fullstendigkaos Bloggen du ikke vil erkjenne ovenfor vennene dine at du faktisk liker!

I går postet jeg et innlegg hvor jeg fortalte litt om den mer negative hverdagen min nå for tiden. I det samme innlegget lovet jeg også at jeg snart skulle komme med et annet innlegg som tok for seg det mer positive som er å nevne. Vel, jeg er en fisk for mine blobb, så her kommer det lystige innlegget.

Jeg kan starte med å fortelle at jeg har sikret meg en del billetter til Oppdal Kulturhus denne uken. Allerede i kveld skal jeg på kino å se actionfilmen Lucy med blant annet Scarlett Johansson og Morgan Freeman i hovedrollene. Trailerne jeg har sett ser veldig kule ut og utifra de anmeldelsene jeg har lest så er det lite som tyder på at jeg ikke vil like den.

 
Den andre billetten jeg har sikret meg er billetten til det nyeste stand up-showet til Bård Tufte Johansen, “Mann (44)”. Helt siden jeg så Team Antonsen for første gang tidlig på 2000-tallet har jeg alltid syntes at Bård er en veldig morsom mann. Faktisk har jeg hatt gleden av å oppleve han live en gang før, nemlig i desember da han sammen med Johan Golden og Nils Ingar Aadne (Nilsi) var i bygda i forbindelse med Lattergalla 2013. Han skuffet ikke da for å si det sånn, og jeg tviler også på at han vil gjøre det nå i oktober.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

© Bildet er tatt fra opdalingen.no – Fra Lattergalla 2013 – Kjenner dere igjen han i den hvite hettegenseren? :p
 
Og sist, men absolutt ikke minst så har jeg skaffet meg et all access-pass til årets Ramaskrik. Ramaskrik er for dere som ikke vet det Oppdals egen skrekkfilm-festival. I fire dager blir det vist den ene skrekkfilmen etter den andre. Jeg er ganske spent på å få se den fullstendige lista over årets filmet. I år er det det fjerde året for Ramaskrik, men for meg blir det første gang siden jeg ikke har giddet å gå tidligere.

Det jeg gleder meg mest til foreløpig med tanke på denne festivalen er årets klassiker som de skal vise, nemlig The Texas Chain Saw Massacre som feirer 40 års-jubileum i år. Jeg har lenge vært litt misunnelig på de som faktisk fikk sett den på kino den gangen den kom ut, og skal jeg være ærlig hadde jeg aldri trodd at jeg skulle være så heldig å få sett den på det store lerretet selv. Med andre ord ble jeg meget positivt begeistret da jeg fant ut at det faktisk er TCSM som er årets klassiker!

Ellers har jeg også ganske god tro på de nye filmene som blir vist. Foreløpig har ikke kulturhuset skrevet så alt for mye om hvilke filmer det blir, men de filmene jeg i skrivende stund vet de skal vise er Housebound, The Forgotten, Doc of the Dead, The Canal, Among the Living, American Burger og ABCs of Death 2. Sistnevnte er jeg litt ekstra spent på siden mine facebook-venner Jen og Sylvia Soska (“American Mary“, “Dead Hooker in a Trunk“) har et bidrag til den, så det skal bli skrekkelig spennende.

Kort fortalt har jeg altså et og annet å se frem til nå. I tillegg venter jeg også som vanlig på et par “nye” og nye spill og filmer i posten, hehe… Overrasket? Helt avslutningsvis så kan jeg også nevne at fotokameraet mitt endelig kom tilbake fra reparasjon i går. Av en eller annen grunn sluttet blitsen å virke så, så derfor har jeg vært uten fotokamera de siste ukene. Men nå er det altså fikset. Jeg vet ikke hva som var galt, alt jeg vet er at de har byttet blits, og det er godt nok for meg.

Ah, åh! En ting til – Jeg har ENDELIG fått meg en ny bukse som ser ut til å passe! Juhuuu!!

Sosialt så er det dessverre lite å heise kuken for. Jeg sitter, som vanlig, bare og venter på å bli invitert hos noen – eller at noen skal spørre om de kan ta turen hit. Men foreløpig ser det ut som jeg skal takle ensomheten en liten stund til da jeg altså har litt å distrahere meg med en stund 🙂

Har du noen planer fremover?

Vi reblogges!

– Er det helg så er det helg, sa elgen og feis så fire uskyldige ekorn ble blåst av skogen!

Vi reblogges!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Dersom noen skulle ha behovet for å se en levende berg- og dalbane med føtter og puls er det bare å ta turen innom meg. For jeg er en.. Jeg har tider hvor jeg kan være veldig høy på meg selv, tenke at jeg nærmest er verdensmester i alt mens jeg koser meg med mitt. Men så skal det ikke mye til før jeg brått blir forvandlet til verdens mest selvutslettende og depressive einstøing. Skiftet kan godt bare ta noen millisekunder.

I den siste tiden har jeg brukt mye tid på å kose meg med mitt. Jeg har spilt en del, jeg har sett en del på film, skaffet meg litt planer fremover… Men de mer lystige tingene tenker jeg å skrive litt mer om i et annet innlegg. Så velkommen tilbake til “den store deppe-spalten”.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Akkurat som alle andre ønsker også jeg å finne godkjennelse og følelsen av å være likt. Dessverre, mer enn “alle andre”. Så og si hver eneste dag bruker jeg en del energi på å finne bekreftelse hos folk på sosiale medier. Legger jeg ut en status på Facebook som innen en liten time eller to ikke har fått noe særlig respons blir den gjerne slettet. Jeg vil at folk skal like meg, og jeg ha den følelsen nærmest hele tiden…

Det er ikke lengre en naturlig del av meg som menneske, det er blitt mer og mer en besettelse, en sykdom. Det går i stor grad utover kvaliteten på hverdagen min. Jeg stresser med å få ting til, og når resultatet ikke blir som jeg hadde håpet blir jeg naturligvis enda mer deprimert enn jeg var fra før av. Selv mistenker jeg at jeg har begynt å utvikle det som kalles for en narsissistisk personlighetsforstyrrelse, noe jeg vurderer å sjekke opp med profesjonelle.

De gangene jeg føler at jeg får ting noen lunde til så er det ikke måte på hvor høyt jeg kan forgude meg selv. Når jeg derimot igjen begynner å tenke over feil med meg og ting jeg mangler for å få det mer “perfekte” liv, ja da er selvforakten uendelig stor.

I løpet av de siste dagene har jeg nå begynt å betale Facebook for at de skal sponse samtlige av de blogginnleggene som jeg er mest fornøyd med. Per dags dato ligger lesertallene mine på ca. 80 unike lesere om dagen, det er veldig lite i sammenligning til hva jeg en gang har vært vandt med.

Men det er ikke bare på blogg jeg ønsker å være best mulig, det er også på Snapchat… Tragisk nok. Jeg vil gjerne ligge øverst på bestevenn-lista til samtlige, ikke alle, men noen. Finner jeg ut at jeg plutselig har falt ned en grad eller at jeg i verste fall ikke er blant de tre beste vennene hos enkelte lengre i hele tatt, ja da tar jeg det personlig. Det har blitt så ille at her om natten gikk det utover nattesøvnen min når jeg fant ut at jeg var blitt degradert et sted.

Før jeg la meg natt til i dag pusset jeg naturligvis tennene som jeg pleier mens jeg delvis sto og så meg selv i speilet. Jeg likte ikke det jeg studerte. Jeg begynte å registrere feil etter feil og til slutt ble jeg bare stående å hate meg selv. Hvor ble det av han fyren som påstår at han nærmest kan runke av sitt eget selvbilde? Vel, den mannen var ikke til stede i går i hvertfall.

Oppi det hele så skammer jeg meg litt over denne sykdommen. Jepp, for det er det det har blitt. Jeg vil jo som dere skarpeste der ute har skjønt ikke at noen skal tenke eller vite at det finnes noen feil med meg. Derfor har jeg også prøvd så godt jeg kan å ikke snakke til noen om dette. Vel, når sant skal sies er det to årsaker til at jeg har prøvd å holde sannheten om hvor ille det er for meg selv. Den andre årsaken er at jeg er redd for at de personene jeg bryr meg mest om (som heldigvis har begynt å blitt latterlig få) skal få dårlig samvittighet for ting og føle at det er de som gjør noe galt ved å ikke være nok til stede over alt, hele tiden.

Samtidig som jeg kan være veldig selvutslettende så mener jeg at jeg også har veldig god selvinnsikt, faktisk langt bedre enn gjennomsnittet. Jeg VET at det ikke er andres skyld at jeg har det sånn. Det er kanskje ikke min skyld heller, akkurat det er jeg litt usikker på hva jeg skal tenke om… Men det er i hvertfall ikke noen andres skyld. Det er ikke en gang mine mobberes skyld lengre. For jeg kunne ha flyttet fra Oppdal for en stund siden nå, om jeg bare hadde giddet å bli enda flinkere på å spare penger, og ikke stadig fylle opp leiligheta med enda flere ting som blir å flytte på senere.

Per dags dato så tenker jeg at hvis jeg ikke har fått flyttet innen jeg fyller 30 år så gir jeg meg. Dersom jeg fremdeles bor i Oppdal til da så skal min storebror/ søster få viljen sin, for da skal jeg gi meg og gjøre opp for det urettferdige faktumet at jeg ble født i stede for han/ henne.

Men, jeg vil ikke gi meg enda. Det er fremdeles en liten del av meg som mener at den hevnen jeg har blitt utsatt for i 23 år er feil, til tross for at jeg altså forstår og er enig i at det er urettferdig at det er jeg som ble født, og ikke det barnet som opprinnelig skulle komme først… Men i hvertfall, til den dagen jeg fyller 30, den 15. juni 2021, så må du kjempe i mot meg litte granne til… Jeg nekter å gi meg helt enda, selv om tanken ofte streifer meg.

Vi reblogges!

Akkurat som at det i kriker og kroker i mitt hjem finnes en og annen mørk og dyster ting så “skjuler det seg” et og annet monster også i vennegjengen, de fleste egentlig ganske så harmløse.

Kvinnen dere forhåpentligvis skal bli bedre kjent med nå kunne godt ha vært en skikkelse i en og annen Tim Burton-film. Hun er i motsetning til gjennomsnittet virkelig noe for seg selv, en skikkelig nærmest utdødd original med “hjartet på rette staden”.

Hennes hjerte banker og skamslår i veldig stor grad for det mystiske, det morbide, det forferdelige og det grusomme. Med andre ord meg horror.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I tillegg til at hun er fanatisk opptatt av enkelte, særlig KLASSISKE skrekkfilmer er hun også kunstner, autografjeger, en veldig god venn og sist, men ikke minst dagens intervjuobjekt.

Så hva venter vi på? Jeg vet ikke med alle dere heffalumper der ute, men jeg venter egentlig bare på å starte selve intervjuet… Og vet dere hva? NÅ STARTER DET, IT’S ALIVE!!! IT’S ALIVE!!! IT’S ALIVE!!!!!!

Catzy Munster. Først og fremst, hva er du aktuell med for tiden?
– Vel, det skjer ikke mye i min hverdag utenom å prøve å være kreativ, så jeg holder på med en tegnebok for nybegynnere som vil bli flinkere å tegne med penn, som jeg foreløpig er halvveis på. Også er jeg aktuell som en del av det digitale slideshowet som er en del av en kunstutstilling på Bram Stokers Film Festival i England i slutten av Oktober.

Hvor lenge har du jobbet med denne tegneboken og når tipper du at den helst blir ferdig?
– Jeg begynte med tegneboka i februar, og kom kort tid etterpå opp med tittelen “Permanente linjer” som jeg kommer til å gå for. I dette øyeblikk holder jeg på å sette sammen forsiden, men regner enda med at det kommer til å ta noen måneder før den er ferdig. Kanskje jeg blir ferdig til jul, hvis ikke er mitt personlige mål å få alt klart iløpet av januar 2015. Har enda ikke bestemt meg for å gå for selvpublisering eller kun nedlastbar e-bok.

I tillegg til “Permanente linjer” er du også som du nevnte aktuell med en del av kunstutstillingen på Bram Stokers Film Festival i England. Hva er din historie der?
– Det hele begynte ifjor da jeg fikk forespørsel fra en som heter Mark som hadde fått i oppgave å finne mindre kjente artister fra hele verden som lagde motiver fra skrekkfilmer og horror-sjangeren generelt for å delta i festivalens første kunstutstilling. Han hadde sett noen av maleriene mine og lurte på om jeg ville delta.

Jeg sa selvfølgelig ja og fikk 10 bilder i slideshowet for de som ikke kunne møte opp personlig på festivalen, og det viste seg at dette nye tiltaket på festivalen ble så godt mottatt at det kommer til å bli en årlig greie. Så jeg ble spurt om jeg ville være med i år også, og det sier man jo ikke nei til!

Hvor lenge har du drevet på med tegning og maling? HVORDAN ble den kreative monster-kunstneren skapt?
– Tegning har jeg aldri tatt pause fra siden jeg var liten, mens å male begynte jeg først med når jeg var 15 da jeg begynte på formgivning. Monster-kunstneren ble skapt samme året da jeg begynte å eksperimentere med farger, for skrekkfilm og monster interessen har alltid vært der, men nå hadde jeg funnet en måte å kombinere begge interessene mine på. 

© Catzy Munster – Fra Desucon Fantasy i april.

© Catzy Munster – Akrylmaleri med motiv fra horrorfilmen Ginger Snaps.

Coverne på “Famous Monsters of Filmland” magasinene var til stor inspirasjon til jeg fant min egen stil og fargebruk, og ved å grave litt dypere ned i skrekkfilmhistorien ble det enklere å knytte farger til monstrene ved å vite mer om bakgrunnen til både produksjonen og skuespillerne bak dem.

Filminteressen min er veldig stor når det kommer til eldre skrekkfilmer, spesielt fra svart-hvitt eraen.

Apropos film. Husker du den aller første skrekkfilmen du så som gjorde mest inntrykk?
– Jeg har et vagt minne fra da jeg var veldig liten at jeg så vindmølla i 1931-versjonen av “Frankenstein” står i brann, men den første skrekkfilmen som jeg så i sin helhet som gjorde mest inntrykk på meg var Romero’s “Night of the living dead” (1968). Tror jeg var mellom 10-12 år og zombier var skumle, og når jeg tenker over det så har kanskje den filmen originalt skylden for svart-hvitt interessen min.

© Catzy Munster – Fra Halloween 2008

© Catzy Munster – Fra Halloween 2008

Hva er det med særlig eldre skrekkfilmer som du liker så godt?
– De har en sånn sjarm over seg. De var så kreative med å lage effekter for hånd og å finne smarte løsninger på alt, og alle som spilte monstre satt timesvis i sminkestolen. Ingen data-effekter, kun hardt arbeid.

Også handlingene i filmene var da originale og nyskapende, mens mer eller mindre alt vi ser i dag er lagd fra før eller er tatt fra tidligere filmer. Svart-hvitt-filmene satte en standard, og i mine øyne kan den ikke slås.

Lugosi ga en standard på hvordan Dracula’s aksent skulle være, mens Frankenstein-bruden som egentlig kun hadde knappe 5 minutters scenetid i “Bride of Frankenstein” aldri ser ut til å dø ut i dagens popkultur – de hvite stripene på siden av håret hennes er blitt et symbol som går igjen i skrekkfilmer den dag i dag.

Pluss at monstrene var alle misforståtte og utstøtte, og det er derfor jeg føler meg knytta til dem på et mer personlig nivå.

En annen personlighet jeg vet du har meninger om er den ikke så veldig ukjente filmskaperen Tim Burton. Hva er ditt forhold til Burtons første verk sammenlignet med det han produserer i dag?
– Ah, Tim Burton! Jeg synes han begynte ganske bra, “The Nightmare before Christmas” er jo en nydelige klassiker. Og spesielt “Edward Scissorhands” og den første kortfilmen hans om “Frankenweenie” (kan ha noe med at førstnevnte er med skrekklegenden Vincent Price og sistnevnte er veldig inspirert av Frankenstein) har jeg godt forhold til, men i de siste årene nå føler jeg det blir for mye Johnny Depp og Helena Bonham Carter for min smak..

Sier ikke at de ikke er fantastiske skuespillere, men jeg ville likt å se noen andre skuespillerprestasjoner til en forandring, så jeg liker stop-motion filmene hans best, helt klart. Jeg tror det blir på en måte litt som med Beetlejuice, vi har bare gjentagenede sett Depp og Bonham Carter FOR mange ganger at nå vil de ikke gå bort igjen!

Alle av Tim Burtons filmer har særlig en ting til felles. Nemlig misforståtte, ganske snodige og sære karakterer. Har du en absolutt favoritt-skikkelse innenfor Burton-universet? Og mens vi er inne på det, kan du også nevne én som ikke har falt like godt i smak?
– Det er sant. Min absolutte favoritt tror jeg er Jack Skellington fordi han er så bra gjennomført, med Beetlejuice på en god 2. plass. Lydia fra samme filmen er også høyt på listen.

Egentlig liker jeg de fleste av karakterene hans, men den eneste ene karakteren jeg ikke kan like er hans Willy Wonka. Hele filmen var bare så corny og skremmende, og ikke på en positiv måte, at den unngår jeg på det nivået at jeg later som den aldri ble laget. Men det er jo en barnefilm tross alt, jeg er bare for gammel til å like den vil jeg tro. Beste med filmen var Oompa Loompaene – fordi Deep Roy er kul!

Vet ikke hvor godt du kjenner til konseptet “Kill-Fuck-Marry”, om du har hatt noe lignende på din egen blogg, eller om dette spørsmålet blir din debut, men.. Frankenstein, Dracula og The Invisible Man – Hvem går du til alters med, hvem hopper du til køys med og hvem tar du livet av?
– Oi.. Den var vrien. 

Kill: Frankenstein-monsteret. Sorry honey, men du skaper bare kaos i gatene.
Fuck: Dracula. Because he never drinks.. Wine. And neither do I.
Marry: Invisible Man. I håp om at han gir meg litt av serumet sitt så jeg kan kødde rundt med folk også.

I tillegg til at du er opptatt av film og kunst så er du også en intervjujeger. Hvor mange autografer har du per dags dato?
– Jeg har mellom 60-70 signerte bilder, tegninger, brev og bøker fra forskjellige skuespillere, forfattere og musikere som jeg har skaffet de siste tre årene. Noen har jeg skaffet personlig ved å møte vedkommende, men de aller fleste har vært gjennom fanmail.

Det er egentlig en hobby som krever mye tid og research for å ikke gjøre feil og for å skrive brev, men det er veldig verdt det når man først får svar. De autografene jeg er mest glad i er de som er med personlige trekk knyttet til noe jeg har skrevet. Det svaret jeg har fått som jeg er mest glad i er et jeg fikk fra Carla Laemmle, som nylig døde i en alder av 104 år, som var niesen til Carl Laemmle som grunnla Universal Studios. Hun var med i stumfilmen “Phantom of the Opera” (1925) og “Dracula” (1931), og hun skrev et langt brev til meg tilbake og signerte bildene mine.

© Catzy Munster

Også kan du plutselig få overraskende svar med en morsom twist. Jeg skrev et brev til Aidan Turner (Kili fra “Hobbiten”) og sendte med en lapp om at han ikke måtte skrive med sølvpenn fordi de pennene sitter sjeldent på glatte underlag som fotografier, og på bildet jeg fikk signert i retur skrev han “GOLD! Even better”. Jeg ler for meg selv enda når jeg ser på det bildet!

Av de kjendisene du har møtt personlig, hvilke har gitt best inntrykk? Og har du møtt noen du nærmest skulle ønske du ikke hadde truffet av diverse årsaker?
– Oh, fikk helt klart best inntrykk av den amerikanske UFOlogisten Richard Dolan. Jeg er stor UFO og alien entusiast, og han hadde foredrag på Litteraturhuset i Oslo så jeg hadde med den nyeste boka hans for å få signert og han var så utrolig koselig, høflig og tok seg tid til å snakke med både meg og de som sto i kø etter meg.

Han dro meg med opp på podiet der for å få ordentlig underlag for å signere boka mi, det var veldig gøy for han tok det med et stort smil og var veldig morsom!

Jeg har enda til gode å møte noen jeg ikke skulle ønske jeg hadde truffet. Selvfølgelig noen ganger kan folk virke likegyldige eller slitne etter å ha sittet i over en time på signering,  men de er ikke uhøflige ovenfor fansen fordeom og det er viktig. Så nei, ingen på negativ-lista enda.

Vi mennesker er verdensmestre i å finne noe annet enn oss selv å gi skylden dersom noe går galt. Om noen går løs på en skole og dreper sine medelever tar det ikke lang tid før noen foreksempel klandrer en og annen film for det som har skjedd. Hva er dine tanker om denslags? Skaper voldelige filmer voldelige mennesker?
– Både og ja og nei tror jeg. Jeg tror faktorer som skaper voldelige mennesker har mye å si på familiebåndene, utvikling og intelligens kombinert med gener og kulturbakgrunn. Avhengig av hvordan man stiller seg utifra dette så kan kanskje en voldelig og blodig film eller spill trigge personen til å ville gjøre noe lignende selv.

Vi mennesker baserer kanskje det voksne livet vårt utifra hva slags barndom vi har hatt og om det har vært positivt og negative hendelser i bildet. Voksne vet vanligvis at film er film, mens barn kanskje ikke alltid tar den koblingen.

© Catzy Munster – Fra Game of Thrones-utstillingen som var i Oslo i april.

Men at feks. folk som er mobbeofre går løs på elever og lærere med våpen viser svikt i systemet i mine øyne, og har lite med film og spill å gjøre, for slikt hat er sterkt for den det gjelder og kan fint trigge hevnaksjoner. Så jeg tror det spørs veldig på omgivelsene. Jeg sier både ja og nei som svar på denne.

Vi skal fortsette å snakke litt om samfunnsspørsmål. Hva slags saker i samfunnet generelt er det som opptar deg mest?
– Jeg tror jeg er en middels engasjert ungdom som alle andre med ting som miljø, dyrevelferd, diverse rettigheter, nei til mobbing, strengere med innvandring, EU/EØS, et bedre NAV-system o.l. I den forstand.

Spør du meg om noe så har jeg garantert en mening om det og en formening om hvordan jeg mener ting burde være og hva som burde forandres. Jeg tror jeg har en fot innen alle de viktigste punktene.

Men det som står høyt på lista er at jeg vil at vi skal ha dyrepoliti, og strengere straffer ved mishandling. De som har null problem med å skade et dyr kan lett skade mennesker også.

Hvor god synes du Norge er til å bekjempe mobbing? Blir det gjort nok?
– Vi liker jo å fremheve at norske skoler er imot mobbing og jobber en del med dette, men utifra egen erfaring så synes jeg det ikke blir gjort nok. Nå er det noen år siden jeg gikk på ungdomsskolen, men jeg ble selv mobbet gjennom 10 års skolegang og jeg fikk inntrykk på ungdomsskolen at det var jeg som var problemet.

Det var jeg som fikk tilbud å bytte skole, og ikke de som var imot meg. Det var alltid jeg som ble innkalt til samtale med lærer og ikke de andre. Jeg fikk tilbud å sitte inne i friminuttene for at de skulle slippe å ta tak i noe ubehagelig som kunne skje ute på skolens områder. Det er ikke å bekjempe mobbing, det er å børste det under teppe.

Jeg gikk ut av ungdomsskolen uten noen nye langvarige vennskap, og middels gode karakterer etter mye fravær, fordi jeg til slutt nektet å møte opp på skolen fordi det ble ikke gjort nok. Jeg vet ikke om det er blitt noe bedre siden den gang, men det virker som problemene fortsatt er der utifra det jeg har hørt av folk rundt meg.

Problemet ligger også litt i at lærere ikke vet hvordan de skal gå frem, og at det finnes trangsynte foreldre der ute som tror at de har englebarn, og vil ikke innse at de egentlig har et problembarn istedet – beklager å si det.

Vi kan helt klart bli bedre, selv om det vil alltid være noen som må henge ut andre der ute fordi det får dem til å føle seg bedre.

Hva kan vi gjøre for å bli enda bedre til å kjempe imot mobbing enn det vi er i dag?
– Jeg tror Norge trenger mindre snakk om temaet og heller satse på å vise det fra en annen side, og da med skoleelever opp til 10. klasse i fokus. De burde høre historier fra mobbeofferene selv i alle aldere og hvordan det har gått med dem, eller eventuelle etterlatte der mobbingen tok overhånd for noen dem hadde nær.

De burde høre både negative og positive ettereffekter av mobbing fra de som har opplevd det på alle de verste måtene og innse at det følger og former en person ut livet. Noen får noe positivt ut av det de har vært gjennom, mens for andre går det bare nedover – alle takler ting forskjellig.

Målet er at de burde få se konsekvensene av mobbing nære og på et mer personlig nivå uansett om det skyldes stil, sykdom, kultur osv.

Før vi kaster oss løs på siste spørsmål så skal vi innom det neste presidentvalget i USA. Jeg har hørt at både Freddy Krueger, Hannibal Lecter, John Kramer og Darth Sidious også kjent som Palpatine skal stille. Hvem skulle du helst ha gitt din stemme til?
– Hoho! Jeg tror jeg hadde stemt på Darth Sidious – let’s all join the dark side!

© Catzy Munster

Helt til slutt. Takk for at du ville stille opp på intervjuet og alt det der. Det siste spørsmålet som nå gjenstår, som jeg tror flere lurer litt på – Hva er greia bak navnet, Catzy Munster?
– Takk for at jeg fikk stille! Historien bak navnet er egentlig ikke noe kul i det hele tatt. Jeg fikk kallenavnet Catzy på tull når jeg var mindre, du vet, etter hårproduktet, og brukte det i min første mail-adresse når jeg var 9 år, og det ble vist værende. Munster-navnet er rett og slett fordi jeg er diger fan av tv-serien “The Munsters”, og artigere familie skal man lete lenge etter!

Har dere kjære lesere der ute enda ikke fått nok av dette munsteret og bare vil ha mer, mer, mer så slapp av så fortvil ikke. Alle skal få.

Catzy Munster er aktuell både på blogg, og Facebook, samtidig som hun også kan forskes på gjennom catzymunster.com!

Vi reblogges!

“Who you gonna call?”, “I ain’t afraid of no ghost”..

© Bildet er tatt fra fan-de-cinema.com

Spøkelser? Næh… Overtro!
Mike Enslin (spilt av John Cusack – “Being John Malkovich”, “High Fidelity”, “2012”) er forfatteren som jobber med å besøke såkalte hjemsøkte steder forså å fortelle verden hvor ufarlige de skulle vise seg å være. Han er blant de som mener at alt har en logisk grunn og lar seg heller ikke skremme når han får høre om de grusomme hendelsene som har foregått på Dolphin Hotel, rom 1408.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Når han en dag bestemmer seg for å sjekke inn på det lite populære rommet møter han en sterk motstand fra hotellets ansatte. Men sta som han er ignorerer han advarsel etter advarsel. Han skal utforske dette rommet, koste hva det koste vil.

Han får til slutt viljen sin og tar sine første steg inn i det som ganske snart skal vise seg å være et skikkelig helvete. Ved første øyekast virker 1408 som et helt vanlig rom. Det hele må være en dårlig spøk, tenker han mens han spaserer rundt og forteller en lydopptaker han har med seg hva han ser, tenker og hører.

© Bildet er tatt fra filmweb.no

Men plutselig, ganske så brått begynner ting å skje.. Okei, det er helt sikkert bare noen som tuller med han, kan det være hotellsjefen Gerald Olin (spilt av Samuel L. Jackson – “Pulp Fiction”, “Star Wars”-episode 1, 2 og 3, “Django Unchained”) som spiller han et puss, mannen han akkurat har hatt en lengre samtale med? Mannen som ved flere anledninger sterkt frarådet han å sjekke inn?

Til slutt innser han at han ikke er blitt lurt. Hver eneste advarsel han har fått burde han ha tatt en del hakk mer alvorlig. Den neste timen blir et mareritt som han i likhet med barna fra Elm Street ikke er sikker på at han vil overleve… Men en ting er sikkert – Dersom han overlever, vil neste bok bli en garantert suksess!

Ondskapens Hotell 2
På mange måter minner denne filmen meg om den kjente, og for veldig mange, den kjære klassikeren “The Shining” (Ondskapens Hotell). Man skulle neste tro at dette var en film basert på en eller annen historie skrevet av Stephen King… Hmm.. Hold on the horses… Filmen ER jo basert på en historie av Stephen King.

Det er mange der ute som sier at toeren alltid er en dårligere enn den første (homofobi?), men personlig liker jeg denne filmen bedre enn den første “Ondskapens Hotell”. Vel, nå er egentlig ikke “1408” en oppfølger av noe som helst, men det kunne den ha vært som de sier oppi Nydalen.. Jeg tror nok de aller fleste av dere foretrekker “The Shining” fremfor denne, men jeg er igjen ikke en av “de fleste”.

Så.. Hvorfor liker jeg “1408” bedre enn “The Shining”. Først og fremst er ikke denne filmen så uutholdelig lang. Man må ikke vente en drøy halvannen time før det endelig begynner å skje ting. Man slipper denne gang å kjede seg før showet starter.

© Bildet er tatt fra filmweb.no

Likevel, det er ikke alt i “1408” som slår “The Shining”. Først og fremst er det neppe noen replikker, ord og utrykk som vil være like uforglemmelig i generasjon etter generasjon her som “The Shining” hadde å komme med. På en annen side, hvor rettferdig er denne sammenhengen? Jeg mener, folk flest hadde ikke sett like mye film på begynnelsen av 80-tallet som folk gjør i dag. Nå skal det mer til for at ting skal bli “uforglemmelig”.

Som en 1980-film “The Shining” udiskutabelt bedre enn hva “1408” er som en 2007-film. Likevel, denne anmeldelsen ble ikke skrevet på 80-tallet, men i 2014. Hadde “The Shining” og “1408” kommet ut samtidig og vært de samme filmene med de samme skuespillerne, de samme replikkene, de samme effektene, den samme regien, de samme bildene, de samme lydene etc… Ja, da er jeg ikke i tvil om at dere hadde vært enig i at “1408” hadde vunnet.

Sånn, da er jeg ferdig med å sammenligne. Jeg innser at dette kanskje ikke er den mest saklige og beste anmeldelsen jeg har skrevet, at jeg denne gangen har skrevet mer om en annen film enn den denne anmeldelsen egentlig handler om. Særlig hvis du ikke har sett “The Shining” så vil neppe denne anmeldelsen si deg alt for mye. Men, jeg går utifra at de fleste som leser min blogg er folk som har noenlunde respekt for seg selv og skrekkfilmer, derfor har de fleste av dere sikkert også sett “The Shining”.

Så veldig kort og enkelt oppsummert. Liker du “The Shining” vil du mest sannsynlig like “1408” enda bedre – med mindre du er et spøkelse fra fortiden.

© Bildet er tatt fra filmweb.no

© Bildet er tatt fra filmweb.no

Helt til slutt. Det er et spørsmål dere sikkert sitter med som jeg burde ha besvart. Et spørsmål som er ganske vesentlig å stille når det kommer til skrekkfilmer. Er “1408” skummel? Nei, jeg syns ikke det, men som nevnt før – Jeg finnes ikke særlig representativ lengre når det kommer til å bedømme noe som skummelt eller ikke da jeg er blitt nærmest immun.

Terningkast 

Vi reblogges!

Gjennom de siste årene har jeg fått en hel del snodige spørsmål fra MANGE rare folk. Noen ganger har det vært veldig tilfeldige spørsmål, eller random som det heter på engelsk. Men som regel er det en rød tråd. Stort sett koker ting ned til at folk egentlig bare lurer på hvordan man kan bli like awesome som meg. Vel, som jeg pleier å svare, jeg er bare meg selv. Det hjelper selvsagt ikke dere noe da dere aldri kan bli meg, siden kun jeg er meg. Men fortvil ikke. Jeg skal nå forsøke å hjelpe dere så godt jeg kan til å bli like awesome og lik meg som overhode mulig.

Dere kan se på dette innlegget som en sjapp guide om dere vil – En veiledning til et bedre liv.

Holdningene
Først av alt, det er visse holdninger som bør sitte i hvertfall delvis, men helst fullstendig på plass. Vi kan starte med ærlighet. Det finnes basiller der ute som mener at det innimellom vil være bedre å si det folk heller vil høre fremfor å være helt ærlig. Er du en av de kan du bare glemme det hele med en gang. Vil du bli noe her i verden så må du si ting som de er uten filter og ikke oppfør deg som en falsk hore av falskheten selv. Det å si hva folk helst vil høre er ALDRI noe alternativ, heller ikke å lyve i andre sammenhenger.

Ellers har jeg som regel alltid rett, de få gangene andre har rett så er det ALLTID veldig midlertidig til jeg finner et saklig argument til at jeg likevel har rett og de feil. Jeg vet bedre enn folk flest fordi folk flest kaster bort hjerneceller ved hjelp av alkohol og andre rusmidler. Jeg bruker en del tid til å spille tv-spill, det er ingen hemmelighet at man blir smartere av å utfordre hjernen litt.

Samtidig sitter jeg ikke på rumpa hele dagen, jeg tar f.eks oppvasken for hånd. Jeg har ikke bil-lappen fordi jeg heller velger å GÅ som igjen gjør at jeg holder meg bedre i form, noe som er bra både for hodet og resten av kroppen… Generelt er jeg som regel aktivt opptatt med noe og holder hjernen gående.

Altså, jeg har rett i alt, alltid. Det er ikke holdninger jeg har fordi jeg sta, det er mine holdninger fordi det jeg sier er fakta.

En annen ting. Aldri la noen få fortelle deg hva du burde tenke, hva du burde gjøre eller føle. Aldri følg strømmen, vær deg selv hele veien. Aldri la noen få fortelle deg hva som er rett og hva som er galt. Det vet du best selv.

Og en siste ting, hevn!
Hvis noen gjør deg eller noe(n) du bryr deg om urett, ikke la det passere. Det å vende det ene eller det andre kinnet til er noe av det mest idiotiske man kan gjøre med mindre man er totalt blottet for selvrespekt. Vis at du ikke tolerer dritt. Dette handler overhode ikke om å kjekke seg, det handler ikke om å skape frykt og være skummel. Det handler rett og slett om at INGEN skal få kødde det til for deg og ditt uten at det slår tilbake.

Apropos hevn:
Vold er noe man skal unngå da kun idioter tyr til denslags. Gå heller for mer kreative metoder som ikke gjør deg verre enn de(n) det gjelder. Vold skal kun brukes i selvforsvar eller absolutt nødverge. Og om det er mobbing som er problemet, IKKE mobb tilbake. Det er kun mindreverdige mennesker som mobber. Mobbing skal selvfølgelig også straffes, men ikke ved å mobbe tilbake, og altså heller ikke ved hjelp av… Vold.

Hvordan forholde seg til andre mennesker?
Så til leksjonens andre punkt, som dreier seg om andre mennesker. Venner kan være vel og bra, men vær forsiktig med å komme noen for nær. Det er ALDRI og da mener jeg ALDRI bra å ha for mye med andre mennesker å gjøre. Først og fremst vil du i større og større grad bli påvirket og du vil oppleve mer og mer å miste din egen identitet. Desto mer kontakt du har med andre, desto mer mister du av deg selv.

Vær veldig kresen med tanke på HVEM du bruker den kostbare tiden din på, og gjør forskjell på folk utifra hvor mye tid de fortjener. Foreksempel, desto mer naiv, godtroende og venstrevridd et menneske er, desto mer holder ihvertfall jeg meg unna.

Så til den aller viktigste årsaken til at du skal være forsiktig med å ha for mye med andre å gjøre. Jo nærmere du kommer andre mennesker, jo større blir faren for at du lurer deg selv mot ei følelsesladd hagle. Blir du meid ned av den tar det gjerne lang tid før du i hele tatt får samlet deg sammen igjen. Vi snakker fort her om ÅR!

Jeg sier IKKE at du skal være totalt likegyldig til andre mennesker, for da ender du fort opp uten noen venner som helst og uten en eneste venn i verden er du fortapt. Men… Og dette kan jeg ikke få sagt nok ganger, husk at ikke alle fortjener din oppmerksomhet. Ikke la andres problemer bli dine laster med mindre det er noe som faktisk gjelder deg. Aldri!

Mine interesser
Det er dessuten ikke bare HVEM man bruker tiden sin på man skal være kresen på, men også HVA man bruker tiden sin på.

Det aller meste her i verden påvirker oss i en eller annen grad så derfor er det i aller høyeste grad viktig at du ikke sløser bort tiden på dritt. Jeg ser kun på kvalitets fylte eller underholdende filmer og serier. Det du ser på må ikke nødvendigvis være laget på et høyt budsjett, det må ikke være kvalitet over det i den forstand, men det er viktig at det underholder deg.

Unngå søppel som “Sex and the City”, “Paradise Hotel”, “Twilight”, gammeldans, trekkspillmusikk, techno, boyband, Justin Bieber, Lady Gaga, Torsdagskveld fra Nydalen, Lars von Trier, Eurovision Song Gay Contest og andre hjernekrympere som både er totalt tappet for underholdning og kvalitet.

Snakker vi film er det klokeste du kan gjøre å gå mest mulig for horror, thrillere, og action. Og når vi snakker action så snakker vi EKTE, gode gammeldagse action-filmer som Rambo, Dødelig Våpen-filmene og de gode gamle greiene. Vær mer forsiktig med å investere noe spesielt i mye av den driten som blir laget i dag. Innenfor horror-sjangeren derimot synes jeg det finnes mye bra både av gammelt og nytt. Joda, det finnes nyere titler der i gården også som ikke er mye å skryte av, men man finner også en del eldre skrekkfilmer som suger hestkuk. Personlig synes jeg det stort sett blir laget bedre skrekkfilmer i dag, men det er absolutt laget MYE bra i gamle dager også.

Når det kommer til musikk er det veldig variert hva jeg hører på. Det er egentlig lettere å forklare hva jeg IKKE hører på, enn hva jeg hører på for å si det sånn.

Og angående spill så er sjanger egentlig helt likegyldig så lenge du koser deg og har det gøy. Så lenge det helst er noe på Play Station å gjøre så går det aller meste veldig fint!

“Hvor kjøper du klærne dine?”
Et ganske spesifikt spørsmål jeg har fått en del ganger er hvor jeg kjøper klærne mine fra. Regel nr 1: Glem ALT som heter KappAhl, Gina Tricot, Cubus, Ellos også videre… Vil du se ut som en sossehore, boms, eller en døende hval så gjerne for meg, men da er også hele poenget med å bli like kul og awesome som det jeg er borte.

De kuleste klærne man kan få her i verden finner man foreksempel på nettsider som horror-shop.net, the-gothic-shop.co.uk, eller Ebay og Amazon.
Norske sider skal man helst unngå totalt. Det er dyrt å kjøpe klær i Norge i dag, takket være den rødgrønn regjeringa som har fått hersket alt for lenge. Dessuten har ikke Norge i nærheten av så godt utvalg som blant annet USA og Storbritannia.

Joda, det kommer gjerne med toll og moms med varer fra utlandet, men klærne er som regel mye billigere enn her. Med andre ord vil det gå opp i opp.

Vis deg frem
Det siste punktet du ikke må glemme er at du ALDRI skal ha andre guder enn deg selv. Gud finnes ikke. Gud, Jesus og Mohammed er fiksjon-skapte eventyrfigurer som ble oppfunnet av grådige og kyniske mennesker for flere tusen år siden ene og alene for å ta fra folk penger og evnen til å tenke selv.

Ta utgangspunkt i deg selv. Finn ut hva du duger til og vis deg frem. Lag din egen blogg som du holder oppdatert jevnlig. Ikke legg ut om absolutt alt, men hver også forsiktig med å bli for sparsom. Husk. Hvis folk glemmer deg er det svært lite mening i å eksistere. Opprett også MINST en kanal på Youtube som du holder liv i oftere enn du snakker med vennene dine. Du MÅ også være tilgjengelig på Facebook som du bruker til å minne flest mulig på det faktum at du finnes og hvor genial, morsom og enestående du er. Facebook er først og fremst laget for å vise seg frem, for at DU skal kunne dyrke deg selv og ditt alter ego.

En annen ting som burde vært unødvendig å nevne, men som jeg nå vil ta frem likevel er… Selv om du skal oppdatere blogg, Youtube, Facebook, Instagram osv så ofte som mulig skal du også legge tid i det du produserer. Vær en perfeksjonist, se over ditt verk flere ganger. Let etter feil forså i tilintetgjør de. Legg ALDRI ut noe du ikke ville hatt gleden av å lese eller se selv. Kvalitet, kvalitet, kvalitet! – Hvis du publiserer ting bare for å publisere vil du fort bli avslørt og faren for at interessen rundt deg faller vil bli betydelig større enn om du hadde lagt mer i det.

En ting er at du har venner som elsker deg, som ser opp til deg og har deg som sitt forbilde, men det er langt i fra godt nok. Desto flere som vet hvem du er, hva du står for, hva du er god for og hva du er for og mot, desto bedre. Det vil ALDRI finnes noen der ute som er mer awesome og uerstattelig enn nettopp deg… Det vil si… Meg.

Verden består kun av to typer folk. Dine fans og dine haters. Sett pris på de som er dine fans, dine disipler, dine SLAVER.. Og ELSK de som hater deg fordi haters gonna hate cuz haters make you famous!

Sett deg selv foran alt og alle, alltid! 

Helt til slutt et par siste selvfølgeligheter.
1. Søvn. Det er veldig viktig at du får nok søvn. Sov når du begynner å føle deg trett, sliten og lei. Jobber du med et prosjekt og du begynner å kjenne deg trett så ta og legg det fra deg, hvil deg og fortsett så videre med det du holder på med når du har fått ladet litt ny og frisk energi igjen. Tretthet og søvnløshet er med på å svekke evnene dine. Ja, selv perfekte mennesker som meg trenger søvn og hvile.

2. Mat og drikke er også svært viktig. Få i deg frokost, ikke la det gå for lenge mellom hver gang du spiser. Mat og drikke er viktig for at du skal fungere maksimalt!

3. Se bra ut! – Se deg selv i speilet før du går ut. Lukter du svett? Ta deg en dusj før du går ut. Vil du bli oppfattet som en stygg, ekkel padde, så greit. Men da er du samtidig langt unna å bli som meg. Hver minste lille tomme ved deg teller. Glem aldri det. 

Ikke bli et null, bli heller som meg!

Vi reblogges!

“Mamma liker meg sikkert ikke… Derfor liker ikke jeg henne heller”
Den unge skjønnheten Susan (spilt av Andrea Roth) kan ved første øyekast virke som en ganske alminnelig jente. Hun er hjelpsom, omtenksom og snill, kort fortalt ei jente som vil det aller beste for alt og alle. Vel.. Det er i hvertfall det inntrykket hun vil at folk skal ha.

© Bildet er tatt fra filmweb.no

Da Susan ble født valgte moren å adoptere henne bort. Susan har bodd på diverse institusjoner og fosterhjem og alltid levd i troen om at hun var uønsket. Gjennom de siste årene har hennes sinne og hat fått vokst betraktelig og hun har stadig blitt mer besatt av tanken på hevn.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hun har funnet ut at moren Maggie (spilt av Cindy Pickett) holder til på en gård sammen med ektemann, og to voksne barn. Når Susan en dag dukker opp og later som hun har hatt et uhell med bilen finner hun raskt godtonen med de fleste på stedet. Det er kun hennes søster Linda (spilt av Lisa Dean Ryan) som ser ut til å være mistenksom ovenfor familiens gjest og etter kort tid.. “Venn”.

Uansett hvor godt inntrykk de andre har av Susan klarer ikke Linda å bli like begeistret. Hun er sikker på at det er noe som skurrer. Hun får overtalt en kompis av henne i politiet til å gjøre research, men uten hell. Så spørs det… Klarer noen å gjennomskue Susan før hun rekker å fullføre sin ondskapsfulle hevn? Vil Karen Mills noen gang bli avslørt?

Vil så gjerne, men…
Det første jeg tenkte når jeg startet å se denne filmen var at dette kunne bli en spennende film jeg skulle komme til å like, en film med en spektakulær slutt. Dette var tanker jeg hadde fått etter at jeg hadde sett noen minutter. For det må jeg få sagt, filmen starter helt allright.

Og ja, The Stepdaughter er innimellom en noe spennende film. Men dessverre, etter som tiden går blir den stadig mer og mer uforutsigbar. Vel, selv om det ved flere anledninger viser seg at jeg har rett fortsetter jeg likevel å være noe lunde spent på hvordan hele historien ender. Midtveis slår det meg at… Hvordan vil jeg egentlig at det hele skal slutte?

Dessverre går det fort opp at jeg ikke bryr meg. Aller mest er jeg mest spent på å se hvordan det går.. Bare for å se hvordan det går. Om Susan til slutt får sin hevn eller om hun blir stoppet… Samma det.

© Bildet er tatt fra skymovies.sky.com

Ok, la oss avslutte det hele og bare komme oss hjem!
Som alle gode og dårlige filmer har også The Stepdaughter en slutt. Jeg skal selvfølgelig ikke avsløre hvordan det hele ender, men jeg kan si en ting. Slutten viste seg for min del å være uforutsigbar… Uforutsigbar kjip. Og da kjip som i kjedelig, umotiverende og brå.

De mest spennende øyeblikkene og de mest minneverdige scenene (om man kan si det) finner man nemlig midtveis i denne historien, mens filmens slutt….. Det virker nesten som om regissør Peter Liapis (som også har jobbet med filmer som “Ghoulies” og “Captured”) har gått lei etter en stund og på et tidspunkt blitt mest keen på å bare avslutte det hele så fort som mulig uten å legge særlig mer sjel i det.

Til tross for at jeg etterhvert begynte å føle meg mer likegyldig til ting må jeg også si at jeg syns det er synd at filmen har en såpass dårlig avslutning. For det hele kunne blitt en veldig nervepirrende og spektakulær film. Filmen startet som en av de mer realistiske spenningsfilmene jeg har sett, men så døde filmen bare mer og mer etter hvert som tiden gikk.

Så, hva er sluttkonklusjonen? Som dere sikkert skjønner blir det ingen toppkarakter fra min side. Når det er sagt, jeg synes ikke at filmen er ræva heller. Jeg har vurdert å gi den en sterk terningkast 2…

Men under tvil ender jeg opp med å gi filmen en svak terningkast 

Vi reblogges!

Når syv forskjellige mennesker våkner opp i en enorm kube full av dødelige feller hvor ting i begynnelsen ser ut til å være tilfeldig er det ikke rart at man får en del spørsmål om hva, hvordan og hvorfor.

© Bildet er tatt fra skylineindiefilmfest.org

Til tross for at de har havnet i en svært fortvilet situasjon stopper det dem ikke fra å tenke og de innser raskt at ting kanskje ikke er så tilfeldig som man skulle tro likevel. Blant annet viser det seg at alle syv har ganske så forskjellige personligheter, for ikke å snakke om evner.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Blant kubens ofre finner vi en purk, en lege, to matte-genier, en rømningsekspert, en av de viser seg å ha tegnet skisser som kuben er bygget på, mens den siste får vi aldri helt vite noe om… Klarer disse forskjellige hodene å tenke seg ut av denne enorme labyrinten? Finnes det i hele tatt en utvei?

© Bildet er tatt fra theredlist.com

Jeg har sett MANGE skrekkfilmer i løpet av mitt liv. Vel, nå er ikke “Cube” akkurat en skrekkfilm i klassisk forstand da den også er innom science fiction og thriller-sjangeren. Poenget mitt er at jeg har sett mange forskjellige skrekkfilmer hvor de fleste ikke har vært alt for intelligente.. “Cube” derimot er et av de mest geniale filmene jeg har sett på lenge.. Uavhengig av hvilken sjanger vi snakker.

Selv om jeg personlig ikke fikk noe særlig forhold til noen av karakterene innså jeg likevel tidlig at filmens karaktergalleri er nøye gjennomtenkt. Okei, jeg er litt usikker på hvorfor han ene vi ikke får vite noe om er med, men de seks andre er i hvertfall med for en grunn.

Stemningen er det også lite å si på. Til tider er den psykologiske delen ganske intens, og det gir en klar stjerne i boka. Uten å røpe for masse kan jeg likevel avsløre at det er enkelte scener som nok kommer til å irritere litt og kanskje også provosere, men på en god måte.

Og la meg skrive litt om soundtracket som her er komponert av Mark Korven. Musikken i “Cube” er som filmen ellers… Ja, jeg har skrevet ordet før og ordet jeg tenker på er selvfølgelig “GENIALT”. Soundtracket er moderne, det er ulikt mye av det vi har hørt før og det står absolutt i stil med filmens atmosfære.

Skal jeg likevel være kritisk for et øyeblikk så går det dog an da ikke alt er helt perfekt. Det er spesielt en ting som kunne vært bedre og det er skuespillerprestasjonene til Maurice Dean Wint som spiller den psykisk ustabile og voldelige politimannen Quentin. Problemet er rett og slett at fyren overspiller, noe som er umulig å ikke legge merke til med mindre man er dum, blind eller døv. Eller alt på en gang… Når det er sagt, det er langt i fra det verste jeg har sett, men heller ikke det beste.

© Bildet er tatt fra theredlist.com

© Bildet er tatt fra theredlist.com

Alt i alt er “Cube” en film man absolutt burde få meg seg uavhengig hva slags forhold man har eller ikke har til skrekkfilmer, thrillere eller science fiction. Vel, ihvertfall så lenge man ikke er plaget av ekstrem klaustrofobi og ikke er alt for sensitiv for synet av levende mennesker som blir partert, noe som er tilfelle fra tid til annen i dette mesterverket. Likevel. De fleste partering-scenene skal sies å være ganske så uskyldige sammenlignet med mye av det som har blitt laget både før og etter. Sammenlignet med foreksempel “Saw”, “Texas Chain Saw Massacre”, “Final Destination” og “Friday the 13th” er “Cube” førskolemat.

“Cube” er en film man fint kan tillate seg å se mer enn bare én gang. Det er også en film man vil huske. Ikke fordi den har noen spesielt grafisk utfordrende sekvenser (noe den ikke har), ikke fordi den er særlig skummel (noe den ikke er) og heller ikke fordi den er så veldig spennende (noe den heller ikke er), men først og fremst fordi plottet, storyen, soundtracket og karaktergalleriet er såpass unikt og genialt, og i en viss grad også forbløffende.

Terningkast

Vi reblogges!