Samme hvor gode vi liker å innbille oss selv at vi er så har vi alle en eller annen skurk vi liker i filmens verden. Eller, kanskje ikke nødvendigvis en skurk, men en eller annen karakter som ikke nødvendigvis er først og fremst kjent for de mest gode handlingene et menneske kan gjøre. Listen er lang. Vi har alt fra den noe mer uskyldige og kjære Olsenbanden til litt mer ondsinnede og brutale vesener som Jason Voorheese og Freddy Krueger til litt mer “nødvendige” “monstre” som John Rambo, Max Manus og, ehm, James Bond.

Blant de nevnte eksemplene over er det MYE som skiller dem fra hverandre. Men en ting de alle har til felles er at de er kjent for en og annen type handlinger som man kan diskutere hvor vidt er god eller dårlig. Ok, akkurat når det kommer til Freddy og Jason er det kanskje ikke så mye å diskutere, men, dere forstår hva jeg mener!!

Uansett, jeg liker bad guys, og de neste bokstavene jeg har tenkt til å taste skal rett og slett ene og alene dreie seg om nettopp det. Har bestemt meg å lage en liste som kommer til å bli ganske tilfeldig. Det blir ikke en liste over mine topp fem favoritter, men en liste over fem typer jeg likevel liker ganske så godt.

Annonsørinnhold

Vårnyheter hos Ellos: Få 33% rabatt på hele bestillingen

Og bare så det er sagt, dette innlegget kommer til å inneholde samtlige spoilere.

Darth Vader (fra Star Wars-filmene)

© Bildet er tatt fra blastr.com

Førstemann ut er den mørke, mekaniske skapningen vi alle har et eller annet forhold til fra de kjente og kjære Star Wars-filmene. Dere har allerede sett den tykke skriften som avslører hvem jeg sikter til. Da vi først ble presentert for han mot slutten av 70-tallet var dette først og fremst ikke en av de første skurkene man knyttet ordet sympati eller empati for. I særlig de to første filmene (episode IV og V) kunne Vader fremstå som en iskald maskin som nærmest gikk på autopilot og som kun fokuserte på å ha mest mulig makt.

Det er først i “Star Wars: Return of the Jedi” fra 1983 at fansen fikk et noe mer menneskelig bilde av han, da særlig i en av de siste scenene hvor noe i han snur og han velger å ta et endelig oppgjør mot sin onde og manipulerende leder, Palpatine. Vader dør like etterpå i armene til sin sønn Luke, men rekker akkurat å få sett Luke med sine egne øyne da han ber han om å ta av han den kjente og ikoniske masken, før han omsider sovner inn.

John Rambo (fra Rambo-filmene)

© Bildet er tatt fra cinemablend.com

Nestemann ut blir etter min mening veldig feil å kategorisere som en skurk, men dette er likevel en figur man kan diskutere handlingene til. Rambo er en av de som var med og kriget i Vietnam, og det bør være helt unødvendig å si at han siden da aldri helt har vært den samme som han var før.

Ved første øyekast kan den store, sterke, muskuløse og godt trente mannen virke som en kald jævel som ikke ser ut til å bry seg stort om noe. Har man derimot sett en av filmene i serien så vet man at Rambo ikke bare er bygget av stein. Da Sylvester Stallone først leste manuset til den første Rambo-filmen var han ikke fornøyd og ville gjøre noen endringer for at han skulle tre inn i rollen. I det første utkastet av manuset til “First Blood” (den første Rambo-filmen) sto det nemlig lite som ville gjøre at folk ville føle sympati for rollen, og dermed ende opp som mer likegyldige til det hele.

Ting ble altså gjort litt om på, og da filmen hadde premiere i 1982 ble folk presentert for en tøff, intelligent, handlekraftig og nødvendig brutal skikkelse, som samtidig turte å snakke om personlige problemer og traumer med sin beste venn Samuel Trautman og attpåtil ikke var redd for å gråte.

Dexter Morgan (fra tv-serien Dexter)

© Bildet er tatt fra ontheredcarpet.com

Tredjemann er det foreløpig ikke laget noe film om enda, men jeg synes likevel at jeg skal få gjøre et unntak da det tross alt er min blogg.  Da Dexter var et lite og fremdeles et uskyldig barn opplevde han noe av det verste et barn kan oppleve, nemlig å miste sin egen mor. Han og hans eldre bror Brian ble funnet i en container fult av blod av politimannen Harry Morgan som umiddelbart løftet opp Dexter og bar han ut, mens Brian ble stående igjen alene. Det skal sies at dette var siste gang de to brødrene hadde noe med hverandre å gjøre før de omsider møttes igjen i en alder av 35 og 37 år.

Harry adopterte Dexter og så på han som sitt eget kjøtt og blod. Ikke bare hadde Dexter nå fått en ny far og mor, men også en søster, Debra Morgan. Det er ikke til å legge skjul på at Debra nok var noe sjalu på Dexter i barndommen noe hun hadde et klart grunnlag for da Harry utvilsomt brukte mye mer tid på sin adopterte sønn en han noen gang gjorde på sin biologiske datter.

Allerede som veldig ung utviklet Dexter en trang for å drepe. Det begynte med at han gikk løs på dyr, noe Harry fort fant ut av. Harry innså at han ikke kunne gjøre noe for å sette guttens tanker over på andre ting og bestemte seg heller for å trene opp Dexter til å lære seg å bruke det til noe mer positivt, nemlig å ta de som fortjener det. Harry ga Dexter en kodeks, visse regler han må forholde seg til for å ikke bli tatt. Så og si alt Dexter kan om å drepe og å komme unna med det har han altså lært av sin egen “far.

Michael Myers (fra Halloween-filmene)

© Bildet er tatt fra twitchfilm.com

I motsetning til de tre jeg har nevnt til nå så kan faktisk ikke det neste monsteret i rekken dø. I hvertfall virker det ikke slik da Michael Myers fremstår rett og slett som udødelig i alle Halloween-filmene han har vært med i hittil.

Da Michael var seks år gammel gjorde han noe så umenneskelig som å drepe sin egen søster. Hvorfor han gjorde dette er ikke helt sikkert, faktisk er det usikkert om han hadde noe konkret grunn i hele tatt. Men en ting er sikkert, det var ikke noe uhell. Etter denne brutale ugjerningen ble han naturligvis lagt inn på et mentalsykehus, men 15 år senere klarte han å rømme forså å returnere til der han vokste opp forså å ta livet av flere tenåringer.

Riktignok fikk han aldri helt herje og holde på uten motstand da Michaels lege og etterhvert erkefiende Sam Loomis bestemte seg for å gjøre alt som sto i hans makt for å stoppe den meningsløse terroren.

Scar (fra tegnefilmen The Lion King)

© Bildet er tatt fra jbowmancantsleep.blogspot.no

Den siste skikkelsen er den slemme, slue og utspekulerte løven fra tegnefilmen “The Lion King” som faktisk har 20 årsjubileum i år, følte du deg gammel nå? Scar er etter min mening en veldig klassisk Disney-skurk. Han er gammel, han er ikke direkte pen og han er drevet av misunnelse. Det faktum at det var hans yngre bror Mufasa som skulle ta over kongetronen etter deres far Ahadi og ikke han selv gjorde Scar til den løven vi alle kjenner han som. Ond.

Faktisk var han så sjalu at han endte opp med å drepe Mufasa, og som ikke det var nok lot han Mufasas sønn Simba tro at han hadde skylden for å forsikre seg om at han aldri noen gang ville returnere til løveklippen slik at han selv kunne ta over tronen. Men etter noen år senere returnerte likevel Simba etter en god dose overtalelse (og flørting) fra barndomsvenninnen Nala for å ta et endelig oppgjør mot den onde, onde onkelen.

Forresten. En liten morsom ting å nevne om selve “The Lion King”: Den hadde faktisk premiere på bursdagen min 15. juni 1994, da var jeg akkurat blitt tre år gammel. En annen litt morsom ting angående årstallet er at min bror ble født i 94, bare at det var i januar. Så, det jeg egentlig prøver å si er at dere kan forberede dere til å skrive et par gratulasjoner til meg snart. ^^

Hvem av disse fem er din personlige favoritt?
Hvilke bad guys i filmens verden liker du godt av skikkelser som ikke allerede er nevnt her?

Vi reblogges!

ADVARSEL: DETTE INNLEGGET INNEHOLDER FLERE SPOILERE AV HVA VI HAR I VENTE I «HOTEL CÆSAR» DEN NESTE TIDEN, VIL DU VITE MINST MULIG BØR DU IKKE LESE DETTE INNLEGGET!!!

For ikke så veldig lenge siden slapp Tv2 den “sjokkerende” nyheten om at fire sentrale «Hotel Cæsar»-skuespillere nå skal slutte i den kjente, kjære og bittelitt forhatte serien vi alle kjenner til. En av de som gir seg er Kim Kolstad som vi alle kjenner best som Jens August (W)anker-Hansen.

Fortvilelsene har vært mange. Nyheten har blitt tatt i mot med både gråt og sinne skal man tro det fansen selv har beskrevet på seriens offisielle Facebook-side. Spørsmålene er mange. Er det Kim Kolstad selv som har valgt å slutte, eller er det manusforfatterne som har bestemt det? Forsvinner Kim Kolstad for godt denne gangen, eller er det bare nok en lengre pause på 1-2 år? Og selvfølgelig, HVORDAN forsvinner pikenes Jens fra skjermen? Død, koma? Flytter han til Moss? Trøgstad?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

© Bildet er tatt fra Tv2.no

Jeg har selvfølgelig gjort meg noen tanker om nettopp dette. Og foreløpig har jeg fire ideer om hvordan han vil komme til å forsvinne, dersom vi skal være litt realistisk.

1. Jensern flytter til et annet land
Dersom man har såpass stor interesse for denne serien som det jeg har så har man helst fått med seg traileren for vårsesongen som ble publisert for noen måneder tilbake. Med mindre traileren prøver å lure oss så er ikke Georg Anker-Hansen Jens Augusts far likevel. Om dette er tilfelle vil det forandre absolutt alt. Ingenting vil bli det samme igjen, ihvertfall ikke for Jens August. Er dette tilfelle er det også svært forståelig om Jens August pakker kofferten og drar sin vei av så mange årsaker, blant annet kan det tenkes at:

a. Han drar på en lengre reise for å finne sin egentlige familie.
b. Han trenger tid til å være for seg selv og flytter til et eller annet isolert sted hvor han kan kutte kontakten med mesteparten av omverden.
c. Han ser rett og slett ikke noe vits i å bli boende på hotellet lengre.
 
2. Jensern blir tatt av politiet
Min andre teori er også i en veldig stor grad basert på ting vi har fått sett i traileren. Den viser blant annet at han gjør noe så impulsivt som å grave opp en grav, Georgs grav? Vi får også se at han i et annet klipp ringer til en eller annen leiemorder og beordrer en hendelse som skal se ut som en ulykke.

Ellers har Jens August generelt gjort en del ting oppover årene som han egentlig ikke har blitt særlig hardt straffet for. Kort fortalt finnes det et dusin gode grunner til at politiet kan storme toppetasjen en vakker dag for å legge gullgutten vår i jern…

3. Jensern blir drept (av Edvin?)
Så til den mest kontroversielle teorien min. Jens August blir drept. Igjen skal jeg henvise til den fantastiske vår-traileren. Det er ingen hemmelighet at Georgs inntil nå ukjente sønn ikke blir Jens Augusts nye bestevenn. Foreløpig fremstår Edvin som godheten selv, men for oss som har sett traileren så vet vi at han er en ulv i fåreklær. Så, kan det tenkes at Edvin rett og slett sender Jens syv fot under?

© Bildet er tatt fra Tv2.no

Om død og fordervelse blir tilfelle har jeg tre ideer til hva som kan skje:

a. HEISEN!
Hvorfor er det ingen som har dødd i heisen på Hotel Cæsar enda? Det finnes så mange muligheter der som ingen har benyttet seg av enda… Og nei, den tilfeldige stuepiken som Rolv Espevoll skjøt med hagle i siste episoden før sommerferien 2006 telles ikke fordi hun ikke sto i selve heisen da hun ble skutt… Og fordi hun sto ikke i selve heisen da hun ble skutt. Derimot så falt hun inn i den, men det er ikke godt nok.

Ok, nå skal det sies at jeg er veldig klar over at det skal veldig mye tilfeldigheter til for at Edvin skal klare å sabotere heisen på korrekt tidspunkt sånn at den faller sammen akkurat når det faktisk er Jens August og ikke noen andre som går i den. Når det er sagt er Cæsar uansett fiksjon og det ville heller ikke vært første gang serien hadde bydd på et mindre troverdig øyeblikk. Hva er foreksempel sjansen for at tre psykopater helt tilfeldig dukker opp på et og samme hotell i Oslo med hagle på en og samme dag?

b. Jensern faller ned med fly – Igjen…
I en såpeserie som har gått så lenge som «Hotel Cæsar» er det ikke til å komme vekk fra at man ofte går litt tom for ideer og at repeterer en hendelse som har skjedd før. Som jeg skrev tidligere har Jens August mer enn nok grunner til å dra sin kos. Kan vi rett og slett vente oss en reprise på da Scott Wallace beordret Allistar til å styrte Jensern sitt fly? La oss bare være ærlige, det forrige flykrasjet så ut som om det kostet Metronome Spartacus 20 kroner å lage, og det hadde vært fett om vi faktisk fikk se Jens August i et skikkelig flykrasj?

c. En gammel “venn” vender tilbake?
Ok, nå er ikke Edvin Holte den eneste med motiver til å drepe Jens August i nærmeste fremtid. Henriette Lien har flere ganger uttalt at hun er ferdig for godt med «Hotel Cæsar» og at hun ALDRI vil returnere som Ninni igjen. Jeg kan forstå at hun ikke vil komme tilbake i serien igjen fast, men i en enkelt episode må vel gå an å overtale henne til?

Er det noen som virkelig har sine grunner til å få mannen henrettet så er det Ninni. Hvor lenge er har hun egentlig har sittet inne nå? I virkeligheten er det snart 12 år siden hun skjøt Jens August på maskeradeballet den 22. november 2002. Men vi vet alle at «Hotel Cæsar» lever i sin egen verden når det kommer til tid. Ta barna i serien foreksempel, hvor fort har ikke de plutselig gått fra å gå i barnehagen det ene året forså å være ungdomskoleelev det andre? Ninni Krogstad, du har sonet lenge nok nå, gi Jens det siste nådeskuddet du alltid har drømt om! Også et skudd til, forså enda et skudd… Ja, dere skjønner tegninga.

© Bildet er tatt fra Tv2.no

Ellers er det også nok med andre folk som kan tenke seg å få mannen drept. Noen som husker at da han dukket opp i serien så hadde han nettopp sonet ferdig en fengselsdom fordi han hadde kjørt ihjel et lite barn? Barnet han en gang kjørte ihjel i det forrige århundre har sikkert en eller annen ustabil slektning som kan se rødt dersom h*n skulle møte på Jens mer eller mindre tilfeldig en dag. Eller, hva med at zombie-Loke dukker opp og får sin dose brain? ^^

4. Jensern bestiller sin egen “død”
Helt til slutt har jeg en teori om at Jens August ikke ringer en leiemorder for å få noen drept, men derimot at han ringer en ekspert for å iscenesette sin EGEN DØD! Og nok en gang, han har mer enn nok grunner til å forsvinne. Og ja, det vil være ekstremt egoistisk med tanke på at han har både en (eks-?)kone som fremdeles elsker han, for ikke å snakke om at han også har i hvertfall to barn (Jenny og Goggen), om ikke flere ( f.eks løsungen til Vilde?).

Men igjen, Jens August har alltid satt seg selv foran andre (unntatt da han var sammen med Liv), og det er vel egentlig ingen som hadde blitt alt for overrasket dersom han faker sin egen død? Han ga jo blanke faen i familien da han overlevde flykrasjet i 2005, så hvorfor skal han plutselig bry seg så mye mer nå?

Samme hva som vil skje, dette kommer til å bli både spektakulært og kontroversielt! Folk kommer til å stå i telefonkø for å kjefte hull i hodet på Tv2 når den kommende episoden vises, og Facebook-siden kommer til å fylles opp med sinte og frustrerte kommentarer fra folk som ikke vet om de gidder å følge med lengre.

Se hva vi har å vente oss på hotellet denne våren:

//

På torsdag kunne jeg stolt ta meg en tur til posthuset for å hente min nye Play Station 4. Når jeg på kvelden bestemte meg for å teste den ut møtte jeg på en liten skuffelse som en stund fikk meg til å tenke det aller verste. Som den flinke bloggeren jeg er tok jeg selvfølgelig å lot det få et eget innlegg.

Etter mange endeløse, mislykkede forsøk på å få noen av de foreslåtte alternativene i Safe Mode til å hjelpe meg endte jeg opp med å trekke ut strømledningen til maskinen i noen minutter. Jeg tror jeg lot det stå strømløs i rundt en halv time. Når jeg så koblet til strømmen igjen tok jeg naturligvis og slo den på. Igjen så åpnet den i Safe Mode. Litt fortvilet og uten særlig tro på at det ville hjelpe trykket jeg på “Restart PS4” som hittil ikke hadde hjulpet. Men denne gangen virket det! Maskinen restartet seg som normalt, og siden da har jeg ikke hatt noe flere problemer med maskinen. Har både fått logget meg på Play Station Network, sett film og i det hele tatt brukt den en stund nå, uten mer trøbbel ^^

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Tenkte bare at det var greit å fortelle dere det. I tilfelle flere skulle møte på samme problem, og lure på hva man kan gjøre!

Vi reblogges!

I dag fikk jeg min PS4. Alt så ut til å funke som det skal. Har gjort unna de innstillingene man skal ha på plass i starten, har også lastet ned siste oppdatering. Men når jeg skulle logge meg inn på PSN slo den seg plutselig av, helt av seg selv. Når den så slår seg på igjen får jeg opp Safe Mode.

Uansett hva jeg har forsøkt av de seks øverste alternativene i Safe Mode (“Restart ps4”, “Change resolution”, “Update system software”, “Restore Default settings”, “Rebuild database”, “Initialize ps4”) så skjer det samme. Den restarter seg, og går kun tilbake til Safe Mode.

Første spørsmål. Hva kan være årsaken til at den slo seg av på egen hånd når jeg skulle til å signere meg inn på PSN? Og til det som er mest vesentlig for meg å finne ut her og nå, hvordan får jeg faktisk slått på PS4-maskinen slik at den fungerer som normalt igjen uten?
Trenger hjelp!!!

Annonsørinnhold

Vårnyheter hos Ellos: Få 33% rabatt på hele bestillingen

I det siste har jeg hørt en del på Alice Cooper. For ikke lenge siden trodde jeg at jeg syntes musikken hans var kjedelig og bare ikke noe for meg. Så hva har skjedd de siste ukene, har jeg begynt å bli gammel igjen? Næh, la meg bare være ærlig med meg selv. Jeg har hatt litt fordommer og bestemt meg på forhånd for hva jeg skulle syns.

© Bildet er tatt fra theguardian.com

For sannheten er den at Alice Cooper er en jævlig kul fyr med mange sære, rocka, humoristiske og delvis “kontroversielle” låter på samvittigheten. Vel, kontroversiell og kontroversiell. Sammenlignet med det folk har latt venne seg til i dag så er det neppe mange som finner Cooper særlig kontroversiell og støtende lengre. Sammenlignet med musikken til Marilyn Manson fremstår Alice Coopers tekster mer som bittelitt mørke innslag fra Sesam Stasjon.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

Uansett. Poenget med dette innlegget var i utgangspunktet at jeg skulle sette opp en liste over mine topp 5 favoritter fra denne mannen. Hvorfor det? Hvorfor ikke? Lister er gøy!

5. Nobody Like Me

Den første låten på listen er en av de aller eldste som er innspilt. Låten ble spilt inn i 1969, men jeg er ikke helt sikker på hvilket album eller eller eventuelt singel den ble sluppet ut gjennom først. Det kan hende det var gjennom vinyl-albumet “Science Fiction” som kom ut i England i 1987, men jeg er altså ikke 100% sikker. I “Nobody Like Me” hører vi en ung Cooper synge at ingen liker han og at det er ingen som bryr seg om å verken ringe eller sende han brev. Her har han også fått med seg folk i bakgrunnen som er med på å synge med innimellom som “vennene” hans som i starten synger at de liker han veldig, men at de bare ikke har tid til han, mens mot slutten innrømmer de at de hater han, hans familie og til og med hunden Spot.

4. Lost In America

På fjerdeplass finner vi en låt som er hakket mer rocka etter det som faktisk er rock i følge min definisjon på sjangeren. Låta ble slippet ut på konseptalbumet “The Last Temptation” i 1994 og ble den mest populære sangen på denne skiva. Sangen kan utvilsomt tolkes som en politisk satire, med en god dose humor. Mange vil kanskje finne den noe ensformig da setningen “I can’t get a…” blir gjentatt relativt ofte.

I dag er det ingen som reagerer om du forteller at foreldrene dine ikke bor sammen lengre og at de begge har fått seg en ny elsker, samboer eller kjæreste. Men det har ikke alltid vært sånn. Særlig derfor kan jeg se for meg at følgende tekst var hakket mer tabu blant enkelte da den kom ut, enn hva den er i dag:

«I got a mom but I ain’t got a dad
My dad’s got a wife but she ain’t my mom
Mom’s looking for a man to be my dad
But I want my mom and dad to be my real
mom and dad
Is that so bad
Oh, I think I’ve been had»

I det siste verset blir det også synget:
«I can’t go to school
cuz I ain’t got a gun
I ain’t got a gun
cuz I ain’t got a job
I ain’t got a job
cuz I can’t go to school
So I’m looking for a girl with a gun and a job
Don’t you know where you are»

Sånn apropos kontroversielt.

3. Is Anyone Home?

På tredje plass finner vi nok en sang jeg finner av det mer komiske slaget. “Is Anyone Home?” kommer fra konsertalbumet “A Fistful of Alice”, et album som også filmregissør, tegneserieskaper og hardrocker Rob Zombie deltok på. Faktisk er “Is Anyone Home?” den låta jeg har spilt mest på repeat den siste tiden. Jeg er blitt veldig glad i melodien og teksten. Jeg blir glad av å høre den, og jeg synes særlig refrenget er litt morsomt. Refrenget kunne nesten handlet om meg, sett bortifra at jeg har ei rotte og ikke noe mus.
«I live in a big doll house and nobody’s home
Just me and my mouse, I live in a big dark house
And nobody’s home, just me and my mouse»

2. Poison

På andre plass finner vi den låta som nok er den mest kjente av dem alle. Sangen ble en av de største hittene han hadde i USA hvor han nådde 7. plass, mens han i Storbritannia havnet på 2. plass. Låta kom ut som singel i 1989, samtidig som den var med på albumet “Trash”. Det er blitt laget hele to musikkvideoer til låten, hvor den ene ble sensurert i sin tid slik at den kunne vises på dagtid. Årsaken til sensuren kommer av at den originalt inneholder en toppløs kvinne. Wooow, big deal…

Låten har også blitt fremført av en rekke andre artister blant annet av tidligere Nightwish-vokalist Tarja Turunen.

1. He‘s Back (The Man Behind The Mask)

At min favoritt av dem alle er tittelsangen til den sjette Friday the 13th-filmen “Jason Lives” kommer neppe som en blodig overraskelse for folk flest. Etter min personlig mening passer sangen jævlig godt til denne filmen og når man hører på teksten er det liten tvil om at den handler om Jason Voorhees morbide behov for å slakte alle slags ungdommer som kommer i nærheten. Låten ble for første gang slippet ut på albumet Constrictor fra 1986. Verdt å nevne er det også at i tillegg til “He‘s Back” så ble også “Teenage Frankenstein” og “Hard Rock Summer” brukt i samme film.

Er du enig med denne listen? Hvilke låter fra Alice Cooper har du som dine favoritter?

Vi reblogges!

Jeg har vel aldri vært, og kommer neppe heller aldri til å bli den personen folk først og fremst vil forbinde med ballader. Men likevel er sannheten den at det finnes en del ballader der ute som jeg har et ganske nært forhold til. En av de som kanskje ligger mitt hjerte aller, aller nærmest er “Up There” fra spillefilmen “South Park – Bigger, Longer & Uncut” som kom ut i 1999 (25. februar 2000 i Norge). Det skal forestille at det er Satan som synger den, men i virkeligheten er det South Park-grunderen Trey Parker vi hører som altså har stemmen til Satan i denne filmen, samt en titalls andre karakterer.

I filmen er Satans drømmer og tanker om et annet og bedre liv en større del av en bihistorie som jeg personlig liker veldig godt. Selvfølgelig, det er mye tull og fjas i denne storyen også som i alt annet i South Park-universet. Likevel mener jeg det er noe veldig seriøst i det hele. Som en klok mann en gang sa; “Den som kun tar for spøk for spøk og alvor kun alvorlig har tolket begge delene svært dårlig”.  Mulig litt ironisk at jeg som autist skulle dra frem det sitatet, men jeg gjorde nå en gang det.

Satan sliter. Det er ikke bare-bare å herske i helvete og pine de som kommer dit. Han vil så sårt vite mer om hvordan livet på jorden er. Han prøver så godt han kan å få elskeren Saddam Hussein til å fortelle om det han selv ikke har sett og opplevd, men Saddam er i ikke den som er så alt for glad i å prate, men derimot vil ha mest mulig sex.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Like før “Up There”-sekvensen har Satan og Saddam igjen hatt en samtale hvor Satan ikke føler at han blir elsket og tatt alvorlig for den han er og går ut på balkongen for seg selv og synger denne fantastiske sangen.

Sangen starter slik:
«Sometimes I think, when I look up real high
That there is such a big world up there
I’d like to give it a try.
But then I sink, cuz it is here I’m supposed to stay.
But I get so lonely down here, tell me why’s it have to be that way»

I likhet med resten av denne sangen har jeg også analysert dette verset svært mange ganger gjennom årene. Det som i hvertfall er tydelig er at han har det ikke bra. Han føler seg veldig alene og han vil så veldig gjerne leve et bedre liv, men han er dømt til å fortsette å leve det livet han gjør. I følge bibelen var Satan opprinnelig en av Guds hellige engler, som Gud kalte Lucifer. Etter han hadde syndet resulterte det i at han ble utvist fra himmelen, noe som høres veldig dramatisk ut.

Før jeg nå går videre må jeg bare få understreke at jeg fortsatt mener at dette bare er eventyr og ikke en historie jeg selv tror på da jeg mener at religiøse bøker generelt altså bare er bullshit, eventyr for voksne. Sånn, da skal jeg fortsette der jeg slapp. Lucifer ble altså utvist grunnet synd. Frem til da kan man si at han var en del av familien til Gud, eller gud med liten g, som blir mer rett siden det er det han er. Jeg har heldigvis aldri blitt forvist fra familien min, og jeg kan ikke en gang tenke meg hvordan det ville vært. Annet enn at jeg skjønner at det er jævlig, jævlig kjipt. Og jeg skjønner jævlig godt at Satan føler seg veldig utafor, ensom og alene og føler for å hevne seg ved å motarbeide gud og heve sin trone over han. Sånn, da var det nok oppmerksomhet til dette eventyret som alt for mange har hørt likevel.

Jeg vil nå bruke et par linjer på å sammenligne mine egne tanker og min egen livssituasjon med den situasjonen Satan synger om og opplever i denne filmen. Det har aldri vært noe tvil om at jeg på mange måter synes livet rett og slett er veldig ensomt og kjipt. Mens Satan føler seg stuck i helvete er det faktisk også det jeg gjør, men mer på enn billedlig måte. Jeg lever i flere former av helvete, en av de heter der og da aspergers syndrom. Jeg skriver der og da fordi jeg også har perioder hvor jeg er veldig glad for at jeg har den diagnosen som jeg har, da det også har gitt meg en del bedre egenskaper mange andre ikke har i like sterk grad.

Men mange ganger føler jeg for å si det rett ut at aspergersen er som et bur jeg ikke kan komme ut av. Jeg vil alltid slite med å tolke sosiale signaler og vil alltid til en viss grad slite med å bli akseptert sosialt hos andre. Jeg vil alltid komme til å ha en viss vanskelighet med å tolke andres ironi og sarkasme, og jeg vil mest sannsynlig også alltid ha en viss utfordring med mennesker i grupper, og ikke minst forandringer og uforutsigbarheter. Det betyr likevel ikke at det er visse ting som fremdeles kan bli bedre, men det aspergers-“fengselet” vil alltid eksistere, og jeg vil alltid i en viss grad være i det.

Jeg har ikke tall på hvor mange dager i et gjennomsnittsår jeg har ønsket og bare drømt om et bedre og annerledes liv. Et liv med mer forståelse, et liv hvor flere kan akseptere meg for den jeg er, et liv med mer glede og mer liv. Og akkurat som Satan i denne South Park-filmen føler jeg at folk som regel ikke tar det jeg sier seriøst nok, og at jeg ofte blir misforstått og rett og slett ikke hørt.

Så tenker jeg at vi kan se litt videre på en annen strofe fra “Up There”:
«They say I don’t belong
I must stay below alone.
Because of my beliefs I’m supposed to stay where evil is sown
But what is evil anyway?
is there reason to the rhyme?
Without evil there can be no good,
So it must be good to be evil sometimes»

Dette er rett og slett mitt favorittvers i hele sangen. Hvor akkurat som sangen stiller spørsmålstegn bak, hva er egentlig ondskap? Hva er egentlig godt og hva er egentlig ondt? Dette har jeg forstått at det finnes ganske spredte meninger om. Likevel er det en ting de aller fleste, inkludert meg selv er enig om og det er at når folk bevist går inn for en handling for å gjøre et annet individ vondt, da er det ondskap. Men utover det føler jeg det meste andre man kan gjøre og si er veldig forskjellig fra person til person hva som er ondt og hva som ikke er det.

Og nok en gang skal jeg nå sammenligne mitt eget liv med nettopp de ordene jeg nå siterte. Gjennom åra er det ikke til å legge skjul på at jeg har møtt en god del fordommer. Både på grunn av hvordan jeg kler meg, men også ting jeg har sagt eller skrevet og selvfølgelig mer fysiske handlinger jeg har begått. Jeg er blant annet ganske rett på sak om ting og jeg sier ofte det jeg tenker, uten å bry meg alt for mye om hva mottakeren eller alle andre måtte tenke.

Jeg har til og med fått inntrykk av at det er slemt å kutte ut mennesker som er glad i meg. Eller det er ikke bare et inntrykk jeg har fått, det er faktisk noe som noen har skrevet til meg en gang, uten at jeg skal gå mer innpå det her og nå. Greia med det er at jeg har kuttet ut en del mennesker ikke nødvendigvis har gjort meg noe vondt, men som jeg likevel har fått en del vanskelige tanker og bekymringer av å ha et for nært forhold til. Særlig har det vært ganske utfordrende å ha en del venner som er unge enn meg selv om som fremdeles liker å drikke en del, og som kanskje til og med skal bli russ snart.

For dere som har lest bloggen min en stund nå er det ingen hemmelighet at jeg tenker veldig mye. Heller ingen hemmelighet at jeg ikke liker alkohol og at jeg ofte blir mye mer paranoid, nedfor og deprimert enn det jeg egentlig “burde vært” bare jeg tenker tanken på at noen drikker. Med tanke på alt som kan skje og alt personen kan finne på å gjøre. Verst er det hvis jeg har fått litt for sterke følelser for noen, da tanker som også gjør meg sjalu ofte blir et alt for sterkt og vanskelig faktum. Men ja, poenget mitt er at jeg har fått høre at det både er egoistisk og slemt å i hele tatt tenke tanken på å kutte ut folk som er glad i meg, “bare” fordi jeg at sliter med disse følelsene og tankene som jeg ofte får på grunn av sånne ting.

Jeg kan forstå at mange av de jeg har kuttet ut, og at mange av de jeg har vurdert flere ganger å kutte ut, men enda ikke gjort det har følt seg litt såret og kanskje til og med blitt litt lei seg. Særlig med tanke på at det egentlig ikke er de som gjør eller har gjort noe galt, men at det altså er jeg som har et problem med meg selv og mitt forhold til rusmidler, fest og også mye annet som er ganske vanlig hos folk flest. Jeg kan også forstå at noen tenker at jeg er slem som har kuttet ut en del folk på grunn av dette, men i det minste så vil jeg få sagt at det aldri har vært meningen å være slem, og at jeg aldri har ønsket å såre noen ved å ta disse valgene.

Det er også en del andre historier fra livet mitt hvor jeg har fått høre at jeg har gjort og sagt slemme ting, og det er helt sikkert også de som mener at jeg er et dårlig og ondt menneske av forskjellige andre årsaker, men jeg tenker egentlig å fortsette videre i dette innlegget nå. Får heller ta flere eksempler og historier der folk har gitt uttrykk for eller sagt rett ut at de mener at jeg er ond i et annet innlegg.

Helt til slutt vil jeg legge ut et sitat fra refrenget i Up There:
«Up there,
there is so much room,
where babies burp and flowers bloom.
Everyone dreams, I can dream too.
Up there, up where the skies are ocean blue.
I can be safe and live without a care,
up there»

Ja, jeg føler egentlig at det meste jeg har å analysere og si rundt dette egentlig allerede er skrevet nå. Og jeg tror mange av dere vil bli lei om jeg gjentar meg selv mer enn nødvendig. Men jeg kan likevel analysere det litt kort. Igjen kommer det veldig tydelig frem at han drømmer mye om et annet liv.

Ellers er mesteparten av refrenget mer spesifikke beskrivelser av ting som finnes på jordkloden og ikke i helvete, så akkurat det velger jeg å ikke skrive mer om da jeg ikke føler det er sånn kjempe vesentlig her.

Nå som jeg har skrevet såpass mye rundt denne ene South Park-låta innser jeg at mitt veldig nære og sterke forhold til sangen faktisk kan kategoriseres som en type “fun facts” om meg, og at det igjen har gitt meg ide om hva jeg kan bruke et senere innlegg på. Altså et eget innlegg om “fun facts” om meg, gjort en gang før, men kan godt gjøres igjen.

Men ja, denne sangen har jeg som nevnt en del ganger nå et ganske sterkt og veldig nært forhold til. Jeg vil faktisk gå så langt å si at denne sangen er en større del av meg, uten at det på ingen måte er noen overdrivelse. Og særlig derfor håper jeg i hvertfall at dere som fremdeles står meg nærmest vil ta dere tid med å høre på denne sangen, i det minste en gang.

Når sant skal sies hadde det betydd litt for meg, og også om dere etterpå ville fortalt meg hva dere synes om sangen og det dere opplever at den prøver å si.

Her har dere den:

Hva synes dere om denne låta? Er det flere enn meg som har et nært og mer personlig forhold til den?

Vi reblogges!

Ja, ja. Jeg vet at PS4 har kommet og at det spesielt derfor kan virke litt merkelig at jeg nå skriver et innlegg ene og alene for å forherliggjøre PS3. Særlig siden jeg igjen har laget så få innlegg som handler om spill i hele tatt.

Uansett, mye av tiden min de siste MÅNEDENE har gått til spill. Og det ble ikke bedre da jeg denne uken kjøpte meg en PS3 500 etter min gamle PS3 (FAT) 80-maskin viste seg å være full. Altså, jeg har ikke helt alkohol på den, men altså minnet ble fullt.

Annonsørinnhold

Vårnyheter hos Ellos: Få 33% rabatt på hele bestillingen

Først var tanken at jeg skulle bruke en ethernet-kabel til å overføre det jeg hadde på den gamle maskinen over til den nye. Men så gadd jeg ikke det likevel. Istede fjernet jeg bare alt som var på den gamle, før jeg så ga den til min bror. Kort fortalt har jeg mange spill å spille om igjen her nå. Heyhåheyhåheihå! Hey hå, til arbeid går vi nå!

… Uansett. Det eneste jeg ikke må gjøre på nytt er det jeg har gjort online. Var en liten stund redd for at jeg måtte opprette en ny PSN-konto, men heldigvis har Sony gjort sånn at jeg kan logge meg på med den jeg allerede har. Så da slapp jeg å bygge meg opp igjen på Gta Online xD. Noe jeg er glad for siden jeg har kommet godt over level 50 nå. (56 i skrivende stund, yah motherfucker!)

Så skal det også skrives at jeg først for to-tre dager siden oppdaget hvor fantastisk Play Station Store faktisk er. Joda, jeg har lenge visst at det eksisterer, men det er først denne uken jeg har vært ordentlig innpå og sett hva de har å by på. Ble mildt sagt begeistret da jeg fant ut hvor mange gamle PS One og PS2-spill man kan kjøpe og laste ned.

Ellers har det også gått opp for meg først i dag at man kan laste ned flere temaer til maskinen, og det passet meg veldig bra nå siden jeg har begynt å blitt ganske lei av den samme bakgrunnen jeg har hatt i nå 3-4 år. Eneste som har variert litt er fargene. Uansett, i dag fant jeg ikke bare en ny bakgrunn, men en ny OPTISK bakgrunn som passer meg meget godt. Det at den er optisk betyr at bildet ikke står stille, altså en levende animasjon. Hint: Zombier!

Har fremdeles en del usette filmer liggende med plastikken på. Men jeg må være ærlig, akkurat nå synes jeg det er mye gøyere med gaming! Se film kan jeg gjøre når jeg blir gammel, eller noe.. xD

Avslutningsvis tenkte jeg å legge til hva PSN-nicket mitt er, men da er jeg bombesikker på at jeg får en del venneforespørsler jeg ikke er keen på. Jeg er nemlig ganske nazi på hvem jeg vil ha som venn akkurat der. Og nei, det betyr IKKE at hvis du er jøde så er du ikke velkommen xD For det finnes helt sikkert mange gaming-jøder der ute som er både gode og kule folk som gir full gass.

Det du derimot kan gjøre om du vil game med meg er å legge meg til på Facebook og kommentere en status jeg la ut i dag hvor jeg spør om nick-navnene til folk. Så skal jeg gå inn på profila di og gjøre en liten vurdering. Det er først og fremst veldig unge spillere jeg ikke er keen på å ha på spille-lista, da jeg synes barn er noen veldig slitsomme monstre.

Og ja, jeg skal snart skaffe meg en PS4. Enten i januar, senest i februar 😉

Vi reblogges!

Addams Family

© Bildet tatt fra charlesaddams.com

Ingen familier er like. Særlig kan man si at familien Addams er noe for seg selv. Mange unge i dag tror kanskje at Addams Family først og fremst ble “født” via tegneserien “The Addams Family” på Cartoon Network, eller gjennom de tre spillefilmene som kom ut tidlig på 90-tallet. Vel, det er lov å være uvitende og ung for en liten stund.

Faktumet er at den ganske spesielle familien var populær allerede på 60-tallet som gikk fra 1964 til 1966, på totalt 64 episoder. Men sannheten er at vi skal faktisk enda litt lengre tilbake for å komme til begynnelsen. Familien Addams dukket nemlig opp for aller første gang i magasinet The New Yorker, da i tegnet utgave fra 1938 til 1988 da tegneren Charles Addams døde som 76 år gammel.

Annonsørinnhold

Vårnyheter hos Ellos: Få 33% rabatt på hele bestillingen

Charles Addams, mannen som opprinnelig skapte Addams Family for første gang i uavhengige tegneserier for magasinet The New Yorker.
© Bildet tatt fra charlesaddams.com

Familien holder til i deres hjem som er et museum. Hjemmet deres er nok i likhet med dem selv ganske sær for folk flest noe gjestene merker allerede de går gjennom husets grind som åpner og lukker seg selv, uten noe teknisk hjelp. Ringeklokken derimot er kanskje hakket mer spesiell. Når man kommer inn i selve huset kan man blant annet se en utstoppet fisk på veggen hvor det stikker ut et menneskebein fra fiskens munn. På gulvet ligger det et isbjørnskin som brøler hver gang noen trår på det.

Familien, dyrene og plantene
Det er dessuten ikke bare utstoppede dyr å finne i dette huset. De har levende kjæledyr også, som blant annet en løve ved navn Kitty Cat som er redd for mennesker. Kanskje ikke så rart med tanke på hvilken familie den deler hjem med. I tillegg til løven har de også en blekksprut, flere edderkopper, en kråke, to pirajaer kalt Tristan og Isolde og en gribb. Så må jeg absolutt ikke glemme den kjøttetende planten Cleopatra, eller Thing som er en levende menneskehånd.

© Bildet tatt fra rugusavay.com

© Bildet tatt fra rugusavay.com

© Bildet tatt fra rugusavay.com

Familien selv består av Gomez og Gomicia Addams som har to barn sammen, Pugsley og Wednesday. De bor også sammen med bestemor Grandmama og onkel Fester. I tillegg bor også den Frankeinstein-lignende butleren Lurch under samme tak, som så og si er blitt en del av familien. I tv-serien fra 60-tallet har Gomez og Gomicia bare to barn, men i filmen Addams Family Values fra 1993 har de et tredje barn kalt Pubert.

60-tallets Addams Family
60-tallserien har alle sine episoder i sort-hvitt og er en type sitcom-serie (situasjonskomedie). I bakgrunnen hører vi stadig et publikum som ler, men i likhet med mange andre slike serier var det aldri noe ekte publikum til stede. Noe som passer bra da serien er veldig god på å fokusere på det som er litt creepy. Addams Family spøker ofte med litt mer alvorlige og mørke ting som døden, men kommer alltid godt unna med det med sin elegante og særegne sjarm. Uten den smågroteske humoren hadde ikke Addams Family vært Addams Family.

Den gang var det Carolyn Jones, John Astin, Ted Cassidy, Jackie Coogan, Ken Weatherwax, Lisa Loring og Marie Blake som var blandt de største stjernene.

© Bildet tatt fra 2.bp.blogspot.com

Noen av dem var mer i rollene enn andre, da vakre, vakre Carolyn Jones pleide å ha fester hjemme hos seg selv hvor hun var kledd som Morticia Addams, og du kan gjette hvem som signerte invitasjonene? Dessverre døde Jones alt for tidlig av kreft i 1983 og ble ikke mer enn 53 år, en av mange stjerner som sluknet alt for tidlig med andre ord. Men den av de som døde yngst er det likevel Ted Cassidy (butler Lurch) som skulle trekke lengste strået da han gikk bort i 1979, 46 år.

Har du enda ikke reist på ferie i sommer, kanskje du enda ikke vet helt hvor du skal? Hvorfor ikke ta deg en tur denne muntre og samtidig dystre gjengen? Kanskje kan de lære barna dine å knipse også!

Vi reblogges!

Advarsel – Dette innlegget inneholder enkelte spoilere om tv-serien Dexter. Er du en treig motherfucker som enda ikke har sett alle episodene som er vist, leser du dette på eget ansvar.

Det begynner å bli noen år siden folk ble presentert for Dexter Morgan i tv-serien “Dexter” basert på novellen “Darkly Dreaming Dexter”. Serien har rullet og gått på Showtime siden 1. oktober 2006 og har hele veien vært en stor suksess, av flere bloddryppende grunner. Jeg er helt avhengig etter at jeg bestilte de seks første sesongene på Blu Ray for noen uker siden, etter at jeg har utsatt dette så jævlig noe jeg ikke forstår hvorfor nå. True Blood kan gå å legge seg ^^

Serien handler først og fremst om Dexter som på dagtid jobber som blodekspert for Miami-Metro-politiet. Men han har en såkalt “dark passenger” med seg i livet, helt siden han var barn har han hatt en større behov for å drepe. Hans far var den første og lenge den eneste som kjente til den mørke hemmeligheten da han begynte å komme over en del rester av døde dyr som sønnen hadde drept. Faren, Harry Morgan, bestemte seg der og da for å lære sønnen å bruke de behovene. Tross alt finnes det en rekke mennesker der ute som ikke fortjener å leve!

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

© Bildet tilhører Showtime

Harry har brukt mye av sine år som far på å lære Dexter det som skal til for å bli den perfekte og rettferdige seriemorder. Han har laget en egen kodeks, et sett av regler som Dexter har brukt og for det meste holdt seg til siden. Regel nummer èn, ikke bli tatt. De andre reglene er regler som igjen går ut på å forhindre det den første sier. Regel nummer to er å bare drepe den som fortjener det.

I løpet av serien blir kodeksen brutt enkelte ganger og de gangene det skjer får det ofte noe tyngede konsekvenser. Spesielt i siste episode av sesong 4 angrer han på at han i alle fall har brutt èn regel, da han finner sønnen gråtende i en blodpøl på kjøkkenet og sekunder senere ser sin egen kone Rita død i badekaret.

I tillegg til Dexter selv, så handler serien også en del om en rekke andre som er så sentrale at de kan kalles hovedkarakterer de også. Da særlig Dexters fostersøster Debra Morgan. En fantastisk personlighet med et stort hjerte fort sin bror, og en like stor kjeft med et sett av banneord. Deb banner omtrent like mye som en diva tenker på utseendet sitt. Noe av det jeg liker best med Deb er at hun er mer som en mann når det kommer til væremåte og personlighet. Hun sier det hun mener, lager ikke noe unødvendig drama og er rett på sak, og hun er veldig intelligent og på ingen måte blond. Hun kan være litt naiv, men det er ikke mye. Hun er heller ikke den kvinnen som bruker mye tid på å tenke på utseendet sitt, men heller det som har noe å si. Når det er sagt ser ut utrolig godt ut som hun er.

© Bildet tilhører Showtime

Etter min mening er en av de beste scenene nettopp de mellom Deb og Dexter. Må forresten legge til at skuespillerne Michael C. Hall og Jennifer Carpenter som altså spiller disse karakterene, ble sammen da de traff hverandre på settet. Og da særlig med problemer de har hatt sammen på privaten i senere tid så skal de ha all kred for at det tross alt ikke synes å påvirke arbeidsforholdet på noen måte.

I serien også blir faktisk ekstra følelser dem i mellom et tema da Deb i slutten av sesong 6 innser at hun kan være forelsket i broren og etterhvert begynner å få noe intime drømmer om han, særlig om natten. Men på samme tid som hun begynner å bli oppmerksom på sine følelser hun egentlig har hatt ganske lenge skjer det også at hun tar han i å begå et av sine drap, og vips ser hun på han med litt andre øyne enn før da hun er en av mange som aldri har ant noe om at han egentlig er en seriemorder. Dette blir ikke bare utfordrende for henne å takle som søster, men også som hans sjef i Miami-Metro-politiet.

Det som for min del blir mest spennende nå er naturligvis hvordan hele serien ender. Jeg har sett en rekke teorier i diverse forum på nettet hvor det både det at Dexter tar selvmord til slutt eller at han blir drept av Deb er blant de mest hyppige. Selv håper jeg på en dyster og fæl avslutninger. En lykkelig slutt er for pyser. Håper på noe som får oss som ser på til å blir forbanna, håper på det aller mest uventede i tillegg til at jeg tror at Dexter blir drept i siste episode.

© Bildet tilhører Showtime

Har dere noen teori om hvordan det hele avsluttes? Og minst like interessant, tror dere at sesong åtte blir den siste sesongen som lovet? For min del må det mer enn gjerne komme flere sesonger da jeg ikke er blandt de idiotene som mener at åtte sesonger er to for mye. Ikke i dette tilfelle!

Vi reblogges!

Rimelig sjeldent jeg har innlegg som dreier seg om elektriske produkter, men akkurat nå føler jeg for å skrive et. I vår, nærmere bestemt i april gikk jeg til innkjøp av en ny mobiltelefon. En Samsung GT-S5690. En orange liten sak.

Da jeg bestemte meg for å bytte ut den jeg hadde var det svært få kriterier jeg stilte til noe nytt. Den skulle ha mulighet til å ha Snapchat, og den skulle være av nyere generasjon enn min gamle. Sistnevne krav ville bli tilfredstilt samme hvilken mobil jeg tok med meg ut av butikken da jeg har hatt min forrige mobil en stund.

Forandringer fryder, sies det. Visse unntak er vel og merke ikke uunngåerlig. Skal jeg være ærlig så savner jeg den to-tre år gamle mobilen jeg hadde sist, den jeg kasta etter å få meg ny. Jeg fikk det jeg ba om, samtidig føler jeg at det var å gå noen skritt i feil retning å kjøpe meg ny mobil. Spesielt en Samsung GT-S5690.

Annonsørinnhold

Stort salg: Superkupp på sport og friluft

Det første jeg vil nevne er at batteritiden på denne er elendig. Ikke dårlig, men elendig. I dette tilfelle skal man ikke ha brukt den veldig mye i lengden før den går tom for strøm og må lades fullt opp igjen. Jeg lader min Samsung nesten to ganger om dagen, uten spesielle overdrivelser.

I tillegg er det ikke til å komme vekk fra det faktumet at den tillater svært få apps om gangen. Har du foreksempel installert Snapchat og Facebook så får du ikke plass til særlig mer.

Etter å ha hatt denne en stund er det også mye som fort går veldig treigt. Foreksempel kan klokka finne det for godt å henge seg opp, noe som gjør at du må slå mobilen av og så på igjen for at den skal oppdatere seg.

Men det er langt i fra bare klokka som kan henge seg opp, generelt har jeg opplevd at denne telefonen har blitt treig etter bare noen dager i drift. Nå vil gjøre det helt klart at jeg har knapt noe på den. Jeg tar ikke vare på veldig mange meldinger jeg får, jeg har ikke en gruelig lang kontaktliste, ingen spesielle bilder lagret, ikke noe musikk, ikke noe spill.

Å betale måtte jeg ut med ca. 2000 kroner, pluss, minus. Den korrekte prisen husker jeg ikke helt eksakt. Men noe som er verdt å nevne når vi snakker pris er at denne faktisk var noen kroner dyrere enn den jeg hadde sist. Og min forrige mobil lot meg ha flere spill, et par sanger, samtidig som jeg oppbevarte flere smser på den enn den jeg har nå. Likevel gikk min forrige raskere i sammenligning, og var også billigere.

Styr unna Samsung GT-S5690 er mitt råd, kort og så enkelt som det.

Vi reblogges!