Jakten på nyresteinen (1996)

Bildet tilhører: Filmkameratene/ NRK Drama/ Norsk Film/ Svensk Filmindustri

Da jeg var liten og helt frem til jeg var rundt 11 år var farfar min aller beste, og på mange måter nærmeste venn helt frem til han døde en dyster desemberdag i 2002. Frem til den dagen var vi uadskillelige. Som veldig, veldig liten satt jeg ofte på fanget hans og fulgte ivrig med da han fortalte eventyr og diverse historier fra sitt eget turbulente liv. Da jeg var blitt litt eldre ble det flere og flere turer, og ishockey-lignende spill med colaflasker som pøkk og andre forskjellige kreative aktiviteter tilhørte heller ikke sjeldenhetene. Men så ble farfar på et tidspunkt mer og mer syk, og døde.

Med andre ord – hadde jeg bare hatt et magisk kjemisett som kunne gjøre meg pitte liten sånn at jeg kunne reist inn i farfars kropp og gjøre det som sto i min makt for å gjøre han bra igjen, ja så hadde jeg trolig ville gjort det. Og det er nettopp det unge Simen (spilt av Torbjørn T. Jensen) gjør når hans bestefar aka. Gamle Ørn (spilt av Terje Strømdahl) begynner å vri seg i sengen med tydelig ubehagelige smerter.

Og jeg vet hva samtlige av dere måtte tenke nå. “Æsj, så ekkelt“, og ikke minst “så grotesk!“. Og per dags dato er jeg nok ikke den beste kandidaten til å uttale meg noe særlig om det da mine personlige referanser og grenser for hva som er ekkelt, motbydelig, forstyrrende, og grotesk, stadig har blitt flyttet på og flyttet på gjennom den ene morbide skrekkfilmen etter den andre i nokså mange år. Men når det igjen er sagt! – jeg har ikke alltid vært den “røffe” og nærmest “nøytrale” filmelskeren som jeg er blitt til i dag.

For da jeg først så denne filmen for aller første gang som relativt ung hadde jeg knapt sett en eneste skrekkfilm. Jeg hadde to nokså konservative foreldre som ikke syntes noe om sånt, og deres syn på “sånt no” var også delvis mitt syn frem til jeg begynte å nærme meg 15-16 års alderen. Og her kommer poenget mitt: da jeg først så “Jakten på nyresteinen” var jeg kanskje bare 10 eller 11. Det skumleste og ekleste jeg hadde fått med meg der og da var spøkelsesekvensen i “Kaptein Sabeltann og Hemmeligheten i Kjuttaviga” anno 1994, og muligens en og annen Hotel Cæsar-episode med Linn Fylke. Så da jeg først så “Jakten på nyresteinen” tror jeg ikke at jeg brukte mye tid på å reflektere hvorvidt filmen var særlig ekkel på noe vis, ihvertfall ikke på den måten man kanskje først skulle tro (og hva jeg mener med det vil jeg komme tilbake til straks).

For meg er dette først og fremst en fascinerende og underholdende eventyrfilm fullspekket med varme, kjærlighet, omtanke, humor, og ja selvfølgelig; spenning! På vei gjennom bestefars kropp treffer Simen den ene vennlige skikkelsen etter den andre, hvor de aller fleste er figurer vi alle kan kjenne oss igjen i – blant annet det hvite blodlegeme Karta (spilt av Benjamin Helstad) som stadig forsøker å virke så tøff som overhode mulig og som snakker minst mulig om følelser, men som i bunn og grunn er veldig følsom og sårbar innerst inne. Verdt å nevne er også Stemmebåndsoperatøren (spilt av Sigve Bøe) som iherdig jobber for å få bestefar (Gamle Ørn) til å rope ut et skrik som kan sammenlignes med det han en gang komponerte i sin storhetstid. Og sist, men ikke minst det røde blodlegeme Alveola (spilt av Jenny Skavlan) som ikke er blant de som roper høyest eller som er så opptatt av å vise seg frem bestandig, men som likevel er blant de tøffeste og smarteste – når alt kommer til alt.

Bildet tilhører: Filmkameratene/ NRK Drama/ Norsk Film/ Svensk Filmindustri

Ja, og akkurat som ute i den virkelige verden finnes det også i bestefars kropp visse skikkelser som er mest ute etter å skape frykt og ødeleggelse. Og der er “Salthuggerne” et veldig godt eksempel. En gjeng krystall-lignende vesener som har laget en nyrestein som skal komme til å sprenge alt og alle i fillebiter – om de bare får det som de vil. Og nå som jeg er inne på Salthuggerne kan jeg herved forklare hva jeg over mente med at denne filmen ikke først og fremst er “ekkel” på den måten man først helst skulle tro.

For det faktum at filmen foregår inne i bestefars kropp i så stor grad som den gjør er noe jeg tror de fleste glemmer litt vekk relativt tidlig, eller i det minste som man kan venne seg til, og akseptere veldig kvikt. Men Salthuggerne, og samtlige av de andre uhyrene som Simen, Karta og Alveola møter på sin vei, ja de kan jeg forstå hvis noen av de mindre barna anser som litt skumle og ekle, men igjen: tåler barnet ditt å se Kaptein Sabeltann live i Kristiansand Dyrepark, eller å se tegnefilmen om Løvenes Konge for den saks skyld, ja så er jeg sikker på at også denne klassiske barnefilmen vil fungere minst like godt som underholdning – for både store og små.

Bildet tilhører: Filmkameratene/ NRK Drama/ Norsk Film/ Svensk Filmindustri

For meg er og blir “Jakten på nyresteinen” et av de beste, og desidert DEN mest undervurderte norske filmen som finnes. Det faktum at den virker å ha gått såpass i glemmeboka for folk flest i dag er for meg noe uforståelig og rart. Og at det er såpass mange unge som i dag har null og niks forhold til den i hele tatt syns jeg er litt synd. For sett bort ifra et par litt daterte dataanimerte effekter så er “Jakten på nyresteinen” så tidløs som man kan få det. NOE fins det altså, men sannheten er at for det meste er de aller fleste effektene både av de mer praktiske + det som er blitt lagt inn ved hjelp av en (i dag temmelig gammel) datamaskin utrolig stilige og godt laget, og veldig forut sin tid!! Temaene filmen tar opp er dessuten minst like aktuelle i dag som de var i 1996, om ikke enda mer aktuelle nå.

Jeg skal ikke strekke meg så langt som å si at dette er en perfekt film, for det er det ikke. Men dette er likevel en film som byr på så mye som er såpass ubeskrivelig bra, at det veier opp en høy gang for alt det som man måtte finne å hakke litt på. En fantastisk fin og herlig barnefilm jeg setter minst like stor pris på i en alder av 29 som jeg gjorde da jeg var 11. En film som spiller elegant på hele mitt følelse-register, og som jeg allerede nå ser frem til nok et gjensyn med, selv om det ikke er stort mer enn en time siden jeg nå så den igjen sist.

Bildet tilhører: Filmkameratene/ NRK Drama/ Norsk Film/ Svensk Filmindustri

“Jakten på nyresteinen” er for dere som måtte være i tvil en av mine absolutte all time-favorittfilmer, ikke bare av norske filmer, men av alle verdens filmer jeg har sett noen gang. Og boka den er basert på (skrevet av Vibeke Idsøe – som også var ansvarlig for å skrive manus, samt å regissere filmen) har jeg også nettopp lest ferdig nå, og den er også en opplevelse både som smaker veldig godt, og som er lett å fordøye.

Stay goregeous! 🖤

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Ninni – Lillesøster og eskortepike

Det er nå litt over 20 år siden “Hotel Cæsar” gjorde sitt inntog på norske tv-skjermer for aller første gang lørdag 24. oktober 1998, og siden den gang har klart å både engasjere og provosere nordmenn i 19 turbulente år, før eventyret til tok en noe sørgmodig vinterkveld 14. desember 2017. Og da den absolutt siste episoden omsider var en vemodig realitet tenkte jeg at jeg bortsett fra å se opp igjen diverse sesonger i “reprise” på Tv2 Sumo nå og da, ja så skulle jeg aldri få noen nye Cæsar-opplevelser igjen. Og vel. På sett og vis har jeg til nå ikke tatt helt feil, men på en annen måte skulle jeg ikke få helt rett heller.

For høsten 1999, og våren 2000 kom det ut noen bøker basert på fire av skikkelsene som var blant de mest populære fra tv-serien den gang. Disse bøkene fikk jeg der og da aldri tak i da foreldrene mine ikke syntes Cæsar var noe for barn (jeg var 8-9 år gammel da), og i nyere tid har det mildt sagt vært en utfordring uten like å finne de noen steds. Det vil si, helt frem til nå i mars. For da oppdaget jeg at den første Cæsar-boka “Ninni – Lillesøster og eskortepike”, skrevet av Marie Qvam, lå ute for salg på Finn.no!! 😃 Og selv om jeg egentlig ikke hadde pengene til å kjøpe boka der og da kunne jeg likevel ikke la sjansen renne ut mellom fingrene på meg, nå som jeg for første gang på så mange år ENDELIG hadde sjansen. Så jeg endte opp med å kjøpe den likevel. I dag har jeg omsider fått lest den ferdig, så gjenstår det å se da; var det verdt det? Klarte boken å levere opp til alle forventningene og tankene jeg har gjort meg om den i ca. to ti-år, eller burde jeg helst bare ha latt det være med alle drømmene?

Bildet er tatt fra: tv2.no

Når historien i denne pocket-romanen starter er Ninni og hennes storebror Svein (aka. Kongen av Drammen) henholdsvis 6 og 9 år gamle. Begge bor på dette tidspunkt hjemme hos sine foreldre. Det nærmer seg jul og de skal endelig få være med deres far på julegave-shopping i Oslo. Og for de som har fulgt litt med på tv-serien kommer det neppe som noen bombe at denne Oslo-turen ikke akkurat ender særlig godt. For i stede for å ta med de to barna på shopping som avtalt tar pappa Gunnar heller med de to smårollingene på pub. Og på vei hjem igjen til Drammen blir Gunnar utsatt for en stygg fallulykke på Oslo S. En ulykke som skal koste han livet.

Herfra og ut så går raka veien ned til avgrunnen med mamma Gjertrud, som tar inn den ene tvilsomme herremannen etter den andre – hvor ingen av de er sånn nevneverdig interessert i å være noe til farerstatning for Ninni og Svein. I tillegg tar Gjertrud så og si og bytter ut alt som heter for ansvarsfølelse med kong alkohol, så de to barna blir mer eller mindre satt ganske tidlig til å ta vare på seg selv. At barnevernet aldri dukker opp var noe jeg tok meg selv i å stusset litt på, men på en annen side har jeg jo hørt flere lignende historier fra virkeligheten, så jeg antar at dette ikke er så “farfetch” som man helst skulle ønske, og at det helt sikkert finnes langt verre tilfeller der ute i de ganske hjem..

Bildet er tatt fra: tv2.no

Etter at Ninni til slutt i en alder av 15-16 (?) blir forsøkt voldtatt av morens daværende mann mens hun ligger og sover får hun omsider fullstendig nok, og uten å vite helt hvor hun skal gjøre av seg rømmer hun hjemmefra midt i svarte natta, for så å aldri vende tilbake. Dette skal også vise seg å bli den samme skjebnesnatten som hun treffer den rebelske sørlandsjenta Alex(andra) Kvamme for aller første gang, som tar Ninni med seg hjem til sin svært religiøse bestemor, og det tar ikke lange stunden før Alex og Ninni ender opp som bestevenninner, og noen år senere bestemmer seg for å dra to uker til Kos sammen (i Hellas) hvor Ninni noe ufrivillig blir introdusert for den bortskjemte rikmanns-sønnen Jens August Anker-Hansen for første gang. Og selv om det ikke akkurat blir kjærlighet ved første blikk, tar det likevel heller ikke her lange tiden før de finner godtonen, og ender opp som svært intime både en og to og 3123 ganger.

Men etter to alt for korte uker må de begge brått dra hvert til sitt. De lover hverandre å treffes igjen om en knapp måned, noe begge ser ut til å glede seg noe helt utrolig til – og da spesielt Ninni – men når det først har gått en måneds tid skal det vise seg at det første gjensynet blir alt annet enn av det koselige slaget. For når Ninni så ringer til Hotel Cæsar og endelig får kontakt med Jens August igjen virker det ikke helt som han husker henne, og når Ninni så legger til at hun er blitt gravid, at Jens August snart skal bli far, ja så er det mildt sagt en helt annen Jens August hun får stiftet et bekjentskap med, enn den trygge og snille gutten hun tilbragte ferien sin med for bare noen uker siden.

Etter en heftig krangel hjemme hos Ninni drar Jens August frem en sjekk som han mener vil dekke alle utgiftene det vil koste henne å kvitte seg med barnet. Ninni reagerer med raseri, ber han om å komme seg til helvete ut, river i stykker sjekken, og forsvinner så mer og mer inn i sin egen mørke verden. Etter en stund innser hun at hun ikke ønsker å ha et barn som trolig bare vil minne henne om dette empatiløse monsteret. “Monsterbabyen” må derfor forsvinne, så til slutt ender hun altså opp med å ta abort likevel. Og etter å ha “drept” dette “barnet” tar det heller ikke lange tiden før hun bestemmer seg for å også gjøre slutt på seg selv.

Bildet er tatt fra: tv2.no

Heldigvis lykkes ikke dette selvmordsforsøket da storebror Svein finner henne i grevens tid, og får henne innlagt på nærmeste sykehus rimelig umiddelbart. Etter flere drøye uker på sykehus, og i psykiatri, slipper så Ninni ut igjen, treffer nok en gang på Alex(andra) som siden sist har gått fra å jobbe i reiselivs-bransjen, til å jobbe i en annen bransje hvor man også i stor grad “selger seg selv” – eskortebransjen. Først reagerer Ninni med den ene fordommen etter den andre, og tenker at dette ihvertfall aldri kan bli noe hun selv kunne ha drevet med. Men etter eks antall solside-historier fra Alex om hvor uskyldig, problemfritt, glamorøst og trygt det hele faktisk er (noe det til sist skal vise seg å IKKE være), tar Ninni sakte, men sikkert og snur i gangen og finner ut at hun kan gi bransjen en sjanse allikevel.

Og for de av dere som fremdeles har den aller første Cæsar-episoden i relativt godt i minnet så er det altså her at hun etter en stund møter sin store kjærlighet Georg (Anker-Hansen) for aller første gang. Og resten, vel.. Resten er faktisk norges lengstlevende tv-historie! 😊 Ja.. Så er vi nok en gang tilbake til start. For hva syntes jeg så om denne boka? Var den verdt de godt over 300 kronene jeg måtte ut med på Finn som jeg da egentlig ikke hadde? Eller burde jeg bare latt det være med alle tankene og bildene jeg hadde gjort meg opp i min egen fantasi de drøyt 20 årene det skulle ta før jeg omsider fikk tak i den?

Joo altså.. Først og fremst må jeg bare få sagt at det først var litt uvandt å plutselig skulle sitte og følge de forskjellige skikkelsene jeg i SÅ mange år har vært vandt til å først og fremst få på “besøk av” i tv-skjermen i en pocket-bok. Og så var det i tillegg litt rart å plutselig bli presentert for så mange “nye” folk som jeg aldri hadde sett på tv. Så da ble det til at jeg ved flere anledninger stoppet litt opp i lesingen, prøvde å komme frem til når det og det kapitlet tok sted, for så å tenke ut hvilken norske skuespillere er det som kunne ha spilt den og den skikkelsen om også historiene i denne boken hadde hatt en egen tv-serie.

Bildet er tatt fra: tv2.no

Men når det igjen er sagt så betyr det på ingen måte at jeg ikke greide å finne denne boken som særlig spennende eller interessant – for DET gjorde jeg så absolutt! “Ninni – Lillesøster og eskortepike” er kanskje ikke den beste boken jeg har lest dette året, men det er uten tvil den boken jeg har kost meg mest med så langt i år. Det har vært en sann fryd å endelig lese noe som er betydelig mye lettere og chill enn de to Stephen King-mursteinene jeg mer eller mindre har jobbet meg gjennom tidligere i vår, og det å endelig “få lov” til å dykke inn i mitt dypt elskede Cæsar-univers igjen etter snart 3 år siden sist, ja.. det.. har.. utvilsomt.. vært.. sann.. FRYD!!

Nå innser jeg forøvrig at jeg mulig er litt inhabil når det kommer til å bedømme denne lille romanen. For det er altså ingen hemmelighet at jeg lenge har vært det man trygt kan kalle for “noe” over gjennomsnittet Cæsar-fan. Men nja.. Jo, jeg skal altså ikke benekte dette et eneste sekund, men når det igjen er sagt så tror jeg likevel at dette er en bok flere som (av en eller annen uforståelig grunn) IKKE har sett Hotel Cæsar også kunne kost seg med både tre og syv ganger. For er man litt sånn som meg, glad i å fråtse i andre menneskers intriger, “upstairs og downstairs” med alt det måtte innebære, ja så kan jeg godt anbefale denne lille juvelen. Dvs, hvis du mot alle odds skulle lykkes i å finne den noen sted da den altså ikke er sånn kjempelett å få kloa i lengre.

Og helt avslutningsvis vil jeg bare få runne av med å besvare to kvikke spørsmål som jeg kan lett kan se for meg at ihvertfall noen måtte sitte inne med nå? “Sånn bortsett fra Ninni – hvilke andre karakterer fra tv-serien er det man får muligheten til å treffe igjen i denne boken?” Og.. “hvor mye av denne 254 sider tykke historien er det som faktisk foregår på HOTELLET??” Veeel, i tillegg til Ninni er det kun de allerede nevnte skikkelsene Svein, Gjertrud, Alex og Jens August som er med fra tv-serien. Georg, Astrid, Juni, Ragnar, Victoria, Albert og Rolv nevnes så bare vidt, men de er aldri med annet enn at de kort og enkelt nevnes i noen korte setninger her og der. Og det samme gjelder også hotellet. Dette er først og fremst en historie om Ninnis liv før hun “sjekket inn” – og altså ikke en Hotel Cæsar-historie om Hotel Cæsar. 🖤

Stay goregeous!

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Stephen King: Ildbarnet

Bildet er tatt fra: storytel.com

Jeg har heldigvis aldri levd et liv på flukt. Ihvertfall ikke bokstavelig talt. Derimot har jeg brukt mange dager av mitt liv på å være å være en psykisk flyktning, på flukt fra egne tanker. Og jeg har også levd mye i frykt for hva mine innerste, mørkeste krefter kan komme til å gjøre av betydelige skader i forhold til meg selv både fysisk og psykisk, men også ovenfor andre.

Så sånn sett kunne jeg ihvertfall delvis klare å sette meg inn i situasjonen til den 35 år-ish gamle Andy McGee, og hans åtte år gamle datter Charlie som gjør det de kan for å ikke la seg fange av den noe korrupte organisasjonen The Shop som har satt alle kluter til for å få fakket dem, for deretter å bruke dem til å oppnå verdensherredømme.

For det har seg nemlig sånn at far og datter McGee begge sitter på vær sin gave/ forbannelse: Far McGee er i stand til å manipulere enkelte type mennesker til å se for seg ting som ikke finnes, skifte mening, gjøre ting – ved å ganske enkelt gi de et mentalt “jedi”-press. Mens datter McGee kan få temperaturen til å stige noe helvetes høyt da hun basically er en flammekaster på to føtter.

På veien må de begge gjøre ting de ikke har så veldig lyst til, og som dessverre får følger som er noe “uheldige”. For det å leke med andre menneskers mentalitet er helt klart en risk. Plutselig kan det oppstå et uønsket “ekko” i mottakerens sinn som i verste fall vil ta livet av den eller de det gjelder. Og når vi nok en gang er tilbake til datter Charlie sine krefter.. Vel, la oss bare nøye oss med å si at man fortsatt skal være høyst forsiktig med å leke med ilden..

For meg var “Ildbarnet” (eller Firestarter som den heter originalt) stort sett en god leseopplevelse. Den største utfordringen jeg hadde da jeg leste den er litt som med den siste King-boken jeg leste tidligere i vår – at den er på noen hundre sider mer enn jeg stort sett foretrekker. Men når det igjen er sagt så tror jeg likevel at jeg foretrekker “Ildbarnet” fremfor “22.11.63”. Ikke bare fordi “Ildbarnet” ligger på 440 sider, og “22.11.63” på 880, men også fordi “Ildbarnet” føles lettere når det gjelder tematikken.

For mens “22.11.63” serverte litt i overkant mye politiske snork, snorketti snork fra 60-tallet som jeg slet med å bry meg om, så er det stort sett relasjonene mellom far og datter, og de forskjellige skapningene som de treffer på turen og blir tvunget til å forholde seg til som er satt i høysetet denne gang. De aller fleste karakterene er helt greie. Ingen av skikkelsene anser jeg som spesielt minneverdige, jeg tror dessverre at mesteparten vil være mer eller mindre glemt om noen uker. Men de fungerte ihvertfall helt ok der og da mens lesingen enda var et faktum.

Og dette observerer også generelt min oppfatning av denne boken. Den er ikke spesielt kjedelig, men den er heller ikke altfor spennende og unik. Den faller litt mellom barken og vedkubben som en grei leseropplevelse jeg kunne sette pris på mens den enda varte, men som jeg allerede tror har begynt å smelte litt i glemmeboka – tiltross for dens inferno av en trist og dramatisk slutt.

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Arne Bust Mykle: Pompel og Pilt – Plutselig en morgen

Som barn så jeg aldri på “Pompel og Pilt”. Det var en periode hvor jeg trodde at jeg hadde gjort det, men jeg er født i 1991, og sist NRK turte å sende “Pompel og Pilt” var i følge Wikipedia, samt en egen Pompel og Pilt-podepisode fra Ekko – samfunnspodden, i 1985. For selv om det var en del barn som likte denne surrealistiske, nærmest Twin Peaks-aktige dukkeserien – ja så var det også en del barn som brøt ut i hylgråt, av ren skrekk og forferdelse. Så.. Etter å ha forsøkt å sende serien hele FEM ganger ga NRK til slutt opp da de HVER GANG fikk inn en god del klager fra fortvilte foreldre som ikke akkurat satte pris på at hele norges statskanal gjorde barna deres om til stakkarslige sengevetere. #markforlife

Det var først etter at jeg hadde passert 20 at jeg fikk sett denne kultklassikeren da jeg omsider hadde fått kloa i dvden. Og som man sier; fra det punktet og ut er resten en historie uten slutt. Jeg har vært fan siden da, og nå og da klikker jeg meg rundt og ser om det finnes noen Pompel og Pilt-duppleditter som jeg kan slå kloa i og mot. Og “her om dagen” kom kom jeg blant annet over en bok som er skrevet av “pappaen” til disse to legendene, Arne Bust Mykle, som også hadde stemmen til blant andre Pompel i tv-serien.

Men så er spørsmålet – egner dette universet seg like godt i en barnebok med flere tegninger i fulle farver, som da det først og fremst “bare” var en barne tv-serie i 1969 i sort-hvitt? Jeg må helt ærlig innrømme at jeg ble litt skuffet. Absurditetene er der fremdeles, karakterene er så og si det samme. Humoren vil jeg også si absolutt tørre å påstå fremdeles er der. Men likevel.. I løpet av de knappe nokså lettleste 68 sidene så klarte jeg ikke å komme “inn i det” på samme måte som da jeg sist så noen episoder opp igjen for veldig få uker siden.

Hvorfor klarer jeg ikke helt å sette fingerspissene på. Særlig ikke med tanke på at jeg stort sett har funnet samtlige bøker jeg har lest de senere årene mer “creepy” enn de fleste såkalte “skumle” filmer jeg har sett “i det siste”. Men jeg har en liten teori – det har mye å si at tv-serien var i sort-hvitt. Jeg syns automatisk at ting blir mer “uhyggelig så fort man fjerner farvene fra noe, og min fantasi er som kjent ganske så farverik.. Men okei – hva handler så “Plutselig en morgen” om?

Og igjen er det ikke egentlig så mye som er annerledes “siden sist”. Pompel er fortsatt den temmelig feige storebroren(?) som tar seg selv og sitt arbeide i overkant høytidelig, og som tror han er den smarteste, mens Pilt er han lillebroren som til syvende og sist ER både smartest av disse to, men også den desidert modigste. Og til tross for at denne boken er utgitt hele 46 år etter at tv-serien hadde premiere i 69 så har de to reparatørene på ingen måte pensjonert seg, eller skiftet yrke. Ei heller tvert om.

I det boken åpnes opp innser de at de ikke lengre har noe igjen hjemme i bunkersen som trenger å repareres, og de bestemmer seg for å være såpass vågale å ta turen utenfor hjemmet i håp om at det kan være noe i den store, skumle verden som trenger å.. Ja nettopp – repareres. Og på veien treffer de på en del mildt sagt merksnodige vesener. Og ja, Gorgon Vaktmester med familie er selvfølgelig tilbake, og så fort Pompel spør om Gorgon har noe som muligens trenger å repareres går vaktmesteren nok en gang i vranglås. “HAHAHA! Reparere, informere, registrere, telepatere..”. Ja så er det bare for de to vennene å nok en gang finne et sted å hjemme seg, til vaktmesterens rime-bonanza har gitt seg.

I tillegg treffer vi her også en del helt nye skikkelser som en ensom eneboer i en margarinkasse, en ordfører med flere hemmeligheter i alt som finnes av skap og gjemme seg-steder på soverommet, hmmm, og ja, så har vi trillingene Ola Dilt, Ola Dalt og Ola Spekesild & Salt. Bare for å nevne noen.

Alt i alt så skal det sies at til tross for at jeg mener dette universet gjorde seg bedre i den farveløse tv-ruta enn i det gjør i en noe mer farverik bok, ja så er det også flere ting jeg liker ved denne boken. Så er du som meg også en fan av disse to reperatørene (som fortsatt er bedre enn ingen reperatører), så vil jeg ikke anse “Plutselig en morgen” som et dumt kjøp. Vær bare forberedt på at du kan ende opp med en noe svakere blandet saft enn du har lært deg til å venne tidligere.

Yats suoegerog! 😎

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Stephen King: 22.11.63

Tenk deg følgende. Du lever det livet du lever nå som mest sannsynlig er mer eller mindre det samme som du har levd de siste par årene, om ikke lengre. Men så en dag blir du kastet inn i en helt annen verden, hvor en av dine venner ønsker at du skal være over lengre tid med et eneste mål – gjøre landet du lever i, ja kanskje til og med hele verden om til et bedre sted.

I korte trekk er det akkurat et slikt oppdrag den 35 år gamle læreren Jake Epping etter en rekke overtalelser fra sin døende venn Al har sagt ja til idet han forlater det noen lunde trygge og stabile livet sitt i 2011 for å forhindre at attentatet mot John F. Kennedy blir gjennomført i Dallas 22. november 1963.

Det viser seg nemlig at Al har et hull innerst i kafeen sin. Et tidshull (eller en boble om du vil) som fører tilbake til 9. september 1958, klokken 11.32, og som har den fordelen(??) at uansett hvor lenge man er på innsiden av det, altså inne i fortiden, så vil man ALLTID være borte fra nåtiden i kun 2 minutter samme om man velger å bli i fortiden i fem sekunder – eller i fem år! Og skulle noe skjære seg er det “bare” å reise tilbake til nåtiden – sett at man ikke dør der inne – for så å nullstille alt sammen igjen, vel ihvertfall nesten alt..

Men så kommer de helt store spørsmålene. Hvordan har dette hullet funnet sted i utgangspunktet? Hvorfor fører det alltid tilbake til det eksakt samme tidspunktet? Og hvordan kan man være så sikker på hvem som EGENTLIG avfyrte de tre skjebnesvangert skuddene i Dallas, hvor et av de tok livet av den daværende presidenten? Var det Lee Harvey Oswald som sto bak dette drapet slik mange den gang hevdet, og mange fortsatt tror? Var han isåfall alene, eller hadde han noen med seg? Eller var Lee fullstendig uskyldig i dette drapet? Og sist, men ikke minst – ville Amerika vært et bedre sted om dette attentatet aldri hadde skjedd? Eller ville raseopptøyene som kom like etter, Vietnam-krigen, 9/11 også videre trolig skjedd på en eller annen måte likevel?

En ting er sikkert. Stephen King er et geni når det kommer til mye, men disse svarene har han i likhet med hvem som helst andre i denne verdenen ikke. Noe han også understreker selv i noen etterord på de seks aller siste sidene 22.11.63 (som totalt ligger på 880 sider) har å tilby. Men når det igjen er sagt – mannen har tydelig gjort seg ganske mange tanker om dette emnet, og for de som liker å fordype seg i den slags konspirasjoner, og som attpå til ikke har noe i mot en “liten” historieleksjon rundt bl.a russisk og amerikansk politikk på 50- og 60-tallet, ja så tror jeg nok denne mursteinen av en bok vil være midt i blinken. *kremt*

Men for min del som aldri har vært så interessert i politikk og historie – verken hver for seg eller smeltet sammen – ja så ble det en del sider hvor jeg slet litt ekstra med konsentrasjon og motivasjon, enn f.eks der hvor de menneskelige relasjonene mellom Jake og de forskjellige menneskene han møter på og knytter diverse bånd med heller er i et større fokus.

Heldigvis så er det også satt av en hel del sider og kapitler til nettopp disse tingene. Og uten å avsløre kan jeg si såpass som at 22.11.63 byr på en rekke fine vennskap, noen mer uforglemmelig enn andre, samt en kjærlighetshistorie som nok vil fremkalle tårene hos en del der ute når de siste par kapitlene begynner å nærme seg.

Men hva med spenning? Er dette en spennende bok? Nja.. Etter min mening ikke så veldig. Jeg vil heller kategorisere 22.11.63 som en interessant og delvis emosjonell historie, kontra en spesielt spennende bok. For helt frem til et viss punkt er det man leser skrevet i fortid, noe som ihvertfall fikk meg til å tenke at hovedpersonen neppe dør før eventuelt i siste del, eller noe der om kring. I tillegg så var også det faktum at Jake mest sannsynlig kunne nullstille alt sammen og starte forfra igjen om noe skulle skjære seg med på å fjerne en del spenning som ellers kunne ha vært der om det ikke var for nettopp det.

Så skal det også nevnes at 22.11.63 ikke akkurat er det første jeg har prøvd å fordypet meg i som har eksperimentert med tidsreiser og alle fordelene og bivirkningene dette i teorien kan ha. Så jeg hadde en ganske sterk følelse fra veldig tidlig av om hvordan det hele ville ende. Nå trenger jeg ikke avsløre helt eksakt hva jeg trodde på forhånd ville bli den avsluttende konklusjonen, men jeg kan si at da jeg var kommet til siste side, ja så var jeg ikke overrasket over at det var slik det ville gå, for å si det sånn.

Men når det igjen er sagt. Til tross for at ikke alt fenget meg personlig like mye så er likevel 22.11.63 et glimrende eksempel på hvor guddommelig fuckings godt King skriver. Jeg tenker bare at neste gang jeg skal lese noe av han igjen (noe som forhåpentligvis ikke er lenge til <3), ja så kan det være lurt å velge noe som ikke fokuserer like sterkt på amerikansk og russisk historie, politikk, og tidsreiser da dette altså er tema jeg sliter en del å engasjere meg i sånn generelt.

Har du lest 22.11.63?
Hva er din Stephen King favoritt?

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Paradise Hotel Norge S12E01

Bildet tilhører: Nent Group

Så var det endelig på an igjen. Det myteomstridte, høyt elskede og mye utskjelte luksushotellet i Mexico som nordmenn, svensker og bergensere frivillig har reist ned til for å la seg filme under fyllerier, festerier, sexerier, vennskaperier, kranglerier og skranglerier helt siden det herrens år 2009. Oh Paradise, som jeg har savnet ditt kaotiske hotel(l).

For de av dere som fremdeles klorer dere fast til oldschool fasion lineær-tv starter showet først klokken 22.30 i kveld, men for meg startet det hele like etter at klokken hadde takket seg forbi midnatt inne på Viaplay.

Eller, det er ikke 110% riktig. For strengt talt startet PH-året 2020 for min del for noen uker siden med “Paradise Auditions” (også på Viaplay/Viafree) – en miniserie på 8 korte episoder hvor man kunne følge samtlige av årets deltagere gjennom en rekke tester og prøvelser, før det ble avgjort om de skulle videre til Mexico eller ikke.

Ja, også skal det sies at rett før jeg begynte å se vårens første episode i natt så tok jeg meg også en liten tur innom Spotify for å sjekke ut årets (vignett)låt “Kaller På Deg”, som er nydelig skrevet og fremført av selvfeste TIX, som selv var blant årets deltagere – i fjor 😎. En fantastisk energisk og tøff låt som jeg i skrivende stund lurer på om muligens har greid å bli min nye favoritt (eventuelt kun slått av Sandra Lyngs “Moonrise” for/fra sesong 8 i 2015).

På forhånd av årets sesong har blant andre Triana (Iglesias) gått ut og sagt at “alt kommer til å være helt nytt denne sesongen”, noe jeg ikke kan si meg helt enig i. Greit, nå har jeg bare sett en (av 24 episoder?) , men av det som var/er i denne førsteepisoden, ja så er det meste akkurat som før. Så kanskje ikke ALT, Triana – men at det har blitt gjort en hel del nye ting som vi enda bare kan glede oss til kommer, ja jo, akkurat DET tviler jeg ikke på – og jeg GLEDER MEG til å se hva alle disse nye greieriene er for noe (sånn bortsett fra at man har kuttet ned fra 4 episoder i uken til 2 nå, samt at i år blir det to nye sesonger (kommer en i høst også) og ikke “bare” en).

Noe som derimot er helt nytt er (som vanlig) deltagerne. Igjen har Tv3 klart å samle sammen en gjeng som garra vil få den gjennomsnittlige nordmann til å lure; hvor har de egentlig funnet alle disse folka? Eller i det minste.. Samtlige av de. For også i år er det noen som (foreløpig) ikke stikker seg sånn nevneverdig ut, som virker nokså vanlige og, tja, kanskje ikke helt A4, men så godt som.

Men når det igjen er sagt så ER DET JO de som glimrer med sin X-Faktor allerede ved startlinja i vår også. Spesielt begeistret er jeg blitt for blant annet den skjønne frisøren Sania Smestad som lever under mottoet “alt som kan gjøres gjøres”, og som er den første (av det vi seerne får sett) som prøver seg på noe ekstra lekent med en av de andre på hotellet. Ja så har jeg også fått litt sansen for BI-studenten Emil Wille Gramstad som er reflektert nok til å innse selv at han nok kan være litt mye for enkelte. Men enn så lenge syns ihvertfall JEG at gutten bare er sjarmerende.

En annen deltager jeg også har et godt øye til, men som jeg likevel har litt blandede følelser rundt er tøysekoppen Martin Heier som ikke har noe six pack ute på kroppen fysisk, men psykisk. Han er (igjen i følge seg selv) egentlig ganske smart, men har mistet noen hjerneceller de senere årene, noe som igjen ikke skal ha alt for mye å si siden han mener han kan være dum på en smart måte (eller noe der om kring).

Bilde tilhører: Tv3

Foreløpig er det ingen av deltagerne jeg misliker og hater, eller liker å hate, men kjenner jeg meg selv og hotellet mitt godt nok – DET kommer helt sikkert om noen episoder. Det eneste jeg har å sette fingeren på av ting-jeg-ikke-er-helt-sikker-på-hva-jeg-egentlig-syns-om i år er at.. Jeez så unge kidsa på hotellet er blitt nå. I sesong 1 var det flere der inne som var over 25, blant annet “hele norges” Petter Pilgaard som jeg mener var 27 den gang da. Men i år er det foreløpig ikke en eneste sjel som er over 23, noe som får meg til å føle litt mer på “er jeg strengt talt litt for gammel for dette her?” enn jeg er helt komfortabel med.

Men bortsett fra det så koser jeg meg pretty much, la det ikke oppstå noen misforståelse der!! Det er gøy å være tilbake i Mexico, og jeg har en drøss med sommerfugler i magen når det kommer til hva våren har å bringe av alt vi forventer av Paradise Hotel, og alt som vi kanskje ikke visste at vi ønsker oss, men som vi likevel forhåpentlig vil sette pris på når den tid skal pule. *kremt*!! Rule.

Skal du se Paradise Hotel i kveld? 🦋
Flere enn meg som har “tjuvstartet”? 😁

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Hereditary: Ondskapens hus (2018)

Foto: Nordisk Film Distribusjon

Da jeg i høst akkurat hadde greid å psyke meg selv til å se Ari Asters “Midsommar” var jeg ikke treg med å skrive en anmeldelse som ble avsluttet på følgende måte:

“Og nå kom jeg forresten på at jeg enda ikke har sett fjorårets skrekk-suksess Hereditary som i likhet med Midsommar også er skrevet og laget av Ari Aster – så det spørs om jeg ikke skal ta og gi den filmen også en sjanse i løpet av natten.. 😅 Det vil si, “hvis jeg tør”..”

Jeg er ikke sikker på om det var fordi jeg “ikke turte” å se den den natten, eller at jeg bare ikke gadd, men det skulle altså ta meg tre måneder å gjøre det etter at denne setningen var blitt skrevet og publisert, og helt riktig.. Nå har jeg altså tenkt å dele noen tanker jeg har etter å omsider ha sett “Hereditary” fra 2018.

En familie på fire er i sorg etter at mormor har gått bort. Men på en annen side kan det også virke som det er en viss lettelse med i bildet da mormor angivelig ikke bare var helt “enkel” å ha med å gjøre, og uten å spoile alt for mye kan jeg likevel røpe følgende.. at mormor var utvilsomt ganske spesiell! Og da ikke på en spesielt hyggelig måte, SETT AT jeg har tolket slutten sånn noen lunde riktig – noe man stadig bør ta med et par gode spiseskjeer salt.

Foto: Nordisk Film Distribusjon

For ja. Dette er en film som ikke er redd for å være noe mystifistisk og rar. Mye med filmen kan man godt si betyr det og det og det (uten at man nødvendigvis trenger å ha rett), og at her har man hentet inspirasjon fra det og det (uten at man nødvendigvis har helt rett i det heller), men når det igjen er sagt så er likevel “Hereditary” ihvertfall tidvis bedre enn de filmene den nå og da minnet meg om som basically var ALT fra “hjemsøkt hus”-sjangeren som jeg har sett de siste 28 årene.

Og på hvilken måte syns jeg så at “Hereditary” er en av de bedre filmene fra denne meeeeeeget populære “skuffen”? Vel.. For det første tror jeg at jeg faktisk kunne funnet den skummel på det jeg vil kalle for den “RIKTIGE MÅTEN” (altså at den ikke har benyttet seg grådig av billige jump scares, og meningsløse mengder med blod og innvoller, men at den i stede, ihvertfall inntil et viss punkt er ganske så psykologisk creepy) om jeg bare hadde overtalt meg selv til å se den på kino.

Og for det andre.. Vel, dette har jeg ikke gjort noe research på så jeg vet ikke om dette er gjort med vilje eller ikke, men i motsetning til f.eks mesteparten av den nå for lengst ihjel-melkede “The Conjuring”-serien, ja så endte jeg ikke bare opp med å finne “Hereditary” TIDVIS creepy, og pittelitt forstyrrende, men også ganske så morsom. For GUD BEDRE som ting tar av i spesielt den siste halve timen!!

Og jeg trakk ikke bare på smilebåndet EN gang. Niks! – for før rulleteksten til slutt hadde funnet det for godt å dukke opp hadde jeg tatt meg selv i å le rimelig greit minst åtte ganger da ting etterhvert ble ganske så “ekstremt” på en veeeeeeldig surrealistisk og far out måte. Og jeg satt faktisk og tenkte et par ganger at HER har vi potensielt et veldig godt materiale for en parodi.

Men så er det selvfølgelig lov å snu litt på spørsmålet. Hva om “The Hereditary” faktisk ER en parodi? Jeg personlig tror ikke det, men igjen er det ikke bestandig like lett å vite. Er Aune Sand seg selv når han er på tv, eller gjør han seg veldig til fordi han kanskje egentlig føler at han er litt kjedelig privat og hvis det kommer frem offentlig så vil engasjementet rundt han og hans figur trolig dø ut ganske så fort. Okei, kanskje ikke en helt fair, sammenligning, men jeg tar ansats og håper dere ser poenget.

Men enyways, TRE ting er ihvertfall rimelig sikkert. 1. “The Hereditary” er til syvende og sist IKKE den superforstyrrende filmen som en del der ute skal ha det til at den her. 2. Du kommer sannsynligvis til å få mer ut av “The Hereditary” om du ihvertfall ser den et par ganger ekstra etter å ha kommet deg gjennom første gangen. 3. Med mindre du er en av de som virkelig har en helt egen evne når det kommer til å leve deg inn i vær minste lille surrealistiske ting, og som har null og niks kritiske tanker til spiritisme og den slags what so ever – ja, så vil du med ganske stor sannsynlighet finne denne filmen ganske morsom fra tid til annen.

Foto: Nordisk Film Distribusjon

Hmmm. Nå kunne jeg forsåvidt avsluttet denne anmeldelsen med disse tre konklusjonene, men jeg ser en viss mulighet for at hvis jeg hadde gjort det så ville noen sittet igjen med den oppfattelsen om at jeg syns “The Hereditary” er en litt dårlig film på sett og vis, noe som IKKE er tilfelle. For tro meg når jeg sier at dette er i likhet med Midsommar et av de bedre filmene jeg har sett innen skrekkens langstrakte rekkehus de senere årene. Og er du en av de som virkelig går med på at spiritisme og den slags faktisk er the real shit og som kanskje til og med er livredd for å tulle for mye med slike ting, så tror jeg at man lett kan finne hele filmen faktisk som temmelig skummel og forstyrrende.

Men det er nettopp det som er greia. JEG personlig tror ikke nevneverdig på slike ting, og DERFOR finner jeg altså spesielt enkelte scener ved denne genistreken av en film ganske så underholdene fremfor noe særlig annet. Men igjen: “Hereditary” er på ingen måte en dårlig film, det er altså bare jeg som i bunn og grunn er blitt litt i overkant kynisk og apatisk med årene.. 😏😅

Har du sett denne filmen?
Hvis ja – hva er din mening?

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Anette Moe: Tause Ofre

Kristiansand – for en idyllisk og festlig liten by! Selve hjertet i det farverike og glade Sørlandet. Det perfekte sted for alle som bare vil leve lykkelig uten et snev av alvorlige bekymringer, ikke sant? Vel.. Kristiansand har kanskje et “rykte” på seg om å nærmest være et slags Kardemommeby, men som med alle andre steder i verden finnes det selvfølgelig skjebner der også som ikke akkurat er egnet som en spesielt hyggelig god natt-historie for små, uskyldige barn.

I Anette Moes tredje kriminalroman “Tause Ofre” fra 2016 møter vi den mildt sagt ivrige journalisten Fredrikke som akkurat har flyttet inn i en bygård i Kristiansand sentrum for å starte på nytt, etter at hennes mor for en stund tilbake gikk bort. Fredrikke har som folk flest et og annet skjellet i skapet, men desto lengre bak man kommer i denne boken, jo tydeligere blir det at det kanskje er Fredrikke som tross alt har det ryddigste klesskapet av dem alle, selv om at det heller er langt fra perfekt.

For det er nesten litt tragikomisk hvor blytunge byrder resten av de vi møter i denne bygården bærer på sine såre skuldre. Og midt i lesingen så tok jeg meg i å tenke at det hele virker litt i overkant surrealistisk. Men så fikk jeg tenkt meg litt bedre om, tenkte tilbake på folk jeg kjenner, folk jeg en gang har kjent, hvor nære disse menneskene faktisk er/var hverandre rent geografisk, og innså at denne boken dessverre er ganske realistisk av seg likevel. Og at det fortsatt kunne vært enda litt verre, uten at det ville tappet troverdigheten for verken luft eller oksygen.

I all hovedsak blir vi, i tillegg til Fredrikke, kjent med den slitne alenemoren Ida som hver dag må kjempe om å velge mellom sin egen datter og kong alkohol. Vi blir også introdusert for en muslimsk familie hvor det også her (kinda) er moren i familien som i størst grad er satt i fokus. Ja, også vaktmesteren da, som har en mor han i en alder av 50 fremdeles bor hos – under nåde! Og ganske så riktig, det er en rød tråd her merket med “mamma”. Men er dette det eneste som knytter alt sammen når siste kapittel begynner å nærme seg et noe nevrotisk faktum?

For jeg har som dere antageligvis alt nå har skjønt lest ferdig hver eneste side denne lille blokka av en bok har å by på. Og i skrivende stund føler jeg meg heldig som med et par tilfeldigheter har fått kloa i den. For dessverre så er den per dags dato ikke sånn veldig kjent, og det syns jeg både er litt synd, men samtidig også litt kult. Det er synd i den forstand at forfatteren helt klart hadde fortjent mer oppmerksomhet enn hva hun har fått rundt denne boken til nå. Og det er kult i den forstand at jeg nå føler det kinda litt på samme måte som om jeg skulle vært en av færre, men stadig flere her i landet som har vunnet en viss sum i Lotto.

Vanligvis ville jeg nok brukt litt lengre tid på å pløye gjennom en bok på 306/7 sider. Som kjent så sliter jeg noe med konsentrasjonsvansker, blir fort lei, og nøyer meg oftest bare med et kapittel om gangen. Men de siste par dagene har jeg pløyet gjennom 2-3 kapittel i en og samme akt før jeg omsider har lagt tilbake bokmerket, og lukket boken igjen til neste dag. Og akkurat som da Hotel Cæsar stengte dørene for godt i 2017 sitter jeg nå og stiller meg selv følgende spørsmål: “hva skal jeg finne på nå?”.

“Tause Ofre” er med andre ord en bok som har lyktes i å fange min oppmerksomhet i større grad enn en del andre bøker jeg har lest de siste par årene, tatt tak i de fleste distraksjoner og begravd de så godt ned i skogen som overhode mulig. Det vil nok ta en stund før forfatter Anette kan måle seg med den aller største av de største noen sinne, altså Stephen King. Men allerede etter bare denne ene boken syns ihvertfall JEG at det er innafor å begynne sammenligningen.

Så Anette – TUSEN TAKK for en skrekkelig god og fin, til tider nokså sørgelig, men igjen GODT skrevet opplevelse!

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Midsommar (2019)

Bildet tilhører: A24/Nordisk Film Distribusjon.

Siden dagenes morgen har nordmenn likt å mobbe sine naboer på den andre siden av svenskegrensa for å angivelig fremstå som “litt” dumme. Går man tilbake i NRKs arkiver for å se på gamle reportasjer hvor svensker på et eller annet vis er et tema, ja så er det rett og slett noe provoserende hvordan søta bror har blitt omtalt og hånet igjen, og igjen. Nå spørs det derimot hvor lurt det har vært av Norge å drive på med denne hetsen, for når alt kommer til alt kan det virke som at svenskene er klin ruskende gærne, og bokstavelig talt i stand til å gå over lik for å gjøre opp for det de mener er rett. Ja, mest sannsynlig så risikerer jeg nå mitt eget liv bare ved å skrive denne anmeldelsen..

Når søsteren til den unge kvinnen Dani (spilt av Florence Pugh) en kveld tar livet av seg selv og sine foreldre, så sier det seg selv at Danis liv aldri vil bli det samme igjen. Hun reagerer med sjokk og vantro, og naturligvis med en enorm porsjon sorg. Heldigvis har hun en kjæreste i nærheten (spilt av Jack Reynor) som tilsynelatende ser ut som han ønsker det aller beste for jenta si, så når hun blir spurt om å bli med ned til det glade og idylliske Sverige for å ta del i deres “takkefestival” som feires hvert 90ende år, så er det noe hun til slutt velger å si ja til, etter litt frem og tilbake.

Ja, og fra dette øyeblikket tar det ikke lange tiden før vi sammen med Dani og Christian (Danis kjæreste), samt noen studiekolleger av Christian omsider befinner oss i.. Ja nettopp – Sverige. Det idylliske landet som i en årrekke har produsert gode og (stort sett) koselige barndomsminner for generasjoner som Pippi, Emil, Marikken, Lotta, Tjorven, også videre til det UENDELIGE (lenge leve minnene om Astrid Lindgrens eventyrlige verden)!

Bildet tilhører: A24/Nordisk Film Distribusjon.

Og en stund så kan det virke som at inntrykket om at svenskene stort sett er relativt snille og uskyldige av seg stemmer rimelig greit. Gjengen som har reist over blir tatt veldig godt i mot med all hjertens smil og glede, og det er nesten ikke måte på hvilken kjærlighet de møter når de først har ankommet. Men så etter en liten stund kommer det første sjokket. For det skal vise seg at denne festivalen har noen ritualer som for å si det litt forsiktig er noe som burde fått selv den tøffeste bjørnen i skogen til å løpe for livet. Men den gang ei. Til tross for at våre venner på et tidspunkt blir vitne til noen som strengt talt INGEN burde “behøve” å se, ja så velger de etter litt om og men å delvis akseptere det, for så å delta videre på det festivalen har å by på.

En tabbe som skal koste vennegjengen svært, svært mye. For selvfølgelig er det langt i fra “bare” åpningen på denne “takkefestivalen” som byr på en kost som er noe i det tyngste laget for “folk flest” å kunne svelge. Marerittet har bare så vidt begynt, og før vi har rukket å komme halvveis en gang så er det lite som tyder på at ting vil komme til å ende spesielt godt for noen. Og derfra og ut er det aller meste som foregår på skjermen rett og slett TEMMELIG fucked up, og uten at jeg har gjort noe særlig re-search på forhånd kan jeg lett se for meg at dette er en film som en hel del ikke har klart å se ferdig da det på sitt aller verste er noen temmelig groteske ting man blir forsøkt servert.

Med andre ord bør man ha en mage som tåler en del før man eventuelt setter seg ned for å se “Midsommar”, men er man derimot litt mer som meg som tåler det aller meste, og vel så det, og som attpåtil kan sette pris på en en god dose med vold, menneskeskjebner som syres sønder og sammen, håp for menneskeheten som knuses til tusen, litt overlykkelig “gladpornografi” her, litt tøysing med innavl der, ja så er dette absolutt en film verdt å se. For en ting er at dette er en av de desidert DRØUESTE filmene jeg har sett på en god stund, men den er attpåtil veldig bra laget også.

Bildet tilhører: A24/Nordisk Film Distribusjon.

Som jeg var inne på sånn innledningsvis så er det mye med Sverige som med det blotte øye fremstår veldig vakkert og idyllisk. Og dette har filmens fotografer klart å utnytte meget bra. Filmen har – særlig i starten – en rekke pene bilder som simpelthen er veldig behagelig å kunne hvile øynene på. Og det bør også nevnes at deler av filmen har noen animerte sekvenser som er noe av det kuleste jeg har sett av “nordisk film” noen sinne. Ja, nå kan man i og for seg diskutere hvor nordisk denne filmen EGENTLIG er, men det er en diskusjon dere andre eventuelt får ta et annet sted, he-he.

Musikken (av Bobby Krlic/The Haxan Cloak) skal heller ikke utelates i stjerneboka. For sånn bortsett fra det vi får se i åpningsekvensen om hva som da akkurat har skjedd med Danis nærmeste familie så er det i bunn og grunn soundtracket som gjør den beste jobben med å prøve å advare om at dette ikke nødvendigvis er den “kose-filmen” man kanskje trodde at “Midsommar” var da man først tok en kvikk titt på filmens tittel, og første par sekunder ut i en og annen trailer og tenkte; “hmm, dette ser ut som en film jeg kan sette meg ned sammen med familien min å se” (en liten “funfaqt”: min egen mor lot seg faktisk lure på den måten for noen uker tilbake, sååå, ja.. xD).

Ja, også kan jeg ikke runde av denne anmeldelsen før jeg også har servert litt skryte-fillet på regissør og manus-bordet. For gud BEDRE som denne filmen er smart og elegant kokt sammen. F.eks: i det gjengen akkurat er i ferd med å kjøre inn til festivalområdet så snur kamera seg på hodet og bildet vi får se er i noen sekunder rett og slett opp-ned. Dette velger jeg å tolke som et symbolsk frem-pek om at livene deres fra dette øyeblikket vil være snudd temmelig greit på hodet. Og hvis du som meg liker å lete etter, og nærmest gå for å overanalysere slike type grep til du blir både gul og blå, ja så er “Midsommar” absolutt en film verdt å se, men igjen – hvis du tåler det!!

Bildet tilhører: A24/Nordisk Film Distribusjon.

Og nå kom jeg forresten på at jeg enda ikke har sett fjorårets skrekk-suksess Hereditary som i likhet med Midsommar også er skrevet og laget av Ari Aster – så det spørs om jeg ikke skal ta og gi den filmen også en sjanse i løpet av natten.. 😅 Det vil si, “hvis jeg tør”..

Har du sett Midsommar?

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos

Henrik Elvejord Borg: Text on the Beach

Det at norske reality-deltagere oppretter seg en Youtube-kanal, en blogg eller en selvbiografi en liten stund etter at showet de har deltatt i har vært vist for tusenvis av ivrige seere rundt om kring i hele landet er intet nytt. Ja, eller at man forsøker seg på en musikkarriere for den saks skyld.. Men det å gi ut en bok som ene og alene handler om hvordan det er å være med i et slikt tv-program, DET har ingen i lille Norge gjort før. Bortsett fra Henrik “Blodprinsen” Borg, til nå kanskje best kjent fra fjorårets Ex on the Beach.

Før jeg begynte å lese denne boka hadde jeg absolutt ingen forventninger i hele tatt. Jeg hadde til da ikke sett en eneste episode av dette mye omdiskuterte showet selv, så jeg hadde simpelthen minimalt med inntrykk og meninger om hvem denne Blodprinsen er, og hva han måtte være i stand til å utrede. Jeg var åpen for at dette potensielt kunne bli en av de mest underholdende lesningene jeg har begått meg ut på noen sinne, men også at det kunne være blant de dårligste bøkene der ute, som KUN har fått sin “rett til å leve” på samme måte som Melina Johnsens Spotify-hit “Bitch, hør her” – altså et resultat av at de begge er hotte reality-kjendiser.

Men heldigvis skulle det vise seg at det er svært lite som gjør det rettferdig å sammenligne denne boka med “Bitch, hør her”. “Text on the beach” er ikke det beste jeg har lest, men samtidig så kommer det langt tydeligere frem her at Blodprinsen faktisk har lagt sjela si i dette prosjektet, og at dette er en bok han nærmest har ofret både liv og helse (muligens i motsatt rekkefølge) for å få til å bli en realitet. Bokstavelig talt.

Nå er det vel strengt talt ikke så mye av det som skildres i “Text on the Beach” som folk flest allerede ikke har sett i “Ex on the Beach” – jeg har enn så lenge kun sett de 10 første episodene (always a little late to the party..) – så de som håper på å lese om samtlige syke scener som ikke overlevde klippingen, eller som kameraene rett og slett ikke fikk med seg, vil nok bli noe skuffet. MEN er man derimot som meg først og fremst er nysgjerrig på å lese tankene som måtte spinne i hodet på noen som frivillig har valgt å kaste seg ut i en slik galskap som “Ex on the Beach” tross alt er, ja så kan dette absolutt være ei bok av interesse.

Jeg syns ihvertfall mesteparten av “Text on the Beach” er nokså godt skrevet tatt i betraktning at dette er denne unge herrens første bok, samt det faktum at mesteparten er blitt skrevet i alkoholpåvirket påstand, og attpåtil at alt ble skrevet FOR HÅND med en (for å sitere Henrik selv) journalisthåndskrift som han selv i etterkant har hatt litt trøbbel med å tolke.

Boka ligger på 195 sider, og starter nesten på likt med tv-serien. Dvs. ikke helt. For mens selve serien i likhet med de fleste andre reality-show starter nettopp der resten av serien skal foregå – i dette tilfellet på en villa i Afrika – så starter “Text on the Beach” i Norge, og vi får dermed ikke “bare” et dykk i Henriks tanker og følelser på stranda, men også litt om hva slags forventninger og mulige (skrekk-)scenarioer han så for seg før produksjonen startet.

I tillegg er det også blitt kjent i nyere tid at deler av produksjonen måtte settes på vent grunnet et kraftig uvær, og også dette er tatt med her, og etter min mening et av de mest spennende og nervepirrende kapitlene i boken – hvis man ser bort i fra bokas siste par kapitler som tar for seg det som nesten endte opp med et dramatisk rømningsforsøk – som BTW kunne vært kilden til TIDENES oppfølger, en actionthriller som brått kunne fått historien til et par andre nordmenn som også har vært og “kost seg” i Afrika til å, vel om ikke blekne så ihvertfall… Eh – poenget er at jeg glatt hadde både kjøpt og lest den boken!!

Og jeg vil ikke nå avsløre for mye om hva som har ført til at Henrik mot slutten på blodig alvor var på nippet til å flykte fra stedet, men jeg kan si såpass som at han på denne tiden hadde en hemmelighet som strengt talt burde vært catchet opp i da diverse tester av deltagerne ble gjort før innspillingen ble satt på rec. Og at det muligens er flere ting de i produksjonen burde vært bedre på når showet omsider var ordentlig i gang. Dere som har sett sesong 1 allerede, mulig dere alt vet. Men til alle dere som i likhet med meg av og til liker å lese boka først – gled dere!

Helt avslutningsvis vil jeg bare få tillegge at jeg underveis av denne anmeldelsen fristet meg til å spørre Henrik om han i skrivende stund har noen konkrete planer om andre bokutgivelser i løpet av fremtiden, og dette er hva jeg fikk til svar:

«Det har jeg tenkt til, ja. Dog ikke med det første.»

Har DU lest Text on the Beach?

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos