Tidlig på 60-tallet kom det to dokumentarfilmer verden aldri hadde sett maken til. Et filmteam hadde vært steder og filmet ting som aldri før hadde blitt filmet og vist for noe publikum. Disse to sensasjonsfilmene har i ettertid også fått en egen sjanger omdøpt etter seg; Mondo.
Hele 105 meter ble klippet vekk fra rullen på film nummer èn i 1962, mens 34 meter ble klippet vekk fra film nummer to. I dag kan begge filmene fåes kjøpt i sin fulle, originale og usensurerte lengde, slik det var ment vi skulle se de da de kom ut.
Mondo Cane (på norsk: Et Hundeliv) viser bilder fra verden over som både er provoserende, tankevekkende og til å med litt sjokkerende selv nå i dag. Spesielt i film nummer èn må vi lide oss gjennom flere sekvenser som inneholder dyremishandling av flere nivå. Vi får blant annet se ekte bilder der noen mennesker har bestemt seg for å straffe noen haier etter at en ung gutt nettopp har blitt drept. Haiene blir forgiftet før de dumpes i havet igjen, hvor de må lide en ukes tid før de omsider dør.
Disse filmene har ikke fokus på en bestemt ting, som foreksempel umenneskelig behandling av dyr. Vi får servert alt fra bilder av okseslakting, slagsmål og fyll i Tyskland, bilder hvor unge jenter i alderen 12-16 blir offer for menneskehandling (merk; filmskaperne tok kontakt med FN etter at de med livet på spill tok disse opptakene), hysteriske kvinner forran alteret, buddhistmunk som brennes ihjel, fans (les jenter) som blir helt gale når de får se sitt store forbilde (som minner mye om dagens Beliebere), religiøse som gjenskaper Jesus Kristus sine lidelser, bilder av kvinner som får håret sitt barbert for at det skal selges som parykk til andre, også videre.
Flere skillpader forsøker forgjeves å finne tilbake til havet, etter å mistet stedssansen.
© Bildet tatt fra 4.bp.blogspot.com
Okseslakting. Bildet er ekte, ingen fiksjon.
© Bildet er tatt fra 2.bp.blogspot.com
Selv om begge Mondo Cane-filmene er såpass gamle som 40-år, så er de fremdeles ikke for de mykeste. Til tross for at man kan få en mistanke om at i hvertfall noe er iscenesatt så er hvert eneste bilde ekte, og alt har skjedd på ordentlig mens det ble filmet.
En av de sekvensene som gjorde sterkest inntrykk på meg var bildene av skillpadder som har mistet stedssansen blant annet grunnet sollys og stråling, som krabber bortover sanden helt forgjeves mens de blir hakket på av fugler, og til slutt dør om.
Det drikkes ukentlig verden over. Her fra en pub i Tyskland.
© Bildet tatt fra skitch-img.s3.amazonaws.com
En av mine favoritter (som den sadisten jeg er) må være sekvensen helt på slutten av film nummer to hvor man blir presentert for en litt mer uvanlig konsert. En rekke med menn står oppstilt etter lengden, mens de mottar kraftig ørefik i takt med musikken som spilles av orkesteret i salen. Man ser at dette ikke på noen som helst måte er noe behagelig eller hyggelig for de mennene det gjelder, spesielt den minste av de (dverg) gråter på slutten, og alle sammen har etter bare en låt blod rennende fra nesen. Uheldigvis blir nummeret så godt tatt i mot av publikum at det kreves et ekstranummer. Det er da man virkelig synes synd på spesielt minstemann som har begynt å gråte allerede like før den første sangen ble ferdig.
Så tenker jeg at jeg har skrevet nok om hva man blant annet kan se i disse to filmene som nesten tar tre timer å se sammenhengende. Absolutt alt er for å gni det inn, virkelige bilder fra en virkelig, hensynsløs, kald, egoistisk og kald verden.
En kvinne som har mistet sitt eget barn, sitter her å ammer en gris.
© Bildet tatt fra 3.bp.blogspot.com
Ørefik har i dette tilfellet blitt en del av musikken. Alle mennene i denne sekvensen blør mot slutten av første låt, uheldigvis må de gjennom et ekstra nummer på slutten.
© Bildet tatt fra cult-cinema.ru
Jeg har aldri vært i tvil om at det mest avskyelige og ynkelige dyret som finnes i universet er nettopp mennesket selv, og denne filmen har virkelig gjort alt annet enn å få meg til å skifte mening. Jeg hater virkelig mennesker, og disse filmene gjorde ikke saken bedre.
Så kommer man til spørsmålet, likte jeg disse filmene! Jeg antar det. Ja.
Og hvorfor likte jeg dem? Først og fremst vil jeg trekke frem at kjenningslåten er komponert av ingen ringere enn Riz Ortolani, mannen som komponerte den udødelige musikken til Cannibal Holocaust i 1980.
Dette er to gode dokumentarer som til tross for all sitt grusomme innhold likevel klarer å levere med en slags sjarm. Verdt å nevne er det også at Stefano Sibaldi har gjort en utmerket jobb mens han veileder oss gjennom med sine kommentarer. For min del hadde det holdt med en film, to filmer ble litt i det lengste laget, men jeg angrer likevel ikke på at jeg tok meg tid. For de er grusomme og provoserende, ja, men også interessante, og jeg føler at jeg har lært en del nye ting jeg ikke visste fra før. Til tross for at det kanskje ikke er alt jeg skulle ønske jeg visste på en litt depressiv dag.
Her gjelder det for mannen i bildet at han vi ser hånden til kun treffer ballongene ved sine avfyringer.
© Bildet tatt fra mubi.com
Ser man bort fra at disse filmene ikke er fiksjon, så er det ikke mye annet jeg ikke likte med disse filmene da jeg ikke har noe å utsette på hvordan de er satt sammen. Jeg skulle ønske at verden ikke var som den er, det er det som plager meg! Det er altså at bildene er reele som jeg liker dårligst med tanke på innholdet. Utenom det, har jeg ikke noe mer å utsette, utenom at de som sagt ble litt lange i lengden.
Tid for å rulle terning.
Terningkast 
Igjen, Satan som jeg hater menneskeheten og alt det innebærer… Dumme, dumme mennesker..
Vi reblogges!
Enig med deg, fordi det opp igjennom årene har kommet slike filmer hvor alt skal være ekte, og når filmen ble oppfunnet finnes det veldig gamle opptak av ting som ikke kan være annet enn ekte.. motbydelige ting for nå hadde man jo FILM, man kunne filme sadismen!
Så på slutten av 70 – begynnelsen av 80 tallet ble disse såkalte snuff filmene sendt ut, det var det værst tenkelige tortur og drap av mennesker som skulle være virkelig.. disse hadde han vennen min fått tak i.. det var bare bilder på coveret ingen tekst om hvem som hadde laget disse.. jeg orket ikke se de, men noen av filmene sto det noe tekst på så det gikk nok litt overdrevent med rykter om at alle disse filmen var ekte, for å få blest om filmene. Men de første som kom ut var nok ekte saker..
Mennesket er det største udyret på jorden!
Men tror man på satan så må man tro på gud også, for begge omtales i bibelen. Og at satan påvirker folk som lett kan påvirkes til å bli onde det tror jeg på og med all grusomhet vi har her nede så er det nok jorden som er helvetet…
Mira: Har ikke sett veldig mange av de snuff-filmene som er laget. Men har sett Cannibal Holocoust som blant annet er nevnt og linket til i denne anmeldelsen.
Er mest glad i fiksjonelle filmer. Eller de kan godt være bassert på en sann historie, eller inspirert fra en sann historie som Motorsagmassakeren, men spesielt bilder av ekte mishandling av barn og dyr er jeg ikke så glad i. Men elsker når folk i alderen 16 og oppover får lide på verst mulig vis, ehm, i fiksjon for å gjenta det 🙂
Jeg tror verken på Satan eller Gud, når det kommer til det siste der. Religion er noe jeg tror er oppfunnet for at noen skal tjene penger på andres tro.
Ja man må jo skrive -fiksjon- her… andre steder kan man ytre seg om det virkelige liv, men man prøver så godt man kan å fjerne alt slikt så man ikke skal få ytre seg og kommentere noen steder lenger…slikt er jo ikke lov! Onde mennesker kunne jeg også skrevet hva jeg ville gjort med.. men det er jo ikke lov, norge er faktisk – den siste sovjetstat – vi er ikke frie til å ytre oss i det hele tatt her til lands!!
Men sladreblader og aviser kan velte seg i fete overskrifter og dytte folk i dritten enn så lenge… dobbeltmoral har vi også nok av her i landet pluss en stor dose jantelov i tillegg, rart man har lov til å snakke i det hele tatt… eller skrive offentlig..
Høres ut som en grusom film, og for min egen del synes jeg slikt skal boikottes. Jeg er helt ærlig nå, og på en måte synes jeg det blir litt feil at du sitter og skriver at konklusjonen du trekker etter å ha kjøpt og dermed støttet produksjonen, er at menneske-rasen er så grusom og forferdelig. Hvis du hadde så mye imot denne type produksjoner som kan sammenlignes med snuff, så er ikke å kjøpe dem en løsning. Det blir litt det samme som å si at du hater dealere, mens du samtidig kjøper hyppige mengder dop av dem. Selv om det er snakk om avhengighet fra brukeren i det tilfellet, så blir det liksom litt feil. Hva som er lærerikt med en slik film, har jeg fremdeles tilgode å forstå. Hvis du trenger en eller annen form for bekreftelse på hvor grusomt mennesket er, holder det lenge med å lese aviser eller å se nyheter.
Når det ikke er ekte, er det derimot mer plass for den underholdende verdi. En skikkelig splatter-film kan få meg til å le, men synes denne filmen virket direkte usmakelig, og jeg synes at folk skal boikotte denne type produksjoner.
Disse filmene må jeg bare se! Jeg elsker mondo-sjangeren. Har sett filmer som Faces of Death og Faces of Gore. Det er interessant at de også fokuserer på ting utenom bare død slik som de to andre filmene jeg nevnte gjør.
Lurer på om dere ville hatt samme innstilling hvis noen av deres egne hadde blitt utsatt for ulykke og død, og deretter vist på film for underholdningens skyld. For jeg tviler sterkt på at en person som for eksempel ble påkjørt av et tog i høy hastighet, neppe ville ha vært helt i form til å gi sitt samtykke til en filmatisering av hendelsen. Ville den underholdende verdien hatt den samme klangen hvis du/dere fans opplevde at det var et familiemedlem, venn e.l som var i ulykken på filmen? Dette var mye rettet mot kommentaren til Apocalyptic Doll.
Filmer som det er unektelig fascinerende! Tror dog jeg skal holde meg unna; enda jeg ikke har sett filmene og derfor ikke kan dømme, høres de i overkant usmakelige ut. Dyr som lider gir meg en av to effekter – enten trigger det nok en bølge av handlekraft og en visshet om at noe skal gjøres, eller så ender jeg på gulvet i fosterstilling mens jeg overveldes av håpløshet og avsky. Det er hyklersk og feigt så til de grader, ettersom jeg vet hvilke ugjerninger som blir begått og jeg ikke har noe behov for å ha det avbildet for å tro på det, men slik er det, og da vil jeg heller klamre meg fast til min romantiske forestilling om en nært foreliggende revolusjon og, alt til tross, et ørlite håp for menneskeheten.
The Apocalyptic Doll: Det ambefaler jeg spesifikt til deg at du gjør, ja! 🙂 Faces of Death og Faces og Gore har jeg enda ikke sett selv.
Spinderella: Jeg kan ikke annet enn å skrive at jeg forstår deg bortsett fra når det kommer til den biten med romantiske filmer/fortellinger.