Det skal igjen handle om speil når jeg nå skal anmelde “Mirrors 2”. Konseptet er i stor grad det samme som i “Mirrors”, som jeg anmeldte i helga.
I starten av denne filmen tenkte jeg at den er mer laget for pengenes skyld. De første minuttene byr på en rekke morbide og ganske voldelige scener, selvfølgelig med en del blod. Og innvoller. Uten å ha tenkt så nøye på det tror jeg det er mer innvoller og flere dødsscener i denne, enn den fra 2008.
Men etterhvert som filmen går begynner det også å bygge seg opp en historie. Det skal sies, for mange av dere mer kresne der ute er nok dette nok en film med et ikke tykt nok plot. Uansett, plottet er ikke det tykkeste jeg har sett heller, men for min del holder filmens historie som vi blir mer og mer satt inn i, etterhvert.
For min del var den største skuffelsen med denne at Kiefer Sutherland ikke er med, som altså hadde hovedrollen i film èn. Når det er sagt er ikke Nick Stahl så ille han eller, her i rollen som Max.
Filmen åpner med en skjebnesvangert bilulykke som ender med at Max mister sin forlovede og så vidt klarer å overleve selv. Etter at legene har klart å vekke han til live er ting ikke lenger helt de samme. I tillegg til at han har mistet sin forlovede har han samtidig fått en helt ny evne til å se ting folk flest ikke ser. Da særlig ting i speil og lignende elementer som reflekterer lys.
Hans far ønsker gjerne at sønnen skal begynne å jobbe som nattvakt på et kjøpesenter da det kan være godt for han å komme seg i arbeid igjen etter den tragiske hendelsen. Max tar jobben, men finner tidlig ut at han kanskje kunne jobbet på et annet sted. Etterhvert får han stadig se speilbilder av en kvinne som er meldt savnet, noe som gjør at han tar kontakt med den savnede sin søster.
De finner etter en stund en vennlig tone til tross for at hun i starten virker litt kald og vanskelig å komme inn på. Sammen klarer de å finne ut ting politiet ikke har klart og kommer stadig nærmere en sannhet.
Til tross for at jeg personlig ikke likte denne like godt som den første så mener jeg likevel at dette også er en ganske bra film. Jeg elsker effektene denne filmen har å by på, og dødsscenene er rett og slett kule. Særlig liker jeg scenen hvor en kvinne får skilt hodet fra resten av kroppen av et glass som faller mot henne i dusjen. Skuespillerne har heller ikke slurvet nevneverdig med jobben sin, og til slutt skal soundtracket ha ros for å være både emosjonelt og episk på samme tid.
Jeg har alltid likt tegneserier. Som barn gikk det helst i Donald og Fantomet. Ja, også “Superheltene” da, serien jeg laget selv i en lengre periode på fire år. Den gang var det mest om å gjøre at seriene hadde mest mulig humor, spenning og om det i tillegg var noe action, blod og gørr var det ikke et minus for å si det sånn.
Det er rart hvordan man forandrer seg. I dag kan jeg ikke akkurat si at det går så mye i tegneserier som det en gang gjorde. Jeg leser nesten ikke serier lenger, og min egen avsluttet jeg sommeren 2006.
Men, det er noe det går i nå også. Men nå er Donald og Fantomet byttet ut med to norske serier. Nemlig Nemi og Veslemøy, to serier jeg går utifra at de fleste kjenner til på en eller annen måte. Og det er sistnevnte dette innlegget skal handle om.
Da jeg for første gang ble presentert for Veslemøy gjennom Side2.no ble det så og si kjærlighet ved første blikk. Jeg har siden da fulgt med denne serien støtt, og er av seriens flere tilhengere på Veslemøys facebook-side.
Uttrykket vil ha det til at “bak enhver mann står en sterk kvinne”. Men jeg vil også legge til at “bak enkelte sterke kvinner står det også en annen sterk kvinne”. I dette tilfellet heter den andre sterke kvinnen Vantina Andreassen, hjernen bak Veslemøy. Hun har jeg gjort et intervju med.
Helt i starten, veldig hyggelig at du vil stille opp på dette intervjuet. Hvordan går det med Vantina for tiden? – Bare hyggelig! Det går stort sett greit med meg. Litt stresset på grunn av Veslemøyboken, men ellers bra.
Du har helt klart din egen tegnestil når det kommer til Veslemøy. Hvor lenge har du tegnet sånn rent generelt?
– Jeg har tegnet hele livet med noen kortere opphold nå og da
Hvor henter du inspirasjonen til ideer fra?
– Inspirasjon kommer fra alle kanter egentlig… En god film, en god samtale, generelt tanker som svirrer rundt i hodet og plutselig manifisterer seg som en ide til en stripe. Det er helt sprøtt hvordan hjernen trener seg opp til å finne frem til ideer. Det har bare blitt lettere med årene!
