Romantikkens kvaler – Elle, Melle, Dø!

De unge følelsene
«Min første kjææææææææærlighet, gjorde mer for meg enn du noen gang kan forestille deg», sang en gang et beinrangel av en norsk artist som verken Satan, Lucifer, Belial, Leviathan har tatt med seg nedenunder enda.

Jeg skal surfe på de bløthjertedes blod i dette innlegget. Jeg skal skrive om det motsatte av hat, men som likevel ofte forveksles med nettopp det.
Kjære vene, dette innlegget skal handle om kjærlighet, enda mer konkret, jeg skal brette ut om forelskelse.

For meg har forelskelse alltid vært en kvelende slange, som har tatt så mye fokus fra meg når den har vært til stede, at jeg har hatt store vanskeligheter med å henge fingrene mine i andre tråder mens det har vært et tilstedeværende faktum.

Vi kan godt gå så langt tilbake i tid, som da jeg begynte i barnehagen.
Det var ei søt lita jente, på min egen alder da. Jeg husker hver morgen før mamma og pappa skulle komme på rommet mitt å “vekke meg”, jeg tenkte svært mange dager på den tiden, “at i dag skal jeg fri”.
Frieriet ble utsatt og utsatt, og utsatt. Jeg ble som de mest oppegående av dere sikkert har forstått, aldri gift i barnehagen.

Jenta og meg fortsatte å vokse opp sammen da vi gikk over fra barnehagen til barneskolen.
Vi hadde i utgangspunktet et ganske ok/bra vennskap. Vi kunne leke sammen med dukker under et bord en gang vi begge var de eneste som var syk, så vi fikk være inne på klasserommet mens resten av skolen var ute i friminuttene.
Vi plukket blomster en gang bak værandaen hjemme, og ga dem til mamma… Men, alt jeg tar i skal en gang slukne.
Jeg skulle selvfølgelig tøffe meg, og bli bråkjekk. Egentlig visste jeg kanskje ikke så mye om hva det med sex var, vi snakker fortsatt barneskolen, 2-3. klasse.

Jeg skulle tøffe meg, og jeg skulle fortelle de fleste gutta i min egen klasse, og helst de over meg også; Hva jeg håpet på og tenkt at jeg og denne jenta kunne gjøre i en viss seng når vi en gang skulle bli kjærester. Ryktene spredde seg som brann i en tørr IKEA-skjede, og hun ble noe irritert da. Bedre ble det ikke senere da jeg skulle tøffe meg i et bursdagsselskap hjemme hos meg, hvor hun var en av gjestene. Jeg tok opp en gjennomsiktig pepperkakeboks, gravde i en maurtuve, fylte boksen med maur, og skulle skremme henne fordi jeg ville jo tøffe meg da, for henne.

Man kan si at å jage de man liker med maur, dersom de har ekstrem fobi for insekter og smått generelt, ikke er noe genialt sjekketriks i boka.
Det venneforholdet som en gang var, forsvant til slutt.

Hva jeg følte og tenkte på den tiden, husker jeg ikke. Jeg husker bare at jeg likte den jenta noe godt. Men etter at jeg gjorde en del dumme ting, så ble vi heller mer gjort om til fiender. Vi kranglet, og slåss og, ja… Vi gjorde kjipe ting mot hverandre som ingen av oss syntes var noe hyggelig den gang da.

Senere, etter barneskolen, kom jeg til å oppdage ei annen jente. Vi snakker nå førsteåret på ungdomskolen.
Det var ei jente som jeg aldri ble kjent med da. Hun var veldig av og på skolen, skulket en del, og flyttet også veldig frem og tilbake.
Men jeg kan huske at hver gang vedkommende var i nærheten av meg, så hadde jeg alltid et ønske om å bare si “hei”, i det minste, vel det fikk jeg faktisk bare til en eneste gang….


Forelskelse i nyere tid
Så kan vi gjerne hoppe enda noen år frem i tid…
Våren 2010 ble jeg venn med en utrolig kul dame, som kunne vært min mor, aldersmessig.
Vi fikk veldig god kontakt, ryktene gikk også om at vi hadde hatt oss og var kjærester.
Vel, ingen av de ryktene stemte. Men jeg var om ikke forelsket, så i alle fall ulovlig betatt.
I begynnelsen gikk vennskapet oss i mellom faktisk ganske så knirkefritt, men det skulle bekke over for meg til slutt.

