Hepp!! Okei, så jeg vet at det har blitt et par innlegg som først og fremst BARE fokuserer på gammelt oppgulp den siste tiden, og vel, jeg håper dere ikke har så VELDIG mye i mot det for her kommer ihvertfall et innlegg til med et aldri så lite hint av flashbacks, superklein hårfrisyre (som jeg sliter veldig med å forsvare en dag i dag), og ja.. Bon appetitt også videre!..
TUUUUUUUSEN takk til dere som eventuelt nå har sett begge to, og helt avslutningsvis, og HELT, HELT ærlig her nå: Sånn på en skala fra 1-600 – hvor håpløs syns dere egentlig den hårklippen min her var? 😮
Forresten, ikke svar på det.. Eller jo, kanskje!.. xD
Fremtiden er og blir som et fuktig glasshus overfylt med tåke og dugg. Man kan kanskje se et og annet, men det er stort sett nokså vanskelig å kunne se noe som helst alt for klart. Og med tanke på hvor mange erfaringer jeg nå har med å foreksempel grue meg til en ting, som så IKKE har skjedd fordi det i stede har hendt noe HELT ANNET, ja så er det igrunn ganske tullerusk at jeg fremdeles sløser bort så mye energi på å uro meg for en rekke nokså så spesifikke ting.
Det er blant annet ikke ingen hemmelighet at jo eldre man blir, jo mer øker muligheten for at man får et eller annet man rett og slett ikke vil ha. Kreft, demens, hjerteinfarkt, slag, nyrestein, ja hele forbanna morskaka. Slike ting man helst ikke skal sløse bort tiden man har som frisk (og noen lunde ung) på å tenke på, men som jeg har tatt meg selv i å tenke ganske mye på den siste tiden. Og det blir ikke akkurat bedre når først har begynt å ransake familietreet mitt..
Men jo da, selv om ganske mange i familien min, på både mor og far-siden, har vært offer for en del forskjellige ting som uten å overdrive skremmer meg en del, så er det likevel ingen garanti for at JEG får noen av disse tingene. For det første så var jo de aller fleste av de jeg vet om over en viss alder da de forskjellige tingene først kom. For det andre kommer jo heldigvis verden stadig litt nærmere den awesome oppfinnelsen innen medisin og jalla-jalla etter den andre. Og for det tredje, jeg er verken pappa, mamma, søsknene mine, onklene mine, eller tantene mine.
Og for det fjerde.. Ja så er det jo også en mulighet for at neste gang jeg går ut for å pese luft så har det klikket fullstendig for naboen som bestemmer seg for å slå inn skallen min med en ståldildo før jeg i hele tatt rekker å registrere noe som helst, og for å si det sånn.. Døden er jeg ikke så veldig bekymret for. Det er alle de forferdelige tingene man KAN bli utsatt for mens man enda lever jeg virkelig frykter, og så godt jeg kan PRØVER å ikke tenke for mye på..
Akkurat nå så er jeg for første gang på ganske lenge sånn passe sliten og lei i hodet. For som jeg såvidt nevnte i et innlegg som ble publisert i helga så har jeg lovet ei venninne av meg å skrive et gjesteinnlegg som hun kan legge ut på sin blogg mens hun nå er sånn passelig opptatt med eksamensforberedelser. Og for å si det sånn. Det innlegget jeg nå har skrevet ferdig er uten tvil det mest krevende innlegget jeg har skrevet på kanskje to år, om ikke mer.. Jeg kan ihvertfall ikke huske sist jeg følte at jeg måtte konsentrere meg så mye om å bruke riktig ord, og for å generelt ikke skrive noe som rett og slett ikke stemmer med sannheten.
Og gjesteinnlegget jeg nå har skrevet ferdig handler om min forhistorie som mobber.. Og hvordan da særlig et av de jeg ikke bestandig var så veldig grei med en gang i tiden hjemsøker meg litt nå og da i dag. Et innlegg som skulle vise seg å bli en hel del mer krevende å skrive på forskjellige måter enn hva jeg opprinnelig så for meg da jeg først foreslo at jeg godt kunne gjøre dette gjesteinnlegget for noen dager siden, men som jeg er ganske glad for at jeg nå har orket å skrive i kveld. Så ja, det var kveldens lille teaser fra meg. Og for de av dere som nå måtte ha lyst til å lese dette innlegget så er det bare å følge med inne på samfunnet.blogg.no – ja, det syns jeg forsåvidt dere kan gjøre uansett! ^^
Det jeg skal fortelle dere nå tror jeg ikke er så mange som vet, men samtidig anser jeg det ikke som noe som vil overraske særlig mange. Jeg har to dager i året hvert år (Paradise Hotel 2019, here I come!!) som jeg årlig ser frem til (Ex on the Beach Norge, HERE I COME!!). Og for å si det sånn.. Nei, jeg snakker IKKE om bursdagen min, og NEI, jeg snakker ei heller om julaften. For i mitt hode finnes det nemlig to dager i året som er MYE kulere enn som så. Først ut har vi selvfølgelig Halloween. Jeg vet, sjokkerende. Og som nummer to har vi.. *trommevirvel’ BLACK FRIDAY!!
Jeg kan ikke få sagt det nok hvor mye jeg elsker disse to dagene. Okei jo, de har begge utvilsomt noen hakekors som burde ha vært rettet litt på da de begge, ihvertfall FOR NOEN, først og fremst vil være assosiert med hærverk, brukne ribbein og “herregud, hvor ble det av tennene mine??”. Men jeg personlig har ikke et eneste vondt minne i kroppen for noen av de, og jeg kan altså ikke få sagt det nok: JEG ELSKER HALLOWEEN OG BLACK FRIDAY!! Så.. Nå som Halloween allerede har vært, og Black Friday er like rundt hjørnet.. Ja så tenkte jeg å sette opp en, det vil si, TO ønskelister for hva jeg HÅPER å finne av gode deals som jeg kan slå til på når den svarte natten straks senker seg på både skjerm og i butikk.
Fem spill jeg ønsker meg til Black Friday 2018: 1. Red Dead Redemption II 2. Spider-Man 3. Assassin′s Creed Odyssey 4. Shadow of the Tomb Raider 5. Detroit: Become Human
Fem diverse annet jeg ønsker meg til Black Friday 2018: 1. Taklampe til å ha i stua 2. Nye gardiner 3. Microbølgeovn 4. Et par hansker/ votter 5. Årsabonnement på Tv2 Sumo
Akkurat som i fjor, dere vet, da jeg ikke tenkte på å sette opp en offisiell ønskeliste, så kommer jeg neppe til å få råd til alt jeg måtte ønske meg dette året heller. Men for meg er ikke ønskelister først og fremst laget for å.. Okei, nå holdt jeg på å servere meg selv og dere en aldri så liten løyn, og det kan vi godt ha oss frabedt.. Men, ja, jo.. Nå vet dere altså hva JEG kommer til å se etter neste fredag når butikkene omsider har fått slått av lyset! ^^
Mens enkelte ting ser ut til å bare skli mer og mer mot feil retning for tiden, er det heldigvis NOE som nå er på vei tilbake igjen slik jeg helst foretrekker det, sånn for øyeblikket. For som jeg kunne fortelle dere i det siste video-innlegget jeg la ut på lørdag så har ikke akkurat døgnrytmen min vært blant de tingene i livet jeg har vært aller mest happy med den siste uken. Og vanligvis så er ikke dette akkurat noen big deal for meg – heller tvert om – men i løpet av den siste uka har det likevel blitt nettopp det igjen. For i kveld, sånn rundt 17-tiden får jeg ihvertfall MEST SANNSYNLIG besøk av pappa (med mindre det blir utsatt nok en gang.. xD), og med tanke på det så hadde det jo vært kjekt om jeg ikke bare satt her, og var alt for mye i koma-land.
Og da jeg omsider våknet i natt så både håpet jeg og trodde at klokken var LITT mer enn den strengt talt var. Jeg tok en titt på mobilen, og oppdaget at klokken bare såvidt var halv tre.. Jeg la så hodet ned mot puten igjen, og forsøkte å få ihvertfall LITT mer søvn, men etter en times tid ga jeg opp, reiste meg i sengen og bestemte meg heller for å se hva som har skjedd i sosiale media “siden sist”, forså å deretter pløye meg videre på den ikke fult så hjemmekoselige boka jeg holder på med for øyeblikket (som forøvrig er ganske god, til å være fra 80-tallet).
Og NÅ har jeg omsider forflyttet meg i stua, straks klar til å klinke ut dette innlegget til dere, kanskje først og fremst fordi jeg nå har litt panikk etter at jeg igår nok en gang måtte innse at jeg faktisk må ta noen grep hvis jeg faktisk ikke vil at denne bloggen skal være helt tappet for liv og blodgivning i løpet av nærmeste fremtid.. :`-o
Nå skal jeg gjøre noe jeg seriøst trodde jeg hadde “vokst fra meg” for minst 1500 innlegg siden. Jeg skal rett og slett spørre dere om blogg-råd. For saken er nå den at besøkstalla her inne aldri har vært så lave før. Okei, rettferdig nok: Jeg har ikke akkurat blogget så veldig aktivt heller på en stund, og ja jeg er også smertelig klar over at folk generelt leser mindre blogg nå kontra den tiden jeg vil betrakte som den gyldne alder av heder og gørr. Så med andre ord – JEG VET at denne nedturen i statistikken ikke bare står på meg ene og alene..
Men ja.. Når det igjen er sagt så er jeg nå i det minste litt nysgjerrig på hva dere synes om denne bloggen for tiden. Er det noe dere savner? Er det noe spesielt som har irritert dere, noe dere helst skulle hatt mindre av? Eller er det kanskje noe annet dere kunne tenkt dere å lest eller sett fra meg, som dere ikke vet om jeg har gjort før noen sinne?.. Jeg vil VELDIG gjerne høre hva dere tenker, hva dere mener. Og tro meg: Det hadde betydd mer for meg nå, enn noen av dere trolig er i stand til å tro. Så please, feed me with some feedback! <3
Forresten!:Jeg kan ikke love at jeg kommer til å operere meg så veldig for å gi bloggen min en solid hivert igjen, men KANSKJE, og bare KANSKJE så kan jeg “alltids” klekke ut en unge eller tre.. Selv om akkurat det sitter litt langt inne, det må jeg bare erkjenne. Altså, barnet.
At man er ansvarlig for sin egen lykke, ihvertfall veldig delvis, og at jeg forsåvidt allerede har skrevet litt om det tidligere er jeg OGSÅ forsåvidt ganske klar over.. Så hvorfor er det nå sånn at jeg har latt ytterdøra stå låst den siste tiden, mens livet har stått utenfor og bare vinket og vinket? Hvorfor har jeg nok en gang stelt meg til et liv fylt opp med misnøye, selvmedlidenhet og femti lag med “om bare”, “hvis bare”, “neimen se så mye klokka er blitt!!”?
Og for de av dere som nå måtte sitte og skrike “det er høsten!!”, så vil jeg gjerne si rolig tilbake: “nei, det er MEG!”. For, det er i bunn og grunn det det er. Jeg er et “voksent” menneske, jeg kan skylde så mye på klima, ditten og datten som jeg bare vil, men til syvende og sist er det altså vi selv som er ansvarlige for hvordan vi har det, sånn med mindre vi snakker om de mest ekstreme tilfellene som kreft, krig eller utlagt pung på øyeeplet. Og.. SPOILER-ALERT!: Det er ikke det jeg har valgt å snakke om for denne gangen når jeg nå har somlet meg til å lage atter et kapittel av “Aylars videodagbok!”:
Helt til slutt vil jeg bare avslutte med å linke dere til den flotte, flotte bloggen som jeg nevnte så vidt i denne videoen. Vil anbefale dere alle å ta ihvertfall en aldri så liten titt innom Samfunnet-bloggen, så ja.. LINK!!! 😀
Det jeg skal vise dere nå er ALT annet enn et særlig pent syn. Faktisk er det en video som er så klein å se på at selv jeg orker ikke å se på den, så om DERE nå skulle tenke at.. “Nei, denne videoen orker jeg faktisk ikke å se”, ja så er det helt greit. Jeg forstår dere kjempegodt. Og vel.. Jeg er litt usikker selv nå på hvorfor jeg egentlig drar opp igjen denne gamle “klassikeren”. Ikke bare legger jeg den inn i bloggen på nytt, men her om dagen så lastet jeg den altså opp på Youtube for andre gang også, da videoen som de av dere som orker straks skal få se opprinnelig ble fjernet for en del år tilbake, simpelthen fordi undertegnende selv syntes den var for klein å ha ute på nett mer.
Så ja.. Her har dere som måtte være interessert i å se en gammel video med meg som griner en gammel video med meg som griner.. Jeg antar at budskapet med denne re.postingen er: DERFOR prøver vi menn helst å holde tårene våre for oss selv. Fordi vi rett og slett blir så grusomt stygge når gråtemann først har kommet frem..
I det jeg nå skriver dette innlegget har klokken ganske nylig passert fem. Det er tidlig, tidlig på morgenen (eventuelt sent på natten, alt ettersom..) og jeg burde egentlig vært til sengs, men noe har “kommet opp”. Jeg kan rett og slett ikke tillate meg å sovne inn før jeg har fått skrevet litt om Netflix sin nye storsatsing The Haunting of Hill House, som uten å overdrive er en av de fineste seriene jeg har sett på en god stund. “Okei, nå har han Aylar fått i seg for mye Cola Light igjen”. Absolutt ikke. Jeg mener det jeg akkurat skrev, og jeg skal nå etter beste evne (uten å spoile noe) gjøre et hederlig forsøk på å forklare hva og hvorfor jeg mener nettopp det.
Da jeg natt til første november begynte på episode 1 så var det med en tanke i bakhodet om at dette er en serie som flere i media har anmeldt, og omtalt som en nokså skummel serie. Og vel, akkurat den biten er nok ikke jeg helt den rette personen til å si så mye på lengre, da jeg nesten aldri blir skremt noe nevneverdig av verken filmer, serier, bøker, spill, eller musikk for den saks skyld. Men det jeg derimot kan si er at jeg forsåvidt kan se for meg at denne serien nok kan gjøre enkelte av dere som måtte være litt husredde der ute litt skjelven i både bein og marg, da særlig om man velger å se denne serien i et mørkt rom, alene i natten.
Men jeg personlig finnes ikke spesielt husredd, så jeg kan altså ikke si at denne serien skremte meg noe nevneverdig overhode. Ikke en gang når det kom til jump scares så greide denne serien å ta meg, da dette TAKK OG LOV er en serie som knapt har benyttet seg av dette (etter min mening) utrolige billige trikset. Hashtag: Neitilunødvendigskvetting. Og slik jeg ser det så har i bunn og grunn denne serien bare en ørliten utfordring, og det er det faktum at den av “litt for mange” der ute blir omtalt som en skummel skrekkserie, mens den egentlig, ihvertfall fra mitt ståfelt, først og fremst er ment mer som en dramaserie om mellommenneskelige relasjoner, familie, vennskap og ikke minst kjærlighet. Og jo, den er krydret med enkelte elementer fra skrekkens verden, det er ikke til å komme vekk fra, men likevel er dette først og fremst en dramaserie, og ikke enn skrekkserie.
Jeg har omsider fått sett alle 10 episodene som ligger ute på Netflix til nå, og selv om jeg skal innrømme at jeg som en del andre der ute også syntes serien var litt kjedelig til å begynne med, så er jeg likevel veldig glad for at jeg fortsatte å se, og i stede for å fokusere på “mangelen av” skrekk, blod og gørr, jump scares, sjokk og fandens oldemor som mange (inkludert meg selv) i starten “forventet” litt grunnet den litt misvisende reklamen i sosiale media.. At jeg i stede gikk fra det til å heller fokusere på å bli kjent med karakterene i serien, og forholdet dem i mellom. Og som nevnt i begynnelsen på dette innlegget har jeg ingen planer om å spoile noe som helst, men det jeg kan si er at serien stadig klarte å trykke litt på den mer sentimentale delen av meg, og da særlig den delen av meg som den siste tiden har brukt en del energi på å tenke på alt jeg gjerne skulle ha gjort og sagt annerledes ovenfor diverse mennesker i livet mitt som ikke lengre er blant oss..
