For noen dager siden blogget jeg om de 10 mest utbredte fobiene i Norge. I kveld skal vi ta oss for 10 andre fobier, som ikke er like normal, men som likevel finnes!

Balloonphobia
Balloonphobia er for dere som ikke klarte gjette det en fobi for ballonger. For mange kan denne fobiene være ekstremt hemmende, traumatisk og skremmende. Årsaker til at denne fobien kan dukke opp kan foreksempel være traumatiske opplevelser som ved høye lyder når de sprekker. Ballongfrykt er også et annet navn for denne lidelsen.

Flatusaphobia
Bare vent et lite øyeblikk før jeg skriver videre… Må bare… Ja, dere får unnskylde meg, altså…. Ahhhhh, der ja…
Sånn, da skal jeg komme til saken. Flatusaphobia er rett og slett angsten for fising. Det vil si, spessielt frykter for andres fis. Dette er også en fobi som enda ikke har en vitenskapelig beskrivelse, men den er i alle fall eksplisitt.

Ageladaphobia
Møøø! Ageladaphobia er fobien mot kuer. Tamme kuer er som regel harmløse, men for mennesker med denne fobien er de fortsatt veldig ubehagelige å være i nærheten av. Kyr oppleves ofte som en gedigen stor trussel for de med denne lidelsen, og årsaken til denne fobien kan foreksempel være tidligere dramatiske hendelser knyttet til dyret.

Automatonophobia

Realistiske dukker, buktalerdukker, voksdukker, realistiske masker og animerte gjenstander er med på å gjøre livet for automatonophobia til et mareritt uten like. Dukker er en stor trussel, en stor skrekk for de som lider. Personlig tror jeg at jeg vet om sånn rundt tre personer for øyeblikket som ble sendt i ubehagenes land da jeg publiserte bilder av min dukke Fluffy for litt siden.

Coulrophobia
Hva er den den mannen driver på med? Sminker han seg? Javisst gjør han det! Hva sminker han seg til da tro?….. Å faen… LØP!!!! HAN FORMERER SEG TIL EN KLOOOOOVN!
Neida, jeg løper ikke jeg, men jeg tror andre gjør det nå. Coulrophobia er nemlig lidelser for klovner. Ja, slike morsomme folk med rød nese og rart hår som dummer seg ut på sirkus, slike søtinger fins det noen som altså er redd for. Noen som vil bli med å lunsje på Mac Donalds i kveld?

Sitiophobia

For dere som nå har joinet meg til Mac Donalds, kan det hende at enkete av dere løper av gårde snart. For snart kommer nemlig… MATEN!
Sitiophobia er faktisk frykten for mat. Eller angsten for å spise, drikke eller å svelge eller tygge. BØØØØØ; jeg er en stor farlig brunost, og jeg skal ta med meg hele familien min for å ta over ditt liv!

Muslimophobia
Her er det kanskje ikke vanskelig å gjette. Dette skulle man nesten tro at 80 prosent av Norges rene nordmenn lider av. Nemlig en angst for muslimer. Enhver som har fått bekreftet og diagnosert seg med denne fobien har et problematisk, innviklet og problemfylt angst for muslimer. Vi snakker ikke om rasisme nødvendigvis her. For det trenger ikke ligge hat i bildet, men som sagt; frykt! Ikke nødvendigvis bare frykten for at disse nissene en gang skal ta over Norge, men frykter bare for å se en levende muslim på flere mils avstand.

Verbophobia
Og nå skal vi innom et ord som kanskje vil komme som noe pussig; verbophobia. Det er rett og slett angsten for ord. Igjen har vi kommet bort på en fobi som for de fleste er vanskelig å finne ut årsaken til, men en ting er sikkert. Denne fobien gjør at de som lider holder seg unna bloggen min…

Arrhenophobia

Nå skal vi innom den eneste grunnen til at Kvinnegruppa Ottar har medlemmer. Arrhenophobia er nemlig angsten, lidelsen og fobien for menn. Årsaken kan være nedbrydende opplevelser tidligere, knyttet til det mannlige kjønn. Om dette er en fobi som kan komme medfødt er heller lite trolig, i de fleste tilfeller denne fobien har funnet sted i noens hjerne.

Theresaphobia
Vi skal runne av med en siste fobi. Nemlig fobien som gjør moder Theresa så fryktelig motbydelig og skummel. Moder Theresa er kvinnen som grunnla Missionaries of Charity, og hun har også motatt Nobels fredspris, Templetonprisen og Bharat Ratna. Enda en fobi som er vanskelig å kaste lys over, men den har i mange tilfeller oppstått av feilaktige tanker eller selvfølgelig traumatiske opplevelser.

Dekker noen av disse diagnosene dine angster? Har du fortsatt noen frykter som jeg ikke har tatt opp? <3
Vi reblogges!

Det er mye man helst aldri ville gjort i livet, utenom når man er så hjelpesløst overgrepet av styggheten alderdom at man ikke lenger har styr over sine egne handlinger. Nrk-suksessen “20 Spørsmål” er blandt de overhyggelige programmene som forsøker å manipulere de naive delene i befolkningens hjerner, til å fortsatt tenke at vi enda bor i et godt og fredelig land. Joda, vi lever i et bra land, sett bortifra at 100 000 har så alvorlig tannlege skrekk at de lar vær å pleie tennene, sett bortifra at hver eneste dag lever et barn i frykt for å bli slått av sin mor og far, sett borti fra at akkurat nå ligger det mest sannsynlig ei hjelpesløs skreppe langflat på en skitten sofa mens hun tar i mot kuk fra en som kunne vært hennes bestefar, kun fordi hun trenger penger til å få råd til bleier til sin 4 måneder gamle sønn i neste måned. Og sett borti fra at det årlig blir begått en rekke drap, selvmord, voldtekter og innbrudd, ja, så er fortsatt Norge er fantastisk hærlig lekeland for store og små sofagnikkere!

Vel, poenget var egentlig bare at “20 Spørsmål” egentlig er et konsept for tilbakestående, gamle folk, barn og nordlendinger. Forresten, hvor ligger forskjellen?
Dessverre så skal ikke verdens beste land Norge eksistere så mye lenger, jeg snakker nå verken om terror innenifra eller utenifra landet, jeg snakker om at en viss tullegruppe menneskers kalender går ut i desember. Og det må en hel verden betale sine liv for til dommedagens muntre; “heisann, nå kommer onkel slem på besøk!”
For dersom noen tullinger av religiøse flintskaller har rett, så blir jeg aldri så gammel og hjelpesløs at man kan ha en naturlig unnskyldning til å ødelegge fordøyelsen sin på slikt makkverk av et program som får “Du skal høre mye”, til å virke som et moderne, rocka program for de kuleste hippogriffene i gata!

Derfor har jeg overfallt mitt eget mørke rockerykte med en “20 Spørsmål”-video, i lag med min gode venn Rune.
Til alle de mest trofaste, morbide, rocka tilhengerne som nå må lide i skam mens denne videoen går sin gang Norge rundt, beklager, men jeg er bare en usikker autist.

Ønsker forøvrig kun noen få av dere en god natt!
Dere andre; … Akk, dere fortjener ikke noe oppmerksomhet..

Mitt liv skal sannsynligvis ende brått veldig snart, også sitter jeg og sløser tid på slike raringer som dere. Takk for at dere får meg til å føle som jeg er noe, uvitenhet er den beste form for lykke.

Vi reblogges!

Ekte venner trenger vel egentlig aldri teste hverandre for hvem som sitter på dypest kunnskap om motparten.
Det viktigste er ikke nødvendigvis hvem som vet best om hverandre, men at de i alle fall aksepterer hverandre tross ulikheter og likheter.
Men, på en annen side; quiz er gøy! I dag har jeg vært på besøk hos min gode venn Rune som jeg har kjent helt siden 8. klasse på Ungdomskolen, noe som er sånn 9 år siden cirka.

Vi har kjent hverandre dritlenge, men i de siste årene har vi egentlig sklidd en del vekk fra hverandre. Dere kan se i denne videoen at vi er noe ulike, men det skal vi drite i. Her kan DERE være med å gjette på svarene om dere vil, helt til de blir fortalt.

Så, kan dere på forhånd gjøre dere opp en tanke. Vet jeg om Rune bedre enn han vet om meg? Eller skal det bli omvendt!
Se Den Store Vennskapstesten, og kanskje dere også lærer enda noe “nytt” om meg som dere ikke har giddet å merket dere tidligere!

Vi reblogges!

Som barn var jeg noe engstelig for å være megselv. Redd for å være det barnet jeg ville være.
Det var av den grunn at spessielt etter jeg begynte på Vollan “Bedritne” Skole (barneskolen) så ble jeg i en stund mobbet og plaget for å være outsider, barnslig og tragisk. Jeg holdt meg mye for meg selv, og fikk ikke helt leve ut barnet i meg.
Det har satt sine sår nå, og barnet i meg blomstrer mer og mer ut og opp av meg nå enn da jeg VAR BARN.

Altså det skal jo ikke ut, men det vokser igjen, etter at jeg har holdt det ned i alt for lenge.
Jeg er uten tvil hele Norges, hele Trøndelags og hele Oppdals svar på Michael Jackson når det kommer til å aldri bli voksen. I dagtidlig har jeg og min selskapssyke samboer Fluffy tatt oss rett og slett en tur ut, før sola står opp. Ingen av oss liker verken sol eller lys. Eller folk for den saks skyld.
Derfor pøste vi ut i rundt 4-tiden i dagtidlig, dessuten er det stor sjanse for at Fluffy ville spist et barn, en prest, eller en ekkel Opp eller Opdalingen-journalist om vi hadde vært ute på dagtid. Og da hadde jeg havnet i buret, kun fordi at Fluffy egentlig har gjort Oppdal en større tjeneste, som de fleste sivile aldri ville forstått.. Hehe… I bestefall hadde han spist hun heimkunnskapslæreren på Oppdal Ungdomskole som jeg aldri kom overrens med ^^

Jaja, nok skriverier!
Jeg elsker deg Fluffy, det skal du aldri tvile på. Selv om du har prøvd å omskåre, skalpere og likvidere meg i søvne ett par ganger, så er jeg fortsatt like glad i meg som om du skulle vært min biologiske sønn!

Sensur på hva Fluffy hadde i tankene her ^^

Klokken er intet mer enn halv seks tidlig på dagen, og Fluffy ligger og tar seg en strekk ^^

Ingen tvil om hvem som hersker av disse to ^^

Etter at min skjønne venninne Lillith skapte Fluffy ble livet så utrolig forvandlet bare på noen få minutter!

Elsker seriøst den dukken, og jeg håper på å få beholde den og aldri miste den! Den skal være med meg resten av mitt forfalne, morbide liv ^^

Vi reblogges!

Det er ikke mange timer siden jeg tenkte å blogge om bisarre sex-fetisjer verden over.
I stede fant jeg på noe jeg skulle gjøre før den tid.

I fjor ble jeg for første gang presentert for den pornografiske, horrorfilmen Bad Biology fra 2009(/2008?).
Etter den vitenskapelige, biologiske introen som er fylt av celler og indre drivkrafter, møter vi Jennifer (spilt av Charlee Danielson).
Yrkesmessig hadde hun kanskje passet best på et sexsirkus for freaks. Hun har intet mer enn sju klitoriser, hvor alle av dem har sine behov for å bli tilfredstilt.
Helt siden hun var barn har hun alltid skilt seg ut. Mens de andre jentene i barnehagen satt og lekte med dukker, kunne hun sitte og leke med seg selv, if you know what I mean?

For henne er helt vanlige ting som å hoppe på trampoline, sykle seg en tur eller sette seg to sekunder på vaskemaskinen ting som raskt kan utløse en ekstrem multiorgasme. Jennifer vet å tilfredstille sine bokstavelig talt indre behov! Blant vennegjengen er det få som har hørt henne snakke om noen gutter overhode, og ryktene har gått fra alt om at hun er lesbisk, til at hun ikke har sex i hele tatt.

Sannheten er jo at de fleste mennene hun har humpet borti på barer, bilverksteder og lignende, som regel ikke har overlevd.
I tillegg til sine sju klitter, har hun også et mangedoblet følelseproblem.

Alle følsene til Jennifer blir nemlig mangedoblet når de først oppstår.
Blir hun forelsket, blir hun mange ganger mer betatt enn hun ville vært ellers, blir hun sint, blir hun 10 ganger så voldsom som vanlig, også videre. Hun har et maxiproblem med å beherske seg, noe som fører til at en del av hennes one-night stand aldri kan bli two-one stands, om dere henger med, eller om den bare henger?

Det er ikke til å utelate at hun også føder babyer rett etter humpetitten har vært på fære. To timer etter hun har pult, føder hun et “fake, not real, baby monster”!
Hun vet at et barn skal komme 9 måneder etter “leke-timen”, så hun bryr seg ikke om å ta vare på noen av de små missfosterne hun må presse ut like etter. Hun kaster de rett og slett i søpla, eller bare etterlater de på de tilfeldige stedene fosterne plumper ut.

© Bilde tatt fra cinerama.no

© Bilde tatt fra ekkelt.montages.no

Ja, også har vi Batz (spilt av Anthony Sneed). Filmens andre hovedrolle, som da er gutten i filmen.
Som barn ble Batz penis skåret av med et uhell, og Batz ble også en outsider, på det rent sexologiske. Erstatning skulle han få, og etter en del operasjoner og frustrasjoner skulle får kjære Batz ende opp med en monsterkuk av det helt uforglemmelige. I senere tid, etter at hans nye penis ble plassert, skulle han kanskje ønske at han hadde ingen, fremfor den han nå måtte bære på. Den er gedigen, og den lever også sitt liv som Batz selv ikke har kontroll på. Batz monsterkuk er rett og slett et monster uten beherskelse.

Romantisk film, tenker du! Ja, ikke så verst, sier jeg!
Batz og Jennifer møtes midtveis i filmen når Jennifer som jobber som fotograf skal ta bilder av diversje kåtemenn sammen med en rekke halvnakne kvinner i nettopp Batz sitt hjem, da han trengte pengene han får for å leie bort stedet.

© Bilde tatt fra pixmule.com

© Bilde tatt fra dreamers.com

Jennifer som hele tiden har levd alene med sine mildt sagt sære uvaner, blir meget tilfredstilt av det synet hun får se da hun en gang tar Batz sin hemmelighet på fersken. Hun forfulger han, og filmer han. Det hun får se er mildt sagt ikke for barn!

Filmen er på en måte en happy ending film, om man klarer å se historien fra den bisære, rette vinkelen som de færreste av oss helst er skapt for å ikke kunne gjøre! Den er laget av noen syke jævler, som burde vært tvangsinnlagt. Dette er en til tider motbydelig, konstant pornografisk pervers og veldig forskrudd film, som jeg ikke vil ambefale noen til å se om dere vil gå gjennom livet med en god helse!

Nettopp derfor finner jeg også gleden av å faktisk ambefale dere den på det våteste og mest tilfredstillende. Denne filmen har underholdning så langt spermlageret og blodtørsten rekker. Musikken er morsom, lydeffektene er passende upassende, og kort sagt er Bad Biology en helt ufrisk opplevelse, på den gale, korrekte måten!

Terningkast

Vi reblogges!

For dere er det kanskje en skremmende tanke, men jeg vet hva dere tenker.
“Nå burde han ha lagt seg”, tenker du, uten at du er noe mye bedre.

Jeg skal ikke legge meg, men det er også urelevant.
Skal snart slå av pcen for å spise nattmaten jeg har samlet sammen, og se en film.
Men først så er det noe jeg vil be dere om.

Hva dere enn måtte gjøre. Ikke tenk på skilt! Det er ganske enkel oppgave, er det ikke?
Du skal for all del i hele verden IKKE tenke på skilt! Hodet ditt trenger ikke tenke på skilt akkurat nå!
Hva var det du ikke skulle tenke på igjen? Jeg har alerede glemt det jeg, men.. Har du? :-))))

En liten vits som jeg nettopp fant opp selv før jeg skiller meg fra befolkningen en stund:
Har du hørt om han som jobbet i Statens Vegvesen som ble skilt og dermed måtte stå i veien for folk resten av livet?

Ok, men tilbake til poenget!
Gjør deres beste, for min skyld: IKKE TENK PÅ SKILT. Skilt! Skilt! Skilt!
Kom innom bloggen igjen etter det har gått en time, og fortell hvordan det gikk!
Og heller ikke kom å si at jeg ikke er genial for da blir det skiltmisse mellom meg og leserne, som altså er deg, og de andre som leser.

Vi reblogges!

Noen er redd for svigermor, andre er redd for aper! Og noen har Bjørn Eidsvåg som sin store frykt!
Vel, jeg vet ikke hva frykter som det kan kalles, men jeg kan si deg hva de 10 mest utbredte fobiene i Norge er!

Obontofobi
Obontofobi er den angsten som gjør at de som har den er livredd for tannleger. I følge en undersøkelse er det rundt 70-100 000 mennesker i Norge som unngår å gå til tannlegen, fordi angsten er blitt for stor. Jeg kan selv huske da jeg var liten, jeg kan ikke huske at de bildene som hang på venteværelset av folk som har vært i ulykker, tryna på sykkel også videre, var bilder som hjalp meg stort der og da. Har selv veldig liten tannlege-skrekk i dag, men litt smånervøs er jeg jo fremdeles.

Socialfobia
Tenk deg følgende. Du blir tvunget til å holde et foredrag i et rom med minst 100 mennesker. Du frykter selvfølgelig at dine negative sider skal komme totalt ut for alle, og alle kommer til å le av deg, og rett og slett være ekle. Dette skal bli forjævlig. Hmm, kort fortalt; Socialfobia er navnet på det å ha sosial angst for å være i nærheten av flere mennesker samtidlig, og du er gjerne også redd for å drite deg ut fra din verste side.

Akrofobi
«Ah», tenker du, «Akrofobi, vet jeg hva er. Det er sånne som har angst for edderkopper og sånn»!
Vel, nei. Akrofobi er angst for høyder. Denne frykten er selvfølgelig med på å holde en del mennesker i live, som de fleste fryktene. Akrofobi gjør at færre foreksempel klatrer opp et stort fjell og i verste fall faller ned. Har du akrofobi så er du kort fortalt engstelig for høyder!

Araknofobi
Sånn, da er vi kommet til den frykten som hindrer enkelte av mine venner til å besøke meg.
Jeg har som kjent en chilean rose hair tarantella, og det er et dyr som de med araknofobi ikke tåler. Mennesker med akarknofobi har som regel en agressiv og/eller konsekvent fobi for edderkopper. Med andre ord er ikke “Petter Lille Edderkopp”, den sangen som de fleste med den fobien satte høyest på barnehagen!

Hematofobi
Dette er som den over, enda en angst som faktisk kan hindre enkelte i å tørre å skikke innom bloggen min. Hematofobi er nemlig den angsten som betegner de som foreksempel frykter at de skal begynne å blø. Folk med hematofobi besvimer gjerne tvert de ser en bloddråpe, og jeg går utifra at de med denne lidelsen ikke har Sweeny Todd som sin favorittfilm nummer 1.

Laliofobi
Laliofobi kan kanskje minne litt om socialfobia. Men uten at det nødvendigvis har alt for mange sammenhenger. Laliofobi er nemlig en angst for å snakke. Andre kallenavn for laliofobi er også taleskrekk eller talefrykt. Det trenger ikke nødvendig vis å være angst for å holde taler, men faktisk angst for noe så “enkelt” som å snakke med et annet menneske generelt.

Achluofobi
Det begynner å bli sent, det er høst, og MØRKET ER KOMMET!
Akkurat, mørket er det som plager disse stakkarne som har achluofobi. De har en angst for å være ute i natten, eller i mørket, denne fobien har også andre navn som å være mørkeredd eller å ha nattskrekk.

Klaustrofobi
Klaustrofobi er det som plager mennesker som ikke for noe som helst i hele verden har lyst til å være i trange rom. Ikke bare trange rom, men også viss rom er lukkede. En angst for innesperrelse. Med andre ord, fengsel er ikke den største drømmen for folk med klaustrofobi, eller klaus og cleisiofobi som det også fint kan kalles.

Aichmofobi
Gud, husker dere den store sprøyta vi tok for noen år siden. Jeg har store smerter i den arma enda, jeg. Og den nåla var kjempetykk, og jeg holdt faktisk på å dø… Ok, jeg skal være snill! Aichmofobi er en angst for det å ta sprøyter, eller en angst for nåler, noe som gjør at fobien også kan kalles nåleskrekk eller nålefobi.

Fonofobi
«Mats, kan du ringe til legen? Jeg tror ungen er på vei»!!!!!!!
Nei, kjære lesere, fonofobi er verken en fobi for kjærringer, fødsel, barn eller leger. Fonofobi er en angst for å snakke i telefonen. Tenk deg det; Du hører summetonen, hjertet ditt banker seg nesten ut av brystet på deg, og på andre enden kommer det snart en skummel stemme som du skal kommunisere med. Ha, jeg kjenner faktisk ei venninne som hadde så angst en gang, hun ringte til en kompis, også kasta hun telefonen i veggen da han tok den! Andre navn for fonofobi kan også være: Telefonfobi!

---

Har du noen av disse fobiene?
Har du andre fobier som ikke er nevnt ovenfor? Selv sitter jeg faktisk med en angst som jeg fortsatt ikke vet hva kalles: Angst generelt for frisørting, ting som går ut på å pleie, farge eller endre noe med håret. Samt tatoveringer og piercinger! Uten at det er nødvendigvis nåla jeg er redd for da sprøyter for meg, og blodprøver går veldig bra! Kort sagt, har jeg kroppskunst-fobi! Uten at jeg har funnet noe mer om akkurat det.

Vi reblogges!

Jo Nesbø er for de fleste leseløver i Norge ikke noe spørsmålstegn.
Da jeg selv ikke er noe stor leser av bøker, har jeg ikke lest noen av hans verker.

Men derimot har jeg fått med meg hans nye store film. Det er selvfølgelig “Hodejegerne” jeg sikter til, som er basert på hans store thriller-bok med samme navn.
I filmen møter vi en noe kortvokst Roger Brown på 1,68, spilt av selveste Aksel Hennie. Roger Brown er en fyr som har begynt å satse stort, veldig stort. Han lever med en skjult selvforakt som hans elskede samboer Diana (spilt av Synnøve Macody Lund) for noe som helst i verden ikke må oppdage. Om det bare er høyden hans som spiller han et puss i selvbilde, eller om det er noe mer får vi bare fundere på.

Uansett, hans kjære Diana er en utrolig vakker skjønnhet. Hun har et lyst, rent hår, på grensen av å kunne kalles perfekt.
I tillegg til sin vakre halvdel bor han også på en villa som de fleste av oss ikke har råd til å drømme for mye om en gang.
Det Diana ikke vet er hvor pengene egentlig kommer fra. For sannheten er at Roger egentlig ikke skulle hatt råd til de flotte gavene, den fine villaen. Og i følge han selv, egentlig ikke råd til henne, da hun oppe i hans hode er for bra for henne.

Roger stiller høyere krav til seg selv enn han helt har godt av, og når han får høre om et maleri til verdi av kanskje 100 millioner kroner ser han sin mulighet til å fullføre sitt aller siste kupp. Etter det skal han etter planen kunne leve helt uten bekymringer, sammen med sin store kjærlighet, resten av livet.

© Bilde tatt fra nettavisen.no

Dette kan høres ut som en hittil vanlig norsk film. Vel, det er på tide å se sannheten i øynene. “Hodejegerne” stiller seg ikke i rekken blant det jeg definerer som vanlig norsk film. For meg er vanlig norsk film ikke verdt å skrive om på denne bloggen.

Når Roger Brown omsider er i den noe fraflytningsklare leiligheten med det berømte maleriet han akter å stjele, forså å tjene penger på, dukker det opp noe uventet. Han får plutselig et behov for å ringe Diana, og når han ringer henne hører han en telefon som ringer i bygget han nå befinner seg på. Ringelyden lokker han mot en seng hvor Dianas telefon ligger. Soverommet er som resten av leiligheten, tom, og Roger forstår at Diana har hatt sex med Clas Greve (spilt av Nikolaj Coster Waldau), eieren av maleriet han hadde som mål å tjene seg rik på å ta.

Når han kommer hjem igjen velger han å ikke fortelle kona at han har forstått hennes sidesprang. Han stenger det inne, samtidlig som han bestemmer seg for å fortsette sitt eget spill – På egen hånd!
Clas Greve skal etterhvert vise seg å ikke være den man skulle tro han var, og blir brått Rogers største bekymringer som holder på å sende han inn i dødens territorium, flere ganger.

© Bilde tatt fra osloby.no

© Bilde tatt fra aftenposten.no

“Hodejegerne” er generelt en film som er laget på et litt lavere budsjett enn man skal få inntrykk av. Filmen ser hele veien ut som en som er spilt inn på et mer amerikansk budsjett. Den ser lekker ut, og den jager deg gjennom hele historien uten at du på veien tenker tanken på å stoppe, eller ta en pause. Filmen er intens, den er til tider impulsiv, og den stinker på et viss tidspunkt på en bra måte. Når Aksel Hennie gjemmer seg nedeunder et utetoalett får man servert en uspiselig scene, som gjør at vi føler med han, samtidlig som de mest fisefine av oss helst ønsker å se vekk, men ikke får det til, fordi noe som føles som et sterkt fluepapir klistrer oppmerksomheten klin fast til filmen!

Jeg har ikke egentlig veldig mye mer lyst til å legge til noe. Ikke annet enn at dette er en film som er adskillig respektfull. Den er gjort av proffesjonelle mennesker som har nektet å lage noe som er enten dårlig, eller helt ok. Og etter å også lyttet til filmens kommentarspor, og også tittet på filmens bakomfilm kan jeg legge til at skjønnheten Synnøve Macody Lund ALDRI har spilt i film før, noen sinne. Det glemmer dere heller å tenke på når dere ser dette mesterverket. Hun som nybegynner har glidd så godt inn i filmen uten glidemiddel, at hun spiller like godt i trådene som foreksempel Aksel Hennie, Nikolaj Coster Waldau, eller Eivind Sander for den del, som skal sies å ha tatt sin småhumoristiske rolle i overkant seriøst da filmen ble til!

Terningkast

SE DEN!
Vi reblogges!

Livet skal ikke være så forbanna lettvint hele tiden. Akkurat nå, akkurat nå som jeg var så nærme, så utrolig nærme.
Finnes det ingen nåde i verden lenger? Det var en tid hvor alt var anderledes, en tid hvor alle var flere enn de er nå.
Antallet mennesker som har støttet meg har dalt litt i det siste. Ikke alle skulle vise seg å være den jeg håpte på at de var, egentlig bare reprise. Gang på gang.

Det er lite tvil i at dette er noe Gud ikke er stor tilhenger av, dersom han hadde eksistert. For det virker til tider som om det er en gigantisk overmann som ser det på sin plikt å ta fra meg motivasjonen til å drive dette noe lengre. Jeg driver et syndig pervers spill, og jeg kunne godt tenkt meg å kommet lengre enn jeg har klart å få til akkurat nå. For å nå mitt mål er jeg avhengig av venner, jeg har hatt noen som har bidratt å motivere min drøm fremover. Men det har selvfølgelig gått i bølger.

Nå er jeg sliten, lei. Det som før var for morro skyld har jeg begynt å tatt mer alvorlig. Jeg har blitt betatt. For meg er dette skitten kjærlighet som jeg sliter med å gi slipp på. Det er ikke bare noe jeg føler, det er også noe jeg tror på. Noe mitt hjerte banker for, og desto flere støttespillere jeg får, desto sterkere blir jeg til å faktisk få knust min grense som hindrer meg i å gjøre det jeg enda ikke har klart i dag. Tørr jeg å si det? Klarer jeg å skrive de magiske ordene som skal til for at drømmeporten skal åpne seg for fult, sånn at jeg endelig får tak i det jeg lengter etter.

Så lenge jeg fremdeles har noen som leser dette innlegget nå, fins det håp. For dette er avsnitt fire i dette innlegget. Og de tre andre avsnittene var bare skrevet i håp om å sluke nettopp din oppmerksomhet. Desto flere som bruker tid på min blogg, desto flottere blir statisikken. Min drøm er å fange mest mulig menneskers oppmerksomhet, vil forvandle mest mulig mennesker om til mine fans! 150 trofaste venner har jeg sånn cirka i dag, hva de magiske, lokkende ordene er for at jeg skal få flere, vet jeg ikke. Men jeg jobber med saken! For det som før var en hobby for å slakte kjedsomheten på fritiden med en blogg, har nå blitt en oppslukende ting for meg. Denne bloggen er ikke lengre bare en ekstra venn på fritiden! Den er blitt så alvorlig mye mer, og mine grenser skal tråkkes på for å komme dit jeg vil. Jeg er bare et menneske, og jeg kan gå jævla lange steg for å komme dit jeg akter, selv om jeg må tråkke på millioner av spiker og knuste glasskår på vegen. Man lager ikke blodpudding uten å slakte et dyr, man legger ikke merker i folk hukomelse og interesse uten å såre noen!

Til jeg en dag blir fornøyd! Takk for den tiden jeg fikk tatt fra dere på dette lille innlegget, som egentlig ikke er så utrolig spennende. Men som tydeligvisk fanget noen hoders blikk siden du fremdeles leser det jeg har skrevet i natt! 🙂 Hehe 😉

Vi reblogges!

Snakk om å være ute og la skravla gå!
Sånn bokstavelig talt!
Har nettopp ankommet hybelen min etter å sittet på en benk med K.O og I.A. Hyggelige folk, gode venner av meg, bare synd at K.O har skylden for at jeg ikke rakk innom Bunnpris, hehe.

Uansett, jeg har sittet og skravet med de, og en kis til jeg ikke vet hva heter. Stakk innom Shell på veien hjem og kjøpte Hodejegerne på Blu Ray. Shell har sånn “kjøp 3 Blu Ray for 199”, så jeg har ikke tapt noe penger på filmkjøp der! Ikke brukt-film bare så det er sagt. Helt ny, med plastikk og hele greia. Det eneste jeg tapte penger på er de 40 kronene jeg brukte på Salt Og Pepper-potetgullet, men penger er likevel spart på den filmen, såååå.

Ja, jeg er hjemme. Og er happy, og ikke griner!
Hater hverdagsinnlegg, så derfor stopper jeg nå.
Nåja, skal bare legge ut et bilde av K.O OG I.A først; fordi de var så søte da I.A stjal lighteren hans, og han møtte stikke fingrene sine her og der for å få den tilbake etter en times tid!

Vi reblogges!