Det sies at alt i USA er både stort og større. Det sies også at ikke størrelsen alltid teller. Jeg kan godt tro på begge delene!
Science fiction har og kommer neppe aldri til å helt bli min store greie. Det finnes unntak her og der, Mega Piraya er IKKE en av de! Her snakker vi nemlig om en film der det er satset mer på mest mulig effekter, action.. Ja. Ikke stort mer egentlig. Jeg foretrekker at en film har om ikke alt for mye, så i alle fall litt troverdighet.
Troverdigheten er denne gangen dypt savnet. Skuespillerne overbeviser heller ikke mye, men det er først og fremst ikke deres skyld da de største hullene ligger i manuset.
Sarah Monroe og noen andre forskere klarer beklageligvis å gjøre en såpass alvorlig feil som resulterer i at pirajaer vokser i en enorm hastighet. De vil aldri slutte å vokse og de dobler stadig sin egen størrelse hvor hvert døgn som går. Snart har vi endt opp med pirajaer på størrelsen av en mammut, men igjen; dette er bare begynnelsen…
Blant de andre karakterene møter vi også Jason Fitch som er trent opp i en spesialstyrke. Han er filmens store matchohelt og nesten det eneste kule ved hele filmen. Man skjønner hvordan denne filmen vil ende i god, SELVGOD, amerikansk stil. Amerikanerne klarer alt til slutt, og er best…
Jeg nevnte effekter. Og det er som sagt det meste vi får servert. Da er det gjerne ekstra irriterende at de er overtydelig dataanimert. Enkelte av effektene ser så uoverbevisende og lite troverdige ut at det gjør nesten vondt. Spesielt siden det er effektene man tydeligvis har satset på burde i hvertfall de være helmakse. Når det er sagt, det er for det meste greie effekter, men NOEN ganger kommer det en og annen effekt som er så elendig avslørende at det rett og slett blir en alt for big deal i det store bildet. Man har rett og slett satset høyere enn man har klart å strekke seg etter, forså å falt, hardt!
Jeg liker en del filmer hvor fisker av forskjellige sorter terroriserer og ødelegger. Faktisk er Mega Piranha en av de få filmene jeg IKKE vil kategorisere blant de gode. For her er det store pistoler, store båter, en del skyting, EN GOD DEL STOOORE PIRAJAER… Men nesten ikke noe blod?
Føler at denne anmeldelsen ikke trenger mer info nå.
Igjen… Det er ikke alltid at størrelsen gjør suksess.
Forskning opp gjennom tidene har ført til en rekke svært forskjellige ting. Når et virus ved et uhell blir sluppet ut fra et britisk laboratorium er mildt sagt også helvete sluppet løs i samme slengen. Viruset som viser seg å være ekstremt smitsomt på minimal med tid skaper et voldsomt sinne og en enorm aggresjon for de som får det i blodet.
På svært kort tid er viruset spredt verden over og de aller, aller fleste mennesker er rammet av infeksjon. Folk er blitt forandret til å være sivile mennesker til å bli voldelige, ildsinte og hatefulle kryp. Verre enn om de hadde vært zombier, da dette viruset ikke er med på å senke tempoet, men at de fremdeles kan løpe og bevege seg minst like fort som før. Om mulig ikke enda fortere.
Da sykkelbudet Jim ble truffet av en bil var verden fremdeles gjenkjennelig, uforandret og “trygg”. Når han så våkner opp fra koma i en lengre tid står han opp til en helt annen verden enn den han sluknet fra under kollisjonen. Han tror selvfølgelig ikke sine egne øyne når han spaserer ut fra sykehuset og ikke kan finne et jævla, levende menneske i hele London. Alt er øde, forlatt og død.
Når han går inn i en kirke er alt han kan se en dunge med lik, frem til det viser seg at presten rører på seg. Jim som enda ikke har blitt informert om viruset tror i noen sekunder at presten er frisk, frem til han blir angrepet og må løpe for livet. Under flukten får han hjelp av to andre, usmittede mennesker som nå er hans eneste venner.
28 Days Later er en av flere filmer som har overrasket meg positivt de siste årene. Jeg burde ha sett den mye tidligere, spesielt siden jeg har noen venner med veldig stødig, høyt respektabel og god smak som har anbefalt meg den. Uansett, nå har jeg fått den med meg, og jeg angrer ikke på de to timene jeg har ofret.
Plottet er ikke helt ukjent da jeg har sett utallige verden-er-smittet-av-dødlig-virus-og-vi-følger-noen-få-overlevende-som-kjemper-for-å-overleve-og-kanskje-engang-finne-et-eller-annet-sted-med-flere-overlevende-og-gjerne-også-at-det-finnes-en-motkur-filmer før. Men når det er sagt, det er en grunn til at jeg har sett såpass mange slike; jeg er et menneske med fornuft og selvrespekt som elsker gode filmer og vil gjerne se flest mulig av dem!
28 Days Later er i tillegg til å være til tider ganske mørk også en vakker film. De få menneskene vi følger fra start til slutt er gode mennesker som føles godt å følge med på. Filmen har et vakkert soundtrack som den ikke hadde vært den samme uten. Bildekvaliteten er for det meste litt uskarp, noe som man oppdager etter hvert er veldig bevist. Alt er gjort så til de grader med en hensikt, og de tingene skaperne bak denne diamanten har gjort er gjort med stil og seier.
I rollene finner vi blant annet Cillian Murphy (“Batman: The Dark Knight”, “Batman Begins” og “Inception”), Naomie Harris (“Pirates of the Caribbaen: Dead Man`s Chest”, “Pirates of the Caribbean: At World`s End” og “James Bond: Skyfall”), Brendan Gleeson (“Braveheart”, “Gangs of New York” og “Troja”) og Noah Huntley (“Event Horizon”, “The Chronicles of Narnia: The Lion, the Witch and the Wardrobe” og “Snow White”) som alle har gjort en overlegen god jobb i sine prestasjoner.
Filmen er skrevet av Alex Garland som også har jobbet med store filmer som “Dredd”, “Sunshine” og “The Beach”, mens i registolen finner vi Danny Boyle som har jobbet med blant annet “127 hours” og “Trainspotting”.
Dette er virkelig en av de beste zombielignende filmene som er laget av nyere tid, og som alle gode filmer føles den alt for kort selv om den passerer nesten over to timer.
Enda en ting som er treffsikkert er hvilken side terningen vil lande på.
Det mange unge ikke vet å ha erfart enda er at det finnes mange gode, gamle filmer. Det som er så synd er at det også finnes en rekke oversette klassikere i en hver sjanger, selv blant de som er noe eldre. Tourist Trap fra 1979 kan udiskutabelt nevnes som en av flere klassikere som hadde fortjent at flere visste om den. Det finnes nemlig en rekke flere gode, gamle skrekkfilmer enn foreksempel de mer kjente som The Shining, Halloween, The Texas Chain Saw Massacre, Friday The 13th og Dracula.
Det er rett og slett skammelig at selv ikke jeg hadde hørt om denne filmen før nå nylig. Vel, la det bli et mysterium. Med denne anmeldelsen skal jeg i hvert fall forsøke å få flere enn meg selv til å mene og synse godt om den.
Faktumet at folk har forsvunnet og aldri blitt hørt fra igjen, er intet nytt. Og det skal ikke nektes for at begynnelsen virker kjent. En gjeng venner er på tur i en jeep i det den stopper på mystisk vis. Mens mannen i flokken bestemmer seg for å finne ut av det, går jentene seg en tur og finner noe de mener må være paradis. De finner blant annet et vann å bade i. Etter de har plasket uti kommer en fremmed, men tilsynelatende høflig mann traskende. Han presenterer seg og forteller at før i tiden tok han betalt for at folk skulle få bade der, men det var før motorveien ble flyttet, og siden da har det vært lite med folk.
Mannen, Mr. Slausen, virker noe mystisk, akkurat som den plutselige jeepstoppen, men uten at det skremmer vennene våre. Senere tar han med flokken inn til seg selv, nemlig et museum fult av voksdukker. Han legger ut om gamledager da hans bror laget alle dukkene. Den tiden da også hans kone var i live før hun døde av kreft. Eller gjorde hun?
Det skal vise seg at Mr. Slausens historie ikke helt stemmer, og vi skal snart få bekreftet at noe er alvorlig ute å kjøre med hele opplegget. Når ungdommene om natta blir angrepet av en gal mann med maske begynner adrenalinet å pumpe løs. Natta er enda ung, og flere skjebner skal avgjøres med tette mellomrom.. Og med det stopper jeg å fortelle mer av selve handlingen. Jeg vil nødig røpe for mye, da det faktisk er en del å ta av!
Tourist Trap er en ganske unik og skrekkslagen perle, spesielt fra sin tid. Heller er det ikke å komme bort fra at flere kjente fjes har medvirket som blant annet James Bond-dama Tanya Roberts og ikke minst stjerna selv; Chuck Connors som også er kjent fra filmer som Airplanet II, Branded og Maniac Killer. Filmen er regissert av David Schmoeller som blant annet har Puppetmaster og The Seduction på samvittigheten.
Musikken er old school og stilsikker, nervepirrende og vakker. Akkurat som filmen. Skuespillerprestasjonene er slik man kan forvente av en god, gammel film. Historien er original og forbløffende. Til syvende og sist finnes det mikroskopiske grunner til å la denne filmen passere usett.
Jeg anbefaler den med god samvittighet, i hvertfall så lenge du tåler en dukke, eller to.. Eller, ehm, mange!
Vitenskapen, galskapen og filmverdenen vokser og utvikler seg stadig.
I dag er det nesten ingenting som er originalt mer, likevel må man vel kunne si med et lett håndtrykk mot magen at Tom Six sin film “The Human Centipede” likevel skiller seg ganske så ut sammenlignet med mye av det vi har sett fra før.
Når de nydelige venninnene Lindsay og Jenny punkterer en mørk og regnfull natt innser de at de er i dyp skitt da det viser seg at det ikke er dekning for telefon i området. I stede for å bli i bilen og håpe at det kjører forbi et godsinnet menneske går de ut og tar turen opp gjennom skogen der de til slutt finner et hus. De skal raskt angre på dette da det viser seg at mannen de nå har gått inn hos er mildt sagt uberegnelig.
Da de takker ja til et glass vann viser det seg selvfølgelig at mannen som kaller seg Dr. Heiter har blandet i en tablett i hvert av glassene. Når de så våkner igjen ligger de fastbundet på hver sin seng i husets kjeller. Og de er ikke alene.
Etter hvert blir de presentert for Dr. Heiters psyke ide om å skape en menneskelig tusenbein ved å sy munn fast til anus. Dette er en veldig sterk besettelse, en drøm han har hatt lenge. Mannen er dessuten perfeksjonist og tar prøver av sine ofre før han bestemmer seg for å bruke de, eller drepe de.
Dessverre for de to venninnene oppnår deres kropp og helse kravene, og får ikke slippe unna med døden. De får begge trukket ut alle sine tenner før de blir sydd inn i hverandre, sammen med en japansk mann som skal være forparten. Situasjonen blir svært ubehagelig og klein på alle tenkelige vis. Dere kan bare tenke dere hvordan det utvikler seg når en av de fremste må lette litt på matkassa.
Foto tilhører: Six Entertainment
Foto tilhører: Six Entertainment
“The Human Centipede (First Sequence)” er en syk og delvis kvalmende film. Ikke den første filmen man vil anbefale å ete til. I tillegg til å være svært så syk, delvis detaljert og forkastelig er den også godt skrevet. Man kan fort tenke seg at dette er en dårlig, bokstavelig talt drittfilm, som er laget kun for å lage kvalme, men det er ikke tilfelle. For dette er virkelig en godt gjennomført film på alle vis. Skuespillerne har virkelig vist hva de duger til, det samme har resten av filmens crew.
Blant hovedrollene finner vi Ashley C. Williams, Ashlynn Yennie, Dieter Laser og Akhiro Kitamura, som altså har gjort en strålende jobb med sine fremførelser og tolkninger av karakterene.
Den er original, den har en fengslende stemning og et godt plott. Og igjen, den skiller seg ut!
Jeg gir nesten aldri film full potte, men denne er for god til å få noe lavere karakter enn hva den fortjener!
Dard Divorce er den kyniske, brutale og kalde historien om den vakre juristen Nathalie (spilt av Martina Ittenbach) som får livet mildt sagt snudd om til et mareritt etter at hun har skilt seg fra ektemannen Tim. Nathalie har bestemt seg for å gjøre det mest mulig vanskelig for eksmannen og er kynisk på flere vis, blant annet har hun i en lengre tid hatt en mann hun har møtt, tatt noen drinker med forså å ha seksuell omgang med på et og annet toalett.
Kampen om foreldreretten til deres to barn er heller ikke blitt en snill sak. Til tross for at Nathalie drikker, er utro og igjen kynisk, så ser det ut som om hun likevel kan vinne. Hun er tross alt barnas mor, og alt det der.
Men så en dag hører hun hennes kjære hund hyle i nærheten, uten at hun klarer å finne den. Litt senere finner hun en lapp i sitt eget hjem med ordet “Dard” på som er skrevet i noe som kan være blod. Stort bedre blir det heller ikke når hennes mann plutselig dukker opp noe senere, hardt skadet og dør i hennes fang. Eller gjør han egentlig det?
Når politiet er kommet til stedet finner de verken noe blod, ektemann eller noe som helst spor. Nathalies historie blir derfor ikke trodd, og det er lite de gidder eller kan hjelpe henne med. Etter en stund får hun en telefon fra noen som har studert lappen hun fant. Det viser seg at “dard” er persisk for ordet “smerte”. Og smerte er det mye av i denne filmen.
Når en politimann som viser seg å være mildt sagt korrupt kommer inn i huset hennes blir marerittet hevet med flere nivå. Han forsøker en liten stund å spille rollen som den hyggelige politimannen hun kan betro seg til, men med hans temperament og utålmodighet avslører han brått at han egentlig bare er en kald, ustabil og mildt sagt voldelig psykopat, som sier at han har hennes to barn som ikke en gang har fylt 15 enda.
Han savner en større dose med narkotika og penger som han er overbevist om at Nathalie vet noe om, noe hun ikke gjør. Hun blir torturert og skamslått, men selv hvor mange knyttnever han planter i det trynet hennes har hun like lite å fortelle.
Som en del psykopater gjør, så begår også denne mannen noen feil som gjør at Nathalie klarer å overvinne han ved å myrde han påpass voldelig måte at hun er helt sikker på at han ikke våkner igjen. Men, det er slett ikke bare denne han ene Nathalie skal få lide under i denne filmen. Marerittet har så vidt begynt.
Hard Divorce er en smertefull film som skiller karakterenes lem og kroppsdeler fra hverandre i noen totale usensurerte, blodige, detaljerte og groteske bilder. Man får blant annet se en 14 år gammel gutt bli kuttet i to med motorsag fra topp til tå mens den også veldig unge søsteren sitter fastbundet i plastikk og må høre og se på.
Denne filmen lar INGEN TING ligge igjen til fantasiene. Og den scorer høyt blant de forventningene jeg har når jeg skal se en film i den sjangeren denne ligger på; SPLATTER!
Hvis jeg tillater meg å være noe skeptisk så er enkelte av skuespillerprestasjonene litt under middels til tider, men den største ripa ligger likevel på det tekniske. I enkelte scener er man rett og slett nesten nødt til å ha undertekst for å høre hva som blir sagt. Dette er ikke ofte, men noen ganger er lyden så lyd på de som snakker, samtidlig som volumet på musikken er noen hakk høyere, som altså gjør det til en unødvendig utfordring å høre hva som blir sagt.
Ellers er det ikke mer å utsette på denne. Dard Divorce er en heslig, grotesk, veldig voldelig og fæl film, akkurat som en god splatter SKAL være!
Aldri siden jeg så de aller to første “The Texas Chainsaw Massacre”-filmene har jeg sett en så morbid, rå, brutal frastøtende og samtidlig blodig underholdende film som den jeg har sett nå.
Lena (spilt av Olfa Fedori) er en søt og uskyldig, polsk vaskedame. På jobben får hun fort god kontakt med den britiske og pratesyke jenta Birdie (spilt av Ainsley Howard). Hun får også hilst på hennes bror Elbie (spilt av Toby Alexander) som i motsetning til søsteren ikke kvitrer like mye. Når de er ferdig klarer Lena sånn akkurat å miste bussen hjem. Birdie mener det er hennes skyld at Lena mistet bussen og tilbyr Lena å bli med hjem til henne og broren. Der og da takker Lena ja til noe hun skal få angre groteskt på i ettertid.
Når de er fremme og inn i hus blir Lena brått angrepet bakfra, hun svimer av og våkner ikke før flere timer senere. Når hun så er våken igjen våkner hun til uhyggelig skriking som virkelig tyder på at hun helst skulle vært et annet sted. Plutselig kommer det en mann og en kvinne ut fra hver sin dør inn til Lenas nye soverom. Det viser seg at de er sammen, og forteller at de fra og med nå skal være Lenas nye foreldre. Lena oppdager dessuten at hun ikke får sagt så mye etter at hun for noen timer siden ble stukket i halsen med en sprøyte.
Det er rett og slett ikke alle familier som er som alle andre. Lenas nye “bror”, “søster”, “mor” (spilt av Dido Miles) og “far” (spilt av Perry Benson) er mildt sagt ikke normale på noe som helst plan. Hun har blitt ufrivillig “adoptert” hos en familie som er så grotesk, voldelig og avskyelig at selv. “Moren” i familien har et usunt forhold til arr. Bare må Lena sitte stille mens “moren” lager forskjellige arr nedover ryggen hennes som hun selv synes er veldig vakkert, spesielt på så søte engler som Lena. “Faren” er langt i fra noe renere glansbilde, da det blant annet er en scene hvor han sitter og tilfredsstiller seg seksuelt med en avskåret vagina fra et tidligere offer.
Lena blir fortalt at hun tross alt er veldig heldig. Hvis hun lærer seg familiens regler vil hun kanskje slippe å være lenket fast slik som “søsknene” hennes. “Faren” forteller at hvis hun er snill jente og følger husets regler så vil det gå bra med henne, slik som de to andre “søsknene” som har vært der lengre. Hun får tross alt tak over hodet, gratis mat og klær. Hun er jo tross alt, “veldig heldig”.
Lena innser at hun må spille på “foreldrenes” tillitt for å ha sjanse til å rømme en gang. Det ser ut til å gå veldig bra en stund, faktisk så bra at “søsteren” hennes Birdie blir mektig sjalu og en dråpe engstelig for at Lena snart vil totalerstatte hennes plass.
Hvordan det hele ender vil jeg som dere kan gjette, ikke avsløre.
Dette er i mitt syn en såpass godt gjennomført film at den på kort tid har blitt en av mine nye favoritter. Den er sadistisk til det ubeskrivelige, den er rett og slett helt usmakelig. I tillegg til at den er veldig mørk har den også en form for humor i seg, for de som er i stand til å se den. Dette er heller ikke en film med bare innvoller, tortur, misshandling, kannibalisme, fucka julestemning, nekrofili, fucka familieidyll, blod og brutal vold, oppi alt smågodtet finner man også en god historie.
For en filmsadist som meg selv er det ingen tvil om hvordan terningen lander denne gangen.
Tidlig på 60-tallet kom det to dokumentarfilmer verden aldri hadde sett maken til. Et filmteam hadde vært steder og filmet ting som aldri før hadde blitt filmet og vist for noe publikum. Disse to sensasjonsfilmene har i ettertid også fått en egen sjanger omdøpt etter seg; Mondo.
Hele 105 meter ble klippet vekk fra rullen på film nummer èn i 1962, mens 34 meter ble klippet vekk fra film nummer to. I dag kan begge filmene fåes kjøpt i sin fulle, originale og usensurerte lengde, slik det var ment vi skulle se de da de kom ut.
Mondo Cane (på norsk: Et Hundeliv) viser bilder fra verden over som både er provoserende, tankevekkende og til å med litt sjokkerende selv nå i dag. Spesielt i film nummer èn må vi lide oss gjennom flere sekvenser som inneholder dyremishandling av flere nivå. Vi får blant annet se ekte bilder der noen mennesker har bestemt seg for å straffe noen haier etter at en ung gutt nettopp har blitt drept. Haiene blir forgiftet før de dumpes i havet igjen, hvor de må lide en ukes tid før de omsider dør.
Disse filmene har ikke fokus på en bestemt ting, som foreksempel umenneskelig behandling av dyr. Vi får servert alt fra bilder av okseslakting, slagsmål og fyll i Tyskland, bilder hvor unge jenter i alderen 12-16 blir offer for menneskehandling (merk; filmskaperne tok kontakt med FN etter at de med livet på spill tok disse opptakene), hysteriske kvinner forran alteret, buddhistmunk som brennes ihjel, fans (les jenter) som blir helt gale når de får se sitt store forbilde (som minner mye om dagens Beliebere), religiøse som gjenskaper Jesus Kristus sine lidelser, bilder av kvinner som får håret sitt barbert for at det skal selges som parykk til andre, også videre.
Selv om begge Mondo Cane-filmene er såpass gamle som 40-år, så er de fremdeles ikke for de mykeste. Til tross for at man kan få en mistanke om at i hvertfall noe er iscenesatt så er hvert eneste bilde ekte, og alt har skjedd på ordentlig mens det ble filmet.
En av de sekvensene som gjorde sterkest inntrykk på meg var bildene av skillpadder som har mistet stedssansen blant annet grunnet sollys og stråling, som krabber bortover sanden helt forgjeves mens de blir hakket på av fugler, og til slutt dør om.
En av mine favoritter (som den sadisten jeg er) må være sekvensen helt på slutten av film nummer to hvor man blir presentert for en litt mer uvanlig konsert. En rekke med menn står oppstilt etter lengden, mens de mottar kraftig ørefik i takt med musikken som spilles av orkesteret i salen. Man ser at dette ikke på noen som helst måte er noe behagelig eller hyggelig for de mennene det gjelder, spesielt den minste av de (dverg) gråter på slutten, og alle sammen har etter bare en låt blod rennende fra nesen. Uheldigvis blir nummeret så godt tatt i mot av publikum at det kreves et ekstranummer. Det er da man virkelig synes synd på spesielt minstemann som har begynt å gråte allerede like før den første sangen ble ferdig.
Så tenker jeg at jeg har skrevet nok om hva man blant annet kan se i disse to filmene som nesten tar tre timer å se sammenhengende. Absolutt alt er for å gni det inn, virkelige bilder fra en virkelig, hensynsløs, kald, egoistisk og kald verden.
Jeg har aldri vært i tvil om at det mest avskyelige og ynkelige dyret som finnes i universet er nettopp mennesket selv, og denne filmen har virkelig gjort alt annet enn å få meg til å skifte mening. Jeg hater virkelig mennesker, og disse filmene gjorde ikke saken bedre.
Så kommer man til spørsmålet, likte jeg disse filmene! Jeg antar det. Ja.
Og hvorfor likte jeg dem? Først og fremst vil jeg trekke frem at kjenningslåten er komponert av ingen ringere enn Riz Ortolani, mannen som komponerte den udødelige musikken til Cannibal Holocaust i 1980.
Dette er to gode dokumentarer som til tross for all sitt grusomme innhold likevel klarer å levere med en slags sjarm. Verdt å nevne er det også at Stefano Sibaldi har gjort en utmerket jobb mens han veileder oss gjennom med sine kommentarer. For min del hadde det holdt med en film, to filmer ble litt i det lengste laget, men jeg angrer likevel ikke på at jeg tok meg tid. For de er grusomme og provoserende, ja, men også interessante, og jeg føler at jeg har lært en del nye ting jeg ikke visste fra før. Til tross for at det kanskje ikke er alt jeg skulle ønske jeg visste på en litt depressiv dag.
Ser man bort fra at disse filmene ikke er fiksjon, så er det ikke mye annet jeg ikke likte med disse filmene da jeg ikke har noe å utsette på hvordan de er satt sammen. Jeg skulle ønske at verden ikke var som den er, det er det som plager meg! Det er altså at bildene er reele som jeg liker dårligst med tanke på innholdet. Utenom det, har jeg ikke noe mer å utsette, utenom at de som sagt ble litt lange i lengden.
Tid for å rulle terning.
Terningkast
Igjen, Satan som jeg hater menneskeheten og alt det innebærer… Dumme, dumme mennesker..
De aller fleste begravelsesagenter som får et lik de skal kremere, gjør som regel det. Men Gerald Tovar (spilt av Andrew Divoff) er ikke som alle de andre. På krematoriet skjuler han en hemmelighet han ikke enda har delt med verken broren eller de ansatte. Han har rett og slett aldri fått seg til å brenne lik. Han er kort fortalt ikke venn med ilden.
Etter at han en stund har overvåket krematoriet med et videokamera har han funnet ut at de døde forblir ikke død. Særlig etter at han har gitt dem “livets blod”, som han selv kaller det. Bak den som regel stengte døren til rommet ligger det nemlig hundrevis av zombier, levende døde. Og man trenger ikke lukte veldig sterkt på saken før man skal ane at dette til slutt vil ende galt.
I tillegg til Gerald finner vi også andre spesielle karakterer i denne filmen. Min personlige favoritt må være den litt bitchie og nekrofile sex-bomba DyeAnne (spilt av Robin Sydney). Hun elsker jobben sin, men mest på en måte som ikke er sosialt akseptabelt. Noe dere vel forsto når jeg nevnte hun er nekrofil. Når Gerald ansetter en annen deilig sukkerklump ved navn Cristie Forrest (spilt av Sarah Lieving) prøver Cristie å komme best mulig overrens med DyeAnne. Det ser ikke ut til at DyeAnne trives med tanken på ny kollega. For det er ikke det at DyeAnne ikke trives på jobben sin. Hun elsker den som sagt, men hun trives ikke like godt blant de levende.
Hemmeligheten om at krematoriet er fylt av levende døde blir en dag avslørt på et uheldig vis. Når tante Lou (spilt av Melissa Jo Bailey) en dag går inn dit etter at Gerald ikke har husket å låst døren etter seg, blir hun bitt. Og vips dør hemmeligheten like fort som andre ting i nærheten, som de få karakterene som jobber der foreksempel.
“Night of the living dead 3D – Re-Animation” er en morbid, blodig, morsom og til tider sexuelt opphissende film. Det er ikke like mye action som jeg hadde sett for meg, men det lot sakte passere. I mitt syn er denne likevel bedre enn “Night of the living dead” fra 1968, som denne filmen IKKE er en re-make av. Når det først er nevnt er dette oppfølgeren til remaken, av den originale filmen.
Jeg koste meg fra filmens start til slutt. Det eneste jeg har å utsette er enkelte av animasjonene når det kommer til det som går på splatt og slakt. Ellers er dette i mine to øyne en film du bare må få med deg om du har en slags tiltrekning for horror, zombier og upassende en til tider upassende latter.
Det finnes tre typer vampyrfilmer å forholde seg til. De møkk dårlige, de som er sånn passe og de som er gode. “The Living Dead Girl” (opprinnelig “La morte vivante” fra 1982 er en film som hos svært mange har lagt seg på hyllen over klassikerne. Filmen må sies å være et av den franske filmskaperen Jean Rollin sine beste verker, og intet uten grunn.
Filmen starter med at noen tjuvradder bryter seg inn i et gravkammer for å stjele verdisaker som smykker og lignende som de døde er gravet ned med. Blant de som ligger der finner de den unge og vakre jenta Catherine Valmont (spilt av Francoise Blanchard). Mens bandittene tar for seg blir stedet brått rystet av et dramatisk jordskjelv som blir noe skjebnesvangert for flere enn bare de i kammeret. Catherine våkner til live igjen, to år etter sin død og etter å ha drept mennene i kammeret bestemmer hun seg for å finne tilbake til det hun døde fra.
Jakten på sin tidligere identitet fører henne til et herskapelig og vakkert slott hvor hun møter igjen sin blodssøster Barbara Simon (spilt av Marina Pierro). Barbara er selvfølgelig både overrasket og glad for å se igjen venninnen sin og stiller sine spørsmål. Catherine har riktignok noe problemer med å snakke enda, men det er bare midlertidig. Barbara forstår ikke helt med det første at venninnen faktisk har vært død. Har folk bare gravd ned en tom kiste og gjemt venninnen for henne et annet sted? Har hun vært i live hele tiden?
Når det går opp for henne at venninnen er blitt en slags vampyr innser hun at hun må hjelpe. Med “en slags vampyr” mener jeg at hun ikke er en 100% gjennomført vampyrskikkelse. Ei eller ikke 100% menneske. Det som irriterer meg mest med denne filmen er det faktumet at hun helt fint spasserer utendørs under solen. Faktumet at vampyrer ikke skal gå ute i sollys er noe skaperen av denne filmen kanskje ikke har fått med seg, eller helst ignorert. Samtidig ser det ikke ut til at hun har en alt for sterk tørste etter blod heller, bare bittelitt innimellom. Så Catherine Valmont er ikke den aller mest troverdige og best gjennomførte vampyrskikkelsen gjennom historien, men hun er likevel mange nivå over de tullete wannabe-“vampyrene” i Twillight.
De eneste som egentlig ser ut til å ville hjelpe Catherine er hennes venninne Barbara og en pågående, slitsom og masete turist fra amerika, som ikke en gang kjenner henne overhode. Men bare ikke klarer å la være å legge seg borti andres ting.
Catherine selv derimot føler en stor avsky mot den hun er blitt. Hun kaller seg selv ond og vil ikke drepe de stakkars menneskene som Barbara kidnapper for hennes skyld. Catherine vil sette en stopper for alle lidelsene hun påfører seg selv og andre, og ber sin venninne om å drepe henne. Barbara nekter å høre på henne og mener at hun ikke tenker klart og ikke hører hva hun selv sier. Uten å røpe for mye kan jeg si at filmen får en noe tragisk slutt for dem begge.
Til tross for at Catherine Valmont som nevnt over ikke er den best gjennomførte vampyrkarakteren i den fiksjonelle verdenen er “The Living Dead Girl”/”La morte vivante” likevel en film jeg mener alle vampyrelskere og blodfasinerte sjeler bør få med seg før de legger seg i den mørke kisten. Til tross for at den også har noen tvilsomme skuespiller prestasjoner og at enkelte av scenene virker noe enkle der og da, er dette fortsatt en klassiker. Spesielt når man tar hensyn til når den faktisk kom ut. For den har en tilfredsstillende dose med både blod, nakenhet og erotikk. Den har også et klassisk, godt horrorpreget soundtrack som er mer sjeldent i dag. Og ikke minst en god og mer original historie.
Den er heller ikke i det lengste laget. Og skulle du bli skuffet, er det likevel ikke snakk om veldig mye av din tid som måtte gå tapt. Jeg vil i hvertfall ambefale å gi den en titt!
Det er ikke noe galt med å være annerledes. Det er heller ikke noe galt nødvendigvis i å kunne se og snakke med de døde. Spesielt ikke når man stort sett bare blir maset på, ledd av og mobbet av de levende.
Norman Badcock er nemlig ikke som alle andre. Han er nesten fanatisk opptatt av skrekkfilmer, da særlig zombie-filmer. Han har kjenningslåta til “Halloween”-filmene som ringetone og et rom fult av plakater og figurer som undertegnende også kunne tenkt seg. I en litt mindre animert utgave vel og merke.
Denne gutten har ingen nære venner blant de levende. På skolen blir han sett på som et freak, og hjemme, vel det er stort sett bare moren som virker som hun prøver å forstå.
En dag møter han på onkelen som han har fått beskjed om å ikke snakke med. Det er nemlig ikke bare Norman som har kontakt med de døde. Før han løper av gårde igjen forteller han guttungen at byen er rammet av en forbannelse og at Norman er den eneste som kan gjøre noe med det.
Og det tar ikke lang tid før den ene paranormale hendelsen etter den andre finner sted. Byen blir invadert av zombier, og landsbyen gjør sitt for å drepe de levende døde. Midt i alt kaoset forsøket Norman å finne graven til en jente på hans egen alder som ble dømt til døden for hekseri for mange, mange år tilbake.
Filmen er skapt av de samme som ga oss “Coraline”, og etter min mening var “Coraline” en helt ok film. Dersom du likte “Coraline” håper og tror jeg at i hvertfall de yngre vil elske “ParaNorman” som etter min mening er noen hakk morsommere og generelt bedre. Men smaken er som zombiebaken.
Dette er en stopmotion-film, og ikke en ren animasjonsfilm. Til å være en film som kanskje i utgangspunktet er ment for å være en barnefilm vil jeg påstå at den fungerer minst like bra for oss som er litt eldre. Den har sjarm, den har humor, man kan kanskje underveis gjette seg litt til hvordan ting vil slutte, og det er mulig man får rett, men det vil likevel ikke ha mye å si.
Blant de originale stemmene kan vi høre blant annet Kodi Smit-McPhee, Tucker Albrizzi, Leslie Mann, Christopher Mintz-Plasse, Jodelle Ferland og Elaine Stritch. Filmen kan også sees med norsk tale.
Det er ikke ofte jeg finner begeistring i å se film som funker for barn, med “ParaNorman” er et unntak.
