Før jeg skriver NOE som helst mer nå, jeg er fullstendig klar over at ihvertfall flesteparten av dere misliker å bare få servert a, uten at resten av alfabetet følger med. Tro meg, jeg vet, og jeg forstår det igrunn ganske så godt. Men nå er det likevel noe jeg føler for å lufte pittelitt. Og bare for å ha det understreket med en eneste gang: det er dessverre veldig lite jeg føler jeg kan og vil dele akkurat nå. Så til dere som eventuelt måtte bli litt frustrert nå for at jeg ikke kan legge til mer – vi må alle bare leve med det, inntil videre.
Greit. Det jeg kan jeg i første omgang begynne med å nevne at jeg har strevet litt i det siste med blant annet angst. Eller noe som kan minne om en kroppslig angst-reaksjon. Og generelt en følelse av uro.. Det er kort fortalt en del ting i livet mitt som absolutt KUNNE og BURDE være annerledes, og mange av mine plager særlig den siste tiden har gjerne vært en uheldig bieffekt av særlig en “ting”. Og den “tingen” har jeg nå begynt å jobbe litt for at “den” en dag skal kunne ende opp som et tilbakelagt kapittel. Men dessverre: Dette vil ta tid. Jeg er avhengig av hjelp, og det vil også koste noe økonomisk.
For et par uker siden ble det på bordet lagt et forslag på en løsning som helt klart vil hjelpe meg ut av denne ene, veldig konkrete situasjonen jeg er i nå. Men dessverre så er det ganske mye rundt denne løsningen som er veldig uklart per dags dato. Og jeg vet ikke en gang når denne “babyen” vil bli født, jeg vet bare at den såvidt er under planlegging. Og jeg vet heller ikke helt eksakt når jeg kan forvente å få mer informasjon enn det jeg allerede har til nå. Alt jeg vet er at det er satt i gang noe som absolutt kan hjelpe meg med å få en bedre livskvalitet enn jeg har i dag, NÅR og HVIS det eventuelt blir gjennomført.
Februar ble på ingen måte en eneste fiasko, men samtidig ikke en eneste ren suksess heller. Jeg hadde lagt meg noen planer og mål som jeg var ganske innstilt på å gjennomføre fullt ut da måneden ganske nylig hadde kommet i gang, men som jeg altså likevel ikke lyktes 100% med. Vel, hva skal man si til det? Er det direkte uhørt? Nei. Er det fullstendig okey? Nei. Skal jeg prøve igjen? Definitivt. Når da? Nå.
Det er på ingen måte noen gode grunner for å vente lengre. Mars er allerede godt i gang, og desto fortere jeg får satt på plass noen mål å strekke meg etter også denne måneden, desto bedre.
1. Se gjennom det jeg skriver!! Først vil jeg gjerne starte med å bruke opp igjen det aller siste punktet jeg hadde på lista sist gang. For selv om jeg ihvertfall STORT SETT er nokså nøye med å se gjennom blogg-innleggene mine, samt Facebook-statusene mine før publisering, så er jeg fortsatt for dårlig til å se gjennom diverse annet jeg poster, enten i form av svar på meldinger og kommentarer jeg får inn her og der, men også i form av meldinger eller kommentarer jeg skriver hos/ til andre. Så spesielt DET en form for latskap fra min side jeg rett og slett ønsker å nedkjempe litt, (ironisk nok).
2. Lese ferdig “Skrekkens mestere”! I februar hadde jeg som mål å lese ferdig den nye selvbiografien til Dennis Vareide, DET lyktes jeg med. Og denne måneden ønsker jeg veldig gjerne å kunne lese gjennom “Skrekkens mestere”, som er intet mer enn en fin samling ganske korte skrekk-fortellinger fra de beste av de beste horror-forfatterne verden har hatt de siste 150(?) årene – da særlig fra USA og England-ish.
Og akkurat her står det nå mest på at jeg legger meg, og/ eller står opp/ våkner til et noen lunde heldig tidspunkt når naboene mine ikke bråker så alt for fælt, slik at det ikke engang hjelper så skrekkelig masse med de ørepluggene bruker. Og selvfølgelig – den generelle lesemotivasjonen min..
3. Lage en morsom Youtube-video! Det å lage en litt drøy/klein-video – som var blant mine ønsker sist gang – føler jeg igrunn er noe enhver gardinrotte kan gjøre i dag. Så DENNE GANGEN ønsker jeg å oppjustere “kravene” et par hakk. For nå i mars skal hovedmålet mitt når det kommer til Youtube være å lage en MORSOM video. Den kan godt være klein og drøy, men skal ihvertfall ikke være klein og/ eller drøy for kleinetens/ drøyhetens skyld, slik som f.eks den såkalte “EXPOSED”-videoen min var.
DENNE GANGEN ønsker jeg å lage en gøyal video som ihvertfall jeg selv syns er morsom. Gjerne en video jeg har lagt noe mer arbeid og sjel i enn slike “billig-snutter” jeg bare går inn på et random rom for å filme, forså å si meg ferdig etter 2-3 minutter. En video som ikke nødvendigvis må fenge sånn supergodt med tanke på likes og kommentarer, men en video som ihvertfall jeg selv skal kunne trekke på smilebåndet for i ettertid, uavhengig om resten av verden hater den eller er totalt likegyldige.
4. Unngå “unødvendig” shopping! For særlig de av dere som følger meg på Snapchat er det neppe noen stor “hemmelighet” at jeg nå tenker en del på det med å flytte litt på meg igjen. Jeg har bodd i den samme sokkelleiligheta i snart 6 år, og for å gjøre en lengre historie mest mulig kort, ihvertfall sånn inntil videre -jeg føler tiden er blitt ganske så overmoden for at jeg faktisk begynner å se meg om etter noe annet.
