Dersom du er stor fan av Ozzy Osbourne og samtidig har lett for å bli misunnelig kan det være en ide å krysse ut dette innlegget NÅ…
Jeg har akkurat vært på posten og hentet to pakker. Den ene pakka inneholder bare en ny bukse jeg har bestilt, ikke så veldig spennende, derfor går vi rett over til den andre pakka i stede.
For noen uker siden kunne jeg lese noe på Ozzy sin offisielle Facebook-side om et eksklusivt og begrenset box set jeg bare måtte ha. Et box set som inneholder den splitter nye samleplata “Memoirs Of A Madman” på både cd og vinyl, en to-discers dvd med blant annet ALLE musikkvideoene han har laget, og… EN SVÆR JÆVLA POSTER PERSONLIG SIGNERT AV PRINCE OF DARKNESS HIMSELF!!!
Har som dere kan se ikke fått rammet den inn enda. Derfor har jeg bare for øyeblikket lagt noe over kantene slik at posteren ikke skulle rulle seg sammen igjen mens jeg tok bildet. I tilfelle dere skulle lure.
ER DEN IKKE BARE JÆVLIG AWESOME!?!?!!!!! Gleder meg sånn til jeg får tak i en kul ramme så jeg får hengt den opp sånn at alle som kommer på besøk kan se den og bare krympe av sjalusi ^^
I skrivende stund er det ikke veldig lenge siden jeg kom hjem igjen etter tredje dag på Ramaskrik. I dag valgte jeg å ikke se like mange filmer som jeg gjorde i går og på torsdag. I går var jeg der fra klokken 15-23, altså åtte timer, og det kjente jeg ble litt i det meste laget for min del. Jeg elsker å se skrekkfilmer, men jeg har også som kjent ADD som gjør at jeg blant annet sliter noe med en viss rastløshet og konsentrasjonsvansker. Selv om jeg som mange av de andre på denne festivalen ELSKER horror over det meste annet i denne verden så må jeg likevel si jeg beundrer de som har vært der enda mer enn hva jeg har.
Vel, nok om det. Det dette innlegget egentlig skulle handle om er ikke hvilke filmer jeg har sett de siste døgnene og sånt, men det faktum at jeg akkurat har fått møte selveste Reinert Kiil, mannen bak rape/ revenge-filmene Hora og Inside The Whore. Han har også har vært med i produksjonen til filmer som “Død Snø 2” (som jeg har sett til sammen seks ganger xD) og”Tina & Bettina – The Movie“, bare for å nevne noe.
Filmen han kom for å presentere i kveld heter Huset og er en skrekkfilm hvor handlingen foregår under andre verdenskrig, en film som trolig blir å se til sommeren/ høsten neste år.
Ignorer det faktum at jeg ser bittelitt dopa ut her xD
Jepp, dere leste riktig. Jeg hadde akkurat kommet hjem fra det siste stand up-showet til Bård Tufte Johansen “Mann (44)” da jeg slår på pcen for å sjekke om det er noen ferske, uoppspiste nyheter å svelge. Jeg sjekker innom Decate, ikke noe nytt.. Jeg sjekker Youtube, ikke noe nytt… Kvelds store sjokk får jeg derimot når jeg klikker meg inn på tv2.no. “Nå kommer Ninni tilbake“. Det første jeg tenker er at at det bare er snakk om en eller annen parodi fra wannabe-gjengen i Nydalen, MEN NEI!
Jeg åpner artikkelen og det slår meg hardt og fort – Dette er ikke tull! Ninni Krogstad returnerer faktisk tilbake til hele Norges kjente og kjære favoritthotell etter å ha sittet i fengsel på overtid. Jeg mener, i det virkelige liv er det ca. 12 år siden vi så Ninni plaffe ned Arne Marcussen og Jens August under et maskeradeball den 22. november 2002. Alle som er noen lunde (Ragnar Lunde?) ærlig med seg selv VET at tidsperspektivet til Hotel Cæsar ikke er helt identisk med det som er utenfor tv-skjermen. Barna på det hotellet går fra å gå i barnehagen til å bli konfirmant på bare 2-3 måneder. Så med mindre Ninni har hatt en skikkelig grusom oppførsel innenfor murene så har hun faktisk sittet på overtid, og vel så det!
Ok, så til mine tanker og reaksjoner rundt dette. Som jeg allerede har nevnt.. Jeg er i sjokk. Etter så mange trofaste år med denne såpa hadde jeg rett og slett trodd at jeg hadde sett, hørt og opplevd alt nå. Men nei!.. Når jeg nå sitter her helt uforberedt og aner fred og ingen fare så kommer det en pikkolo og biter meg i balla. Utenom at jeg altså er sjokkert så sitter jeg også med en rekke spørsmål: Hvorfor returnerer hun rett tilbake til hotellet? Har hun hevnplaner mot Anker-Hansen-familien? Og ikke minst… Nå som Ninni slippes ut av fengsel, kommer da også SVEIN tilbake i serien??? Noe annet hadde vært helt ulogisk. Men ja, igjen er det Hotel Cæsar vi snakker, så skulle ikke forundre meg om Sveinern bare blir boende i Brasil eller hvor han befinner seg for øyeblikket.
Ah, forresten en ting til. Jeg har visst “glemt” å nevne at det ikke er Henriette Lien som skal spille Ninni denne gangen, men kona til Stig Henrik Hoff, Sølje Bergman. Akkurat det er jeg faktisk ikke så skeptisk til. Når sant skal skrives kjenner jeg faktisk på overraskende lite skepsis i hele tatt, jeg tror dette kan bli bra. Og hvis Ninnis comeback nå øker sannsynligheten for at også SVEIN kommer tilbake, så… Ja, da kan Ninni bli spilt av Morten Ramm for min del!… Så lenge Svein fortsatt vil bli spilt av Tom E. Brudvik da!
Decate er en underlig ting. Jeg har lenge sett på slike steder som en arena for de mer desperate. Sååå, sånn sett passer det at jeg nå har opprettet meg en profil der inne. Jeg har vært veldig, veldig sint de siste ukene, og det siste døgnet har depresjonen, sinnet og hatet vært veldig ekstremt.
Hvorfor må alt være så mislykket? Hvorfor skal alt være så ensomt? Jeg har i skrivende stund INGEN jeg føler jeg kan snakke særlig til. Alle er så jævlig forpult opptatt. Det føles som om ALLE uten unntak har et hakket mer interessant og mindre ensomt liv enn hva jeg har.
Jeg kan ikke beskrive alt det sinnet jeg har følt i det siste. Det kan bare ikke beskrives. All den fortvilelsen jeg har følt, dere kan bare ikke forstå det. Det siste døgnet har jeg nesten ikke gjort annet enn å sove. Normalt så er jeg ikke den som sover så lett, men det siste døgnet har ikke vært så veldig normalt heller.
I går midnatt la jeg meg i 00-30-tiden før jeg sto opp i 10-11-tiden. Tipper jeg var oppe i 3-4 timer før jeg igjen la meg forså å stort sett sove til klokken viste seg å være omkring 01 igjen i natt. Så ja, jeg har nesten ikke gjort noe annet enn å sove i går…. Det er fire år siden jeg har hatt det sånn. Det verste er at jeg nesten føler for å bare legge meg ned igjen her og nå. Hva har jeg å være oppe for lengre?
Alle bare driter og farter rundt. Jeg står opp, spiser, gjør et og annet for meg selv, spiser litt igjen, pusser tenna og legger meg. Herlig liv, hæ?
Å ja, det er sant. Det er faktisk noen som har skrevet til meg. Det er noen som mener de vet akkurat hvordan jeg har det, men IKKE FAEN! Det er mulig det er mange der ute i lignende situasjon, men det er for faen INGEN som kan påstå de vet akkurat 100% hvordan jeg har det og føler det. Særlig siden det er så og si ingen jeg har hatt kontakt med i det siste, ingen som har sett hva jeg gjør, hvordan jeg har det også bla, bla bla…
Men ja… Dette innlegget skulle visstnok først og fremst skrives for at jeg nå skulle annonsere at jeg har synket så lavt at det nå har blitt opprettet en Decate-profil, i håp om at jeg vil finne noen i Trøndelags-området som jeg kan møte og finne på ting sammen med innimellom sånn at ting ikke vil føles så innmari ensomt og meningsløst lengre.
Med andre ord… Jeg har fremdeles ikke gitt opp helt…. Selv om det ofte er bare det jeg vil gjøre nå… Men ja, jeg prøver å holde ut litt til… Kunne avsluttet med å skrive at ting kan i hvertfall ikke bli stort verre, HA, så jævlig naivt. Ting kan ALLTID bli verre, det er jeg et eksempel på!
Med vennlig hilsen alles kjære – en meget sint, opprørt og lei “bruk-og-kast”-Onkel Kuklinski!
Vi reblogges! – Med mindre jeg finner det for godt å bare legge ned hele jævla bloggen, skal ikke benekte at jeg har vært innom tankene. Det er jo ingen som følger med her inne lengre uansett.
Huset med det rare i Når ungjenta Amy skal bli med venninnen Liz på en dobbeltdate har hun i utgangspunktet mest lyst til at de skal dra på kino, men lar seg likevel overbevise om å heller bli med på tivoli. Når de er fremme tar det ikke lang tid før selv Amy klarer å hygge seg og det ser en stund ut til at alle sammen vil få en så hyggelig kveld. Når tivoliet så stenger og det er på tide å dra hjem får en av guttene en lys ide om at de skal overnatte på tivoliets spøkelseshus.
Etter en veldig kort diskusjon bestemmer de seg for å ringe foreldrene og fortelle at de skal overnatte hos hverandre denne natten. Foreldrene ser ut til å synes at dette er greit og har ingen anelse om hvor barna deres egentlig har planer om å være.
Når de så har lurt seg inn ser den mer fysiske delen av kvelden til å være i gang. De ligger og koser seg med hverandre for en liten stund, men blir brått avbrutt når de blir vitne til at tivoliets spåkone blir kvalt til døde i etasjen under. Som om de nå ikke har problemer nok fra før blir ille gjort om til verre når en av guttenes lighter faller gjennom gulvet forså å avsløre for morderen og hans far at det altså er noen i etasjen over.
Det som skulle bli en idyllisk og hyggelig natt med utukt, tøys og fjas er nå forandret til et blodig mareritt som ingen av de er garantert å komme ut av med livet og alle kroppsdelene i behold. Far og sønn skyr så og si ingen midler for å beskytte familien mot at de mørke hemmelighetene skal komme ut offentlig. Her er det en ting som gjelder – vinn eller forsvinn!
En helt grei slakt Det er den kjente og kjære regissøren Tobe Hooper som står bak denne litt mindre kjente slasher-filmen. Det skal sies at Hooper valgte å heller prioritere “The Funhouse” fremfor å takke ja da han fikk tilbudet av Steven Spielberg til å være med på å lage den hakket mer kjente filmperlen “E.T“. Vel, selv om “The Funhouse” ikke ble en like stor og kjent suksess som det “E.T” ble, er dette likevel ikke en dårlig film.
I filmens åpningsscene får vi ganske tydelige referanser fra “Psycho” og “Halloween”-filmene da Amys lillebror gjør et forsøk på å skremme henne mens hun står i dusjen. Amy blir rasende og lover at hun en eller annen gang vil ta en hevn som han aldri, aldri vil komme til å glemme.. Til tross for at de første minuttene minner om et og annet vi har sett før klarer resten av filmen for det meste å stå på egne ben og sånn sett er det lite man har på “The Funhouse” som kan kalles for uoriginalt.
Stemningen vi blir kastet inn i er til tider ganske freaky. Når det er sagt er ikke dette en spesielt skummel film. Den har sine ekle sider der og da, men de fleste av oss tror jeg trygt kan se denne slasheren uten å bli nevneverdig merket i ettertid. Har man utviklet en viss fobi for klovner, dukker og masker så kan denne filmen være en utfordring, men utenom det er det fint lite å la seg skremme av.
Når det er sagt så er filmen likevel noe underholdende til tider om man har noen lunde sans for mørk humor. Som de fleste filmer innen denne sjangeren er ikke all verdens logikk like sterkt til stede og i løpet av tiden vil man ved flere anledninger stille spørsmålstegn bak samtlige av karakterenes hjerneceller.
“The Funhouse” ble aldri en like stor suksess som Tobe Hoopers tidligere verk “Texas Chain Saw Massacre” og den ble heller ikke i nærheten av like kjent som Spielbergs “E.T”. Likevel er det heller ikke en dårlig film vi har med å gjøre og som det står på filmens cover så er dette en av Hoopers beste. Har man sansen for motorsagmassaker-filmene vil “The Funhouse” sannsynligvis også falle i god smak.
Sprett champagnen, spre bena og gjør dere nå klare til et aldri så lite jubileum. I denne stund har jeg nemlig passert hele ti irritasjons-videoer og i den anledning har jeg laget en liten “Butikk spesial”. Mange av oss er gjerne og handler om ikke hver dag så i hvertfall annenhver dag og det er utrolig hvor mye det er å irritere seg over hvis man bare tenker over det.
Livet kan til tider være ganske bedritent. For de fleste er det bare metaforisk, men for enkelte har det blitt og til tider endt nokså bokstavelig. Fortellingen dere skal få servert nå er basert på en sann historie og med hensyn til diverse pårørende er ikke menneskene som blir beskrevet i denne teksten presentert med sine virkelige navn.
Det var en iskald oktoberkveld. Ifølge meteorologene den kaldeste kvelden på mange tiår. Tyveåringen Vilma Sofie Rosè satt alene i foreldrenes hytte og prøvde å finne varmen foran ovnen. Hun var godt inntullet. På seg hadde hun to t-skjorter, en strikkegenser, tre strikkejakker, to strømpebukser, en joggebukse, fire par sokker, tre par votter, rundt halsen hadde hun et langt, grått og noe slitt skjerf og på hodet hadde hun den litt for store strikkeluen hun hadde fått av mormoren til jul året før hun døde av hjerneslag.
Uansett hvor mye klær hun hadde tatt på seg så frøs hun nærmest alle kroppsdelene av seg. Hun hadde sittet foran ovnen i drøyt to timer i håp om å få ordentlig fyr, men hver gang det endelig hadde begynt å se litt lyst ut hadde håpet slukket omtrent like fort som det kom.
Hun var mutters alene og hadde ingen som kunne hjelpe henne. Vilma hadde ikke så veldig stor greie på å tenne ved, det har som regel alltid vært noen andre som har stått for det arbeidet. Men denne kvelden var hun altså helt alene – hjelpeløs og kald. Det var vel og merke en liten elektrisk ovn som sto på i rommet, men varmen som kom derfra var så svak at hun ikke merket forskjell på om den var av eller på utenom at vifta i den bråkte litt.
– Kvelden kan omtrent ikke bli stort jævligere, tenkte hun for seg selv mens hun satt og hakket tenner og følte på en sterk tvil om det i hele tatt var noe mening i å prøve mer. Hun sjekket fyrstikk-esken, en igjen… Hun ofret et raskt blikk på et lite maleri av Jesus som hadde hengt på veggen så lenge hun kunne huske og ba om litt flaks. Hun krysset fingrene i det hun forsøkte å tenne den siste fyrstikken. Men, nei… Hun fikk tent en liten, ubetydelig flamme som forsvant etter bare noen mikrosekunder, akkurat som de 666 andre forsøkene.
Imens hun hadde sittet og kjempet med nærmest livet på spill for å få noe varme hadde hun fra tid til annen vurdert å ringe foreldrene for å be dem komme å hente henne, men staheten hennes hadde alltid stoppet henne. I tillegg til at Vilma var en over gjennomsnittet sta ung kvinne var det også en annen grunn til at hun ikke ville ringe dem og det var årsaken til at hun var på hytta i utgangspunktet. De siste ukene hadde hun regelrett kranglet med foreldrene og den siste krangelen hadde endt med at hun hadde skreket at hun hatet dem intenst og at de var helt ubrukelige.
Hun hadde forsøkt å ringe bestevenninnen Charlotte et par ganger, men uten hell. Det var Charlotte som hadde kjørt henne opp til hytten, men nå var hun ikke å få tak i. De fire gangene Vilma hadde prøvd å ringe bestevenninnen var det alltid telefonsvareren hun fikk i stede, og Vilma visste hvorfor. I motsetning til henne selv hadde Charlotte en jobb og akkurat denne kvelden hadde hun senvakt som betyr at hun som regel er like vanskelig å få tak i som en liten perle noen måtte ha mistet i vasken. Ikke umulig, men svært vanskelig.
Vilma satt iskald på det litt for harde gulvet med tidenes ultimatum. Skulle hun bli på hytta til neste morgen når Charlotte endelig var ferdig på jobb og mulig å få tak i, og samtidig risikere å fryse ihjel? Eller skulle hun ta mot til seg, ringe foreldrene og oppleve nok en elendig helg med krangel, sinne og nye skjellsord hun ikke hadde hørt før fordi de ble funnet opp der og da siden alle de kjente ordene var mer enn bare litt oppbrukt.
– Helvete heller… Jeg får bare ta og ringe… Da har jeg i hvertfall sjansen til å overleve siden den type krig har jeg i det minste en del erfaringer med, skalv hun. Men da hun tok opp telefonen fikk hun bare lyst til å gråte. Den hadde blitt så kald at den nå var gått i svart. Det hjalp heller ikke å sette den på lading, det var simpelthen for kaldt til at den ville funke.
Ifølge ordtaket er det ingen røyk uten ild og en ulykke kommer sjeldent alene… Plutselig kjente hun at hun snart burde tatt seg en tur på do. Bare tanken på å gå ut gjorde at hun følte seg ti kaldere. Det fantes kun en do i nærheten, og det var en utedo omtrent 50 meter unna hytta. Kanskje var det bare en fordel om hun gjorde på seg i stede for å tømme seg der ute. Hun tenkte tilbake på en naturfagtime hvor læreren Kurt hadde fortalt om folk som hadde fått varmen i seg i mer ekstreme situasjoner ved å rett og slett gjøre på seg. Og dette måtte kunne kalles for en ekstrem situasjon.
Sånn satt hun og tenkte i 10 minutter før hun bestemte seg for å likevel gå ut. Hun reiste seg fra gulvet, snudde seg og stirret mot døren ut. Hun kunne umulig bli kaldere enn hun nå allerede var, og varmen fra avføringen ville uansett bare blitt kortvarig. Det var rett og slett ikke verdt det. Lukten ville hun neppe ha kjent siden luktesansen var så godt som ihjelfrosset, men det var først og fremst tanken på hvor mye hun ville bli ertet i ettertid av særlig Charlotte som plaget henne. Og igjen, det var rett og slett ikke verdt det med tanke på at den eventuelle varmen det ville gi bare ville vare en liten stund.
Da hun omsider etter enda litt flere om og men hadde kommet seg ut kom hun på en gammel myte hun fikk høre om som barn. Ifølge myten skal det befinne seg en liten hissig krabat som holder til i selve toalettet. Nærmere bestemt en dodraug med et voldsomt temperament og et endeløst hat rettet mot mennesker generelt. Selv om hun personlig aldri hadde trodd helt på disse historiene visste hun at det har forsvunnet folk i nærheten – folk som aldri har blitt hørt fra igjen! Nei, nå måtte hun ikke tenke mer på det.
Det finnes ikke noen dodraug, og de gangene noen hadde forsvunnet var det sikkert av en og annen naturlig grunn, tenkte hun. Nå var det neppe lenge igjen til hun var fremme. Selv om hun ikke så noe som helst følte hun likevel at hun kjente stien såpass godt at hun like godt kunne tatt den baklengs i blinde.
Men så skjedde det at hun plutselig begynte å føle seg usikker. Hun så seg rundt og prøvde å få øye på lyset fra hytta. Så hun den kunne hun i hvertfall vite om hun hadde begynt å gå i feil retning eller ikke. Samme hvilken vinkel hun snudde hodet, hun ingen ting. Alt var fullstendig bekmørkt. Hadde hun bare hatt lyset fra mobilen i det minste. Det var heller ingen lyder hun kunne basere seg på hvor hun var. Alt hun hørte var den endeløse ulingen fra vinden, og den virket som å komme fra alle steder.
– Nå skulle jeg ha vært der… Kan jeg rett og slett ha gått forbi, spurte hun seg selv. Det var jo en mulighet. Men skulle hun snu, eller skulle hun fortsette den samme retningen litt til? Hun bestemte seg for å gå for det siste, igjen bokstavelig talt. For hvert skritt hun tok, desto mer økte usikkerheten. Plutselig syntes hun at hun hørte en lyd litt fra venstre. Akkurat som noe som knakk. – Hallo? Er det noen der? Hallo?
Vilma fikk ikke noe svar og i stede for å tenke seg om begynte hun løpe. Hun løp ikke lenge før hun kolliderte med noe hardt. Det måtte være utedoen. Vilma løftet den ene hånden i håp om å finne dørhåndtaket. Og ganske riktig, det var utedoen hun hadde løpt inn i. Da hun omsider fikk kommet seg inn klarte hun å gripe tak i snoren man må trekke i for å få noe lys. Lyspæren lyste ikke mye, men nok til at hun fikk se den noe lunde slitne plakaten av en lettkledd Lesley Gore som faren hadde hengt opp for mange år siden når hadde tatt med seg noen kompiser for å drikke seg drita i en alder av 15 år.
Hun satte seg ned og priset seg lykkelig for at hun ikke kjente noe til lukten som mest sannsynlig var på stedet. Hun følte urinen som rant ut av henne og hørte også den aller første klatten bæsj som hun nå hadde fått klemt ut. Men så hørte hun en lyd hun ikke dro helt kjensel på. Ok, det var sikkert ingenting.. Hun fortsatte å la ting gå naturens gang da hun hørte den samme lyden en gang til. Det var akkurat som om noen knurret. For alt Vilma visste kunne det være henne selv hun hørte, hun var så kald nå at hun ikke var særlig i stand til å tenke klart.
Hun lente seg litt nedover med hodet. Hun stirret ned og alt hun så i tillegg til sitt eget underliv var et endeløst mørke. Det var absolutt ingen ting å få øye på av det som måtte være rett under henne. Hele kroppen hennes skalv, og hun kunne nesten ikke føle noe som helst lengre. Det føltes som kroppen ikke eksisterte. Det var akkurat som hun var et spøkelse, som om hun hadde vært død i en lengre tid.
Brått kvapp hun til da hun fikk øye på noe som blinket like under henne. Det var akkurat som om to røde øyne lyste opp fra toalettet og stirret på henne i to-tre sekunder. Det tok ikke lang tid før tanken om dodraugen kom tilbake i hodet hennes. Selvfølgeligheten om at det ikke finnes noe dodraug var ikke lenger like sterkt til stede i Vilmas hode. I et desperat forsøk på å overbevise seg selv om at det bare var fantasien som satt henne et puss og den slettes ikke skulle få lov til å ta helt over begynte hun å nynne på de aller første strofene til “You Don’t Own Me”.
Til hennes store forskrekkelse grep plutselig noe hardt tak i den ene rumpeskinka hennes. Vilma pilte opp og ut døren forså å snuble og falle ned mot bakken. Nå hørte hun ikke lengre bare ulingen fra vinden, men hun kunne også høre sine egne, desperate hjerteslag. Hjertet som hun forlengst hadde fått høre var av is slo nå hardere enn noen gang, men hun var for redd til å legge spesielt merke til det.
I en bråhast reise hun seg opp igjen og begynte å løpe før hun hadde rukket å trekt på seg buksene og undertøyet ordentlig. Dessverre kom hun ikke mange meterne før hun igjen snublet og falt. – Faen, faen, faen, kom det ut fra henne i det hun for andre gang skulle til å reise seg før hun plutselig hørte noe musikk ikke veldig langt unna. Lyden var noe utydelig, akkurat om den gikk gjennom ei pute eller to, likevel kjente hun igjen sangen. Det var den samme låta hun selv hadde nynnet på for litt siden.
Hun reiste seg og ble stående stille i noen sekunder. I stede for å fortsette å løpe tilbake til hytta gikk hun nå med langsomme steg tilbake to toalettet. «I’m young and I love to be young. I’m free and I love to be free. To live my life the way I want. To say and do whatever I please», kom det fra toalettet. Nå sto hun igjen rett foran døra til toalettet, hun åpnet den veldig langsomt og forsiktig. «I don’t tell you what to say. Oh, don’t tell you what to do».
Når hun halvveis hadde åpnet opp døra så hun at det lå en mobiltelefon rett ved siden av doskåla. Det var hennes egen. Hun så på displayet at det var hennes far som ringte. «I’m young and I love to be young. I’m free and I love to be free».
Vilma skulle til å ta telefonen, hånden hennes var nå bare et par ubetydelige centimeter unna fra å ta den idet hun igjen så de røde øynene hun hadde sett stirre opp mot henne. Opp fra det mørke hullet dukket det opp en liten, skrøpelig hand med sylskarpe negler. Den grep tak i henne og før Vilma rakk å reagere ble hun brutalt i en lynfart dratt ned og gjennom toalettskålen…
Hva det eksakt var som dro tak i henne er det ingen som vet helt sikkert en dag i dag. Bare to dager senere ble det som i dag er blitt bekreftet som Vilmas skalp funnet i bunnen av et delvist knust ute-toalett. 20 år gamle Vilma Sofie har siden den iskalde oktoberkvelden verken blitt sett eller hørt fra igjen. Og når det gjelder hva det enn var som trakk henne ned så sies det at det nå har funnet et nytt sted å bo, og bare ligger og venter på noe nytt å gripe tak i.
Er nå en liten stund siden jeg sist skrev en historie forså å love enkelte av dere at jeg snart ville komme tilbake med en ny igjen. Har rett og slett som vanlig manglet litt motivasjon og også inspirasjon, men nå (i skrivende stund: natt til 28. september 2014) har jeg rett og slett bare kastet meg i det igjen.
Skal sies at når jeg begynte å skrive på denne historien (som i skrivende stund er noen få timer siden) så hadde jeg ikke så veldig mange ideer om hvordan ting skulle utvikle seg og gå på forhånd. Men når jeg først fikk på plass de aller første linjene var det akkurat som om resten skrev seg selv, først som sist.
Autografsamlingen min har akkurat fått et nytt medlem. For noen dager siden møtte mamma på selveste Karl Sundby kanskje mest kjent som Åge Nygård fra Hotel Cæsar på Tv2. Hun gikk bort og snakket litt med han og hans kone/ kjæreste og fikk også med en autograf til meg. I følge mamma var han en veldig avslappet og grei person å snakket med og han gikk visstnok rundt og plystret, hehe.
Som dere kan se så har mannen også sine kunstnertalenter i boks!
I dag kjære medfisker har jeg for ente gang oppdatert film- og spillsamlingen min. To pakker lå i postkassen min i ettermiddag, to pakker med innhold som skal gi meg timevis av nytelse. Jeg har nemlig kjøpt et par SM-filmer og hadde også gleden av å finne et par erotiske spill her om dagen.
Neida, jeg bare tuller med dere. Det som ankom heimen i dag er nok ikke av det mest erotiske materielle. Eller, hva vet vet jeg, vi har alle våre fetisjer. Og come an, hvor mange av dere jenter og tarmfresere der ute blir ikke litt skjelven i strikken bare ved tanken på Jack Nicholson som Batmans erkefiende Joker?
For det er faktisk Batman som i stor grad skal fylle tiden min de neste timene, etter jeg har publisert dette innlegget. For 2-3 dager siden hadde jeg en god venninne som var så sjenerøs å gi bort bursdagsrabatten hun hadde fått fra Cdon på 50 kroner. Jeg var ikke sein med å klikke meg innom for å se hva jeg kunne benytte koden til og fant altså blant annet de to første Batman-filmene som Tim Burton har lekt seg med, to filmer jeg enda ikke har sett.
Ja, dere har sikkert som meg MYE å gjøre før natten.. Legge barn, leke at man lager barn, ta seg en røyk på senga og spise kvelds! Jeg skal ikke oppholde dere mer enn nødvendig. Kan egentlig bare legge ut noen bilder av dagens “fangst”. Et bilde sier som kjent mer enn tusen horer..
Starter altså med å vise dere de “nye” filmene mine først. De eneste jeg har sett fra før av er 1408 og Evil Dead II. Sistnevnte har jeg faktisk på Blu Ray fra før, men da i en litt kjipere versjon uten særlig til ekstramateriale og norske undertekster.
Så var det spillene. De øverste spillene dere ser til PS3 hadde jeg fra før på Xbox 360. Men som kjent spiller jeg så og si aldri på den konsollen lengre. Som enkelte sikkert også har registrert seg har jeg fått litt trophy-dilla, såååå, ja. Derfor kjøpte jeg altså disse GTA IV-spillene (“GTA IV: The Complete Edition” inneholder nemlig både “GTA IV”, “The Lost and Damned” OG “The Ballad Of Gay Tony” ^^) samt Resident Evil 5 opp igjen på niytt. Dessuten, dette er ikke akkurat de verste spillene man kan finne på å kjøpe flere ganger!
Helt i tampen av dette innlegget har jeg som dere med velfungerende øyne kan se valgt å legge ut et bilde av noe godis, som er fra Nille. Jeg var der i utgangspunktet fordi jeg trodde de hadde fått inn noe Halloween-snop. Det har de også, MEN de hadde ikke fått ryddet plass til det enda, så jeg fikk heller gjøre comeback der til neste uke. Jeg valgte likevel ikke å gå tomhendt, til tross for at jeg allerede HAR noe snop liggende så tenkte jeg at det skader jo ikke med litt ekstra påfyll. Man dauer tross alt om ikke så skrekkelig lenge uansett.
