fra moren og morens venninner, er det likevel noe som gjør at Holly ikke helt vet om hun er bra nok for “verden”. Hun er jo tross alt bare en simpel tenåring fra svært enkle kår. Hun og moren eier ikke akkurat all verden. Hvorfor skulle “verden” ha interesse for å høre henne opptre med noe som helst?

Ikke alt for mange kapitler ut skjer det noe som Holly bare har drømt om, men aldri hadde turt å ordentlig håpe skulle skje – hun kommer inn på Haverty School of Music, en av de beste skolene i verden for mennesker som drømmer om å virkelig bli noe innen det musikalske. Siden skolen åpnet dørene for første gang for 25 år siden har en rekke store og viktige navn rykket inn og ut på Haverty. Og denne kunnskapen bidrar på ingen måte i å gjøre at Holly føler mindre på en viss skam for hvem hun er, og hvor hun kommer fra.

Etter hvert som hennes første år på Haverty går blir prøvelsene Holly settes opp mot stadig flere og viktigere. Og det er særlig gjennom venninnen “Vimsen”, som kommer fra en helt annen bakgrunn enn henne selv, at Holly virkelig blir utfordret rundt sine mest overfladiske komplekser. “Vimsen” kommer nemlig fra en svært så rik og velstående familie. Men i motsetning til Holly har ikke “Vimsen” i nærheten av det samme gode og tette forholdet til sine foreldre. “Vimsen” er rik, men ulykkelig. Faktisk så ulykkelig at hun til stadighet drikker seg sørpings på fest, og ikke rent sjelden gråter seg til søvn. Kontrastene dem i mellom er mange og store, noe som fører til at de begge ser opp til hverandre med en stadig økende beundring og fascinasjon. Og det er her jeg føler «En mors gave» leverer på sitt aller beste.

M for Mamma, Mor og Moral!
Moralen i «En mors gave» blir nokså tydelig ganske så fort. Og understrekene under de store poengene blir stadig flere og tykkere for hvert kapittel jeg pløyer gjennom. I løpet av de 152 sidene boken har å by på tar jeg meg flere ganger i å trekke litt på smilebåndet, men jeg blir aldri så engasjert eller følelsesmessig berørt som jeg skulle ønske at jeg ble.

Boken har en del bra ved seg, men dessverre føles det meste litt “rushet”. Jeg tar meg stadig i å tenke at handlingen hopper litt vel brått frem, samtidig som det er flere enkeltøyeblikk jeg føler rett og slett mangler. «En mors gave» lider av at den generelt sett virker som et lite hastverkprosjekt, og det er synd, for denne boken har virkelig sitt potensiale.

Når det er sagt så er det ikke snakk om en dårlig bok. Den har flere flotte og fine lyspunkter, men de skinner aldri så sterkt eller dypt som de kunne ha gjort. Og når det først skinner får lysene alt for sjelden skinne like lenge som de burde-burde.

Mot slutten kommer mamma Wanda med en “sjokkerende” avsløring som kaster Hollys allerede store prøvelser til nye høyder. Denne twisten hadde boka fungert like greit uten. Den “ødelegger” ikke noe, men den tilføyer heller ikke noe spesielt. En del som fint kunne vært sløyfet vekk mot at enkelte tidligere kapitler heller kunne vart litt lengre.

Jeg gir «En mors gave» 5 av 10 stjerner!

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Bokanmeldelse!

Foreldrene til..
Jeg ELSKER sosiale medier!! Der skrev jeg det. Jeg ELSKER DET. Instagram, blogg, Reddit, Youtube.. Jeg er avhengig. Som så alt for mange elsker jeg også å scrolle gjennom andres liv. Som så mange andre liker jeg å eksponere meg selv, for så å telle likes, hat og kjærlighet under veis.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Dette er en helt egen verden som utvilsomt har gitt meg mye opp gjennom årene. Samtidig er det ikke til å stikke under en musematte at det også ulmer visse farer og risikos under den slags form for hobby, som dessuten er jobben og levebrødet hos enkelte.

En ting er å eksponere seg selv og sitt eget. Noe helt annet er å legge ut om andre. Opp gjennom har man gjerne sett nok bilder, videoer og avsløringer av småbarn, og tenkt “hva vil denne ungen føle rundt dette når det blir eldre?”, for så å: “men hen er jo så søøøøt da!” 😍🥰

Selv har jeg aldri vært en tilskuer av den slags content. Jeg har veldig liten interesse for barn. Men jeg ser helt klart hvorfor det fenger både den ene og den tredje. I noen tilfeller vet man brått mer om disse “bloggbarna”, enn om ungene til sine nærmeste venner. For forfatteren og skribenten Kristine Getz viste nettopp det seg å være tilfelle for en stund tilbake, som i år har ført til at hun slapp sin første krimroman «Poppy».

For hvor galt kan det faktisk gå om et lite, forsvarsløst barn blir eksponert i det offentlige. Ikke alle som følger slike kanaler har de beste hensiktene, og det er mye denne tematikken «Poppy» dreier seg om og er bygget rundt.

«Hvor er Poppy»?
Allerede fra første kapittel stifter vi et bekjentskap med familien Wiig. Mamma Lotte og pappa Jens står på så og si døgnet rundt for å tjene mest mulig penger på likes og spons inne på bloggen «Flotte Lotte», og Instagram. Men den store stjernen er ikke lengre “Flotte Lotte”, men hennes to år gamle datter Poppy.

Så og si hele Norge kjenner til henne. Poppy er simpelthen landets yngste kjendis. “ALLE” vet hvem hun er, og “alle” elsker henne.

I samtlige nettforum diskuteres hver bidige post foreldrene publiserer. Det diskuteres høyt og lavt både på nettets overflate, men også i kriker og kroker på “the dark web”. 👀 De aller fleste vet når Poppy er med mamma på handletur, på stranda, på besøk hos besteforeldrene.. alle vet hvor Poppy er, og hva Poppy gjør.. helt inntil “ingen” lengre vet helt sikkert noe som helst.

Skikkelser i fine, mørke farver!
Så fort den lille jenta en varm sommerdag blir meldt savnet er verken politiet, “mamma-politiet”, eller “folk flest” sent ute med å kaste seg på etterforskningen, og jeg tar meg selv i å leve meg veldig inn i hvordan nyhetsbildet og landet ville sett ut om denne tragedien hadde foregått på ordentlig.

Og her leverer boken sterkt! Ting virker veldig ekte og troverdig. Jeg tror på historien jeg leser, og jeg bryr meg stadig om flere og flere av karakterene. Det er ikke rent få i dette sirkuset som ikke akkurat er “mors” beste barn. Vi får presentert sider hos de aller fleste som virkelig ikke er mye verdt å heise flagget for. Grensen mellom rett og galt stilles stadig nye spørsmålstegn bak, og i løpet av de drøyt 350 sidene boken har å tilby hadde hodet mitt vurdert SAMTLIGE som skyldige i en mulig bortføring flere enn bare 5-6 ganger. 🥵

Dette er en sånn bok som spiller på tangenter i ditt mentale musikkorkester i hvert fall frem til siste side. Og for meg bidro dette til at jeg igjen klarte å henge bedre med da jeg enkelte ganger hadde tatt opp lesingen etter noen dagers lesepause. Det er mange bøker hvor jeg har angret på at jeg har lagt den vekk så og så lenge. Med «Poppy” gikk det veldig fint.

I tillegg til å være engasjerende både under og etter lesing, så er boken også flink til å med jevnlige mellomrom minne deg på de viktigste tingene du har lest tidligere av det som har en viss relevansen – uten å få deg til å føle at forfatteren ikke har nok tillit til deg som oppegående leser med god hukommelse. De små påminnelsene føles helt naturlige, og de blir aldri særlig innpåslitne eller irriterende.