Og jeg har faktisk allerede begynt. For i tillegg til at jeg ser litt her og der på egenhånd har jeg også bedt om råd og hjelp fra et par andre i nærområdet som nå holder øynene oppe litt ekstra for diverse steder det kan være aktuelt for meg å flytte til. Men det er dog særlig EN ting jeg per dags dato er litt “redd for”, og det er at jeg sånn foreløpig kanskje ikke har greid å spare sammen nok penger til et eventuelt depositum, eller lignende
Så for at jeg nå skal kunne øke mulighetene mest mulig for at jeg ihvertfall skal ha fått signert en ny leie/eie-kontrakt i løpet av 2018, bør jeg altså bli enda litt flinkere til å overføre litt mer penger i måneden til særlig den ene sparekontoen jeg har opprettet for noen måneder siden. Og DA må jeg OGSÅ bli flinkere til å redusere det vi godt kan kalle for “unødvendig”, impulsiv shopping.
5. Gå minst 45 minutter hver dag! Først av alt vil jeg bare få sagt at jeg SOM REGEL er nokså flink til å holde meg aktiv med noe. Jeg er LANGT flinkere til å sette meg selv i sving enn samtlige jeg kjenner og/ eller vet om tydeligvis tror – men når det igjen er sagt – jeg kan fortsatt bli enda flinkere. I sommer gikk jeg lange turer nesten hver natt, men i vinter har akkurat det med TUR dabbet av litt igjen. Noe jeg forsåvidt syns er greit nok siden jeg sånn STORT SETT har tatt det igjen på å gjøre husarbeid eller andre fysiske saker her inne i heimen.
Men så er det jo fremdeles noe med det med vær og klær. Altså, jo: DET FINNES definitivt dårlig vær, men jeg føler likevel at det ikke har vært SÅ ille i Oppdal i vinter, så sånn sett kunne jeg faktisk ha gått litt flere turer enn jeg altså har gjort. Men uansett – nå i mars har jeg altså et ønske om å kunne gå i minst 45 minutter hver dag – med mindre det blir rundt minus 15 eller lavere der ute, noe som heldigvis har tilhørt sjeldenhetene denne sesongen.
6. Bli enda tydeligere hos terapeuten! Stort sett når jeg har hatt time hos terapeuten de siste 6-7 årene har jeg for det meste unngått å snakke om de mer negative tingene som har vært, og heller fokusert på å snakke om det mer positive: Ting jeg har oppnådd på bloggen, ting jeg har gjort av husarbeid, og sånn her hjemme, også videre. Og årsaken til det er at mye av mine problemer gjerne er som snøballer, de vokser seg gjerne større og større oppi hodet mitt desto mer tid og energi jeg bruker på dem. Og en god del av det jeg har strevd med gjennom årene har “gjerne” vært ting jeg ikke har kunne gjort noe særlig med uansett..
Men NÅ for tiden er det særlig EN nokså konkret utfordring som jeg veldig gjerne ønsker å komme meg “ut av”. Noe som det faktisk er mulig å gjøre noe med, men det igjen krever selvfølgelig at jeg tør å ta litt grep, og at jeg klarer å være mest mulig ærlig og tydelig ovenfor samtlige individer som jeg ihvertfall HÅPER kan være i stand til å hjelpe meg litt med det det gjelder. Jeg snakket litt med terapeuten min om disse sakene sist, men føler ikke jeg var tydelig nok på samtlige punkter, DET ønsker jeg å kunne rette opp i nå.
Nå skal jeg fortelle dere en aldri så liten historie om en ensom, eldre mann og hans hund som pleide å ta seg en tur utenfor sitt forfallne hjem hver natt klokken nøyaktig to, hele syv år på rad. Av forskjellige årsaker har jeg under skrivingen av dette innlegget nå valgt å anonymisere de få individene som vil bli nevnt i denne historien ved å gi de andre navn, med hensyn til eventuelle pårørende og familie.
Alle i bygda visste godt hvem Lasse og Rolf var, men ingen kjente de personlig. Det hadde lenge vandret en og annen historie som ihvertfall de aller fleste hadde hørt, men ingen kunne si helt sikkert hva som var sant, og hva som eventuelt bare var løse rykter. Oppspinn. Og mye av det folk har pratet om gjennom tidenes lange løp er fremdeles ikke i nærheten av å ha blitt bekreftet – eller avkreftet.. Men EN ting er i dag helt sikkert: Lasse var ikke som folk flest, og Rolf var ikke en hvilken som helst hund..
Historien dere nå skal få lese begynte for drøyt tre uker siden. Som vanlig hadde de begge valgt å holde seg for seg selv en sen og iskald kveld da Rolf plutselig spratt opp fra sofahjørnet sitt, og begynte å ule. “Hva er det kompis?” utbrøt Lasse. Lasse ante ikke hva som sto på, men han VISSTE at den gamle bikkja ikke var av den typen som begynte å ule uten en veldig god grunn, noe var på fære. Før verken den ene eller den andre rakk å gjøre noe som helst hørte de et forferdelig leven fra etasjen over. Rolf bykset så opp trappen, med Lasse litt haltende like etter. Det var et forferdelig syn som ventet dem den natten. For det som lå på gulvet omringet av knuste glasskår innerst inne på det møkkete og gudsforlatte roteloftet var intet mer enn hodet til det som en gang hadde vært en kvinne. Trolig i sin beste alder.
Til tross for at hodet manglet en kropp å henge på så det ellers ut som det var nokså “intakt”, men EN ting var borte. For der man under litt mer normale omstendigheter ville kunne sett et venstre øye var det i stede et hull såpass stort og så dypt at selv den nokså så svaksynte Lasse ikke hadde noe problem med å se gjennom det. Rolf ga fra seg et par bjeff. Lasse tok noen skritt tilbake og ristet oppgitt på hodet. “Det er ikke mulig”. Han satte seg ned på en krakk som sto temmelig nedstøvet like ved døra de akkurat hadde brast inn gjennom. “Nellie døde for såpass mange år siden. Det er ikke mulig at det er henne. Det kan ikke være henne. Å nei kjære Rolf – jeg er redd Nellie bare er luft og dritt nå.”. Han så på kameraten sin, og ingen trengte å si noe som helst. De visste begge at ingen av de var helt overbevist om hverandres eventuelle teorier.
