Livet er fort kort til å ta ting så alt for alvorlig hele tiden. Jeg er (fortsatt) en person som mener at det aller meste, om ikke absolutt alt kan spøkes med, bare man gjør det foran det rette publikummet, på det rette tidspunktet, og så fremt man helst kjenner til sin begrensning.
Så.. For noen uker siden kom jeg på et nytt ultimatum. Et ultimatum som jeg i utgangspunktet tenkte å sende inn til en av mine favoritt-podcaster “Saft og Svele”, men foreløpig så har disse gutta rett og slett ikke husket å ta det opp, eventuelt ikke giddet. Og ja, jeg har pushet det bitte litt et par ganger siden første gang jeg tok kontakt med de xD Så.. Siden de er litt trege, og mest sannsynlig har glemt det helt nå tenkte jeg at jeg heller kunne prøve det ut på dere! 😀
Ultimatumet låter som følger:“Hvis dere MÅTTE velge, ville dere enten fått utslett i hele ansiktet hver gang dere tok for dere noe som helst av seksuell aktivitet, ELLER motta et passe aggressivt støt i det ene håndleddet hver gang noen av deres foreldre/ foresatte unnet seg litt kos?”.
Denne tirsdagen hadde jeg tidlig bestemt meg for å prøve meg på noe jeg ihvertfall ikke TROR at jeg har gjort tidligere. For i dag formiddag kom jeg over et innlegg på bloggen din den svært så nydelige og skjønne skapningen Vilde Unnli, som i går kveld hadde postet et lite glainnlegg med en liste over ti ting som gjorde nettopp dagen i går til en god og fin dag for henne. Så etter å ha lest det ferdig tenkte jeg; hvorfor ikke prøve meg på det samme?
Nå skal det sies at jeg må nok likevel nøye meg med fem ting akkurat i dag. For denne tirsdagen har nok blitt en av de mer roligere dagene hvor det rett og slett ikke har skjedd så ekstremt masse som jeg anser som positivt ihvertfall. MEN noe har det altså blitt på meg i dag også (høh-høh), og NÅ akter jeg omsider å fortelle dere hva de fem tingene faktisk er for noe:
1. Kommentarer på gårdagens dikt
I går ettermiddag skrev og postet jeg diktet “Når livet slår sprekker” her inne på bloggen. Det viste seg å bli et dikt som skulle leses av ganske mange på nokså kort tid. Faktisk hadde innlegget blitt sett av intet mindre enn 189 personer innen dagen var over, men uten at noen hadde lagt igjen noen ord og tanker om hva de faktisk mente om det.
MEN når jeg så våknet i dag oppdaget jeg at det ihvertfall var ei som hadde kommentert diktet litt over midnatt, og DET syntes jeg var både litt koselig og faktisk også en lettelse. Fordi.. Jeg blir kort fortalt litt smådeppa når folk ikke gidder å kommentere noe som helst xD Så tusen takk til både Elise Jørgensen, Sisselgu, by charlotte, og Celina som har tatt dere tid til å kommentere det siste diktet mitt i dag – dere er awesome! 😀
2. Jeg har barbert meg
Sagt det før og jeg kan så gjerne si det, eller i dette tilfellet, skrive det igjen: Jeg kan like langt hår og skjegg på andre, men IKKE på meg selv. For mitt eget vedkommende er det som støv. Det må bort etter et par dager, hvis ikke så blir jeg gæern. Altså, ja, jeg kan faktisk bli et par hakk verre enn det jeg virker å være til “vanlig”. Så, i dag fant jeg ut at det var på tide med et lite ansikts-oppgjør igjen, og det føltes helt ærlig bare godt!
3. Pakke fra Cdon
Ikke så veldig spennende, men jeg har igjen fått ei pakke fra Cdon i dag. Eller “fått” og “fått”.. Jeg har jo betalt for den, men, argh.. Dere skjønner hva jeg mener!! xD Men HVA var det som var i den berømmelige pakka, lurer du kanskje på? Jo, det kan jeg godt fortelle deg. Hele første sesong av Tv2-serien “Nattskiftet” (Otto Jespersen, yeah-yeah <3), samt den ganske så nye skrekk-filmen “The Autopsy of Jane Doe”. Førstnevnte så jeg da den var rykende fersk for et par år tilbake, sistnevnte har jeg dog enda til gode.
4. Polarbrød til frokost
Her er det nok ikke så veldig mye mer å legge til annet enn det den tykke skriften over allerede har fortalt dere. Jeg er egentlig ganske glad i polarbrød, men av forskjellige årsaker så er det ikke noe jeg slafser og tafser i meg så alt for ofte. Men i dag derimot syntes jeg det var på tide å unne meg hele fire stykk deilige, fristende “skiver” med gulost. Ja, jo, det var i grunn en ganske allright start på dagen det. Er vel derfor den er nevnt her og nå, si.
5. The end of Little Nightmares
Dette her vet dere kanskje allerede hvis dere har vært innom bloggen tidligere i dag, men jeg kan si det igjen jeg sånn likevel: I dag rundet jeg omsider det lille, korte, rare og forunderlige skrekk-spillet “Little Nightmares” på Ps4. Et spill jeg ikke hadde sånn kjempegod tone med når jeg først startet på det for noen dager siden, men som jeg klarte å bli litt mer kompis med i ettermiddag. Alt i alt et helt okei spill SOM dere kan lese pitte litt mer om hvis dere gidder å klikke her!
Jah! – Det var dagen i dag det. Har ikke vært en av de absolutt beste dagene i mitt liv, men det har på ingen måte vært en av mine desidert verste heller, heldigvis. Men.. Apropos ikke fult så hyggelige og positive ting.. Som dere nok har lest eller hørt et eller annet annet sted i dag så er det nå blitt kjent at Roger Moore ikke lengre er blant oss.. Og når jeg kom over den nyheten i dag må jeg faktisk innrømme at det føltes som et lite sjokk..
Det burde nok ikke ha gjort det, for hallo, mannen rakk jo nesten å runde 90 år.. Men det er liksom noe med den mannen som likevel lenge har fått meg til å tenke på han som en nærmest udødelig person. For jeg mener – det er jo selveste 007 vi snakker om her. The one and, well.. Not only, i og med at det har blitt et par til de siste 60 åra, men, blæh.. xD
Okei.. Mulig dette kanskje er en litt “upassende” eller “feil” måte å avslutte dette innlegget på, men jeg vil likevel på tampen her nå bare få lov til å dedikere noen ord til dette fantastiske vesenet som faktisk har betydd en del for meg gjennom oppveksten: – Kjære Moore, Roger Moore. Tusen takk for alle den uforglemmelige humoren du ga oss. Du er og blir en uslåelig legende som jeg tviler sterkt på vil bli glemt med det aller første. En mann med så mange talenter, en mann med så mye kunnskap og mot, og ikke minst, en mann med et vannvittig stort, og varmt hjerte. Må du hvile i fred.. <3
Såå, noen husker kanskje at jeg postet et innlegg her om dagen hvor jeg gjorde det ganske klart at jeg ikke bare-bare var helt fornøyd med det nye skrekk-spillet Little Nightmares på Ps4. Jeg står fortsatt for det jeg skrev der og da, men nå som jeg akkurat har spilt det ferdig har jeg litt jeg ønsker å tillegge.
For selv om jeg fremdeles ikke skjønner helt hva vedkommende som bestemte knappe-oppsettet på dette spillet tenkte på når visse avgjørelser ble tatt (for PS4-spillere) så skal det sies – alt er en vanesak. Og ja, jeg klarte etter en del om og men å venne meg til dette jeg også. Etter at jeg var kommet meg gjennom den første halvdelen tenkte jeg nesten ikke på det i hele tatt mer.
Og som jeg også var inne på forrige gang så mener jeg fortsatt også at oppgavene man får dessverre er alt for enkle. Jeg er ikke noe særlig tilhenger av ting skal være så brutalt vanskelig, men ikke for lett heller, noe som dessverre er tilfelle med Little Nightmares. Man trenger ikke å ha mye i IQ for å komme seg gjennom dette spillet, for å si det sånn.
Men, ja. Så var det det mer positive jeg ville legge til nå som jeg faktisk har runda det hele. Og det er slutten. Nærmere bestemt den siste timen (jeg tipper jeg brukte ca. 3 timer på dette spillet sammenlagt)… Oh store bitemester, for en creepy atmosfære man må liste seg gjennom der.. Og nei, jeg vil faktisk ikke si noe mer enn akkurat det. Annet enn: FOR en stemningsfull slutt!!
Helt mot tampen vil jeg også benytte anledningen til å skryte litt av soundtracket til Little Nightmares. Ja, faktisk tror jeg at jeg vil gå så langt som å si at det er noe av det beste jeg har hørt i et skrekkspill noen sinne, kanskje bare bortsett fra musikken til The Evil Within, eventuelt. Så fort jeg er ferdig med å poste dette innlegget nå skal jeg gå rett inn på Spotify og se om jeg finner musikken der!! (fant det ikke xD)
Ah, også kan jeg forsåvidt rulle litt terning igjen. Jeg ser egentlig ikke på dette innlegget som noe særlig til anmeldelse, men jeg kan godt komme med et litt utradisjonelt terningkast likevel.
Vet jeg spurte om dette sist også, men: Har DU prøvd Little Nightmares?
God søndag morgen alt og enhver! – For det er en god søndag morgen, sant? Det er det? Enyway.. Jeg skal straks gå i dusjen nå, men aller først tenkte jeg å dele et par bilder med dere som jeg har tatt i dag tidlig når jeg bestemte meg for å gå meg en liten tur. Gadd ikke å ta så veldig mange bilder, og av de få bildene jeg tok var det ikke så alt for mange jeg syns ble gode nok til at de er verdt å dele heller, men jeg har i hvertfall fått tatt ut noen nå som jeg syns dere kan få ta en liten titt på.
Det er helg, det er lov å fråtse – det er lov å kose seg!! Ja okei, greit, det er ikke det at jeg bryr meg så veldig om hvilken dag vi befinner oss på når jeg først virkelig vil nyte, men de to siste ukene har jeg faktisk vært ganske god til å holde meg på “normalen” da jeg FAKTISK har holdt meg stort sett til helgedagene når det kommer til det aller “verste”. Jeg har blitt flink!! 😀
Og eh, ja, her får dere altså et aldri så lite innblikk i DENNE helgas fremtidige fråtseriteter!!
Vær så god, jeg vet at ingen har spurt om det, men her har dere likevel et par gøyale spill-relaterte fakta om meg og mitt. Ikke noe å takke for!! 😀
– James Bond 007: Blood Stone er det eneste spillet jeg til nå har rundet under en og samme spilløkt første gang jeg spilte det.
– Til nå har jeg hatt totalt to Play Station 2-maskiner, to Play Station 3- maskiner, en Play Station 4, en Xbox 360 og en Nintendo 3DS.
– Jeg har ødelagt kun et fysisk spill i løpet av livet med vilje, og det er Superman: Shadow of Apokolips som også var det aller første playstation-spillet jeg fikk.. Fy faen som jeg hatet det ene brettet hvor man skulle stoppe en viss demning fra å lekke..
– Jeg er en håpløs trophy-jeger. Spill uten trophys blir gjerne satt på vent inn i det uendelige. Saints Row II foreksempel.. xD
– Pokémon Go har delvis skylden for at jeg i fjor sommer mistet det som jeg en gang så på som to ganske gode venninner av meg.
– Selv om jeg som kjent er ganske glad i horror når det kommer til film og sånt, så er det likevel en sjanger jeg helst unngår akkurat i gaming-sammenheng. Da særlig spill hvor man ikke har noe og forsvare seg med, og hvor det stort sett er mørkt hele veien. Outlast er bare et av flere spill jeg aldri helt har forstått hvorfor enkelte folk faktisk liker å spille, da jeg simpelthen HATER å føle meg liten og hjelpeløs. Kan ha litt med barndommen min å gjøre…
– Selv om jeg altså STORT SETT ikke gidder å fullføre de aller fleste skrekkspilla som jeg måtte prøve meg på har jeg faktisk noen få jeg liker ganske godt likevel. Resident Evil 4 (og 7), The Evil Within og Until Dawn er faktisk et av mine absolutte favorittspill gjennom tidene, helt uavhengig av hvilke sjangre vi snakker. Så joda, NOE skrekk kan jeg like innenfor gamingens verden også.
– Når jeg var veldig liten fikk jeg en daværende kompis av meg til å hylgråte da jeg klarte å slette/ ødelegge et eller annet han hadde brukt en del krefter og tid på å oppnå i et eller annet Zelda-spill. Det var forresten IKKE med vilje, om noen lurte.
– Før i tiden spilte jeg nesten bare spill basert på kjente film-univers jeg likte. LOTR: Two Towers og 007: Nightfire var to spill virkelig fikk kjørt seg når det kom til konsoll-spill jeg spilte en gang i tiden, for å si det sånn.
– “Still Alive” fra Portal er foreløpig min absolutte favoritt-låt når det kommer til spill-soundtrack, til tross for at jeg aldri har spilt noen av Portal-spillene selv enda.
– Når et spill lar meg få bestemme hvordan karakteren(e) skal se ut går jeg nesten ALLTID for pene, tynne jenter med langt, rødt hår. Hvis det lar seg gjøre. And please, dont ask why.
– Jeg spiller nesten “aldri” online. Men er det et spill jeg likevel har godt over flere 100 timer på (online) så er det GTA V!!
– Jeg foretrekker stort sett å spille alene. Rett og slett fordi jeg suger så balle når det kommer til multitasking. Det å snakke med noen samtidig som jeg skal game går utover spill-skillsa mine, og det gjør meg gjerne noe frustrert. Og det samme gjelder også om noen bare sitter og ser på og holder kjeft. Så med andre ord er det egentlig ingen som har sett hvor god jeg faktisk kan være i diverse spill. Og nå vet dere også hvorfor jeg ikke oppdaterer gaming-kanalen min på Youtube lengre.
– Første gang jeg ble skikkelig jump scared av et spill var når jeg møtte på et brunt kjøttkake-lignende monster i pc spillet “Star Wars Jedi Knight: Dark Forces II”. Dere vet, et sånt monster som er i kjelleren til Jabba the Hutt..
– Til nå er det faktisk bare et spill som har fått meg til å gråte.. Jepp, vi snakker selvfølgelig om den ene avslutningsekvensen til Life is Strange.
Yes!! Det var mine såkalte morro-samme spillrelaterte faktaopplysninger det gitt. Før vi ruller den helt inn vil jeg først bare få lov til å takke den nydelige og fantastiske gledesprederen Sharon bak bloggen Vuvevu som skulle vise seg å bli inspirasjonskilden min akkurat i dag. Ei flott jente med en flott blogg som etter min mening fortjener å bli latt merke til! 🙂
Har du noen artige gaming-relaterte fakta om deg selv?
Okei så jeg har akkurat prøvd å unne meg en aldri så liten spilløkt med det lille, korte puzzle-horror-adventure-spillet Little Nightmares, et spill jeg i utgangspunktet gledet meg litt til når jeg først hørte om det for en stund tilbake, men som jeg ikke helt vet hva skal tenke om akkurat nå.
Først av alt må jeg bare få sagt at jeg har ikke spilt så veldig mye enda. Aner ikke helt hvor langt jeg er i forhold til lengden på spillet, men uten å spoile noe særlig for dere som enda ikke har spilt det, kan jeg ihvertfall si at jeg akkurat har havnet i et lite bur, så kan det ihvertfall hende at dere som har kommet omtrent like langt som meg, eller lengre skjønner hvor jeg har kommet hen.
Også vil jeg bare gjøre det helt klart, dette er IKKE ment som en spillanmeldelse. Akkurat det tror jeg heller ikke at jeg kommer til å lage, men i stede vil jeg få ut bitte litt frustrasjon jeg har til noe som plager meg, vel, akkurat nå. For hvem var det som bestemte at det var en god ide at man skal holde inn firkant for å spurte, trykke kryss for å hoppe, og R2 for å gripe tak i ting på PS4-utgaven? Jeg vet ikke med dere, men jeg sliter VELDIG med å venne meg til akkurat det.
For det jeg har opplevd en del ganger nå er blant annet at jeg har trykket firkant i stede for kryss når jeg skal hoppe, eller omvendt. Og noen ganger skal man jo spurte, hoppe og så gripe tak i noe som er i luften, og da skjer det blant annet at jeg slipper R2 (gripe tak-knappen) for tidlig når jeg egentlig bare mener å slippe firkant (spurte-knappen)-f.eks. Og da må man gjerne gjøre det om igjen.
For greia er.. Slipper man R2 hvis man f.eks klartrer et sted, ja så slipper også skikkelsen man spiller tak i det hun klatrer er. Jeg bare spør igjen jeg… Hvem var det som designet dette kontrollsystemet? Jeg.. Liker.. Det.. IKKE!! Faktisk syns jeg dette er såpass frustrerende at det har gått utover hele spillegleden for resten av spillet, og det er ikke bra… Hadde man bare kunne skiftet, sånn at knappene var annerledes.. Men det kan man faktisk ikke gjøre enn så lenge..
Så hvis det skulle være noen tvil blant eventuelt helt nye lesere her inne: Nei, jeg vil ikke akkurat påstå at jeg har spilt lite spill gjennom livet. Little Nightmares er absolutt IKKE et av de første spillene mine for å si det sånn, heller ikke av den sjangeren det er laget i. Og nei, dette er ikke like ille som et av valgene man har gjort for samtlige av de gamle Assassins Creed-spillene, men damn, det er ikke langt unna.
Ja, så var et en ting til.. Nå vet jeg ikke hvor mye jeg har gjort unna enda sammenlignet med hvor mye jeg har igjen, men foreløpig er jeg ikke så veldig imponert av oppgavene man må løse heller.. Jeg syns ihvertfall at det jeg har gjort til nå har vært ganske kjedelige, ensformige og lite utfordrende oppgaver, så ja, enn så lenge så er jeg noe skuffet, og faktisk litt misfornøyd med Little Nightmares, jeg hadde for å være helt ærlig forventet noe bedre.
Men jeg har ikke tenkt å gi det helt opp, enda. I og med at jeg har hørt at det “bare” tar sånn ca. 3 timer å runde det, så kan jeg ihvertfall gi det et par sjanser til, men enn så lenge er jeg altså ikke noe nevneverdig til fan, dessverre. FORELØPIG vil jeg mye heller anbefale folk å spille Limbo eller Inside når det kommer til korte puzzle-adventure-spill med litt uhyggelig atmosfære. For asså.. Nei, jeg digger altså ikke Little Nightmares sånn her og nå…
Så var det det evige kapitlet i livet mitt relatert til den berømmelige døgnrytmen igjen da. Tro det eller ei, men jeg har faktisk ikke ligget i senga mi siden mandag 15. mai, 19-tiden en gang. Det var egentlig meningen at jeg skulle gå og legge meg i 10/ 11-tiden i går (16. mai), etter å ha fått i meg noen fiskepinner og litt ris, men det ble da ikke helt sånn.
For etter at jeg hadde skrudd av pcen, bøyet jeg meg litt ned mot sofaen og tenkte at jeg bare skulle ligge der i 3-5 minutter, og SÅ skulle jeg gå på badet, pusse tennene, forså å legge meg i senga.. Men for å si det sånn, jeg kom meg ikke opp fra sofafaen igjen før klokken var nærmere 21. Jepp, en 11 timer-ish lang “powernap”.
Tenkte for en stund siden at jeg skulle prøve å faktisk legge meg i senga nå, da jeg ikke sover sånn kjempegodt på sofafaen, men jeg kjenner meg selv så alt for godt; jeg VET at det ikke kommer til å skje. Jeg er ikke trett heller, så derfor har jeg rett og slett forandret litt på planene, og de ser nå slike ut:
