Apartment 1303 (2012)

Den unge 20-åringen Janet har fått nok av å bo hjemme sammen med sin alkoholiserte og stadig mer ustabile mor. Hun har nettopp funnet et nytt sted å bo og føler seg rimelig trygg på at ting vil bli mye bedre nå. Men det viser seg at hun har forflyttet seg fra ille til verre.

Fra første stund møter hun en liten jente som ikke har stort mer å si enn at Janet må komme seg vekk. Hun møter også på vaktmesteren i bygget som trakasserer henne ved å tilby at han hjelper henne med å betale for leien av leiligheten, mot at hun blant annet blotter puppene for han. Janet blir skremt og smeller bokstavelig talt døra i trynet på han.

Men det skal selvfølgelig vise seg at det finnes noen enda mer uhyggelige vesener i nærheten, i Janets nye leilighet befinner deg seg nemlig en mor og en datter som ikke har de helt store behovene for å dele stedet med noen.

Foto tilhører: MonteCristo International

Når Janet allerede etter to døgn faller ned fra balkongen og ender som dårlig blandet pizza på fortauet er politiet raske med å konstantere at hun tok sitt eget liv. Den eneste som ser ut til å ikke dele denne teorien er hennes eldre søster Lara som bestemmer seg for å flytte inn i denne skumle leiligheten, i håp om å oppklare hva som faktisk har skjedd. Hun får også overtalt Janets kjæreste Mark til å ligge på sofaen og passe på henne, noe som burde gjøre det mer trygt da han jobber i politiet som spaner.

Men ting har så vidt begynt. Marerittet blir bare verre og verre for Lara, samtidig som de rundt blir mer og mer sikker på at hun bare innbiller seg ting som bivirkning av et og annet rusmiddel.

Apartment 1303 er en av flere filmer som ikke helt har oppfylt de forventningene jeg har hatt på forhånd. Særlig med tanke på at jeg likte originalen ganske godt da jeg så den for noen år tilbake, altså er dette en remake. Selv om det stadig skjer uhyggelige ting for karakterene i filmen føles den likevel for det meste noe kjedelig. Jeg klarer ikke helt å bry meg om hva som skjer og føler i en viss grad en likegyldighet for hvem som eventuelt måtte klare seg eller ikke.

Foto tilhører: MonteCristo International

Foto tilhører: MonteCristo International

Når det kommer til skuespillet er det helt greit, det er ikke spesielt dårlig på noen måte. Det er mer karakterene som er problemet, føler jeg. Jeg klarer med litt godvilje til å tenke at det er noe synd på enkelte, men samtidig så klarer jeg ikke bry meg…

Og la oss snakke litt om det som skal virke skummelt og skremmende. For å ta det positive først, filmen har en del kule effekter og jeg liker måten enkelte av scenene er filmet på. Men det er likevel ikke godt nok. Mye føles så alt for halvveis, noe som er synd for dette er en film med et plot som KUNNE ha vært så mye bedre. Det største problemet her er at filmen snubler gang etter gang i klisjeer. Klisjeer trenger ikke være negativt i seg selv, men denne gang har det i alle fall ikke vært en betydelig fordel.

Foto tilhører: MonteCristo International

Når dette er sagt vil jeg avslutte med å legge til at Apartment 1303 fra 2012 ikke er en dårlig film, men den er ikke særlig god heller. For å avslutte med noe positivt så er skuespillerne helt ok, soundtracket skaper en uhyggelig stemning og effektene er til tider kule. Men utenom det, njæh… Jeg kunne laget en mer kreativ og hakket bedre film.

Vi reblogges!

Belle Virginia, min tarantell er død… R.I.P

Har en trist nyhet å meddele. Belle forlot oss i går. Hun virket som hun var i noen lunde grei form sist jeg tok henne ut en liten stund, som bare er tre dager siden, altså søndag. Men nå er hun dessverre borte. Årsaken er ikke helt sikkert, men det er helst sult, dehydrering eller forgiftning.

Gjennom et nettforum jeg er medlem på i har jeg funnet ut at 2 måneder mellom hver fôring normalt ikke er et problem for en tarantell, men at det likevel er ambefalt at hun hadde fått det oftere, helst hver 14 dag. Da jeg fikk Belle var det like før dyrebutikken i Oppdal ble nedlagt, bare få måneder etter kjøpet. Da jeg kjøpte henne visste jeg ingen ting om butikkens nedleggingsplaner, hadde jeg gjort det hadde jeg kanskje ikke gått for kjøpet da siden jeg har vært avhengig av at noen har hatt et ærend i Trondheim. Jeg har som kjent ikke noe mange venner i nærheten, så det har alltid vært avhengig av familien da jeg ikke har turt å dra til byen på egen hånd, mest i frykt for å ikke finne frem til buss/ tog på veien hjem igjen…

En annen ting jeg har funnet ut er at svampen som har ligget i drikkeskålen aldri skulle ha ligget der i utgangspunktet da den skaper mye bakterier på uhyre kort tid. Blir skålen for forurenset resulterer det raskt i at taranteller ikke vil drikke fra den, før den er gjort ren. Dessverre har jeg i tillegg ikke vært særlig flink med å rengjøre den, bare fylle på nytt vann. Så har vi altså alternativ tre i forhold til utsultning eller dehydrering, altså; Forgiftning… Grunnen til at jeg har latt svampen ligge der er fordi da jeg kjøpte henne sa de på dyrebutikken at det skulle ligge noe i den for å forhindre at hun ikke falt uti skålen og druknet. Men nå har jeg fått vite at det ikke hadde vært noen fare med tanke på skålens størrelse. Eventuelt hadde det vært bedre med en stein..

Bakenden har vært veldig innskrumpet og liten en god stund, noe som altå tyder på enten sult eller helst dehydrering… I det minste er jeg en ærfaring sterkere nå…

Uansett… Min lille Belle Virginia har spinnet sine siste tråder.. Døde alt for ung. Hun ble cirka 3 år, så alderdom var i alle fall ikke en årsak da taranteller kan bli opp til 8-10-15 år.

R.I.P…

Don`t be afraid of the tarantula

Vi reblogges!

Right in tha face! (Nye tarantell-bilder)

Sånn da er det natta for det lille nurket mitt! ^^
Jeg får eventuelt sove på sofaen i natt, hehe..

Vi reblogges!

From Soska With Love

Noen husker kanskje at jeg for en tid tilbake skrev et lengre blogginnlegg om horror-tvillingene Jen og Sylvia Soska. I slutten av mai skrev jeg en mail til de hvor jeg spurte om muligheten for å få tilsendt en personlig hilsen i posten. Som jeg har skrevet før ble jeg tidlig frelst av disse herlighetene etter at jeg så American Mary for første gang, en fantastisk film etter mitt horror-hjerte. Jeg fikk svar cirka i midten av juni om at det skulle de mer enn gjerne gjøre. Og siden har tiden gått, det har blitt oktober, snart november, men i dag kom det omsider. Jeg er så glad 🙂

I tillegg til tre bilder med personlig hilsen fra dem begge har de også lagt til en liten overraskelse. Nemlig en autograf fra Tristan Risk som også medvirker i filmen. Herlige kvinner jeg forguder alle sammen! 🙂


Måtte selvfølgelig henge opp på veggen, særlig siden jeg alt har en ramme til overs! 🙂


Og her er autografen fra Tristan Risk. Vel og merke ikke med personlig hilsen, men jævlig kult uansett bare å tenke at hun mest sannsynlig har tatt i samme bilde som jeg nå eier! Dere kan godt ta og google henne forresten i bildearkivet, hun ser nemlig ikke helt sånn i virkeligheten som i filmen “American Mary” som da dette bildet er fra.

Jeg er horribelt fornøyd!
Vi reblogges!

Et nytt og litt større rottebur!

Har vært på posthuset i dag og hentet et nytt og litt større bur til rottene enn det de hadde fra før av. ^^ Fire etasjer. Skal nok fylle de øvrige etasjene med noe litt senere.

Vi reblogges!

Hatchet II (2011)

Det er ingen hemmelighet, jeg elsker slashere og jeg har voldsom respekt for Kane Hooder. Og mellom oss, det er litt rart at jeg ikke før nå har sett Hatchet II. Desto mer tragisk er det at jeg enda ikke har sett den første filmen i serien. Sånn, da var det sagt!

I Hatchet II møter vi på den skrekkslagne Marybeth som er en av få som har møtt og overlevd den grufulle skikkelsen Victor Crowley som har drept både hennes far og bror. Hun kommer seg helskinnet hjem igjen og får overtalt den tvilsomme voodoo-presten Reverend Zombie til å bli med henne tilbake slik at hun får hentet faren og broren. Men egentlig er hun mest ute etter å plante en øks i hodet på Crowley, en gang for alle.


© Bildet er tatt fra flix66.com

Mr. Zombie får overtalt en gjeng bygdetullinger til å bli med på jakten, mot at den som flår Crowley får utbetalt 5000 dollar i kontanter. I og med at folk flest tror historien om Crowley bare er noe overtroisk piss er det ingen som er spesielt vanskelig å overtale. Sammen ender de opp med å reise til Honey Island, uvitende om at de aller fleste snart vil omkomme en svært brutal og makaber død.

La det være sagt. Det er lite ved Hatchet II som skiller seg ut fra andre slasher-filmere jeg har sett oppgjennom årene. Og man trenger heller ikke å ha sett så mange av de for å se at Hatchet II i bunn og grunn har lite originalitet i blodet. Likevel har det ikke så mye å si. Når man er så glad i sjangeren som det jeg er er dette uansett en ganske underholdende og god film. Altså en god film innen sjangeren.


© Bildet er tatt fra kinokalender.com


© Bildet er tatt fra chud.com

Jeg skal ikke benekte det faktum at skuespillet KUNNE vært noe mer troverdige, effektene KUNNE vært noe mer realistiske, og historien KUNNE hatt litt mer kjøtt på bena. Men samtidig så mener jeg at disse “manglene” (et ord jeg forsåvidt egentlig ikke vil bruke) er mye av sjarmen med denne mindre selvhøytidelige sjangeren som nettopp jeg forguder. Nettopp fordi mange av disse filmene er slik som de er.

Det er Kane Hooder som spiller monstermorderen Victor Crowley. Kane Hooder burde egentlig ikke trenge noen introduksjon, men siden jeg vet at mange av dere her inne er noe uvitende av dere kan jeg legge til at noe av det Hooder er mest kjent for er at han har spilt Jason Voorhees i intet mer enn fire av “Friday the 13th”-filmene.


© Bildet er tatt fra vip.usaweekend.com

I rollen som Reverend Zombie finner vi den legendariske Tony Todd som har medvirket i filmer som “Candyman” (1992), “The Rock” (1996) og samtlige av “Final Destination”-filmene. Og sist, men ikke minst er det Danielle Harris fra filmer som “Halloween IV” (1988) og “Halloween 5” (1989) som denne gang har den kvinnelige hovedrollen som Marybeth (som i den første filmen ble spilt av Tamara Feldman).

Når jeg nå skal rulle terning har jeg først og fremst valgt å dømme den utifra den sjangeren den er innenfor. Den sjangeren som jeg igjen må gjenta at jeg ELSKER! Kort fortalt mener jeg at Hatchet II er en sadistisk god slasher-film, og derfor fortjener den nå den dommen jeg har bestemt meg for å gi.

Terningkast

Vi reblogges!

Voldtekt – Hvem har ansvaret?

Voldtekt er et tema som har vært svært jevnt skrevet og snakket om de siste årene. Det siste jeg leste var en sak hvor Solveig Horne fra FRP har uttalt at jenter har et ansvar for hvilken situasjon de setter seg i. Hun har også lagt til at gutter har også et ansvar for å respektere et nei. Dette er en uttalelse som har frustrert og provosert enkelte, blant annet Mia Gundersen som skal ha blitt brutalt voldtatt på en fest som 22-åring.


© Bildet er tatt fra dagsavisen.no

I et blogginnlegg på kjentfolk.no skriver Mia Gundersen blant annet dette:
«– La oss ha det klart at en voldtekt er et alvorlig voldsbrudd på et annet menneske og et nei betyr nei uansett. Venne og festvoldtekter er det en alvorlig og trist økning av. Det er tegn som peker mot at flere unge mennesker får et forkvaklet syn på sex.»

Jeg er selvfølgelig enig i det Mia Gundersen har skrevet her. Samtidig vil jeg si det er en forskjell på å si at man har SKYLD for en voldtekt, og det at man har ANSVAR for å forhindre en. Hvilket betyr at jeg er enig i uttalelsen til Solveig Horne om at jenter har et viss ANSVAR de også, samtidig som jeg mener at de ikke har SKYLDEN dersom en voldekt skulle skje.

Dersom noen skulle være i tvil om hva jeg mener nå så skal jeg selvfølgelig være litt mer konkret. Jenter har et viss ansvar for hvor de går, et ansvar for at de helst har med seg en eller flere i nærheten som de kjenner og stoler på, de har et ansvar for å IKKE ta imot noe fra ukjente eller folk de så vidt har møtt… Også videre. Men dersom et overgrep skulle skje er det likevel ene og alene OVERGRIPERENS SKYLD! Ikke offeret!

Og akkurat nå skal jeg komme til en ting jeg tror kan virke litt forvirrende med tanke på det jeg har skrevet hittil. Dersom en jente sier ja i en beruset tilstand mener jeg det likevel er voldtekt hvis “overgriperen” er så og si edru.

Selvfølgelig, de samme tingene gjelder også i tilfeller hvor gutter er offeret, da jeg er klar over at det ikke bare er jenter som blir voldtatt. Men jeg har valgt å bruke ordet “jenta” i overdelen rett og slett av den enkle grunn at det er helst jenter vi hører om.

For å oppsummere; jenter og gutter har like mye ansvar for å forhindre en eventuell voldtekt, men skulle det skje ligger SKYLDEN ene og alene hos overgriperen. Et nei betyr aldri ja. Og er “offeret” beruset har det ingen betydning om man har sagt ja eller ei, hvis overgriperen altså er mindre beruset enn offeret.

Og en siste ting: Uansett hvor lettkledd man er, har det ingenting å si! Om en jente (eller gutt) har veldig lite klær er det INGEN unnskyldning overhode for å forgripe seg på vedkommende. Folk som mener det er en unnskyldning burde vært lagt inn over lengre tid, bare for å mene det!

Vi reblogges!

Curse Of Chucky (2013)

Det har snart gått ti år siden sist, og da nyheten om en ny Childs Play-film ble kjent er det klart at mange ble noe skeptisk. Til alle skeptikere har jeg nå en ting å si; Curse Of Chucky er uten tvil en av de bedre oppfølgerne som man ikke blir skuffet av. I alle fall ikke mye.

Dette er film nummer seks i serien og det er naturlig å tenke at handlingen foregår etter “Seed Of Chucky” (2004) noe som denne gang ikke er tilfelle. Plottet i Curse Of Chucky foregår nemlig en stund etter Childs Play 3. Med andre ord; De som har forventninger om å igjen se (eller i det minste høre) Jennifer Tilly som Tiffany vil nok litt skuffet. Hun er knapt med denne gang da hun så vidt har noen sekunder på slutten.

Filmen åpner med at en pakke blir levert på døren til den unge rullestolbrukeren Nica. Pakken viser seg å være til hennes mor Sarah som ikke er helt begeistret for det som viser seg å være i. Det viser seg (ikke overraskende) å være en Good Guy-dukke. Sarah ender opp med å kaste den i søpla noe som skal koste henne dyrt da hun blir funnet av datteren like etterpå, drept. Og ja, selvfølgelig er det Chucky som står bak.


© Bildet er tatt fra static.squarespace.com


© Bildet er tatt fra horrorhounds.net

Kort tid etter at politiet har vært til stede ankommer Nicas søster Barb(ie) sammen med datteren Alice og kjæresten Ian. I tillegg blir vi også introdusert for barnevakten Jill og presten Frank. Barb foreslår raskt at huset som moren har testamentert til Nica og henne selv skal gå for salg. Til tross for at Nica er sterkt uenig i dette og gjerne vil fortsette å bo der fortsetter den egoistiske søsteren med sitt, og legger til at hun ikke vet hva som er best for seg selv for øyeblikket.

Når lille Alice plutselig spør hva det blir til middag reiser Barb seg for å lage mat, men Nica insisterer på at hun skal gjøre det, med litt assistanse fra Alice. Under middagen begynner presten å føle seg dårlig og ser seg nødt til å gå. Ikke lenge etterpå blir han funnet svært så død.

Leken har nettopp begynt og Chucky nøyer seg som vanlig ikke med bare to liv på samvittigheten. Som vanlig lar han ingen slippe unna. Etter min mening er Chucky blitt nifsere enn noen gang. Ja, det er noen scener hvor man udiskutabelt kan se at han er data-animert, men til tross for det må jeg gjenta meg selv: Han har aldri vært skumlere!


© Bildet er tatt fra best-horror-movies.com

Med tanke på at jeg likte de to siste filmene bedre enn de tre første mye på grunn av humoren, er det nesten så jeg er litt overrasket over meg selv over at Curse Of Chucky nå har blitt min favoritt av alle seks filmene. For det er ikke like mye humor og heller ikke like mange blodige drap denne gangen som i “Bride Of Chucky” og “Seed Of Chucky”. Men når det er sagt så må jeg si det igjen; denne filmen er skumlere enn noen gang! Sånn, to ganger får være nok.

Det er faktisk kun to bagateller jeg har å pirke på denne gang og det er enkelte av de animerte scenene, samt det faktum at Chucky er litt lite med den første delen av filmen. Men disse tingene er så små bagateller at de for min del nesten ikke er verdt å nevne, når man ser på den store helheten av et mesterverk Curse Of Chucky ellers er.

Jeg elsker at filmer har en kul kjenningsmelodi. Etter min mening er det ikke mange horror-filmer de siste årene som har hatt et veldig huskbart soundtrack. Derfor var det med en stor begeistring jeg i kveld fikk høre kjenningslåten til denne filmen for første gang, den beste kjenningslåten jeg har hørt i en film siden den aller første Saw-filmen.


© Bildet er tatt fra jarviscity.com

Ellers skal denne filmen også ha litt ekstra skryt for måten den er regissert og filmet på. Kameravinklene er profesjonelt planlagt og gjennomført, og sammen med udødelige bakgrunnsmusikken blir man forført i en film som man utenom få unntak faktisk kan glemme er en film.

Før jeg avslutter denne anmeldelsen må jeg ikke glemme å legge til at den kvinnelige hovedrollen Nice er spilt av Fiona Dourif, datteren til Brad Dourif som altså her har lånt bort stemmen sin til Chucky for sjette gang. Og la det være sagt, det er tydelig at Fiona er datter av sin far.

Er noen litt usikker på hvordan Brad Dourif ser ut, fortvil ikke. Man får nemlig SE (og ikke bare høre) han også i løpet av filmen da det dukker opp noen flashback fra livet til den avdøde seriemorderen Charles Lee Ray før han bare ble “Chucky”. Det skal blant annet vise seg at Charles/Chucky hadde noe å gjøre med moren til Nice i sin tid, og også noe med å gjøre at Nice er lam fra under beltestedet.

Curse of Chucky er etter min mening ikke bare den beste filmen om Chucky, men også en av de absolutt beste skrekkfilmene de siste 40 åra. Chucky er og blir min venn til det helt siste.

Terningkast

Vi reblogges!

Bekreftelsen

Stor man føler seg stadig ganske liten.
Usikker på seg selv, usikker på de rundt.
Er jeg bra nok, tenker han stadig.

Ofte veldig alene.
Ofte veldig ensom.

Han vil bli sett, han vil bli hørt.
Sliten av å anstrenge seg.
Lei av ikke kunne strekke til.

Ofte noe trist.
Ofte noe lei.

Støtt fra seg mange på livets veg.
Gjort så mye han angrer på.
Var det verdt det, spør han seg selv.

Ofte litt misforstått
Ofte litt bitter

Alt han nå ønsker er sjelefred.
Noen venner som kan vare livet ut.
Og en bekreftelse, på at han er bra nok.