Etter en liten stund reiste Lasse seg langsomt og forsvant ut døra. Rolf ble igjen på åstedet i noen minutter, sniffet litt på det kroppsløse hodet, og fartet så ned igjen til bestekompisen sin. Natten gikk. En ny dag kom, og ble sakte, men sikkert igjen erstattet av en ny, og bekmørk natt. Det hadde nå gått et helt døgn siden det mystiske kvinnehodet braste gjennom det ene loftsvinduet i etasjen over, og verken Rolf eller Lasse hadde gitt en eneste lyd fra seg siden de valgte forlate dette rommet. Begge hadde holdt seg for seg selv i etasjen under, og ikke sagt et pip. Verken til hverandre, eller til seg selv. Timene gikk og nok en urørt dag tittet beskjedent frem. Rolf hadde akkurat gått og lagt seg og Lasse var på vei til å gjøre det da det plutselig banket på døren.
Selv om han hadde svært lite lyst uffet Lasse seg mot døren, tittet gjennom tittehullet og fikk øye på to uniformerte kvinner som trolig bare ventet på å få slippe inn. Lasse skjønte svært godt hva som ville skje om han nå åpnet. Han ville bli arrestert, og Rolf ville blitt tatt av dage. Nå var gode råd dyre. Han stakk den ene hånden ned i jakkelommen sin og fisket etter noe å beskytte seg og bestevennen sin med mens han brukte den andre hånden til å låse opp. Når døren omsider sto på vidt gap var begge de uniformerte kvinnene sporløst forsvunnet. “Hmm, merkelig”, gryntet Lasse og smelte så døren igjen, akkurat høyt nok til at Rolf våknet litt, blunket litt med det ene øyet, forså å falle tilbake i en dyp, dyp søvn.
Dagene gikk og timene fartet forbi. Og før verken mann eller hund hadde rukket å få gjort eller sagt noe særlig mer var det brått gått en hel uke siden det kroppløse hodet og de uniformerte kvinnene hadde dukket opp, forså å forsvinne igjen. Men var det en ting som virkelig ikke hadde forduftet så var det den stadig så motbydelige lukten som nå hadde blitt så ille at ikke en gang Rolf maktet det mer. Han forsvant så opp trappen – og ble borte. For Lasse tok det ikke lang tid å skjønne at noe var galt, for igjen, han kjente vennen sin svært godt nå. For som først, og sist; han VISSTE når noe var liv røskende galt.
Han samlet sammen det han hadde av mot og krefter, og gikk så opp for å se hvor eller hva det hadde blitt av hunden sin. Og det han så så når han endelig hadde kommet seg opp fikk den stakkars, gamle gubben til å bryte fullstendig sammen i gråt, og forferdelse. For rett ved siden av dørkarmen kunne han se levningene til det som i alle år hadde vært hans beste venn. Hodet svevde opp og ned i luften, med et tomt og nitrist blikk. Men hvor hadde egentlig dette kvinnehodet tatt av veien? Lasse var helt knust, og brydde seg ikke noe om hvilken kvinnekropp dette hodet tilhørte lengre, eller hvor det enn befant seg nå. Alt han virkelig brydde seg om var at bestekompisen var blitt revet fra han på bestialsk vis.
De siste timene som nå gjensto før de to vennene igjen skulle gjenforenes i en helt annen, og forhåpentligvis bedre verden var lange og smertefulle. Lasse var ikke av den typen som hadde for vane å vise følelser. Og mange vil nok si han nærmest var det man kan kalle for en psykopat da han svært sjelden, eller aldri viste særlig til verken sympati eller empati ovenfor de få menneskene han hadde støtt borti på livets vei. Men var det noe som virkelig betydde en hel verden for Lasse, så var det Rolf. Og det jeg nå skal fortelle dere vil nok bare de færreste av dere kunne tro på, om noen overhode, men jeg velger likevel å ta det med, for en hver historie fortjener å ha med sin ordentlige og ærlige slutt, samme hvor absurd den enn måtte være.
Klokken tikket og takket for seg. Lasse hadde ingen aning om verken tid eller sted lengre, men klokken var likevel nå blitt to – to midt på natta. Helt uten å merke det selv lå han ikke lengre på det øverste, triste åstedet av et helvetesloft, han befant seg midt i en gedigen blomstereng. Det regnet og blåste noe aldeles forferdelig, men Lasse var altså alt for nedbrutt til å være i stand til å ta dette innover seg. Han gråt og gråt inn i det uendelige, og himmelen med han. Aldri hadde det regnet så mye før i dette området, aldri hadde den lille, åndsforlatte bygda sett så mange mørke skyer, og så mange vakre blomster på en gang. Og aldri, ALDRI man noen sinne kunne høre et så digert smell som til slutt braket løs da lynet omsider bestemte seg for å slå ned i den stakkarslige kroppen som bare lå der og helt hadde gitt opp alt som var.
Men utrolig nok, Lasse var fortsatt i bevegelse. Til tross for at lynet hadde boltret han rett ned i ryggmargen og lagt igjen enorme brannskader virket det ihvertfall ikke som den gamle, forkrøpla mannen enda var død. For i stede for å bli liggende reiste han seg opp, snudde seg et par ganger i alle mulige retninger, og tørket så sin aller siste tåre i det han fikk øye på noe som endelig kunne trekke opp igjen det ellers så nitriste smilet. Foran han sto en naken og delvis forbrent kvinnekropp han bare såvidt det var klarte å dra kjensel på – der sto kvinnen han en gang hadde elsket som sin eneste ene – der sto Rolf.
Hvor hardt samfunnet velger å straffe ELLER belønne deg er sjeldent spesielt tilfeldig. For hvis du tror at det ikke er så farlig hvem du er, hvem du har blant nærmeste omgangskrets, hvordan du ser ut, eller hva du måtte tjene – ja så tar du så til de grader feil.
Foreksempel: La oss si at du er mer av den negative typen som liker å blogge om ting som irriterer deg, at du er en såkalt “syteblogger”. Da vil det alltid være de som kommenterer: “herregud, ta deg sammen!! Det finnes faktisk verre ting her i verden”. Men har du litt ustelte tenner, noe uren hud, kanskje et ekstra lag med fett på kroppen, og til og med født kvinne på 30 år eller mer, ja så er oddsene dessverre større for at du får mer hat enn om akkurat den samme bloggen hadde vært gjort av en mann med hvite, fine tenner,pen hud, og en slank, veltrent kropp.
