Kjære alle fallne engler som måtte rote dere borti bloggen min nok en gang.
Det er ingen hemmelighet at jeg er noe morbid av meg (Morbid betyr at man har veldig “usunn” interesse og humor knyttet til bl. a døden), og at jeg elsker ting som har med død og fordragelighet. Blant de beste filmene jeg kan se om og om igjen har vi Evil Dead, Saw, Hostel, Orphan og selvfølgelig Child`s Play-serien.
Jeg elsker låter med døden i fokus, og er heller ingen avsløring at jeg elsker låter som Coma Black (Marilyn Manson), The Black Parade (My Chemical Romance) og My Funeral (Dope).
Jeg er sykisk opptatt og glad i det som har med det helt mørke å gjøre. Dokumentarer syns jeg er kjedelig, og den siste dokumentaren jeg faktisk GADD å se ferdig var en dokumentar om folk som hadde “dødd” og stått opp igjen, og etterpå fortalt om sin nær-døden-opplevelse, og at de har vært på den andre siden, og også svevd over og utenfor kroppen og husket i detalj hva folk rundt den “døde” kroppen har sagt.
Slikt syns jeg er utrolig fasinerende.
Men kjære vennen, blir du ikke utrolig deprimert og dratt ned av disse interessene, tenker du?
Njai, jeg blir heller mer glad på en måte som ikke kan forklares da den må oppleves. Jeg kan personlig ikke forstå meg på de som prissetter liv og et nytt liv etter døden.
De som elsker å gå i lange lyse kjoler, spise jordbær i sola, og de som missliker regn… Slike folk skjønner igjen ikke jeg meg på.
Skulle jeg levd sammen med et idyllisk, konstant optimistisk og sunt menneske tror jeg at jeg hadde oppsøkt hjelp etterpå.
Vel, så til moralen.
Før var jeg veldig bekymret og veldig “mamma” for vennene mine. Jeg ville ikke vite av viss de drakk, for da kunne de bli så full at de gikk inn i døden ved å foreksempel ikke tenke seg om, og sette seg inn i bilen til en enda mindre edru sjåfør.
Jeg tror min morbidhet er en gave! For desto mer jeg elsker det sorte, desto mindre bekymrer jeg meg, desto lettere er livet blitt for meg. Jeg lengter etter døden, uten at jeg vil se på meg selv som en selvmordskanditat. Jeg prøver ikke å ta livet av meg, jeg har alt for mange ting på jorden jeg fortsatt skal oppleve.
Men nå har mitt blod holdt energi i kroppen min akkurat nok til å pese ut mitt budskap. Morbidheten i meg har gjort meg mindre bekymret og mindre deprimert. Ja, jeg kan klemme ut en og annen depresjon fremdeles, men etter at jeg ble så morbid og lært å prissette mørke, så har depresjondosene blitt adskillig mindre enn de noen gang har vært tidligere!
Så dømm gjerne mitt sorte fårr, men jeg syns likevel det blir feil så lenge du ikke er meg!