Emer Murphy til tjeneste!
Spenningen og mystikken er der hele lesingen gjennom. Selv etter at hovedmysteriet er blitt oppklart og politietterforskerne Mons og Emer kan stemple nok en sak som “oppklart”.

Og der har vi for øvrig også BOKAS store stjerne. Emer Murphy! 🕵️‍♀️ – en ung kvinne med mye bein i nesa, samtidig som hun gjentatte ganger havner i situasjoner som gjør henne veldig sårbar og utsatt. Hun er blant de smarteste i avdelingen, om ikke DEN smarteste, og går stadig sine helt egne veier for å finne fortest mulig frem til den forsvunne toåringen før det potensielt kan være for sent.

Emer har en helt egen spesielle evne som hun enda ikke helt har tatt helt stilling til hvor vidt hun egentlig bør… og så har hun en bestemor som jeg KLART og tydelig så for meg hvilken norsk superkjendis som hadde passet midt i blinken til å spille, dersom «Poppy» skulle overføres til tv- eller filmlerretet en dag. Og stort mer skal jeg ikke si om den saken.

La det herske ingen tvil! Jeg håper og ber om at vi får flere bøker fra Kristine Getz i fremtiden som på et eller annet vis omhandler Emer Murphy. Jeg likte denne karakteren veldig godt. Hun er ikke superduper original. Man kan alltids dra det dit hen at hun er en viss blanding av visse kvinnelige etterforskere man har blitt presentert for tidligere. Men det funker. Og nå som jeg har ferdiglest «Poppy» vil jeg ha MER Emer Murphy.

«.. men er boka drøy-DRØY?»
Men apropos Poppy.. Hvor langt går denne boken? Jeg kan se for meg at noen lesere, særlig de av dere med barn selv, kanskje vegrer dere litt for å lese denne boken. Jeg kan berolige med at handlingene aldri går så langt som den kunne! De verste bildene males i form av “tenk om”-samtaler etterforskerne, og jentas familie har seg i mellom, samt en og annen kommentar på nettet. Men når det kommer til det som faktisk skjer i handlingen så går ting aldri lengre enn selv småbarnsforeldrene tåler å lese.

Dette er dessuten noe så sjeldent som en krimroman uten blod og gørr. Det meste som skjer er heller psykisk enn fysisk, og jeg tror de aller fleste, både med og uten barn, tåler å lese «Poppy» både en og fem ganger! 😊

Jeg gir «Poppy» 8 av 10 stjerner!

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Spillanmeldelse!

Oh shit! – here we jumps again..

Da «Resident Evil 7: Biohazard» kom ut ble jeg umiddelbart infisert av en herlig blanding skrekkblandet fryd og frydblandet skrekk. Alt for ofte konsumerer jeg spill som man eter peanøtter. Jeg spiller gjennom storyen én gang, og nøyer meg stort sett med det. Riktignok glir jeg svært sjeldent rett igjennom da jeg stort sett elsker å utforske en hver krik og krok for de hemmelighetene de måtte prøve å skjule. Men når rulleteksten er rullet ut, ja så tilhører en “come on baby one more time” til sjeldenhetene.

Med «RE7» så bare MÅTTE jeg sette meg inn i berg- og dalbanen på nytt. Jeg ELSKET det jeg fikk servert, til tross for at middagsselskapet var alt annet enn koselig. I år kom omsider oppfølgeren «Resident Evil Village», som er spill 2 i det som til slutt skal ende som en trilogi. En oppfølger jeg absolutt ikke hadde trengt å frykte, likevel er det en stund siden et spill har gjort så vondt å spille..

Er ikke dette farlig, så vet ikke jeg hva som er farlig!!

For kommer noen og forteller meg at dette spillet ikke har påvirket nervene deres overhode finnes det bare to mulige forklaringer. Enten lyver vedkommende så det skvetter.. Eventuelt så er det på høy tid å sende inn en bekymringsmelding.

Jeg anser meg nokså rutinert når det kommer til det skrekkelige. 💪😎 Jeg har gjentatte ganger tatt meg i å himle med øynene når noen har fortalt hvor skummelt det og det var. Og her sitter jeg altså som en av de som skal fortelle deg hvor skummelt jeg syns «RE: Village» ER.