Et annet eksempel: Du skal til å holde tale for en større befolkning. Du bestemmer deg for å dra en litt dårlig vits. En ganske tørr og igrunn veldig kjedelig vits. Du skal HELST være nokså høyt oppe for at mulighetene for at folk faktisk kommer til å le “ærlig” i en slik situasjon. Du skal HELST være nokså godt likt fra før av for at det hele ikke skal bli bare kleint, for at folk faktisk ikke bare skal le, men for at latteren også ikke skal være spesielt tilgjort. Er du derimot den litt ukjente vaktmesteren med litt dårlig hygiene. Han som ikke har 5000 følgere på Instagram, men kanskje bare 10. Ja da er det ikke sikkert det hjelper om vitsen er spesielt god en gang.
Vi vil helst ikke innrømme dette for oss selv. Men hvor hardt vi dømmer, belønner eller straffer har ikke nødvendigvis sånn alt for mye å gjøre med DET han eller hun har gjort, eller gjør der og da. For dessverre så lønner det seg (stort sett) enda å være mann en rekke steder enn en kvinne. Folk forhåndsdømmer deg gjerne MYE raskere om huden din er noe mørk i stede for noe lys. Og er du det man kan kalle for litt en litt tykk person med kortere hår, ja så skal det (igjen! – stort sett) en del mindre til for å bli hatet på enn om du heller hadde vært en mer slank person med et lengre (og velstelt) hår.
Jeg vet alt dette fordi jeg blant annet tenker, og er slik selv. Det har jeg ingen problemer med å innrømme, selv om jeg helst skulle sett at virkeligheten var en annen. Jeg er som de aller fleste der ute LANGT MER overfladisk enn jeg strengt talt skulle ønske.
Er det greit at det er sånn? Kjenner dere dere igjen?
Brrrrrrrrr!… God kjølig morgen alle sammen.. Jeg vet ikke med dere, men her er det ca. 20 minus akkurat nå, så for MEG har altså mars valgt å introdusere seg som en iskald faen dette året.. Og nyhetene får meg ikke akkurat til å tro at jeg er alene. Vel, vel. Nå var det igrunn ikke mars eller klima-satan jeg tenkte å lage noen skriverier på akkurat i dag. Ihvertfall ikke i dette innlegget. For HVORDAN har det egentlig gått med de målene jeg satte meg for den siste måneden? Altså februaren? Jeg satte jo opp en søt, avskyelig, liten liste med seks små og mindre små punkter. SÅ! – Har jeg klart de? Har jeg ikke? Vel, det er akkurat det vi skal ta en titt på nå da serru.
1: “Få til minst tre video-samtaler!”. Her har både jeg og samtlige venner av meg fått stryk. Det har vært gjort noen forsøk. Men hver gang det har dukket opp et ørlite lys av håp så har det blitt slukket i form av kansellering fra den andre part. Og det er ikke det at jeg ikke forstår folk. For det gjør jeg virkelig. Jeg har jo selv hatt jobb og skole og sånn en gang i tiden, også er det nok ikke bare jeg som ikke alltid føler like hardt for ting når psyken byr meg i mot. Men likevel – jeg syns det er litt ergerlig at det ikke en gang ble EN eneste sånn samtale i løpet av måneden som gikk. DET må jeg nesten få lov til å si.
2. “Lese ferdig “Kongen av gutterommet”!” Når det derimot kommer til denne lesingen min den siste tiden så har jeg faktisk vært heldigere. Jeg greide fint å lese ferdig denne nyferske selvbiografien til Dennis Vareide flere dager før “fristen” jeg hadde satt meg. En veldig ok bok som jeg vil anbefale alle å lese dersom man har ihvertfall NOE interesse av norsk Youtube og gaming – eller bare er litt over gjennomsnittet opptatt av kjendiser.
3. “Legge igjen tre blogg-kommentarer daglig!” Først av alt: jeg har faktisk blitt flinkere til å være mer aktiv inne på andre sine blogger. Og jeg har holdt det ene “løftet” jeg ga meg selv om at de kommentarene jeg legger igjen skal være kommentarer jeg faktisk kan stå 100% inne for i ettertid. Altså kommentarer som ikke har føltes “påtvungen”.
Og jeg har latt være å kommentere innlegg jeg ikke har lest ordentlig, eller ikke har hatt særlig interesse av å kommentere i etterkant av å ha lest de. Men akkurat når det kommer til det veldig spesifikke med tre kommentarer hver dag så har jeg bare såvidt det er mislyktes.. Men på en annen side: Jeg HAR kommentert minst en blogg så og si hver dag, og noen dager har det fort blitt en del flere enn “bare” tre kommentarer fra min side også, sååå?
4. “Ikke onanere fordi jeg “må”!” Her er det ingen tvil. Jeg har feilet. For da jeg satte meg dette målet var jeg litt lei av at jeg onanerte flere ganger om dagen enten fordi jeg kjedet meg, eller av helt andre årsaker enn at jeg altså faktisk hadde fått den store feelingen i bånn. Det som derimot har skjedd i løpet av de siste ukene er at jeg nå har lurt meg selv enda mer ved å tilføye ENDA en grunn til å onanere flere ganger enn det jeg egentlig altså føler for:
“Altså Aylar.. Du har jo lenge nå gått rundt og sett litt ned på deg fordi du ikke er den muskelmannen du til tider skulle ønske at du var. Ved å holde på med all den løk-nappingen får du jo ihvertfall trent høyrearmen din litt ekstra”.
5. “Gjøre en småklein/ drøy video!” Jeg vet ikke helt jeg. Innser at jeg ikke er helt i stand til å anse hva som er nevneverdig drøyt eller kleint lengre, så HER må DERE nesten bedømme om jeg har lyktes eller ikke!:
Så.. Hva sier dere? Godkjent? Bestått? Ikke bestått? Jeg vet ikke.
