Vær så god, jeg vet at ingen har spurt om det, men her har dere likevel et par gøyale spill-relaterte fakta om meg og mitt. Ikke noe å takke for!! 😀
– James Bond 007: Blood Stone er det eneste spillet jeg til nå har rundet under en og samme spilløkt første gang jeg spilte det.
– Til nå har jeg hatt totalt to Play Station 2-maskiner, to Play Station 3- maskiner, en Play Station 4, en Xbox 360 og en Nintendo 3DS.
– Jeg har ødelagt kun et fysisk spill i løpet av livet med vilje, og det er Superman: Shadow of Apokolips som også var det aller første playstation-spillet jeg fikk.. Fy faen som jeg hatet det ene brettet hvor man skulle stoppe en viss demning fra å lekke..
– Jeg er en håpløs trophy-jeger. Spill uten trophys blir gjerne satt på vent inn i det uendelige. Saints Row II foreksempel.. xD
– Pokémon Go har delvis skylden for at jeg i fjor sommer mistet det som jeg en gang så på som to ganske gode venninner av meg.
– Selv om jeg som kjent er ganske glad i horror når det kommer til film og sånt, så er det likevel en sjanger jeg helst unngår akkurat i gaming-sammenheng. Da særlig spill hvor man ikke har noe og forsvare seg med, og hvor det stort sett er mørkt hele veien. Outlast er bare et av flere spill jeg aldri helt har forstått hvorfor enkelte folk faktisk liker å spille, da jeg simpelthen HATER å føle meg liten og hjelpeløs. Kan ha litt med barndommen min å gjøre…
– Selv om jeg altså STORT SETT ikke gidder å fullføre de aller fleste skrekkspilla som jeg måtte prøve meg på har jeg faktisk noen få jeg liker ganske godt likevel. Resident Evil 4 (og 7), The Evil Within og Until Dawn er faktisk et av mine absolutte favorittspill gjennom tidene, helt uavhengig av hvilke sjangre vi snakker. Så joda, NOE skrekk kan jeg like innenfor gamingens verden også.
– Når jeg var veldig liten fikk jeg en daværende kompis av meg til å hylgråte da jeg klarte å slette/ ødelegge et eller annet han hadde brukt en del krefter og tid på å oppnå i et eller annet Zelda-spill. Det var forresten IKKE med vilje, om noen lurte.
– Før i tiden spilte jeg nesten bare spill basert på kjente film-univers jeg likte. LOTR: Two Towers og 007: Nightfire var to spill virkelig fikk kjørt seg når det kom til konsoll-spill jeg spilte en gang i tiden, for å si det sånn.
– “Still Alive” fra Portal er foreløpig min absolutte favoritt-låt når det kommer til spill-soundtrack, til tross for at jeg aldri har spilt noen av Portal-spillene selv enda.
– Når et spill lar meg få bestemme hvordan karakteren(e) skal se ut går jeg nesten ALLTID for pene, tynne jenter med langt, rødt hår. Hvis det lar seg gjøre. And please, dont ask why.
– Jeg spiller nesten “aldri” online. Men er det et spill jeg likevel har godt over flere 100 timer på (online) så er det GTA V!!
– Jeg foretrekker stort sett å spille alene. Rett og slett fordi jeg suger så balle når det kommer til multitasking. Det å snakke med noen samtidig som jeg skal game går utover spill-skillsa mine, og det gjør meg gjerne noe frustrert. Og det samme gjelder også om noen bare sitter og ser på og holder kjeft. Så med andre ord er det egentlig ingen som har sett hvor god jeg faktisk kan være i diverse spill. Og nå vet dere også hvorfor jeg ikke oppdaterer gaming-kanalen min på Youtube lengre.
– Første gang jeg ble skikkelig jump scared av et spill var når jeg møtte på et brunt kjøttkake-lignende monster i pc spillet “Star Wars Jedi Knight: Dark Forces II”. Dere vet, et sånt monster som er i kjelleren til Jabba the Hutt..
– Til nå er det faktisk bare et spill som har fått meg til å gråte.. Jepp, vi snakker selvfølgelig om den ene avslutningsekvensen til Life is Strange.
Yes!! Det var mine såkalte morro-samme spillrelaterte faktaopplysninger det gitt. Før vi ruller den helt inn vil jeg først bare få lov til å takke den nydelige og fantastiske gledesprederen Sharon bak bloggen Vuvevu som skulle vise seg å bli inspirasjonskilden min akkurat i dag. Ei flott jente med en flott blogg som etter min mening fortjener å bli latt merke til! 🙂
Har du noen artige gaming-relaterte fakta om deg selv?
Stay goregeous!
jeg må nevne at jeg var i toppsjiktet på super mario kart super nintendo edition; hadde unofficial norgesrekord i en to måneder i henhold til nintendo magasinet tilbake på nittitallet. Marco Circuit one…med Bow Wow!
sebster: Oi, oi, oi, norgesrekord og greier, DET høres ut som noe du trygt kan være stolt av en dag i deg, selv om den var uoffisiell og greier. Nå har ikke jeg så veldig god peiling på ting som angår Nintendo, men høres litt tøft ut likevel! 🙂
Så kult at jeg inspirerte deg til å skrive dette innlegget! 😀 Morsomme facts, jeg er helt enig med deg i Outlast greia. Skjønner ikke at folk tørr, haha xD Jeg klarte aldri å bli ferdig med det, får helt panikk av å spille det
Sharone: Takk for det! 🙂 Nei, Outlast skjønner jeg rett og slett ikke noe særlig. Jeg kunne godt se på enkelte spille det før via Youtube, hvis Youtuberne var underholdende nok liksom. Men å spille selv syns jeg ikke er noe gøy, så tviler litt på at jeg kommer til å gidde å runde det.
Da er det isåfall for at jeg skal bygge opp selvbildet mitt ved å tilføye enda en ting til den stadig lengre og lengre listen over ting jeg faktisk ikke trodde at jeg skulle fullføre, men som jeg likevel gjorde på et eller annet tidspunkt. Det blir vel først og fremst årsaken HVIS jeg en gang går for å faktisk runde Bloodbourne en dag også… xD
Morsomme fakta 😁 🖒
Cc: Ja, det er ikke så verst de der! ^^
Skriv innlegg om hvordan du mistet venner pga Pokemon. Det høres ekstremt rart ut! Og jeg liker å lese om rare ting 🙂
“Pokèmon GO” (i seg sjøl) ødelegger (heller) ikke vennskap. Men de som spiller det (og/eller andre spill) kan la spillinga få førstepri. Så forsvinner venner…
Det gjelder å prioritere så riktig og rett man kan. Samme hvilke interesser man har.
Ha en fin lørdag videre 🙂
Runar: Det har jeg faktisk vurdert et par ganger, men for fredens skyld har jeg til nå likevel valgt å la være. For hvis jeg skulle gjøre det vil det ihvertfall ikke øke sannsynligheten for at de to det er snakk om vil ta opp igjen kontakten med meg i fremtiden, for å si det sånn.
Torunn: Ja, sant det. Og uten å gå alt for spesifikt innpå det var det jo det som skjedde også, i bunn og grunn, etter min mening. Ihvertfall delvis. Men greia er, hadde jeg fortalt hele sannheten, så hadde det ikke blitt like gøy og underholdende for folk å lese, såå. Noen ganger må man utelate et par fakta for at “showet” skal kunne rulle og gå best mulig, da for mye tørre fakta rett og slett kan gjøre at gleden i ting tørker litt vekk.
😉