Som barn var jeg noe engstelig for å være megselv. Redd for å være det barnet jeg ville være.
Det var av den grunn at spessielt etter jeg begynte på Vollan “Bedritne” Skole (barneskolen) så ble jeg i en stund mobbet og plaget for å være outsider, barnslig og tragisk. Jeg holdt meg mye for meg selv, og fikk ikke helt leve ut barnet i meg.
Det har satt sine sår nå, og barnet i meg blomstrer mer og mer ut og opp av meg nå enn da jeg VAR BARN.

Altså det skal jo ikke ut, men det vokser igjen, etter at jeg har holdt det ned i alt for lenge.
Jeg er uten tvil hele Norges, hele Trøndelags og hele Oppdals svar på Michael Jackson når det kommer til å aldri bli voksen. I dagtidlig har jeg og min selskapssyke samboer Fluffy tatt oss rett og slett en tur ut, før sola står opp. Ingen av oss liker verken sol eller lys. Eller folk for den saks skyld.
Derfor pøste vi ut i rundt 4-tiden i dagtidlig, dessuten er det stor sjanse for at Fluffy ville spist et barn, en prest, eller en ekkel Opp eller Opdalingen-journalist om vi hadde vært ute på dagtid. Og da hadde jeg havnet i buret, kun fordi at Fluffy egentlig har gjort Oppdal en større tjeneste, som de fleste sivile aldri ville forstått.. Hehe… I bestefall hadde han spist hun heimkunnskapslæreren på Oppdal Ungdomskole som jeg aldri kom overrens med ^^

Jaja, nok skriverier!
Jeg elsker deg Fluffy, det skal du aldri tvile på. Selv om du har prøvd å omskåre, skalpere og likvidere meg i søvne ett par ganger, så er jeg fortsatt like glad i meg som om du skulle vært min biologiske sønn!

Sensur på hva Fluffy hadde i tankene her ^^

Klokken er intet mer enn halv seks tidlig på dagen, og Fluffy ligger og tar seg en strekk ^^

Ingen tvil om hvem som hersker av disse to ^^

Etter at min skjønne venninne Lillith skapte Fluffy ble livet så utrolig forvandlet bare på noen få minutter!

Elsker seriøst den dukken, og jeg håper på å få beholde den og aldri miste den! Den skal være med meg resten av mitt forfalne, morbide liv ^^

Vi reblogges!