6. “Se gjennom det jeg skriver!” Altså.. På dette punktet føler jeg selv at jeg har forbedret meg litt. Men likevel: Det HAR vært tilfeller også i det siste hvor jeg har “glemt det bort noe”, at jeg har skrevet en eller annen kommentar et eller annet sted og igjen tenkt at det er sikkert ikke så farlig da det nok “bare” er h*n jeg har skrevet denne kommentaren til som leser den likevel. MEN IGJEN: Jeg har altså så vidt det vært litt flinkere til dette, om ikke så alt for mye.
Men greit.. Målet var vel ikke egentlig at jeg skulle bli flinkere til det. Men at jeg faktisk skulle se nøyere gjennom ALT jeg skriver. Så sånn sett har jeg vel mislyktes akkurat der, hvis man skal følge ordlyden av målet mitt mer eller mindre slavefisk.
Har du noen gang tatt deg selv i skrittet og tenkt følgende: Åh gud, for en blogger han Aylar er. Om jeg bare kunne supporte han enda litt flere steder enn “bare” her inne på bloggen hans.
Min kjære medskapning – dette er herved din (og min) store lykkedag! For selv om jeg utvilsomt er (nest) mest aktiv her inne på bloggen om dagen, så finnes det altså et par andre steder også hvor jeg liker å benytte mine kreative rariteter en gang i blant.
Og siden jeg er en såpass god venn av både deg og meg selv for tiden så skal jeg nå gi dere en aldri så liten liste over alle stedene dere KAN supporte meg, hvis dere har frivillig lyst til det. For all del, det er ingen tvang i gården til han onkel Kuklinski, nei.
Dere bestemmer selvfølgelig selv, MEN som min gode venn og store forbilde Jan Hanvold ville ha sagt: – Hvis du ønsker å håne djevelen er det bare å gi. Følg meg og støtt meg, ja gi meg 15 000 likes nå i dag. Også skal du skrive “ha-ha, ho-ho, hi-hi, hehe, HALELUJAH!!”. Så skal du bare se at du håner djevelen med å gi, og djevelen sier: “Nei, du skal ikke gi, du skal ikke gi”. Og du skal selvfølgelig få bestemme helt selv, men vit at hvis du ønsker å komme inn i himmelen så er det guds store vilje at du gir nå i dag, for gud liker nemlig ikke gniere.
Det er flere hendelser den siste tiden som nok ville gitt “gamle meg” bakover-sveis, jeg mener – på den tiden jeg faktisk hadde noe hår. For noen år tilbake var jeg en ganske sterk motstander av det aller meste her i verden. Jeg var generelt mye sint, og listen over hva jeg likte føltes ihvertfall mye mindre enn listen over alt det jeg HATET. Jeg hatet enkeltmennesker, jeg hatet flere spesifikke grupper med mennesker, jeg hatet konserter og festivaler, russ, alkohol, Paradise Hotel, toppbloggere, rosabloggere, Kvinnegruppa Ottar, Nrk, norske filmer, norsk musikk, pop, sex, kjæresterier, trenings-narkomane, kostholds-eksperter, folkene bak blogg.no, religion sånn generelt, utlendinger, ironi og sarkasme, og sist, men desidert ikke minst – Jeg hatet meg selv!
I dag føler jeg ikke at jeg med hånden på hjertet kan si at jeg lengre hater noe som helst av det jeg ramset opp her nå. Faktisk er det nesten ikke noen ting av det som ble nevnt ovenfor som jeg har noe særlig i mot i hele tatt mer. Dvs: Det er fortsatt noen veldig få enkeltmennesker jeg ikke er nevneverdig begeistret for, og dersom det skjer at noen holder en høylytt fest like i nærheten av der jeg bor eller befinner meg der og da, ja så kan jeg føle noe på angst og depressive tanker en stund, men utover det.. Nei. Intet mer hat.
Og faktisk så er det flere ting jeg den gang da hadde et MEGET anstrengt forhold til, som jeg i dag nærmest har tatt til mitt bryst, og ikke bare lært meg å akseptere, men også like. Og årsakene til det er flere og delvis litt komplekse, så det kan vi heller ta i et senere innlegg – kanskje. Men det jeg nå derimot SKAL GJØRE er å ramse opp et par eksempel på ting jeg før nærmest hatet – eller som jeg faktisk hatet – men som nå har dukket opp i livet mitt som en mye mer positiv greie som ikke lengre bare tapper meg for energi, men som faktisk GIR meg (en positiv) energi.
Greit, nå har ikke Vidar Villa vært på markedet av det jeg kjenner til så altfor lenge. Faktisk ante jeg ikke hvem han var i hele tatt før nå i vinter, men for å si det sånn.. Hadde han vært en greie i 2011-2014 eller noe, ja så er jeg nesten helt sikker på at jeg hadde hatet han. Om ikke det så ihvertfall musikken hans.
For hva er det Vidar Villa gjerne synger om? Jo – one night-stands, nash, fyll og festing. Den perfekte oppskriften for å fyre opp i peisen hos den noe mer gretne onkel Kuklinski før i svartedager. Fyll og festing har jeg forsåvidt fremdeles ikke så mye til overs for, men sangene til Vidar Villa derimot har blitt MYE spilt på repeat de siste ukene for å si det sånn, da det blant annet ikke er noen jeg vet om og misliker som spiller musikken hans av hva jeg har hørt – så jeg har ikke fått noe ødelagt sånn sett – og selv om temaene til Villa kanskje er litt “smale” foreløpig så har han i det minste noen veldig morsomme tekster som blir fremført med en positivt smittende energi det er noe vanskelig å IKKE bli glad av. Rett og slett.
Lady Gaga Bildet er tatt fra: AFP
Mens jeg nå har begynt å skrive litt om en norsk artist, kan jeg forsåvidt fortsette å skrive litt om en helt annen ikke-norsk artist. Nærmere bestemt: Lady Gaga. For det var en tid for en god del år siden hvor jeg virkelig DIGGET Lady Gaga. En tid hvor jeg hørte på musikken hennes nesten ustoppelig – med kjærlighet og glede. Men så en dag kom de mørkeste av de mørke skyer svevende over tilværelsen min og forgiftet det aller meste jeg den gang hadde holdt kjær, og byttet ut det som fantes av kjærlighet med frykt, sjalusi og hat.
