Visste du at den gamle, gode VHS-spilleren på mange måter virker akkurat som oss homo sapiens? Den varer ikke evig. Det er flere problemer man burde/ bør gå til verksted/ lege med, men noe går over av seg selv! 😊
I høst fikk min mangeårige venn omsider problemer da jeg forsøkte å spole forbi en del av “Motorsågsmassakern” som var for slitt og skadet til at spilleren klarte å spille den av. Den gjorde et hederlig forsøk, men etter noen sekunder med knirk, knark og andre ulydsheter var det et eller annet som ga etter, og siden har videospilleren fungert best som kassettspiller. Og med det mener jeg at lyden har ikke vært noe problem, mens bildet.. ja det har sett heller mørkt ut, bokstavelig talt.
Gjentatte ganger har jeg forsøkt å mase på noen i familien om å “se på det” i håp om å få den fikset så jeg potensielt slipper å gå på Finn og kjøpe ny. Men vedkommende har stadig ikke hatt tid, så det har liksom aldri skjedd, på en måte.
På en måte? 🤨 Altså – enten må noen ha fikset den, eller så er den ikke blitt fiks-fakset!?
What can I say?: Teknologi er og blir noen merksnodige rariteter. For i dag fikk jeg det for meg at jeg skulle innom hobbyrommet og sjekke om den fortsatt hadde den samme irriterende utfordringen. Jeg har gjort det samme før rundt 3-4 ganger de siste månedene og resultatet har, ikke overraskende, alltid vært det samme. Intet bilde. Bare lyd.
MEN I DAG BLE UNNTAKET! 🤯 Jeg aner ikke hvordan, men på et eller annet vis så virket ALT som det skulle da jeg fikk det for meg at jeg skulle sette inn “Flåklypa Grand Prix”! Og det er da man VIRKELIG begynner å forundre seg.. har denne gamle kassetten en innebygd Reodor Felgen som fikser opp i alle problemer videospilleren enn måtte ha bare man legger den rolig inn? Jeg har hørt om tannfeen, men videofe?
Men det funker igjen nå, og det er og blir det viktigste! Så får jeg bare tilføye dette mysteriet på samme liste som “hva kom først av hanen og høna?”, “hvorfor har noen chihuahua vinger, mens andre ikke?” og “hvordan er Ozzy Osbourne fremdeles i blant oss??”.
Nå kan jeg ENDELIG se den originale Star Wars-triologien før alle spesial utgavene kom på løpende samlebånd.. I alle fall så fort det blir litt varmere, da jeg stadig ikke har investert i noe ovn der nede (altså i hobbyrommet).
BONUSMATRIALLE!: Her kunne blogginnlegget tatt slutt. Men da jeg skulle knipse noen bilder (etter å ha skrevet det dere har lest til nå) så stoppet Flåklypa-kassetten opp før Solan, Ludvig og REODOR dukket opp – derfor ser dere meg posere med Randolph Småfix i stede. Sjekket så “Motorsågsmassakern”.. som spilleren nå klarer å spille mer av enn da jeg testet den sist.. 🤔 Om den dog “henger seg” på et eller annet senere tidspunkt ut i filmen har jeg ikke giddet å finne ut av, enda – fortsettelse følger? 📺🎞
Og som med resten av det som er å finne rundt i leiligheten så er også dette området veldig definerende for hva/hvem jeg er! Man trenger ikke snoke med blikket særlig lenge for å få øye på både mine barn(s)lige, morbide og mer perverse sider. 👽 Akkurat slik det skal være med andre hor!
Aller nyeste medlem er den fantastiske nåså øl-flasken som jeg fant da jeg var innom Spar denne uken. Jeg er innom Spar sjeldnest mulig, MEN iom jeg uansett skulle hente ei pakke der så tenkte jeg at jeg kunne se meg litt rundt inn i butikken i samme slengen – for det har jo hendt før at jeg har funnet noe gøyalt som de andre butikkene jeg vanligvis handler hos, ikke har.
Ølen er ikke billig, 70 kroner koster den. Men heldigvis skulle dette vise seg å være en øl/pils jeg kunne like, som ikke føles like bitter som en del av det andre jeg har forsøkt meg på å like. 😜 ..eller har jeg simpelthen kommet til det stadiet at jeg faktisk begynner å venne meg til smaken?
Anywho! Jeg syns det er genialt at dette produktet eksisterer. Jeg så også noe Olaf Sand-sennep til 100 kroner, men det droppet jeg å ta med meg da jeg om mulig “tåler” smaken av sennep enda dårligere enn jeg “tåler” øl/pils. Ehm, i alle fall gjorde jeg det da jeg prøvde meg på sennep sist for… 8-10-12 år siden? I dønt knøvv.
Jeg vet ikke om nyttårsyr er et uttrykk eller ord, det fikk i alle fall en rød strek slengt under seg i det jeg skrev det nå. Men det er noe jeg vil skal være et ord, fordi det er noe jeg ER NÅ! 😁 Jeg er så, SÅ klar for nye prosjekter, nye motbakker, nye meg!!
Allerede i løpet av de tre første dagene har jeg greid å gjenta en rekke svakheter fra “tidligere liv”. I går kveld la jeg ut en Tik Tok i hu og hast som jeg endte med å slette igjen i formiddag. Det som irriterte meg mest med den var at jeg spilte den inn med tørr munn, og det klarte bare ikke lydsensitive meg å forholde seg til. 😖 Dessuten var ikke lysforholdene gode heller, og i hele tatt.. Alt dette kunne vært unngått om jeg bare ikke hadde rushet slik med å få den ut innen “det ble for seint”.
Jeg har jo satt meg som mål å runde 5000 følgere innen året er omme. Og jeg husker at en kompis gjentatte ganger har fortalt meg at det anbefales å legge ut mellom 2-4 videoer daglig – hvis man ønsker å bli “stor og sterk”! Så det er pretty much den taktikken jeg har kjørt på med nå.
Selv syns jeg det er synd at dette er en realitet. Eller altså, det er ikke den eneste fasiten på suksess. Men det gir mening at dette virker!
Nå skal jeg allikevel ikke være så negativ til denne strategien å opparbeide seg på. Hvis jeg bare blir flinkere med å produsere flere videoer på rappen når inspirasjonen og forholdene virkelig er “der”, som jeg så kan spre utover siden, så tenker jeg mye er gjort fremfor at jeg brått finner ut at jeg “har dårlig tid”, og begynner å stresse med å få laget og lagt ut noe innen “deadline”.
Utover den ene videoen fra i går er jeg ellers ganske fornøyd med Tik Tok-prestasjonene mine. De andre tingene jeg har “gjort feil” ligger nemlig andre steder, ehm, som at jeg har brukt litt mer tid på å scrolle Tik Tok enn jeg både burde og “ønsker” at jeg hadde.
Men det har i det minste ikke noe med mine produksjoner å gjøre! .. utover at inspirasjon har en tendens til å dale fra om livet generelt føles for “ensidig” over tid.
Ja, nei – året er enda puuuuur ungt så det er enormt med muligheter til å virkelig forbedre seg!! 🤪
Jeg har funnet, jeg har funnet 😃 – hva har jeg funnet?
Rett før jul bestemte jeg meg for å gå til innkjøp av en poster som jeg har vurdert en stund. En 100 x 70 svær plakat med bilde av samtlige av Ivo Caprinos kjente og kjære eventyrskikkelser. SE HER!!
… det er visst ikke bare-bare å få fokuset til å virke slik som jeg vil når jeg på død og liv skal være med på bildet selv..
Vi prøver igjen!! 😁
… denne gangen uten den svært så sjarmerende favorittbloggeren deres.
Elsker så og si ALT her!! 😍🥰
Det eeeeeneste jeg stusser over er hvorfor de har brukt bamseversjonene av Solan og Ludvig, og ikke dukkene.. Syns det er et noe snodig valg spesielt med tanke på at alle andre ser ut til å være i “riktig” dukkeutgave. Men alt i alt blir dette bare småpirk.
Posteren er likefult amazing, og i den overlegne kvaliteten man skal kunne forvente fra Caprino Studios. Elsker at i tillegg til å ha lagt inn alle de kjente figurene så er det også noen her som nok ikke er like kjent for “folk flest”.
ALLE figurene Caprino har skapt er dog ikke med. For i tillegg til å ha laget en rekke udødelige eventyrfilmer så produserte Ivo Caprino også en drøss med reklamefilmer for forskjellige bedrifter (blant annet Stabburets leverpostei <3) For ikke å snakke om Televimsen (en liten mann som dukket opp på skjermen da NRK hadde tekniske problemer i gamle gamledager) som nok er den jeg savner aller mest, men igjen, han er ikke en del av eventyrriket til Caprino.
Kjøpte plakaten gjennom nettbutikken til caprino.no, og hvis det skulle være flere som ønsker å sikre seg et eksemplar vil jeg anbefale å ikke vente for lenge da den bare er trykket i et viss antall eksemplarer. Den koster 160 kroner. Rammen måtte jeg kjøpe utenom.
Og sist, og i dette tilfellet også minst; jeg har faktisk hengt opp en enda en poster i dag. Og denne her har jeg dessuten hatt liggende i en plastrull i over et år.. Mest fordi jeg har slitt med å finne en passende ramme noe steds.
Når sant sies skal så fant jeg vel aldri en ramme som passet helt. Plakaten er akkurat litt for smal – det kan dere kanskje se hvis dere ser helt til venstre? Og så var den opprinnelig 1-2 cm for høy, så jeg endte med å skru på min indre Max Mekker (hvil i fred <3), og klippe den litt i høyden slik at den til slutt passet likevel.
Man kan si jævlig mye om Marilyn Manson, per dags er jeg fortsatt litt usikker på hvor vidt jeg tror på de grusomme anklagelsene han har måtte forholde seg til særlig de senere årene. men han er fortsatt en sann SATAN i mitt syn når det kommer til det artistiske, altså i posihiv forstand 🖤💜 Han har vært den mest spilte artisten på Spotify to år på rad nå, og det er en stor sannsynlighet for at 2023 heller ikke blir noe unntak.
Ja så kan jeg jo legge til en liten funfact til de av dere som ikke allerede vet dette; da jeg fant ut at jeg skulle hete Aylar Kuklinski i sosiale medier så var oppskriften på dette aliaset ganske likt Marilyn Manson og hans opprinnelige band.
Dog har jeg ikke kombinert to navn som var viktig under det tiåret jeg ble født, men jeg har i det minste smidd sammen fornavnet til en kvinnelig skjønnhet med etternavnet til et mannlig uhyre. Aylar Lie og Richard Kuklinski.
I dag har jeg lyst til å hylle noen helter som den siste tiden har lagt inn en enestående innsats for å gi diverse kjente norske (og ikke fult så kjente) kulturskatter et nytt liv. For i løpet av særlig de siste to årene har en rekke norske filmer og musikk-album blitt relansert.
Norske filmskatter
“Skal jeg smile BREDT eller skal jeg smile NATURLIG? Nå får du nesten bestemme deg!”
Det som har vært mest givende å følge med på for meg personlig har vært relanseringen av gamle filmer som enten har vært vanskelig å finne på dvd/ blu ray i en lang, lang tid, eller som aldri har vært gitt ut noen steds etter at de gikk på kino for så og så mange år siden.
Nasjonalbiblioteket jobber for tiden i samarbeid med Norsk Filmdistribusjon om å få restaurert og gitt ut over 350 filmer!! 😳 Per dags har jeg sikret meg to blu rayer hvor det første jeg kjøpte var Wam & Vennerøds kultklassiker «Lasse og Geir» fra 1976. En film jeg “aldri” tidligere har sett, men som jeg har hørt en del om. En film som i likhet med mer eller mindre alt Wam og Vennerød skapte sammen, ikke har rykte på seg å være spesielt bra, og som ble hyppig parodiert, da særlig av Harald Eia og Bård Tufte Johansen i NRK-programmet “Åpen Post” på slutten av 90-tallet.
Eller.. det er ikke helt sant at jeg ikke hadde sett denne filmen før. 🤫😅 For jeg har sett en versjon av den på Youtube hvor film- og spillentusiastene Karl Martin Hogsnes og Bjørn Magnus Midthaug (begge kanskje mest kjent fra Level Up Norge) har kommentert over som et innslag til deres særs lite høytidige serie “Kozekveld“. Men jeg har aldri sett eller hørt filmen slik den egentlig var ment..
Norsk film har dessverre lenge hatt rykte på seg å være dårlig, kjedelig, selvhøytidelig og det som verre måtte være. Og når det har vært snakk om hvor “rævva” norsk film er/ har vært, så har «Lasse og Geir» hyppig blitt brukt som selve krem-, eller skal vi si “gelé-eksempelet” på hvor “håpløst” det kan bli.
Selv syns jeg filmen absolutt har noe for seg. Misforstå meg rett, jeg tar meg i å le en rekke steder hvor det neppe var ment at folk skulle le. Og det er vanskelig å heie noe særlig på noen av karakterene vi blir presentert for, SÆRLIG selve hovedkarakterene som fremstår som noen usympatiske, bortskjemte drittunger gjennom nærmest hele filmen.. 😖🤮 Ja, jeg kan i grunn fortsette ganske lenge, men da blir det bare repeteringer av ting som er blitt sagt og skrevet så mange ganger andre steder tidligere.
Poenget mitt; filmen HAR noe for seg til tross for alt dette. Jeg tror jeg skjønner sånn ca hva Wam og Vennerød ville med filmen, så kan man diskutere ut i det uendelige hvor bra de forskjellige regi og manus-valgene faktisk var. En ting er rimelig sikkert. Om ikke «Lasse og Geir» kan kalles for en spesielt bra film, så er den om annet nokså underholdende – spesielt hvis den sees med en god venn.. eller fem.
Og i dag kom den andre blu ray-utgaven jeg hadde bestilt, «Stumme filmspor». En samling med norske stumfilmer fra 1910-tallet. Dessverre er ikke alle filmene komplette. To av filmene er dog nesten fult bevart: «Under forvandlingens lov» (1911) og «Revolutionens datter» (1918). Jeg så førstnevnte til frokost i dag, og selv om jeg fort kjente at jeg ble litt rastløs og begynte å tenke på alt som godt kunne vært klippet vekk, eller kortet betraktelig ned, så koste jeg meg likevel. Og jeg følte kinda at jeg hadde reist 100 år tilbake i tid med en eller annen tidsmaskin.
I tillegg inneholder denne utgivelsen også «Dæmonen» (1911) og «Paa jagt efter landets skjønneste kvinde» (1918) og «Historien om en gut» (1919). Og som ikke det er nok så byr utgivelsen OGSÅ på litt informasjon og sjeldne stillbilder fra noen flere filmer fra 1910-tallet, som dessverre er gått tapt for alltid.
Skulle man ha lyst til å se hvilke filmer som er blitt reutgitt på dvd og blu ray kan det gjøres her, og alle filmer som er gitt ut til nå, eller som vil komme ut senere kan enten bestilles direkte via nettbutikken til Nasjonalbiblioteket, eller Platekompaniet. 💗
Norske albumklassikere Men det er altså ikke “bare” norsk film som det nå blir tørket støv av. “Hele norges” Christer Falck har de senere årene sørget for at nokså mange norske musikkalbum vil være lettere tilgjengelig enn de har vært på leeeeenge. Både CDer, LPer og bøker har han gitt ut gjennom prosjektet «Norske albumklassikere», og her også er det snakk om ting som enten har vært ganske utfordrende å få kjøpt noe steder, eller som ikke har vært utgitt på cd tidligere.
Jeg har ikke kjøpt noe av dette selv enda, men jeg er fristet til å blant annet kjøpe “Kaptein Sabeltann og Skatten i Kjuttaviga” som opprinnelig ble utgitt på CD og kassett i 1992 – og som ble reutgitt på LP i 2022. “Problemet” er bare at jeg per dags ikke har noen LP-spiller. 😌
Og for de spesielt interesserte så finnes det en podcast som heter «Norske Albumklassikere på LP» hvor Christer Falck og Andreas Leine Jakobsen snakker om de forskjellige albumene.
Lenge leve Platekompaniet! Og helt til slutt. Platekompaniet er altså blitt nevnt både i filmdelen av dette innlegget, men også i albumdelen. Så det er ganske åpenbart at det jobber noen ildsjeler der som virkelig brenner for å bevare mye av det gamle, fremfor at ting skal forbli utilgjengelig for folk og tannfe.
I den forbindelse vil jeg også informere om at i tillegg til å ha et samarbeid med de overnevnte aktørene så kan man inne på Platekompaniets nettbutikk søke opp en rekke titler som per nå ikke finnes/ er å få kjøpt, men ved et par tastetrykk øke muligheten for at de blir det en vakker dag.
Man kan f.eks finne «Hotel Cæsar – Den Komplette Serien», en utgivelse som verken har eksistert, eller som jeg har kjempetroa på vil komme ut av forskjellige årsaker – MEN hvis man legger igjen en epostadresse på de forskjellige til nå ikke eksisterende titlene, så bidrar man til at sannsynligheten for at de faktisk vil bli til øker en del allikevel. 😃🥰
Undertegnede hadde ikke hatt i mot å utvide denne samlingen enda “litt” til! <3
Tradisjonen tro, og den er jeg tro mot, så har jeg i år som i fjor, og årene før det, nylig oppdatert spillsamlingen min litt med diverse “nye” titler. Spill jeg har hatt på ønskelisten min en god stund, og som jeg forhåpentligvis kommer til å ha en hel del glede av de kommende månedene.
Har blant annet kjøpt det nyeste «Saints Row» som jeg egentlig har ventet på helt siden jeg ble trollbundet av det forrige spillet (som også ble mitt første), senhøsten 2013. 🥰 Et spill jeg dog har skrudd ned forventningene en del til etter alle de dårlige/ middelse anmeldelsene det har fått, men som jeg likevel tenker å prioritere FØR jeg begynner på de andre spillene jeg har kjøpt: «It Takes Two», «Deathloop», «Alan Wake» (Remastered), «Dying Light 2: Stay Human» og «Sackboy: A Big Adventure». Alt til playstation 5.
Og så er jeg fortsatt ganske greit klistret til «Animal Crossing: New Horizons». 😉 Ikke like “sykelig” som tidligere, men jeg “må” fortsatt innom hver eneste dag for å gjøre unna et og annet rituale. Og det er ikke “bare” spill til playstation det har gått penger til siste uken, jeg har også unnet meg 6 pakker amiibo-kort som inneholder potensielle beboere jeg kan invitere til øya mi, samt noen Hello Kitty-møbler og klær i den aller siste “ikke-ordinære” kortpakka.
Men hvilke kort har jeg fått? Har jeg lyktes i å få noen som helst av de jeg har på min kjære ønskeliste? 😳😅
Ble brått litt nostalgisk da jeg først fikk disse kortpakkene i posten. Har ikke drevet å samlet på noe kort av noen type på veldig, veldig mange år, men særlig i det jeg satt med pakkene uåpnet i begge hendene var det helt uunngåelig å ikke tenke tilbake til den store Pokémon-tiden min rundt år 2000 <3
Det er ikke ofte jeg handler kunst. Eller jooo, det er det for så vidt. Men i form av malerier så tilhører det sjeldenhetene. Det er ikke det at jeg ikke har lyst på mer enn hva jeg eier per nu. Men de fleste jeg kunne tenkt meg å forhandle med… tvinger meg til å kjøpe ny lommebok i samme svingen. 😅
I sådan stund eier jeg to malerier. Et Chucky-maleri av Catzy Munster. Samt et maleri jeg har vært på posten og hentet i dag – malt av min smågale Tik Tok-buddy Sven Haa.
Under en livesending for litt over en uke siden kom jeg til å kommentere et bilde jeg fant litt creepy, plassert like bak der Sven satt for øyeblikket. Han tok det frem og gjorde obs på at det var ledig dersom noen skulle være interessert. Jeg studerte det litt nærmere og hørte meg selv brått si; «jeg vil gjerne kjøpe!». Og som sagt så gjort!
Noe jeg liker så godt med Svens bilder er at man kan se så mye forskjellig i et og samme bilde. Har under flere lives med Sven sittet og sett han male mens vi prater løst om alt og nada lada. Og hva jeg har sett i bildene hans har ofte endret seg minst like fort som samtaleevnene har skiftet kurs. Altså pinlig ofte.
Jeg er heller ikke helt konsekvent på hva jeg ser i det bildet jeg har tatt over nå. Men jeg står inne for det jeg sa live den kvelden. Det er noe creepy ved det. Samtidig noe vakkert. For vakkert og creepy kan gå hånd i hånd – på lik linje som gris og mus.
Jeg tror ikke Sven har gitt bildet noe navn, og jeg vet ikke om jeg skal gjøre det (riktig enda) heller, men i det denne setningen blir skrevet slår det meg at “Gabriella” ikke er så dumt. Som i.. “Grusomme Gabriella”.
Ta veldig gjerne å sjekke ut Svens kunstnerkonto på Tik Tok – den finner dere her! – og skulle dere ha lyst til å følge “den vanlige” kontoen hans også kan det gjøres her!
Det er ikke så fryktelig alt for lenge siden jeg stolt viste frem hvilke av mine surrealistiske Instagram-poster jeg personlig er mest fornøyd med.
Og nå har jeg opprettet en helt egen konto for denne type content. For selv hvor godt jeg liker å lage disse kreasjonene så har jeg likevel irritert meg litt over at det føles noe rotete å ha de på samme Insta-konto som “de ekte varene!”.
Så for de av dere som ønsker å få sett de postene jeg legger ut i fremtiden hvor jeg mer eller mindre åpenbart har lekt meg med å manipulere “virkeligheten” – så er drommekaos kanalen å følge! 💖🦄
Kommer fortsatt til å også være aktiv på fullstendig_kaos(hvor jeg oppdaterer dere på nytt bloggcontent) og aylarkuklinski(hvor jeg legger ut alt mellom himmel og jordsmon som ikke er helt sur-realistisk.. eller så bloggete)
Det er ikke fryktelig lenge siden en viss norsk bokserie ble komplett i bokhylla bak sofaen – og i dag var den samme skjebnen også kommet for bøkene om Pelle og Proffen, skrevet av Ingvar Ambjørnsen.
Utenom at jeg mener å huske at jeg leste deler av «Døden på Oslo S» i skolesammenheng for en del år siden, så har jeg ikke lest noen av disse bøkene enda. Og dette er også gjeldende for flere boksamlinger jeg har. Bøker jeg har hatt stående.. ganske lenge. Så det er helt lov å spørre seg hvorvidt jeg noen gang kommer til å lese disse bøkene også.
Det som dog skiller «Pelle og Proffen»-bøkene fra samtlige andre (til nå) uleste serier er at «Pelle og Proffen» er basert på noe jeg allerede har et litt spesielt forhold til. Nemlig filmene. Jeg var så fascinert av «Døden på Oslo S» på midten av 2000-tallet at jeg endte med å produsere min egen amatørfilm-serie (“Ken og Morten”), som i startfasen var dels inspirert av nettopp dette Ambjørnsen-(film)universet.