Uten å tre inn i de alt for spoilete korridorene kan jeg si såpass som at jeg på et tidspunkt tok meg i å lure på om jeg bare måtte kvitte meg med alle dukkene jeg har rundt om i leiligheten. Jeg eier en del dukker selv og jeg har ikke vært nevneverdig redd de før, er det for så vidt ikke nå heller, men… ja.. Kort fortalt er det del av spillet jeg måtte sette på pause flere ganger fordi jeg ikke helt visste om jeg turte – en part av spillet som virkelig vet å spille på de fryktene en stakkars sjel måtte ha for gamle porselensdukker.

Så ja, de har helt klart greid å bringe skrekken tilbake også i dette spillet. Og er det ikke slik at “dukkehuset” skremmer svetten av deg så kan jeg love at du stadig blir eksperimentert med på det ene “nye” viset etter det andre. Gjentatte ganger går spillet inn i en ny fase. Det er en del av spillet som kan minne en del om et type spill, så kommer det en annen del som føles mer som noe annet, og så kommer det noe etter det igjen som minner om NOE HELT ANNET! 🤯

Slike endringer kan fort virke “desperate”. Jeg har spilt gjennom nok spill som ikke helt har klart å bestemme seg for hva det vil være, og som har endt opp med å prøve å være litt av alt i forsøk av å “skyte” bredest mulig – for så å knapt treffe i hele tatt.

Her er det derimot liten grunn til bekymring. Til tross for at spillet “skifter form” flere ganger føles alt helt naturlig. Eller, naturlig er vel ikke akkurat ordet her, men dere skjønner hva jeg mener? Jeg skal ikke benekte for at det er visse elementer jeg har satt mer pris på enn andre, samtidig som jeg anerkjenner hvor godt gjennomført alt det andre også er, og det er heller ikke noe de godt bare kunnet droppe å ta med.

En svært så original “kopi”!

Det er for øvrig én elefant i rommet som alt er blitt luftet litt på internett siden spillet kom ut 1. mai, og som jeg tenker å ta med på en liten tur nå. Har man en viss kjennskap til serien fra før så er det vanskelig å komme utenom sammenligningen med «Resident Evil 4».

Da jeg i 2016 skulle anmelde filmen «Star Wars: The Force Awakens» så jeg meg nødt til å trekke ned noen hakk på terningen da filmen i alt for stor grad føltes som en remake av den originale Star Wars-filmen.

Det er ikke lenge siden det kom ut en remake av «RE3», og det er ikke umulig at de av en eller annen grunn har droppet å blåse nytt liv i fireren, men heller valgt å ta en slagst “The Force Awakens-light” med «RE: Village». Hvis det så er tilfelle burde Disney begynne å ta sine notater.

For mens «The Force Awakens» var på grensen av fremstå som en blåkopi av «A new Hope» så virker heldigvis ikke referansene fra «RE4» i «RE Village» like påtvunget og unødvendige. Likhetene er der helt unektelig, og de er flere enn man kan telle på en hånd, sett at man er så heldig å ha noen. Men samtidig så virker «RE: Village» i mye større grad som noe helt eget. Til å være såpass “uoriginalt” til tider, så klarer spillet på samme måte å være en helt egen greie.

Ja.. så har vi en “liten” elefant til å lufte: Lady Dimitrescu skal få lov til å spise av kroppen min når hun enn måtte ønske det!! 😘🥰

Åh, Ethan…

Jeg nevnte innledningsvis at dette er en oppfølger av «RE7». Hvilket som innebærer at både Ethan og Mia er tilbake. Det har nå gått tre år siden de grusomme hendelsene hos familien Baker tok sted, og (igjen) uten å røpe for mye kan jeg si at fortiden stadig er og blir innhentende.

Man må verken ha spilt eller sett andre spille “syveren” for å sette ordentlig pris på «Village», men jeg vil likefult anbefale det for å få den beste aha-opplevelsen av en viss mengde sjokkerende twister som ligger mot spillets sluttfase.