Uten å gå så alt for spesifikt inn på de faktiske detaljene rundt dette kan jeg si såpass som at jeg i en periode følte meg TRUET av Lady Gaga. Og særlig da forholdet mellom meg og det som heldigvis fortsatt er en veldig god venn av meg begynte å bli mer og mer komplisert, så ble også “forholdet” mellom meg og dette legendariske pop-ikonet også verre og verre. Mye fordi denne vennen min forgudet henne noe veldig på et tidspunkt, noe som for meg føltes ekstremt provoserende der og da, da jeg helst skulle ønske at det heller var MEG som ble forgudet av denne vennen, IKKE Lady Gaga.
Ja, også er det jo neppe heller noen hemmelighet at musikken til denne ladyen var og ER nok fremdeles nokså populær på en del festlige arrangementer rundt om kring i verden. Og det gjorde heller ikke akkurat vondt om til bedre mens hatet da enda var et alt for reelt faktum. Men HELDIGVIS (og dessverre..) er det ingenting som varer evig. En vakker dag begynte den iskalde vinteren sakte, men sikkert å smelte. Og for å si det sånn: Jeg og mama monster har igjen klart å blitt veldig gode venner, og en gang i blant hender det faktisk at vi elsker bak lukkede de gardiner.
Så til det som kanskje er det minst overraskende for folk at jeg en gang har hatet ganske kraftig da DET jeg skal til å skrive om nå virkelig ikke er noe jeg akkurat har klart eller brydd meg om å skjule i noe særlig nevneverdig grad. Alkohol. Rusmidler generelt i grunn på et tidspunkt, men da særlig alkohol. Den helt spesifikke forhistorien (som jeg er litt usikker på om eksisterer) til hvordan dette hatet fikk lov til å blusse opp er jeg ikke helt sikker på, men jeg har et par teorier.
For det første har jeg i flere år følt litt på det samme med alkohol som jeg en gang gjorde i forhold til Lady Gaga: Sjalusi. Jeg var lenge svært bitter over at så og si alle vennene mine heller prioriterte å drikke i helgene fremfor å heller finne på noe helt annet sammen med meg. I TILLEGG hadde jeg lest artikkel på artikkel om alle farene folk gjerne blir ekstra utsatt for når man har valgt å sløve seg ned på det ene eller det andre. Så i tillegg til sjalusi bygget jeg også stadig opp en altfor svær angst for at det skulle skje noe med de jeg var mest glad i – uten at jeg hadde noe som helst kontroll, eller mulighet til å være der for folk og hjelpe om det f.eks skulle forekomme en voldtekt, et tilbud om noe sterkere, eller et ran.
Så er det heller ingen hemmelighet at en del som blir påvirket av alkohol gjerne blir noe mer høylytte, og for en såpass fortsatt sensitiv person som meg selv så var og er heller ikke det med på å gi noe stjerne i boka. Og sist, men ikke minst – jeg var forsåvidt delvis inne på dette i ste – men jeg er altså en person som ikke liker å være sløv. Jeg er en kontroll-freak, jeg hater generelt å glemme ting selv om det er snakk om noe vanskelig og tungt. Jeg liker simpelthen å være til stede. Men likevel – per dags dato så er jeg faktisk ikke et avholdsmenneske lengre. Jeg har fortsatt “til gode” å bli full – det er heller ikke noe jeg har tenkt til å bli. Men jeg hater ihvertfall ikke alkohol mer, og nå hender det faktisk at jeg kjøper meg en cocktail eller to, men da først og fremst for å kose meg, og jeg drikker ALDRI alkohol i et spesielt høyt tempo.
Jeg føler i grunn at dette innlegget begynner å bli sånn passe langt nå, så før bare de færreste av dere gidder å lese gjennom det skal jeg straks gi meg. Men jeg vil likevel innom ET tema til før jeg stopper hat og elsk-fanfaren helt. For det var jo også en tid hvor jeg stadig støtt kritiserte rosabloggere. Mange av argumentene og meningene jeg en gang brukte her inne har jeg forsåvidt fremdeles noe av en dag i dag i dag i dag. Men jeg har likevel innsett at de aller FLESTE av de tingene jeg måtte mislike med samtlige av disse rosabloggerne eksisterer også blant en hel del andre type bloggere der ute, deriblant meg selv.
Og la oss bare være ærlige. Rosabloggere er folk som “folk flest” de også. Som alle andre gjør også de feil, men samtidig også mye, mye bra. Og særlig DER hadde jeg øynene lukket igjen i litt for stor grad en gang i tiden. Jeg var alt for fokusert på det jeg mislikte ved disse bloggerne, så i stede for å holde meg nysgjerrig og åpen valgte jeg ene og alene å BARE velge å se det jeg ikke likte, eller i det minste det jeg TRODDE at jeg ikke likte.
Og apropos “rosabloggere”: harru sett denne? ↑
I dag har jeg flere gode venner som man trygt kan kalle for en rosablogger. Individer jeg faktisk ikke bare liker personlig, men som jeg også liker bloggene til. Og faktisk så finnes det også et par rosablogger jeg liker i dag, uten at jeg har noe særlig forhold til individet bak. I 2011-ish kunne jeg stort sett melde at jeg hatet disse bloggene, samt bloggerne bak – i 2018 kan jeg derimot gledelig melde at jeg ELSKER rosabloggere, og VI TRENGER rosablogger(e). Rosabloggere er mine venner, rosabloggere engasjerer, provoserer, motiverer, inspirerer og produserer: Håp, glede, hat, elsk og KJ(ÆRLIGHET). Alt det som gjør dette livet, DETTE SELVE LIVET verdt å leve.
