Rimelig sjeldent jeg har innlegg som dreier seg om elektriske produkter, men akkurat nå føler jeg for å skrive et. I vår, nærmere bestemt i april gikk jeg til innkjøp av en ny mobiltelefon. En Samsung GT-S5690. En orange liten sak.
Da jeg bestemte meg for å bytte ut den jeg hadde var det svært få kriterier jeg stilte til noe nytt. Den skulle ha mulighet til å ha Snapchat, og den skulle være av nyere generasjon enn min gamle. Sistnevne krav ville bli tilfredstilt samme hvilken mobil jeg tok med meg ut av butikken da jeg har hatt min forrige mobil en stund.
Forandringer fryder, sies det. Visse unntak er vel og merke ikke uunngåerlig. Skal jeg være ærlig så savner jeg den to-tre år gamle mobilen jeg hadde sist, den jeg kasta etter å få meg ny. Jeg fikk det jeg ba om, samtidig føler jeg at det var å gå noen skritt i feil retning å kjøpe meg ny mobil. Spesielt en Samsung GT-S5690.
Det første jeg vil nevne er at batteritiden på denne er elendig. Ikke dårlig, men elendig. I dette tilfelle skal man ikke ha brukt den veldig mye i lengden før den går tom for strøm og må lades fullt opp igjen. Jeg lader min Samsung nesten to ganger om dagen, uten spesielle overdrivelser.
I tillegg er det ikke til å komme vekk fra det faktumet at den tillater svært få apps om gangen. Har du foreksempel installert Snapchat og Facebook så får du ikke plass til særlig mer.
Etter å ha hatt denne en stund er det også mye som fort går veldig treigt. Foreksempel kan klokka finne det for godt å henge seg opp, noe som gjør at du må slå mobilen av og så på igjen for at den skal oppdatere seg.
Men det er langt i fra bare klokka som kan henge seg opp, generelt har jeg opplevd at denne telefonen har blitt treig etter bare noen dager i drift. Nå vil gjøre det helt klart at jeg har knapt noe på den. Jeg tar ikke vare på veldig mange meldinger jeg får, jeg har ikke en gruelig lang kontaktliste, ingen spesielle bilder lagret, ikke noe musikk, ikke noe spill.
Å betale måtte jeg ut med ca. 2000 kroner, pluss, minus. Den korrekte prisen husker jeg ikke helt eksakt. Men noe som er verdt å nevne når vi snakker pris er at denne faktisk var noen kroner dyrere enn den jeg hadde sist. Og min forrige mobil lot meg ha flere spill, et par sanger, samtidig som jeg oppbevarte flere smser på den enn den jeg har nå. Likevel gikk min forrige raskere i sammenligning, og var også billigere.
Styr unna Samsung GT-S5690 er mitt råd, kort og så enkelt som det.
For en liten stund siden, da jeg enda var i gang med 30 Days of Horror Movie Challenge valgte jeg å skrive om blant annet The Ring under utfordringen Horror Movie For A Chicken. I og med at The Uninvited kommer fra produsenten av The Ring, var det derfor med lavere forventninger jeg bestemte meg for å se den.
I The Uninvited møter vi unge Anna som nettopp har tilbrakt ti måneder på psykiatrisk etter hun var vitne til at hennes syke, sengeliggende mor døde under en tragisk ulykke. En skjebnesvangert eksplosjon. Psykologen hennes mener hun nå er moden til å reise hjem igjen da det ser ut som hun har kommet over det verste.
I løpet av den siste tiden har Annas far fått seg ny kjæreste, den mystiske, tidligere sykepleieren Rachel. Hjemme møter hun også igjen søsteren Alex som lurer på hvorfor hun ikke har svart på brevene hun sendte mens Anna var innlagt. Det viser seg at Anna aldri har fått noe brev fra søsteren, og det mistenkes at faren har forhindret brevene i å komme frem i frykt for at hun skulle få vite om hans nye kjæreste mens hun enda var innlagt.
Filmen har en del fokus på Alex og Annas avdøde mor. Siden den tragiske natten har Anna jevnlig vært plaget av mareritt, og skremmende hallusinasjoner. Attpåtil får de to søstrene stadig en større mistanke om at det er noe galt med Rachel.
Etter å ha tatt noen telefoner rundt til Rachels tidligere arbeidsplasser finner de ut at hun egentlig heter noe annet. Tryggere føler de seg heller ikke når de kommer over historier på nettet som forteller om en far som har blitt sykelig forelsket i en kvinne kort tid etter den tidligere konen har blitt drept i en bilulykke, og hvor døtrene senere har blitt drept på grotesk vis.
Er Rachel simpelthen den samme kvinnen som drepte den moren og barna den gang? Er Rachel en psykotisk, gal kvinne som er villig til å drepe dem for å få deres far for seg selv?
Har du ikke sett veldig mange skrekkfilmer før kan dette være en grei film som til og med kan overraske deg og sjokkere deg noen ganger. Har du derimot sett et par er det lite som du ikke klarer å forutse også her. Uten å avsløre for mye kan jeg si at ting virkelig ikke er som forfatterne vil ha oss til å tro. Mot slutten kommer det en twist som løfter det hele et hakk opp, men er man litt oppmerksom på en del ting som ikke bør stemme under veis burde man klare å skjønne greia før det avsløres at det er noe helt annet som er galt enn det vi alså skal tro.
Når det kommer til stemningen i denne filmen så dette atter en ikke veldig skummel film. Du blir forsøkt skremt av blant annet en creepy hånd som kommer fra intet på et soverom midt på natten, i tillegg til “gjenferdet” av Anna og Alex sin mor som “går igjen” når det passer henne. Jeg kan se for meg at dette er en film flere av dere har hørt skal være skummel fra kyllingene i samfunnet. Men seriøst, The Uninvited har noen kule scener, men Hufsa fra Mummidalen er ti ganger skumlere.
På rollelisten står blant annet Sucker Punch-stjernen Emily Browning sammen med Elizabeth Banks (“Slither”, “The Hunger Games”), Arielle Kebbel (“The Grudge 2”, “Aguamarine”) og David Strathairn (“Lincoln”, “L.A Confidential”). Skuespillerne er vel de som skal ha høyest skryt i denne filmen. Sånn, da var det sagt.
Til slutt skal det også nevnes at dette er remaken av en den sør-koreanske A Tale of Two Sisters. Etter å ha googlet denne filmen lurer jeg på om det var den jeg skulle sett i stede, da i alle fall plakaten til den filmen ser hakket mer uhyggelig ut.
Er du en kylling så kan The Uninvited være en grei nok skrekkfilm, hvis ikke er dette bare enda en midt på treet-film.
Nå vet jeg at jeg kommer til å skrive om noe som absolutt alle har vært borti en eller annen gang, sannsynligvis flere ganger i uka. Det er natt, og klokka har passert tolv, eller 00.00 om dere vil, det. Det er mandag og første dag på jobb/ skole denne uken etter helgen. Du snakker for øyeblikket med kollegaen din, samtalen er snart over, dere skal begge sove og hva sier dere?
“Vi snakkes i morgen”.
Vil igjen minne om at det er mandagen dere sikter til, og det er allerede mandag noe dere begge er klar over.
Jeg har en tendens til å irritere meg over når folk sier “i morgen” når det egentlig burde være “I dag” man skulle sagt. For mange er det ikke ny dag før etter man har sovet forså å stått opp igjen. Jeg forstår tankegangen, jeg forstår den så absolutt. Men samtidig blir det for meg noe forvirrende og litt upressist, litt feil.
Jeg har selv gjort dette, både når jeg har vært klar over at det egentlig er “i dag” og når jeg ikke har vist at dagen jeg omtaler allerede har begynt. Men nå sikter jeg først og fremst til de som vet at datoen de omtaler allerede har begynt og likevel sier “i morgen”.
For meg er dette noe som fort kan ta en del av tiden min når det kommer til irritasjon og forvirring. Mulig jeg tenker litt mer over dette enn folk flest, da jeg har min autistiske diagnose (aspergers syndrom) og dermed er født veldig perfeksjonistisk på en del områder. Jeg vil at ting skal være punktlig, korrekt, presist.
Så til kveldens spørsmål, hvor mange av dere holder dere til å si “i dag” når det er i dag, og hvor mange av dere gjør det som er beskrevet over. Og til slutt, hvor mange av dere som sier “i morgen” i dag gjør det bevist selv om dere vet det egentlig er i dag dere snakker om?
Tenker man kan ha en fordel om man går på jobb og det er sjefen man faktisk snakker med som sier i morgen. Har man da en unnskyldning til å benytte muligheten til en ekstra dag fri? ^^
Når en gjeng unge, berusede legestudenter blir fortalt av en fyr at han har fersket de i å ta dop bestemmer de seg for å lure i han det samme som de selv tar, i håp om at han da ikke vil sladre. Det hele ender forferdelig galt og den stakkarslige mannen, Kenneth, faller om og havner i koma.
Alle sammen er naturligvis i sjokk, men det er bare Catherine som ønsker at de skal fortelle politiet hva som har skjedd. I motsetning til de andre i venneflokken syntes hun synd på Kenneth allerede før det ble bestemt at de skulle lure i han dop blandet med sprit. Men uansett hennes samvittighet og behov for å fortelle politiet hva de har gjort, nekter de andre å gjøre det samme. Til tross må hun jo tenke på alle de menneskene de i fremtiden kan hjelpe og redde livene til som de gode legene de skal bli?
Det er usikkert om Kenneth noen gang kommer til å våkne, skjer det er det større muligheter for at han aldri blir seg selv igjen. Catherine bestemmer seg for å gi Kenneth et stoff for å hjelpe, men det skal snart vise seg at hun gjør det hele mye, mye verre. Det hele ender med at Kenneths sjel forlater kroppen og begynner å slakte de som lurte han en etter en. Absolutt ingen skal skånes. Vil politiet tro på sannheten om at det er Kenneths sjel som begår alle de grusomme drapene og selvdrapene mens kroppen hans ligger i koma, eller vil noen andre få skylden?
Filmen er laget av blant annet Paddy Breathnach, mannen bak Shrooms fra 2007. Jeg har sett Shrooms og likte den, men etter min mening er Red Mist, eller Freakdog som denne filmen også kalles, hakket bedre. Den minner selvfølgelig om utallige ungdommer-som-blir-drept-en-etter-en-filmer vi har sett før, men det kule her er at morderen faktisk begår terroren fra sykesengen, i koma!
I rollene møter vi blant annet Arielle Kebbel (The Grudge 2 (2006), The Uninvited (2009), American Pie Presents Band Camp (2005)) som Catherine. En søt og flink skuespillerinne som jeg tror vi vil fortsette å se og høre fra i fremtiden. I rollen som koma-Kenneth finner vi Andrew Lee Potts fra blant annet 1408 (2007), Return To House On Haunted Hill (2007) og New Year`s Day (2000).
På min målestokk havner denne filmen midt på blant annet for at den altså minner om skrekkelig mange andre filmer som er laget, altså er den ikke alt for original. Samtidig skal den ha for sine blodige og stilige effekter, og stemning som trekker oppover. Når det er sagt må jeg igjen komme med noe som trekker litt ned igjen da troverdigheten i denne filmen ikke er den aller beste med tanke på karakterenes oppførsel, reaksjoner og et par andre ting som dessverre er veldig vanlig i denne type film.
Da har jeg omsider skiftet bunnsubtrat i Belles bur, noe som var på tide siden jeg har hatt henne siden i fjor, mars-april. Altså mer enn et år, og jeg har siden jeg fikk henne aldri skiftet før nå. I kveld ble det i alle fall gjort, og da jeg skulle legge henne tilbake til buret tenkte jeg at jeg like gjerne kunne lage en liten videoblogg og knipse noen bilder. Er tross alt ikke alt for ofte at hun får oppmerksomhet her inne på bloggen lengre <3
Ønsker alle en skrekkelig god natt. Og off corpse; vi reblogges!!
Det sies at ingenting varer evig, og dessverre er jeg ikke overrasket over hvordan ting har blitt nå. Saken er rett og slett at hun som har vært min beste bestevenn i snart to år har jeg mer og mer mistet godkontakten med. Det smalt skikkelig for første gang for et halvår siden da jeg fikk vite noe jeg siden ikke har klart å legge fra meg, som for min del har vært det som har ødelagt mest. Siden da har vi hatt få samtaler som ikke har endt dårlig. Jeg har en veldig lei tendens til å henge meg opp i ting, og brenne meg fast der. Og når det først er gjort blir det nesten umulig å fokusere på noe annet rundt den personen eller tingen det er snakk om.
Det som jeg syns er mest kjipt utenom at jeg har mer og mer støtt fra meg en veldig god venn er det faktum at jeg aldri har hatt noen før som har vært så god, snill, vennlig og tålmodig med meg… Hun har ofret mye for min skyld. Hun har alltid stilt opp så mye som overhode mulig når jeg har trengt det, og hun har ikke en gang vært kjip mot meg noe særlig når jeg har vært det mot henne alt for mange ganger. Alle gangene har hun så absolutt ikke fortjent det… Sjalusi og paranoia er det som for min del har vært aller vanskeligst det siste halvåret…
Det har vært så ille at jeg igjen har begynt å tenke på å ta mitt eget liv. Det igjen har fått henne til å føle at hun ødelegger for meg, noe som igjen er veldig trist da hun igjen absolutt ikke har gjort noe mot meg… Kort sagt har dette blitt en veldig vanskelig og nesten umulig situasjon for min del. Jeg skulle så ønske jeg ikke var så jævlig sjalu og at jeg ikke har blitt så grusomt paranoid som jeg har blitt… I tillegg så har jeg også fått en uvane jeg ikke klarer å legge fra meg som har ødelagt mye… Flere ganger om dagen er jeg innom Tumblren hennes, hvor det er en del bilder av folk som elsker, en del bilder av kjente mennesker som er nakne og kort sagt mye der inne som spiller på sex. Det har igjen gjort at jeg har fått et mer “horete” og “billig” bilde av henne, spesielt siden vi bor så langt unna og snakker så lite sammen…
Hver gang jeg nå ser en film med noen som kliner eller noe så får jeg bilder oppi hodet av henne og en eller flere gutter, som regel bare en… Jeg takler nesten ikke porno lenger en gang, fordi da får jeg sjalusifremkallende tanker om henne og noen andre… Og bare så det er klart, hun er ikke sånn som i de bildene og tankene jeg ofte kan få på mitt aller verste. Hun er riktignok noe intim blant de nærmeste vennene, men hun er samtidig noe sjenert og sånn blant fremmede… Jeg vil IKKE være inne på Tumblren hennes, jeg vet at det ikke er sunt for meg og at det er med på å lage et feilaktig bilde av henne, likevel klarer jeg bare ikke å slutte.. Jeg har blitt avhengig liksom, noe som er veldig typisk om man den diagnosen som jeg har. Begynner man først med noe, så er det veldig vanskelig å kutte ut sine vaner. Forandringer generelt er en veldig vanskelig utfordring… Men nok om det.
Som jeg skrev tidligere har det blitt veldig mange samtaler det siste halvåret som har vært veldig kjipe. Det har ikke blitt mange av de hyggelige og mer randome samtalene som vi hadde før jeg fikk vite om denne ene tingen som gjorde meg veldig sjalu og som rett og slett gjorde at jeg planla å ta mitt eget liv igjen i høst… Den siste måneden har det riktignok blitt bedre igjen. Men så dukket det opp en samtale denne uken som atter en gang ble veldig mørk og dyster, som endte med at jeg slettet henne fra Facebook for andre gang… Siden da har vi ikke snakket med hverandre utenom at hun dagen etter sendte meg noen meldinger og gjerne ville vite om jeg hadde slettet henne for godt denne gangen, da jeg har gjort det en gang før…
Dette er som dere kan tenke dere, noe jeg har tenkt en del på de siste dagene. Skal jeg gi slipp på henne? Eller skal jeg forsøke å kjempe? Det jeg tror vil skje hvis vi fortsetter å prøve å være venner er at det bare blir enda verre igjen… For det er stort sett det som har skjedd den siste tiden, det har for det meste bare blitt verre og verre, utenom de to siste månedene…
Kutter jeg henne ut blir hun den andre venninnen jeg gjør det med dette året. Men sammenlignet med hun jeg kuttet i januar så er dette et vennskap som på flere måter er verre for meg å “kaste”. Hun jeg kuttet ut i vår hadde jeg for det første aldri noen spesielle følelser til utenom at hun var en venn. Vi var bare gode venner i et år, inntil hun ble mer og mer nevrotisk, sytete og også veldig barnslig og litt urimelig til tider, som var årsaken til at jeg fikk nok… Da jeg kuttet ut den personen så var det ikke noe som var vanskelig eller som virket feil verken da eller i ettertid. Men med hun som har vært bestevenninna mi såpass lenge blir ting veldig annerledes på så mange måter.
Jeg er fremdeles veldig, veldig, veldig glad i henne. Jeg er mer enn bare det også, for faktumet er at jeg fremdeles elsker henne, til tross for alle forandringene de siste seks månedene. Jeg vet at OM jeg skulle kutte henne ut vil hun fremdeles være i tankene mine lenge etter, ja selv om jeg også hadde kuttet alle de felles vennene vi har… Noe jeg heller ikke har noe lyst til. På en annen side vil jeg heller ikke at hun skal fortsette å føle dårlig samvittighet for ting som hun egentlig ikke kan noe for. Og jeg vil heller ikke fortsette å være sjalu, paranoid, sinna og frustrert… Jeg vet ikke engang lenger om det hadde hjulpet om vi snakket ordentlig ut om ting ansikt til ansikt. For det er egentlig lite som nå er usagt, i hvertfall fra min side. Og igjen, man kan ikke ta vare på noe bare fordi at det en gang har vært veldig mye fint heller…
Elton John: Sorry Seems To Be The Hardest Word
Hadde det ikke vært for at jeg nylig har fått veldig god kontakt med en veldig likesinnede person i det siste så vet jeg ikke hva jeg hadde gjort akkurat nå.
Tenkte å vise dere et veldig kult maleri som ankom Oppdal i dag som har reist hele veien helt fra Askim. Det har seg nemlig sånn at ei veldig kul og god venninne av meg for noen år tilbake malte et bilde med motiv fra filmen “Brides of Chucky” som jeg bare måtte ha når jeg fikk se det. Jeg er nemlig stor fan av alle Childs Play-filmene og “Brides of Chucky” er en av mine absolutte favoritter. Bildet ble påbegynt av min venninne Catzy Munster i 2008 og ble omsider ferdig i 2010.
Er det ikke mildt sagt blodig fantastisk? Det er malt i akryl, noe som skal være umulig å fjerne i følge kunstneren. Mål: 60 cm x 80 cm. Er forresten klar over at bildet henger litt skeivt, men det er ikke jeg som har satt inn spikerne i veggen som det henger på. Hadde det vært meg hadde det blitt perfekt. Hehe..
Må forresten legge til at Catzy har sommersalg på flere bilder for tiden. Hun tar også i mot bestillinger utifra hva dere ønsker å få tegnet eller malt.
Ønsker du å sjekke ut hvilke malerier hun har lagt ut for sommersalg kan du gjøre det ved å trykke her!
Igjen befinner jeg meg i fremmed terreng. Jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg ut, aner ikke hvilken vei jeg skal gå. Er for meg selv her ute, ingen å spørre etter hjelp. Den eneste jeg kan stole på er meg selv. Hittil har jeg ikke fortalt noen om hvor jeg befinner meg. For hvert skritt jeg tar risikerer jeg å tråkke ut i et minefelt. Om noe går galt er det bare meg selv som stryker med, det er slik det må bli.
Det kan hende alt går over med et smell, brått og smertefritt. Det kan hende jeg faller ned under dypt vann og sakte, men sikkert drukner. Hjelpesløs og ikke helt uten smerter. Jeg sliter med å se helt klart. Til tider skulle jeg ønske jeg i det minste hadde med meg noen. Men igjen, jeg kan ikke risikere at noen som står meg nær blir skadet, i tillegg til meg selv.
Opp i all usikkerheten om hvor jeg skal gå har jeg attpåtil fått en fiende. En fiende som kan knuse meg, ødelegge meg totalt og komme overlegent unna med det. Enda en grunn til å ikke drar inn andre. Jeg må bare fokusere dag for dag på å gjøre det rette. Ikke gi opp håpet om at det kan ordne seg. Fortsette å tro at jeg kan klare det. Det sies at ingenting er så galt at det ikke er godt for noe. Jeg bare håper det stemmer…
Det hele kan kort fortalt ende svært brutalt, blodig og etterlate dype, uhelbredelige sår. Ja, det kan til og med bringe med seg død. Men jeg har selv gått inn i det, da må jeg selv gå ut igjen. Med eller uten skinnet i behold. Hvis jeg er heldig og overlever, og samtidig får til å eliminert fienden vil jeg trolig også finne en styrke jeg aldri før har hatt. En unik styrke, og ikke minst en fantastisk følelse som jeg aldri trodde jeg skulle få. En følelse jeg ikke tørr å håpe på jeg vil oppleve her og nå.
Fra nåværende ståsted ser jeg ikke mye lys. Men det er ikke skrekkelig mørkt heller, enda… Allerede har det kommet noen slag jeg har måtte tatt. Hvis det er en ting jeg vet sikkert, det er ingen vei tilbake. Det er enten eller. Overlevelse eller undergang. Ikke seier eller nederlag. Føler ingen frykt nå, jeg er ikke lenger redd for å dø. Samme hva som skjer skal jeg akseptere det, uansett skjebne. Fornektelse har aldri hjulpet, det er enda en ting jeg vet for sikkert.
Så til det store spørsmålet. Hvilken vei skal jeg gå, og i hvilket tempo?
Noen av dere har sikkert fått med dere saken om Siw og Georg Ulvehøj på 49 og 67 år som nylig har blitt foreldre til intet mer enn et tvillingpar. Kort stund etter disse artiklene ble publisert fulgte det også etter en sak hvor en spesialist rådet spesielt kvinner til å ikke vente stort lenger når de har fylt 30 hvis de har en drøm om å bli mor.
Vi alle vet at kvinner har et mer begrenset timeglass for muligheten til å bli gravid. Det forekommer at kvinner blir gravid nær 50, men da er det absolutt i siste liten. Å bli gravid i en alder av 70 år foreksempel, er ganske urealistisk. Men går det like vel an å være gravid hvis man er… Ja, la oss si foreksempel 92 år? Du tenker sikkert at dette ikke gir noen mening. Men det gjør det.
Man kan gå med et foster etter å ha fylt 90 år. Huang Yijun som i dag er 96 år gammel ble mot slutten på 40-tallet gravid, men hun “fødte” ikke før for 4 år siden, altså i 2009. Hun har helt siden 1948 gått rundt med et dødt foster som hun ikke har hatt økonomi til å ta bort.
Det er altså svært tvilsomt at man blir gravid etter å ha fylt 90-år, men å være det blir noe annet. Uansett er dette rimelig spesielt, og samtidig litt creepy. Muligens.
