For dere er det kanskje en skremmende tanke, men jeg vet hva dere tenker. “Nå burde han ha lagt seg”, tenker du, uten at du er noe mye bedre.
Jeg skal ikke legge meg, men det er også urelevant. Skal snart slå av pcen for å spise nattmaten jeg har samlet sammen, og se en film. Men først så er det noe jeg vil be dere om.
Hva dere enn måtte gjøre. Ikke tenk på skilt! Det er ganske enkel oppgave, er det ikke? Du skal for all del i hele verden IKKE tenke på skilt! Hodet ditt trenger ikke tenke på skilt akkurat nå! Hva var det du ikke skulle tenke på igjen? Jeg har alerede glemt det jeg, men.. Har du? :-))))
En liten vits som jeg nettopp fant opp selv før jeg skiller meg fra befolkningen en stund: Har du hørt om han som jobbet i Statens Vegvesen som ble skilt og dermed måtte stå i veien for folk resten av livet?
Ok, men tilbake til poenget! Gjør deres beste, for min skyld: IKKE TENK PÅ SKILT. Skilt! Skilt! Skilt! Kom innom bloggen igjen etter det har gått en time, og fortell hvordan det gikk! Og heller ikke kom å si at jeg ikke er genial for da blir det skiltmisse mellom meg og leserne, som altså er deg, og de andre som leser.
Noen er redd for svigermor, andre er redd for aper! Og noen har Bjørn Eidsvåg som sin store frykt! Vel, jeg vet ikke hva frykter som det kan kalles, men jeg kan si deg hva de 10 mest utbredte fobiene i Norge er!
Obontofobi Obontofobi er den angsten som gjør at de som har den er livredd for tannleger. I følge en undersøkelse er det rundt 70-100 000 mennesker i Norge som unngår å gå til tannlegen, fordi angsten er blitt for stor. Jeg kan selv huske da jeg var liten, jeg kan ikke huske at de bildene som hang på venteværelset av folk som har vært i ulykker, tryna på sykkel også videre, var bilder som hjalp meg stort der og da. Har selv veldig liten tannlege-skrekk i dag, men litt smånervøs er jeg jo fremdeles.
Socialfobia Tenk deg følgende. Du blir tvunget til å holde et foredrag i et rom med minst 100 mennesker. Du frykter selvfølgelig at dine negative sider skal komme totalt ut for alle, og alle kommer til å le av deg, og rett og slett være ekle. Dette skal bli forjævlig. Hmm, kort fortalt; Socialfobia er navnet på det å ha sosial angst for å være i nærheten av flere mennesker samtidlig, og du er gjerne også redd for å drite deg ut fra din verste side.
Akrofobi «Ah», tenker du, «Akrofobi, vet jeg hva er. Det er sånne som har angst for edderkopper og sånn»! Vel, nei. Akrofobi er angst for høyder. Denne frykten er selvfølgelig med på å holde en del mennesker i live, som de fleste fryktene. Akrofobi gjør at færre foreksempel klatrer opp et stort fjell og i verste fall faller ned. Har du akrofobi så er du kort fortalt engstelig for høyder!
Araknofobi Sånn, da er vi kommet til den frykten som hindrer enkelte av mine venner til å besøke meg. Jeg har som kjent en chilean rose hair tarantella, og det er et dyr som de med araknofobi ikke tåler. Mennesker med akarknofobi har som regel en agressiv og/eller konsekvent fobi for edderkopper. Med andre ord er ikke “Petter Lille Edderkopp”, den sangen som de fleste med den fobien satte høyest på barnehagen!
Hematofobi Dette er som den over, enda en angst som faktisk kan hindre enkelte i å tørre å skikke innom bloggen min. Hematofobi er nemlig den angsten som betegner de som foreksempel frykter at de skal begynne å blø. Folk med hematofobi besvimer gjerne tvert de ser en bloddråpe, og jeg går utifra at de med denne lidelsen ikke har Sweeny Todd som sin favorittfilm nummer 1.
Laliofobi Laliofobi kan kanskje minne litt om socialfobia. Men uten at det nødvendigvis har alt for mange sammenhenger. Laliofobi er nemlig en angst for å snakke. Andre kallenavn for laliofobi er også taleskrekk eller talefrykt. Det trenger ikke nødvendig vis å være angst for å holde taler, men faktisk angst for noe så “enkelt” som å snakke med et annet menneske generelt.
Achluofobi Det begynner å bli sent, det er høst, og MØRKET ER KOMMET! Akkurat, mørket er det som plager disse stakkarne som har achluofobi. De har en angst for å være ute i natten, eller i mørket, denne fobien har også andre navn som å være mørkeredd eller å ha nattskrekk.
Klaustrofobi Klaustrofobi er det som plager mennesker som ikke for noe som helst i hele verden har lyst til å være i trange rom. Ikke bare trange rom, men også viss rom er lukkede. En angst for innesperrelse. Med andre ord, fengsel er ikke den største drømmen for folk med klaustrofobi, eller klaus og cleisiofobi som det også fint kan kalles.
Aichmofobi Gud, husker dere den store sprøyta vi tok for noen år siden. Jeg har store smerter i den arma enda, jeg. Og den nåla var kjempetykk, og jeg holdt faktisk på å dø… Ok, jeg skal være snill! Aichmofobi er en angst for det å ta sprøyter, eller en angst for nåler, noe som gjør at fobien også kan kalles nåleskrekk eller nålefobi.
Fonofobi «Mats, kan du ringe til legen? Jeg tror ungen er på vei»!!!!!!! Nei, kjære lesere, fonofobi er verken en fobi for kjærringer, fødsel, barn eller leger. Fonofobi er en angst for å snakke i telefonen. Tenk deg det; Du hører summetonen, hjertet ditt banker seg nesten ut av brystet på deg, og på andre enden kommer det snart en skummel stemme som du skal kommunisere med. Ha, jeg kjenner faktisk ei venninne som hadde så angst en gang, hun ringte til en kompis, også kasta hun telefonen i veggen da han tok den! Andre navn for fonofobi kan også være: Telefonfobi!
Har du noen av disse fobiene? Har du andre fobier som ikke er nevnt ovenfor? Selv sitter jeg faktisk med en angst som jeg fortsatt ikke vet hva kalles: Angst generelt for frisørting, ting som går ut på å pleie, farge eller endre noe med håret. Samt tatoveringer og piercinger! Uten at det er nødvendigvis nåla jeg er redd for da sprøyter for meg, og blodprøver går veldig bra! Kort sagt, har jeg kroppskunst-fobi! Uten at jeg har funnet noe mer om akkurat det.
Jo Nesbø er for de fleste leseløver i Norge ikke noe spørsmålstegn. Da jeg selv ikke er noe stor leser av bøker, har jeg ikke lest noen av hans verker.
Men derimot har jeg fått med meg hans nye store film. Det er selvfølgelig “Hodejegerne” jeg sikter til, som er basert på hans store thriller-bok med samme navn. I filmen møter vi en noe kortvokst Roger Brown på 1,68, spilt av selveste Aksel Hennie. Roger Brown er en fyr som har begynt å satse stort, veldig stort. Han lever med en skjult selvforakt som hans elskede samboer Diana (spilt av Synnøve Macody Lund) for noe som helst i verden ikke må oppdage. Om det bare er høyden hans som spiller han et puss i selvbilde, eller om det er noe mer får vi bare fundere på.
Uansett, hans kjære Diana er en utrolig vakker skjønnhet. Hun har et lyst, rent hår, på grensen av å kunne kalles perfekt. I tillegg til sin vakre halvdel bor han også på en villa som de fleste av oss ikke har råd til å drømme for mye om en gang. Det Diana ikke vet er hvor pengene egentlig kommer fra. For sannheten er at Roger egentlig ikke skulle hatt råd til de flotte gavene, den fine villaen. Og i følge han selv, egentlig ikke råd til henne, da hun oppe i hans hode er for bra for henne.
Roger stiller høyere krav til seg selv enn han helt har godt av, og når han får høre om et maleri til verdi av kanskje 100 millioner kroner ser han sin mulighet til å fullføre sitt aller siste kupp. Etter det skal han etter planen kunne leve helt uten bekymringer, sammen med sin store kjærlighet, resten av livet.
Dette kan høres ut som en hittil vanlig norsk film. Vel, det er på tide å se sannheten i øynene. “Hodejegerne” stiller seg ikke i rekken blant det jeg definerer som vanlig norsk film. For meg er vanlig norsk film ikke verdt å skrive om på denne bloggen.
Når Roger Brown omsider er i den noe fraflytningsklare leiligheten med det berømte maleriet han akter å stjele, forså å tjene penger på, dukker det opp noe uventet. Han får plutselig et behov for å ringe Diana, og når han ringer henne hører han en telefon som ringer i bygget han nå befinner seg på. Ringelyden lokker han mot en seng hvor Dianas telefon ligger. Soverommet er som resten av leiligheten, tom, og Roger forstår at Diana har hatt sex med Clas Greve (spilt av Nikolaj Coster Waldau), eieren av maleriet han hadde som mål å tjene seg rik på å ta.
Når han kommer hjem igjen velger han å ikke fortelle kona at han har forstått hennes sidesprang. Han stenger det inne, samtidlig som han bestemmer seg for å fortsette sitt eget spill – På egen hånd! Clas Greve skal etterhvert vise seg å ikke være den man skulle tro han var, og blir brått Rogers største bekymringer som holder på å sende han inn i dødens territorium, flere ganger.
“Hodejegerne” er generelt en film som er laget på et litt lavere budsjett enn man skal få inntrykk av. Filmen ser hele veien ut som en som er spilt inn på et mer amerikansk budsjett. Den ser lekker ut, og den jager deg gjennom hele historien uten at du på veien tenker tanken på å stoppe, eller ta en pause. Filmen er intens, den er til tider impulsiv, og den stinker på et viss tidspunkt på en bra måte. Når Aksel Hennie gjemmer seg nedeunder et utetoalett får man servert en uspiselig scene, som gjør at vi føler med han, samtidlig som de mest fisefine av oss helst ønsker å se vekk, men ikke får det til, fordi noe som føles som et sterkt fluepapir klistrer oppmerksomheten klin fast til filmen!
Jeg har ikke egentlig veldig mye mer lyst til å legge til noe. Ikke annet enn at dette er en film som er adskillig respektfull. Den er gjort av proffesjonelle mennesker som har nektet å lage noe som er enten dårlig, eller helt ok. Og etter å også lyttet til filmens kommentarspor, og også tittet på filmens bakomfilm kan jeg legge til at skjønnheten Synnøve Macody Lund ALDRI har spilt i film før, noen sinne. Det glemmer dere heller å tenke på når dere ser dette mesterverket. Hun som nybegynner har glidd så godt inn i filmen uten glidemiddel, at hun spiller like godt i trådene som foreksempel Aksel Hennie, Nikolaj Coster Waldau, eller Eivind Sander for den del, som skal sies å ha tatt sin småhumoristiske rolle i overkant seriøst da filmen ble til!
Livet skal ikke være så forbanna lettvint hele tiden. Akkurat nå, akkurat nå som jeg var så nærme, så utrolig nærme. Finnes det ingen nåde i verden lenger? Det var en tid hvor alt var anderledes, en tid hvor alle var flere enn de er nå. Antallet mennesker som har støttet meg har dalt litt i det siste. Ikke alle skulle vise seg å være den jeg håpte på at de var, egentlig bare reprise. Gang på gang.
Det er lite tvil i at dette er noe Gud ikke er stor tilhenger av, dersom han hadde eksistert. For det virker til tider som om det er en gigantisk overmann som ser det på sin plikt å ta fra meg motivasjonen til å drive dette noe lengre. Jeg driver et syndig pervers spill, og jeg kunne godt tenkt meg å kommet lengre enn jeg har klart å få til akkurat nå. For å nå mitt mål er jeg avhengig av venner, jeg har hatt noen som har bidratt å motivere min drøm fremover. Men det har selvfølgelig gått i bølger.
Nå er jeg sliten, lei. Det som før var for morro skyld har jeg begynt å tatt mer alvorlig. Jeg har blitt betatt. For meg er dette skitten kjærlighet som jeg sliter med å gi slipp på. Det er ikke bare noe jeg føler, det er også noe jeg tror på. Noe mitt hjerte banker for, og desto flere støttespillere jeg får, desto sterkere blir jeg til å faktisk få knust min grense som hindrer meg i å gjøre det jeg enda ikke har klart i dag. Tørr jeg å si det? Klarer jeg å skrive de magiske ordene som skal til for at drømmeporten skal åpne seg for fult, sånn at jeg endelig får tak i det jeg lengter etter.
Så lenge jeg fremdeles har noen som leser dette innlegget nå, fins det håp. For dette er avsnitt fire i dette innlegget. Og de tre andre avsnittene var bare skrevet i håp om å sluke nettopp din oppmerksomhet. Desto flere som bruker tid på min blogg, desto flottere blir statisikken. Min drøm er å fange mest mulig menneskers oppmerksomhet, vil forvandle mest mulig mennesker om til mine fans! 150 trofaste venner har jeg sånn cirka i dag, hva de magiske, lokkende ordene er for at jeg skal få flere, vet jeg ikke. Men jeg jobber med saken! For det som før var en hobby for å slakte kjedsomheten på fritiden med en blogg, har nå blitt en oppslukende ting for meg. Denne bloggen er ikke lengre bare en ekstra venn på fritiden! Den er blitt så alvorlig mye mer, og mine grenser skal tråkkes på for å komme dit jeg vil. Jeg er bare et menneske, og jeg kan gå jævla lange steg for å komme dit jeg akter, selv om jeg må tråkke på millioner av spiker og knuste glasskår på vegen. Man lager ikke blodpudding uten å slakte et dyr, man legger ikke merker i folk hukomelse og interesse uten å såre noen!
Til jeg en dag blir fornøyd! Takk for den tiden jeg fikk tatt fra dere på dette lille innlegget, som egentlig ikke er så utrolig spennende. Men som tydeligvisk fanget noen hoders blikk siden du fremdeles leser det jeg har skrevet i natt! 🙂 Hehe 😉
Snakk om å være ute og la skravla gå! Sånn bokstavelig talt! Har nettopp ankommet hybelen min etter å sittet på en benk med K.O og I.A. Hyggelige folk, gode venner av meg, bare synd at K.O har skylden for at jeg ikke rakk innom Bunnpris, hehe.
Uansett, jeg har sittet og skravet med de, og en kis til jeg ikke vet hva heter. Stakk innom Shell på veien hjem og kjøpte Hodejegerne på Blu Ray. Shell har sånn “kjøp 3 Blu Ray for 199”, så jeg har ikke tapt noe penger på filmkjøp der! Ikke brukt-film bare så det er sagt. Helt ny, med plastikk og hele greia. Det eneste jeg tapte penger på er de 40 kronene jeg brukte på Salt Og Pepper-potetgullet, men penger er likevel spart på den filmen, såååå.
Ja, jeg er hjemme. Og er happy, og ikke griner! Hater hverdagsinnlegg, så derfor stopper jeg nå. Nåja, skal bare legge ut et bilde av K.O OG I.A først; fordi de var så søte da I.A stjal lighteren hans, og han møtte stikke fingrene sine her og der for å få den tilbake etter en times tid!
De unge følelsene «Min første kjææææææææærlighet, gjorde mer for meg enn du noen gang kan forestille deg», sang en gang et beinrangel av en norsk artist som verken Satan, Lucifer, Belial, Leviathan har tatt med seg nedenunder enda.
Jeg skal surfe på de bløthjertedes blod i dette innlegget. Jeg skal skrive om det motsatte av hat, men som likevel ofte forveksles med nettopp det. Kjære vene, dette innlegget skal handle om kjærlighet, enda mer konkret, jeg skal brette ut om forelskelse.
For meg har forelskelse alltid vært en kvelende slange, som har tatt så mye fokus fra meg når den har vært til stede, at jeg har hatt store vanskeligheter med å henge fingrene mine i andre tråder mens det har vært et tilstedeværende faktum.
Vi kan godt gå så langt tilbake i tid, som da jeg begynte i barnehagen. Det var ei søt lita jente, på min egen alder da. Jeg husker hver morgen før mamma og pappa skulle komme på rommet mitt å “vekke meg”, jeg tenkte svært mange dager på den tiden, “at i dag skal jeg fri”. Frieriet ble utsatt og utsatt, og utsatt. Jeg ble som de mest oppegående av dere sikkert har forstått, aldri gift i barnehagen.
Jenta og meg fortsatte å vokse opp sammen da vi gikk over fra barnehagen til barneskolen. Vi hadde i utgangspunktet et ganske ok/bra vennskap. Vi kunne leke sammen med dukker under et bord en gang vi begge var de eneste som var syk, så vi fikk være inne på klasserommet mens resten av skolen var ute i friminuttene. Vi plukket blomster en gang bak værandaen hjemme, og ga dem til mamma… Men, alt jeg tar i skal en gang slukne. Jeg skulle selvfølgelig tøffe meg, og bli bråkjekk. Egentlig visste jeg kanskje ikke så mye om hva det med sex var, vi snakker fortsatt barneskolen, 2-3. klasse.
Jeg skulle tøffe meg, og jeg skulle fortelle de fleste gutta i min egen klasse, og helst de over meg også; Hva jeg håpet på og tenkt at jeg og denne jenta kunne gjøre i en viss seng når vi en gang skulle bli kjærester. Ryktene spredde seg som brann i en tørr IKEA-skjede, og hun ble noe irritert da. Bedre ble det ikke senere da jeg skulle tøffe meg i et bursdagsselskap hjemme hos meg, hvor hun var en av gjestene. Jeg tok opp en gjennomsiktig pepperkakeboks, gravde i en maurtuve, fylte boksen med maur, og skulle skremme henne fordi jeg ville jo tøffe meg da, for henne.
Man kan si at å jage de man liker med maur, dersom de har ekstrem fobi for insekter og smått generelt, ikke er noe genialt sjekketriks i boka. Det venneforholdet som en gang var, forsvant til slutt.
Hva jeg følte og tenkte på den tiden, husker jeg ikke. Jeg husker bare at jeg likte den jenta noe godt. Men etter at jeg gjorde en del dumme ting, så ble vi heller mer gjort om til fiender. Vi kranglet, og slåss og, ja… Vi gjorde kjipe ting mot hverandre som ingen av oss syntes var noe hyggelig den gang da.
Senere, etter barneskolen, kom jeg til å oppdage ei annen jente. Vi snakker nå førsteåret på ungdomskolen. Det var ei jente som jeg aldri ble kjent med da. Hun var veldig av og på skolen, skulket en del, og flyttet også veldig frem og tilbake. Men jeg kan huske at hver gang vedkommende var i nærheten av meg, så hadde jeg alltid et ønske om å bare si “hei”, i det minste, vel det fikk jeg faktisk bare til en eneste gang….
Forelskelse i nyere tid Så kan vi gjerne hoppe enda noen år frem i tid… Våren 2010 ble jeg venn med en utrolig kul dame, som kunne vært min mor, aldersmessig. Vi fikk veldig god kontakt, ryktene gikk også om at vi hadde hatt oss og var kjærester. Vel, ingen av de ryktene stemte. Men jeg var om ikke forelsket, så i alle fall ulovlig betatt. I begynnelsen gikk vennskapet oss i mellom faktisk ganske så knirkefritt, men det skulle bekke over for meg til slutt.
Sjalusi skulle gro opp i toppene på meg, knyttet til andre menn hun fikk oppmerksomhet fra. Så jeg bilen hennes i sentrum, fulgte jeg med på hvor den skulle parkere. Og gikk hun inn på et kjøpesenter, ja da gikk jeg frem og tilbake, rundt det kjøpesenteret og lot som jeg tilfeldigvis møtte på henne da hun kom ut igjen. Bare for å få en klem og en samtale på noen minutter. Hvor lang de samtalene ble, var avhengig i hvor mye tid hun hadde, og hvor lenge dette hadde vart. For hun ble mer og mer misstenksom med etterhvert, og til slutt fikk hun bekreftet sin misstanke, og da ble det ikke bare-bare å være meg, igjen.
Året etter det igjen ble jeg kjent med enda en kvinne som kunne vært min egen mor. Denne kvinnen var året eldre enn hun fra året før. Jeg og denne personen ble faktisk bestevenner vi. Hun spurte om vi kunne møtes når hun var på jobb. Altså, HUN sendte MEG meldinger om det. Jeg ble overlykkelig hver gang, og sørget for å barbere meg to ganger for sikkerhetsskyld! Vi kunne snakke, le, kose oss som aldri før. Det er vel nesten få jeg har skrevet så mange dikt om i senere tid som denne personen jeg skriver om nå. Hun brukte fire timer av sitt liv på bursdagen min, bare for å være i lag med meg. Hun tok faktisk toget ekstra tidlig fra der hun bor, til Oppdal for å gjøre det.
Vi var så utrolig gode venner, og vi var også veldig gode venner etter at jeg en dag fortalte henne at jeg var forelsket i henne. Men så kom det også en mørk sky over denne lyse duetten, hun fortalte at hun hadde blitt litt forelsket i en mann i Trondheimsområdet. De paranoide tankene tok over… Hva om hun flytter til Trondheim? Hva om jeg mister henne for godt? Også videre; Alle de dumme fryktene resulterte i at det var det jeg gjorde!
Jeg ble motbydelig og urettferdig mot henne på facebook, jeg ble svært svartsyk… Jeg peste også ut en rekke selvmordstanker, og dette ble for mye for henne som alerede hadde en del å tenke på, blant annet barn å fø på, jobb og familie. Høsten 2011, forsvant hun mer og mer, ettersom jeg sa mer og mer dumme ting. Og nå, så har vi ikke hatt kontakt på over ett år, uten om at vi er facebook-venner.
Ja, og så nå da… Nå er jeg veldig forelsket verdens hærligste jente. Hun er faktisk en av de som ikke kunne vært moren min, da hun faktisk er noen få år yngre enn meg. Jeg elsker henne. Vi er bestevenner, eller hun er i alle fall min beste venn.
Litt usikker på hvor jeg står hos henne, men jeg vet at hun i alle fall prioriterer meg fremfor det meste andre, noe hun har skrevet selv. Nå er vedkommende på hytta, og borte fra nettet noen dager, og jeg merker at det er noen dager siden jeg har “snakket” med henne.
Har store ønsker om å få besøkt henne i høst, noe jeg har lovet henne, og meg selv. Saken er at etter jeg lovde å besøke henne en gang i høst, etter sommerferien, så har det dukket opp noe. Jeg får nemlig fire jenterotter i august etter jeg flytter. Og de trenger jo noen til å passe på dem mens jeg er bortreist. Så, jeg vet virkelig ikke om jeg får overtalt noen i nærheten til det. Veldig få kvalifiserte slik jeg ser på det.. Så frykter det kan bli en uhyggelig lang stund til jeg får se min elskede bestevenninne nå.
Moralen i dette innlegget er at for meg har forelskelse som regel vært en belastning, en fiende, et problem. Jeg frykter hver eneste dag nå, at noe skal skje mellom meg og min bestevenninne som jeg virkelig mener at jeg ikke kan miste!
En person som har alt av godhet og klokhet i seg, selv om hun ikke mener det selv. For meg har forelskelse som regel bare banket ut de negative sidene; som hat, sjalusi, angst og Mr. Dramaking!
Har også for en stund tilbake skrevet om ei jente som dukket opp mellom de to eldre damene som kunne vært min mor.. Ei bærte fra Kristiansand, har rett og slett utelatt den historien i dette innlegget siden jeg alerede har skrevet om henne. (Klikk her for å se det innlegget om “Pink Helsey” fra Kristiansand)
Så, er det egentlig rart jeg ikke kan fordra det romantiske? At jeg har utviklet et hat mot det bløte, det rosa og det barmhjertelige? Er det rart jeg forholder meg til det jeg er god på; Kyniskhet, hat og negativitisme? Trokke det, gitt!
Det er natt. Folk i Oppdal klager over at det har kommet snø, personlig kunne jeg ikke klaget høyere for at jeg syns det er varmt. Oppdal-folk generelt er idioter, ferdig med det. Hva trenger jeg å nevne de andre i taterhullet for, når jeg har meg selv å by på?
Ok, jeg er ikke noe stort bedre jeg heller, jeg er mye bedre! Akkurat nå i natt foreksempel har jeg fundert på hva jeg skal gjøre for å tvinge dere leserne til å bli en stund til. Har jo noen hundre lesere daglig, men altså… Heidi Alexandra og den vemmelige Kjendistegneren har mer liksom…
Jeg bare minner dere på følgende… DENNE VIDEOEN JEG HAR LAGET NÅ, ER DERES SKYLD:
Som dere kan se har jeg gjort et tåpelig forsøk i å blande matolje, tran, vaniljesaus og kebabdressing! Hørtes ut som en kjempeartig idee på papiret, vemmelig for meg som måtte utføre den.
Det var selveste Alboats-bloggerinna som satte meg på en ide. Jeg kunne jo laget en videoblogg hvor jeg ligger på sofaen og forteller dere hva jeg er god til. Så ble det en pinlig stillhet mellom meg selv, og meg selv… Hva faen er det jeg er god til da? Jeg kan ikke lage en video og fortelle dere hva jeg er god på, før jeg vet hva jeg er god på selv!
Derfor prøver jeg noen eksperimenter, for jeg duger ikke til noe! Egentlig, ikke som er oppdaget de siste 21 årene hittil i alle fall. Ikke kan jeg blogge, ikke kan jeg glede folk, ikke kan jeg spise 6 bananer på kort nok tid, og ikke kan jeg provosere! Ironi er også en meget skurrete tåke for dumdristige, lille meg!
Så her sitter jeg, alene og hjelpesløs. På jakt etter noe jeg faktisk kan! Og ja… Den Oppbrekknings-drikken er ikke anbefalt forresten!
Tenkte å vise dere litt om hvordan man skal få sin tarantella i hånda. Men neida, Belle var vist ikke så keen på å klatre oppi hånda mi i dag.
Uansett, det jeg prøvde å demonstrere er: Form den ene hånda di som en kopp, bruk to fingre fra den andre hånda di til å forsiktig berøre bakbeina. Da skal den normalt sett gå oppi den hånden du har FORRAN den som er formet som en kopp.
Men som dere ser.. Ja, dere kan se hvor sammarbeidsvillig hun var akkurat i kveld.
Den som enda måtte finne på å si at det er bare jenter som leker med dukker kan ta å skalpere av seg alt som er av kjøtt, hud og hår på hodet, øyeblikkelig!
I dag kom en ny krabat på døra mi. Hans navn er Fluffy og han skal bo med meg i mange, mange år fremover. Hans tid fra moren begynte å lage han, til han ble født tok 10 timer, og det er min fantastiske venninne Lillith som jeg har intervjuet på bloggen tidligere, som har laget han og dermed er hans mor.
Fluffy kan kanskje for enkelte virke skummel og skremmende, hvilket er bra da han skremmer bort type mennesker som jeg ikke vil ha i nærheten av den rustne sjela mi uansett! Kristenpakk, Belibere, etc.
Brevet fra Devil Dolls v. Lillith. Kamera hadde litt problemer med å fokusere så derfor ble dette noe utydelig, og batteriene i kamera var så lave at jeg stressa ikke med å ta flere – Fluffy er uansett viktigst! <3
Prøvde å vise Fluffy utsikten fra baderoms-vinduet mitt, men han ville bare ned igjen med en gang. Forståelig nok – Hvem pokker liker egentlig sola og lyset?
Dette var den andre tabben jeg gjorde i dag.. Plutselig fikk han følelsen av å bli æresvoldtatt ved å bli kastet inn i noe som kunne minne om en tragisk rosabloggers fortapelige univers.. Unnskyld Fluffy <3 No more!
Jeg tror Fluffy har forelsket seg litt i Belle. Dette kan bli en kommende kjærlighetshistorie verden ikke har sett maken til på flere år!
Skulle bare en snartur på badet for å tømme rassen, da jeg kom tilbake ble jeg utrolig rørt av det min nye adoptivsønn hadde tatt for seg. Goingen min hadde satt seg til rette, og begynt å lese på en av de beste og viseste bøkene som er skrevet i menneskehetens historie. Takk Satan for at du har gitt meg en så underjordisk god “sønn”.
Har du lyst til å se andre bilder av Fluffy, mens han enda var hos Lillith, samt alle hans brødre og søstre? Har du lyst på et sånt morbid kjærlighetsbarn selv? Lik Devil Dolls-siden på facebook som er drevet av min gode venninne! Men, dukkene er ikke gratise, bare så det er sagt ^^
Det er fortsatt en del som innbiller seg at man kan bli lykkeligere desto flere venner man får grefset tak i på facebook. Faktisk har det gått så langt at det finnes egne grupper og applikasjoner som skal gi folk uendelig mange facebook-forespørsler på kort tid.
Jeg skal være den siste til å nekte for at jeg liker å få venneforespørsler selv. Det er liksom alltid spennende når man ser at det er noen som vil legge deg til. Og jeg tar alltid og godkjenner jeg, så lenge det ikke er noen jeg vet jeg ikke liker.
De fleste som har sendt meg forespørsler den siste tiden har faktisk vært ukjente mennesker jeg ikke vet av. Finnes ikke skeptisk i hele tatt, jeg bare godkjenner. Jeg godkjenner av en årsak: Desto flere venner jeg har på facebook, desto større sjanse er det for at flere får med seg oppdateringer fra nettopp denne bloggen!
Men så er det noe som kommer som helt naturlig. Uansett hvor mange venner man har på facebook, vil man alltid oppleve å miste noen med tiden. Enten fordi at vedkommende har funnet ut at dere har så lite til felles at han/hun ikke ser vitsen, eller at han/hun har slettet seg selv fra facebook.
Som sagt, jeg godkjenner de som måtte ønske å legge til meg. Men jeg har vokst fra den tiden jeg sendte masse venneforespørsler til vilt fremmede, for morro skyld. Mange godtar, for veldig mange er nokså lite skeptisk, slik som meg. Men selv om mange godtar, betyr det slettes ikke at de beholder deg så lenge. Min erfaring er at det er de med mest felles interesser, stil og meninger som beholder meg.
Spessielt en del voksne damer, som ikke har helt den store forståelsen for mine interesser for morbide og også perverse interesser, har slettet meg fra det voksne og seriøse livet sitt. Helt greit det, for det var uansett personer jeg aldri har brydd meg om å følge videre.
Så kommer jeg til det kritiske spørsmålet! Hva er poenget med å legge til utellelige mange venner på facebook? Hva er meningen med å melde seg inn i uendelige mange grupper og lignende som skal gi deg 100 forespørsler på en dag?
Mest sannsynlig er den største funksjonen den at flere vil forstå hvor stor tosk du er, etterhvert! De fleste som driver på med slik, er idiotiske, unge fjols med hjerneceller lagt i syre. De få aktive hjernecellene på slike mennesker er kun ute etter en ting: Oppmerksomhet!
Bruk heller tid på å finne de menneskene som virkelig gir deg noe bra utover lengre tid, ikke stress med å få uendelige mange venner, som før eller senere du vil finne ut bare gir deg mer ensomhet uansett; Rett og slett av den grunn av at dere er så forskjellige. Hastverk er lastverk. Og lastverk er noe jævla dritt.
Når du blir mer voksen vil du mest sannsynlig foreta en opprydding på facebooken din uansett, og da vil du komme til å slette de fleste 4000 “vennene” du en gang la til for gøy.
Med fare for å tråkke meg selv for hardt over den ene foten, avslutter jeg det hele her! Og jeg håper jeg har klart å irritere noen med dette innlegget, da det i alle fall beviser at jeg faktisk har rett!