Verden er et SYKT, SYKT sted!! – Her for leden kom jeg over diverse spørsmål (og svar) på bloggen til det som er en av mine absolutte favoritt bloggere for tiden, Linn Steen. Linn hadde svart på totalt 19 forskjellige ultimatum hvor flesteparten av de enten var sånn passe morbide, eller ganske forskrudd på en eller annen annen måte. Og nå skal ryktet ha det til at jeg jo er en ganske morbid og forskrudd person, så at dette innlegget knullet med mine såkalte smaksløker er neppe noen overraskelse for særlig mange, sant?
Ikke bare ble jeg begeistret, jeg klarte også å la meg inspirere, og helt siden jeg kom over dette innlegget har jeg gått rundt og vurdert om jeg skulle ha prøvd meg på det samme. I DAG tok jeg den dramatiske, og svært så skjebnesvangerte avgjørelsen – jeg bestemte meg for å gjennomføre det. Og det har jeg nå også gjort, ikke i form av et skriftlig innlegg, men en SVÆRT så muntlig video.
Og som jeg forsåvidt allerede har sagt i denne rykende ferske videoen så vil jeg nå veldig, veldig gjerne utfordre mine flotte medskapninger Ole Johannes, Irlin Elixir og Julia Friberg til å prøve seg på det samme – spørsmålene skal dere få sporens straks på sånn derre mail! 😉
Det begynner å bli en god stund siden jeg skrev eller snakket noe særlig om de greiene med aspergers nå. Og årsaken til det er først og fremst at jeg ikke har lyst til å bli stemplet som “han med asperger”, samt at jeg føler egentlig at jeg har fått sagt det som er å si om temaet for min del – både her inne på bloggen, men også på Youtube. Men nå har jeg likevel bestemt meg for å gjøre et innlegg til igjen. For siden sist har jeg jo blitt et par år eldre, det er flere ting som har forandret seg, jeg merker mindre til de typiske aspergers-“forbannelsene” nå enn før, og ja.. Jeg ønsker rett og slett å komme med en aldri så “liten” oppdatering på hvordan Aylar 26 år nå har det i forhold til de mest klassiske kjennetegnene ved denne diagnosen.
Aylar 26 VS. forandringer La oss bare starte med disse forandringene som livet stadig støtt har å by på, for HER har det skjedd ting. Jeg er fortsatt den gutten som sitter for meg selv og bruker i overkant mye energi og tid på å analysere hvordan ting KAN komme til å utvikle seg eller gå hvis jeg bestemmer meg for å gjøre det og det, men når DET igjen er sagt så lar jeg det heldigvis ikke styre meg i like stor grad som før.
I løpet av den aller første perioden min som blogger (opprettet denne bloggen i 2010, men det var først i 2011 at jeg VIRKELIG begynte å blogge) så følte jeg meg nærmest helt avhengig av å ha med meg noen hvis det i hele tatt skulle være snakk om å dra til et sted utenfor kommunen. Det var flere jeg så gjerne ville besøke, men som aldri ble noe av fordi jeg konsentrerte meg for hardt om “hva hvis jeg går av på feil sted?”, “tenk om jeg setter meg på feil tog”, “hva om sjåføren ikke gidder å si fra på høytalerne når vi er fremme selv om jeg spør han om det?”, også videre.
Men våren 2013 så skulle denne isen endelig begynne å smelte. For en uke i februar dette året så tok jeg endelig sjansen på å besøke blant annet min beste venninne Sara som på den tiden holdt reir i Nordfjordeid, som er sånn ca 331 km unna der jeg bodde da, og fremdeles holder til nå hvis man først kjører E6 og deretter Rv15.. Jeg tok først toget til Otta før jeg deretter satt på buss de resterende fire timene. Om jeg grudde meg på forhånd av denne reisen? Hell yes!! Faktisk var jeg så bekymret for alt som kunne gå galt at jeg faktisk var på nære nippet med å kansellere alt sammen.. I dag er jeg VELDIG glad for at jeg ikke gjorde det.
For til min store lettelse gikk det hele veldig, veldig greit. Jeg fant fort ut hvor på toget jeg skulle sitte, passasjerene fikk klar og tydelig beskjed når toget nærmet seg Otta, og det var heller ikke noe problem å finne rett buss når jeg først hadde kommet meg på Otta for *kremt* – det var bare en eneste buss på Otta på det tidspunktet jeg skulle videre derfra da Otta ikke akkurat er det mest populære stedet i Norge, for å si det sånn. Uansett – det eneste jeg kjente litt på når jeg først hadde kastet meg ut på denne reisen var at jeg begynte å bli litt lei av å sitte på buss den siste timen jeg hadde igjen før jeg var helt, helt fremme. Men sånn bortsett fra det så gikk det hele nærmest som en drøm.
Og siden den gang har jeg våget å dratt ut av bygda helt på egenhånd ved flere anledninger da jeg blant annet har vært innom Voss, og til og med Bergen (som er “bittelitt” større enn Nordfjordeid) et par ganger. Og det er ikke “bare” med tanke på reising at jeg har blitt tøffere i det siste når det kommer til å prøve ut nye, og litt uforutsigbare ting. Jeg tar stadig med meg nye matvare-produkter fra butikken, så jeg blir stadig tøffere og tøffere også i matveien. Jeg er langtifra så mager og konservativ når det kommer til hva jeg gidder å utforske av tv-serier, filmer, musikk og spill – sammenlignet med hvordan jeg var for bare 3-4 år siden, og jeg har desidert blitt flinkere til å ikke bare bestemme meg for at folk ikke egentlig vil ha noe med meg å gjøre når jeg først ønsker å sosialisere meg med noen – bare for å nevne NOEN eksempel.
Men igjen.. Det eksisterer fremdeles et viss forbedringspotensiale. For NÅR jeg foreksempel legger merke til at jeg har noen færre “venner” på Facebook enn for et par dager siden så hender det fortsatt at jeg lar det gå utover humøret mitt, at jeg blir sittende og lure på hvorfor vedkommende nå har fjernet meg, og hva jeg eventuelt kunne ha gjort for å beholdt vedkommende ihvertfall en stund til. Så avvisninger er fremdeles noe jeg kan slite en del med, men da helst i etterkant når det faktisk HAR skjedd, og altså ikke så mye FØR det eventuelt skjer.
