Med STOR fare for å gjenta meg selv: Du store lille verden så fort som tiden går. I skrivende stund er det jammen meg blitt tirsdag og det er nesten allerede en uke siden jeg satt på NØYAKTIG samme sted som jeg sitter akkurat nå klar for å reise til Bergen. For det er akkurat DET som har oppholdt meg fra å være aktiv her inne de siste dagene. Jeg har nemlig vært ute i den store, skumle verden og opplevd, sett og hørt ting jeg ikke vanligvis ser så alt for mye av her hjemme i Oppdal.
For på torsdag hadde jeg omsider nok en gang pakket både reisekoffert og sekk, og sånn like ved midnatt stresset jeg som en gal for å rekke bussen som nok ville ha kjørt fra meg ca. klokken 00.32 om jeg hadde kommet to-tre minutter senere. Men jeg rakk det heldigvis i siste liten, og jeg kom meg faktisk gjennom turen rimelig smertefritt. Den første 11 timers bussturen føltes faktisk ikke som 11 timer i det hele tatt denne gangen, for før jeg visste ordet av det var jeg fremme. Jippi!
Men så kom jeg til den ene delen jeg da hadde gått rundt og gruet meg litt til i en ukes tid… Jeg hadde denne gangen ingen å møte med en gang jeg var kommet frem, så jeg måtte da enten ringe og bestille en taxi, ELLER finne frem til hotellet jeg hadde bestilt rom på helt på egenhånd, dvs. med litt (les mye) hjelp fra Google Maps. Vel, det endte med at jeg bestemte meg for å forsøke det siste først, altså å finne frem “selv”, og jeg skal være helt ærlig nå; jeg rotet litt i starten.. Klarte først å gå litt feil siden det var et eller annet jeg tydeligvis hadde misforstått, men jeg greide likevel å hente meg inn igjen rimelig kvikt, og før jeg visste ordene av det var jeg altså fremme ved hotellet.
Når jeg så hadde kommet meg inn ble jeg med en gang møtt av det jeg TROR er hotellets sjef, i tillegg til resepsjonist. Først så ønsket han meg velkommen på engelsk, noe som gjorde meg litt stressa siden MIN engelsk ikke er så god når det kommer til den muntlige delen. Men jeg tok heldigvis sjansen med å bare svare han på norsk, og da viste det seg heldigvis til min lettelse at han også kunne snakke norsk, SELV OM han åpenbart mestret det engelsktalende språket noe bedre. Så ja, vi sto og snakket litt ved resepsjonen i noen minutter. Han fortalte meg det aller meste som var verdt å vite om hvordan man bruker nøkkelkortene, hvor de nærmeste spisestedene er og alt sånn, og etter enda litt mer hyggelig chat oss imellom var det altså bare å ta heisen opp i fjerde etasje hvor jeg hadde et søtt lite rom som bare lå der og ventet på meg.
Og det første jeg gjorde når jeg så hadde ankommet rommet mitt var stort sett å gjøre ingenting annet enn å legge fra meg tingene mine, ta en dusj, filme noen videosnutter, og vente, og vente, og vente. For det gikk fort noen timer før Sara (bestevenninna mi, hun jeg i hovedsak var der før å besøke) også var i Bergen. Og nå er det sikkert noen av dere som lurer på hvorfor jeg ikke bare gikk ut og fant på noe for meg selv? Vel, jeg vurderte det, masse. Men jeg lot være å gå ut en god stund fordi først så ble jeg litt usikker på hvordan jeg skulle låse døra til rommet, og for det andre så hadde jeg greid å fylle hodet mitt med masse “hva om” og “tenk hvis”, som f.eks: hva gjør jeg HVIS og OM jeg roter meg bort og Google Maps av en eller annen grunn skulle svikte? Men ehm, jeg klarte heldigvis å samle mot til meg også der helt til slutt. Jeg gikk til slutt ut, fant lett ut hvordan man skulle låse rommet, og gikk så ut i Bergen sentrum for å handle litt på en av de nærmeste Kiwi-butikkene som var i nærheten. Og når jeg først hadde gjort det satt jeg egentlig bare og var litt fortvilet over at jeg ikke hadde gjort det MYE tidligere.. DAMN YOU ASPERGER!! xD
Når jeg så var kommet tilbake til hotellet og hadde satt meg i den gule stolen foran tven igjen tok det heldigvis ikke så mye lengre tid før Sara også var der. Så da var det bare å gå ut igjen, forså å ta oss en velfortjent og hyggelig “lunsj” på Burger King, og deretter bare gå rundt omkring i Bergen sentrum til vi bli lei (eller kald), og vi så bestemte oss for å returnere til hotellet igjen og deretter tilbringe resten av kvelden med å prate om alt og ingenting mens vi for det meste så og tittet på randome ting vi kom over på Youtube. Alt i alt en ganske allright førstedag som jeg heldigvis ikke har så mye å utsette på, annet enn at jeg HATER å vente, og *kremt* det ble en del venting denne turen her, både på torsdag og de andre dagene, men sånn utenom akkurat det så har ihvertfall jeg hatt en ganske okei Bergen- og bestevennopplevelse! ^^
Forhåpentligvis blir det nok ikke sånn kjempelenge til jeg får møte Sara igjen. Om det blir så hun reiser ned til Oppdal igjen, eller om det blir sånn at jeg reiser ned til Bergen igjen vet ingen av oss helt akkurat nå, men at det ikke blir så lenge til neste gang, vel det er ihvertfall noe jeg verken tror eller håper kommer til å skje. Før vi begge vet ordet av det er vi nok atter en gang gjenforent igjen, og DET er noe jeg virkelig gleder meg til. ^^ Hmm, ja det var vel alt jeg hadde å skrive til dere for nå. Har dessverre ikke så alt for mye å fortelle dere denne gangen da vi stort sett holdt oss på rommet til Sara og så på film eller spilte kort eller noe, ELLER var ute og spiste, ELLER var ute og shoppet. Men sånn utenom det, ja så er det ikke noe nevneverdig mer å nevne for akkurat denne gang. Men det tenker jeg bør og vil gå helt fint – for ikke ALT trenger å være tusen og en nye opplevelser og aktiviteter hele forbanna tiden, gjør det vel?
God kveld alle sammen. Har dere hatt en okey dag i dag? Jeg håper dere har hatt en okey dag i dag, for det har ihvertfall jeg. I hvertfall hvis vi bare totalt tar og glemmer den forbaska natta som jeg mer eller mindre måtte lide meg gjennom for å komme til den. For greia er at jeg har ikke sovet noe spesielt godt natt til i dag i hele tatt. Halsen min har nemlig begynt å klø, noe jeg særlig kjenner på når jeg svelger. Og jeg er jo selvfølgelig en av de som gjerne blir liggende å svelge flere ganger i løpet av en time, sånn selv om jeg egentlig ikke trenger det eller vil det, så, ja… Akkurat i dag har jeg faktisk vært mer kjær i selve dagen enn den berømmelige natten.
Når jeg omsider bestemte meg for å gi opp søvnen helt oppdaget jeg at pappa hadde sendt meg en sms hvor han lurte på om vi skulle møtes for å ta noen bilder i ettermiddag som jeg hadde spurt han om han ville hjelpe meg med like før helgen. Og sånn med tanke på hvor dårlig og hvor lite jeg har sovet i natt så skal jeg ikke lyve.. Jeg VURDERTE å bare droppe det hele en stund før jeg til slutt svarte, men heldigvis klarte jeg å komme på bedre tanker litt etterhvert. Så alt i alt har DAGEN i dag ikke vært så verst. Jeg og pappa har tilbragt en del tid sammen, og han har hjulpet meg med å ta en hel del kule, skumle og mystiske bilder som jeg gleder meg til å vise dere.
Så, god morgen, ettermiddag eller kveld alle sammen, alt etter når dette innlegget faktisk blir publisert, og ikke minst når du måtte finne på å lese det. I skrivende stund er klokken 01.28, det har alt rukket å bli onsdag og ventetiden til det ene og det andre har allerede blitt et helt døgn kortere. Jeg sitter som vanlig i den mørke stua mi, nærmere bestemt på min faste plass i den noe slitte og delvis forfalne sofa-faen.
Jeg har faktisk AKKURAT NÅ bestemt meg for at jeg mest sannsynlig ikke bare skal skrive dette innlegget AKKURAT NÅ som du leser på AKKURAT NÅ, men også publisere det AKKURAT NÅ (dvs. så fort jeg har skrevet det ferdig, tatt noen bilder, redigert de og lagt de inn), så får jeg heller vente med å dele det i alle buer og kanter til flesteparten av dere er oppe og stå igjen. Jeg mener, med tanke på statistikk, besøkstall og visa prompepute.
Vel, så.. Har jeg noe å fortelle dere, eller bare skriver jeg det som måtte falle inn og ut av hodet på meg akkurat nå? Kinda begge deler, men kanskje mest det siste. I skrivendes stund sitter jeg mest og venter på at klokken skal bli to eller noe sånt, da tipper jeg nemlig at mobilen min har ladet seg ferdig, slik at jeg så kan tre på meg en jakke – og et par sko – forså å gå ut og brenne bort et par nye kalorier som min “nye” “favorittapp” for øyeblikket – Samsung Health – skal få lov å telle for meg. For ja, jeg har virkelig fått spikret fast et par sunnere vaner igjen i det siste, noe som virkelig er på tide, for å si det sånn.
Jeg mener, jeg blir jo ikke akkurat yngre med årene, og desto eldre man blir desto lettere er det å gå opp i vekt, har jeg forstått. Og er det noe jeg virkelig ikke er så sabla keen på så er det å bli tykk. Jeg har ikke noe i mot andre individer som har noen kilo ekstra på kroppen, men jeg vil altså bare ikke ha det selv. Jeg liker å være tynn, og skulle jeg gå opp noe særlig i vekt må jeg nok en gang stresse med å finne riktig buksestørrelse også videre. Jeg mener, jeg har “AKKURAT” funnet den perfekte buksestørrelsen min. Nå vet jeg hva jeg skal se etter når jeg er inne på nettet og handler, og jeg vil altså ikke måtte finne de bestemte tallene på nytt igjen.
Men tja, ellers så har jeg ikke så mye mer å tilføye. Eller, det er et par ting som plager meg litt for tiden, men siden dette innlegget begynner å bli langt nok nå og lange innlegg sjeldent pleier å bli kommentert noe særlig – og jeg fortsatt elsker når folk faktisk gidder å kommentere – så får det heller komme senere i et eget innlegg, eventuelt. Vet dere, jeg tror jammen at jeg faktisk skal gjøre som jeg skrev i ste. Publisere innlegget nå, midt på natten, forså å heller vente litt med blogshouts, deling på Facebook også videre. Jeg vet forresten ikke hvorfor jeg nevner akkurat dette for dere i hele tatt nå, men, på en annen side – hva gjør vel det?
*en liten tid senere*: – Ah! Nå har klokken snart rukket å bli halv tre, og jeg har enda ikke kommet meg over dørstokken og ut i nattemørket som jeg skrev for snart en time siden.. Jaja, jeg har jo tatt de berømmelige bildene nå, alt som gjenstår nå er å trykke på “Lagre og publiser”, så er det bare for meg å gå ut og brenne litt kalorier. Folk er vel ikke SÅ nøye på det likevel. Folket elsker meg nok uansett… Eller gjør de de?.. Hmm. Okei, se til å få lagt ut denne innlegget nå, så går vi ut!
Det er helt sikker bare meg altså, men jeg syns ihvertfall innimellom, sånn ganske ofte at det er lettere sagt enn gjort å faktisk gjøre det man sier og det man tenker at man skal gjøre. Mens jeg forstår det slik at mange har en tendens til å la ikke-planlagt kos “komme i veien” for planlagt utrydding av kaos, så har jeg gjerne en tendens til å gjøre akkurat det samme. Men OGSÅ i veldig mange tilfeller det stikk motsatte. Det har skjedd, mange, MANGE ganger at jeg har sagt til meg selv at “I morgen skal jeg gi helt faen, og rett og slett bare kose meg”. Men så har jeg i stede endt opp med å gjøre HEEELT andre ting som mange (inkludert meg selv, til tider) heller vil kalle for “jobb”. Altså som å plutselig bare gå løs på storrengjøringen. Bare for å nevne noe.
Men i kveld har jeg et håp om å lykkes med utføre planlagt kos. Oppvasken fra i går er unnagjort, jeg har tatt alt som har med barbering å gjøre for denne uken, og støvsuging, samt gulvvask skjedde for tre-fire dager siden. Og som om ikke det er nok så er det ikke så helvetes varmt lengre nå, OG himmelen er ENDELIG blitt GRÅ igjen!! <3 <3 Så.. Så fort jeg nå har publisert dette innlegget (og delt det) skal jeg prøve så godt jeg kan, og rett og slett bare fråtse bort resten av kvelden, slik som jeg opprinnelig hadde tenkt.
Altså. Det sier vel litt om hvor ekstreeeeemt impulsiv jeg til tider kan være når jeg til og med helt spontant kan sette i gang med å rydde og sånn en dag når jeg egeeentlig har bestemt for at at jeg f.eks skal ha serie-maraton på Netflix den dagen.. Men på en annen måte gjør det meg kanskje til en hakket mer spennende person. Just saying.
Hurra for meg som fyller mitt år, ja for meg vil jeg gratulere!! – Ja-ja!!, og nei-nei… Da var dagen her da. I dag er det på dagen 26 år siden jeg så mine aller første lysstråler, kvinner i hvite frakker, og mine aller første dråper blod. Og siden den gang har det bare gått mer og mer nedover med verden. Djevelens nye yndling hadde omsider slått sine aller første røtter. Norges desidert kuleste og mest fryktede blogger var endelig kommet til jord. Aylar hadde fått sin kuk(linski), samfunnets fullstendighet hadde fått sitt kaos.
Kjære alle sammen, om det skulle være noe som helst tvil – i dag har jeg altså bursdag!! Og det er ikke sånn at jeg forventer en drøss med gratulasjoner eller noe, jeg VET jo at en del av dere ikke liker meg så godt, men hvis noen vil gratulere meg likevel så kan det tenkes at jeg kommer til å trekke litt i smile-gardina igjen, enten jeg vil det eller ikke. Helt ærlig så vet jeg faktisk ikke helt hva det er å gratulere for da det egentlig bare er nok en påminnelse om at jeg har blitt enda litt mer gammelfis, og nok et skritt nærmere døden, men, men..
Men, enyway – siden jeg innser at det sikkert er litt mye å be om så vil jeg ihvertfall benytte anledningen til å gratulere meg selv, så har jeg ihvertfall mottatt EN gratulasjon i løpet av dagen. Kjære Aylar Von Kuklinski, min fantastiske favoritt-blogger gjennom alle tider – GRATULERER SÅ MYE MED DAGEN!! Jeg er utrolig, utrolig glad i deg! Takk, takk, det var da så alt for meget.
Kjære alle vakre mennesker, kjære alle ikke fult så vakre mennesker. Jeg er tilbake. Tilbake fra rammemadrassen, tilbake til den beinharde virkeligheten så mange unødig klamrer seg fast til og kaller for livet. Til nå har jeg såvidt det er klart å holde på en noen lunde ok døgnrytme, og det er med et noe fårete smil om munnen jeg nå må rekke opp min høyre hand og skrike “SKYLDIG!”. For etter et par episoder med Orange Is The New Black igjen i natt, ja, mine kvinner, menn og alt ettersom, etter nok en aldri så liten (grise-)binge så er jeg nå ute på skråplanet igjen.
Spenningen er herved til å ta, og vet dere hva?.. Den er også til å føle på!! Kommer den kjæreste Kaylar Luklinski til å hente seg inn igjen til torsdag? For hva om han forsover seg på denne storslåtte dagen? Kommer han da til å overleve den ekstremt nedbrytende undertonen som vil fengsle hans unge sinn? For ikke å snakke om… Hva vil moren hans si? Jeg vet ikke. Og helt ærlig, jeg tør faktisk ikke tenke tanken heller akkurat nå. Vi får bare inderlig håpe at han klarer å snu seg tilbake innen den tid.
Åh, forresten.. Vet dere hva Kaylar er i ferd med å gjøre nå? Dvs. vet dere hva han skal gjøre ETTER å ha publisert dette fantastiske blogg-innlegget, forså å ha delt det i alle de 40 gruppene på Fitteboka som han så stolt og **** (finn på deres eget adjektiv, kan da ikke gjøre alt for dere alltid heller!!) er medlem av? Jo, da skal han og Alice Cooper nemlig rusle hand i hand til den etterhvert så etterlengta Coopen, forså å kvitte seg med et par filler de sendte han i posten for et par dager siden. Tenk det! Å han Kaylar lever et spennende og fantastisk live dere, eller hva?
Sånn, nå gidder ikke Kaylar bruke mer tid på dere for denne gang. Nå er det like før han legger fra seg tastaturet, og dere nok en gang må finne dere i å bli ditchet for et par timer. Men frykt ikke dødelige tåper. Favoritt-bloggeren deres vender tilbake før dere ha-ha-ha-aner det. Eller, det kan faktisk hende dette blir det siste innlegget.. Er visstnok fryktelig gøy for han-hunne-dærre gud med liten g å kalle inn sine oh store kjendiser for tiden, men vi satser på at det ikke skjer. Okey? Okey?? Fint! Ha fortsatt en god helg da! Av det som er igjen…
Denne tirsdagen hadde jeg tidlig bestemt meg for å prøve meg på noe jeg ihvertfall ikke TROR at jeg har gjort tidligere. For i dag formiddag kom jeg over et innlegg på bloggen din den svært så nydelige og skjønne skapningen Vilde Unnli, som i går kveld hadde postet et lite glainnlegg med en liste over ti ting som gjorde nettopp dagen i går til en god og fin dag for henne. Så etter å ha lest det ferdig tenkte jeg; hvorfor ikke prøve meg på det samme?
Nå skal det sies at jeg må nok likevel nøye meg med fem ting akkurat i dag. For denne tirsdagen har nok blitt en av de mer roligere dagene hvor det rett og slett ikke har skjedd så ekstremt masse som jeg anser som positivt ihvertfall. MEN noe har det altså blitt på meg i dag også (høh-høh), og NÅ akter jeg omsider å fortelle dere hva de fem tingene faktisk er for noe:
1. Kommentarer på gårdagens dikt I går ettermiddag skrev og postet jeg diktet “Når livet slår sprekker” her inne på bloggen. Det viste seg å bli et dikt som skulle leses av ganske mange på nokså kort tid. Faktisk hadde innlegget blitt sett av intet mindre enn 189 personer innen dagen var over, men uten at noen hadde lagt igjen noen ord og tanker om hva de faktisk mente om det.
MEN når jeg så våknet i dag oppdaget jeg at det ihvertfall var ei som hadde kommentert diktet litt over midnatt, og DET syntes jeg var både litt koselig og faktisk også en lettelse. Fordi.. Jeg blir kort fortalt litt smådeppa når folk ikke gidder å kommentere noe som helst xD Så tusen takk til både Elise Jørgensen, Sisselgu, by charlotte, og Celina som har tatt dere tid til å kommentere det siste diktet mitt i dag – dere er awesome! 😀
2. Jeg har barbert meg Sagt det før og jeg kan så gjerne si det, eller i dette tilfellet, skrive det igjen: Jeg kan like langt hår og skjegg på andre, men IKKE på meg selv. For mitt eget vedkommende er det som støv. Det må bort etter et par dager, hvis ikke så blir jeg gæern. Altså, ja, jeg kan faktisk bli et par hakk verre enn det jeg virker å være til “vanlig”. Så, i dag fant jeg ut at det var på tide med et lite ansikts-oppgjør igjen, og det føltes helt ærlig bare godt!
3. Pakke fra Cdon Ikke så veldig spennende, men jeg har igjen fått ei pakke fra Cdon i dag. Eller “fått” og “fått”.. Jeg har jo betalt for den, men, argh.. Dere skjønner hva jeg mener!! xD Men HVA var det som var i den berømmelige pakka, lurer du kanskje på? Jo, det kan jeg godt fortelle deg. Hele første sesong av Tv2-serien “Nattskiftet” (Otto Jespersen, yeah-yeah <3), samt den ganske så nye skrekk-filmen “The Autopsy of Jane Doe”. Førstnevnte så jeg da den var rykende fersk for et par år tilbake, sistnevnte har jeg dog enda til gode.
4. Polarbrød til frokost Her er det nok ikke så veldig mye mer å legge til annet enn det den tykke skriften over allerede har fortalt dere. Jeg er egentlig ganske glad i polarbrød, men av forskjellige årsaker så er det ikke noe jeg slafser og tafser i meg så alt for ofte. Men i dag derimot syntes jeg det var på tide å unne meg hele fire stykk deilige, fristende “skiver” med gulost. Ja, jo, det var i grunn en ganske allright start på dagen det. Er vel derfor den er nevnt her og nå, si.
5. The end of Little Nightmares Dette her vet dere kanskje allerede hvis dere har vært innom bloggen tidligere i dag, men jeg kan si det igjen jeg sånn likevel: I dag rundet jeg omsider det lille, korte, rare og forunderlige skrekk-spillet “Little Nightmares” på Ps4. Et spill jeg ikke hadde sånn kjempegod tone med når jeg først startet på det for noen dager siden, men som jeg klarte å bli litt mer kompis med i ettermiddag. Alt i alt et helt okei spill SOM dere kan lese pitte litt mer om hvis dere gidder å klikke her!
Jah! – Det var dagen i dag det. Har ikke vært en av de absolutt beste dagene i mitt liv, men det har på ingen måte vært en av mine desidert verste heller, heldigvis. Men.. Apropos ikke fult så hyggelige og positive ting.. Som dere nok har lest eller hørt et eller annet annet sted i dag så er det nå blitt kjent at Roger Moore ikke lengre er blant oss.. Og når jeg kom over den nyheten i dag må jeg faktisk innrømme at det føltes som et lite sjokk..
Det burde nok ikke ha gjort det, for hallo, mannen rakk jo nesten å runde 90 år.. Men det er liksom noe med den mannen som likevel lenge har fått meg til å tenke på han som en nærmest udødelig person. For jeg mener – det er jo selveste 007 vi snakker om her. The one and, well.. Not only, i og med at det har blitt et par til de siste 60 åra, men, blæh.. xD
Okei.. Mulig dette kanskje er en litt “upassende” eller “feil” måte å avslutte dette innlegget på, men jeg vil likevel på tampen her nå bare få lov til å dedikere noen ord til dette fantastiske vesenet som faktisk har betydd en del for meg gjennom oppveksten: – Kjære Moore, Roger Moore. Tusen takk for alle den uforglemmelige humoren du ga oss. Du er og blir en uslåelig legende som jeg tviler sterkt på vil bli glemt med det aller første. En mann med så mange talenter, en mann med så mye kunnskap og mot, og ikke minst, en mann med et vannvittig stort, og varmt hjerte. Må du hvile i fred.. <3
Så var det det evige kapitlet i livet mitt relatert til den berømmelige døgnrytmen igjen da. Tro det eller ei, men jeg har faktisk ikke ligget i senga mi siden mandag 15. mai, 19-tiden en gang. Det var egentlig meningen at jeg skulle gå og legge meg i 10/ 11-tiden i går (16. mai), etter å ha fått i meg noen fiskepinner og litt ris, men det ble da ikke helt sånn.
For etter at jeg hadde skrudd av pcen, bøyet jeg meg litt ned mot sofaen og tenkte at jeg bare skulle ligge der i 3-5 minutter, og SÅ skulle jeg gå på badet, pusse tennene, forså å legge meg i senga.. Men for å si det sånn, jeg kom meg ikke opp fra sofafaen igjen før klokken var nærmere 21. Jepp, en 11 timer-ish lang “powernap”.
Tenkte for en stund siden at jeg skulle prøve å faktisk legge meg i senga nå, da jeg ikke sover sånn kjempegodt på sofafaen, men jeg kjenner meg selv så alt for godt; jeg VET at det ikke kommer til å skje. Jeg er ikke trett heller, så derfor har jeg rett og slett forandret litt på planene, og de ser nå slike ut:
Nå har det gått et døgn og vel så det siden Sara måtte dra hjem igjen etter det som viste seg å bli tidenes hyggeligste besøk. Først kan jeg starte litt med å skrive om døgnrytmen min akkurat NÅ, sånn i kontrast til da hun var her. De siste dagene har jeg stått opp sånn omtrent i 10-tiden på dagen, for liksom.. Hallo, jeg har jo hatt besøk!! 😀 Men.. Nå som jeg ikke har noen å ta hensyn til lengre og sånn.. I dag sto jeg opp litt etter at klokken var passert 19. Hehe..
Noe av det første jeg kjente litt på når jeg var kommet meg opp av sengen forså å komme meg inn i stua hvor sofaen min står var at.. I dag lå det ingen der.. For greia er at av forskjellige årsaker så har Sara valgt sove på sofaen denne gangen, men i dag.. I dag var det ingen superuerstattelig, awesome og überfantastisk bestevenn å finne der.. Og det hadde jeg faktisk såvidt glemt litt når jeg gikk inn i stua i dag, så akkurat da kjente jeg at jeg ble litt trist igjen, før jeg like etterpå tenkte på noe av de morsomme vi har gjort på i helgen, så da ble jeg heldigvis litt glad igjen.
Ja, jo.. Jeg kan forsåvidt dra opp flere eksempler og ting jeg har tenkt på og reflektert over det siste døgnet. Men jeg antar at vi heller kan hoppe rett til poenget slik at dere som fortsatt er ute og sånn nå heller kan gå tilbake til å nyte finværet og det dere eventuelt bedrev med før dere begynte å lese på dette innlegget – Jeg savner bestevenninna mi!!!! Jeg vet at hun bare er et par lynraske tastetrykk eller en telefon unna, men det blir liksom ikke helt det samme likevel som å faktisk ha henne fysisk til stede under samme tak, samme himmel er liksom ikke helt godt nok når avstanden er delt opp i flere mil xD
Så verdens beste og totalt uerstattelige Sara: Du er en forbaska god person, og jeg savner deg god damn masse, og ehm, ja. You know the rest!
Har vært litt stille fra meg i noen dager nå, og for dere som måtte være inne på tanken kan jeg bare dytte den til side med en gang, først som sist – Nei, jeg har altså ikke lagt opp.. xD Grunnen til mitt lille fravær er langt mer hyggeligere, og mindre dramatisk enn som så – jeg har hatt besøk! 😀
Og ikke av noen hvem som helst, nope-nope-nope. Jeg har nemlig hatt gleden av å ha bestevenninna mi på besøk igjen, for første gang på veldig, veldig lenge. Er ikke helt sikker, men tror det er 3-4 år siden sist. Og FOR en hyggelig helg det har vært!! Vi har ikke bedrevet med noen superspesielle ting, men JEG føler ihverfall likevel at vi begge har kost oss masse, hatt det gøy, og veldig trivelig uansett. Ja faktisk kan jeg trygt si at dette har vært den beste helga på veldig, veldig lenge, sånn for min egen del.
Jeg kan ikke nesten ikke beskrive hvor mye jeg har savnet henne. For for meg er nemlig Sara det beste og kuleste og greieste og flotteste individet som noen sinne har satt sine bein på denne såkalte jordkloden, ihvertfall av alle de skapningene jeg har hatt gleden av å møte in persona. Denne skapningen betyr så sykt mye for meg, og det faktum at vi nå endelig har fått møtes igjen, har gjort meg så utrolig, utrolig glad!!
