Sjekk hvordan det gikk da min bestevenn Camilla utfordret meg i en Chubby Bunny-duell i dag!
Ps; man får se litt ekstra hud mot slutten! Hardcore!
Vi reblogges!
Enekk Ensom og alle de andre
Har du noen gang hørt om Enekk Ensom? Enekk er egentlig ganske så alminnelig sånn som deg og meg. Han har et hjerte som slår og et hode som tenker når det syns at det passer seg. Ja, for ordens skyld, det at hjertet “slår” er egentlig bare et begrep for at det pumper. Litt teit, ikke sant? Man kunne jo tro et sekund eller helst flere at det er visse sider av Enekk som av og til tyr til vold, men sånn er det ikke. Langt i fra, Enekk har aldri gjort en flue for tred. Ja, hva nå enn det betyr.
Hmmm, kanskje vi heller skal begynne på historien før Enekk rekker å komme seg ut av huset? Ikke at det hadde vært så farlig om han hadde rukket å gjøre det, men nå var det en gang meningen at denne fortellingen skulle begynne før han kom så langt. Jo da, i verste fall kunne jeg jo bare fortalt han inn igjen, forså å fortalt han ut igjen litt senere, men det hadde jo vært litt unødvendig, syns du ikke?
Ok, da begynner vi. Det vil si, jeg. Det var en helt vanlig onsdag morgen da Enekk lå i sengen sin og følte seg så veldig ensom. Ikke noe mer ensom enn vanlig, så sånn sett kunne denne historien startet dagen før, men da hadde denne fortellingen blitt litt unødvendig lang fordi Enekk fant ikke ut av det samme på tirsdag som han gjorde denne onsdagen. Det holder at dere får lese om den ene dagen. Hvis dere vil lese mer om de andre dagene i Enekks liv kan jeg alltids spørre han om å starte sin egen blogg. Jeg har i hvertfall tenkt å bare fortelle om denne ene, ganske alminnelige onsdagen.
Uansett. Enekk lå ganske rolig i sengen sin og sjekket mobilen for å se om det var noe nytt. Etter en stund kjente han at han begynte å bli litt ekstra nedfor. Jo lengre han bladde seg ned på Facebook, desto mer ensom følte han seg. Det virket som om alle andre hadde et så mye bedre sosialt og mer vellykket liv enn han selv. Han la så fra seg telefonen og begynte å kle på seg.
Etter at han hadde vasket seg litt og pusset tennene satte han seg på kjøkkenet og prøvde å kose seg med litt frokost. Mens han satt og spiste la han merke til postmannen som dumpet litt post i de forskjellige kassene i nabolaget.
– Postmann. Det må da være et forferdelig stressende og ensomt yrke, tenkte han mens han tok sitt tredje jafs av den litt tørre brødskiva som han hadde i hånda.
– Jo, det er klart at man møter en del folk, men samtidig har man vel neppe veldig god tid til å snakke ordentlig med folk om all posten skal komme frem i tide, tenkte han videre.
Da han var ferdig å spise bestemte han seg for å ta seg en tur ut. Været var nemlig akkurat slik som han liker det best. Noe overskyet, ikke for mye sol, men samtidig ikke alt for kaldt. Akkurat slik som han liker det. Det første han la merke til når han var utenfor huset var den lille kattungen til Enekks huseiere, Helge og Ari.
Kattungen var for opptatt med å jage en plastpose i gården til at den la merke til Enekk. – Det må da være forferdelig ensomt å bare ha en plastpose å leke med, mumlet han lavt for seg selv. Likevel så det ikke ut som om det plaget katten. Nei, faktisk så virket det som om katten moret seg og virket ikke spesielt plaget i hele tatt. Enekk smilte litt for seg selv. Han har alltid vært litt svak for små kattunger, selv om han ofte spiller litt for tøff og hard til å innrømme det. Han gikk så videre.
Da han var kommet til sentrum la han raskt merke til et par ungdommer som alle satt på samme benk, men uten å kommunisere med hverandre. De var alle for opptatt med hvert sitt nettbrett til å snakke med hverandre. Likevel virket det ikke som om de så ut til å føle seg spesielt triste. Til tross for at ingen av de var særlig sosiale med hverandre så det likevel ut som de hadde fint med det de drev på med. Enekk trakk nok en gang litt på smilebåndet og gikk videre.
Når han omsider var kommet til butikken kunne han ikke la være å legge merke til to lagerarbeidere som begge sto på hver sin side av en hylle og jobbet. Ingen av de sa noe spesielt til hverandre, men likevel så det ikke ut som noen av de var så veldig triste heller. Det virket faktisk som om de trivdes med det de holdt på med. Enekk tenkte ikke stort mer over det og gikk til kassen for å betale.
Ved kassen var det en liten kø, slik som det hender at det er. Det var omtrent ti mennesker som sto i køen den dagen, og det var ingen som sa noe stort. Det vil si, det var en eldre dame som ga en noe yngre kvinne et komplement for den stilige tatoveringen hun hadde på venstre arm forså å spørre om det ikke var veldig vondt når hun tok den, men ellers var det ikke stort som ble sagt.
Etter at Enekk så hadde betalt og kommet seg hjem igjen tenkte han at han kanskje ikke var så mye mer ensom enn folk flest likevel. Han tenkte tilbake på alle de forskjellige menneskene han hadde sett og passert denne dagen. Han tenkte på postmannen, den lille kattungen, alle ungdommene som satt sammen på samme benk uten å kommunisere, han tenkte på de to lagerarbeiderne og alle de som sto i den køen. Alle hadde til felles at de så ut til å være litt alene med sitt, men uten å virke spesielt ensom.
Plutselig følte ikke Enekk seg så veldig ensom lengre. Han innså nemlig noe han aldri hadde tenkt på før. Han innså nemlig det faktum at han er helt alene, sammen med alle andre.
Håper dere likte den lille historien min. Er virkelig kjempelenge siden jeg skrev noe lignende sist nå, så derfor tenkte jeg det var på tide å prøve meg på å skrive noe nytt igjen.
Hvis dere likte denne og vil at jeg skal skrive flere fortellinger kan jeg godt gjøre det. Det er bare å si fra det, så skal jeg forsøke så godt jeg kan å komme med noe mer om ikke alt for lenge. Det kan det forresten hende jeg gjør uansett ^^
Vi reblogges!
When life sucks… (VLOG)
Syns du livet er ganske kjipt for tiden? Føles det som om samme hva du gjør eller sier så er det ingenting som helt hjelper på humøret? Fortvil ikke, onkel Kuklinski hjelper deg alltid i riktig retning!
Vi reblogges!
Tung nedbør for en stiv kuling
De siste 2-3 dagene har ganske enkelt vært noe deprimerende. Det er for å si det rett ut en del som plager meg her og nå. Det burde absolutt ikke vært sånn. Men det er nå en gang slik det er. I dag tok det en stund før i hele tatt orket å stå opp. Hva har jeg å stå opp til? Okei, jo, ja, jeg har en hel del masse spill, filmer og en del blogg-prosjekter jeg kan kaste meg løs på, men det er ingen ting som liksom betyr noe for meg nå.
Det er et par ting jeg burde fokusere mer positivt på og se frem til, ting som visstnok skal skje i ganske så nær fremtid, men jeg har ikke helt troen på at det vil bli noe av. Slik jeg ser fremtiden fremover nå så ser ting veldig ensomt og trist ut. Jeg vet, det er helt patetisk at jeg nærmest har “bestemt” for det på forhånd. Jeg burde sikkert heller håpe og tro det beste, men nå er ting sånn at jeg føler jeg har en del gode grunner til å ikke ha for store forhåpninger. Det gjenstår å se om jeg tar feil, men her og nå har jeg altså ikke helt troen på at de neste månedene vil bli særlig lys og oppmuntrende.
Vel, nok om fremtiden. Har vel skrevet nok om den nå uansett, er vel mer vesentlig at jeg heller skriver litt om det som er her og nå fremfor det som jeg egentlig ikke vet noe om. For det er som sagt flere grunner til at jeg sliter med depresjon for tiden. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si dette, men jeg føler noe som kan minne om en slags kjærlighetssorg. Og merk dere at jeg skriver “en slags kjærlighetssorg”.. Det er egentlig også det eneste jeg føler jeg kan skrive om akkurat den saken… Ja, det er faktisk ikke noe mer jeg verken kan eller bør fortelle offentlig om akkurat det, her og nå…
Helt til slutt kan jeg også være ærlig og fortelle at jeg ikke bare har depressive tanker knyttet til fremtiden og her og nå, men også fortiden. Jeg er nok ikke verdensmester i det, men det er likevel ingen hemmelighet at jeg er veldig god i å rakke ned på meg selv. Selv når ingen andre har gjort det. Når jeg var på Voss opplevde jeg noe som nesten har vært helt unikt i mitt liv hittil. I stort sett hele helgen har jeg som dere sikkert har fått med dere allerede vært i lag med gode venner av meg. Det skjedde ikke en eneste gang at noen der borte kritiserte meg for noe som helst og heller ikke at noen på noen som helst andre måter hentydet til at et eller annet jeg hadde sagt eller gjort var galt.
Det er mulig noen blir litt irritert eller noe nå, men jeg kan faktisk ikke komme på at jeg har opplevd noe slik før. Jeg har aldri opplevd å følt meg så hjemme noe sted i hele mitt liv. Jeg har aldri fått så mye positive tilbakemeldinger, ros og følelse av godkjennelse som jeg har fått helgen som var. Jeg fikk ikke følelsen av at jeg hadde sagt eller gjort noe upassende en eneste gang. Likevel sitter jeg nå og tenker på alt jeg kunne ha gjort annerledes… Jeg har brukt en del energi på å tenke på akkurat det de siste timene… Hmmm, jeg antar det er litt slik man blir til slutt når man stort sett er vandt til å føle seg kritisert…
Kort oppsummert føler jeg meg som en mislykket 20-åring uten fremtid. Det er flere grunner til at jeg nok burde tenke veldig positivt nå. Men alt som jeg føler betyr noe er så innmari langt unna, og de forskjellige tingene jeg egentlig burde se frem til og håpe på blir noe av har jeg altså ikke den helt store troen på vil skje…
Men jeg skal prøve så godt jeg kan og gjøre mitt beste. Det er egentlig litt patetisk at jeg sitter og føler meg så langt nede nå, spesielt med tanke på at jeg faktisk har de aller beste vennene som finnes. Men som sagt, alt jeg føler betyr noe for meg nå er så innmari langt unna… Hadde jeg vært i stand til det hadde jeg bare lagt meg ned på soverommet og sovet til jeg helt sikkert hadde hatt noe å se frem til.
Okei, en ting til… Jeg tenkte egentlig at jeg ikke skulle skrive om dette… Men det er en ting til som ikke akkurat er med på å trekke på smilebåndet nå. Jeg har noen jeg har kjent hele livet som for tiden ligger for døden, og mest sannsynlig er ikke dette mennesket “med oss” lengre i løpet av veldig få dager. Jeg skrev “med oss” fordi vedkommende egentlig ikke helt har vært til stede de siste årene mentalt, og det er faktisk en person jeg nærmest har tenkt på som død de siste 4 årene i den forstand at h*n på ingen måte har levd noe særlig verken på den ene eller andre måten, men nå er veldig snart denne personen helt 100% død… Det skal ikke være så lett.
Vi reblogges!
På Vossevangen der vil eg bu!
Kom i natt hjem igjen etter det som mildt sagt har vært en helt fantastisk helg sammen med blant annet min Gode venninne Hege som jeg har overnattet hos. Og jepp, god med stor G!
Jeg tok bussen fra Oppdal i halv ett-tiden natt til fredag. Var egentlig ikke så veldig nervøs eller noe på forhånd. Men dessverre.. Etter jeg hadde satt meg på forsto jeg raskt at turen ikke bare ville bli et lykkelig eventyr. Like bak meg, på andre siden av bussen satt det nemlig en ond, ond drage. Eller, ja, flodhest… Nei, SNORKfrøken er vel mer det rette ordet. I alle fall. Det var ei eldre kjerring som snorket noe så inni hampen jævlig at det skulle ikke vært lov. Etterhvert orket jeg ikke å sitte fremst lengre, så jeg flyttet meg et stykke lengre bak. Det hjalp noe, men absolutt ikke nok. For hun hørtes godt i hele bussen. Og ja, så hadde jeg jo så flaks at hun satt på hele jævla veien frem til jeg skulle gå av i Åsane og bytte buss. Det var mildt sagt en lang, og tøff tur på rundt 12-13 timer.
Da jeg var på Åsane måtte jeg sitte der i to timer før det kom en ny buss. Først ble jeg veldig stresset da jeg oppdaget at det var flere forskjellige terminaler der, jeg hadde ikke peiling overhode (eller under hodet for den saks skyld) på hvor jeg skulle stå slik at neste buss skulle stoppe. Men, heldigvis fikk jeg hjelp via Facebook av noen som hadde en del mer peiling, så det gikk jo bra til slutt.
Men ja. Turen til Voss var noe i lengste laget, særlig for meg som aldri har reist så langt og lenge på egenhånd før. Men når jeg først var fremme så var alt rett og slett helt fantastisk. Hege og hennes awesome søster Mari sto og ventet på meg da jeg kom og Hege ga meg en veldig, veldig god klem så fort jeg hadde kommet meg av bussen.
Det første vi gjorde var å dra rett hjem til Mari hvor vi blant annet satt oss ned i sola og koste oss med pizza. Jeg hadde egentlig tenkt at det første jeg skulle gjøre når jeg var fremme var å ta en dusj.. Og å bytte bukse for den buksen jeg hadde på meg der og da er det et større hull i på en noe upassende plass, heldigvis bruker jeg boxer xD Uansett.. Det gikk helt fint å utsette det litt, særlig siden de sverget på at de ikke kjente noe ekkel lukt eller noe, så da stoler jeg bare på at ingen gjorde det xD
Vel, nå skal jeg prøve å ikke skrive om absolutt alt jeg har opplevd denne helgen. For daaaa blir det et grådig langt innlegg. Men jeg kan kort nevne at vi har sett en og annen film, noen av de har vært mer psyk enn andre (remember the eyes, Hege?) ^^ Det har også blitt noe gaming på PS3 og Nintendo Wii da både jeg, Hege og Mari er VELDIG glad i spill! Så har Hege og Maris far tatt med meg og Hege på omvisning rundt om kring. Og det må jeg bare få sagt, ikke noe vondt ment mot min egen far, men jeg hadde ikke hatt noe imot å hatt en slik pappa selv da Hege og Maris far virkelig er en av de kuleste fedrene jeg har vært borti. Vel, om ikke faren min kunne han ihvertfall godt vært onkelen min!!! ^^
Som dere sikkert skjønner har jeg hatt en veldig, veldig bra helg. Før jeg reiste var Hege en god venninne som jeg bare hadde skrevet med over Facebook. Hadde aldri snakket i telefon eller noe på forhånd, så jeg var foreksempel ikke sikker på hvordan hun egentlig er, hvordan hun snakker og denslags. Så det var sånn sett ingen garanti at denne helgen ville bli vellykket. Men det ble den, og så til de grader. Jeg vet ikke om jeg noen gang har vært borti et annet menneske som er så åpen, ikke-dømmende, god og snill som Hege. Vi har hatt noen utrolig flotte samtaler sammen. Vi har ledd mye og rett og slett hatt det veldig bra. Faktisk har vi funket så bra i lag at hun i løpet av denne helgen har blitt bestevenninna mi <3
Helgen har gått så brutalt fort. Det å måtte forlate Voss i går var helt grusomt. Allerede natta før, etter at Hege hadde lagt seg kom det noen tårer mens jeg sto på badet og pusset tennene. Jeg var uten å overdrive noe lei meg en stund på forhånd, og hadde virkelig ikke så veldig lyst til å reise hjem igjen i hele tatt. Jeg har blitt så innmari glad i denne gojenta, at jeg får ikke beskrevet det godt nok. Det er ikke noe tvil om hvor hun havner når hun en gang forlater denne verdenen (som forhåpentligvis er DØDSLENGE TIL!), for hun er allerede en engel. Min engel.
Når vi sto og ventet på at bussen fra Voss til Åsane skulle komme i går var jeg noe roligere enn jeg ellers har vært de siste dagene. Jeg hadde så mye jeg ville si henne. Men hadde jeg prøvd hadde jeg bare brutt sammen i gråt, og det var noe jeg prøvde å forhindre… Men når vi hadde klemt hverandre for aller siste gang og jeg satt på bussen og ikke lengre så henne så begynte jeg å gråte. Ikke sånn som de to nettene før, da hadde jeg bare felt noen tårer… Men når jeg så satt på bussen og hun var borte så gråt jeg, og det var rett og slett helt forjævlig grusomt… Det faktum at det forhåpentligvis ikke er så veldig lenge til neste gang hjalp egentlig ikke noe der og da. Alt var bare så utrolig trist, og det er første gang jeg har grått slik blant flere mennesker….
Da jeg omsider kom til Åsane igjen så føltes ting heldigvis litt bedre. Der møtte jeg nemlig som avtalt en annen god venninne av meg, Janne. Janne bor faktisk på Åsane og hadde kjempelyst til å møte meg før jeg reiste hjem igjen. Dessverre visste jeg ikke på turen til Voss på fredag at hun bor der, hadde jeg visst det så hadde jeg sluppet å sitte på Åsane terminal i to timer den fredagen og være nervøs for hvor jeg skulle stå og deretter kjede meg en stund når jeg fant ut av det. Men vi fikk heldigvis møttes til slutt jeg og Janne også, og selv om jeg bare var på Åsane en halvtime i går så fikk vi snakket og gjort litt likevel. Janne dro meg rett med til Game Stop-butikken på Åsane storsenter hvor jeg kjøpte PS3-spillet “The Amazing Spider-Man 2”, og deretter ville hun også vise meg en godis-butikk som jeg rett og slett kunne flyttet inn til!!!
Etter en alt for rask halvtime kom den siste bussen som skulle kjøre meg hjem til Oppdal, og etter at jeg tok farvel med Janne så skjedde det egentlig ikke noe mer spennende som er verdt å nevne. Den siste bussturen gikk greit. Jeg satt fremdeles og savnet alle vennene mine der borte en god del, spesielt Hegemor, men nå hadde jeg klart å se mer positivt på det. Jeg satt og så tilbake og tenkte på alt det fine som har blitt gjort og kunne endelig begynne å glede meg til neste gang uten å lengre være alt for trist for at det var over for denne gang.
Helt til slutt vil jeg avslutte dette innlegget med et aldri så lite bildedryss fra den aller beste helgen jeg har hatt på lenge. Kanskje den beste helgen jeg har hatt i mitt liv.
Av en eller annen grunn så ser jeg at bildene er blitt lastet opp i motsatt rekkefølge av hvordan de er tatt, men jeg gidder ikke prøve å laste de opp på nytt bare for det. Vil dere se bildene i den rekkefølgen de er tatt så får dere gå gjennom bildene på nytt og denne gangen bla dere oppover ^^
Hvordan har din helg vært? Har du fått en ny bestevenn i løpet av de siste dagene?
Vi reblogges!
Oh sweet, sweet MARSHMALLOWS!
For en liten stund siden var den såkalte Chubby Bunny-utfordringen en ganske grei hit blant diverse Youtubere og bloggere verden over. Det ble faktisk så lite originalt etter en stund at jeg ikke gadd å slenge meg på. Derimot fikk jeg en annen ide. Nemlig, hvor mange marshmallows kan jeg klare å fylle MAGEN min med på kortest mulig tid.
Jeg har i dag utfordret Rune, og utfordringen gikk ganske enkelt ut på å spise opp hver vår pose først. På forhånd vil vel noen sette pris på om jeg advarer mot en og annen småekkel scene. Bon apetitt!
Hvis dere fremdeles orker å se flere minutter av og med disse søte, småkvalme klumpene så ble det også laget en liten ekstra-video i dag da vi fant ut at taperen av den opprinnelige utfordringen skulle bli en liten, uoriginal chubby bunny -_-
Er du i stand til å slå oss?
Jeg utfordrer herved DEG! Lag en video på din egen blogg og gi meg gjerne beskjed når det er gjort! 😉
Eller kanskje du er en liten kylling xD Paaaak, pak, pak, pak, pak, paaaaak!
Vi reblogges!
MAGAPLASK!!
Husk å drikk nok vann du også!
Vi reblogges!
Dark Touch (2013)
Da har jeg akkurat sett Dark Touch som nå har ligget i sofaen min et par dager urørt. Hadde jeg bare visst hvilken opplevelse av en film dette er så hadde jeg sett den umiddelbart. Men nå er det i hvertfall gjort, og hvilken fornøyelse!
Vi blir i starten av filmen presentert for den 11 år gamle jenta Neve som ikke akkurat har blitt tildelt de beste foreldrene hun kan få i livet. Foreldrene er ikke snille med henne for å si det pent noe som gjør at Neves sinn stadig fylles med frykt, hat og sinne. En natt har hun fått nok og uten at hun er klar over det selv myrder hun både foreldrene sine, samt hennes lillebror.
Når politiet ankommer huset slår de raskt fast ved at det må ha vært brutale innbruddstyver på åstedet, og Neves forklaring om at huset har gått amok blir totalt ignorert. Neve blir overlatt til noen venner av familien som gjør det de kan for å ta så godt vare på henne som mulig. Men Neve sliter med å føle seg til rette. Hun har store problemer med å stole på folk og når noen prøver å gi henne en klem eller på andre måter røre henne fysisk blir hun redd og gjør det hun kan for å trekke seg unna.
© Bildet er tatt fra cinedor.es
På skolen trives hun heller ikke spesielt godt. De andre jentene stirrer rart på henne og oppfører seg ikke spesielt vennlige. Etter som tiden går begynner Neve å forstå at hun bærer på noen overnaturlige evner som slår til når hun er lei seg eller redd. Når hun en dag er blitt bedt i bursdagsselskap hos en av sine medelever får hun nok og all ondskapen hun lenge har opplevd, vært redd for og følt fysisk og psykisk har hun nå selv blitt til.
Dark Touch minner på flere måter om gullperler som Carrie, Orphan og The Exorcist, men er likevel ganske så original, særlig når man har kommet til filmens andre del. Slik jeg ser det er nemlig denne filmen delt opp i to biter. Den første delen av filmen fokuserer mye på de smertene et barn kan ha etter å ha opplevd svært fæle ting, samt all den sorgen og frykten hun konstant bærer, mens i filmens andre del slår hun seg totalt løs og er blitt alt hun en gang var redd for, pluss litt til…
© Bildet er tatt fra cinedor.es
© Bildet er tatt fra cinedor.es
Vel, jeg har siden forrige linje i denne anmeldelsen akkurat tatt meg en liten pause i dusjen da jeg plutselig fikk en stemme i hode som sa noe som ikke kunne kommet på et bedre tidspunkt. Før jeg går videre vil jeg gjerne sitere den ikke helt ukjente stemmen:
«Fear is the path to the dark side. Fear leads to anger. Anger leads to hate. Hate leads to suffering»
(Fra “Star Wars – The Phantom Menace”)
Vel, kloke ord det der mester Yoda, men nå, tilbake til Dark Touch:
Dersom du er et menneske som fremdeles har en viss sjel vil denne filmen gripe fatt i deg allerede fra første scene forså å holde deg godt fast helt til det hele er over. Dette er en film som lar deg bli revet med i hver eneste ledd du har i kroppen.
© Bildet er tatt fra cinedor.es
Ok, filmen er ikke 100% perfekt da den til tider er litt forutsigbar, men likevel er den tvers gjennom fantastisk. En større del av filmens karakterer er barn, spilt av barn, barn som her har gjort en fantastisk, overbevisende jobb. Særlig skal unge Missy Keating ha cred her for den overlegne gode jobben hun har gjort ved å tre inn i under huden til filmens hovedrolle, altså Neve. Jenta er bare 13 eller 14 år gammel i dag og det er nesten litt sykt å tenke på når man ser hvilken innsats hun har gjort denne rollen. Jeg er motherfuckingsimponert!
Filmen er skrevet og produsert av den franske skjønnheten Marina de Van, en kvinne som ikke er spesielt kjent foreløpig, men som jeg håper vi vil få se mer fra i fremtiden når det kommer til denne mørke filmsjangeren hvor Dark Touch ser ut til å være hennes debut.
Terningkast 
Vi reblogges!
Ting som irriterer meg – Del 8
Vi reblogges!
Morgengry er skrekk og gru…
… i hvertfall var det tilfelle for meg i dag når jeg fikk en noe brå oppvåkning i 12-tiden. Jeg var halv-våken og lå å tenkte på ett og annet jeg hadde drømt. Plutselig kjente jeg at høyrefoten min var borti noe litt kaldt og hardt. Jeg reiste meg svært raskt opp fra sengen. Jeg turte ikke se hva det var for noe.
Etter noen minutter bestemte jeg meg for å sende en sms til Camilla, fortsatt bestevenninna mi om noen lurer. Hadde et håp om at en eller annen melding fra henne skulle tøffe meg opp. Er det noe(n) som virkelig har holdt meg oppe og fått meg til å tro på livet og meg selv igjen i det siste så er det hun!
Vi vekslet et par meldinger, men fremdeles var jeg ikke klar for å løfte opp dyna og sjekke hva det var. I går kveld hadde jeg latt det ene vinduet på soverommet stå åpent noen timer og jeg var mest redd for at det skulle ligge en fugl, flaggermus eller noe sånt der…
Jeg hadde ikke ligget der så veldig lenge, faktisk la jeg meg i 07-tiden i dag tidlig… Så jeg var ikke så veldig våken at det gjorde noe, og ikke så veldig blid heller. Uansett, jeg bestemte meg for å gå ut og sjekke postkassa mens jeg ventet på at jeg skulle samle meg mot til å finne ut av hva det var som enda lå der…
Når jeg så kom inn igjen tok det ikke så veldig lang tid før jeg endelig etter mye om og men bestemte meg for å sjekke hva det var…. Til min fortvilelse var det intet mer spennende enn Ipoden min som jeg på en eller annen måte hadde klart å legge der før jeg la meg… Som regel pleier den å ligge oppå eller under klesdyngen min rett ved sengen, PÅ GULVET, så ikke så jævla rart at jeg ikke tenkte på at det kunne være den med det første.
Da jeg endelig hadde funnet ut hva det “store, ekle, skumle” på sengekanten var satt jeg på do en stund og spekulerte i om jeg skulle legge meg igjen. For jeg var fremdeles ikke så veldig blid og sånn at det gjorde noe. Følte meg ikke lengre spesielt trett, bare ikke i så veldig godt humør. Men i stede valgte jeg å gå meg en tur til Elkjøp for innkjøp av noen nye lyspærer da den ene pæra på badet har gått. Jeg vet ikke hvor, men den har i hvertfall det. Altså, gått.
I tillegg disse lyspærene tok jeg også svært spontant og kjøpte meg en pose med noe snop som jeg fant like ved kassa. Synes jeg fortjener det nå etter den mildt sagt ubehagelige oppvåkningen.
Og ja, nå gjenstår det bare å finne tilbake til de positive tankene og den gleden jeg hadde FØR jeg la meg i dag tidlig, får prøve å se lyst på det og tenkte som så at hadde det ikke vært for Ipoden min så hadde jeg sikkert ligget i senga enda og ikke stått opp før i 16-17-tiden slik som i de siste dagene.
Så takk kjære Ipod for at du ga meg en såpass skrekkslagen start på dagen som fort kunne endt like brått som den startet. Men neida, ikke tenk på det, hjertet mitt pumper og slår enda som en pumpe som pumper og… En bokser som slår fort…. Ja, noe sånt.
Har du hatt en ganske ubehagelig måte å våkne opp på som egentlig har vist seg å være ganske uskyldig?
Vi reblogges!