Aylar 26 VS. det sosiale Så var det disse greiene med sosiale antenner, sosial angst, etc. Også her mener jeg selv at jeg helt åpenlyst har forandret meg. Jeg liker nemlig fortsatt å se gjennom gamle blogginnlegg fra tid til annen, og når jeg først gjør det kommer jeg raskt over flere ting jeg neppe ville skrevet eller sagt i dag, i hvertfall ikke med den samme formuleringen som jeg brukte den gang da. Og jeg tror også det faktum at det i dag tar lengre tid mellom hver gang noen bestemmer seg for å kutte meg ut også bekrefter dette ganske greit. Da særlig hvis vi legger til det faktum at jeg nå STORT SETT har vært ganske sosial med en del forskjellige venner og bekjente den siste tiden, som regel en nokså knirkefri “affære”.
Jeg er med andre ord en person som er villig til å lære av mine feil. Jeg vil ikke lengre være den fyren som legger all skyld på alle andre hvis noe først skjærer seg, jeg vil ikke lengre være han som sier “jeg har aspergers syndrom, så jeg kan ikke noe for det”. Selvfølgelig – noen ting mener jeg fremdeles at folk bare bør og “MÅ” godta, ikke alle er verdt “ALT” heller, men igjen: Jeg har altså innsett de siste årene at jeg ikke bare kan skylde på alt og alle andre. Jeg har en del ting jeg må jobbe med selv også, og jeg ønsker, og jeg vil virkelig å være den beste utgaven av meg selv.
Også var det denne angsten.. Vel, jeg er fortsatt ikke så gira på å gå ut og handle en lørdag formiddag når butikkene er stappa full med folk, og jeg er fortsatt stort sett ikke så glad i å handle når antallet besøkende her og der bare ligger på et helt middels stadiet heller, men når det igjen er nevnt så merker jeg det ikke like sterkt på kroppen nå som før hvis jeg først er ute blant “litt” flere mennesker enn jeg strengt talt hadde foretrukket. Herregud, jeg har til og med sittet 12 timer i strekk på en og samme buss til Bergen som har vært nærmest stappa full med fremmede. Og det har faktisk gått veldig fint sånn med unntak av et par irritasjonsmomenter når det kommer til et par lyder her og der.
Aylar 26 VS. motivasjon En annen ting mange med min ene diagnose som oftest sliter med er motivasjon, da særlig når det kommer til ting som ikke er helt innenfor de absolutte særinteressene. Og på dette feltet er jeg faktisk litt usikker på hvorvidt jeg har utviklet meg noe særlig, eller ikke. For STORT SETT så gjør jeg jo nesten bare ting jeg faktisk vil holde på med, da særlig etter at jeg ble 100% ufør og ikke lengre har så mange plikter og ting jeg “MÅ” gjøre mer. Det forekommer ofte at jeg ikke gjør slik som jeg hadde tenkt at jeg skulle gjøre dagen før, enten det er snakk om noe jeg liker, eller noe som er litt mer kjedelig, men STORT SETT så gjør jeg altså NESTEN bare ting jeg faktisk har lyst til, og føler for der og da. Og slik har jeg jo mer eller mindre alltid vært.
Men ja, jo greit. Også her har jeg enda et par forbedringspotensiale som jeg faktisk er ganske klar over selv. For jeg kan fortsatt bli flinkere til å IKKE utsette neste måltid i så veldig mange timer.. Og i løpet av et helt år har det fortsatt gått alt for mange dager hvor jeg har ligget alt for lenge i senga, ikke fordi jeg synes det er så “digg” å ligge der, men fordi jeg simpelthen ikke har orket å stå opp, selv om det innerst inne har vært flere ting jeg egentlig har ville gjort den og den dagen.. Men der og da har det tatt meg litt i overkant mye krefter å “minne meg selv” på disse tingene fordi jeg har latt et eller annet negativt (som f.eks at jeg ganske nylig har lagt ut et nytt profilbilde på Facebook som nesten ingen har brydd seg om) få skygge fullstendig over. Men også dette er jo noe som har “forfulgt meg” så og si gjennom nesten hele livet.
Aylar 26 VS. det ikke-bokstavelige Siste stopp!: Humor og ironi. Og nå må jeg faktisk tenke meg godt om, for jeg kan faktisk ikke huske sist gang det oppsto en litt rar, klein eller uheldig situasjon basert på en misforståelse som har hatt noe med sarkasme, ironi og den slags å gjøre. Jeg er nok ikke helt “kurert” her heller, men det er ikke langt i fra. Nå kan det selvfølgelig hende at jeg har tolket en del ting feil uten at jeg har tenkt noe over det i ettertid, men da har det isåfall vært såpass små og ubetydelige ting at det faktisk ikke er verdt å nevne en gang. For ellers så hadde jeg vel på et eller annet vis funnet ut av det nå, hehe xD
For liksom: Bestevenninna mi skulle jo nærmest hatt Sarkasme som et av sine mellomnavn, for er det ET menneske fra “den virkelige verden” som jeg virkelig har kunne trent meg på her så er det henne. Og sånn utenom hun igjen så er jo praktisk talt ALT jeg har sett på på Youtube de siste årene innhold som nærmest bader i tull og tøys da kanaler som PewDiePie, Prebz og Dennis, Amalie Olsen, SandrathBeauty og Saft og Svele fortsatt er blant de jeg helt klart har ofret mest tid på også i løpet av de aller siste ukene (når jeg da ikke har drevet på med noe annet).
Og sånn sett bort ifra alt det der igjen så er jeg jo utvilsomt og ironisk nok en ganske ironisk og sarkastisk person selv også. Jeg simpelthen elsker ironi og sarkasme, og jeg vil faktisk gå så langt som å si at ironi og sarkasme er blant mine beste venner her i livet når det kommer til å finne nok ork til å gå gjennom en ny dag. Før hadde jeg et slags elsk-hat-forhold til det, men nå i 2018 vil jeg helst ikke vært foruten. LENGE LEVE IRONI OG SARKASME!! <3
