Kategori: ANMELDT!

The Victim (2011)

02.10.2013 kl. 21:0603.02.2019

Gammelt nytt – Verden er mett på feige hyklere som tenker først og fremst på seg selv, sheriff James Harrison blant annet. Når han under en seksuell omgang får spørsmål fra sin partner om han snart vil komme ender det med at han brekker nakken på henne. Han roper på sin kollega Jonathan for å fortelle hva som har skjedd, forså å få han med på å kvitte seg med liket, i tillegg til at de må drepe den uskyldige kvinnen Annie, den avdødes venninne som er like i nærheten. Heldigvis for Annie overhører hun det hele og for sin anledning til å stikke av.

Hun klarer å løpe et stykke og ender opp med å finne en hytte hvor hun møter den enslige 50-åringen Kyle Limato. Annie er naturligvis veldig ute av seg og sliter i begynnelsen med å fortelle om hva, hvordan, hvem og hvorfor på en rolig måte. Kyle vil helst ha minst mulig med det hele og gjøre og foreslår at han kjører henne til politistasjonen hvor hun kan fortelle hva som har skjedd. Men sannheten er at James Harrison er en type som er vandt til å styre skuta og få det som han vil. Etterhvert innser Kyle at Annie har rett, og blir med på å gjøre det han kan for å beskytte henne.

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det tar ikke lang tid før James og Jonathan banker på døren og spør om han har sett Annie. Kyle nekter og etter en stund bestemmer de seg for å dra videre, eller gjør de?

Hele filmen åpner opp med helt grei intro som ikke er alt for lang, men som samtidig kunne vært kortere. I følge filmen selv er den bygget på en virkelig historie, noe det går an å tro på da den ikke er spesielt urealistisk på noen måte. Den er uttalt som en “fun sleazy grindhouse film”, men minner mer om en litt dyster dramafilm, eller i beste fall som en thriller. Det er ikke noe spesielt med The Victim som skiller seg fra andre filmer i sjangeren, og den fungerer helt greit. Historien virker noe tynn, så sånn sett er det greit at filmen ikke er lengre enn rundt 75 minutter.

© Bildet tatt fra sdd-fanatico.org

Blant hovedrollene møter vi Michael Biehn (som også står bak manus og regi) og Jennifer Blanc som Kyle og Annie. I løpet av kort tid i filmen får de et ganske tett forhold da blant annet er en ganske intim sex-scene som etterlater lite til fantasien. Med tanken på at sex-scenen dem mellom er såpass realistisk, og særlig med tanke på at Michael Biehn og Jennifer Blanc i virkeligheten er kjærester, kan det tenkes at akten vi får se faktisk er ekte vare. Ja, det kan faktisk til og med tenkes at Biehn her har brukt The Victim til en unnskyldning til å pule dama si på film, uten at han skal beskyldes for å lage ren porno.

Sluttscenen har neppe, og kommer neppe til å overraske mange. Generelt er filmen ganske forutsigbar og til tider litt tam. Filmen hadde ikke tatt skade av litt mer spenning, og den kunne til tider gått litt raskere. Det er egentlig ikke så mye mer å si. Som jeg alt har nevnt, The Victim er en helt grei film.

Terningkast

Vi reblogges!

Christine (1983)

25.09.2013 kl. 19:1003.02.2019

Når noen omkommer i trafikken er det alltid noen bak et viss ratt som får skylden. Selvfølgelig, man kan ikke skylde på biler. Akkurat som det ikke er pistoler som dreper, men den som trekker i avtrekkeren. Ah, om det bare var så “enkelt”.

I Detroit blir en dag 58-modellen Christine født. Christine er en rød og hvit bil, mer konkret en Plymouth Fury. Utenpå ser hun ut som en hvilken som helst bil av sitt merke, men det er bare utenpå. Innerst inne befinner det seg en ondskap som nærmest kan beskrives som udødelig.

De unge mennene Dennis og Arnie er som gutter flest. De drikker øl, ser på de flotteste jentene på skolen, og er opptatt av å få seg et nummer. I starten av filmen er de bestevenner, og det ser ut som ingen eller ingenting kan ødelegge forholdet. Når Arnie en dag får øye på en skraphaug av en bil begynner ting derimot å skje. Han blir mildt sagt betatt, og bestemmer seg for at han skal ha denne bilen, samme hva det måtte koste. Dennis forsøker å prate han fra det, men til ingen nytte. For 250 dollar blir bilen Christine, hans.