Sjalusi skulle gro opp i toppene på meg, knyttet til andre menn hun fikk oppmerksomhet fra. Så jeg bilen hennes i sentrum, fulgte jeg med på hvor den skulle parkere. Og gikk hun inn på et kjøpesenter, ja da gikk jeg frem og tilbake, rundt det kjøpesenteret og lot som jeg tilfeldigvis møtte på henne da hun kom ut igjen. Bare for å få en klem og en samtale på noen minutter. Hvor lang de samtalene ble, var avhengig i hvor mye tid hun hadde, og hvor lenge dette hadde vart.
For hun ble mer og mer misstenksom med etterhvert, og til slutt fikk hun bekreftet sin misstanke, og da ble det ikke bare-bare å være meg, igjen.

Året etter det igjen ble jeg kjent med enda en kvinne som kunne vært min egen mor.
Denne kvinnen var året eldre enn hun fra året før. Jeg og denne personen ble faktisk bestevenner vi. Hun spurte om vi kunne møtes når hun var på jobb. Altså, HUN sendte MEG meldinger om det. Jeg ble overlykkelig hver gang, og sørget for å barbere meg to ganger for sikkerhetsskyld! Vi kunne snakke, le, kose oss som aldri før. Det er vel nesten få jeg har skrevet så mange dikt om i senere tid som denne personen jeg skriver om nå. Hun brukte fire timer av sitt liv på bursdagen min, bare for å være i lag med meg. Hun tok faktisk toget ekstra tidlig fra der hun bor, til Oppdal for å gjøre det.

Vi var så utrolig gode venner, og vi var også veldig gode venner etter at jeg en dag fortalte henne at jeg var forelsket i henne. Men så kom det også en mørk sky over denne lyse duetten, hun fortalte at hun hadde blitt litt forelsket i en mann i Trondheimsområdet. De paranoide tankene tok over… Hva om hun flytter til Trondheim? Hva om jeg mister henne for godt? Også videre; Alle de dumme fryktene resulterte i at det var det jeg gjorde!

Jeg ble motbydelig og urettferdig mot henne på facebook, jeg ble svært svartsyk… Jeg peste også ut en rekke selvmordstanker, og dette ble for mye for henne som alerede hadde en del å tenke på, blant annet barn å fø på, jobb og familie.
Høsten 2011, forsvant hun mer og mer, ettersom jeg sa mer og mer dumme ting.
Og nå, så har vi ikke hatt kontakt på over ett år, uten om at vi er facebook-venner.

Ja, og så nå da…
Nå er jeg veldig forelsket verdens hærligste jente. Hun er faktisk en av de som ikke kunne vært moren min, da hun faktisk er noen få år yngre enn meg. Jeg elsker henne. Vi er bestevenner, eller hun er i alle fall min beste venn.

Litt usikker på hvor jeg står hos henne, men jeg vet at hun i alle fall prioriterer meg fremfor det meste andre, noe hun har skrevet selv.
Nå er vedkommende på hytta, og borte fra nettet noen dager, og jeg merker at det er noen dager siden jeg har “snakket” med henne.

Har store ønsker om å få besøkt henne i høst, noe jeg har lovet henne, og meg selv.
Saken er at etter jeg lovde å besøke henne en gang i høst, etter sommerferien, så har det dukket opp noe.
Jeg får nemlig fire jenterotter i august etter jeg flytter. Og de trenger jo noen til å passe på dem mens jeg er bortreist. Så, jeg vet virkelig ikke om jeg får overtalt noen i nærheten til det. Veldig få kvalifiserte slik jeg ser på det.. Så frykter det kan bli en uhyggelig lang stund til jeg får se min elskede bestevenninne nå.

Moralen i dette innlegget er at for meg har forelskelse som regel vært en belastning, en fiende, et problem.
Jeg frykter hver eneste dag nå, at noe skal skje mellom meg og min bestevenninne som jeg virkelig mener at jeg ikke kan miste!

En person som har alt av godhet og klokhet i seg, selv om hun ikke mener det selv.
For meg har forelskelse som regel bare banket ut de negative sidene; som hat, sjalusi, angst og Mr. Dramaking!

Har også for en stund tilbake skrevet om ei jente som dukket opp mellom de to eldre damene som kunne vært min mor.. Ei bærte fra Kristiansand, har rett og slett utelatt den historien i dette innlegget siden jeg alerede har skrevet om henne. (Klikk her for å se det innlegget om “Pink Helsey” fra Kristiansand)

Så, er det egentlig rart jeg ikke kan fordra det romantiske? At jeg har utviklet et hat mot det bløte, det rosa og det barmhjertelige?
Er det rart jeg forholder meg til det jeg er god på; Kyniskhet, hat og negativitisme?
Trokke det, gitt!

Hva er deres ærfaringer med forelskelsens slange?

Vi reblogges!

VANILJESAUS + KEBABDRESSING + TRAN + MATOLJE = NY IKKE-SE-VIDEO!

Det er natt. Folk i Oppdal klager over at det har kommet snø, personlig kunne jeg ikke klaget høyere for at jeg syns det er varmt.
Oppdal-folk generelt er idioter, ferdig med det. Hva trenger jeg å nevne de andre i taterhullet for, når jeg har meg selv å by på?

Ok, jeg er ikke noe stort bedre jeg heller, jeg er mye bedre!
Akkurat nå i natt foreksempel har jeg fundert på hva jeg skal gjøre for å tvinge dere leserne til å bli en stund til.
Har jo noen hundre lesere daglig, men altså… Heidi Alexandra og den vemmelige Kjendistegneren har mer liksom…

Jeg bare minner dere på følgende… DENNE VIDEOEN JEG HAR LAGET NÅ, ER DERES SKYLD:

Som dere kan se har jeg gjort et tåpelig forsøk i å blande matolje, tran, vaniljesaus og kebabdressing!
Hørtes ut som en kjempeartig idee på papiret, vemmelig for meg som måtte utføre den.

Det var selveste Alboats-bloggerinna som satte meg på en ide. Jeg kunne jo laget en videoblogg hvor jeg ligger på sofaen og forteller dere hva jeg er god til.
Så ble det en pinlig stillhet mellom meg selv, og meg selv… Hva faen er det jeg er god til da? Jeg kan ikke lage en video og fortelle dere hva jeg er god på, før jeg vet hva jeg er god på selv!

Derfor prøver jeg noen eksperimenter, for jeg duger ikke til noe! Egentlig, ikke som er oppdaget de siste 21 årene hittil i alle fall. Ikke kan jeg blogge, ikke kan jeg glede folk, ikke kan jeg spise 6 bananer på kort nok tid, og ikke kan jeg provosere! Ironi er også en meget skurrete tåke for dumdristige, lille meg!

Så her sitter jeg, alene og hjelpesløs. På jakt etter noe jeg faktisk kan!
Og ja… Den Oppbrekknings-drikken er ikke anbefalt forresten!

Vi reblogges!

Try to get my tarantella into my hand! (VIDEO)

Tenkte å vise dere litt om hvordan man skal få sin tarantella i hånda.
Men neida, Belle var vist ikke så keen på å klatre oppi hånda mi i dag.

Uansett, det jeg prøvde å demonstrere er:
Form den ene hånda di som en kopp, bruk to fingre fra den andre hånda di til å forsiktig berøre bakbeina.
Da skal den normalt sett gå oppi den hånden du har FORRAN den som er formet som en kopp.

Men som dere ser.. Ja, dere kan se hvor sammarbeidsvillig hun var akkurat i kveld.

Som jeg lover i slutten av videoen!
Jeg gir meg ikke! 😉 Må bare gi Belle en bedre dag å prøve seg på!

Vi reblogges!

Check out my new roommate, Fluffy! ^^

Den som enda måtte finne på å si at det er bare jenter som leker med dukker kan ta å skalpere av seg alt som er av kjøtt, hud og hår på hodet, øyeblikkelig!

I dag kom en ny krabat på døra mi.
Hans navn er Fluffy og han skal bo med meg i mange, mange år fremover.
Hans tid fra moren begynte å lage han, til han ble født tok 10 timer, og det er min fantastiske venninne Lillith som jeg har intervjuet på bloggen tidligere, som har laget han og dermed er hans mor.

Fluffy kan kanskje for enkelte virke skummel og skremmende, hvilket er bra da han skremmer bort type mennesker som jeg ikke vil ha i nærheten av den rustne sjela mi uansett! Kristenpakk, Belibere, etc.

Brevet fra Devil Dolls v. Lillith.
Kamera hadde litt problemer med å fokusere så derfor ble dette noe utydelig, og batteriene i kamera var så lave at jeg stressa ikke med å ta flere – Fluffy er uansett viktigst! <3


Prøvde å vise Fluffy utsikten fra baderoms-vinduet mitt, men han ville bare ned igjen med en gang. Forståelig nok – Hvem pokker liker egentlig sola og lyset?


Dette var den andre tabben jeg gjorde i dag.. Plutselig fikk han følelsen av å bli æresvoldtatt ved å bli kastet inn i noe som kunne minne om en tragisk rosabloggers fortapelige univers.. Unnskyld Fluffy <3 No more!


Jeg tror Fluffy har forelsket seg litt i Belle. Dette kan bli en kommende kjærlighetshistorie verden ikke har sett maken til på flere år!

Skulle bare en snartur på badet for å tømme rassen, da jeg kom tilbake ble jeg utrolig rørt av det min nye adoptivsønn hadde tatt for seg. Goingen min hadde satt seg til rette, og begynt å lese på en av de beste og viseste bøkene som er skrevet i menneskehetens historie. Takk Satan for at du har gitt meg en så underjordisk god “sønn”.

Har du lyst til å se andre bilder av Fluffy, mens han enda var hos Lillith, samt alle hans brødre og søstre? Har du lyst på et sånt morbid kjærlighetsbarn selv? Lik Devil Dolls-siden på facebook som er drevet av min gode venninne!
Men, dukkene er ikke gratise, bare så det er sagt ^^

Vi reblogges!

4999 facebook-venner + Få så mange forespørsler på kort tid!

Det er fortsatt en del som innbiller seg at man kan bli lykkeligere desto flere venner man får grefset tak i på facebook.
Faktisk har det gått så langt at det finnes egne grupper og applikasjoner som skal gi folk uendelig mange facebook-forespørsler på kort tid.

Jeg skal være den siste til å nekte for at jeg liker å få venneforespørsler selv. Det er liksom alltid spennende når man ser at det er noen som vil legge deg til. Og jeg tar alltid og godkjenner jeg, så lenge det ikke er noen jeg vet jeg ikke liker.

De fleste som har sendt meg forespørsler den siste tiden har faktisk vært ukjente mennesker jeg ikke vet av. Finnes ikke skeptisk i hele tatt, jeg bare godkjenner. Jeg godkjenner av en årsak: Desto flere venner jeg har på facebook, desto større sjanse er det for at flere får med seg oppdateringer fra nettopp denne bloggen!

Men så er det noe som kommer som helt naturlig. Uansett hvor mange venner man har på facebook, vil man alltid oppleve å miste noen med tiden.
Enten fordi at vedkommende har funnet ut at dere har så lite til felles at han/hun ikke ser vitsen, eller at han/hun har slettet seg selv fra facebook.

Som sagt, jeg godkjenner de som måtte ønske å legge til meg. Men jeg har vokst fra den tiden jeg sendte masse venneforespørsler til vilt fremmede, for morro skyld. Mange godtar, for veldig mange er nokså lite skeptisk, slik som meg.
Men selv om mange godtar, betyr det slettes ikke at de beholder deg så lenge.
Min erfaring er at det er de med mest felles interesser, stil og meninger som beholder meg.

Spessielt en del voksne damer, som ikke har helt den store forståelsen for mine interesser for morbide og også perverse interesser, har slettet meg fra det voksne og seriøse livet sitt. Helt greit det, for det var uansett personer jeg aldri har brydd meg om å følge videre.

Så kommer jeg til det kritiske spørsmålet!
Hva er poenget med å legge til utellelige mange venner på facebook? Hva er meningen med å melde seg inn i uendelige mange grupper og lignende som skal gi deg 100 forespørsler på en dag?

Mest sannsynlig er den største funksjonen den at flere vil forstå hvor stor tosk du er, etterhvert! De fleste som driver på med slik, er idiotiske, unge fjols med hjerneceller lagt i syre. De få aktive hjernecellene på slike mennesker er kun ute etter en ting: Oppmerksomhet!

Bruk heller tid på å finne de menneskene som virkelig gir deg noe bra utover lengre tid, ikke stress med å få uendelige mange venner, som før eller senere du vil finne ut bare gir deg mer ensomhet uansett; Rett og slett av den grunn av at dere er så forskjellige. Hastverk er lastverk. Og lastverk er noe jævla dritt.

Når du blir mer voksen vil du mest sannsynlig foreta en opprydding på facebooken din uansett, og da vil du komme til å slette de fleste 4000 “vennene” du en gang la til for gøy.

Med fare for å tråkke meg selv for hardt over den ene foten, avslutter jeg det hele her!
Og jeg håper jeg har klart å irritere noen med dette innlegget, da det i alle fall beviser at jeg faktisk har rett!

Vi reblogges!

-_ morbid med færre bekymringer _-

Kjære alle fallne engler som måtte rote dere borti bloggen min nok en gang.
Det er ingen hemmelighet at jeg er noe morbid av meg (Morbid betyr at man har veldig “usunn” interesse og humor knyttet til bl. a døden), og at jeg elsker ting som har med død og fordragelighet. Blant de beste filmene jeg kan se om og om igjen har vi Evil Dead, Saw, Hostel, Orphan og selvfølgelig Child`s Play-serien.
Jeg elsker låter med døden i fokus, og er heller ingen avsløring at jeg elsker låter som Coma Black (Marilyn Manson), The Black Parade (My Chemical Romance) og My Funeral (Dope).

Jeg er sykisk opptatt og glad i det som har med det helt mørke å gjøre. Dokumentarer syns jeg er kjedelig, og den siste dokumentaren jeg faktisk GADD å se ferdig var en dokumentar om folk som hadde “dødd” og stått opp igjen, og etterpå fortalt om sin nær-døden-opplevelse, og at de har vært på den andre siden, og også svevd over og utenfor kroppen og husket i detalj hva folk rundt den “døde” kroppen har sagt.
Slikt syns jeg er utrolig fasinerende.

Men kjære vennen, blir du ikke utrolig deprimert og dratt ned av disse interessene, tenker du?
Njai, jeg blir heller mer glad på en måte som ikke kan forklares da den må oppleves. Jeg kan personlig ikke forstå meg på de som prissetter liv og et nytt liv etter døden.
De som elsker å gå i lange lyse kjoler, spise jordbær i sola, og de som missliker regn… Slike folk skjønner igjen ikke jeg meg på.
Skulle jeg levd sammen med et idyllisk, konstant optimistisk og sunt menneske tror jeg at jeg hadde oppsøkt hjelp etterpå.

Vel, så til moralen.
Før var jeg veldig bekymret og veldig “mamma” for vennene mine. Jeg ville ikke vite av viss de drakk, for da kunne de bli så full at de gikk inn i døden ved å foreksempel ikke tenke seg om, og sette seg inn i bilen til en enda mindre edru sjåfør.
Jeg tror min morbidhet er en gave! For desto mer jeg elsker det sorte, desto mindre bekymrer jeg meg, desto lettere er livet blitt for meg. Jeg lengter etter døden, uten at jeg vil se på meg selv som en selvmordskanditat. Jeg prøver ikke å ta livet av meg, jeg har alt for mange ting på jorden jeg fortsatt skal oppleve.

Men nå har mitt blod holdt energi i kroppen min akkurat nok til å pese ut mitt budskap. Morbidheten i meg har gjort meg mindre bekymret og mindre deprimert. Ja, jeg kan klemme ut en og annen depresjon fremdeles, men etter at jeg ble så morbid og lært å prissette mørke, så har depresjondosene blitt adskillig mindre enn de noen gang har vært tidligere!

Så dømm gjerne mitt sorte fårr, men jeg syns likevel det blir feil så lenge du ikke er meg!

Gjett hvor jeg har gjort av meg på bildet!!!

Hva har Aylar gjort i dag?
Har han pugget fjellvettreglene på sofaen?
Har han vunnet i bingo?
Har han drivet med fluefiske?
Har han tattovert Mamma Mia-logoen på skuldra?
Har han lagt planer om å reise til Island?
Har han kanskje voldtatt ei hore?

Nei, nei, nei, nei, nei, nei.
Ingen av delene. Denne dagen har vært en sånn dag hvor jeg skulle gjøre unna noe jeg har utsatt noen dager, nemlig.
Jeg startet med å gå ned på Europris for å kjøpe meg en tak-og-vegg-mopp, for jeg må vaske hybelen før jeg flytter ut den 1. august, den andre tingen var også m.h.t flytting da jeg var på Domus og etterlyste pappesker, fikk fire bananesker fra fruktavdelingen.

Laget ny hjerne-gelè. To smaker. Gul nederst, orange oppå! ^^

Ikke nok esker, trenger fortsatt litt til, men i alle fall en fin start!
Ja, også har jeg sjekket litt rundt angående hva det vil koste med forskjellige “æren” hos dyrlegen på Oppdal. Etter jeg flytter inn den 1. august får jeg nemlig FIRE nye kjæledyr som jeg har sagt ja til å ta vare på. Fire helt utrolig søte dyr som jeg har fått helt gratis, med utstyr, bur og hele greia.

Hva jeg snakker om skal dere få se litt senere.
Ja, så må jeg heller ikke glemme Fluffy? Jeg får nemlig en FEMTE nye samboer snart. Altså alle de fem nye i tillegg til Belle (tarantellaen min).
Inntil da kan dere bare være smånysjerrige!

Men som plaster på såret for at jeg ikke avslører noe mer, enda, så skal dere få en liten video jeg laga nettopp

Vi reblogges!

-_ krybbens tredukke _-

Mitt hjem var en krybbe av tre, jeg var dukken alle ville leke med.
Barna ble eldre, men jeg vokste aldri mer opp.
I en støvfylt trekrybbe ble jeg satt på et mørkt, kaldt kott.
Noen rotter, fluer og edderkopper ble mine eneste naboer.
Ensomheten i krybben skulle legge et hat mot de som skapte meg.

I 75 år har jeg ligget på samme loft, under støv og spindelvev.
Gud som jeg hater dagens forbannelse, når dagens barn leker ute.
Som tortur er det å bare høre de, men ikke få leke med de.
Et hakkende plate er mitt liv, alle lidelsene bare gjentas og gjentas.

Men nå har jeg fått nok, jeg skal komme meg ut.
Jeg skal rive av mitt bein, og spikke meg et våpen.
Dukken med leketendensene har nå funnet et morsommere spill.
Barneblod skal spilles nedover gata, min hevn skal bli gøyal.
Alle som ikke har funnet meg, og lekt med meg før, kan nå angre.
For nå er det jeg som skal lege meg med dem.

Barn og voksne er herved mine voodo-dukker.
Alle skal blø, ingen skal unnslippe!
En hyggelig leke har testet sin 75 års tålmodighet,
nå er det over – Alt skal snus om, som liket i kisten.
Som dukken i krybben!

Viktor Herman B.
Krybbens tredukke.

_- the hell of death _-

du faller ned i den sorte gropa, rett ved dødes tjern
våkner igjen dagen etter, bare knokler du ser
en stank av fordervelse du kjenner noe stramt
i helvetes fåregård du har ramlet til
du er ikke alene, demonene samler seg rundt
du rangler deg fremover mot hetens tåke
i inntørkede ganer og bein du rasler over

morroa er på din side for lengst forbi
vingene til satan du hører i det fjerne
lyden kommer nærmere for hvert minutt
mørket blender deg i å se din frykt
bare stanken og usikkerheten skremmer
men snart skal alt overgås,
snart skal du glemme alt du fryktet før

Offentlig unnskyld til alle lesere på bloggen min..

Kjære forferdelige verden.
Mine lesere skal virkelig vite at jeg er ute å kjøre om dagen. Nei, jeg har ikke begynt å kjøre verken lettmotorsykkel, motorsykkel, traktor eller bil.

Et metaforisk langt ute å kjøre. Og jeg tror jeg burde hatt litt mer støtte og kjærlighet i live for å ikke klikke helt snart.
I skrivende stund har jeg nettopp gjort mine trofaste lesere en kjempetjeneste ved å spare dem for verdens største videodritt.
For to timer siden filmet jeg en videoblogg som rett og slett ble utrolig respektløs og ufattelig kjedelig.
Det verste er, jeg satt til og med og redigerte på den. Jeg la egentlig ikke noe sjel i den i hele tatt. Ferdigresultatet ble klippet ned til 8 minutter, da den originalt var på 10 minutter.

Videoen var bare noe jeg ville lage fordi jeg var overtrett. Overtretthet kan virke morsomt det, men denne videoen ble bare så utrolig kjedelig at jeg er sikker på at jeg ville mistet minst 5 lesere om jeg hadde valgt å legge den ut. Den er nå slettet fra min pc, for å forhindre at omverdenen aldri får sett den.

Generelt er livet mitt mer og mer blitt formet som en usmakelig suppe. Jeg har ikke gjort noe spessielt underholdende, minneverdig og engasjerende på lang stund. Det hender jeg får lurt meg til å finne på noe der og da, men jeg har liksom glemt nå hva jeg har gjort. Sliter å krydre livet mitt med noe som for meg føles tilfredstillende. Alt er liksom gjort før,hverdagen er en gammel linyl som hakker om og om igjen..

Fortsetter å gjøre de samme feilene igjen og igjen. Fortsetter å kjede meg i hjel, enda verre – Fortsetter å kjede andre i hjel med meningsløs vås. Hvorfor kan jeg ikke bare innse det? Hele mitt liv er bassert på en katastrofe, jeg er en katastrofe.

Hvor mange venner har jeg hatt i årenes løp som har holdt ut særlig lenge? Æehm…. Nettopp!
Hva faen tenkte mine skapere på da de lot være å dynke meg i søpla da jeg kom ut som et usmakelig foster?

Kvalm er jeg blitt av mitt eget selvbilde. Hver eneste dag spyr jeg ut ubetydelig svada på foreksempel denne bloggen, som jeg kunne spart samfunnet for. Jeg kunne hoppet fra et fjell for flere år siden, hadde det ikke vært for at jeg valgte et fjell som var bare alt for bratt sånn at jeg fikk for god tid å tenke. Kunne kuttet mine årer med en hvilken som helst kniv, men igjen er det en samvittighet for de som må tørke opp etter meg som stopper!

Hvis det skulle være noen som helst mening i at jeg sitter på vår gudsforlatte klode – Så håper jeg sannelig at jeg snart finner den. Hvor lite sjarmerende er det egentlig å sitte alene på en rundt 15 kvd liten hybel i en alder av 21 år, mens jeg spiser kald sodd og prøver å syte ut mine tanker i håp om at jeg i alle fall har tømt meg såpass at jeg skal få sove når jeg legger meg om noen minutter, eller kanskje timer?

Har selv formet meg gjennom årene som en lat, uinspirerende, sjalusifylt, temparemangsfylt og udugelig idiot! De få som finner meg inspirerende i dag, synes det ene og alene fordi jeg må være en av de største taperne som er oppdaget på min alder i dag! Enten det eller så er det mennesker som har et ufattelig kjedelig liv selv, som finner mitt liv mer spennende å snoke i.

Hvis jeg ikke våkner i løpet av dagen antar jeg at noen har gjort meg selv og himmelenglerne en bjørnestor tjeneste.
Jeg vil ikke dø liksom, men faen hvordan skal jeg egentlig få til å dø, når jeg ikke en gang i hele tatt har levd på lenge. Akkurat nå, er jeg like spennende som en muglet ost i et råttent kjøleskap fylt av tomhet og noen gram grusomhet.

Kjære alle sammen, jeg er drit lei av å skuffe dere.
Jeg er ikke lenger den jeg burde være. Jeg er kjedelig, og dere fortjener bedre!
Om dere akter å forlate meg, dere siste som enda sitter her – Faen som dere har min fortståelse!

Bare vit det!

Vi reblogges?