Det er ikke alt for ofte jeg kan si at jeg faktisk blir overrasket over skrekkfilmer lengre, spesielt ikke i positiv forstand. Jeg har for lengst ramlet ut av tellinga når det kommer til hvor mange filmer jeg har sett, men for å si det sånn – jeg har sett mange. Veldig mange.. Så når jeg nå bestemte meg for å sette meg ned for å se “The Autopsy of Jane Doe” så var ikke forventningene så alt for høye. Jeg tenkte at nå skulle jeg få servert nok en historie jeg har blitt fortalt før, bare med litt andre folk, kanskje en litt annen vinkling også videre. Men sannheten er.. Det viste seg fort at jeg hadde tatt feil.

© Bildet er tatt fra bloody-disgusting.com

I begynnelsen blir vi først tvunget til å ta noen steg gjennom det som trygt kan kalles for et massakrert hjem. Likene ligger strødd litt sånn rundt om kring, ganske så synlige for politiet som akkurat har kommet dit for å etterforske hva som kan ha skjedd. En hel familie ligger altså død i sitt eget hjem, men i kjelleren finner politiet etterhvert enda et lik (spilt av Olwen Catherine Kelly), delvis begravd – en kvinne vi aldri helt får vite den sanne identiteten til, en kvinne som vi “inntil videre” får nøye oss med å kalle for “Jane Doe”.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Etter en kort stund blir alle likene fraktet til likhuset hvor vi så blir introdusert for den eldre herremannen Tommy Alden (spilt av Brian Cox), samt hans sønn Austin (Emile Hirsch), som begge jobber der. Vi blir også såvidt det er presentert for Austins kjæreste Emma (spilt av Ophelia Lovibond), samt sheriffen Burke (spilt av Michael McElhatton), men stort sett så er det far og sønn Alden vi skal tilbringe mest tid med i løpet av de neste 80 minuttene. Ja, også “Jane” da..

© Bildet er tatt fra bloody-disgusting.com

Når jeg først skal anbefale noen en film pleier jeg stort sett å fortelle folk litt om hva den handler om. Det skulle jeg gjerne også gjort her hadde det ikke vært for at desto mer jeg sier om plottet, desto mer risikerer jeg å legge en viss demper for de forskjellige overraskelsene denne herligheten har å by på. Så DERFOR mine damer og herrer er alt jeg vil si om plott og story-Line for denne gang følgende: “Jane Doe” er ikke et lik lik alle andre lik. Hun er derimot et ganske likandes lik, ihvertfall om man LIKer litt av de samle skumle tingene som meg selv. Sånn – ingen flere lik-metaforer på meg i dag!..

I den senere tid har jeg stadig utviklet en mer og mer utålmodig sjel når det kommer til film-titting. Men for å si det sånn, det var ikke noe problem her. For så fort man er blitt introdusert for “Jane Doe”, ja så er det ingen vei tilbake. Dette er nemlig en film som er skremmende godt laget på faktisk alle plan. Den har en meget original historie, noe som er både godt gjort og ikke alt for vanlig lengre særlig innenfor skrekk-sjangeren. Den byr på den ene etter den andre meget godt fotograferte og regisserte sekvensen, skuespillerne er nærmest som tatt ut av himmelen, og den har et soundtrack som mildt sagt er helvetes tilfredsstillende.

© Bildet er tatt fra bloody-disgusting.com

© Bildet er tatt fra bloody-disgusting.com

Ah, ja også var det en liten ting til sånn apropos regien – nevnte jeg i ste at det er vår egen André Øvredal (kanskje mest kjent for “Trolljegeren” (2010)) som har stått for akkurat den jobben? Ikke? Vel, NÅ har jeg ihvertfall gjort det. Og for å si det sånn: André Øvredal har virkelig noen beundringsverdige talenter, og forhåpentligvis en meget lys fremtid i vente. En mann vi neppe har sett eller hørt det siste fra, for å si det på det slik. Så.. Da ser jeg egentlig ingen grunn til å si noe mer, annet enn at hvis du som meg har sansen for litt skumle (og delvis morbide) filmer så er simpelthen dette en gullperle du bare MÅ feste fast til perlebåndet ditt.

⊗ stay goregeous ⊗

#theautopsyofjanedoe #skrekk #horror #skrekkfilm #andreøvredal #trolljegeren #morbid #lik #briancox #emilehirsh #olwencatherinekelly #død #supernatural #overnaturlig #likhus #gru

Dere vet den følelsen man gjerne får når man ENDELIG har lyktes med noe man har strevd med å få til i en lengre tid, noe man egentlig burde ha lyktes med for lenge siden, men likevel ikke har, mye fordi man bare ikke har giddet å gjøre noe ganske vesentlig man egentlig BURDE ha gjort fra dag en? Eller i mitt tilfelle ikke har tenkt så alt for mye på.. Også blir man sittende igjen i lykken over å endelig ha lykkes, mens man irriterer seg litt over seg selv forså å stille seg følgende spørsmål: “Hvorfor gjorde jeg ikke DET for leeeenge siden?”.

Jeg har det litt sånn nå. For jeg har ganske lenge slitt med å få tak i noen nye bukser som faktisk passer. Og som dere fleste sikkert vet så handler jeg nesten aldri klær i fysiske butikker lengre, FUCK PRØVEROM og denslags liksom. Så jeg har de siste årene egentlig bare satset på at det har gått bra å bestille over nettet. Og det har som regel ikke lyktes helt. Enten har det passet ganske bra fra der magen har sluttet og nedover mens akkurat rundt selve livet har det fort blitt litt for trangt.. Eller så har jeg fått meg bukser som ikke har passet i hele tatt da de enten har vist seg å generelt være alt for små, eller ALT FOR STORE..

Men for noen dager siden oppdaget jeg at EMP-SHOP har en egen side som forklarer hvordan man best mulig regner seg frem til den mest korrekte størrelsen på ting. Eller, jeg har vel egentlig kjent til den størrelseguiden til EMP en god stund nå, men jeg har likevel aldri faktisk satt meg noe særlig inn i den, fordi jeg har tenkt at jeg sikkert bare vil tolke den feil likevel. FUCKINGS IDIOT-HJERNE… xD Men uansett.. I DAG kunne jeg endelig kjenne på gleden over å faktisk ta på meg en helt ny bukse som faktisk passer meg YPPELIG på alle måter.

Annonsørinnhold

Topp 50 geniale, nyttige og morsomme duppeditter

Hva syns dere? Ganske kul, ikke sant?? Det eneste jeg dog ikke var helt fornøyd med når jeg først fikk pakket den ut var at jeg ganske tidlig kjente på en lukt som ikke akkurat RUNKET NESEHÅRENE mine for å si det sånn. Luktet litt stramt, luktet litt.. Okei, nei, nå skal jeg prøve å ikke henge ut noen her.. xD ENYWAY! – buksa ligger i vaskemaskina nå da jeg uansett alltid vasker ting før jeg faktisk bruker det, så når den prosessen bare får gjort seg ferdig regner jeg med at den lukta som minner meg litt om noen jeg ikke skal nevne her og nå har forsvunnet! 😀

Ah, og mens jeg enda husker på det.. Det er ikke bare ny bukse jeg har fått meg i dag, neida, jeg har nemlig også oppgradert boxer-shorts-“samlingen” min litt.

Og, ehm, ja.. Jeg vet at dette er det tredje “se hva jeg har kjøpt”-innlegget som jeg legger ut på rad nå. Og før noen eventuelt får “panikk” her: FULLSTENDIGKAOS.BLOGG.NO har IKKE blitt til en shopping-blogg! Jeg lover å komme opp med noe helt annet igjen om ikke så alt for lenge. Men jeg kan derimot ikke love at det blir med de to-tre neste innleggene da jeg venter et par ting til som jeg gjerne vil vise dere i en ikke alt for fjern fremtid. SORRY!.. xD Så til dere som kanskje er litt lei nå..: please vær tålmodige med meg i et par innlegg til, så lover jeg å smelle til med noe helt, helt annet igjen ganske snart.

Hva syns dere om den nye buksa?

⊗ stay goregeous ⊗

I skrivende stund står den kjære vaskemaskina mi på badet og bromler og bråker, og jeg tenker, hva er vel egentlig bedre å bruke denne ventetiden til, enn å ploppe opp med et nytt blogginnlegg igjen? Nå skal det sies at jeg har ikke så innmari mye nytt å legge til annet enn at jeg ikke har sovet i sengen min nå på godt over et døgn. Men når det igjen er sagt – jeg har faktisk sovet i natt, bare at det ble litt ufrivillig på sofaen i stede xD

Blogginnlegg slutt. Hehe, neida, jeg har faktisk en liten “ting” å legge til. For i går viste jeg dere noen bilder av to blader og ei bok som jeg har kjøpt tidligere denne uken, og nå tenkte jeg at jeg kunne smelle til med å vise dere noe av det snopet jeg har handlet inn de siste dagene. Dere vet, siden jeg ikke har annet å gjøre på nå likevel som jeg gidder å gjøre.

Og ja.. Nok en gang er det sikkert en del som tenker at dette er ganske mye for en person, og at “rart at han Kaylar fremdeles er så tynn, og et MIRAKEL at han ikke har fått diabetes enda”, også videre.. Vel, hold på de tankene i noen dager til. For i går bestilte jeg meg nemlig TO KASSER fra Sverige fult opp med snop. Og for å si det sånn, hvis dere syns at det dere har sett nå er mye – Bare vent til jeg forhåpentligvis får lagt ut noen bilder fra den siste svenskehandel-bestillingen min.. xD

Noen som er blitt godtesyke?

⊗ stay goregeous ⊗

Det er vel verken noe gammelt nytt eller nytt fordagens at jeg har vært, og fremdeles er ganske flink til å improvisere. Veldig mange av valgene jeg tar i livet skjer gjerne svært spontant og det igjen byr gjerne på en del spennende opplevelser som i bestefall blir til en god historie for ettertiden. Jeg har nok blitt noe flinkere til å planlegge og tenke meg om i den senere tiden, men fortsatt skjer det at jeg foretar meg et eller annet som, vel, ikke akkurat er planlagt.

Sånn sett kan man trygt si at jeg er som livet selv. Man vet aldri helt hvor det fører deg, hva det vil gi deg neste dag, og sånn er jeg også. En noe uforutsigbar bombe. Ta soverommet mitt foreksempel. Jeg leser nesten aldri. Likevel har jeg en ganske høy bunke nå ved sengen med blader og bøker jeg bare såvidt har tatt i per dags dato. Tenkte kanskje det skulle hjelpe litt å kjøpe meg et bokmerke for noen dager siden, men så langt ingen fremgang.

Annonsørinnhold

Topp 50 geniale, nyttige og morsomme duppeditter

Og tror dere at den bunken nå har sluttet å vokse? Neeeeeida. For samme hvor mange ganger jeg sier til meg selv at NÅ må jeg få stanset mine stadige impulskjøp til jeg faktisk har fått lest gjennom noe av det jeg allerede har, så ser det visst ikke ut til at det hjelper. For etter at jeg hadde tatt meg en tur innom Domus i går formiddag så kunne jeg blant annet ta med meg dette hjem:

Men, men. Nå må det vel snart skje noe. Jeg har en god følelse på at jeg snart skal begynne å faktisk LESE det jeg har liggende nå. Kjenner det på meg – om ikke så alt for lenge så skal jeg nok omsider fått kastet meg uti det. Like før nå. Like før.

Handler du ofte på impulser?

⊗ stay goregeous ⊗

Hurra for meg som fyller mitt år, ja for meg vil jeg gratulere!! – Ja-ja!!, og nei-nei… Da var dagen her da. I dag er det på dagen 26 år siden jeg så mine aller første lysstråler, kvinner i hvite frakker, og mine aller første dråper blod. Og siden den gang har det bare gått mer og mer nedover med verden. Djevelens nye yndling hadde omsider slått sine aller første røtter. Norges desidert kuleste og mest fryktede blogger var endelig kommet til jord. Aylar hadde fått sin kuk(linski), samfunnets fullstendighet hadde fått sitt kaos.

Kjære alle sammen, om det skulle være noe som helst tvil – i dag har jeg altså bursdag!! Og det er ikke sånn at jeg forventer en drøss med gratulasjoner eller noe, jeg VET jo at en del av dere ikke liker meg så godt, men hvis noen vil gratulere meg likevel så kan det tenkes at jeg kommer til å trekke litt i smile-gardina igjen, enten jeg vil det eller ikke. Helt ærlig så vet jeg faktisk ikke helt hva det er å gratulere for da det egentlig bare er nok en påminnelse om at jeg har blitt enda litt mer gammelfis, og nok et skritt nærmere døden, men, men..

Men, enyway – siden jeg innser at det sikkert er litt mye å be om så vil jeg ihvertfall benytte anledningen til å gratulere meg selv, så har jeg ihvertfall mottatt EN gratulasjon i løpet av dagen. Kjære Aylar Von Kuklinski, min fantastiske favoritt-blogger gjennom alle tider – GRATULERER SÅ MYE MED DAGEN!! Jeg er utrolig, utrolig glad i deg! Takk, takk, det var da så alt for meget.

Noen som vil gratulere meg med dagen? 😀

⊗ stay goregeous ⊗

Okeida, så gjør jeg egentlig ikke det. Men akkurat nå er jeg DRITTLEI for jeg har gått fra det ene bildet til det andre ganske lenge nå, uten å helt klare å bestemme meg for hvilke(t) jeg skal gå for i et veldig simpelt innlegg som jeg kommer til å poste i løpet av morgendagen. Også blir jeg selvfølgelig aldri helt fornøyd når jeg sitter og redigerer heller. En ting som jeg spesielt har hengt meg ekstra oppi i dag er det faktum at jeg har litt dype øyne (altså at de går for langt innover), noe som gjerne gjør at det blir litt ekstra skygge akkurat på de områdene der.. Og jeg skal ikke en gang begynne å snakke om alt det som har med beskjæring, lys og kontrast, bildeskarphet og sånn drit å gjøre nå.. Så, bare sånn for “moro skyld” – her får dere to bilder jeg til slutt har bestemt meg for nå at jeg IKKE skal bruke i det ene blogg-innlegget dere kan vente dere i morgen:

Dere kan altså anse disse to mislykkede bildene over her som to “bortklipte scener” fra en “film” dere verken har sett eller hørt noe særlig om enda xD Hver-så-god, bare-hyggelig, og-så-videre..

JEG ER EN MISLYKKET BLOGGER!!

Nei.. Nå tror jeg rett og slett at jeg bare skal legge meg eller noe. Humøret mitt er ikke akkurat tipp-topp nå. Er på slike dager som denne her at jeg sitter og lurer – Hvorfor gidder jeg egentlig? Hvorfor legger jeg ikke bare opp alt som har med sosiale medier å gjøre og heller finner meg noe annet å fordrive tiden med? Jeg bare spør.

Liker du å knipse/ redigere bilder?

⊗ stay goregeous ⊗

#foto #photoshop #bilderedigering #perfeksjonisme #misnøye #misfornøyd #bilder #bilde #kontrast #lys #beskjæring #mørke #øyne #modell #frustrasjon #sinne #fokus #skarphet #mislykket

Det er nå bare noen snaue minutter siden sto jeg ved klesstativet og tenkte: “…Liker jeg egentlig å dele seng med noen?”. Og jeg er ikke helt sikker, men jeg tror at når alt kommer til alt så ender opp med et svar som er noe sammenspleiset. Så ikke et ja, heller ikke noe nei, men kanskje heller det vi får når vi kaster disse to inn i en og samme tørketrommel forså å ta de ut igjen, noe sammenklistret – Et ganske så velkjent: Tja…

Før jeg nå går særlig mer i detalj på hva som ligger og drar i nei-enden så vil jeg bare få sagt følgende: Det er IKKE sånn at jeg IKKE har satt pris på å dele seng med en og annen tidligere. For det å slippe å våkne opp alene noen få dager i året må jeg bare si har vært veldig hyggelig stort sett, de få gangene det har skjedd.  Og det er IKKE sånn at jeg IKKE har satt pris på å bare ligge i senga og snakke tull i flere timer med en og annen venninne de gangene det har skjedd heller, for ikke å snakke om det som har med kos å gjøre. Nam.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Nei, når sant skal sies så er det egentlig mer den delen som ligger mellom disse tingene jeg har hatt litt mer trøbbel med, altså selve sove-delen. Og jeg tenker litt nå: de få gangene jeg har hatt problemer med å sove under overnatting kan godt i bunn og grunn skyldes at disse gangene rett og slett har vært så.. Ja, rett og slett så FÅ. At det simpelthen er det velkjente dyret “vanen” (som for all del ikke må forveksles med sin kjære svoger fra Moss – svanen!) som ligger å klør litt i hjernebarken.

Og mest sannsynlig så er det nok det. Men jeg er samtidig ikke helt sikker. For jeg tenker.. Dersom jeg hadde fått meg en samboer en gang (det skjer ikke!!), hadde jeg da kommet til å sette pris på den sove sammen-delen etterhvert I TILLEGG til at jeg hadde vendt meg til det, eller hadde jeg først og fremst bare vendt meg til det? For hovedproblemet mitt når det kommer til å sove sammen med noen er at jeg plutselig nesten ikke tør å bevege en finger en gang. Rett og slett fordi jeg så absolutt ikke ønsker å komme borti den som legger ved siden av meg, og aller minst være den som faktisk vekker vedkommende. Uansett hvor langt inni drømmeriket (også kjent som Vagina-land) h*n er eller ikke.

Og det at nettopp disse tingene lammer meg såpass som det gjør nesten hver eneste gang er jo egentlig litt rart. For jeg har jo f.eks aldri funnet det særlig plagsomt når den andre halvparten selv har snudd seg i senga. Og det har også skjedd at jeg såvidt det er har fått en og annen albue i fjeset, men heller det har egentlig aldri gjort meg noe særlig. Så HVORFOR blir likevel JEG liggende da og tenke at disse tingene skulle plage den andre om JEG mot all formodning skulle være den som gjorde noen av de?

Jeg vet ikke. Kanskje jeg rett og slett bare skulle betale en eller annen venninne av meg til å komme til Oppdal og sove over fast i noen måneder? For desto mer jeg tenker over det nå, desto mer sikker blir jeg på at det først og fremst er SOVE-delen jeg sliter litt med, og altså ikke “før-spillet” eller “oppvåkningen”. Akkurat nå, i denne skrivende stund tenker jeg at det å dele seng med noen rett og slett er som en god, iskald kartong iskfaffe fra Tine. Var ikke sånn superkeen på det heller i starten, men i dag kan jeg nesten ikke klare meg uten.

Noe som igjen fører meg inn på en annen tanke – Kanskje er det like greit at jeg ikke har blitt alt for vandt til å ha noen liggende ved siden av meg enda.. For med tanke på hvor avhengig jeg fort kan bli av ting når jeg virkelig “faller for det” så.. Jeg mener.. Jeg vil jo ikke risikere å ende opp som en slitsom overnattings-junkie heller? Og jeg tror ihvertfall IKKE at vennene mine ønsker at jeg skal ende opp som akkurat det.. Så igjen, jeg vet ikke helt jeg. VIL JEG sånn egentlig dele seng med noen? Tørketrommelen sier fortsatt tja..

Og dere!: – Det er vel ikke blitt forbudt å betale folk for å bare sove ved siden av seg enda, eller har K. Ottar og SV fucket det til for resten av norge der også?.. Noen som vet? 🙂

Hvor mange har du delt seng med?

⊗ stay goregeous ⊗

Kjære alle vakre mennesker, kjære alle ikke fult så vakre mennesker. Jeg er tilbake. Tilbake fra rammemadrassen, tilbake til den beinharde virkeligheten så mange unødig klamrer seg fast til og kaller for livet. Til nå har jeg såvidt det er klart å holde på en noen lunde ok døgnrytme, og det er med et noe fårete smil om munnen jeg nå må rekke opp min høyre hand og skrike “SKYLDIG!”. For etter et par episoder med Orange Is The New Black igjen i natt, ja, mine kvinner, menn og alt ettersom, etter nok en aldri så liten (grise-)binge så er jeg nå ute på skråplanet igjen.

Spenningen er herved til å ta, og vet dere hva?.. Den er også til å føle på!! Kommer den kjæreste Kaylar Luklinski til å hente seg inn igjen til torsdag? For hva om han forsover seg på denne storslåtte dagen? Kommer han da til å overleve den ekstremt nedbrytende undertonen som vil fengsle hans unge sinn? For ikke å snakke om… Hva vil moren hans si? Jeg vet ikke. Og helt ærlig, jeg tør faktisk ikke tenke tanken heller akkurat nå. Vi får bare inderlig håpe at han klarer å snu seg tilbake innen den tid.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Åh, forresten.. Vet dere hva Kaylar er i ferd med å gjøre nå? Dvs. vet dere hva han skal gjøre ETTER å ha publisert dette fantastiske blogg-innlegget, forså å ha delt det i alle de 40 gruppene på Fitteboka som han så stolt og **** (finn på deres eget adjektiv, kan da ikke gjøre alt for dere alltid heller!!) er medlem av? Jo, da skal han og Alice Cooper nemlig rusle hand i hand til den etterhvert så etterlengta Coopen, forså å kvitte seg med et par filler de sendte han i posten for et par dager siden. Tenk det! Å han Kaylar lever et spennende og fantastisk live dere, eller hva?

Sånn, nå gidder ikke Kaylar bruke mer tid på dere for denne gang. Nå er det like før han legger fra seg tastaturet, og dere nok en gang må finne dere i å bli ditchet for et par timer. Men frykt ikke dødelige tåper. Favoritt-bloggeren deres vender tilbake før dere ha-ha-ha-aner det. Eller, det kan faktisk hende dette blir det siste innlegget.. Er visstnok fryktelig gøy for han-hunne-dærre gud med liten g å kalle inn sine oh store kjendiser for tiden, men vi satser på at det ikke skjer. Okey? Okey?? Fint! Ha fortsatt en god helg da! Av det som er igjen…

Liker du Orange Is The New Black?

⊗ stay goregeous ⊗

DETTE innlegget har jeg vært litt usikker på om jeg skulle lage nå, men her kommer det – Jeg har fått post igjen!! Okei, med den introen så kan jeg kanskje forklare litt om HVORFOR jeg har vært litt frem og tilbake på om jeg burde lage dette innlegget eller ikke. Først og fremst: latskap. Og nummer to (høh-høh): Jeg har allerede sånn egentlig blottlagt dagens post på Instagram og Snapchat. Så det å kline ut bilder av de eksakt samme tingene her inne også nå gjør at de bildene jeg har lagt ut på de to andre steder i dag plutselig blir hakket mindre “eksklusive”, men, men xD

På en annen side – jeg har ikke noe særlig annet å ta for meg. Eller, jo, tja, jo, egentlig. Jeg kunne forsåvidt kastet meg på tredje episode av Orange Is The New Black (sesong 5), men, hmm, jeg vet egentlig ikke helt hvorfor jeg ikke har valgt å gjøre det i stede nå, sånn egentlig.. Men hey, samma det. Her har dere altså et nytt “se hva jeg har fått i posten”-innlegg!! 😀

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Har du mottatt noe kult i posten den siste uken?

⊗ stay goregeous ⊗

“Pappa?”, kom det fra lille Tim. Pappa svarte ikke. “Pappaaa?”. Lille Tim så så bort på pappa, ikke en eneste reaksjon var å se. Lille Tim la fra seg fjernkontrollen han hadde holdt klistret til den litt svette guttelabben i to og en halv time og hoppet så opp og ut fra sofakroken og tok sine første skritt mot pappa. Men plutselig stoppet han opp. “Tenk om pappa er død?”. “Nei, ikke pappa. Pappa er udødelig!”. Neida, pappa var nok ikke død. Han sov sikkert bare veldig tungt. Slik som han pleier å gjøre.

“Tim!!”. Hvor kom den stemmen fra?? “Tim!!”. Der var den igjen. Denne gangen litt høyere. Liksom litt nærmere også. Tim kjente at han begynte å bli redd nå. Tim turte ikke svare. Før han rakk å tenke noe mer løp han inn mot rommet sitt, smelte igjen døra og kastet seg under sengen. Han kunne tydelig høre sin egen hjertebank. Den hadde ALDRI vært så høy før, ihvertfall ikke av det han kunne huske. “Jeg vet at du er der inne. Du kan like bare komme ut med en gang først som sist!”.

Annonsørinnhold

Topp 50 geniale, nyttige og morsomme duppeditter

Hvem var den stemmen? Den virket på ingen måte særlig kjent. “Okei.. Nå teller jeg langsomt ned fra 10 til 0. Hvis du ikke er ute innen jeg er ferdig med å telle blir det verst for deg!”. Vent nå litt.. Kanskje var det noe kjent med den stemmen likevel.. Kunne det være at.. “10!”. Å nei, ikke han!.. “9!”…. “8!”… Jo, det måtte være han!! Men hvordan visste han hvor Tim bodde? “7!”. Langsomt begynte Tim å krabbe seg fremover. “6!!”.

Nei, nei, nei.. Det var ikke mulig, det kunne ikke være han. “Jeg så deg jo dø med mine egne øyne..”, hvisket Tim skjelvende for seg selv. “3!”. Det måtte være noen som tullet. En skikkelig dum spøk. En skikkelig, skikkelig teit fyr med en skikkelig teit humor… “Tiden er ute!”. Plutselig ble alt helt mørkt. Alt Tim nå kunne se var et bitte lite lysglimt som han ikke helt visste hvor kom fra. Og så ble alt helt stille. Helt. Muse. Stille.

En liten stund senere kom lyset endelig på igjen. Men vent nå litt.. Nå lå jo ikke lille Tim på rommet sitt lengre, men på kjøkkengulvet! Tim forsøkte å reise seg, men han fikk det bare ikke til. Det var akkurat som om kroppen rett og slett ikke ville. Nå kjente han at hodet begynte å gjøre vondt også. Etter et par sekunder kunne Tim høre en stemme han tydelig kjente igjen. “ALFRED!!!” Neeeeeeiiii, nei-nei-nei!!”. “Mamma?”.

“Tim!! Ikke kom på stua!”. Plutselig ble alt helt mørkt igjen. Og veldig.. Veldig.. Kaldt. Faktisk helt uutholdelig kaldt. “Du skulle ha hørt på meg!”. Der var den stemmen igjen. “Det er din feil alt sammen. Alt jeg ville ha var en venn!.. Nå kan du bare takke deg selv. Det forstår du vel?”. Tim skalv over hele kroppen. “LA MEG VÆRE I FRED!!!”. Så ble alt helt muse stille igjen. Ikke. En. Lyd.

Slutt.