Ja stemmer det, DET holdt jeg faktisk nesten på å glemme – jeg skulle jo gi dere en aldri så liten oppdatering etter at jeg hadde vært hos tannlegen.. Vel, i går hadde jeg omsider time, og i motsetning til den drømmen jeg hadde natten før så var jeg IKKE et ekorn som hadde haiket meg på baksiden av en motorsykkel temmelig stresset fordi jeg hadde forsovet meg. For i virkeligheten klarte jeg å stå opp i 05-tiden og timen min var ikke før 10.30 så akkurat det var ikke noe stress i hele tatt. Eller, 10.30 på papiret, men klokken ble vel nærmere 10.50 da jeg først fikk komme inn grunnet litt forsinkelser, men enyway;
Da det OMSIDER ble min tur var det første jeg gjorde å hilse på den nye tannlegen min. En VELDIG hyggelig og allright dame med sort, langt hår i hestehale, et veldig vakkert ansikt og i hele tatt som jeg mistenker er ca på min egen alder. Hun kan ihvertfall ikke være særlig mye eldre. Isåfall holder hun seg satans godt. Jeg tenkte først at vi skulle håndhilse, men i og med at hun hadde på sånne gummi-hansker ble det heller til at vi avstands-håndhilset “på liksom”. Etterpå spurte hun om jeg trodde at jeg hadde hull, sånn med tanke på de få opplysningene jeg hadde skrevet inn på mail da JEG SELV ba om å få time forrige søndag. Jeg forklarte henne hvordan ting har vært den siste uken – at det har gjort litt vondt på den ene siden av tannkjøttet når jeg har pusset der, men at det var blitt betydelig bedre igjen nå (typisk nok), + at jeg ihvertfall TRODDE jeg hadde sett noe som jeg fryktet kunne være hull.
Deretter ble det tatt noen røntgenbilder, før hun så senket stolen jeg satt i så langt ned som under hodet mulig. Hun gransket munnen min med sine egne øyne veldig grundig og kunne ikke se noe som hun mente er grunn til bekymring. Og etter at hun hadde sett ferdig lurte hun på om jeg ville ta en sånn vanlig rutine-sjekk-og-rens mens jeg først var der. Det følte jeg absolutt ikke at jeg hadde noen grunn (eller lyst) til å si nei til, så jeg sa med andre ord JESS til det. Så la hun en sånn vannslange-faen ned i munnen på meg, og begynte deretter å skrape bort litt tannstein, og sånne andre ting som er vanlig at tannleger gjør under vanlig rutine-sjekk. Mot slutten klarte jeg med min nokså så sensitive sensitivitet å brekke meg av den hersens slangen som nærmest lå begavd ned i halsen på meg. Hun unnskyldte seg for at hun nesten “kvalte” meg, og spurte om jeg ville at hun skulle ta ut slangen igjen, og tja..
Så var omsider røntgenbildene klare for titt og se, og jeg som nå hadde ligget der og følt meg ihvertfall sånn noen lunde trygg og avslappet (womans touch skal man ikke undervurdere!!) kjente nå at paranoiaen svakt var på vei til å stikke frem igjen. Har jeg kreft? Har jeg hull? Må jeg tilbake igjen neste uke? Kommer jeg til å dø innen sommerferien? “Det ser veldig fint ut her altså. Null hull”. Og i det DE ordene ble sagt (sånn OMTRENT slik som jeg nå har prøvd å gjengi de) så følte jeg på en ikke helt ubetydelig lettelse, og jeg skjønte at jeg godt kunne tilføye dette på den etterhvert så nokså lange listen over bekymringer jeg har hatt i livet som jeg nok har latt få tappe unødvendig mye av tiden og energien min. Men når DET er sagt – jeg er likevel veldig glad for at jeg tok denne timen – for det er bedre å gå hos en tannlege (eller “vanlig” lege for den saks skyld) et par ganger for ofte, enn litt for sjelden.
Stolen ble så heiset opp igjen, og jeg ble spurt om når jeg ønsket at neste time kunne være. “Hmm. Om et år kanskje? Eller, hva er det egentlig som er mest vanlig for folk på min alder?”. “Vet du, jeg har egentlig mest lyst til å ta deg inn igjen om to år, jeg. Du har noen veldig fine, gode og friske tenner, så jeg tviler på at det vil være nødvendig å ta deg inn igjen før om sånn 22 måneder”. Med andre ord – sånn som det alltid har vært. Den forrige tannlegen min har nemlig også skrytt veldig av tennene mine når jeg har vært hos han. Noe av det siste den “gamle” tannlegen min sa sist jeg var hos han høsten 2017 var at jeg har noen tenner som er av sjeldent god og stabil kvalitet for folk på min alder. Og sånn apropos det, jeg nevnte denne historikken min for hun nye i går også, og hun så bort på meg, smilte litt og sa: “Man skulle nesten tro at foreldrene dine er tannleger!”, ja også mener jeg å huske at hun blunket til meg etter det igjen.
Altså. Jeg skal ikke si at jeg digger hun nye tannlegen min enda, men de inntrykkene jeg fikk mens jeg var hos henne i går er utelukkende veldig positive. Hun viste flere ganger at hun absolutt har humor, det skjønte jeg allerede da hun “liksom-håndhilste” på meg i det jeg akkurat hadde satt meg i stolen. Og hun var attpåtil så utrolig vennlig, tålmodig, rolig og snill at.. Ja, jeg skulle igrunn ønske at det var behov for å gå til tannlegen litt oftere faktisk! xD Og bare så det er sagt, jeg likte også den forrige tannlegen min godt, bare så ingen misforstår og tror at han var teit eller noe sånt, for det var han absolutt ikke. Sånn bortsett fra han regulerings-tannlegen min så har jeg vært VELDIG heldig med de to andre tannlegene jeg har hatt til nå. Og jeg håper så inderlig at det er hun samme jeg var hos i går som jeg også skal se på meg NESTE GANG. For hun var en sann melkedrøm uten like.
Ah, ja… Så var det betalingen min da. Jeg ble spurt om jeg ville ta det med kort. Det ville jeg selvfølgelig, MEN.. For ja, det er et men her. For da jeg hadde satt inn kortet i terminalen og var klar for å betale, ja så poppet det opp en aldri så liten feilmelding etter at jeg hadde tastet inn pinkoden. Jeg prøvde en gang til, men etter at andre forsøk resulterte i NØYAKTIG samme resultat innså jeg at jeg faktisk hadde klart å GLEMME hva pinkoden min var. Jeg prøvde en tredje gang og kjente nå at dette begynte å bli noe kleint og pittelitt ubehagelig – samme feilmelding. Jeg prøvde en fjerde gang, og takk GUD – DET VIRKET!! Det viste seg at jeg nesten hadde tastet riktig hver gang, men at det kun var det ET SIFFER jeg husket litt feil sånn der og da. Heldigvis skjønte hun at jeg fremdeles var litt nervøs og sånn, og vi mennesker har jo lett for å bli litt tåkete i hodet av stress og “grue seg til”, så hun tok det ihvertfall heldigvis bare med et pent smil.
Men jeg syntes det var litt pinlig likevel da. For det er ikke sånn at jeg nettopp har fått meg ny kode heller. Jeg har faktisk hatt den samme pinkoden i.. 11 år nå? Og i løpet av de siste 11 årene har jeg vel i snitt tastet inn denne koden på diverse butikk-terminaler 2 ganger i uken. Så ja. Det er simpelthen helt utrolig hvor surrete hukommelse og rasjonalitet kan bli når vi først har latt oss distrahere av litt angst, stress og paranoia. Men til syvende og sist en veldig hyggelig og flott tannlege-time, uten tvil. Og jeg kan jo si at dette er første gangen i mitt 27 år korte liv så langt hvor jeg NESTEN har greid å forelske meg i tannlegen min.
Forresten dere – jeg trekker tilbake det jeg skrev skrev litt lengre opp. Jeg DIGGER visst henne likevel, jeg!! xD
Er DU fornøyd med din tannlege?
Når var DU hos tannlegen sist?
Aylar Von Kuklinski