Foreldrene til Arnie er alt annet en blid når han kommer hjem, og forbyr han å ha bilen hos dem. Arnie får fort for seg at alle er i mot hans nye flamme. Hans personlighet forvandles mer og mer til det verre, samtidig som han sårer og frastøter seg folk med kortere og kortere mellomrom.

Samtidig som han stadig støter fra seg folk begynner politiet å komme over stadig flere lik, hvor dødsårsaken er mer av den uforklarlige. Mistanken er selvfølgelig mest knyttet til Arnie, men Arnies eks-kjæreste tror ikke det er han som står bak. Men Christine derimot. Hun får med seg Dennis til å ødelegge Christine en gang for alle. En sak som er lettere sagt enn gjort.

Filmen er basert på Stephen Kings novelle med samme navn, regissert av John Carpenter. Med de to navnene burde det være nok til å tenke at dette er en fantastisk film. Særlig siden det også er tilfelle kunne jeg avsluttet filmanmeldelsen her, og bare klint til med et terningkast. Men jeg skal selvfølgelig gjøre det litt mer ordentlig enn som så. En god film trenger også en bedre anmeldelse, selv om vi allerede har noen ganske sterke utgangspunkter for at den er god.

De fleste karakterene vi blir presentert for er skikkelser vi skal elske å hate. Vi blir presentert for den ene drittsekken etter den andre, noe som kanskje er en av grunnene til at vi til tross hvor sykt det måtte være faktisk ender opp med å håpe at Christine får gitt de en velfortjent, smertefull død. Samtidig er det også noen karakterer som er der for at vi skal bli glad i de, som igjen gjør at vi sitter og håper at de klarer seg helskinnet gjennom hele filmen, og overlever.

Musikken er som man kan forvente av en 80-talls film veldig episk, og den er som man kan forvente fra Carpenter veldig god. Vi får servert det ene høydepunktet etter det andre. Christine er en film som er sjeldent kjedelig, den har en flott flyt og det blir kort fortalt ikke for mye av det ene eller det andre. Den er ganske enkelt ikke langt unna å være perfekt. Faktisk er det ikke mange grunner til at denne ikke skal få en sekser på terningen. Men det er en ting som trekker litt ned.

Selv om filmen er godt skrevet, godt regissert, ganske original (både den gang og også nå) og alt det der, så er det likevel en ting som trekker litt ned, nemlig det faktum at den egentlig ikke har noen overraskelsesmomenter. Jeg liker å bli litt overrasket eller sjokkert når jeg ser film, og det er det eneste som gjør at jeg ikke kan gi den full pott.

Terningkast

Vi reblogges!

17.09.2013 kl. 12:1403.02.2019

Mama (2013)

8 kommentarer

For oss som har sansen for skrekk og eventyr (gjerne kombinert) burde ikke Guillermo Del Toro være et fremmed navn. Uten å overdrive må jeg personlig få sagt at han er en av de større filmskaperne per dags dato som virkelig kan sitt arbeide med glans. Mama er intet unntak!

Fem år etter en mystisk tragedie har onkel Lucas fremdeles ikke gitt opp håpet om at niesene er live. Til hans begeistring og glede blir begge en dag funnet, vel og merke ikke helt de samme barna som da de sammen med deres far ble meldt savnet. De blir funnet helt alene, helt uten spor til faren.

Lucas og kjæresten Annebel vinner til slutt ansvaret om jentene, så lenge de velger å flytte inn i et annet hus på ukjent adresse. Annabel viser seg tidlig å ikke ha like god kjemi med barn som det Lucas har. Hun har i starten en dårligere innstilling og tålmodighet, men når hun alene må passe de en stund etter at Lucas blir utsatt for en “ulykke”, får hun etterhvert et nærmere og bedre forhold til barna.

Men det er ikke bare barna hun kommer nærmere innpå, hun kommer stadig også nærmere innpå Mama. Men hvem er egentlig Mama? I følge jentenes lege lider eldstejenta Victorua av dissosiativ personlighetsforstyrrelse, og dermed inntar rollen som det mystiske fenomenet. Nok en gang tar legene feil da sannheten skal vise seg å være langt mer urovekkende enn noen kunne drømme om.

Det viser seg at Mama er en skikkelse som aldri har fått fred i sjelen etter at hun led en grusom skjebne for mange, mange år siden. Hun skal til slutt ha hoppet utfor en klippe med sitt eget barn, uten at barnet ble med hele veien ned til vannet. Siden har Mama alltid lurt på hvor det egentlig ble av.

Filmen kan i starten virke litt treg og smått litt kjedelig, men det tar seg opp etter en stund. Den er ikke veldig skummel, men litt skummel, det er den, der og da. Utenom stemningen er det ikke til å komme utenom at det også er plantet en rekke effektive jump-scares her og der, som hjelper godt på.

De største scenene er som ved de fleste andre Del Toro-filmer animert. Når det er sagt. Del Toro beviser at animasjon i film slettes ikke trenger å være en u-ting. Selv om de kan virke litt tvilsomme til tider er animasjonene stort sett laget på en gjennomført og kul måte som gjør at det hele kommer godt ut med æren i behold. Del Toro kan sine animasjoner og lykkes som oftest bedre der alt for mange gjør feil.

Noe av det jeg tidligst fikk et godt forhold til er utvilsomt det emosjonelt gode soundtracket som kan få selv de døde i begeistring. Man skal være bra kald, eller helst døv for å ikke kunne kjenne hårene reise seg (i positiv forstand) av musikken som her er komponert av Fernando Velázquez.

Kort oppsummert er det hele en av de bedre skrekkfilmene som er laget de siste 20 årene. Historiemessig så kunne det vært gjort litt mer for å motivere, og stemningen er ikke SKUMMEL NOK, likevel gjør filmens flotte animasjoner, forførende soundtrack, effektive jump-scares og troverdige skuespillere at det hele er mer enn bare nok en middels god film!

Terningkast

Vi reblogges!

8 kommentarer

Evil Dead (2013)

10.09.2013 kl. 15:3103.02.2019

En vennegjeng på fem bestemmer seg for å tilbringe litt tid på en hytte i en gudsforlatt skog til Mia klarer å bli rusfri. Denne gangen har de bestemt seg for at det ikke skal gå som sist da Mia fikk en overdose og var nær ved å aldri våkne opp igjen.

Samme hva som skjer vil de ikke la henne dra tilbake før hun er helt ren. Men Mias rusproblemer viser seg tidlig å bli den mildeste utfordringen de skal få stri med.

Nede i hyttens kjeller finner de mange gamle ting, blant annet en bok som de alt for sent skal innse hva egentlig er. Når Eric begynner å studere boken leser han opp høyt noen ord, og vips har han uvitende sluppet løs et helvete de ikke i sin mest jævlige fantasi kunne se for seg

Når Mias oppførsel blir mer og mer voldelig tror de først at det skyldes at hun er blitt desperat etter en ny dose dop. Men når flere av vennegjengen også begynner å følge hennes skremmende eksempel begynner Eric å fatte hva han faktisk har gjort. Han studerer boken nærmere og finner ut at det er bare tre ting å gjøre når noen har blitt til en demon; Brenn dem, begrav de levende eller parter deres kroppsdeler! Alle metodene blir i løpet av filmen utført på de forskjellige karakterene.

I større deler av filmen kan det virke som det er Mias bror David som skal ende opp som hovedpersonen , den nye Ash fra The Evil Dead I, II og III, men det viser seg å være Mia som har blitt utdelt den æren denne gang.

Det skal sies at dette er atter en remake som ikke er like god som den opprinnelige. Likevel er dette en av de desidert bedre. Noe av det jeg liker best med denne er at starten ikke er like langdryg før det begynner å skje ting, da denne er rett på adrenalinpumpa ganske raskt.

I likhet med 1981-filmen har denne noen ganske voldsomme og spektakulære scener, og… La oss snakke litt blod mens vi er i gang. Denne har mildt sagt en del blod. Særlig i sluttscenen både spruter og regner det blod, uten at jeg skal avsløre eller gå noe særlig mer inn på hva, hvordan og hvorfor.

Evil Dead er alt i alt en djevelsk blodig opplevelse som på ingen måter har skuffet meg. Ja, den gir ikke de samme følelsene som den første, men jeg koste meg mye likevel. Enkelte som har sett denne filmen før meg har uttalt at det føles rart å se “Evil dead” uten Bruce Campbell som altså spilte Ash i de tre The Evil Dead-filmene. Vel, helt uten Campbell er den dog ikke hvis man spoler seg gjennom rulleteksten og ser de tre-fire siste sekundene. Groovy..

© Bildet er tatt fra whatsoninthemedia.blogspot.no

Til slutt skal Evil Dead også ha for et emosjonelt, fantastisk og dystert soundtrack som virkelig vekker demonen i deg.

Nok en gang er originalen fremdeles best, men Evil Dead er likevel etter min mening en av de virkelig bedre remakene som noen gang er laget.

Terningkast

Vi reblogges!

Dark Shadows (2012)

23.07.2013 kl. 23:0703.02.2019

Flere har garangtert fått med seg Dark Shadows nå, et av de nyere “verkene” til Tim Burton.
Igjen har han ansatt sin gode venn Johnny Depp, og kona har han heller ikke denne gang latt være igjen hjemme.

Det er flere årsaker til at jeg har utsatt denne filmen en stund. Først og fremst er ikke jeg blant de største tilhengeren av verken Helena Bohem Carter, Depp eller Burton. Ikke misforstå, jeg har ikke noe i mot de. Det er helvetes godt stykke som skiller dem fra foreksempel… Ja, en del av de personene jeg faktisk ikke liker her i verden. Men til poenget. En av årsakene til at jeg har latt denne filmen vente en stund er først og fremst at både Depp og Burton har tapt seg en del med årene, jeg har sluttet å forvente noe særlig av de begge, og jeg er ikke blant de som stresser med å se det jeg ikke har all verden tro på lenger. Og la oss være ærlige, Tim Burton er en av de mest oppskrytte filmskaperne som noen gang har gått omkring.

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Handlingen starter på slutten av 1700-tallet. Vi blir introdusert for Barnabas Collins (Johnny Depp) som i starten er et menneske, inntil den sjalue heksa Angelique kaster en forbannelse over han som innebærer blant annet at hans kjæreste kaster seg utfor en klippe. Som ikke det skulle være ille nok gjør hun han i tillegg til en vampyr forså å stenge han inne i en kiste som graves ned under jorden.

200 år senere, nærmere bestemt i 1972 blir kisten funnet av noen arbeidere. De åpner den, noe de så vidt rekker å angre på før Collins dreper dem en etter en, raskt og overlegent uten motstand. På vei tilbake til sin gamle herregård kommer han over en rekke ting han virkelig ikke aner hva er da det blant annet ikke fantes biler og Mac Donalds da han ble begravd.

Dark Shadows er en film som forsøker å være en slags skrekk-komedie. Dessverre feiler den ganske udiskutabelt i å være både skremmende, spennende og morsom. Det er vel ikke for ingenting at denne filmen har fått en noe begrenset kinovisning blant annet her til lands… For å sette det litt på kanten er dette et oppkast av forskjellige ting Burtin og Depp har gjort før. Det er ikke noe originalt å hente, hele filmen er en klisjè. Den er kjedelig, Burton har kort fortalt ikke turt å gjøre noe utenfor den sikre oppskriften på hva folk pleier å like. Det er vel og bra å holde seg til det man fungerer, men etter en del filmer går folk lei og man vil se noe nytt. Å lage film handler faktisk også om det å våge å gjøre noe risikabelt, tørre å ta en risk!

© Bildet tatt fra joblo.com

Det er heller ikke å komme utenom at i tillegg til klisjèfylte replikker, og et meget klisjèrammet plott så har man for sikkerhets skyld ansatt folk foran kamera som man vet har en del fans. I tillegg til gjengangerne Depp og Bohem Carter møter vi også igjen Christopher Lee, vel og merke i en av de mindre rollene. Alice Cooper er også invitert i rollen som seg selv. Eva Green, godt kjent fra blant annet James Bond-filmen “Casino Royale” er ansatt som filmens bad-girl. Michelle Pfeiffer spiller Elizabeth Collins Stoddard, en av de nye eierne i Barnabas hjem. Chloë Grace Moretz spiller Elizabeths datter, og så må vi ikke glemme at Bella Heathcote også er med på leken som Barnabas flamme. Alt i alt en gjeng med veldig kjente og sikre støttespillere.

Det som trekker mest opp er filmens effekter, på det filmatiske er det faktisk intet å hakke på da vår kjære regissør er en perfeksjonist. Og ja, Dark Shadows er fremdeles en bedre kjærlighetshistorie en Twilight. Dessverre holder det langt i fra på vekten denne gangen, den andre siden veier for tungt.

For å oppsummere det hele ganske kort. Depp og Burton begynner å bli slitsom, for ikke å snakke om Burtons kone som vi aldri blir kvitt så lenge de to er sammen. Burton er redd for å gjøre noe utenfor det han vet fungerer, og det må vel være en av hans største forbannelser i livet som den outsideren han alltid vil være. Selv perfeksjonister må tørre å være litt vågale innimellom. Jeg vet i alle fall om tre personer som burde vurdere pensjon snart…

Forresten, en siste ting. Filmen er basert på en tidligere tv-serie ved samme navn. En serie både Burton og Depp forguder, noe som kan gjøre filmen ekstra lite forutsigbar om man har sett serien, da den visstnok skal være veldig tro mot originalen ifølge det jeg har lest.

Terningkast

Vi reblogges!

The Others (2001)

12.07.2013 kl. 11:5103.02.2019

Den noe ignorante, bestemte og strenge Grace Stewart bor alene med sine to barn Anne og Nicholas. Vi befinner oss mot slutten av andre verdenskrig noe som i utgangspunktet er med på å sette en litt dyster stemning.

En dag dukker det opp tre mennesker på døra som blir deres nye tjenere etter at de forrige har forsvunnet så og si sporløst. En eldre kvinne og mann og en yngre kvinne som ikke kan snakke. Bak Grace sin rygg snakker de om en forandring som skal skje, når tiden er inne. De tre tjenerne har flere ting de holder tilbake som Grace og barna enda ikke vet, en “hemmelighet” som skal vise seg å være nokså… Mørk.

Anna og Nicholas lider begge av en sterkere allergi mot lys. For barnas beste har moren en del regler hun har laget for å passe på dem. Blant annet skal det aldre være mer enn èn dør i huset som er ulåst om gangen, og gardinene skal alltid være trukket igjen. Barnas far og Grace sin mann befinner seg ute i krigen, og ingen vet helt sikkert om han er i live.

I tillegg til usikkerheten om mannens livsstatus og barnas allergi skal Grace også få en utfordring med det som kan se ut til å være en hjemsøkelse. En hjemsøkelse hun fornekter og i begynnelsen gir barna og tjenerne skylden for når det skjer noe som at det foreksempel kommer bråk fra etasjen over. Etter en stund begynner det å gå opp for henne at ting absolutt ikke er som hun har trodd. Faktumet er nemlig at det er gjenferd i huset, men hvem er det som hjemsøker hvem?

The Others er en film det ikke blir laget alt for mange av i dag. Den har en mørkere stemning fra første scene som holder seg stabil hele veien. For mange kan nok dette virke som en litt kjedelig film da særlig i begynnelsen da det ikke er mye som skjer. For min del går den litt tregt, men er man tålmodig nok så kan man finne ut at det var verdt det likevel.

Man får underveis en rekke hint om hva som egentlig er tilfeldig, og når sant skal sies tror jeg ikke mange vil få den helt store aha-opplevelsen. På den positive siden igjen så er filmen i alle fall godt skrevet og skuespillerne gjør en seriøs og troverdig jobb. Når det kommer til rollefigurene kunne det vært mer å hente, men det er ikke verre enn at det funker ok.

I de mest sentrale rollene finner vi Nicole Kidman som Grace, som er i godt selskap med blant annet Fioonula Flanagan, Alakina Mann, James Bently, Eric Sykes og Elaine Cassidy.

Alt i alt havner The Others verken blant filmer som har gjort meg svært begeistret eller svært mindre begeistret, den er som jeg nettopp skrev helt ok. Kan det være at den hadde vært hakket bedre om ikke Tom “Scientologi-Freak” Cruise (eksmann av Nicole Kidman) hadde hatt noen fingrer med bak kulissene? Ja, jeg tror det.

Terningkast

Vi reblogges!

The Uninvited (2009)

05.07.2013 kl. 06:3303.02.2019

For en liten stund siden, da jeg enda var i gang med 30 Days of Horror Movie Challenge valgte jeg å skrive om blant annet The Ring under utfordringen Horror Movie For A Chicken. I og med at The Uninvited kommer fra produsenten av The Ring, var det derfor med lavere forventninger jeg bestemte meg for å se den.

I The Uninvited møter vi unge Anna som nettopp har tilbrakt ti måneder på psykiatrisk etter hun var vitne til at hennes syke, sengeliggende mor døde under en tragisk ulykke. En skjebnesvangert eksplosjon. Psykologen hennes mener hun nå er moden til å reise hjem igjen da det ser ut som hun har kommet over det verste.

I løpet av den siste tiden har Annas far fått seg ny kjæreste, den mystiske, tidligere sykepleieren Rachel. Hjemme møter hun også igjen søsteren Alex som lurer på hvorfor hun ikke har svart på brevene hun sendte mens Anna var innlagt. Det viser seg at Anna aldri har fått noe brev fra søsteren, og det mistenkes at faren har forhindret brevene i å komme frem i frykt for at hun skulle få vite om hans nye kjæreste mens hun enda var innlagt.

Filmen har en del fokus på Alex og Annas avdøde mor. Siden den tragiske natten har Anna jevnlig vært plaget av mareritt, og skremmende hallusinasjoner. Attpåtil får de to søstrene stadig en større mistanke om at det er noe galt med Rachel.

Etter å ha tatt noen telefoner rundt til Rachels tidligere arbeidsplasser finner de ut at hun egentlig heter noe annet. Tryggere føler de seg heller ikke når de kommer over historier på nettet som forteller om en far som har blitt sykelig forelsket i en kvinne kort tid etter den tidligere konen har blitt drept i en bilulykke, og hvor døtrene senere har blitt drept på grotesk vis.

Er Rachel simpelthen den samme kvinnen som drepte den moren og barna den gang? Er Rachel en psykotisk, gal kvinne som er villig til å drepe dem for å få deres far for seg selv?

Har du ikke sett veldig mange skrekkfilmer før kan dette være en grei film som til og med kan overraske deg og sjokkere deg noen ganger. Har du derimot sett et par er det lite som du ikke klarer å forutse også her. Uten å avsløre for mye kan jeg si at ting virkelig ikke er som forfatterne vil ha oss til å tro. Mot slutten kommer det en twist som løfter det hele et hakk opp, men er man litt oppmerksom på en del ting som ikke bør stemme under veis burde man klare å skjønne greia før det avsløres at det er noe helt annet som er galt enn det vi alså skal tro.

Når det kommer til stemningen i denne filmen så dette atter en ikke veldig skummel film. Du blir forsøkt skremt av blant annet en creepy hånd som kommer fra intet på et soverom midt på natten, i tillegg til “gjenferdet” av Anna og Alex sin mor som “går igjen” når det passer henne. Jeg kan se for meg at dette er en film flere av dere har hørt skal være skummel fra kyllingene i samfunnet. Men seriøst, The Uninvited har noen kule scener, men Hufsa fra Mummidalen er ti ganger skumlere.

På rollelisten står blant annet Sucker Punch-stjernen Emily Browning sammen med Elizabeth Banks (“Slither”, “The Hunger Games”), Arielle Kebbel (“The Grudge 2”, “Aguamarine”) og David Strathairn (“Lincoln”, “L.A Confidential”). Skuespillerne er vel de som skal ha høyest skryt i denne filmen. Sånn, da var det sagt.

Til slutt skal det også nevnes at dette er remaken av en den sør-koreanske A Tale of Two Sisters. Etter å ha googlet denne filmen lurer jeg på om det var den jeg skulle sett i stede, da i alle fall plakaten til den filmen ser hakket mer uhyggelig ut.

Er du en kylling så kan The Uninvited være en grei nok skrekkfilm, hvis ikke er dette bare enda en midt på treet-film.

Terningkast

Vi reblogges!

Red Mist (2008)

02.07.2013 kl. 21:1402.02.2019

Når en gjeng unge, berusede legestudenter blir fortalt av en fyr at han har fersket de i å ta dop bestemmer de seg for å lure i han det samme som de selv tar, i håp om at han da ikke vil sladre. Det hele ender forferdelig galt og den stakkarslige mannen, Kenneth, faller om og havner i koma.

Alle sammen er naturligvis i sjokk, men det er bare Catherine som ønsker at de skal fortelle politiet hva som har skjedd. I motsetning til de andre i venneflokken syntes hun synd på Kenneth allerede før det ble bestemt at de skulle lure i han dop blandet med sprit. Men uansett hennes samvittighet og behov for å fortelle politiet hva de har gjort, nekter de andre å gjøre det samme. Til tross må hun jo tenke på alle de menneskene de i fremtiden kan hjelpe og redde livene til som de gode legene de skal bli?

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er usikkert om Kenneth noen gang kommer til å våkne, skjer det er det større muligheter for at han aldri blir seg selv igjen. Catherine bestemmer seg for å gi Kenneth et stoff for å hjelpe, men det skal snart vise seg at hun gjør det hele mye, mye verre. Det hele ender med at Kenneths sjel forlater kroppen og begynner å slakte de som lurte han en etter en. Absolutt ingen skal skånes. Vil politiet tro på sannheten om at det er Kenneths sjel som begår alle de grusomme drapene og selvdrapene mens kroppen hans ligger i koma, eller vil noen andre få skylden?

Filmen er laget av blant annet Paddy Breathnach, mannen bak Shrooms fra 2007. Jeg har sett Shrooms og likte den, men etter min mening er Red Mist, eller Freakdog som denne filmen også kalles, hakket bedre. Den minner selvfølgelig om utallige ungdommer-som-blir-drept-en-etter-en-filmer vi har sett før, men det kule her er at morderen faktisk begår terroren fra sykesengen, i koma!

I rollene møter vi blant annet Arielle Kebbel (The Grudge 2 (2006), The Uninvited (2009), American Pie Presents Band Camp (2005)) som Catherine. En søt og flink skuespillerinne som jeg tror vi vil fortsette å se og høre fra i fremtiden. I rollen som koma-Kenneth finner vi Andrew Lee Potts fra blant annet 1408 (2007), Return To House On Haunted Hill (2007) og New Year`s Day (2000).

På min målestokk havner denne filmen midt på blant annet for at den altså minner om skrekkelig mange andre filmer som er laget, altså er den ikke alt for original. Samtidig skal den ha for sine blodige og stilige effekter, og stemning som trekker oppover. Når det er sagt må jeg igjen komme med noe som trekker litt ned igjen da troverdigheten i denne filmen ikke er den aller beste med tanke på karakterenes oppførsel, reaksjoner og et par andre ting som dessverre er veldig vanlig i denne type film.

® Bildet tatt fra i1142.photobucket.com

Terningkast

Vi reblogges!

A Serbian Film (2011)

17.06.2013 kl. 15:3903.02.2019

A Serbian Film, totalforbudt i flere land, blant annet her i Norge. Men jeg vil stille meg spørsmålet, hvor lenge vil det vare? Det er ikke noe nytt at det å forby noe som regel går mot sin hensikt. Ønsker man virkelig å sjekke ut The Serbian Film så er det like lett sagt som gjort for i tillegg til at det er veldig lett å bestille den fra en og annen utenlandsk nettbutikk som undertegnende har gjort, kan den også streames på nett. Gratis til og med. Etter min mening er A Serbian Film IKKE verre enn Cannibal Holocaust fra 1980 som var ulovlig her til lands frem til den usensurerte versjonen til slutt ble tillatt i 2006. Og hvorfor er Cannibal Holocaust på flere vis verre, først og fremst er det scener i den filmen som ikke er fake, da først og fremst dyremisshandlingen som var helt unødvendig. I A Serbian Film er det som har gjort filmen ulovlig å selge i det minste skuespill, effekter og juks.

Da den kom ble den i slutten av april 2011 sendt ut på det norske markedet, men ble veldig fort trukket tilbake da medietilsynet ble tipset av både politiet og vanlige folk som hadde sett filmen. Mediatilsynet så dermed filmen og gikk inn for å forby den da den vistnok bryter med noen paragrafer i Norges lover:
«Med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder eller med begge deler straffes den som utgir eller frambyr til salg eller leie eller på annen måte søker å utbre film, videogram eller lignende der det i underholdningsøyemed er gjort utilbørlig bruk av grove voldsskildringer.» – Utdrag fra paragraf 382…

Men..
Hva er egentlig plottet her?

Milos er en av verdens største pornostjerner som nylig har sluttet i bransjen og satt fokuset på familien. Han har en nydelig kone og en fem år gammel sønn som han elsker over alt på jord. En dag blir han tilbudt å gjøre et lite comeback innenfor pornoen, i tillegg til en betaling som sørger for at han ikke trenger å bekymre seg for det økonomiske resten av hans liv. Milos har som folk flest noe gjeld her og der han skulle blitt kvitt, i tillegg til at han og familien har ikke verdens beste råd. Det ender med at han signerer en kontrakt, til tross for at det ikke står et ord om hva filmen han snart skal medvirke i, skal inneholde.

Nilos aner tidlig at ting ikke er som det skal og ringer sin bror som jobber i politiet i håp om å få vite mest mulig om crewet på denne filmen. Researchen broren gjør ender ikke opp med de alt for oppsiktsvekkende avsløringene. Nilos fortsetter å gjøre det han blir bedt om, til tross for at oppgavene stadig blir verre og verre. Opptakene foregår på et nedlagt barnehjem, noe også Nilos kone stusser over når hun får vite om det.

Foto tilhører: Invincible Pictures

De mer uhyggeligere partene starter når han får en avsugning av en gråtende kvinne som han får beskjed om å slå i hodet. Senere i denne filmen kommer den en scene hvor han noe dopet knuller en kvinne bakfra mens han slår henne i ryggen flere ganger med knyttede never. Det er fort gjort å tenke at man har kommet over det verste i det han får et sverd i hånden som han kutter hodet av henne på, mens han fremdeles tar henne bakfra og herved har debutert som nekrofil. Har du derimot lest deg litt opp på denne filmen vet du at det kommer flere scener som får selv dette til å virke som en sekvens fra Sesam Stasjon.

Foto tilhører: Invincible Pictures

Den scenen som kanskje har støtt folk flest er nemlig når Nilos kommer inn i et rom hvor det ligger to mennesker han ikke får sett fordi det ligger laken over dem. Hans jobb er å knulle, uten å vite hva han stikker kjønnsorganet sitt inn i. Etter hvert kommer det en maskert mann og holder han med selskap. Til slutt tar den “fremmede” mannen” av seg masken og Nilos får se at det er hans egen bror som knuller det det som ligger ved siden av det han selv holder på med. Regissøren kommer bort til de og fjerner lakenet fra den personen hans egen bror knuller som viser seg å være Nilos kone. Nilos blir naturligvis sjokkert og sint over dette, men det blir absolutt ikke bedre når han til slutt innser det er hans 5 år gamle sønn som han selv har gitt en seksuell omgang i noen minutter nå.

Filmen ender svært brutalt i en del blod, drap og raseri. Til tross for at A Serbian Film inneholder en rekke voldtekter og penetreringer av både et nyfødt spedbarn, en 5 år gammel gutt samt en rekke mishandlede og drepte kvinner er dette likevel en film jeg ikke forstår hvorfor den er forbudt. Dette er på ingen måte en hyggelig film, heller ikke veldig underholdende, men det finnes en rekke lovlige filmer som jeg fremdeles synes er verre, blant annet Cannibal Holocaust med alle sine realistiske og virkelige scener med tortur av uskyldige dyr.

Foto tilhører: Invincible Pictures

Det som kanskje er det verste med denne filmen er at den speiler en virkelighet som ikke alt for mange vet om, eller helst ignorerer at den finnes. Det er ikke bare en sjokkerende film med en rekke morbide, perverse, groteske og banebrytende scener, A Serbian Film er også en viktig film med et sterkt budskap. Det er selvfølgelig lett å glemme det oppi alt man får servert i løpet av en og halv time, men først og fremst mener jeg at dette er en viktig film. Sånn sett er det kanskje bra at den er forbudt, for hadde den ikke vært det tror jeg færre hadde brydd seg om å se den. Ingen ting er så galt at det ikke er godt for noe, skrev en gang Thorbjørn Egner.

Så til dagens dom. Etter min mening er dette en meget god film på flere måter. Den er veldig godt regissert og man skulle ikke tro at dette faktisk er debuttfilmen til Srdjan Spasojevic, noe det faktisk er. Spasojevic har gjort en briljant god jobb og er en film vi kan vente oss å høre mer fra i fremtiden. Filmen har et utvilsomt godt og dystert soundtrack. Skuespillerne er alt annet enn noen amatører og da er det bare å rulle terning som gjenstår!

Vi reblogges!