Tenkte bare å informere om at jeg skal være litt lite tilstede igjen, and hard to get!
(Det er en Narvesen-pose jeg holder)
Tenker forresten på å skaffe meg totaltforbud mot norske filmer etter Trolljegeren er sett nå. Er så dritt lei norsk film!
Søppel, søppel, søppel, som regel!
Vi reblogges!
En felles forbannelse vi alle er rammet av er foreldring. Mennesket eldres hver dag, hele tiden – Totalt umulig å stoppe!
Jeg tror faktisk at noe av det som er mest tabu for folk i dag, er faktisk det faktumet. De færreste liker å tenke på å bli eldre.
Jo, de på 12 og 15 år vil jo bli eldre, alle unge mennesker vil jo gjerne bli 21 sånn at de kan kjøpe det de vil på polet, sånn at de kan leie de verste grøsserne, ta senge-lappen, bil-lappen, også videre. Men så skal det helst stoppe i 20-åra.
Sannheten er at du slutter ikke å eldres selv om du har fylt 20. Det er ingen som forblir 20 inn i evigheten.
Med årene skal vi merke at kroppen skal svikte mer og mer. Hukommelsen skal begynne å svekke deg. Håret mister mer farge, og hodet mister mer og mer hår. Noen er tidligere utsatt enn andre utifra hvor god helse man har unnet seg.
For meg føles det ut som alderprosessen har startet å tikke nedover alerede. Skal jeg være ærlig med dere, og meg selv så er det ikke noe som bare føles som, det er sånn!
For etter å ha fylt 20 går det bare nedover. De fleste slutter å vokse. Og det er nå man kan begynne å legge på seg, dersom man ikke er godt trenet fra før. De som fra før aldri kunne legge på seg grunnet stor forbrenning vil merke at forbrenningen ikke er like god som den var. Og fettet vil bli tydeligere med åra. Før man vet ordet av det er man en krokete, utrent Bjarne Brøndbo som sitter alene og glemt – Og da er det ikke lenger noe rai rai.
Vel, jeg er fortsatt ung til å nettopp ha trukket billett inn i alderdomnedtellingen. Men jeg har merket enkelte nedturer alerede. Foreksempel hadde jeg en noe bedre fantasi som 15 år, enn jeg har nå. I dag må jeg bruke mer tid på å få til de helt gode historiene som jeg skal skrive og dele med omverden, om det i hele tatt blir noe av. God og aktiv fantasi har jeg fortsatt, for all del, det er ikke det – Den var bare bedre før. Bedre, raskere, mer original og mer spektakuler.
Nå har jeg begynt å “stjele” mer fra andres eventyrverden, når jeg skaper noe.
Ikke alt er bare en sorgprosess heldigvis.
Før så skulle alt gjøre i en kanonfart. Selv om jeg foreksempel hadde bedre hukommelse og fantasi før enn nå, så har jeg likevel en bedre tålmodighetsevne og evne til å se gjennom ting og utføre ting litt mer, enn før. Før så bare løp jeg mot mine mål, og på veien ble det veldig mange ting jeg ignorerte av småfeil. Nå har jeg en bedre evne til å se mer mellom fingrene, og se at det er tid for å faktisk gå tilbake og forbedre det jeg har gjort tidligere – Fremfor å bare løpe fra det ene prosjektet til det andre, og ikke ta meg tid nok til å gjøre det beste. Hastverk er lastverk.
Men utenom det så kan jeg ikke si at det er så mye mer positivt jeg har vokst på, utenom at jeg har blitt flinkere til å gjøre noe med problemer og ikke bare sette meg ned og deppe. Jeg har blitt flinkere til å foreksempel fokusere på positive ting i negative perioder, ved å foreksempel gjøre ting jeg liker, fremfor ting som jeg ikke kommer noen vei med uansett som å foreksempel sutre og klage og tro at ting skal bli bedre av det.
Ja, og der sa det også stopp på de positive tingene med å gå nedover alderdommens mørke trapp, som en dag skal ende i døden.
Det er ikke noe hyggelig, men det er i alle fall et faktum at tiden flyr. For hvert eneste sekund mister vi langsomt den ene muligheten etter den andre. For hver dag er det noe helt fantastisk vi kunne ha gjort, i stede for det vi valgte å gjøre i stede. Tiden flyr ikke med vinger, men likevel tar den stadig noe fra oss av sjanser vi ikke får igjen. Hver eneste dag har en helt unik mulighet vi ikke får i like sterk grad den neste. Alderen blir høyere, evnene våre skal sakte, men sikkert bli lavere.
Individuelt er det når nedtelligen begynner. Men den kommer en dag for alle. Det er det eneste sikre i alt det usikre!
Lev nå, for en dag sitter du der alene rundt ei potte med piss – Og ingen av vennene dine husker lenger hvem du er, og de som er yngre vil ikke ha noe med deg å gjøre, bare de som må tørke rævva di hver dag fordi det er jobben deres!
Vi reblogges!
fjorårets vennskap
så sitter jeg her igjen da, med denne følelsen
hvor ble det egentlig av vårt vennskap?
det bare forsvant ved høsten som kom, og gikk.
jeg elsket deg den gang, jeg savner deg nå
vi lo sammen, lo av andre og hverandre
du tilkalte meg etter du var ferdig på jobb,
vi skulle møtes igjen noen minutter
nå er du bare her, uten å svare meg mer
jeg var dum og sa ting jeg ikke burde
jeg angrer bittert på ting jeg sa da
forelskelsen blendet meg, og jeg ble redd
alderen oss i mellom gjorde meg så usikker
hvorfor skulle alt bli sånn det ble?
ingen kunne klemme meg som du
ingen kunne oppmuntre meg sånn
plutselig skulle jeg bare ikke høre mer
verken av din stemme eller sjarm
vet du har dine forpliktelser
jobb og familie som ikke jeg har
hadde likevel håpet på et svar
om jeg bare fikk vite om det fortsatt er håp
hva du tenker om vårt vennskap i dag
vi hadde noe helt magisk vi to
er all sanden bare glidd bort med vinden?
kjære venn,
kan du hver så snill,
hvis meg litt nåde..
jeg angrer,
og har savnet deg
et veldig langt år nå….
Frankenstein er en eventyrfigur vi fleste har hørt om, men hvor mange kjenner til historien som Mary Shelley debutterte med anonymt i 1818?
I filmen møter vi Victor Frankenstein (spilt av Kenneth Branagh) som blant annet mister sin kjære mor. Han blir helt fra seg og lover seg selv at han skal finne løsningen som gjør at ingen lenger trenger å dø. Han reiser fra sin familie, for å studere i Ingolstad. En av de som skal savne han mest er hans søster og nå forlovede Elizabeth (spilt av Helena Bonham Carter), mens han er borte sender hun flere brev til han, som lovet.
Da hun til slutt ikke har fått svar på en god stund kjenner hun at det er noe galt og tar avgjørelsen om å finne han.
I mellomtiden har Victor fått nytt liv i noen gamle ideer fra sin mentor Dr. Waldman (spilt av John Cleese), som dessverre nå også har falt fra. Victor har bestemt seg for å sette sammen råmatrialle fra døde mennesker. Dvs diversje kroppsdeler fra den ene døde personen etter den andre. Han har nemlig funnet oppskriften til å skape liv på nytt, til tross for klare advarsler fra Waldman.
Victor lykkes til syvende og sist med sitt stormannsgale prosjekt, men så fort han har lykkes ønsker han raskt å drepe sin oppfinnelse igjen! Han lykkes ikke, og skapningen hans som i senere tid er mest kjent som Frankenstein, er ute i det fri.
Frankenstein-monsteret (spilt av Robert De Niro) er i utgangspunktet et missforstått freak som har en drøm om å skaffe seg venner. Hans første møte med menneskene ute på gata er ikke av de gode da befolkningen raskt lar sine fordommer mot hans ytre ta overhånd, og de går til angrep på stakkaren. Frankenstein-monsteret forsvarer seg kun med nødvendige handlinger, men hans fysiske overevner gjør at folk hater han enda mer da han klarer å drepe noen i selvforsvar.
© Bilde tatt fra dvdbeaver.com
Uhyret klarer å komme seg vekk fra gata og finner raskt en grisegård som han sniker seg inn i bingen til, forså å overnatte i grisebingen. Mellom en sprekk inn til gårdens enkle trehus overhører han menneskenes kjærlighet og samspill, og det er tydelig at han ønsker seg en familie selv når han finner ut hva det er for noe. Han legger anonymt igjen fra seg mat til dem da han finner ut at de ikke har de helt gode rådene til vinteren. Familien skjønner naturligvis ikke hvor den anonyme hjelpen kommer fra, men er svært takknemlig. Da de til slutt får sett utseende på “den reddende engelen” deres, jager de han ut med vold…
Frankenstein-monsteret er knust, og vil ha hevn!
Han finner igjen dagboken til sin skaper Victor og leser hvordan og hvorfor han ble skapt. Han finner også ut hvor Victor bor, og bestemmer seg for at han skal få sin skaper til å skape en kvinne til han, på samme måte som han selv ble skapt. For å få Victor til å skjønne alvoret lar han sine hatefulle sider trå frem, fremfor de gode sidene fylt av kjærlighet. Frankenstein-uhyret går langt for å få sin drøm om en kvinne og venn oppfylt, og man kan trygt si at de metodene ikke ville funkert like godt i virkeligheten for de som ønsker seg en venn eller kvinne.
© Bilde tatt fra brassgoggles.co.uk
© Bilde tatt fra 24.media.tumblr.com
Jeg skal stoppe å fortelle mer av handlingen nå. Resten lar jeg bli igjen til dere som enda ikke kjenner til hele eventyret.
“Mari Shelley`s Frankeinstein” er tro mot originalen. Den er regissert og satt sammen på en troverdig og ærefull måte, som ville gjort Mary Shelley stolt! Kenneth Branagh, Helena Bonham Carter og Robert De Niro er alle store stjerner, som også i 1994 gjorde stor ære på Frankenstein-legenden! Musikken er briliant, hele filmen er en klassiker som virkelig fortjener å få sitt eventuelle støv vasket vekk.
Dette er en klassiker som er verdt mer enn bare en titt!
Terningkast 
Vi reblogges!
I de årene jeg har herjet her inne har jeg flere anledninger lekt meg med blasfemi og fornærmet på met x-antall kristne.
Nå skal jeg komme med noen tanker om hva jeg tror, eller ikke tror. Den eneste bibelen jeg eier er den satanistiske som kom ut på 60-tallet.
Om jeg er satanist eller ikke, finner ikke meg som interesangt. Merkelapper er jeg ferdig med, tror jeg.
Såå, hva er min filosofi og mening om livet?
I følge min teori er ingen mennesker helt like. Ikke en gang fra fødselen.
Det er ingen som foreksempel bare blir homofil, pedofil, bifil, heterofil etter som man blir påvirket av det rundt.
Man er født med den legningen man har. Man kan ikke bare drive ut en legning.
Kristne fanatikere forteller åpenhjertelig om homofile som har fått født seg selv på nytt, og at de hadde så mange fæle tanker som homse.
Det at mange homofile har hatt det vanskelig med seg selv er ene og alene fordi enkelte idioter i samfunnet ikke har godkjent de, og det er slike mennesker som gjør at mange homofile får en ide om at det de tenker, føler og gjør er feil, skittent og umoralsk! Jeg sier ikke at det er kun religiøse mennesker som har skylden for dette, men svært mange uåpne mennesker generelt.
Hadde bare samfunnet hatt et ENDA mer åpent sinn for at vi alle er forskjellige, så hadde vi ikke hørt om folk som tar livet sitt fordi de ble så grundig hatet av mange ignorante vampyrer!
Skal ikke peke fingeren mot noen! For det er ikke bare kristne fanatikere som kveler mange grupper i samfunnet, det finnes ikke-troende også som ikke klarer å ha et åpent og frisk sinn til andre som er unike enn dem selv.
Så, til mitt synspunkt på øvre makter? Hvis jeg skal være helt ærlig med meg selv så tror jeg ikke på noen Gud, djevel eller andre makter som ligner, enten ondt eller godt. Jeg tror heller på glede og tilfredstillelse på jorden, enn en himmel etter døden. Jeg tror heller på smerte og depresjon på jorden, fremfor et helvete etterpå.
Nøkkelen til det glade liv er en svært individuell kode. Fellen til depresjon er også minst like individuell.
For meg er nøkkelen til “himmelen” på jorden å ikke kjede meg, jeg må ha noe å gjøre. Dersom jeg stopper opp og slutter med det som opptar meg, og bare lar den ene drømmen etter den andre gå forbi når jeg har sjansen, da blir jeg til slutt deprimert og faller i “helvete” som vi har mens vi lever på jorden.
For meg er depresjon det som oppstår hvis jeg foreksempel ikke får lov til å være meg selv, hvis jeg foreksempel ikke får sett de jeg elsker og er glad i. Hvis jeg ikke får omløp for å tømme mitt beger av meninger og tanker. Hvis jeg metaforisk sett blir sittende og bare stirre på alt jeg tenker på, alt jeg har lyst til og drømmer om… Hvis jeg for lenge utsetter alle mine prosjekter og kort sagt utsetter alt jeg tenker på å gjøre – samma hva – så blir jeg til slutt plassert i det mentale helvete på jorden.
Så jeg lever for å tilfredstille mine egne drømmer, håp og ønsker. Jeg lever for å fortelle DERE hva jeg tenker og gjør på.
Det er min filosofi. Det er jeg som er min Gud. Og det er jeg som er min djevel.
Satan og Gud som beskrevet i religiøse bøker, finnes ikke. Ikke for meg!
Jeg er min egen herre, det er jeg som bestemmer om jeg skal lide, eller ha det bra.
Slik burde det også være for deg, og de rundt deg.
Noe annet for meg finnes ikke sunt, eller rett.
Hva tror du?
Vi reblogges!
Definisjonen på original har like mange versioner som det finnes stjerner på himmelen. Hvis originalitet skal være å ha kun klær som INGEN andre har, ja da er de flest av oss ikke original. Det popper stadig opp “nye” ting som egentlig ligner veldig på noe som er laget før. Det kommer stadig nye idoler som ligner på tidligere ikoner som ikke er like pop nå lenger, enten på grunn av alderen, dop, eller død. Eller kombinasjonen.
Alerde nå ser jeg at dette innlegget er litt bullshit! For hvem skal egentlig komme å si at du IKKE er original selv om du stadig tenker mange tanker som er tenkt før? Hadde du kun tenkt opp igjen tankene til èn bestemt person, ja da hadde du vært helt uoriginal i tankegangen. Men best sannsynlig så er tankene dine og dine ideer uoriginale fordi de ligner på tanker som flere forskjellige har tenkt på. Med andre ord blir du da en unik sammensettelse av flere andre mennesker. Dermed; ORIGINAL PÅ DIN MÅTE!
Vet dere hva, jeg suger til å skrive i dag, så derfor har jeg heller prøvd å grave frem et litt tydeligere poeng på video:
Så nå gjenstår kun et spørsmål:
Er du en mann/kvinne… Eller er du en muppet?
Vi reblogges!
Det er ikke alltid filmer skal ende slik som forfatterne i utgangspunktet ønsket det. Poltergeist III er deffinitivt, med et tungt sukk en slik film.
Carole Anne (spilt av Heather O`Rourke) har nå havnet hos sin onkel og tanke i Chicago. Hun har havnet på en skole, en spessialskole og mobbes av medelever på grunn av hennes fortid med spøkelser som ingen tror noe særlig på. Psykologen hennes Seaton (spilt av Richard Fire) er heller ikke en av de som tror hennes historie og har sine meninger om at alt er innbilning, og at Carole Anne i tillegg er en mester på å manipulere andre til å tro at de ser ting.
Settingen i denne filmen er som de to første filmene, de døde fra den andre siden vil ha tak i Carole Anne.
Den kortvokste damen Tangina Barrons (spilt av Zelda Rubinstein) er den eneste utenom Carole Anne som er med i denne filmen som også var med i film I og II.
Hun er fortsatt til stede for å gjøre alt hun kan for å hjelpe Carole Anne fra de onde kreftene, og det skal ikke være bare lett.
Som i film II så er fortsatt predikant-spøkelset Henry Kane (denne gang spilt av Nathan Davis siden Julian Beck fra forrige film døde) ute etter den svært unge jenta.
Han gjør det han kan for å lokke sitt offer inn, slik at han selv kan gå inn i lyset og få fred. Han manipulerer og lokker henne blant annet ved hjelp av speil og en rekke andre ting som kan lure et barn, eller noen andre for den saks skyld. Og han får nesten tak i henne, igjen.
© Bilde tatt fra skrekkmania.com
Til tross for at filmen er flyttet til et annet sted, med nye rollefigurer er denne filmen egentlig bare et forsøk på å lage en ny film for å hedre de to første. Det hadde egentlig holdt med to filmer. Ikke at denne filmen er så dårlig, men den var ikke like nødvendig. Musikken i denne er helt grei, filmen byr også på en gjeng ungdommer som skal trosse enkelte grenser ved å foreksempel bade i et basseng etter stengetid. Skuespillerne er flinke nok, men historien er kjedelig. Den går på repeat.
Det mest tragiske med hele filmen er slutten. Som nevnt ovenfor ble ikke slutten på filmen slik som den skulle vært i utgangspunktet. 12 år unge Heather O`Rourke som spilte Carole Anne Freeling i alle Poltergeist filmene døde nemlig før innspillingen av denne filmen ble ferdig. Så hun fikk ikke blitt med i alle scenene som hun skulle. Jeg skal ikke fortelle hvordan filmen slutter. Men plutselig på slutten kommer Tangina opp med en latterlig lett løsning som vil sørge for at Carole Anne aldri vil få mareritt igjen. Dette er enda en Poltergeist-film med lykkelig og snill slutt, men som sagt; Dersom det skulle være så lett som det viser seg å få vekk alle spøkelsene, så skjønner jeg ikke hvorfor Tangina bare kunne gjort det i den første filmen..
© Bilde tatt fra splatterwelt.ch
Men som også er nevnt noen ganger nå, man kunne virkelig ikke forutse lille Heathers skjebne på forhånd, og selv jeg skjønner at det ikke er bare-bare å skrive om en film når hovedinnehaveren dessverre sovner inn. Før jeg ruller terning, vil jeg legge inn et lite ord: Dersom du liker skrekkfilm, og enda ikke har sett Poltergeist-filmene, så vil jeg ambefale det, til tross for at denne filmen er en svak film, rent filmmessig. Med tanke på hva som dessverre skjedde med Heather O`Rourke så er avslutningen i denne filmen unnskyldt. Heather O`Rourke var en ufattelig god skuespiller, hun døde bare 12 år gammel i 1988, og hadde en stor karriere forran seg, om det bare ikke skulle gå slik det gjorde.
Det er faktisk Heather O`Rourke som gjør denne filmen verdt å se. Ikke fordi at filmen er spessiel fordi hun døde da den ble spilt inn, men fordi at den lille jenta virkelig leverte mens hun enda kunne. Hun var et talent, en sjarmør og hun kunne spille Carole Anne som ingen andre kunne ha gjort i stede!
Dessverre må jeg dømme denne filmen proffesjonelt, ved å legge de emosjonelle faktaene til side.
Terningkast 
© Bilde tatt fra listal.com
Rest in Peace
Heather O`Rourke
1975-1988 <3
Vi reblogges!
Hvilken skrekkfilm-fanatiker har vel ikke sett og hørt om Poltergeist-trilogien?
I Poltergeist II er de fra den andre siden igjen ute etter den lille jenta Carol Ann. Siden forrige film har den idylliske familien flyttet inn til Carol Anne sin bestemor. Carol Anne er sterkt knyttet til sin bestemor (spilt av Geraldine Fitzgerald), og under en samtale finner de ut at de har noen helt spessielle evner felles. Som også Carol Anne sin mor har. De har alle evnen til å se inn i fremtiden.
En sen natt går snille, søte og uskyldige Carole Anne bort til sin hvilende bestemor, og kysser henne god natt. Da hun går på rommet sitt ringer leketelefonen hennes, og det er bestemoren på den andre enden. Carole Anne ønsker bestemoren god natt og legger seg for å sove. Da Carole Anne og broren Robbie (spilt av Oliver Robins) står opp neste morgen finner de foreldrene holde rundt hverandre, mens moren gråter og må fortelle barna at bestemoren dessverre har gått bort i løpet av natta.
Carole Anne tar dette veldig rolig, og sier at det går bra.
Hittil kan dette virke som en veldig trist film, og Poltergeist-filmene er på flere måter nesten mer triste enn skumle, da musikken i filmen er veldig emosjonell og følelsesrørende. Men den kan også virke noe nifs, og den har sine nifse sider.
© Bilde tatt fra halfmanhalfmovie.com
Da predikanten Henry Kane (spilt av Julian Beck(døde året før filmen hadde premiere)) dukker opp blir lille Carole skremt fra første sekund. Det viser seg tidlig at Henry Kane ikke er en snill gammel mann som liker å snakke med folk, slik han gir inntrykk for. Sannheten er at han forakter familiens kjærlighet til hverandre, og akter å gjøre det han kan for å skremme, og splitte idyllen.
Samtidlig som familien stifter ufrivillig bekjentskap til Henry Kane, blir de også kjent med den langt mer hyggelige og snillere indianeren Taylor (spilt av Will Sampson(som døde året ETTER filmen hadde premiere..)). Taylor er en riktignok en snodig mann, og det er lov å være skeptisk til han også, men det viser seg at han slettes ikke er noe ond, han vil heller hjelpe, og det får han heldigvis lov og godkjennelse til.
© Bilde tatt fra aptn.ca
Filmen blir på enkelte scener noe skremmende for de minste, men for de mer voksne så er kan det ikke falle meg at denne filmen er veldig skummel. Effektene i filmen er noe oldschool, men samtidlig underholdende. Spessielt en viss tannregulering-scene, er faktisk noe unik, selv om den ble laget på midten av 80-tallet.
Til tross for at filmen spiller på mange foreldres frykt om å miste noen av barna, så er dette likevel en snill film, sammenlignet med mange andre. Uten å røpe for mye, går det langt bedre med Carole Anne-karakteren enn det dessverre til slutt gjorde med skuespilleren Heather O`Rourke som døde som 12-åring etter at Poltergeist III ble ferdig. (Skal se film 3 i løpet av kvelden, så dere får vite mer om den da).
Alt i alt er Poltergeist II en grøsser for familien. Kanskje ikke for de absolutt minste, men jeg tror at de fleste over 11 år og oppover skal klare å se denne filmen, så lenge de har noen voksne i nærheten i alle fall.
Jeg klarer ikke helt å legge fra meg det faktumet at lille Heather O`Rourke i virkeligheten forlot verden i 1988 som 13-åring, noe jeg klarte å få med meg på en nettside nå nettopp, og jeg kan vel si at jeg med akkurat det oppe i hodet gruer meg litt til å se den siste filmen med henne nå som jeg vet akkurat dette.
© Bilde tatt fra skrekkmania.com
© Bilde tatt fra postmortemdepression.blogspot.com
Men ja, nå er det fortsatt Poltergeist II jeg skal anmelde…
Musikken er emosjonell, vakker og veldig nydelig. Skuespillerne leverer, og det eneste som egentlig slår litt nedover er at enkelte av effektene blir for overdrevne, det blir rett og slett litt for mye av det gode når det kommer til enkelte av spessial-effektene på slutten.
Terning skal rulles på slutten.
Terningkast 
Vi reblogges!
Regnfulle dager er dager det også. På barneskolen ble jeg lært en masse ting, bare to av de tingene husker jeg i dag.
1. Godkjenn alle type mennesker.
2. Hver glad og fornøyd uansett årstid og vær!
I dag er det nok en regnværsdag i regnværs-bygda Oppdal. Jeg våknet opp med først panikkangst, for jeg fikk for meg at det var mandag, og at jeg dermed hadde glemt å sende meldekort til Nav! Så kom det en liten ønskefe og fortalte meg at det bare var lørdag og at jeg kunne slappe av, puste rolig inn-ut og faktisk sove litt til, og så sende meldekort i løpet av denne dagen.
Joda, så jeg sovnet igjen. Også våknet jeg igjen, heldigvis! Tragisk i tilfeller når man ikke våkner igjen. Eller trist med tanke på at jeg fortsatt har masse oppvask jeg skulle tatt først.
Da jeg omså våknet igjen kom den ene erotiske tanken etter den andre, jeg var så stein hakke kåt i mårres! Jeg bare MÅTTE rive tak i det nærmeste tørkepapiret og gi meg selv en god gammeldags håndjobb! Så etter at jeg hadde skyldt flere fremtidlige versioner av meg selv i dass, bestemte jeg meg for å sjekke sparekontoen. Jøss da, fortsatt penger igjen – Ikke verst!
Såå jeg gikk ut – På jakt etter nyeste Nemi-bladet, sommerutgaven vel og merke!
Narvesen viste seg å være det rette stedet for meg i dag, da jeg faktisk fant det der. Det er mer jeg kan si om Kiwi eller Rema 1000, enda…
Betalingen gikk rask og smertefritt, og vips var jeg jammen meg på vei ut igjen. Haha, jeg hadde vært høffelig mot kong Natur jeg, og sagt nei til bærepose, for å spare miljøet. Som takk regner det når jeg skal hjem igjen. Hele opplegget endte med at jeg satte meg ned og venta på at verste regnet skulle roe ned hormonene litt, så jeg kunne gå hjem uten en søkkvåt Nemi i handa.
Men, jeg kan ikke sitte her å trøkke ut mer vås nå. Oppvaska skriker etter meg som ei kåt jomfru på soveværelset! Jeg har mine våte plikter å utføre, sånn at kåken ikke blir overtatt av skitt og lort.
Ha ellers en fortryllende helg..
Vi reblogges!
Et hvert forbilde får før eller senere sin egen bok. En bok som noen andre har tatt seg bryet å skrive. Gyldendal har blant annet gitt ut “ALT”-om Lady Gaga og Justin Bieber-bøkene. I mange bøker om de store kjendisene får du vite ALT om favorittingene deres.
Det er en stor stjerne på den store kjendisveggen som enda er forbigått. Rett og slett fordi dette er en så vanvittig kul og litt skummel person, at jeg tror rett og slett ingen har turt å laget noe bok om han enda. Med fare for å skrive noe feil. Jeg kan godt forstå det, selv om jeg tror vedkommende som er så kul egentlig hadde tatt det veldig bra. Men siden ingen andre har gjort det enda, har han nettopp bestemt seg for å gjøre det selv, for fansens skyld. Kjære alle som skulle være i tvil, her får dere MINE favoritter!
Tv: True Blood
Film: The Rocky Horror Picture Show
Godteri: Vingummi og skum
Kunstner: Brian Hugh Warner/Marilyn Manson
Farge: Sort
Bok: Et Norge I Krig
Sangere: Marilyn Manson
Band: The Cumshots
Sang: I følge Ipoden min er det “Bad Things” fra True Blood som er desidert mest spilt, men tror likevel jeg må svare The Fight Song av Marilyn Manson
By: Trondheim
Årstid: Vinter
Måte å slappe av på: Da er telefonen helt skrudd av, og en god slasher/thriller/grøsser er satt inn i Blu Ray-spilleren
