Da jeg først fikk opp «Han heter ikke William» som forslag for en ny serie jeg kunne se inne på Viaplay tenkte jeg nei. Altså jeg likte Skam, spesielt de to første sesongene, men jeg var likevel ikke såå stor fan at jeg følte noe behov for å se en reality/dokumentar-serie om eller rundt Thomas Hayes. Litt senere fant jeg ut – takket være «Morgenshowet på NRJ» – at dette ikke er en slik serie, men heller noe ala Thomas Giertsens «Helt perfekt». For så vidt ikke en serie jeg har sett på sånn nevneverdig. Har kanskje sett en episode eller to, men ikke noe utover det.

Likevel er det noe som har gjort meg nysgjerrig på “Hayes sin serie” den siste uken. Så i går begynte jeg på episode en, og det skulle derfra ikke ta lang tid før jeg hadde sett alt. Noe som er et ganske bra tegn siden jeg ikke binger noe særlig ofte, selv ikke med korte halvtimers-episoder. Men det er et og annet her som gjør at jeg bare ville se neste episode så fort jeg var ferdig med den forrige.

Kjendis med liten k

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Serien er til tider litt ubehagelig da samtlige av de involverte titt og ofte oppfører seg noe uspiselig, og gjør en rekke DUMME valg. I løpet av åtte halvtimers episoder blir vi blant annet vitne til en og annen voldshendelse, kokainmisbruk, metoo, en sex-tape på avveie, en meeeeget innpåsliten Linni Meister, og en ekstremt stakkarslig og dels hissig Eivind Sander.

Thomas Hayes popper opp i denne cocktailen nå og da, men langt ifra så ofte og så mye som gjerne forventer, fordi ja… Og når han først er med så er det dessverre ikke de mest minneverdige scenene heller, stort sett. Han har en liten, fin kjærlighetsscene i siste episode som trakk litt på “aww”-en i meg. Og så er det en scene på et bad som involverer et viss kosteskaft. Men utover det, samt en og annen “slap stick”-scene nå og da så glemmer man litt bort at Hayes faktisk er med, som en noe kjedelig og uinspirerende utgave av “seg selv”.

“Som seg selv”, hmm, vel.. For min del er det nettopp denne faktoren som gjør at jeg finner serien såpass interessant som jeg tidvis gjør. Jeg engasjerer meg ikke kjempe mye i alt dramaet som foregår, litt, men igjen; ikke så mye. Det som i aller størst grad tiltrekker min interesse er det faktum at serien er stappfull av kjente og mindre kjente navn – som alle spiller en slags utgave av seg selv.

Hvorvidt fremstillingen av de forskjellige er realistiske vet jeg lite om, og jeg håper litt at det man får se er en del overdrevet, da særlig for Linni Meister og Eivind Sander sin del som kommer klart dårligst ut med tanke på provoserende oppførsel og mindre heldige valg i livet. Linni Meiter fremstår som DEN innpåslitne og kjendis-kåte bimboen som ikke tar et nei for et nei, og som er mer enn bare litt villig til å bruke kroppen sin på den ene og andre måten for å få det som hun vil. Hun fremstår først og fremst som den dama enkelte nok tenker hun er basert på korte drypp man har fått fra media, særlig for sånn 10 år tilbake – IKKE slik som jeg har lært meg kjenne henne gjennom Instagram og diverse podcaster i nyere tid. Og Eivind Sander… Ja hvor vil dere at jeg skal begynne?

Hvor ble det av Thomas Hayes?

Hvorfor heter ikke serien «Han heter ikke Tom Lund» («Nissene på låven»), eventuelt «Han heter ikke Terje» («Neste Sommer») forresten? For uten å være helt 100% sikker tror jeg at det er Eivind Sander som får mest tid foran skjermen, og som mesteparten av kaoset og dramaet til syvende og sist sirkulerer seg rundt. Ah, stemmer.. Fordi Eivind Sander ikke er en like stor stjerne som Thomas Hayes. Et faktum serieskaperne selv også er tydelig klar over, og som av og til blir gjort noen poenger ut av i en slik grad at det nesten blir litt slitsomt og “oppbrukt”. Men denne vitsingen stoppes i siste liten før jeg rekker å gå helt lei.

Likevel.. Jeg tror serien kunne tjent litt på et annet navn. For siden serien heter det den heter så vil nok skuffelsen mange Thomas/William-fans vil kjenne på være et reelt faktum når han har den birollen han har. Og for de mest hardbarkede fansa, som det ihvertfall fremdeles var en del av da denne serien kom ut i 2018, så vil utvilsomt en del av meningene rundt serien være farget av denne mulige skuffelsen. Som igjen kan ha ført til at flere har omtalt serien for venner og kjente som noe dårligere enn den egentlig fortjener.

For til tross for et til dels villedende navn så er likevel ikke «Han heter ikke William» en dårlig serie per c. Jeg trakk jevnlig på smilebåndet. Jeg ble tidvis litt oppgitt på vegne av de forskjellige folkene som er med i den, på nettopp den måten jeg tipper er meningen at man skal føle. Og serien har generelt en del bra ved seg som gjør at jeg fint kan se den igjen en dag.

En sesong 2? Tjaa..

Og selv om Eivind Sander oppfører seg som en smålig idiot av en annen verden så er det likevel et eller annet som gjør at jeg bryr meg om han til the bitter end. Det å fremstå som en såpass stor drittsekk, og gjøre at jeg fremdeles føler både empati og sympati for han er rett og slett godt gjort. Og tro meg; mye av det han gjør i denne serien er langt over grensen for hva jeg ville godtatt i det virkelige liv!!

Hvis det noen sinne skulle dukke opp en slags oppfølger er jeg gjerne med på det. En sesong to av «Han heter ikke William» tror jeg man fordel med kan droppe, selv om Thomas Hayes faktisk skulle ende opp som hovedpersonen da. Men en slags spin off med et annet navn – sign me up!

Jeg gir «Han heter ikke William» 7 av 10 stjerner!

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Dette innlegget skal ikke handle om Marvel VS. DC, men la meg likevel få skrive ned noen setninger om hvor komplekse mine følelser ovenfor disse to superhelt-universene er.

Når det kommer til hvem som har produsert de kuleste filmene de siste 15 årene vinner Marvel overlegent. Av nyere DC-filmer kan jeg bare komme på to jeg har likt mer enn helt “meh”: «Birds of Prey» (2020) (selv om den var nokså nær middelmådigheten den og), og «Wonder Woman» (2017).

Skal vi dog fokusere på hvem som har de råeste figurene og skikkelsene: DC!! – “bare” Harley Quinn alene gjør at DC vinner denne kampen i mitt hjerte any second of the year. Ja også syns jeg jo at prinsesse Diana av Themycira aka. Wonder Woman er forbanna rå hun og.

Ja jo, DC har helt klart noen balleknusende kvinneskikkelser der ute. Ok, på tide å gripe tak i den filmanmeldelsen dere klikket dere inn på i utgangspunktet.

1984 på avveie!

Da jeg så den “første” «Wonder Woman»-filmen befant jeg meg i en aldri så liten ekstase. Dette var den beste filmen jeg har sett fra DC på en årrekke etter den ene skuffelsen etter den andre. Jeg virkelig elsket det den hadde å tilby, og selv om jeg er ekstra svak for filmer med sterke, kvinnelige hovedroller, så tror jeg likevel at hvis Wonder Woman hadde vært en mann, ja så hadde jeg fortsatt digget «Wonder (Wo)man» anno 2017.