Hvem er dine største forbilder? Hvilke type mennesker ser du mest opp til?
– Akkurat nå beundrer jeg nok Edward Snowden og Chelsea Manning mest. Jeg beundrer mennesker som er i stand til å ofre sin egen velvære for å gjøre noe verdifullt. Noe som er større enn dem selv.
Hvilke saker engasjerer deg mest? Har du en favorittsak?
– Jeg er engasjert i planeten. Jeg er engasjert i mennesker. Jeg er interessert i hvorfor ting er som de er, hva som egentlig ligger bak det vi ser. Jeg kan bli veldig oppgitt og trist over hvor skjevt ressursene er fordelt og virkningen det har på oss alle. Jeg vil ikke binde meg opp mot en sak. Det er så mye som er verdt å kjempe for.
Hva er de største forskjellene på deg og Veslemøy? En ting jeg er ekstra nysgjerrig på er det faktum at Veslemøy i likhet med meg selv heller vil tilbringe helgene mer rolig hjemme med en god film fremfor å være på fest, pub, etc. Er du også slik?
– Veslemøy er et speilbilde av meg. Å lese Veslemøy er på en måte å lese tankene mine. Men hva man tenker om ting forandrer seg forhåpentligvis en del gjennom livet, og mange temaer jeg tar opp belyses fra ulike vinkler ettersom årene går.
Det er striper jeg laget for 3 år siden som jeg ikke nødvendigvis er så enig i lenger. Jeg prøver å fange tanker og poenger som virker sanne der og da. Det er ikke alltid jeg treffer eller får frem det jeg vil si. Og det er vanskelig å belyse temaer fra flere sider på en stripe. Da kan man fremstå som noe trangsynt til tider, men sånn må det nesten bli innenfor en begrenset rute.
Veslemøy liker seg best hjemme med en god film eller i sofaen med en god bok fordi jeg også liker det best.
Hvem tror du hadde vunnet dersom dere hadde arrangert paintball-krig mot hverandre?
– Jeg tror jeg bare hadde lent meg tilbake og tenkt på England.
Veldig mange tegnefigurer blir aldri eldre uansett hvor lenge de lever. Kommer du til å gjøre noen forandringer med Veslemøy sin alderdom i løpet av fremtiden?
– Veslemøy opptrer allerede i mange ulike aldre i serien. Det finnes ingen begrensning på hvor gammel eller ung hun kan være. Så hun er eldgammel og ung på samme tid. Litt som jeg føler meg selv.
En del tegneserier har der og da “limt inn” virkelige bilder i tegningene. Selv Nemi mener jeg å huske en gang brukte et virkelig bilde av Bondeviks hode i en av stripene? Har du noen gang vært fristet til å gjøre slik selv?
– Jeg har gjort det i et par striper, men da har det vært bilder til Veslemøys tv eller pc-skjerm.
Etter at man har holdt på en stund med noe har man gjerne fått utdelt både litt ros og kjeft. Hva har du fått mest negativ tilbakemelding på, og hvordan takler du som tegneserieskaper “kjeft”?
– I starten fikk jeg mest kjeft og lite ros, men nå er det mest positive tilbakemeldinger. Når man produserer noe fra eget hode er det veldig sårbart. Samtidig må du tåle at folk reagerer når du stikker hodet ditt frem. Jeg holder meg bevisst unna å lese tilfeldige kommentarer om serien på nettet. Folk må få mene hva de vil om serien, men jeg orker ikke å forholde meg til usaklig og negativ kritikk. Jeg er likevel glad for at serien vekker følelser. Hadde ingen blitt provosert hadde jeg ikke gjort jobben min!
Har du blitt stoppet på gata noen gang av folk som kjenner til arbeidet ditt? Skrevet noen autografer?
– Jeg blir heldigvis ikke gjenkjent uten videre og skal jeg være helt ærlig hadde jeg ikke trivdes så godt med det. Jeg liker å være anonym. Men når jeg møter nye mennesker, er det en del som har hørt om eller lest Veslemøy, og det er sprøtt! Men det er deilig også- man slipper lettere unna kjedelig småprat.
Har du noen gang i ettertid angret noe på en stripe du har gjort offentlig? Isåfall hvilken/hvilke, og hvorfor?
– Det var høsten 2012, og jeg hadde sagt ja til å tegneblogge for Amnesty om ytringsfrihet i forbindelse med tv-aksjonen. Etter en del grubling kom jeg frem til teksten: “Ytringsfrihet handler om å gi ordet til folk du er totalt uenig med”. Jeg tegnet Veslemøy som sitter i fengsel og snakker med Breivik. Jeg ville lage en stripe som virkelig tok stilling til begrepet ytringsfrihet og hva det faktisk innebærer. Jeg er 100% for ytringsfrihet, men det er viktig å forstå hva det vil si. Du må støtte at alle har rett til å si det de mener, enten du er enig eller ei!
I alle fall, denne stripen fikk jeg ikke bruke. Jeg ble sensurert av Amnesty i forbindelse med en tv-aksjon om ytringsfrihet. Det ble så ironisk! Noen dager senere blogget Rune Gerhardsen også for Amnesty om ytringsfrihet. Han skrev: “I disse dager diskuteres også om monsteret fra 22. juli skal få anledning til å utbre sine tanker til sine tilhengere og nettverk, hvor de nå finnes. Fri og bevare oss, vil de fleste si. Jeg også. Men på den annen side; gir det mening å ha en ytringsfrihet som ikke er absolutt?”.
Han bruker altså nøyaktig det samme poenget som jeg illustrerte i min stripe. Da jeg forhørte meg om hvorfor det ble sånn, fikk jeg til svar at bilder er sterkere enn ord. Jeg endte opp med å lage en stripe for Amnesty likevel. Den er så dårlig at det vrir seg litt i magen når jeg leser den. Så akkurat den stripen angrer jeg på. Jeg hadde ikke trengt å gi dem en dårlig stripe når de sensurerte en stripe jeg mener var bra.
Hva er den flotteste tilbakemeldingen du har fått?
– Det er vanskelig å svare på. Jeg er utrolig heldig og har fått veldig mange flotte tilbakemeldinger. Det er vanskelig å plukke ut DEN flotteste. Men jeg blir veldig glad når folk skriver at Veslemøy får dem til å føle seg mindre alene. At det har fått dem til å tenke over noe på en ny måte, eller åpnet øynene deres for noe. Det er det aller fineste jeg får høre.
Dersom noen en gang hadde vært interessert i å kjøpe rettigheter til å “kaste” Veslemøy inn i tegnefilmens verden, hadde du gått med på det? Hvem hadde du isåfall helst sett hadde kjøpt de rettighetene? Og, har du noen mening om hvem du ville foreslått som Veslemøys stemme?
– Hmm… Jeg elsker tegnefilm. Et slikt prosjekt hadde vært veldig spennende. Men det er mye luft og tomme ord der ute, så det viktigste måtte være å finne noen som var seriøse og som virkelig skjønte hva Veslemøy handler om. Aner ikke hvem som burde hatt stemmen, men det kunne ikke vært en lys stemme. Den måtte vært ganske mørk.
Hvor lenge ser du for deg at du kommer til å fortsette å tegne Veslemøy?
– Aner ikke. Det er andre ting jeg også drømmer om å gjøre. Jeg har alltid hatt lyst til å skrive bøker, og jeg tror jeg kommer til å gjøre det. Jeg hadde slitt veldig med å legge Veslemøy helt vekk. Kanskje jeg kommer til å trappe ned antall striper noe, men jeg håper på å kunne fortsette i mange år til!
Helt til slutt, liker du de røde eller grønne eplene best?
– Det spørsmålet kvalifiserer som småprat, og det er jeg svært allergisk mot, så jeg tror jeg må unngå å svare på det.
Den 24. oktober er ingen helt vanlig dag. Da er det både FN-dagen og ostens dag for å nevne noe. I tillegg er det også bursdagen til Hotel Cæsar da serien hadde premiere nøyaktig den datoen på en lørdag i 1998. Med andre ord 15 års jubilant om ikke lenge.
En serie som har gått så lenge har selvfølgelig en del trofaste fans. Blant dem finner vi unggutten Ole Johannes Ferkingstad som har en egen blogg han aktivt holder oppdatert om nettopp Hotel Cæsar. Han har jeg tatt en liten prat med i forbinnelse jubileet, nærmere bestemt et intervju!
Først og fremst, hvor lenge har du vært fan av Hotel Cæsar. Hva var det som gjorde deg hekta? – Jeg begynte å se på Hotel Cæsar for fullt i slutten av 2008. Jeg hadde tidligere småsett litt serien, men det var da jeg begynte for fullt. Nå husker jeg ikke akkurat hva som fikk meg til å bli hekta. Men det var vell det at jeg måtte følge med hver dag, og få med meg hva som skjedde videre. Så skaffet jeg meg tv2 sumo, og begynte å se alle episodene.
I de siste årene har du ikke bare fulgt med på serien, du har også utmerket din interesse ved å blant annet blogge. Hvor mye tid bruker du på serien i løpet av en normal uke? – Det er jo ikke til å stikke bak en stein at jeg bruker veldig mye tid på Hotel Cæsar. Jeg bruker dagene mine til blogging, diskusjoner, og selvsagt ser jeg jo episoder og sånne ting. Selv om jeg ikke nå kan se like mye Cæsar som før med tanke på skolearbeid, så går fortsatt tiden min mye på Hotel Cæsar. Ganske vanskelig å si ett eksakt tall, men kan kanskje si veldig mye da. Er så utrolig dårlig på tall.
I tillegg må det jo nevnes at du også har vært på settet noen ganger. Hvor mange besøk har det blitt? – Om vi teller med de gangene jeg bare har vært utenfor settet så blir det tre. En gang i fjor sommer, settet i september, og i februar hvor jeg og “Cæsargjengen” var borte ved settet og kikket inn vinduene. Arne nevnte faktisk at han hadde sett noen snoke i vinduene den dagen, fordi han hadde visst vært på jobb da. Det var jo litt flaut, men gøy. Også blir det jo settet på åpen dag nå den 19. Oktober. Og 2. desember skal jeg og “Cæsargjengen” tilbake på privatbesøk igjen. Gleder meg.
Hvem er denne “Cæsargjengen”? – Den opprinnelige “Cæsargjengen” består av bloggere. Men har i ettertiden blitt litt utvidet med noen få personer som vi har blitt godt kjent med som er store Cæsarfans. Så har det bare blitt til at vi kaller oss for “Cæsargjengen”.
Når du har vært på settet har du jo også naturligvis fått møtt noen av de som jobber der. Har du noe jevnlig kontakt med noen fra settet? – Jeg har jo jevnlig kontakt med informasjonslederen. Både den nye og den gamle. Så har jeg jo snakket litt med diverse statister og sånn. Men er for det meste informasjonlederen jeg har snakket en del med, og spurt om diverse ting. Drømmen er jo selvsagt å jobbe på settet.
Når man er så opptatt av noe er det normalt å gjerne ha noen effekter og lignende. Hva har du? – Jeg har håndklær, såper, dvd, nøkkelknippe, penner, autografer, kopp, t-skjorte. Men skulle gjerne hatt mer. Som en morgenkåpe eller tøfler, selv om jeg bruker verken morgenkåpe eller tøfler. Gøy og ha.
Har du tall på hvor mange autografer du har i dag? – Fjorten, men har to av noen. Pluss noen bilder uten autograf også, men vil selvsagt ha flere.
Hva tror du er årsaken til at serien har overlevd i nå 15 år og faktisk endt opp som skandinavias lengstlevende dramaserie? – Det tror jeg har noe med at de har holdt på så utrolig lenge. Klart seertallet har gått ned, men de har overlevd. Og de har jo hatt ett tidspress de må følge. På Cæsar er det ett stort tidspress. De har så og så lang tid på hver episode som gjør at de ihvertfall må ha stoff til en episode hver dag. Hvis ikke havner de bak skjema. Hotel Cæsar/Metronome Spartacus har stor så på vilje, med andre ord som gjør at serien har blitt skandinavias lengstlevende såpeserie.
Smaken er som baken. Mens noen mener at serien var bedre før har vi også de som mener den aldri har vært bedre enn det den er nå. Hva mener du? – Jeg mener serien bare blir bedre og bedre jeg for tiden da. Serien blir jo mer og mer modernisert, og jeg mener kvaliteten nå er mye høyre enn tidligere. Ikke bare på bildekvalitet og slikt, men også på skuespill. Alle kan jo se at Hotel Cæsar blir bedre produsert nå enn tidligere. Jeg elsker Cæsar i “gamledager” også, men synes det er like bra nå som før. Kanskje bedre.
Har du en spesifikk episode som du liker ekstra godt? Noe favoritt høydepunkt? – Da vil jeg gjerne trekke frem de episodene hvor det skjer mye drama som feks skytedrama, brann, eksplosjon, kidnapping, død også videre. Men jeg liker også de episodene der de tar opp personlige drama. Liksom sånne ting som vi selv kan oppleve i virkeligheten. Kanskje ikke like dramatisk, men Cæsar må jo ha litt drama for at folk skal følge med videre..
Mange mener at serien har gått for langt til enkelte tider. Har du noen gang ment det? – Har jo merket at noen ganger, så kan de jo dra ut noen ting ekstra langt, men det kan jo på mange måter være spennende også. Men jeg kan innrømme at jeg selv har blitt litt lei når en story har blitt for langdratt av og til, eller om noe skjer som jeg ikke liker. Men noen ganger antar jeg at det er noe de må gjøre. De må jo lage spenning ut av det også.
Finnes det en spesiell karakter, enten av de som er med nå, eller som har vært med tidligere som du har kjent deg ekstra godt igjen i? – Jeg kom jo som du sikkert vet ut av skapet i sommer. Så karakteren Måne har jo selvsagt vært en karakter som jeg har kjent meg utrolig godt igjen i. Dette med hvor vanskelig det faktisk er å tørre å si det til folk også videre. Så må nok si Måne.
Hvem savner du mest av de som har vært med før? – Savner jo selvsagt Runa for hun var så omsorgsfull og snill. Men jeg vil også si at jeg savner Måne litt selv om han kunne være irriterende. Andre jeg savner er Benedicte, Ninni og Alexandra av de jeg kommer på akkurat nå.
Har du noen gang vært betatt av noen i serien? Er det noen av karakterene du rett og slett skulle ønske du var kjæreste med? – Har jo selvsagt vært betatt av noen av karakterene der inne. Før jeg innså at jeg er homofil så hadde jeg jo ett lite crush på Runa, men vet jo aldri om det var ekte. Ellers vil jeg jeg si at Stellan virket som en utrolig søt og koselig gutt når han var med. Av de som er med nå er jeg ikke så utrolig betatt av noen akkurat nå, men kanskje i fremtiden? Hvem vet?
Som alt annet så har også Cæsar en del “haters”. Har du noen gang fått noen kommentarer som ikke har vært like positive? Har du blitt ertet av noen fordi du er så åpen om at du liker serien? – Ja, det har jo selvsagt blitt litt av det. Har jo fått kommentarer på det liksom, men jeg er en sånn person som prøver så godt jeg kan å respektere andres meninger. Jeg vet at Hotel Cæsar har haters. Og det er selvsagt utrolig trist, men alle har jo forskjellige meninger. Det at jeg har blitt litt “erta” for at jeg ser på Hotel Cæsar bryr jeg meg egentlig ikke så mye om. Jeg må da få se hva jeg vil uten at folk skal drive å erte sånn, men dessverre er ikke dagens samfunn slik..
Tenk deg at du en gang får full makt for en hel sesong. Du kan bestemme absolutt alt. Hvordan ville den sesongen blitt? – Det var et utrolig vanskelig spørsmål, men jeg ville vel prøvd å ikke gjort for store endringer. Jeg ville nok lagt inn litt mer drama kanskje, men tror ikke det hadde blitt så utrolig store endringer. Det hadde vært en utrolig gøy oppgave å få da, men det hadde nok vært et utrolig stort ansvar.
Er det noen skuespillere eller andre kjente fjes som enda ikke har vært med, men som du kunne tenkt deg å se i Hotel Cæsar en eller annen gang? – Hadde vært kult å kanskje se Troye Sivan i Hotel Cæsar. Tror ikke det er så mange som vet hvem han er, men han virker som en utrolig kul person som det hadde vært kult om hadde hatt en rolle i Hotel Cæsar. Men det er jo mange her i Norge som kunne fått rolle eller gjesterolle også. Som Stian Blipp hadde vært kult, eller Ane Dahl Torp. Det er ihvertfall de jeg kommer på nå.
Kim Daniel Sannes, bedre kjent som Storm er for tiden med på Skal Vi Danse. Er det noe du følger med på, hvordan synes du i såfall Kim har greid seg hittil, og hvordan tror du han vil klare seg videre? – Jeg følger ikke med på selve Skal vi Danse, men har jo sett litt og sånn. Og jeg ser jo på hans danser. Jeg synes Kim Daniel har greid seg kjempebra til nå. Det virker som at han er en av favorittene også så det ser lyst ut. Og jeg synes han er kjempeflink til å danse jeg da så energisk som han er.
Den 24. oktober fyller Cæsar 15 år. Hvordan skal du feire den dagen? – Nå er jo den dagen en vanlig hverdag som for øvrig er utrolig travel for meg med tanke på at jeg er med å styre skolefoto dette året. Men jeg skal mest sannsynlig spise kake og se den aller første episoden. Hovedfeiringen blir for min del den 19. Oktober på åpen dag.
Helt til slutt. Hvor lenge tror du Hotel Cæsar vil fortsette? – Nå er det jo ikke så mye som tyder på at Hotel Cæsar er nær sin siste episode enda. Enda godt er det. Men jeg tror Hotel Cæsar ihvertfall holder på frem til 2016, for da går avtalen med Tv2 ut. Men jeg håper selvsagt det blir skrevet ny avtale slik at vi får nye episoder av Hotel Cæsar i 15 år til. Men man vet aldri. Tv-verdenen som den er idag er at det kommer nye konsepter og tv kanaler hele tiden, så alt kan skje.
Takk Ole Johannes for at du ville stille opp på dette intervjuet! Bloggen hans er virkelig verdt å ta turen innom om man har en interesse for Cæsar.
De fleste har trolig hørt myten om syv års ulykke dersom man skulle knuse et speil. Ikke like mange har hørt om faren ved å la være å ødelegge de fleste speil man kan komme over.
Det er ikke mange filmer hvor jeg underveis og særlig i ettertid tenker, “hvorfor er det ikke laget flere filmer som denne?”. The Mirrors har for min del sneket seg inn på den listen. Det er ingen hemmelighet at mange har et eller annet paranoid forhold til nettopp speil. Årsakene kan være så mange. Vi har de som har noia for å se monstre og andre skumle ting. Så har vi også de som er redd for å se seg selv, av forskjellige årsaker.
I The Mirrors møter vi ekspurken Ben Carson som spilles av 24-stjernen Kiefer Sutherland. Ben sliter på flere fronter. For tre måneder siden hadde han problemer med alkohol etter at han uheldigvis drepte noen for en tid tilbake. Han sover for tiden på sofaen til søsteren Angela (Amy Smart), da kona ikke lenger ønsker han i nærheten blant annet da hun mener det er best for de to barna de har sammen.
Ben starter en rutinejobb som vekter på det som før var det berømte stormagasinet Mayflower i New York, før det ble rammet av en intens storbrann. Og det er nå ting virkelig begynner å skje, selv om man allerede fra første scene før servert en del dramatikk, frykt, blod og mere blod. Ben bestemmer seg umiddelbart for å komme til bunns i storsenterets fortid, og desto nærmere han kommer desto mer alvorlig blir det både for han og de rundt.
Jeg liker veldig godt at denne filmen kombinerer to type skrekksjangre på en gang. Samtidig som vi får mye av den grafiske delen får vi også i minst like stor grad den mer overnaturlige delen. Så enten du liker den ene eller andre type siden av sjangeren best, er det uansett større sannsynlighet for at du vil reflektere et positivt forhold til denne her.
Den er effektmessig veldig kul. Det er vel og merke et par scener som man kunne gjort mer ut av, men det er i alle fall for min del bare bagateller i det større bildet. Nå er jeg nesten ikke i stand til å synes at noe er skummelt lenger, men hadde jeg vært hakket mer “normal” hadde jeg nok blitt litt skremt av denne. Det spørs om jeg faktisk hadde måtte pusset tennene i stua de nærmeste dagene hvor jeg ikke har noe, ja nettopp, speil.
Kiefer Sutherland har utført et meget profesjonelt arbeid. Det er tydelig at han ikke bare er med for pengene og berømmelsens skyld, for han har virkelig lagt en betydelig del av sin sjel i denne filmen. Som i så mange andre prosjekter. Det samme kan man også si om de fleste andre vi blir presentert for, men særlig Kiefer har denne gang ingen synbare sprekker eller riper å klage på.
Til tross for at stort sett hele denne filmen er en gledelig sinnforstyrrelse så skal det sies at sluttscenen likevel er den mest spektakulære. Ofte er jeg veldig flink på å røpe en større del av handlingen når jeg anmelder noe, men dette er en sånn film jeg heller vil fokusere minst mulig på den biten, da dere bare må se den selv. Må med stor M, både speilvendt og… Rettvendt!
Gammelt nytt – Verden er mett på feige hyklere som tenker først og fremst på seg selv, sheriff James Harrison blant annet. Når han under en seksuell omgang får spørsmål fra sin partner om han snart vil komme ender det med at han brekker nakken på henne. Han roper på sin kollega Jonathan for å fortelle hva som har skjedd, forså å få han med på å kvitte seg med liket, i tillegg til at de må drepe den uskyldige kvinnen Annie, den avdødes venninne som er like i nærheten. Heldigvis for Annie overhører hun det hele og for sin anledning til å stikke av.
Hun klarer å løpe et stykke og ender opp med å finne en hytte hvor hun møter den enslige 50-åringen Kyle Limato. Annie er naturligvis veldig ute av seg og sliter i begynnelsen med å fortelle om hva, hvordan, hvem og hvorfor på en rolig måte. Kyle vil helst ha minst mulig med det hele og gjøre og foreslår at han kjører henne til politistasjonen hvor hun kan fortelle hva som har skjedd. Men sannheten er at James Harrison er en type som er vandt til å styre skuta og få det som han vil. Etterhvert innser Kyle at Annie har rett, og blir med på å gjøre det han kan for å beskytte henne.
Det tar ikke lang tid før James og Jonathan banker på døren og spør om han har sett Annie. Kyle nekter og etter en stund bestemmer de seg for å dra videre, eller gjør de?
Hele filmen åpner opp med helt grei intro som ikke er alt for lang, men som samtidig kunne vært kortere. I følge filmen selv er den bygget på en virkelig historie, noe det går an å tro på da den ikke er spesielt urealistisk på noen måte. Den er uttalt som en “fun sleazy grindhouse film”, men minner mer om en litt dyster dramafilm, eller i beste fall som en thriller. Det er ikke noe spesielt med The Victim som skiller seg fra andre filmer i sjangeren, og den fungerer helt greit. Historien virker noe tynn, så sånn sett er det greit at filmen ikke er lengre enn rundt 75 minutter.
Blant hovedrollene møter vi Michael Biehn (som også står bak manus og regi) og Jennifer Blanc som Kyle og Annie. I løpet av kort tid i filmen får de et ganske tett forhold da blant annet er en ganske intim sex-scene som etterlater lite til fantasien. Med tanken på at sex-scenen dem mellom er såpass realistisk, og særlig med tanke på at Michael Biehn og Jennifer Blanc i virkeligheten er kjærester, kan det tenkes at akten vi får se faktisk er ekte vare. Ja, det kan faktisk til og med tenkes at Biehn her har brukt The Victim til en unnskyldning til å pule dama si på film, uten at han skal beskyldes for å lage ren porno.
Sluttscenen har neppe, og kommer neppe til å overraske mange. Generelt er filmen ganske forutsigbar og til tider litt tam. Filmen hadde ikke tatt skade av litt mer spenning, og den kunne til tider gått litt raskere. Det er egentlig ikke så mye mer å si. Som jeg alt har nevnt, The Victim er en helt grei film.
Når noen omkommer i trafikken er det alltid noen bak et viss ratt som får skylden. Selvfølgelig, man kan ikke skylde på biler. Akkurat som det ikke er pistoler som dreper, men den som trekker i avtrekkeren. Ah, om det bare var så “enkelt”.
I Detroit blir en dag 58-modellen Christine født. Christine er en rød og hvit bil, mer konkret en Plymouth Fury. Utenpå ser hun ut som en hvilken som helst bil av sitt merke, men det er bare utenpå. Innerst inne befinner det seg en ondskap som nærmest kan beskrives som udødelig.
De unge mennene Dennis og Arnie er som gutter flest. De drikker øl, ser på de flotteste jentene på skolen, og er opptatt av å få seg et nummer. I starten av filmen er de bestevenner, og det ser ut som ingen eller ingenting kan ødelegge forholdet. Når Arnie en dag får øye på en skraphaug av en bil begynner ting derimot å skje. Han blir mildt sagt betatt, og bestemmer seg for at han skal ha denne bilen, samme hva det måtte koste. Dennis forsøker å prate han fra det, men til ingen nytte. For 250 dollar blir bilen Christine, hans.
Foreldrene til Arnie er alt annet en blid når han kommer hjem, og forbyr han å ha bilen hos dem. Arnie får fort for seg at alle er i mot hans nye flamme. Hans personlighet forvandles mer og mer til det verre, samtidig som han sårer og frastøter seg folk med kortere og kortere mellomrom.
Samtidig som han stadig støter fra seg folk begynner politiet å komme over stadig flere lik, hvor dødsårsaken er mer av den uforklarlige. Mistanken er selvfølgelig mest knyttet til Arnie, men Arnies eks-kjæreste tror ikke det er han som står bak. Men Christine derimot. Hun får med seg Dennis til å ødelegge Christine en gang for alle. En sak som er lettere sagt enn gjort.
Filmen er basert på Stephen Kings novelle med samme navn, regissert av John Carpenter. Med de to navnene burde det være nok til å tenke at dette er en fantastisk film. Særlig siden det også er tilfelle kunne jeg avsluttet filmanmeldelsen her, og bare klint til med et terningkast. Men jeg skal selvfølgelig gjøre det litt mer ordentlig enn som så. En god film trenger også en bedre anmeldelse, selv om vi allerede har noen ganske sterke utgangspunkter for at den er god.
De fleste karakterene vi blir presentert for er skikkelser vi skal elske å hate. Vi blir presentert for den ene drittsekken etter den andre, noe som kanskje er en av grunnene til at vi til tross hvor sykt det måtte være faktisk ender opp med å håpe at Christine får gitt de en velfortjent, smertefull død. Samtidig er det også noen karakterer som er der for at vi skal bli glad i de, som igjen gjør at vi sitter og håper at de klarer seg helskinnet gjennom hele filmen, og overlever.
Musikken er som man kan forvente av en 80-talls film veldig episk, og den er som man kan forvente fra Carpenter veldig god. Vi får servert det ene høydepunktet etter det andre. Christine er en film som er sjeldent kjedelig, den har en flott flyt og det blir kort fortalt ikke for mye av det ene eller det andre. Den er ganske enkelt ikke langt unna å være perfekt. Faktisk er det ikke mange grunner til at denne ikke skal få en sekser på terningen. Men det er en ting som trekker litt ned.
Selv om filmen er godt skrevet, godt regissert, ganske original (både den gang og også nå) og alt det der, så er det likevel en ting som trekker litt ned, nemlig det faktum at den egentlig ikke har noen overraskelsesmomenter. Jeg liker å bli litt overrasket eller sjokkert når jeg ser film, og det er det eneste som gjør at jeg ikke kan gi den full pott.
Det er så mangt man kan diskutere. I ettermiddag har jeg havnet i en diskusjon om hvem som er mest kjent av Youtube-legenden Piediepew og sjokkrockeren Marilyn Manson. Motparten min mener at det har mer med å gjøre hva man interesserer seg for, det er selvfølgelig et greit poeng. Meeeen, jeg mener likevel at blant tenåringer skal man være veldig sær om man ikke har hørt om Piediepew nesten uavhengig om man har noe forhold til spill/metall, eller ikke.
Klikk på bildet for å komme til Piediepew sin Youtube-kanal.
Klikk på bildet for å komme til Marilyn Manson sin offisielle nettside.
Når det derimot kommer til Marilyn Manson så har han hatt et mildt sagt større fravær fra media de siste årene. Han ga vel og merke ut et album i fjor, men utenom det har det vært nokså stille.
Jeg er en person som hater at folk mener jeg tar feil, særlig når jeg vet jeg har rett.
Personlig er jeg glad i både metall og gaming, men det mener jeg er likegyldig akkurat nå. Jeg står på mitt og er skråsikker på at barn og tenåringer altså heller vet hvem Piediepew er enn Manson.
Hva mener dere? Hvem tror dere tenåringer I DAG helst har hørt om? Manson eller Piediepew?
For oss som har sansen for skrekk og eventyr (gjerne kombinert) burde ikke Guillermo Del Toro være et fremmed navn. Uten å overdrive må jeg personlig få sagt at han er en av de større filmskaperne per dags dato som virkelig kan sitt arbeide med glans. Mama er intet unntak!
Fem år etter en mystisk tragedie har onkel Lucas fremdeles ikke gitt opp håpet om at niesene er live. Til hans begeistring og glede blir begge en dag funnet, vel og merke ikke helt de samme barna som da de sammen med deres far ble meldt savnet. De blir funnet helt alene, helt uten spor til faren.
Lucas og kjæresten Annebel vinner til slutt ansvaret om jentene, så lenge de velger å flytte inn i et annet hus på ukjent adresse. Annabel viser seg tidlig å ikke ha like god kjemi med barn som det Lucas har. Hun har i starten en dårligere innstilling og tålmodighet, men når hun alene må passe de en stund etter at Lucas blir utsatt for en “ulykke”, får hun etterhvert et nærmere og bedre forhold til barna.
Men det er ikke bare barna hun kommer nærmere innpå, hun kommer stadig også nærmere innpå Mama. Men hvem er egentlig Mama? I følge jentenes lege lider eldstejenta Victorua av dissosiativ personlighetsforstyrrelse, og dermed inntar rollen som det mystiske fenomenet. Nok en gang tar legene feil da sannheten skal vise seg å være langt mer urovekkende enn noen kunne drømme om.
Det viser seg at Mama er en skikkelse som aldri har fått fred i sjelen etter at hun led en grusom skjebne for mange, mange år siden. Hun skal til slutt ha hoppet utfor en klippe med sitt eget barn, uten at barnet ble med hele veien ned til vannet. Siden har Mama alltid lurt på hvor det egentlig ble av.
Filmen kan i starten virke litt treg og smått litt kjedelig, men det tar seg opp etter en stund. Den er ikke veldig skummel, men litt skummel, det er den, der og da. Utenom stemningen er det ikke til å komme utenom at det også er plantet en rekke effektive jump-scares her og der, som hjelper godt på.
De største scenene er som ved de fleste andre Del Toro-filmer animert. Når det er sagt. Del Toro beviser at animasjon i film slettes ikke trenger å være en u-ting. Selv om de kan virke litt tvilsomme til tider er animasjonene stort sett laget på en gjennomført og kul måte som gjør at det hele kommer godt ut med æren i behold. Del Toro kan sine animasjoner og lykkes som oftest bedre der alt for mange gjør feil.
Noe av det jeg tidligst fikk et godt forhold til er utvilsomt det emosjonelt gode soundtracket som kan få selv de døde i begeistring. Man skal være bra kald, eller helst døv for å ikke kunne kjenne hårene reise seg (i positiv forstand) av musikken som her er komponert av Fernando Velázquez.
Kort oppsummert er det hele en av de bedre skrekkfilmene som er laget de siste 20 årene. Historiemessig så kunne det vært gjort litt mer for å motivere, og stemningen er ikke SKUMMEL NOK, likevel gjør filmens flotte animasjoner, forførende soundtrack, effektive jump-scares og troverdige skuespillere at det hele er mer enn bare nok en middels god film!
