Igjen befinner jeg meg i fremmed terreng. Jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg ut, aner ikke hvilken vei jeg skal gå. Er for meg selv her ute, ingen å spørre etter hjelp. Den eneste jeg kan stole på er meg selv. Hittil har jeg ikke fortalt noen om hvor jeg befinner meg. For hvert skritt jeg tar risikerer jeg å tråkke ut i et minefelt. Om noe går galt er det bare meg selv som stryker med, det er slik det må bli.
Det kan hende alt går over med et smell, brått og smertefritt. Det kan hende jeg faller ned under dypt vann og sakte, men sikkert drukner. Hjelpesløs og ikke helt uten smerter. Jeg sliter med å se helt klart. Til tider skulle jeg ønske jeg i det minste hadde med meg noen. Men igjen, jeg kan ikke risikere at noen som står meg nær blir skadet, i tillegg til meg selv.
Opp i all usikkerheten om hvor jeg skal gå har jeg attpåtil fått en fiende. En fiende som kan knuse meg, ødelegge meg totalt og komme overlegent unna med det. Enda en grunn til å ikke drar inn andre. Jeg må bare fokusere dag for dag på å gjøre det rette. Ikke gi opp håpet om at det kan ordne seg. Fortsette å tro at jeg kan klare det. Det sies at ingenting er så galt at det ikke er godt for noe. Jeg bare håper det stemmer…
Det hele kan kort fortalt ende svært brutalt, blodig og etterlate dype, uhelbredelige sår. Ja, det kan til og med bringe med seg død. Men jeg har selv gått inn i det, da må jeg selv gå ut igjen. Med eller uten skinnet i behold. Hvis jeg er heldig og overlever, og samtidig får til å eliminert fienden vil jeg trolig også finne en styrke jeg aldri før har hatt. En unik styrke, og ikke minst en fantastisk følelse som jeg aldri trodde jeg skulle få. En følelse jeg ikke tørr å håpe på jeg vil oppleve her og nå.
Fra nåværende ståsted ser jeg ikke mye lys. Men det er ikke skrekkelig mørkt heller, enda… Allerede har det kommet noen slag jeg har måtte tatt. Hvis det er en ting jeg vet sikkert, det er ingen vei tilbake. Det er enten eller. Overlevelse eller undergang. Ikke seier eller nederlag. Føler ingen frykt nå, jeg er ikke lenger redd for å dø. Samme hva som skjer skal jeg akseptere det, uansett skjebne. Fornektelse har aldri hjulpet, det er enda en ting jeg vet for sikkert.
Så til det store spørsmålet. Hvilken vei skal jeg gå, og i hvilket tempo?
Noen av dere har sikkert fått med dere saken om Siw og Georg Ulvehøj på 49 og 67 år som nylig har blitt foreldre til intet mer enn et tvillingpar. Kort stund etter disse artiklene ble publisert fulgte det også etter en sak hvor en spesialist rådet spesielt kvinner til å ikke vente stort lenger når de har fylt 30 hvis de har en drøm om å bli mor.
Vi alle vet at kvinner har et mer begrenset timeglass for muligheten til å bli gravid. Det forekommer at kvinner blir gravid nær 50, men da er det absolutt i siste liten. Å bli gravid i en alder av 70 år foreksempel, er ganske urealistisk. Men går det like vel an å være gravid hvis man er… Ja, la oss si foreksempel 92 år? Du tenker sikkert at dette ikke gir noen mening. Men det gjør det.
Man kan gå med et foster etter å ha fylt 90 år. Huang Yijun som i dag er 96 år gammel ble mot slutten på 40-tallet gravid, men hun “fødte” ikke før for 4 år siden, altså i 2009. Hun har helt siden 1948 gått rundt med et dødt foster som hun ikke har hatt økonomi til å ta bort.
Det er altså svært tvilsomt at man blir gravid etter å ha fylt 90-år, men å være det blir noe annet. Uansett er dette rimelig spesielt, og samtidig litt creepy. Muligens.
Akkurat nå sitter jeg med tanker som er et blandet resultat av suicidalitet, lengsel og sjalusi. En oppskrift jeg er godt vant med. Jeg vet ikke hvor mye lengre jeg orker å være hjemme alene, dag ut og dag inn. Det faktum at det er sommer får meg til å klikke. Dagene føles så ekstra lange og treige. Sommeren er en tid hvor folk gjerne har mer sex, drikker og stifter hyggelig bekjentskap… For øyeblikket er det INGEN og da mener jeg INGEN av mine venner som jeg kan dra på besøk til, og heller ingen som har anledning til å komme hit.
Jeg har både lyst, økonomi og motivasjon til å reise bort, men det er altså ingen for øyeblikket som har anledning til å ha meg noe sted. Mine nærmeste venner befinner seg cirka 5 timer unna. Det er en jævlig stor avstand det, spesielt for en som har så begrenset med venner og absolutt ikke noe å gå til av verken skole, jobb eller andre ting. Forsøker å gjøre det beste ut av det, for det må jo komme en dag igjen hvor jeg kan få møtt noen igjen.. Jeg prøver å tenke mest mulig positivt og holde ut uke etter uke ved å fokusere på mine hobbyer og interesser… Men jeg merker at det ikke er nok.
Folk som kjenner meg vet at jeg blir fort irritabel og deprimert bare folk nevner fest eller alkohol på noen måte. I det siste har det også begynt å gjelde det som har med sex å gjøre. Foreksempel har jeg mer og mer lagt stjerner som Lady Gaga for hat fordi hun spiller så mye på sex, fordi hun er en som en veldig nær venn av meg beundrer mer enn meg og fordi hun med all sin seksualitet er bare en av mye her i verden som minner meg om min jomfrudom. Mine såre punkter har bare blitt flere, og sterkere. Jeg sitter her nå og skulle ønske jeg var tøff nok til å bare kutte ut alt, gi opp livet som jeg aldri kommer til å få.
Generelt kan jeg fort begynne å frese om jeg leser eller kommer over noe som har skjedd i livene til andre som for dem er positivt. I går var det den dagen i året hvor et antall frivillige syklet Trondheim-Oslo. Jeg synes sånt er noe unødvendig, da i den forstand at de kan være i veien for de som kjører bil. Akkurat dette er ikke noe jeg gidder å irritere meg særlig over, spesielt siden jeg selv ikke har lappen. Men poenget er at da jeg så at en av syklistene hadde fått nok utenfor Shell i går og sto og kastet ganske bra opp, da ble jeg i utrolig godt humør en god stund etterpå. Jeg har ganske raskt for å kose meg på bekostning av andre, særlig om det er selvforskyldt.
Jeg er ekstremt skadefro og jeg har blitt mer og mer sånn “har du ikke noe negativt å si komme med kan du holde kjeft”!.
Ok, akkurat det siste er ikke helt sant. Og det er ikke sånn at jeg ønsker folks verste akkurat heller, spesielt ikke vennene mine. Men jeg bare takler så jævlig dårlig å høre og lese om hva alle andre opplever og føler og gjør av koselige og gode ting, når jeg selv er dømt til å leve alene hver eneste dag i leiligheten uten at noe skjer.
Og til slutt vil jeg bare si at jeg er skrekkelig klar over at den eneste som kan gjøre noe for å få det bra er meg selv… Jeg vet bare virkelig ikke hva jeg skal gjøre for noe som hjelper. Jeg vet bare om en del ting jeg bør holde meg unna…
Falske mennesker virker som å være like smittsomt som en kjønnsykdom. Ikke alle blir smittet, men for enkelte får det en viss effekt å være blant feil mennesker for lenge. Jeg vet ikke hva som er problemet til ei tidligere “venninne” av meg, om hun ble smittet av noen på et tidspunkt, eller om hun rett og slett bare er dum, paranoid, sytete og selvopptatt. Nei, jeg er ikke bitter eller noe, jeg bare legger frem fakta.
Dette kvinnemennesket har på et og annet tidspunkt vært en person jeg har snakket mye med. For noen år siden var hun den jeg snakket mest med i en lengre periode, natt og dag. Vi ble venner først og fremst på grunn av hverandres blogger som vi beundret. Begge to var og er veldig sort til sinns og ja, vi har tydeligvis noe til felles siden vi har vært “venner” så lenge.
For noen dager siden oppdaget jeg at vedkommende hadde fjernet meg fra vennelisten på Facebook. Helt uten et ord. Ikke at det gjorde noe, det siste året har vi egentlig ikke hatt noe kontakt. Men det er ikke det som er årsaken til at jeg ble fjernet, årsaken er rett og slett at jeg fjernet en eneste kommentar hun skrev under en status hos meg. Hennes kommentar, samt en til som jeg mente var upassende og litt respektløs med tanke på hva den statusen gikk ut på. En kommentar hadde jeg fjernet, dagen etter jeg hadde gjort det oppdaget jeg at hun hadde fjernet meg som sin venn. Det hele bare tragikomisk.
Jeg burde kanskje heller synes synd på henne fremfor noe annet, men jeg klarer det ikke. For det første har sympati aldri vært en særlig stor del av meg. For det andre fortjener hun det ikke. Hun har fremdeles bloggen sin, og større deler av den blir fylt opp av paranoide innlegg om hvor sterkt blogg.no (og folk flest) er ute etter henne. Aner ikke hvor mange innlegg jeg har sett om hvor diskriminerende hun synes blogg.no er, og hvor mange innlegg hun har om falske mennesker og om folk som sprer gift om andre. Saken er mine kjære kuksugere, at hun på ingen måte er bedre enn de hun skriver om! Tvert om, hun er blitt minst like ille selv med årene.
Vet at dette ikke akkurat er noe som angår meg, spesielt etter at hun kuttet meg ut til tross for at hun i lengre tid har kalt meg både for sin bestevenn og sin “lillebror”. Men, jeg må samtidig være ærlig å si at jeg blir litt frustrert.
Det er alt for mange unødvendige individer på denne planeten som ikke gjør annet enn å lage kvalme og kort sagt ta opp plass. Det er så uendelig mange som bare skulle vært lagt i en plastpose den dagen de ble født, forså å bli dumpet i en og annen kvern. Så lenge jeg ikke har økonomi til å få fjernet disse gnagerne fra overflaten får jeg bare gjøre som folk flest, bare gi faen. Og nok en gang, er det rart jeg ikke liker mennesker?
Takk for at du lot meg bli, jeg vil ikke være lenge. Takk for at du tok meg inn, selv om jeg aldri slapp noe ut.
Når jeg nå ligger ved deg føles alt trygt. Ikke tenk på å vekk meg ved daggry, da er jeg allerede borte. Jeg føler ikke for å bli, bare her og nå en siste natt.
Den lille røde var aldri ment som en gave Bare min transportør til frihet.
For to år siden skrev jeg hyppig om ting som hadde med mobbing å gjøre. Det ble også en del innlegg om falske vennskap og en del andre aktuelle emner som alt for mange kan kjenne seg igjen i. Spesielt mye av den sorten har det ikke blitt det siste året. Men i kveld satt jeg å tenkte litt tilbake på ting, fra da jeg var han bloggeren som slo så hardt mot mobbingen. For et halv år siden fikk jeg et spørsmål mens jeg var med på en direktesendt Youtube-sending fra en som ble mobbet på skolen og fisket etter råd.
Så slo det meg i kveld at det kunne være greit å gjøre et innlegg igjen, om nettopp hva man kan gjøre. Det finnes ikke en fasit som tilsier at dette er feil og dette er rett, men se på det som råd som i alle fall har funket for enkelte.
Synes jeg fortjener cred for dette bildet, laget det selv nå i kveld..
Forsøk å ignorer de som plager deg Som alt annet finnes mobbing i forskjellige grader og typer. Likevel, mobbing er mobbing akkurat det tillater jeg meg å male litt sort-hvitt. Det er alvorlig uansett, og det skal ikke være tillatt. Jeg er ikke en psykolog på noen måte, så jeg kan ikke si helt sikkert hva som står i hodet på en hver idiot som mobber. Eller, kan jeg det? Som jeg har innrømmet selv jeg vært både overgriper og offer. Offer først, senere overgriper. På et svakt tidspunkt angrep jeg andre for å selv føle meg bedre. Jeg skulle ønske jeg kunne si at det var kortvarig, men ikke kort nok for de det gjaldt.
Uansett om en mobber for å skjule sin egen svakhet, for at man er sjalu eller for at man “blir tvunget til det” av andre så har absolutt ALLE mobbere verden over noe til felles. Nemlig et større usikkerhet rundt seg selv. En person som har det godt nok med seg selv og som kort fortalt har god selvtillitt mobber ikke folk verken på skolen, jobben, over nett, via andre digitale media eller noe som helst annet.
Så kommer jeg til kveldens første råd. Forsøk å gi mobberne minst mulig oppmerksomhet. Det er vanskelig å plage en som man føler ikke bryr seg. Tragisk nok så finnes det skrekkelig mange mennesker der ute som liker å se andre bli både provosert, lei seg, redd og sint. Når det er sagt, det er ikke lett, men hva har du å tape på å i alle fall gi det et forsøk?
Desto mer sinne, frustrasjon, tårer og frykt de får se, desto mer tenner de på sine plugger for å fortsette. Ikke skriv uendelige kommentarer på Facebook om hvor kjipt du synes alt er, ikke skriv innlegg etter innlegg på bloggen din om hvor vanskelig du har det. Dette liker mobbere! Det er viktig å få følelser og tanker ut, og det er der/nå vi kommer inn på kveldens andre råd.
Si fra! – Snakk med noen Nå skal det igjen sies at jeg er smertelig klar over at å ignorere de som mobber deg er veldig lettere skrevet og sagt enn gjort. Heldigvis finnes det flere ting du kan gjøre. En av de andre tingene man kan gjøre er å si ifra til noen. Heller det er ikke alltid lett, for det er slettes ikke alle som vet hvem man kan stole på. Tro meg, jeg vet ikke hvem her i verden jeg kan stole på selv. Men igjen, hva har man å tape? Jeg ble mobbet i store deler av barneskolen, svært jevnlig så og si daglig i flere år. Jeg var ikke en av de som var tøff nok til å ignorere og late som jeg ikke brydde meg.
Jeg ble sint og redd og det syntes, bare ikke godt nok for alle andre enn nettopp de som plaget meg. Men etter en hendelse i sjetteklassa fikk jeg nok og nærmest gråtkvalt fortalte jeg noen av lærerne om hva jeg ble utsatt for. Etter at jeg først fortalte om hvem som plaget meg og hvordan de plaget meg ble jeg ikke mobbet igjen mer på akkurat den skolen. Jeg ble derimot mobbet igjen av helt andre elever på ungdomskolen, og det foregikk helt til de voksne på skolen fikk vite det, slik som på barneskolen, bare at de fikk vite det på en litt annen måte. Da mobbingen på ungdomskolen ble oppdaget i 9. klasse ble jeg ikke mobbet mer i ettertid på den skolen heller.
Dessverre så er det ikke på alle skoler at alle lærere tar like harde grep. Mange er redd for å si fra nettopp i frykt for at det skal bli verre, og det hender dessverre at det er nettopp det som skjer. Men som i veldig mange andre situasjoner i livet handler det også her om å gi det en sjanse. Man vinner ikke noe uten å ofre noe!
En annen ting som hjelper for en del er å ha noen å snakke med. Det kan være hvem som helst, bare ikke hvem som helst. Det kan være noen i familien, det kan være vaktmesteren der du jobber eller går skole, det kan være en terapeut eller psykolog, det kan være noen i klassen din, eller naboen om du vil. Det viktigste er selvfølgelig at du stoler nok på vedkommende. Det føles ofte godt å prate ut om ting. Det hjelper ikke alltid på selve situasjonen, men det kan bidra til at du i alle fall føler deg bedre på en eller annen måte. Og det er langt bedre enn ingen ting.
Vis at du ikke er en man kødder med Siste råd tenker jeg er noe de færreste tørr, nemlig å si tydelig nok i fra til de som mobber deg at man finner seg ikke i det. Det kan faktisk hjelpe å si litt bestemt at dette finner du deg ikke, eller faktisk rette fokuset mot den som mobber deg ved å tydeliggjøre en av mobbernes største svakheter. Som jeg var inne på tidligere, alle mobbere i hele verden har til felles at de har en svekket selvtillitt! Hvis du har noe på de som mobber deg kan du foreksempel oppsøke vedkommende og si at hvis han/hun/de ikke slutter å plage deg så avslører du en av deres større svakheter. Det kan hende at det er nok til at de lar deg være i fred og får nok med å tenke på seg selv heretter!
En ting er sikkert! Du er unik, alle andre bare usikker, som jeg har skrevet i et eldre innlegg! Du er spesiell og det burde ikke være noen i verden som kødder det til for deg. Siste tips i kveld er å forsøke å snu mobbingen om til noe positivt. Kanskje ikke som et kompliment, men forsøk å aldri glem følgende: Du blir i utgangspunktet mobbet fordi andre er usikker på seg selv og ønsker å dra deg på ditt nivå. Hadde ikke du vært bedre enn dem så hadde de heller ikke brukt energien sin på å mobbe nettopp deg! Så sånn sett kan man vel i hvertfall enkelte ganger ta mobbingen som et kompliment, selv om det IKKE ER ET OK OG AKSEPTABELT KOMPLIMENT.
A Serbian Film, totalforbudt i flere land, blant annet her i Norge. Men jeg vil stille meg spørsmålet, hvor lenge vil det vare? Det er ikke noe nytt at det å forby noe som regel går mot sin hensikt. Ønsker man virkelig å sjekke ut The Serbian Film så er det like lett sagt som gjort for i tillegg til at det er veldig lett å bestille den fra en og annen utenlandsk nettbutikk som undertegnende har gjort, kan den også streames på nett. Gratis til og med. Etter min mening er A Serbian Film IKKE verre enn Cannibal Holocaust fra 1980 som var ulovlig her til lands frem til den usensurerte versjonen til slutt ble tillatt i 2006. Og hvorfor er Cannibal Holocaust på flere vis verre, først og fremst er det scener i den filmen som ikke er fake, da først og fremst dyremisshandlingen som var helt unødvendig. I A Serbian Film er det som har gjort filmen ulovlig å selge i det minste skuespill, effekter og juks.
Da den kom ble den i slutten av april 2011 sendt ut på det norske markedet, men ble veldig fort trukket tilbake da medietilsynet ble tipset av både politiet og vanlige folk som hadde sett filmen. Mediatilsynet så dermed filmen og gikk inn for å forby den da den vistnok bryter med noen paragrafer i Norges lover: «Med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder eller med begge deler straffes den som utgir eller frambyr til salg eller leie eller på annen måte søker å utbre film, videogram eller lignende der det i underholdningsøyemed er gjort utilbørlig bruk av grove voldsskildringer.» – Utdrag fra paragraf 382…
Milos er en av verdens største pornostjerner som nylig har sluttet i bransjen og satt fokuset på familien. Han har en nydelig kone og en fem år gammel sønn som han elsker over alt på jord. En dag blir han tilbudt å gjøre et lite comeback innenfor pornoen, i tillegg til en betaling som sørger for at han ikke trenger å bekymre seg for det økonomiske resten av hans liv. Milos har som folk flest noe gjeld her og der han skulle blitt kvitt, i tillegg til at han og familien har ikke verdens beste råd. Det ender med at han signerer en kontrakt, til tross for at det ikke står et ord om hva filmen han snart skal medvirke i, skal inneholde.
Nilos aner tidlig at ting ikke er som det skal og ringer sin bror som jobber i politiet i håp om å få vite mest mulig om crewet på denne filmen. Researchen broren gjør ender ikke opp med de alt for oppsiktsvekkende avsløringene. Nilos fortsetter å gjøre det han blir bedt om, til tross for at oppgavene stadig blir verre og verre. Opptakene foregår på et nedlagt barnehjem, noe også Nilos kone stusser over når hun får vite om det.
Foto tilhører: Invincible Pictures
De mer uhyggeligere partene starter når han får en avsugning av en gråtende kvinne som han får beskjed om å slå i hodet. Senere i denne filmen kommer den en scene hvor han noe dopet knuller en kvinne bakfra mens han slår henne i ryggen flere ganger med knyttede never. Det er fort gjort å tenke at man har kommet over det verste i det han får et sverd i hånden som han kutter hodet av henne på, mens han fremdeles tar henne bakfra og herved har debutert som nekrofil. Har du derimot lest deg litt opp på denne filmen vet du at det kommer flere scener som får selv dette til å virke som en sekvens fra Sesam Stasjon.
Foto tilhører: Invincible Pictures
Den scenen som kanskje har støtt folk flest er nemlig når Nilos kommer inn i et rom hvor det ligger to mennesker han ikke får sett fordi det ligger laken over dem. Hans jobb er å knulle, uten å vite hva han stikker kjønnsorganet sitt inn i. Etter hvert kommer det en maskert mann og holder han med selskap. Til slutt tar den “fremmede” mannen” av seg masken og Nilos får se at det er hans egen bror som knuller det det som ligger ved siden av det han selv holder på med. Regissøren kommer bort til de og fjerner lakenet fra den personen hans egen bror knuller som viser seg å være Nilos kone. Nilos blir naturligvis sjokkert og sint over dette, men det blir absolutt ikke bedre når han til slutt innser det er hans 5 år gamle sønn som han selv har gitt en seksuell omgang i noen minutter nå.
Filmen ender svært brutalt i en del blod, drap og raseri. Til tross for at A Serbian Film inneholder en rekke voldtekter og penetreringer av både et nyfødt spedbarn, en 5 år gammel gutt samt en rekke mishandlede og drepte kvinner er dette likevel en film jeg ikke forstår hvorfor den er forbudt. Dette er på ingen måte en hyggelig film, heller ikke veldig underholdende, men det finnes en rekke lovlige filmer som jeg fremdeles synes er verre, blant annet Cannibal Holocaust med alle sine realistiske og virkelige scener med tortur av uskyldige dyr.
Foto tilhører: Invincible Pictures
Det som kanskje er det verste med denne filmen er at den speiler en virkelighet som ikke alt for mange vet om, eller helst ignorerer at den finnes. Det er ikke bare en sjokkerende film med en rekke morbide, perverse, groteske og banebrytende scener, A Serbian Film er også en viktig film med et sterkt budskap. Det er selvfølgelig lett å glemme det oppi alt man får servert i løpet av en og halv time, men først og fremst mener jeg at dette er en viktig film. Sånn sett er det kanskje bra at den er forbudt, for hadde den ikke vært det tror jeg færre hadde brydd seg om å se den. Ingen ting er så galt at det ikke er godt for noe, skrev en gang Thorbjørn Egner.
Så til dagens dom. Etter min mening er dette en meget god film på flere måter. Den er veldig godt regissert og man skulle ikke tro at dette faktisk er debuttfilmen til Srdjan Spasojevic, noe det faktisk er. Spasojevic har gjort en briljant god jobb og er en film vi kan vente oss å høre mer fra i fremtiden. Filmen har et utvilsomt godt og dystert soundtrack. Skuespillerne er alt annet enn noen amatører og da er det bare å rulle terning som gjenstår!
Skulle verden gå i knas på denne dag er det så mye jeg skulle fortalt deg. Vi befinner oss på hver ende av spekteret, hver vår side av kloden. Avstanden har vokst, det har grodd så mye torner i mellom. Alle våre planer og vår urørlige harmoni, hvor tok de veien? Blødende ender jeg opp i desperasjon etter å komme nær igjen. Alle nålene skårer opp min skjøre hud, jeg sitter fast i krattet.
Men mitt hjerte har enda ikke sluttet å slå. Med arr over alt kjemper jeg fremdeles over en pøl av blod. Skulle vi aldri finne igjen vår gamle nærhet, så vit en ting; Til tross for den enorme avstand mellom alle torner og sår, jeg elsker deg.