Men så kom den litt skumle oppfølgeren «Wonder Woman 1984». Har den klart å overføre suksessen etter den forrige? Er det til og med mulig at dette er en av de toer-filmene som er bedre enn originalen (ref. «Empire Strikes Back», «Harry Potter and the Champer of Secrets», «The Conjuring 2» og «The Dark Knight»)? Ellllller hadde den falt litt i samme grøft som de fleste toere der ute?

Da jeg for en tid tilbake så de første bildene og teaserne for denne filmen tenkte jeg at dette ville være en supernostalgisk film som ville gjøre mye av det samme riktige som Netflixs suksesserie “Stranger Things”. Jeg mener HALLO, filmen foregår i 1984, og den har til og med 1984 i tittelen. Dette bare MÅ være drømmefilmen for alle superhelt-entusiaster som attpå til har en stor bankende boner for 80-tallet? Am I right. Njaaaish… 😅

Filmen har absolutt et og annet vink til den gang da. Credit-teksten i åpningen (og mot slutten forsåvidt) “glitcher” på en sånn måte at det er klin umulig å ikke tenke tilbake til de gode, gamle VHS-kassettene. Og bare i løpet av den første timen har en av de mest sentrale kvinne-karakterene, Barbara Minerva (spilt av Kristen Wiig), skiftet seg gjennom hele kles-katalogen til både Levi, Gucci, Tommy Hilfinger, og gudene vet ikke hva, av det som var å “in” på den tiden. Likevel, det hele føles noe halvhjertet, og det er fult innafor å spørre seg: hvorfor foregår denne filmen egentlig i 1984?..

En ting som kunne vært gjort annerledes her er musikken. Nå skal jeg utale meg litt forsiktig da det tross alt er Hans Zimmer som er komponisten, men.. Soundtracket føles OG ER stort sett veldig moderne. Den kler rett og slett ikke det nostalgiske inntrykket filmen kvartvis prøver å gi. Det er på ingen måte noe dårlig musikk som er blitt komponert av Zimmer heller denne gangen, tvert imot! Men den føles på ingen måte så retro som den burde vært når filmen tross alt bærer den tittelen som den faktisk den gjør.

Du vet.. Du har forberedt tidenes fastfood-kveld til en rekke B-filmer med den litt harrye bestevennen din. Og så har bestevennen fått det for seg at dere skal drikke den fineste kvalitetsvinen som finnes til denne kvelden. Litt den følelsen.

ALLE SKAL FÅ… men kan dette gå?

Vi har alle vært der, de fleste av oss svaier fremdeles innom tanken minst én gang i uken: “Akk og ved om jeg bare var en helt annen. Om jeg bare var mer som Fredrik. Han har DEN råkule og elegante drømmedama i a Jeanett. En god del flere abonnenter på youtube enn meg. Og for ikke å snakke om den utømmelige energien, og KARISMAEN!”.

Men Fredrik har sitt å stri med han også SELV OM han får mer kjærlighet, oppmerksomhet og respekt i sosiale media enn det jeg gjør, og generelt har oppnådd en rekke ting jeg trolig bare kan drømme om.

Og nettopp disse tingene handler mye av «Wonder Woman 84» om. Tidvis så lykkes filmen med å spille på mine følelser her. Særlig i starten hvor vi blir presentert for en middelaldrende kvinne (Barbara Minerva) som mildt sagt føler seg usynlig, usett og glemt av så og si alle andre enn en og annen venn hun har ute på gata. Men da filmen nærmer seg slutten kjenner jeg at jeg bryr meg mindre og mindre om hva som måtte bli hennes skjebne.

Det er fortsatt noe i uttrykket “jo flere pornostars, jo mer får den faktiske vaskehjelpen å vaske opp etter opptak“. For Barbara er på ingen måte den eneste. Hun får litt ekstra rampelys i starten. Men så blir fokuset på at ALLE ØNSKER SEG NOE ANNET så generelt og upersonlig som man få det at heller ikke her klarer filmen å være den sjelsettende opplevelsen den fort KUNNE blitt.

Mer meh, enn wonder denne gangen.

Det er synd å si det, men «Wonder Woman 84» klarte altså ikke å tilfredsstille meg på samme vis som «Wonder Woman» fra 2017 gjorde.

Den har mye kult ved seg. Når Wonder Woman først kicker ass så er det tøft å se på. Gal Gadot gjør en eksepsjonelt god jobb i rollen sin først som sist. Musikken til Hans Zimmer er som alltid umenneskelig helt rå. Og filmen har også et og annet “aww”-øyeblikk som fikk meg til å føle litt medmenneskelig igjen, i tillegg til et og annet humoristisk gullkorn.

Alt i alt har denne filmen alle de riktige ingrediensene for en potensiell suksess. Men dessverre så er disse ingrediensene blitt blandet litt rotete og upersonlig sammen denne gangen. Og enkelte av ingrediensene har man dessverre vært litt for sparsommelig med.

«Wonder Woman 1984» er på ingen måte en dårlig pizza. Men den er laget av noen som ikke helt ser ut til å ha bestemt seg for hva slags pizza man ville servere da man sto på kjøkkenet. Jeg kan greit spise denne pizzaen igjen, men bare for å sette en ekstra understrek under poenget mitt – den forrige pizzaen smakte BEDRE!!

Jeg gir «Wonder Woman 1984» 6 av 10 stjerner!

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Jeg har lenge ikke akkurat vært en av de man helst ser for seg vinke med et flagg hvor det står “jeg <3 religion” på…

Så da jeg ble gjort oppmerksom på at Kristin Bortolotti sin bok nr. 2 dreier seg rundt den kjente, men ikke akkurat bare kjære historien til Jesus – ja, så merket jeg at det var en del av meg som ble litt skeptisk, til tross for at jeg virkelig likte-likte hennes første bok som jeg endte med å gi 8 av 10 stjerner.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men nok en atter-gang: Skepsisen jeg hadde følt litt på ble raskt og elegant dyttet til side da jeg begynte å bla meg fra side til side. For mens mye av det jeg har vært borti av bibel-skriverier en gang i tiden f.eks på blogg.no har handlet om hvordan enkelte mener at andre mennesker bør være og ikke være, og da særlig i forhold til hvor vidt det er greit å være homofil, eller ikke, og da i de fleste tilfeller endt opp med IKKE GREIT – ja så tar «Gutten i tempelet» frem et helt annet lys – selv om dette heller ikke akkurat er ren koselesing fra skapelse til “slutt”.

I denne boken stifter vi et lite bekjentskap til en gutt som ikke er som alle andre. Denne gutten har en litt annen forståelse av ting. Og han er attpåtil utstyrt med evner og ferdigheter som ikke det vanlige “trollet i gata” besitter.

Enten man er 5, 16, snart 30, eller 80 for den saks skyld, ja så får man trolig tidlig en følelse av hva som er i ferd med å skje rundt denne gutten. De dømmesyke blir stadig mer og mer besatt på at de MÅ klare å finne feil ved han, slik at han kan dømmes, og ydmykes. Dessverre et samfunnsproblem som er minst like aktuelt nå som det var for 2000 år siden.