Spillet starter relativt hjemmekoselig med å fortelle oss at Ethan og Mia siden sist er blitt foreldre. Før helvete braker løs får vi muligheten til å utforske litt i hjemmet deres, og jeg vil oppfordre å ta en titt på det som er å finne rundt om i huset hvis man er oppriktig interessert i en best mulig “siden sist”-oppdatering. Ja så er det dessuten en fin anledningen til å utsette alt det grufulle “litt til”.

For når Hurumhei først braker løs er det ingen vei tilbake!! Så fort innledningen er ferdig kommer du neppe til å føle på noen som helst ro i kroppen til alt er “over”. Og nå snakker jeg ikke bare om hvor skummelt spillet til tider er. For i tillegg til å fyke nådeløst på nervekanalene kommer også hodet til å få kjørt seg når det etter beste evne vil forsøke å gjette seg til hva i heliske det er som har skjedd! Hvordan oppsto alle de forskjellige skapningene? Hva skjedde med byen vi har blitt kastet ut i – for ikke å snakke om HVORDAN havnet vi der?? 😱

Da jeg omsider fikk svarene på bordet så gjorde det noe med meg som jeg alt for sjeldent har fått oppleve. Det traff en emosjonell nerve, og den stadig voksende begeistringen ble brått enda større. 💜🖤 Hadde bare alle spill føltes slik som dette.. så hadde jeg trolig aldri gjort annet enn å spille igjen!! 🤣

La oss konkludere med at…

Har du nå lest deg helt til denne linjen burde det ikke komme som en overraskelse at jeg kommer til å gi det en nokså høy score. Dessverre er det en liten ting som jeg må trekke litt ned for. Resident Evil har en tradisjon for å by på et og annet “puslespill”, og dette har de ikke brutt med denne gangen heller. Dessverre må jeg nesten si. Men bare nesten. For samtlige av de falt i smak, mens andre.. ikke fult så mye.

Likevel er ingen av de helt krise, og det er heller ikke for mange av de, så jeg skal ikke være så veldig streng. For når alt kommer til stykket så er «Resident Evil Village» ikke “bare” blitt et av mine nye favoritter innen seriens relativt enorme univers, men av alle type spill jeg har spilt noen sinne! 😀

Jeg kommer garantert til å både spille spillet om igjen selv, og jeg kommer også til å se flere lets plays på Youtube utover de to jeg allerede har sett.

Jeg gir «Resident Evil Village» 9 av 10 stjerner!!

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Serieanmeldelse!

La meg stille dere et spørsmål dere trolig har hørt før..: hva er meningen med livet?

Mange vil nok tenke.. et lykkelig liv. Okei, men hva innebærer det så å være lykkelig – hva er lykke for deg? God helse? Venner og familie? Lek og moro? Penger?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I Netflix sin mye omtalte suksess-serie stifter vi et dypt bekjentskap med flere ulykkelige skikkelser som mangler en eller flere av de overnevnte nøkkelordene til lykke, men som har fått tidenes sjanse til å snu livene sine opp-ned.

En natt blir over 400 hundre mennesker ført bort til en hemmelig øy hvor alt de må gjøre er å utføre seks barneleker. Dog med en vri. De som taper et spill blir eliminert fra resten av spillet – i form av døden. Vinner man slipper man fri med mye mer penger på konto enn de aller fleste bare kan drømme om.

For hvert spill som spilles blir antallet spillere stadig drastisk mindre. Mange av scenene vi får se er utvilsomt ganske så brutale, men uten at det føles unødvendig spekulativt.

Da jeg begynte å se «Squid Game» så hadde alt mediafokuset rundt nettopp disse sekvensene mye av “fortjenesten”. Akkurat som da jeg begynte å se «Game of Thrones» for noen år siden ble jeg også her lokket av en viss nysgjerrighet etter å ha lest en rekke artikler om hvor drøy serien er.

Likevel var det ikke denne faktoren som stadig holdt meg tilbake i sofaen gang etter gang da jeg først hadde begynt. For i tillegg til å (til tider) være nokså brutal så er dette også en serie med mye varme, nestekjærlighet og en god moral.

For er det egentlig sånn at man blir lykkelig bare man har nok millioner på konto? Og er det sånn at rå makt og styrke er den beste måten å karre til seg hva enn man ønsker å oppnå i livet? Kommer man lengst ved å være egoistisk og bare tenke på seg selv, eller kan det faktisk være at samarbeid og felleskap stadig er og blir noe undervurdert?

Alle disse spørsmålene får serien deg til å reflektere over flere ganger innen den niende og siste episoden er over uten at det blir bebreidende. For alt i alt så er det ingen endelig fasit. Det som føles rett for meg trenger ikke nødvendigvis være det samme for deg. Men serien rører stadig ved disse spørsmålene. Og den er på ingen måte redd for å gå under huden på deg når den gjør det!

Basert på det inntrykket jeg fikk ut i fra hva media har valgt å trekke frem i sine artikler hadde jeg ikke tenkt at dette skulle ende opp med å bli en av de mest rørende og smarteste seriene jeg har sett. Men det er den altså. Hele følelsesregisteret mitt har virkelig blitt satt på prøve p.g.a denne serien. Hver eneste episode er så utrolig genialt skrevet og imponerende utført at det er bare å ta av seg det ene og det andre.

Dette er et univers som kommer til å henge ved meg lenge!! Jeg kommer til å huske mange av karakterene i lang tid fremover, både på godt og vondt. Det er utvilsomt også en rekke scener som kommer til å være med meg i tiden som kommer, av forskjellige årsaker. Og selv om vi kanskje aldri får noen sesong 2 så tror jeg mange nå vil prøve seg på å lage noe lignende. For dette er en serie som virkelig fungerer for alt den er, men jeg tviler på at vi vil få noe som virker på lik linje like bra. Og jeg har i hvert fall vondt for å se for meg at vi i løpet av de neste årene vil få noe som er enda bedre.

«Squid Game» er med andre ord et mesterstykke som jeg vil anbefale dere (som er over 16 år) å sjekke ut. Ikke la dere skremme av det dere har hørt og lest, for dette er IKKE «Saw», selv om den har noen elementer som kan minne om det. Om jeg må sammenligne den med noe så vil jeg heller si at det er en slags «Willy Wonka og sjokoladefabrikken» møter «The Hunger Games», men heller ikke den beskrivelsen føles helt korrekt.

Nei, jeg sier det igjen. Denne serien er noe helt for seg selv. Den er et minne og en opplevelse for livet. Og den er det på alle tenkelige, og utenkelige måter.

Jeg gir “Squid Game” 10 av 10 stjerner!

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

«Hadde bare alle vært som deg så hadde verden vært et mye bedre sted å leve i!»

De aller fleste vil nok være enig i at det finnes alt for mange idioter rundt om. Mennesker som ikke er som oss selv, og som har en nokså annen måte å se verden på.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

I boken «Omgitt av idioter» blir man presentert for en teori om at menneskeheten kan deles opp i fire farger. Rød, gul, grønn og blå. Det vanligste er å være en kombinasjon av to farger. Men det finnes også de mer komplekse som er tre, mens ingen kan i følge forfatteren være en kombinasjon av hele fargepaletten.

Røde mennesker er de som oftest høres best. De er absolutt ikke redd for å si hva de mener, og det plager dem ikke at folk mister nattesøvnen av feedbacken de har gitt. De er veldig konkurransedrevet, kjeder seg fort av rutiner og mangel på utfordringer, og blir ofte ansett av andre farger (særlig grønne) som fiendtlige, og vel bråe/harde. Og pass for guds skyld på – for det er som oftest de røde som er “omgitt av idioter”.

Gule mennesker er også en utfordring å ikke legge merke til. Men i motsetning til de røde er gule mye mer drevet av GOD stemning. Gule mennesker ser heller glasset som halvfullt enn halvtomt. De er verdensmestre i å overtale folk med på sine stort sett ganske så ambisiøse påfunn. Skravla går som regel i et kjør, og kjenner du en person med veldig mange venner på i sosiale media (eller livet generelt) så er denne personen mest sannsynlig, ja nettopp – en ekte guling.

Grønne mennesker er de verden har booket mest plass til, men som ironisk nok ikke tar så mye plass. Ting var utvilsomt bedre før, forandringer er stort sett bare stress. Noe av det beste man kan gjøre i livet er.. å gjøre ingenting. I motsetning til røde og gule så holder de grønne ting mer for seg selv. De observerer mer enn de snakker. De er som oftest veldig gode lyttere, og har en tendens til å si litt for ofte ja i frykt for å risikere dårlig stemning ved å heller si det som det er. Grønne mennesker står ganske enkelt for trygghet og stabilitet.

Blåe mennesker er excel-arkets beste venn – de analytiske. Jobber du f.eks som bilforhandler trenger du neppe si noe om den bilen den blå kunden har bestemt seg på forhånd at h*n vil ha. Simpelthen fordi vedkommende har gjort en så dyp forhåndssjekk at h*n allerede vet alt – og mer til – som er verdt å vite. I likhet med de grønne så gjør de blå som oftest ikke så mye ut av seg, og særlig røde og gule mennesker vil finne de blå i overkant treig og kjedelig.

Det denne boken ganske enkelt går ut på er å gi en bedre forståelse for hvordan de forskjellige individene rundt oss – enten det er i hjemmet, på arbeid, eller helt andre steder – fungerer, og ikke fungerer. Hva som motiverer, stresser og uroer, gleder og provoserer den enkelte av oss.

På forhånd var jeg litt spent på hvor mye jeg ville forstå. Ville jeg støte på mange tunge fremmedord som måtte googles? Nei!! – heldigvis ikke. 😊

Forfatter Thomas Erikson har gjort et kjempejobb med å dumme de fleste eksemplene sine ned slik at de aller fleste ikke vil ha en nevneverdig stor utfordring med å henge med. Måten han forteller ting på er til tider like morsom som den er lærerik. Er du derimot rød kan det tenkes at du hadde foretrukket om boken var noe kortere da den til tider har en evne til å repetere seg selv.

Personlig syns jeg tykkelsen på boken er helt passe, men må innrømme at jeg flere ganger tok meg selv i å tenke at «dette her og det som står der har jeg jo allerede funnet ut av selv». Og det vil nok de fleste tenke flere steder også. Likevel er jeg glad for at jeg har fullført lesingen, og jeg kommer helt sikkert til å bla opp igjen enkelte kapitler/ sider i fremtiden når visse utfordringer med visse mennesker måtte poppe opp.

Hvilken farge er jeg?

Det skal godt gjøres å lese gjennom alle de 298 sidene boken har å tilby uten å ofre en tanke på hvem av dine nærmeste som er innenfor de forskjellige kategoriene.

Selv mener jeg at jeg er en blanding av mest gul og grønn, og litt blå. Stemmer dette så forklarer det absolutt hvorfor de blå og de rød er de jeg som regel har en tendens til å unngå hvis jeg kan. Særlig de som er veldig rød går jeg ikke så godt overens med over lengre tid.

Alt i alt er «Omgitt av idioter» en bok jeg vil anbefale de aller fleste. Den vil utvilsomt gi mange en aha-opplevelse og en god latter. Spesielt som lærer eller sjef et sted vil jeg anbefale å lese denne boken. Den gir en god forklaring på hvorfor det er så viktig å behandle forskjellige folk på forskjellig vis, og den gir en meget god pekepinn på hvordan man kan unngå de aller verste misforståelsene/katastrofene.

Og sist, men ikke minst så tegner den flere gode bilder på hvorfor ikke alle heller burde være som deg eller meg. 😅

Jeg gir «Omgitt av idioter» 8 av 10 stjerner!

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos