I dag kjenner jeg meg mildt sagt lettere irritabel. Første årsak er den at jeg ikke har sovet i natt. Andre årsak har påvirket årsak nummer 1; Jeg sliter med gresspollen-allergi, noe som gjør at nesen min klør og jeg nyser en del..
Til tross for søvnløse dager, med mye irritasjon i nese og sinne er det spesielt godt da å bli overasket over at jeg fortsatt har venner. Sjekk nemlig her:
Igjen, tusen takk min kjære storesøster, bloggforfølger, heltinne og uerstattelige venninne “Vanilje&Pepper” 🙂 Da jeg sto opp i går var jo klokken litt over 16, så da hadde postkontoret stengt. Skal sies jeg hadde lurt veldig på de siste timene hvem denne pakken jeg hadde fått hentelapp på, var fra.
Kunne jo ikke komme på at jeg hadde igjen flere pakker som var bestilt, som jeg enda ikke hadde mottatt også videre. Alle burde rett og slett ha ei venninne som deg <3
Denne dagen merker jeg allerede nå kommer til å bli utrolig daff, slapp og sløv. Blir nok brukt til noe PEZ-fråtsing der og da, med eller uten den nokså så store Buzz Lighyear-figuren fra Toy Story-universet!
Alt innholdet i pakken fra Vanilje&Pepper: En stor Buzz Lightyear/Pez-figur, to blader om psykisk helse, 1 Marilyn Manson-kort og en pakke røkelsespinner i tillegg til et brev med hennes favoritt dikt “Våg å være” på baksiden av brevet ^^
Ja, apropo! Melding til alle unge og gamle som enda ikke har sett Toy Story-trillogien. Jeg vet det fins en del av dere. Riktignok er det en god stund siden jeg så Toy Story selv, da jeg har egentlig vokst litt fra det, men uansett så ambefaler jeg alle å i alle fall se den første filmen en gang i løpet av livet. Tenkte bare å nevne det!
Nok en gang min kjære vanilje og pepper-frelste venninne.. Eller vet egentlig ikke hvor glad du er i de to ingrediensene sånn egentlig, men uansett: Takk skal du ha for dagens oppmuntring ^^
Det å kunne være en blogger som har som krav til seg selv om å komme med minst to innlegg daglig for at han skal fungere er ingen enkel lek. Vanskelighetsgraden stiger når du også har et prinsipp om at de innleggene du deler med leserne, ikke skal være for enkelt laget.
Å legge ut et innlegg med et simpelt bilde, blir for lett utvei. Og ikke minst, det er ikke en særlig stor sugen oppmerksomhetskraft i å gjøre det.
Jeg lurer rett og slett på om jeg skal fjerne det kravet om minium to innlegg daglig. Eller om jeg skal la det bestå. For det er ikke til å legge skjul på at en del innlegg blir gjort noe umotivert. De innleggene jeg har fått best respons på, uten å ty til midler som å blotte meg, er de innleggene jeg har skrevet når jeg har hatt mest følelser kokt inn i meg.
De innleggene jeg har skrevet på en vanlig dag, uten de helt spessielle følsene med meg, har jeg heller ikke fått den samme responsen på. Forskjellene merkes!
Hvilke følelser? Jeg snakker nå om følser generelt man har når man skriver. Følsen man har etter å nettopp sett en jævlig god film man elsker, når man skriver om den. Følsen man har etter å sett en jævla DÅRLIG film som man virkelig skal slakte. Følsene jeg bærer når jeg er stygt forelsket og skriver om det. Følsene jeg har når jeg har blitt såret og dypt skuffet, og skriver om det. Følsene jeg har når jeg nettopp har opplevd noe fantastisk…
GENERELT! Det å skrive om noe man verken føler hat eller elsk for, det å skrive om noe som er sånn helt ok, eller bare bra, det fanger ikke like stor troverdighet, respekt og medfølelse fra dere som leser.
Aldri gjør noe halvveis! GJENNOMFØR MED GOD TID, OG HELT HJERTE! Man skal virkelig hate eller elske det man blogger om for at det skal være håp for at noen andre gidder å bruke tiden sin på å lese/se det. Gjør man noe uten følelser blir man gjennomskuet, og man tjener heller ikke de bedre lesertallene og kommentarene man kanskje skulle ønsket seg.
Hva er det som er populært i verden i dag? Det burde man egentlig drite i, for det er der mange gjør en feil. Nemlig å blogge om det som er populært for andre, fremfor det som er mest populært for en selv.
Folk flest vil helst ha en god positiv følelse av å lese. Folk vil helst ha idoler som lever så bra som de selv skulle ønsket at de kunne, idoler å se opp til. Folk vil ha SUNNE forbilder som skriver lange saker om de gode tingene i samfunnet. Jeg tror FOLK FLEST vil heller at en blogg i dag skal være mer som et magasin fremfor dagbok. Et magasin med problemløsninger, med hvordan du kan løse den og den saken.
Hvis jeg skal levere en sunn og positiv blogg, kan jeg likegjerne ta selvmord med en gang, jeg klarer ikke legge hjertet mitt troverdig nok på den slags. Derfor får dere heller aldri en positiv-glad-blogg med bare positive budskap! Derimot får folk det jeg tjener best på, fordi det er det jeg kan best: Skremme, provosere, og fokusere på det mørke!
Når det kommer til magasin Vs. dagbok-blogg så har jeg variert en del. For det er noen ganger at jeg har de beste følelsene til å skrive et magasin-aktig innlegg (slik som nå), og det er andre ganger at jeg foreksempel heller har en helt sinnsykt god, irritert, deprimert eller vanvittig glad eller vanvittig sur følelse hverdagsmessig, som da gjør at jeg føder et dagbok-innlegg eller personlig dikt bedre.
Poenget mitt er. Det er ikke så farlig om du vil ha en ren magasinblogg, ren hverdagsblogg, eller ren freakshow/tulleblogg! Det viktigste er å kjenne seg selv godt nok, og finne ut, hva er jeg i dag? Er jeg en dagbok? Er jeg et magasin? Er jeg et freak?
Finn ut av det spørsmålet, og velg sjanger utifra det svaret du finner! Det er også sånn, i alle fall jeg har hatt størst suksess!
Aldri gjør noe halvhjertet! Ikke blogg for å blogge!
Ikke gå i den farligste gravfellen av alle: Nemlig frykten for å ikke blogge en dag fordi at leserne forventer at du har noe! Skriver du på en tom dag, får du også så godt som lav respons. Da hjelper det ikke om du skriver lange eller korte innlegg, om du lager en eller annen video og legger ut, så lenge du legger null og niks personlig i det!
For at jeg ikke skal risikere å kjede dere ut av dette innlegget, skal jeg nå avslutte. Dere som har en gjennomsnittelig bra hjerne, har forstått meg. De som ikke gjør det, kan jeg glemme å prøve å forklare det bedre til, uansett.
Èn siste ting: “Beklager for at jeg ikke har fått blogget så mye i det siste”-innlegg, er utrolig døvt, og et tidsovergrep uten respekt for fansen, rett og slett uintresangt, og det finnes INGEN grunn for å legge ut et slikt innlegg!
En eldre herremann i flåsshatt og dress sitter ved sitt gamle piano og sin dose tonic and gin. Det er noen enkle toner han spiller for oss i natt. Hans liv har virkelig seilet på dalbanens kalver. Han spiller noen toner for oss i kveld, vet ikke hvordan låta vil ende. Munter og grå, livlig som få. Som ung var han leder for et bordell, et horehus som protestantene sang ut i kor. I midtlivskrisen ga djevelen han depressjonskrisen, da hans skjønne Jaenette ble revet vekk. Kreften tok hans vakre due, traileren i gata tok hans spinkle hund. Nå lever han alene.
Til tross for noen mørke toner i denne mannens livslange melodi, sola har enda ikke gått ned. For et lys skinner fremdeles i denne mannens sinn. Gleden av å leve, den smeltet aldri. Til tross for at hans forretninger ble brent ned, og kjærlighen slukket. Kjærligheten til livet, og troen på en ny dag – Den ble aldri tatt vekk. Jeg tørr påstå det var det som gjør denne herren så unik <3
Satt og bladde i min satanistiske bibel (av Anton LaVey) her om dagen, da jeg kom over en interesang lesning om de fire øverste djevlene Satan, Lucifer, Belial og Leviathan. I mitt hode står det jævlig lite om disse fire i The Satanic Bible, som den originalt heter. Og jeg søkte etter mer, da fant jeg faktisk et håp, jeg kom over noe om at en norsk, rød bok ved navnet Demoner, skal ha noe om disse fire. Og den boken hadde jeg sett før, nemlig hos Dragens Hule, hvilket som resulterte i at jeg bestilte den i helga, og den kom faktisk i dag! ^^
Den Body Art-tattoveringen til høyre har jeg ikke bestilt, den har jeg fått med som sånn gratisgave…. Upassende gave å gi til meg egentlig som ikke tåler tatoveringer, og sånt..
Ellers har jeg gledelig fråtsehandlet i dag. Skulle egentlig bare ha noen fargeblyanter, og en tusjpenn, men ble også litt mer enn det. Sjokolade og marengs er nesten bedre enn onani.
Hva er vel mindre spennende enn å finne tilbake til røttene? Rett og slett, lage en kort video om hvor undertegnende gikk i barnehage. Sildrevegen barnehage, het stedet. Og for dere som har veldig behov for å høre meg snakke i nesten to minutter om det, kan dere glede dere selv ved å trykke på playknappen i videoen under.
Ok, jeg VET, dette går litt over grensen for hva jeg kan legge ut av kjedelige og totalt uintresange ting..
For noen dager siden blogget jeg om de 10 mest utbredte fobiene i Norge. I kveld skal vi ta oss for 10 andre fobier, som ikke er like normal, men som likevel finnes!
Balloonphobia Balloonphobia er for dere som ikke klarte gjette det en fobi for ballonger. For mange kan denne fobiene være ekstremt hemmende, traumatisk og skremmende. Årsaker til at denne fobien kan dukke opp kan foreksempel være traumatiske opplevelser som ved høye lyder når de sprekker. Ballongfrykt er også et annet navn for denne lidelsen.
Flatusaphobia Bare vent et lite øyeblikk før jeg skriver videre… Må bare… Ja, dere får unnskylde meg, altså…. Ahhhhh, der ja… Sånn, da skal jeg komme til saken. Flatusaphobia er rett og slett angsten for fising. Det vil si, spessielt frykter for andres fis. Dette er også en fobi som enda ikke har en vitenskapelig beskrivelse, men den er i alle fall eksplisitt.
Ageladaphobia Møøø! Ageladaphobia er fobien mot kuer. Tamme kuer er som regel harmløse, men for mennesker med denne fobien er de fortsatt veldig ubehagelige å være i nærheten av. Kyr oppleves ofte som en gedigen stor trussel for de med denne lidelsen, og årsaken til denne fobien kan foreksempel være tidligere dramatiske hendelser knyttet til dyret.
Automatonophobia Realistiske dukker, buktalerdukker, voksdukker, realistiske masker og animerte gjenstander er med på å gjøre livet for automatonophobia til et mareritt uten like. Dukker er en stor trussel, en stor skrekk for de som lider. Personlig tror jeg at jeg vet om sånn rundt tre personer for øyeblikket som ble sendt i ubehagenes land da jeg publiserte bilder av min dukke Fluffy for litt siden.
Coulrophobia Hva er den den mannen driver på med? Sminker han seg? Javisst gjør han det! Hva sminker han seg til da tro?….. Å faen… LØP!!!! HAN FORMERER SEG TIL EN KLOOOOOVN! Neida, jeg løper ikke jeg, men jeg tror andre gjør det nå. Coulrophobia er nemlig lidelser for klovner. Ja, slike morsomme folk med rød nese og rart hår som dummer seg ut på sirkus, slike søtinger fins det noen som altså er redd for. Noen som vil bli med å lunsje på Mac Donalds i kveld?
Sitiophobia For dere som nå har joinet meg til Mac Donalds, kan det hende at enkete av dere løper av gårde snart. For snart kommer nemlig… MATEN! Sitiophobia er faktisk frykten for mat. Eller angsten for å spise, drikke eller å svelge eller tygge. BØØØØØ; jeg er en stor farlig brunost, og jeg skal ta med meg hele familien min for å ta over ditt liv!
Muslimophobia Her er det kanskje ikke vanskelig å gjette. Dette skulle man nesten tro at 80 prosent av Norges rene nordmenn lider av. Nemlig en angst for muslimer. Enhver som har fått bekreftet og diagnosert seg med denne fobien har et problematisk, innviklet og problemfylt angst for muslimer. Vi snakker ikke om rasisme nødvendigvis her. For det trenger ikke ligge hat i bildet, men som sagt; frykt! Ikke nødvendigvis bare frykten for at disse nissene en gang skal ta over Norge, men frykter bare for å se en levende muslim på flere mils avstand.
Verbophobia Og nå skal vi innom et ord som kanskje vil komme som noe pussig; verbophobia. Det er rett og slett angsten for ord. Igjen har vi kommet bort på en fobi som for de fleste er vanskelig å finne ut årsaken til, men en ting er sikkert. Denne fobien gjør at de som lider holder seg unna bloggen min…
Arrhenophobia Nå skal vi innom den eneste grunnen til at Kvinnegruppa Ottar har medlemmer. Arrhenophobia er nemlig angsten, lidelsen og fobien for menn. Årsaken kan være nedbrydende opplevelser tidligere, knyttet til det mannlige kjønn. Om dette er en fobi som kan komme medfødt er heller lite trolig, i de fleste tilfeller denne fobien har funnet sted i noens hjerne.
Theresaphobia Vi skal runne av med en siste fobi. Nemlig fobien som gjør moder Theresa så fryktelig motbydelig og skummel. Moder Theresa er kvinnen som grunnla Missionaries of Charity, og hun har også motatt Nobels fredspris, Templetonprisen og Bharat Ratna. Enda en fobi som er vanskelig å kaste lys over, men den har i mange tilfeller oppstått av feilaktige tanker eller selvfølgelig traumatiske opplevelser.
Dekker noen av disse diagnosene dine angster? Har du fortsatt noen frykter som jeg ikke har tatt opp? <3 Vi reblogges!
Det er mye man helst aldri ville gjort i livet, utenom når man er så hjelpesløst overgrepet av styggheten alderdom at man ikke lenger har styr over sine egne handlinger. Nrk-suksessen “20 Spørsmål” er blandt de overhyggelige programmene som forsøker å manipulere de naive delene i befolkningens hjerner, til å fortsatt tenke at vi enda bor i et godt og fredelig land. Joda, vi lever i et bra land, sett bortifra at 100 000 har så alvorlig tannlege skrekk at de lar vær å pleie tennene, sett bortifra at hver eneste dag lever et barn i frykt for å bli slått av sin mor og far, sett borti fra at akkurat nå ligger det mest sannsynlig ei hjelpesløs skreppe langflat på en skitten sofa mens hun tar i mot kuk fra en som kunne vært hennes bestefar, kun fordi hun trenger penger til å få råd til bleier til sin 4 måneder gamle sønn i neste måned. Og sett borti fra at det årlig blir begått en rekke drap, selvmord, voldtekter og innbrudd, ja, så er fortsatt Norge er fantastisk hærlig lekeland for store og små sofagnikkere!
Vel, poenget var egentlig bare at “20 Spørsmål” egentlig er et konsept for tilbakestående, gamle folk, barn og nordlendinger. Forresten, hvor ligger forskjellen? Dessverre så skal ikke verdens beste land Norge eksistere så mye lenger, jeg snakker nå verken om terror innenifra eller utenifra landet, jeg snakker om at en viss tullegruppe menneskers kalender går ut i desember. Og det må en hel verden betale sine liv for til dommedagens muntre; “heisann, nå kommer onkel slem på besøk!” For dersom noen tullinger av religiøse flintskaller har rett, så blir jeg aldri så gammel og hjelpesløs at man kan ha en naturlig unnskyldning til å ødelegge fordøyelsen sin på slikt makkverk av et program som får “Du skal høre mye”, til å virke som et moderne, rocka program for de kuleste hippogriffene i gata!
Derfor har jeg overfallt mitt eget mørke rockerykte med en “20 Spørsmål”-video, i lag med min gode venn Rune. Til alle de mest trofaste, morbide, rocka tilhengerne som nå må lide i skam mens denne videoen går sin gang Norge rundt, beklager, men jeg er bare en usikker autist.
Ønsker forøvrig kun noen få av dere en god natt! Dere andre; … Akk, dere fortjener ikke noe oppmerksomhet..
Mitt liv skal sannsynligvis ende brått veldig snart, også sitter jeg og sløser tid på slike raringer som dere. Takk for at dere får meg til å føle som jeg er noe, uvitenhet er den beste form for lykke.
Ekte venner trenger vel egentlig aldri teste hverandre for hvem som sitter på dypest kunnskap om motparten. Det viktigste er ikke nødvendigvis hvem som vet best om hverandre, men at de i alle fall aksepterer hverandre tross ulikheter og likheter. Men, på en annen side; quiz er gøy! I dag har jeg vært på besøk hos min gode venn Rune som jeg har kjent helt siden 8. klasse på Ungdomskolen, noe som er sånn 9 år siden cirka.
Vi har kjent hverandre dritlenge, men i de siste årene har vi egentlig sklidd en del vekk fra hverandre. Dere kan se i denne videoen at vi er noe ulike, men det skal vi drite i. Her kan DERE være med å gjette på svarene om dere vil, helt til de blir fortalt.
Så, kan dere på forhånd gjøre dere opp en tanke. Vet jeg om Rune bedre enn han vet om meg? Eller skal det bli omvendt! Se Den Store Vennskapstesten, og kanskje dere også lærer enda noe “nytt” om meg som dere ikke har giddet å merket dere tidligere!
Som barn var jeg noe engstelig for å være megselv. Redd for å være det barnet jeg ville være. Det var av den grunn at spessielt etter jeg begynte på Vollan “Bedritne” Skole (barneskolen) så ble jeg i en stund mobbet og plaget for å være outsider, barnslig og tragisk. Jeg holdt meg mye for meg selv, og fikk ikke helt leve ut barnet i meg. Det har satt sine sår nå, og barnet i meg blomstrer mer og mer ut og opp av meg nå enn da jeg VAR BARN.
Altså det skal jo ikke ut, men det vokser igjen, etter at jeg har holdt det ned i alt for lenge. Jeg er uten tvil hele Norges, hele Trøndelags og hele Oppdals svar på Michael Jackson når det kommer til å aldri bli voksen. I dagtidlig har jeg og min selskapssyke samboer Fluffy tatt oss rett og slett en tur ut, før sola står opp. Ingen av oss liker verken sol eller lys. Eller folk for den saks skyld. Derfor pøste vi ut i rundt 4-tiden i dagtidlig, dessuten er det stor sjanse for at Fluffy ville spist et barn, en prest, eller en ekkel Opp eller Opdalingen-journalist om vi hadde vært ute på dagtid. Og da hadde jeg havnet i buret, kun fordi at Fluffy egentlig har gjort Oppdal en større tjeneste, som de fleste sivile aldri ville forstått.. Hehe… I bestefall hadde han spist hun heimkunnskapslæreren på Oppdal Ungdomskole som jeg aldri kom overrens med ^^
Jaja, nok skriverier! Jeg elsker deg Fluffy, det skal du aldri tvile på. Selv om du har prøvd å omskåre, skalpere og likvidere meg i søvne ett par ganger, så er jeg fortsatt like glad i meg som om du skulle vært min biologiske sønn!
Det er ikke mange timer siden jeg tenkte å blogge om bisarre sex-fetisjer verden over. I stede fant jeg på noe jeg skulle gjøre før den tid.
I fjor ble jeg for første gang presentert for den pornografiske, horrorfilmen Bad Biology fra 2009(/2008?). Etter den vitenskapelige, biologiske introen som er fylt av celler og indre drivkrafter, møter vi Jennifer (spilt av Charlee Danielson). Yrkesmessig hadde hun kanskje passet best på et sexsirkus for freaks. Hun har intet mer enn sju klitoriser, hvor alle av dem har sine behov for å bli tilfredstilt. Helt siden hun var barn har hun alltid skilt seg ut. Mens de andre jentene i barnehagen satt og lekte med dukker, kunne hun sitte og leke med seg selv, if you know what I mean?
For henne er helt vanlige ting som å hoppe på trampoline, sykle seg en tur eller sette seg to sekunder på vaskemaskinen ting som raskt kan utløse en ekstrem multiorgasme. Jennifer vet å tilfredstille sine bokstavelig talt indre behov! Blant vennegjengen er det få som har hørt henne snakke om noen gutter overhode, og ryktene har gått fra alt om at hun er lesbisk, til at hun ikke har sex i hele tatt.
Sannheten er jo at de fleste mennene hun har humpet borti på barer, bilverksteder og lignende, som regel ikke har overlevd. I tillegg til sine sju klitter, har hun også et mangedoblet følelseproblem.
Alle følsene til Jennifer blir nemlig mangedoblet når de først oppstår. Blir hun forelsket, blir hun mange ganger mer betatt enn hun ville vært ellers, blir hun sint, blir hun 10 ganger så voldsom som vanlig, også videre. Hun har et maxiproblem med å beherske seg, noe som fører til at en del av hennes one-night stand aldri kan bli two-one stands, om dere henger med, eller om den bare henger?
Det er ikke til å utelate at hun også føder babyer rett etter humpetitten har vært på fære. To timer etter hun har pult, føder hun et “fake, not real, baby monster”! Hun vet at et barn skal komme 9 måneder etter “leke-timen”, så hun bryr seg ikke om å ta vare på noen av de små missfosterne hun må presse ut like etter. Hun kaster de rett og slett i søpla, eller bare etterlater de på de tilfeldige stedene fosterne plumper ut.
Ja, også har vi Batz (spilt av Anthony Sneed). Filmens andre hovedrolle, som da er gutten i filmen. Som barn ble Batz penis skåret av med et uhell, og Batz ble også en outsider, på det rent sexologiske. Erstatning skulle han få, og etter en del operasjoner og frustrasjoner skulle får kjære Batz ende opp med en monsterkuk av det helt uforglemmelige. I senere tid, etter at hans nye penis ble plassert, skulle han kanskje ønske at han hadde ingen, fremfor den han nå måtte bære på. Den er gedigen, og den lever også sitt liv som Batz selv ikke har kontroll på. Batz monsterkuk er rett og slett et monster uten beherskelse.
Romantisk film, tenker du! Ja, ikke så verst, sier jeg! Batz og Jennifer møtes midtveis i filmen når Jennifer som jobber som fotograf skal ta bilder av diversje kåtemenn sammen med en rekke halvnakne kvinner i nettopp Batz sitt hjem, da han trengte pengene han får for å leie bort stedet.
Jennifer som hele tiden har levd alene med sine mildt sagt sære uvaner, blir meget tilfredstilt av det synet hun får se da hun en gang tar Batz sin hemmelighet på fersken. Hun forfulger han, og filmer han. Det hun får se er mildt sagt ikke for barn!
Filmen er på en måte en happy ending film, om man klarer å se historien fra den bisære, rette vinkelen som de færreste av oss helst er skapt for å ikke kunne gjøre! Den er laget av noen syke jævler, som burde vært tvangsinnlagt. Dette er en til tider motbydelig, konstant pornografisk pervers og veldig forskrudd film, som jeg ikke vil ambefale noen til å se om dere vil gå gjennom livet med en god helse!
Nettopp derfor finner jeg også gleden av å faktisk ambefale dere den på det våteste og mest tilfredstillende. Denne filmen har underholdning så langt spermlageret og blodtørsten rekker. Musikken er morsom, lydeffektene er passende upassende, og kort sagt er Bad Biology en helt ufrisk opplevelse, på den gale, korrekte måten!