Denne tematikken tar forfatteren tak i på mesterlig måte. Akkurat som «Den magiske pappesken» er også denne boken veldig godt skrevet, for å ikke si smart. Det kan være at det jeg skal gå litt inn på nå ikke er tilfellet, og at det er min egen overanalysering som slått seg på igjen; men jeg TROR at i tillegg til å være en slags forkortet barnebok-utgave av en bibelhistorie vi alle kjenner til, ja så er det også et og annet pek til nåtidens virkelighet, uten at dette på noen måte føles unaturlig “presset inn”. Blant annet så nevnes en tenåringsjente som vil redde planeten i en liten setning. Og det tviler jeg av flere grunner på at er en tilfeldighet hvis man vet litt om hvordan Kristins første bok ble til, og man samtidig skjønner hvem denne jenta trolig er en referanse til.

I tillegg til en veldig fin og smart skrevet historie så blir man også denne gang skjemt litt bort med tegninger så vakre og levende at man blir sittende og stirre på de, og veeeeente på at en eller annen fugl av gjørme, eller noe annet magisk skal fly ut av boken, sette seg på skulderen din, og plystre.

Alt i alt en kjempeflott bok med pulserende vakre bilder, og en flott, samt tankevekkende historie som passer vel så godt for barna som for “de voksne”. Dog tror jeg kanskje jeg ville vært litt forsiktig med å lese denne boken for de minste barna rett før lyset på soverommet skal slukkes.

For hvordan man husker avslutningen føler jeg kan variere litt fra person til person. I mine øyne slutter historien vakkert, men trist. Men jeg kan se for meg at noen kan henge seg mer opp i den triste og vonde delen, kanskje glemme det lyse litt, og så la det triste få fritt omløp til å fabrikkere et og annet mareritt den kommende natten.

Likevel. Selv om dette ikke er en bok som slutter “også levde alle sammen lykkelige og i fred og harmoni med hverandre til…”, ja så er det en grunn til at den slutter som den gjør. Og jeg tror at dette er en bok som på lik linje med Harry Potter, Ringenes Herre, og mange andre fine bøker som har gjort sterke inntrykk, at også «Gutten i tempelet» vil bidra til å gjøre at de barna som leser den vil tenke seg om en gang ekstra, eller fem før de retter den lange, mørke dømme-fingeren mot andre som ikke helt er som dem selv.

Jeg gir “Gutten i tempelet” 8 av 10 stjerner!

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Naken, mer naken, nakenest!

Jeg har sett Sophie Elise naken.

… ish! – en god del ganger, de siste 10 årene.

Men jeg har samtidig aldri opplevd henne så nedstrippet til hver minste lille detalj, som da jeg nå nylig fikk pløyd meg gjennom alle de 275 sidene “Ting jeg har lært” har å tilby.

Sophie og jeg startet hver vår blogg cirka samtidig. Jeg opprettet min januar 2010, men det var ikke før året etter at jeg FAKTISK begynte å blogge, samtidig som Sophie opprettet sin legendariske blogg som hun siden skulle holde temmelig aktiv i 8 år før nok var nok.

I starten tenkte jeg, som så veldig mange andre at “gud hvor forskjellige jeg og Sophie Elise er!”.. “jeg har ikke NOE til felles med denne jenta i hele tatt..”, “gud så dum hun er!”.. “gud så blond!”.

At hun har hatt, og fremdeles har sine blonde øyeblikk, jo det stemmer for så vidt. (og hvem faen har ikke det?)

Den j**la fitta

For det er slettes ikke alt som skildres i denne boken som Sophie selv virker så veldig fornøyd med å ha gjort eller opplevd heller. Og her er det særlig én historie dratt ut over mange, mange år som har gjort litt inntrykk på meg. Personlig har jeg alltid vært veldig fornøyd med eget underliv. Jeg anser meg selv som meget godt utstyrt, og det er sånn sett en tragedie at det enn så lenge bare finnes én kvinne der ute som har fått testet det ut.

Jeg har lenge visst om gutter som absolutt ikke har følt det på den måten. Jeg kjenner gutter som skammer seg over at de mener penis er for liten eller for stor, men når det kommer til jenter, ja så hadde det ikke slått meg at skam for eget underliv kunne være en greie over hodet.

Jeg har nesten bare hatt jentevenner, flere av de føler jeg selv jeg har kommet veldig nær på godt og vondt, og likevel.. Jeg kan ikke huske at fitte-skam har vært noe tema. Overvekt, undervekt, feil pupper, feil nese, feil hår, feil rumpe, feil hofter, plagsomt kroppshår og gud bedre vet ikke hva – ja!! Alt det der, og mer har jeg blitt fortalt i detalj om gjentatte ganger, men fitte-skam, det var for meg noe helt nytt helt frem til nå nylig.

For Sophie Elise har dette vært en skam som har vært såpass hemmende og stor at hun aldri har latt noen få sett henne naken sånn skikkelig, og da spesielt ikke andre jenter. Og selv om jeg ikke kan si at jeg kjenner meg igjen i dette selv, så har jeg likevel ingen problemer med å forstå det jeg leser. For her får vi “ALT”. Vi blir tatt med på fødselen av dette problemet, vi får dekket flere mildt sagt såre og vonde episoder hvor fitta hennes ødelegger for henne opp gjennom oppveksten, til hun så får operert den, og likevel sitter igjen med det samme problemet.

Og alt uten at det hele føles for vulgært, overdrevent eller spekulativt, men i stede dønn ærlig, utrolig ekte, og veldig, VELDIG sårt.

Haters gonna think to late

At enkelte tydeligvis klarer å hate på denne kvinnen basert på enkelt saker man hører om på jobben, på byen, eller ut ifra diverse overskrifter og saker i sosiale media, ja jo.. Det kan jeg kinda fortsatt forstå. Men når man først tar seg tid til å lese mer enn bare overskriftene, og stille samtlige spørsmål som de mer kjedelige og/eller “perfekte” kollegaene dine på jobben ikke gidder å stille. Ja så er ikke Sophie Elise så aller verst verken på den ene, eller andre måten likevel, tvert om. Og hun er slettes IKKE norges farligste forbilde.

For tar man seg tid til å lese denne boken. Ja så får man servert eksempel på eksempel, hvor “løsningen” har vært å operere – men så har det ikke vært det likevel. Og dette er Sophie selv veldig klar over og temmelig tydelig på en rekke ganger – at lykken hun eventuelt har følt etterpå har vært ekstremt kortvarig, før alt har falt tilbake til “same old, same old”. Så etter mitt syn er ikke Sophie Elise en promotør/maskot for plastiske eller kosmiske operasjoner. Hun er først og fremst en kvinne som har operert seg gang på gang, og siden vært veldig ærlig, gang på gang, om at det ikke egentlig har fikset noe som helst.

Usikkerhet og skam er generelt et gjennomgående tema i denne boken. Når man leser en bok skrevet av Sophie Elise blir det fort viet en del vink til kropp og sex, men også en rekke tanker rundt forskjellige relasjoner til venner og familie. Og også her er det mye som får tankene til å gå i spinn. De aller fleste som har passert en viss alder (si f.eks 20) har tatt seg i å tenke på hva man kunne sagt og gjort annerledes om bare den og den personen fremdeles var blant oss.

For noen år siden mistet Sophie en veldig nær barndomsvenn, til selvmord. Siden har Sophie plaget seg selv mye med tanker om at hun ikke var der for han på samme måte som han alltid var for henne, særlig ikke de siste årene etter at han ble mer og mer syk, hun hun stadig ble reddere for å “se han sånn”. Og da hun under «Skal vi danse» i 2018 skulle hedre han en uke hvor temaet var noen som har gått bort, var følelsen om at det hele bare føltes så “feil” veldig til stede. Nå har jeg aldri vært med i «Skal vi danse», men jeg har likevel null og niks problemer med å forstå alle de tankene og følelsene som også her er mesterlig beskrevet på en såpass respektfull, nøye gjennomtenkt og fengslende måte at det i seg selv nesten er litt rørende.

En mester med fingrene

Jeg har skrevet dette i mine tidligere bokanmeldelser av Sophie Elise, men enkelte ting bare må gjentas: denne jenta KAN å skrive!!!!!! Selv på de temaene og historiene jeg var minst engasjert så klarte jeg likevel stadig ikke å legge det fra meg, kort og godt grunnet måten en hver en side, og et hvert kapittel er skrevet. Til tider føles det som man leser en roman skrevet av en av de flinkeste forfatterne i hele Norge. Og på sett og vis så er det vel også litt det som er tilfellet i den forstand at man alltid “lyver” litt for å gjøre en historie hakket mer interessant + at man ikke husker alle detaljene 100%. Uansett.. det er ikke poenget – SOPHIE ELISE KAN VIRKELIG Å SKRIVE!!

Som en liten “bonus” er hvert kapittel avsluttet med et lite dikt, og disse diktene er på ingen måte noe unntak fra hennes meget begavede skrivehjerne. Jeg har tatt meg selv i å lese samtlige av diktene hennes flere enn bare to ganger, og de beste av de beste kommer jeg trolig til å kose meg igjen med om ikke alt for lenge. For med fare for fremstå som en vlog med lag – er det noe Sophie Elise kan så er det å skrive og engasjere!

Nei, jeg personlig er ikke enig i at Sophie fortjente den såkalte gullbarbien. Men noen ganger er det bare slik at man ikke alltid kan styre hva enkelte mennesker skal tenke og føle om en, når den og de trolig ikke har helt styr på hva de innerst inne tenker og føler om seg selv en gang.

Også er det heller ikke egentlig Sophie Elise sin skyld at så og si alt hun tar i blir til gull. For jo, man kan si mye rart om denne kvinnen, hvor “fake” mye på kroppen hennes er. Men hennes skinnende karisma, drivkraft, kunnskap og reflekterte sjarm er likefult helt ekte, så utrolig ekte. Måtte denne sola lyse og gløde, og på sitt magiske vis fortsette å skape gull og kjærlighet i mange, mange år til!

Jeg gir “Ting jeg har lært” 9 av 10 stjerner!

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Flashback fra barndommen

For ikke altfor mange evigheter siden var jeg en fryktløs romreiser. Jeg hadde mitt eget lille romskip som besto av fire trestoler som sto rygg mot rygg mot rygg mot rygg, slik at de formet en firkant midt i hvor det så vidt var plass til den gang lille meg. Og over disse fire stolene lå det et teppe som sørget for litt ekstra trygghet.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg bygget meg dette romskipet på stuegulvet hjemme hos farmor og farfar, eller hvor mange timer jeg tilbragte der, før magien på tanken begynte å gå tom, men der og da føltes det som en liten evighet. Og jeg var en stolt romfarer må vite. Det hendte seg titt og ofte at jeg måtte låne hustelefonen for å fortelle min tante på Dombås, eller mormor oppi Rennebu, at ja; “nå kan det fort gå en stund før dere hører fra meg igjen!” For i verdensrommet er det tross alt ingen som lagt noen telefonkabler.

Dette er minner fra min forfalne barndom som raskt siger tilbake allerede ved første side av Kristin Bortolottis «Den magiske pappesken». En genuint generøs og fortryllende barnebok hvor hver eneste side byr på fantastiske tegninger, og dikt som sammen tar meg som leser med ut på en barnlig reise i tid og rom.

Se – den lever!!

Det sies at et bilde forteller mer enn tusen ord, eller i dette tilfelle – tegninger. Jeg er ikke alltid enig med dette ordtaket, men når det gjelder de flotte blyanttegningene som lyser opp her, ja så rommer disse en hel del. Og selv om dette ikke er en digital bok med bevegelige animasjoner, så føles likevel tegningene såpass levende at det er like før jeg må dukke for at ikke den magiske esken med de to barna boken handler om, skal kollidere med hodet mitt.

Et hvert bilde vekker minner fra min egen barndom. Gode minner. Lekne minner. Uskyldige minner. Samtidig makter de også å gjøre meg engasjert i det universet barna i denne fortellingen sammen skaper med sin nysgjerrighet og fantasi. Og det er med en stadig økende takknemlighet at jeg får være med på reisen. Jeg er ikke helt sikker på om de legger merke til meg her jeg sitter og leser, men jeg tror det?

Denne boken byr på så fantastiske flotte og (igjen) LEVENDE tegninger at hadde den “kun” bestått disse tegningene, ja så tror jeg at det også hadde funket. Men når det igjen er sagt så er også teksten/diktene lekende god. Jeg har ved noen anledninger kritisert forfattere – både av bøker for voksne, men også for barn – for å skrive på en litt for kronglete måte. Bruke ord og uttrykk som kan være litt vel “hard to get”. Ord og uttrykk jeg har blitt så fokusert på å prøve og forstå, og som gradvis har tatt meg lengre og lengre bort fra den gode leseropplevelsen. Dette er dog ikke tilfelle her.

Historien som fortsetter etter siste side!

Det å lese «Den magiske pappesken» er nemlig en like fornøyelig opplevelse som om man “bare” skulle sett på alle tegningene. Boken er både lett å lese og forstå. Like fult er det noe mystisk her. Som et og annet spørsmål som popper opp i hodet mitt under veis. Spørsmål jeg ikke helt greier å besvare, og som heller ikke er besvart når jeg til slutt er på siste side og boken omsider lukkes – og for det er jeg igjen takknemlig.

For med denne mystikken, de ubesvarte spørsmålene, kan jeg fortsette å sveve i verdensrommet sammen med de to barna en stund til. Og det er nettopp slik alle gode eventyr burde være. De beste eventyrene gir deg ikke alt på en gang. De lar noe mystikk ligge igjen, helst ikke så mye at det frarøver deg nattesøvnen, men akkurat nok til at du bevist, eller ubevist, “flyr tilbake” ved senere anledninger. Og det virker som det er nettopp det forfatter Kristin har forstått, og så elegant har klart å oppnå.

Jeg nevnte tidligere at “bare” tegningene her står helt utmerket på egne bein. Dette gjelder også det skriftlige. Hadde man valgt å skrote det ene fult og helt, tror jeg nesten den gode opplevelsen fortsatt hadde vært like fult til stede. For både som illustratør og tegner, men også som tekstforfatter og dikter står Kristin Bortolotti sine ferdigheter og skills så og si like sterkt som barns endeløse fantasi.

Jeg gir «Den magiske pappesken» 8 av 10 stjerner!

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

De senere årene har jeg vært nokså flink til å vente på de forskjellige spillene jeg ønsker å bruke tiden min på. Spill flest ligger ikke akkurat på rundt 100-lappen slik som så mange filmer ofte gjør, og jeg har generelt blitt flinkere til å se verdien i å spare penger. Likevel.. Da det var tilbud på Assassin’s Creed Valhalla Ultimate Edition (til Xbox Series S/X) i desember, og jeg akkurat hadde fått inn mine skattefrie cash – ja så endte jeg opp med å svi av 900 og no.

Siden den gang har jeg brukt litt over 100 timer i dette GIGANTISKE vikingspillet, hovedhistorien ble jeg omsider ferdig med i går og så var det det store spørsmålet.. Har det vært verdt det?

Med en viss “fare” for at du nå straks ikke gidder å lese videre vil jeg likevel avsløre alt nå at JA! – det har vært verdt det. I hvert fall når det gjelder pengene. Ser i retrospekt at jeg kunne brukt noe av de tresifret antall timene annerledes, men selve kjøpet har jeg ikke angret et mikrosekund.

La oss ta for oss historien først. Den er ikke spesielt original, men den makter til tider å være engasjerende nok. Vi blir kastet rett inn i en vikingfest i Rogaland som skal vise seg å få en nokså dramatisk og brå slutt når byen blir angrepet av blodtørstige soldater. Midt opp i alt kaoset prøver det 9 år gamle barnet Eivor å flykte, men får i stede med seg avslutningen på voldsorgien hvor enden på sørgevalsen er at begge foreldrene blir brutalt drept.

Oh skjønne kjønn!
Deretter slenges vi noen år frem i tid og Eivors kjønn har omsider blitt “faststemt” – AV DEG! Selv valgte jeg at “min Eivor” skulle være en kvinne, og det angrer jeg ikke på da jeg syns at den kvinnelige skuespilleren Cecilie Stenspil, kjent fra blant annet “Badehotellet”, har gjort en fantastisk jobb. Dog er det allerede har noe som irriterer meg litt..

Eivor er nemlig uavhengig av kjønnet man måtte velge norsk. Det er derimot IKKE Stenspil, eller Magnus Bruun som har stemmen til den mannlige utgaven. Både Cecilie og Magnus er nemlig danske!!.. Og mens vi er inne på Eivor. Dette er det første spillet i serien hvor du kan bytte på kjønnet til karakteren hele føkkings tiden. Nja, jo.. Man kunne for så vidt det i Assassins Creed Syndicate også, men den gang var det et tvillingpar man byttet på å være – IKKE en og samme person.

I det store og hele er dette bare en bagatell. Det er 110% frivillig om man vil bytte underveis eller ikke. Og hm.. Helt ærlig vet jeg ikke helt hvorfor jeg drar frem dette som noe jeg er litt skeptisk til nå. Jeg kunne alltids ha skrevet “men det gjør spillet hakket mer useriøst!” – et argument som faller i grus tatt i betraktning at jeg i store deler av forrige spill red rundt på en enhjørning, at jeg i samme spill ELSKET det faktum at hovedpersonen etter hvert kunne falle fra 10 000 meter og ikke få en eneste skade selv om vedkommende landet rett  på stein og.. Ja, nei. Jeg vet ikke. Ikke er jeg på noen som helst måte i mot kjønnsskifte i den virkelige verden heller, så igjen.. En mindre side av meg har litt lyst til å pirke borti dette, uten at jeg klarer å reflektere over hvorfor.

Bortskjemt drittunge i en ubisvær sandkasse
Assassin’s Creed Valhalla er ikke et spill som bare er svært åpen for at du kan være det kjønnet du vil til en hver tid, det er er også veldig, VELDIG ÅPENT for at du kan gjøre bortimot “hva du vil” hvor du vil til en hver tid. Og plassen du har å gjøre alle disse tingene på er større enn den mest enorme hestkuken du noen gang kommer til å få se.

Spillet starter som alt nevnt i Norge, men forflytter seg til England etter noen timer. Bare plassen man får å boltre seg på i England er litt større enn det man hadde i forrige spill, Odyssey. Og området man får av lekeplass i Norge (Rogaland og Hordaland) er heller ikke akkurat beskjedent. I tillegg dukker det opp enda litt senere enda flere skuffer i den allerede enorme sandkassa, og.. Nei, dette er på ingen måte et lite, kort indie-spill.

Og nok en gang vil jeg nok virke litt smålig her nå. For det faktum at dette spillet er så MEGASVÆRT som det er, gjorde faktisk at jeg følte meg litt utmattet litt for tidlig. Jeg skal være så ærlig å innrømme først som sist at jeg lider til tider ganske betraktelig av OCD når det kommer til å kinda ville gjøre unna ALT som er. Det fikk jeg til etter ca 180 timer i “AC: Odyssey”, men denne gangen måtte jeg etter hvert bare bestemme meg for å ignorere alt det lille ekstra spillet har å tilby, og heller fokusere mer på historien.

Tja.. Eller skal jeg si HISTORIENE? For etter hvert som Eivor bygger opp seg og sitt for hevn så må (i mitt tilfelle:) hun først reise gjennom et dusin av små og store steder i England, og sørge for at flest mulig av de forskjellige byene ender opp med å bli hennes allierte. Og for at det skal skje må man gjennom fem forskjellige kapittel i hver.. minste… lille by/bygd. Og nesten vært eneste forsøk på å skaffe seg en ny alliert er som et eget spill i seg selv.

Og ganske riktig. Ei heller på folk og fe er dette spillet av det fattige slaget. Noen av skikkelsene man møter på makter å være både gøyale og interessante, men dessverre syns jeg ikke de mer minneverdige bikarakterene representerer noe betydelig stort flertall. Det er nemlig ALT for mange skikkelser du må bruke så og så mye tid på underveis som rett og slett bare er der for å strekke ut tiden. Påfyll med andre ord – et ord som i bunn og grunn oppsummerer alt jeg måtte ha å kritisere spillet for, generelt sett.

Assassin’s Creed Valhalla er nemlig til tider for generøst for sitt eget beste. Misforstå meg rett. Jeg har ikke noe i mot enorme “evighets”spill i seg selv, men i dette tilfellet er det dessverre en del oppdrag og karakterer som rett og slett blir noe kjedelige og altfor forglemmelige i lengden. Og desto flere av disse oppdragene og skikkelsene jeg MÅTTE(!!) forholde meg til, desto mer begynte jeg å se frem til spillets ende. Og desto mer jeg gjorde det igjen, desto mer frustrert ble jeg da jeg innså at jeg fremdeles hadde igjen 50-40-30 timer + før “målstreken” var nådd.

Gullet i den grønnhvite skogen!
Men jeg likte jo dette spillet, gjorde jeg ikke? JO!! Jeg likte det, og jeg liker det!! For til tross for at dette er en jævlig svær suppe med litt i overkant mye ekstrakrydder som strengt talt ikke tilfører smaksganene noen fornøyelig så er dette fremdeles et spillunivers det er GØY å leke i også.

Spesielt godt likte jeg alle raidene man KAN gjøre her. Man kan raide så og si hver eneste by (i England), og for en som vet å sette såpass pris på “litt” gladvold slik som meg, ja så er disse raidene nesten mer tilfredsstillende å gjøre, enn hva som burde vært lov. Og mens vi er inne på vold.. Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror dette er det første spillet i serien hvor man kan hugge hodet av egentlig hvem man vil (av ikke-sivile fiender). Og ikke bare det; skilsmissekontoret for armer og bein jobber dessuten overtid!! 😍

Etter at man har raidet ferdig en by så sitter man igjen med en del ressurser som man kan bruke på å bygge opp sin egen by. Og også dette har jeg funnet en god del glede i selv om byggeprosessen ikke er mer avansert enn å løpe bort til et skilt, trykke på en knapp – og VIPPS så har man enten bygget seg et “hus” (eller museum), eventuelt oppgradert noe som sto der fra før av.

Ja.. Så vil jeg gå litt tilbake på det jeg nevnte tidligere om at det er fryktelig mye å finne og oppdage. For selv om jeg på et tidspunkt måtte ignorere alt som er tillagt av “det lille ekstra” gradvis mer og mer, så skal det absolutt sies at jeg VIRKELIG HAR KOST MEG med alt det spillskaperne har “gjemt vekk” også. Har man f.eks noen titalls podcaster man ønsker å lytte seg gjennom så er Assassin’s Creed Valhalla sånn sett det perfekte spillet å leke seg med i mens.

Jeg ser at denne anmeldelsen har begynt å nå en viss lengde, men før jeg sier meg fornøyd vil jeg gjerne legge til et par ting til, sånn apropos Norge. For selv om ingen av Eivor sine to stemmer er norske.. Og selv om man strengt talt aldri hører noen (selv i Norge) snakke norsk heller (i hvert fall ikke forståelig 2020-norsk, BORTSETT fra et og annet “SKALL/(SKÅL) her og der), ja så er det faktisk noen norske stemmeskuespillere med på laget likevel.

Og her vil jeg særlig benytte anledningen til å nevne Kåre Conradi som bl.a har stemmen til Eivors stefar, og Jeppe Beck Laursen som jeg faktisk har hatt gleden av å regissere i et par amatørfilmer jeg laget for en god del år tilbake, kanskje mest kjent fra Død Snø, Hotel Cæsar og Kill Buljo 2. Begge disse flotte skuespillerne har fått (minst) to roller hver, og Jeppe har blant annet fått æren av å være gi sin stemme til tordenguden Tor.

Kort oppsummert: Valhalla er til for generøst for sitt eget beste, men når det er gøy så er det GØY med store bokstaver. Det at det endelig finnes et spill i serien som representerer Norge i den graden det gjør er veldig gøy, SELV OM nordmenn i dette universet ikke kan norsk. Jeg har kost meg mye med raidene, og titalls timer med skattejakt, og til tross for at jeg dessverre begynte å se på klokka litt for tidlig så ser jeg allerede nå frem til å kaste meg ut i oppfølgeren – med et aldri så lite håp om at kvaliteten da måtte seire enda litt hardere over kvantiteten.

SKALL!! 🍻

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

“Life is what happens to you when you′re busy making other plans.”

Når denne anmeldelsen av Disney Pixars “Soul”/ “Sjel” blir skrevet har jeg nok en gang greid å snu døgnrytmen over til den noe mer.. grøftede siden av veien. Årsaken til at dette igjen har skjedd er nok en gang hakket opp og fordelt over flere lag med ubeleiligheter. *kremt*

Én grunn er at jeg har begynt å gitt litt mer f. Gitt litt mer f i hva jeg bruker tiden min til. Gitt litt mer f i hvor mye tid jeg kan tillate meg å bruke på mobilen, på do, i tar-det-senere-land, og-bare-få-det-unnagjort-fortest-mulig-land.. 😝 Ja, og så har disse f-ene nå og da ført til at en og annen f har hoppet etsende tilbake og brent seg fast i min samvittighet ovenfor andre.. men også meg selv. Så har fokuset på hva jeg skulle gjort annerledes, og hva jeg gjør feil i livet atter en gang tatt så mye fokus at jeg på nytt har begynt å gi enda mer f igjen, og sakte, men sikkert mistet mer og mer kontakt med min indre sjel.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

En hyllest til LIVET!

I “Soul”/ “Sjel” møter vi jazz-entusiasten Joe (spilt av Jamie Foxx). Joe jobber deltids som musikk-lærer for en gjeng unger som ikke akkurat ser ut til å brenne like sterkt for musikken som han selv. De aller fleste i klassen virker for å si det rett ut temmelig umotiverte, og tonene som utspiller er heller av den mer sure typen. Livet til Joe virker for det meste nokså trett og trist. Men så en dag får han en mulighet som potensielt kan oppfylle hans aller største drøm i livet. Og mer enn det vil jeg ikke si om filmens handling, da jeg ikke ønsker å røpe for mye.

I løpet av det første kvarteret var “Soul”/”Sjel” en film jeg var litt usikker på om jeg skulle få noe særlig ut av. Jeg tenkte at jeg satt med en film som ville gjøre noe ala det samme for jazz-elskere som “Cars”/”Biler” har gjort for de mer motor-frelste der ute. Jeg er ikke nevneverdig interessert i biler, derfor slet jeg også noe med å like “Cars”/”Biler” da jeg så den (første) filmen for en del år tilbake. Men i “Soul” er ikke fokuset på jazz så sterkt at det grenser over til det perverse. Joda, det er en del referanser til jazz og sort kultur, men til syvende og sist er dette likevel en mye bredere film enn som så.

For når alt kommer til alt så er “Soul”/”Sjel” en hyllest til selve livet, og en modig en sådan. For til tider så tar den oss med til et av de mørkeste krokene et menneske kan rote seg borti på livets såkalte landevei. Den toucher flere ganger innom betente tema som bl.a depresjon og ensomhet, og den gjør det på en så varm, klok og elegant måte at det det er bare å ta av seg hatten. Samtidig så greier den også å være jevnt over underholdende uten at det blir respektløst og useriøst.

Nok en gang har Pixar klart å lage et mesterverk av en animert film som ikke egner seg bedre for en bestemt aldersgruppe enn den gjør for en annen. Dette er en film for absolutt hele familien, men også for de som ikke har noen familie. Dette er en film til alle de som elsker og vet å sette pris på livet, samtidig som den i aller høyeste grad er en film for de som har falt mer utenfor, og sliter med å finne igjen livsgnisten.

Jeg vil gå så langt som å si at dette er den viktigste “barnefilmen” jeg har sett på veldig, veldig lenge. Den er en tankevekker, samtidig som den aldri blir spesielt pekefingerete av seg. Den tar enkeltmennesket ramme alvor, uten at den aldri blir for alvorlig. Den er stort sett aldri kjedelig, og i likhet med nesten hvilken som helst andre Pixar-filmer tror jeg også at dette er en perle som blir gradvis bedre og bedre for hver gang man ser den igjen og igjen.

Den er bortimot helt perfekt, og det faktum at den nå har kommet ut på tampen av et år som har vært så krevende og såpass tøft for så mange der ute.. “Soul”/”Sjel” kunne nesten ikke kommet ut på et mer passende tidspunkt. Og vet dere hva? Den er allerede tilgjengelig for strømming. Så gå gjerne inn på Disney+ med det samme – og unn deg en opplevelse du neppe vil glemme så lett, eller angre på for den saks skyld! 🖤

Stay goregeous!

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Så var omsider to av totalt fire Hotel Cæsar-bøker ferdig lest. I mai fikk jeg huket tak i den første i serien, “Ninni – Lillesøster og eskortepike” og jeg koste meg greit gjennom den da den bydde på akkurat den dose underholdning og spenning som jeg vanligvis har forventet å få servert fra Cæsar-universet, mens (tv-)serien enda pågikk. Dessverre har det gått litt mer trått når jeg i det siste har prøvd å kommet meg gjennom boken om Juni.

“Juni – tyven, tyven skal du hete…” (skrevet av Liv Margareth Alver) starter ganske rolig og fredelig på slutten av 70-tallet. En spent og ung Juni sitter på toget fra Oslo til Bergen, og hun grugleder seg til å starte et helt nytt liv. Det er på høy tid å vise sin noe konservative og mannssjåvinistiske far (Georg Anker-Hansen) at kvinner kan duge til mer enn kjøkkentjeneste og sengesprell. Juni skal opp og frem i verden, og satser på å gjøre sitt aller beste i økonomi-fag på Bergens handelshøyskole.

Jeg nevnte akkurat ord som “rolig” og “fredelig”. Og på sett og vis er dette ganske beskrivende for en god del av bokens 256 sider. Særlig de første 50-60 sidene går ting veldig slo-mo. Og med mindre du er en av de som har et litt over gjennomsnittet romantisk forhold til Bergen by, og generelt trives greit i det nostalgiske hjørnet, ja så er jeg redd denne boken vil virke litt i kjedeligste laget nå og da for ganske mange.

For det er en del skildringer av hvordan Bergen angivelig skal ha vært på 70/80-tallet. Selv har jeg vært i Bergen flere ganger, og jeg er en av de som har et noe romantisk forhold til denne byen, så jeg tok meg heldigvis i å finne noen av disse skildringene litt koselige, det fikk meg til å kjenne litt ekstra på savnet. Men når det igjen er nevnt så var det til syvende og sist av litt andre årsaker jeg likevel valgte å kjøpe denne boken.

Og dessverre så er ikke handlingen vi blir presentert det aller mest spektakulære heller. Noe jeg stiller meg litt undrende til. For 1. da boken ble utgitt (høsten 1999) manglet det ikke akkurat på skandaler og dramatikk i tv-serien “Hotel Cæsar”, heller tvert om. 2. Både boken om Ninni, og boken om Juni foregår begge før tv-serien starter, så begge har det samme utgangspunktet at man på forhånd gjerne vet hvor de forskjellige skikkelsene vil ende opp, og ikke. Likevel maktet førstnevnte å holde meg hakket mer på “pinebenken”, enn sistnevnte.

Men misforstå meg rett. Det er ikke slik at boken om Juni er fullstendig tappet for drama og intriger. For vi blir etter hvert presentert for et trekantdrama som jeg kjenner jeg er ganske glad for å ikke ha vært oppi selv. Men skal man virkelig sette pris på dette trekant-dramaet bør man enten være en enda større Cæsar-fan enn meg selv, ELLER så bør man ikke kjenne til utfallet av denne historien på forhånd i hele tatt – slik man gjerne gjør ved å ha sett de aller første sesongene. Og selv om man går inn helt blankt så tror jeg likevel samtlige romantikk-lesehester vil finne denne romanse-trekløveren litt.. Off. I kjent Cæsar-stil er utroskap et av ingrediensene også her. Forholdet blir til slutt avslørt, og dessverre så skjer det fint lite etter at sannheten en dag kommer frem. Det skuffet meg litt, selv om jeg var litt forberedt på det med tanke på.. ja, igjen. Ting som skjer noen tiår-senere på tv-skjermen.

Skulle ønske det var alt jeg hadde å utsette på den, men det er dessverre en ting til jeg vil legge til. Boka føles til tider nokså rushet. Mens Juni f.eks sitter og nyter studielivet på skolen en dag på de første fem linjene på en side, så sitter hun plutselig på en klubb med en eller annen 2-3 uker senere, mens du som leser fremdeles er på samme side. Og forfatteren har som oftest ikke tatt seg bryet med å dele opp sånn at det er noe “pusterom” i mellom heller. Plutselig er vi her, og vips så var vi der! Dette var aldri noe som ødela, eller som bidro til at jeg kom helt ut av det, men det gjorde likevel at jeg til tider ble litt forvirret, og måtte lese gjennom de forskjellige punktene en gang ekstra for å faktisk henge ordentlig med.

Men sett bort ifra alt jeg har skrevet til nå så er “Tyven, tyven skal du hete..” en helt ok bok å slappe av med. Skulle du komme over den billig på et eller annet loppemarked, så gi den gjerne en sjanse. Men med mindre du er litt over gjennomsnittet Cæsar-fan sånn som meg, ja så vil jeg fraråde å bruke 150++ kroner på den på f.eks Finn. For så spennende og interessant er dessverre boken om Juni Anker Hansen altså ikke.

Det er selvfølgelig lett for meg som fan å sitte utenfra og være etterpåklok, men når man først skulle skrive en bok om Juni Anker Hansen, så tror jeg langt flere ville fått mer ut av, og husket bedre en bok som tok for seg hennes vei ned i alkoholismens avgrunn. På sett og vis så er det også litt det denne boken også er da vi får et greit innblikk i hvor ensom hun føler seg i verden med lite venner, en far som absolutt burde sett og støttet henne bedre, og etter hvert et kjærlighetsforhold som er ganske giftig og ødeleggende på flere hold.

Det jeg mener er.. Jo, boken tar absolutt opp sårbare tema og konflikter, men den dykker ikke like langt ned i avgrunnen, som det jeg mener den hadde tjent bedre på å gjøre, og derfor ender opp som en helt gjennomsnittlig, midt på treet kiosk-roman.

Noen andre som har lest denne boken? 🤓

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

(Flere) statister i omløp!
I løpet av de siste ukene av 2019 leste jeg meg gjennom Anette Moes mørke og dystre «Tause ofre». En bok jeg hyllet da jeg anmeldte den i januar, og som har fått meg til å savne Moes noe dystre, fiktive, men høyst realistiske og troverdige verden siden.

Nå har jeg omsider fått lest meg gjennom enda en av hennes krimbøker, denne gangen «Skjebnens harde hånd» fra 2011, og jeg kan allerede nå avsløre at jeg fremdeles tørster etter mer Moe-krim – for å si det sånn!

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

.. Noe av det første som gikk opp for meg da jeg begynte på denne boken for en stund tilbake var at det her er litt flere navn og skikkelser å holde styr på. Noe som til tider kan ha medvirket til at jeg lettere falt litt ut nå og da, enn jeg gjorde da jeg leste «Tause ofre».

Men heldigvis popper det aldri opp så mange skikkelser at det føles “to much”. Og man skjønner tidlig hvem av karakterene som er viktig å feste sin fokus til, og hvem som først og fremst er litt “mindre betydelige” “statistroller”. Og til syvende og sist er det ca like mange hovedkarakterer i «Skjebnens harde hånd», som i «Tause ofre» – bare at førstnevnte altså tilbyr litt flere “statister”.

Løse tråder som virker tilfredsstillende
Akkurat som med forrige bok så foregår også denne (for det meste) i Kristiansand. Fire menn blir med kort tids mellomrom funnet døde, hvor særlig tre av dødsfallene virker litt mer mistenkelig enn det første. Har disse mennene noe til felles? Kjente de til hverandre? Og sist, men ikke minst – HVORFOR døde de alle såpass unge?

Uten å selvfølgelig avsløre for mye kan jeg si såpass som at jeg tok meg selv i å tenke hvem de egentlige ofrene i denne historien egentlig er. Og jeg tror nok at det vil være noe delte meninger rundt dette spørsmålet. Noen vil nok mene disse døde mennene. Noen vil heller lene seg litt ekstra på de pårørende rundt disse døde mennene. Mens andre igjen vil antagelig legge mesteparten av sin sympati og empati på noen helt andre.

Med andre ord: selv om dette er en nokså mørk krim-roman, en nokså mørk og dyster krim-roman som utelukkende byr på sort skrift på hvite ark – ja så vil jeg likevel påstå at denne boken ikke er sånn nevneverdig sort-hvitt når man virkelig har åpnet den opp, og begynt å lese et lite stykke. For i løpet av de drøyt 250 sidene man får servert er det flere historier man får presentert, og som fikk meg til å undre; “hvem er de EGENTLIGE ofrene i denne historien?”.

Og jo flere historier som på en eller annen måte (helst) skal surres sammen, desto større kluss kan en forfatter risikere å ende opp med både før og etter. “Jo flere kokker, jo mere søl”, også videre. Men igjen så må jeg bare ta av meg detektivhatten for Anette Moes elegante evner som “roman-strikker”. For selv om det er en del tråder å holde styr på her, spesielt i begynnelsen, ja så føles alle disse trådene likevel nødvendige når alt kommer til alt. Og de kommer aldri i veien for hverandre på en unødvendig frustrerende måte – slik som tråder, tau og ledninger har en lei tendens til å gjøre.

I løpet av de første kapitlene ble det en del “har dette noe med det store bildet å gjøre, eller har vi med en liten avsporing eller distraksjon om du vil å gjøre her?”. Og igjen skal jeg ikke avsløre for mye nå, men denne boken tilbyr svært lite unødvendige “distraheringer”. Punktum.

“Nødvendig ondt”
Boken er for det meste veldig rett på sak og man får sjeldent “tid til” å kjede seg. Man kommer tett innpå de karakterene som er relevante, uten at det verken føles som man kommer “for tett på”, eller at man tar seg i å ønske at man helst skulle vært enda tettere. Og den elegante, men dog lettvinte måten alle de forskjellige trådene nøstes opp i mot slutten er noe som både tilfredsstilte og gledet meg som leser.

I tillegg skal Moe også få litt skryt for å aldri gå over streken når det kommer til det som brått for mange kan virke som unødvendig overdrevne voldsskildringer. Misforstå meg rett, mye av det som skildres i “Skjebnens harde hånd” er brutalt og forjævlig, men aldri på en sånn måte at det føles svekkende for troverdigheten på verken den ene, eller den andre måten. Og det er til syvende og sist kanskje det som nok en gang nå har klart å skremme meg aller mest..

Stay goregeous! 😊

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Da årets vårsesong av Paradise var i gang satt jeg og følte på en slags indre krise. “Er jeg blitt for gammel for dette?“, “deltagerne er jo blitt så unge!..“. Ja, faktisk var jeg litt nedfor etter første episode av denne vårsesongen. For jeg elsker jo serien og konseptet PH så inderlig mye, men med alle disse barna følte jeg liksom at jeg satt og så på en litt mer avkledd utgave av Nrks “Flipp Klipp”…

MEN GREIT!!!!! Våren har omsider gått inn i historiebøkene, og som med de fleste andre bøker skal også nå vårsesongen av Paradise Hotel lukkes, plasseres i en bokhylle, for så å bare stå der og tiltrekke seg støv (før jeg omsider tar og selger den for en billig penge på Finn.no). For nå ser det ENDELIG ut som at orkanen jeg har ventet på SÅ LENGE har ankommet – ENDELIG(!!!!) er det på tide at også de “voksne” skal få leke igjen. Ja eller, bare at denne gangen så virker det ikke som at deltagerne “leker” lengre.

Når trettende sesong åpner opp blir vi sendt rett inn i en krangel som kan minne om noe fra Paradises såkalte “gullalder”. Det pekes, smelles og kjeftes på. Temperaturen er helt klart ganske het, uten at det føles for hett. Jeg personlig er ikke den som syns “at all krangling er god krangling”. Hvis jeg ser at folk går til personangrep, begynner å rive hverandre i håret, eller ganske enkelt bli mobbete mot hverandre, og på død og liv skal “TA” hverandre.. Ja da syns ikke jeg det er like gøy mer, og kan fort kjenne på fristelsen til å slå av.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Heldigvis er ikke denne åpningsekvensen en sånn type scene. Joda, det blir som sagt ganske hett, men det går likevel an å puste og akseptere det man fritert og servert (i motsetning til ex antall sekvenser fra en lignende serie på Tv Norge). Og i stede for å bare bli frustrert og lei meg finner jeg heller denne krangelen underholdende. La oss bare krysse fingrene for at det fortsetter sånn fremover, for med tanke på hvilke personligheter som har fått slippet inn i høst ser jeg for meg at dette vil bli en sesong med MYE intriger!

Ja, så kan vi forsåvidt hoppe på spørsmålet “hvilke deltagere liker jeg foreløpig best fra høstens sesong?” Av de man får hilst på i første episode er svaret nokså lett: Maria “glad-kokko” Moen (27 år) fra Asker. Helt siden den lille teasen mot slutten av vårsesongen har jeg vært litte sånn betatt av denne energiske skapningen, og jeg kan absolutt si at hun allerede har levert både det ene og det andre i denne etterlengtede premieren.

Nå kunne jeg valgt å bruke ca. resten av anmeldelsen på å skrive om det “alle andre” har skrevet om siden de første smakeprøvene ble sluppet – at hun er en levende sex-terminator som trolig vil eliminere den ene etter den andre sex-rekorden med sine sjarmerende laserøyne og eksplosive karisma, meeeeeen.. Jeg vil heller si litt mer om karismaen.

For guuuuud som jeg elsker slike mennesker som Maria. Et livsfornøyd og smørblidt sjarmtroll som er i stand til å få sur melk fra forrige århundre til å gå inn på dato igjen. En skapning som ikke ser ut til å ta seg selv særlig høytidelig for fem flate ører (eller bein), og som i stede for å fokusere på det hun måtte finne negativt rundt seg, heller tar å fokuserer på og fremhever det positive. Nå skal jeg dog passe meg for å virke i overkant naiv, for alt kommer neppe til å være “fryd og gammen” med denne jenta heller. Jeg VET basert på klipp “fra fremtiden” at hun også kan bli ganske “smellete”, men det tenker jeg kan ha sine akseptable grunner – og HELDIGVIS tenker jeg – for det kan fort være litt irriterende med folk som BARE er glad og bli “hele tiden” også. Men ja, om det skulle være noen tvil: JEG ELSKER MARIA MOEN!! 🖤

En annen figur jeg er litt nysgjerrig på, og som jeg gleder meg til å følge med på i høst er Mathias Haukeland (24 år), lillebroren til TIX. For de av dere som har fulgt med i timen er jeg nokså fan av TIX som låtskriver og artist, men også som medmenneske. Og det kan se ut som også Mathias har mange av de samme, gode kvalitetene som sin bror. I motsetning til Maria har ikke Mathias gjort like mye ut av seg på hotellet (enda), men at dette er en gutt med et stort hjerte som banker for rettferdighet og nestekjærlighet – DET hersker det ingen tvil om. Og ikke “bare” har TIXs lillebror sjekket inn nå, det samme har også Ine Marlen Mausethagen (også 24) som har vært sammen med TIX i tre år. Hvilket forhold Ine og Mathias derimot kommer til å få inne på hotellet har jeg lite formeninger om nå, og noe sier meg at en av de dessverre kommer til å ryke rimelig kvikkass da folk som kjenner hverandre fra før lett blir sett på som en trussel i henhold til spillet ovenfor de andre, og ja.. De har ikke akkurat gjort noe for å skjule at de er gamle bekjente, sååå, hmm. Ja, nei det blir spennende å se!

Alt i alt er jeg veldig positiv til denne sesongen. Jeg så knapt ned på mobilen en eneste gang i løpet av de 51 minuttene denne førsteepisoden varte. Jeg ble underholdt, og jeg har i tillegg begynt å investere en del tanker og meninger rundt flere av folka. Den legendariske redigeringen fra crewet “på bakrommet” er fortsatt på plass, samtidig som den ikke føles like innpåsliten som den har gjort i noen sesonger tidligere. Musikken som spilles er dessuten den ene hitten etter den andre – og alt jeg har savnet og/eller var litt misfornøyd med i vår ser nå endelig å være på plass/i orden igjen. HØSTEN ER REDDET!!

Flere som er gira på årets høstsesong?? 🦋

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendigkaos