Jeg ønsker å bli enda mer liberal og anarkistisk av meg enn hva jeg har vært til nå!! 😈
Jeg liker farger og kontraster, men når dagen har omkommet har jeg nok en gang malt et 70 gram mer grått bilde enn det jeg helst skulle sittet igjen med. 🙃 Som oftest.
På frokostfronten ingen unntak. Jeg er den stereotypiske autisten som spiser det samme om og om igjen til jeg blir drittlei! Og når den fasen er nådd fortsetter jeg som oftest litt til. Det har gått mye i brød.
I dag skulle det bli noe annerledes. Dog er jeg veldig bestemt på at dagens frokost ikke er noe jeg vil, eller har råd til å gjenta daglig. Ja, nå er igjen litt mye av poenget at det skal være variasjon – så det er på mange måter like greit.
Pai og kaffe ble det! 😁 Og dette er noe jeg førte opp i kalenderen for flere måneder siden. Jeg har lenge lekt med tanken om at jeg en dag skal ha pai og kaffe til frokost. Og hvorfor akkurat på første nyttårsdag kan man jo spørre seg. Hvorfor akkurat pai og kaffe kan man også lure på.
Jeg kan si så mye som at akkurat denne kombinasjonen har jeg hentet fra en veldig kjent tv-serie som traumatiserte en hel generasjon på 90-tallet. Det var særlig en fyr som kjørte denne kombinasjonen. ☕🥧
Om det var til frokost husker jeg ikke, men det gikk i hvert fall i pai og kaffe.
For en tid tilbake.. ja det kunne jeg i grunn starte nesten alle innlegg med da nærmest alt jeg skriver og har skrevet om har skjedd i det jeg skriver om det. 🤓
Det gikk altså opp et lys for meg her nå. Hadde det bare vært lysere andre steder også. Som over speilet på badet f. eks hvor det FOR EN TID TILBAKE ble mørkt. 😒 Røret hadde sluttet å røre, og verken Biltema, Elkjøp, Power eller Europris har rør som passer etter at den gamle rørtypen har gått ut av produksjon og heller ikke skal selges i Norge mer, grunnet noe med noe gass. LED er det som gjelder i dag! Jeg kjøpte et LED-rør fra Elkjøp for noen uker siden. Jeg fikk smettet det inn, sånn sett passet det. Men lyst ble det ikke.
Så for noen dager siden sendte jeg huseier en melding, og spurte om han hadde noe til overs. Han skulle ta en titt. Hvis ikke så skulle han kontakte en elektriker som skal skifte lampa over nyttår.
Spol så enda noen dager frem i tid. Nærmere bestemt til i “dag tidlig”, dvs. kl. 10.13 blinker det på mobilskjermen:
«Hei, la et lysrør i postkassen utenfor døren din, du får si ifra dersom det ikke passer»
Jeg bestemmer meg for å bli liggende i sengen litt til. 😊 I tilfelle røret ikke skulle passe ønsker jeg å leve i håpet i hvert fall en liiiiten stund før jeg omsider kler på meg, går ut, plukker opp røret, for så å gå inn igjen og potensielt bli skuffet. 🙃
En liten stund senere innser jeg at det jeg hadde håpet mest på der og da – altså pittelitt mer søvn – ikke blir en realitet. Jeg kler så på meg, løper fort opp for å hente kamera, før jeg så kler på meg enda litt mer og knipser noen dramaturgiske bilder til dette nervete innlegget.
“Hvad, et lysrør?? Til mig?”“For en tilfeldighet! Jeg undrer meg hvem som kan ha lagt det der. Så snilt!”“Jeg får visst krysse mine arme fingre for at dette virker!”
Jeg legger deretter kamera og lysrør i gangen før jeg vandrer noen meter opp i veien for å sanke inn litt stuff i Pokémon Go. Må for Satans skyld ikke bryte noen strikes! 😈
Etter å ha utført mitt daglig tvangsrituale vasser jeg hjem igjen. Tar av meg yttertøyet og… ja, det er i grunn ikke så spennende med alle disse detaljene? JEG KAN TA ET HINT!!
Vi bare hopper rett til poenget. Sannhetens øyeblikk. Den store finalen. Kjært og pirrende øyeblikk SKAL omtales med mange navn.
“Nå gjelder det! Er røret i handen det lyset som skal til? Eller.. er lyset i handen det røret som.. ah, kom igjen! Selv pappa syns ikke jeg er morsom nå!”“Kan man krysse fingrene for ofte i forkant av et potensielt lyspunkt?”“BALLEFLASS!..”
Dessverre skulle røret vise seg å være for kort. 💀 Hadde det vært rundt 57 cm og litt slankere så.. Men dette røret er nærmere 43,5 cm.. og litt for tykt.
Litt skuffet sender jeg en melding til huseier for å oppdatere han på det jeg akkurat har funnet ut. Legger i samme slengen til et spørsmål om jeg skal legge røret tilbake til den samme postkassen han hadde lagt det i.
Men så slår det meg en ikke-voldelig (mis)tanke!
“Kan det tenkes at dette passer bedre over kjøkkenvasken, mon tru?”“Det kan det.”
Og nettopp slik har store deler av året vært! 😆
Det har ofte ikke blitt lys der jeg hadde håpet i forkant. 2024 ble et år jeg startet med en del forventninger, håp og planer. Noe har innfridd, men mye har simpelthen ikke funket slik jeg hadde håpet på.
Nå er det riktignok sånn at så og si alt kan brukes et sted. En skuffelse, eller en feil om du vil, er en erfaring! Og erfaringer er noe vi aldri kan hamstre nok av. For før eller siden vil disse erfaringene lyse opp et sted.
Jeg fikk ikke det lyset jeg hadde håpet på over speilet på badet i dag. Kjipt nok. Men i det minste lar dette seg fikse over nyåret. Og i det aller minste har jeg nå et lysrør ekstra til den gang det på kjøkkenet takker og bukker for seg.
Og nettopp DET akter jeg også å gjøre nå. Jeg skal ikke si det helt for sikkert, men mest sannsynlig er dette det aller siste blogginnlegget.
For 2024.
“Takk for nå, men ikke for alt!?”
Enda en unyttig informasjon fra meg til dere helt i det siste åndedrag: i det åpne hav er det mye salt. Så mye salt. Så mye salt.
Her om dagen lå det et veldig hyggelig kort fra Filmpolitiet som takk for at jeg var med og ga penger til Barnekreftforeningen gjennom P3aksjonen i høst! 💜
Jeg har lest Filmpolitiets serie- og filmanmeldelser leeenge, i tillegg til at jeg har hatt stor glede i å høre på podcastene deres. 😊
SÆRLIG var jeg en ihugga tilhenger av «Game of Thrones»-podden som regjerte øre og gang for noen år tilbake. Denne podden flyr fortsatt rundt nå og da, men jeg har per nå ikke hørt de fleste av episodene som omhandler «House of the Dragon», mest fordi GoT-interessen ikke er helt hva den var etter siste sesong av «Game of Thrones».
Men gjengen i Filmpolitiet har selvfølgelig ikke falt av trona! 🤩 Følger fremdeles alle tre rundt om i sosiale medier, så da jeg så denne spleisen var det absolutt ingen ting å tenke på – i tillegg til at barnekreft-saken i seg selv er grunn god (mer enn) nok! ❤️
I natt da jeg etter langt om lenge og lengre enn langt hadde mestret den utfordringen det er å gå ned en etasje, pusse tennene for så å legge meg i sengen, begynte hodet atter en gang å gi meg den litt dårlige servicen det er å begynne å gruble i en sådan stund.
Jeg hadde diktet opp følgende senario: Jeg er en betalt influenser, og jeg går ikke lengre på trygd. Jeg er en av norges mest kjente, og de aller fleste får med seg når jeg tar for meg noe. Kall meg gjerne Sondre Elias. 😎
Jeg har bestemt meg for å lage content på bekostning av et av norges dårligste spisesteder. Dette stedet har helt forferdelige anmeldelser over alt, og skikkelig grinefjes på en lapp fra mattilsynet ved inngangen. 😭
Når jeg ankommer stedet legger jeg umiddelbart merke til at renhold er ikkeen greie! Bordet mitt skulle vært vasket for minst et dusin måltider siden, og maten jeg etter hvert får – på overtid! – har ikke den konsistensen den burde ha, og den varme fisken viser seg å være kald!!
Ingen av de ansatte er frekke eller aggressive mot meg, eller noen av de andre kundene, men det er åpenbart at de er veldig stresset, og samtlige av de ser jeg er på randen til å bryte ut i gråt når som helst.
Alle anmeldelsene jeg har lest viser seg sørgelig nok å stemme, og samtlige har heller underdrevet kritikken sin enn overdrevet den.
Hva gjør jeg så når jeg er hjemme igjen og skal til å lage det contentet jeg opprinnelig hadde planlagt? 👽 Dette stedet kommer høyst sannsynlig til å bli stengt ganske snart. De stakkars ansatte må finne seg en ny arbeidsplass.
Det er en relativt kjent sak at stedet suger, så hva gjør et blogginnlegg, en youtube-video, eller hva enn egentlig fra eller til?
Jeg kan like godt gjennomføre, få det ut, og forhåpentligvis tjene noen spenn på dette ene innlegget. Men samtidig kjenner jeg fortsatt at tanken på de stakkars ansatte hadde plaget meg.
Mitt innlegg hadde ikke gjort noe fra eller til hvorvidt de hadde overlevd eller ikke. Dette stedet hadde som nevnt vært konkurs veldig snart uansett. Men tanken på at jeg skal tjene penger på andres tragedie.. Og det skal sies, jeg er ikke matinfluencer i dette senarioet. Akkurat som jeg gjør i dag så legger jeg ut diverse ymse – jeg kunne fint laget et bilde av meg selv som pusser tennene i stede og likevel tjent mer på det enn folk flest gjør i løpet av en hel arbeidsdag.
Så hva gjør jeg?? 😇😈
Jeg.. er fremdeles ikke helt sikker. Hadde de ansattes oppførsel vært trashy hadde det vært noe. Og kanskje kan det være at mitt innlegg vil føre til at “den syke” endelig får fred og “sovner stille inn” etter lang tids lidelse. Den aktive dødshjelpen restauranten innerst inne hadde håpet på en stund, i stede for at den bare så vidt skal være blant oss en liten stund til.
Jeg veier stadig mer mot at jeg ville gjennomført jobben, men det er fortsatt noe med de stakkars individene jeg tenker ville plaget meg. Samvittighetens kvaler gjør det vanskelig å kvele.
Det eneste jeg er helt, helt sikker på her og nu er at det ikke det minste rart jeg er så inaktiv for tiden, og at jeg burde tenke noe mindre på hva folk måtte føle og synse 💀
Onkel Kuklinski skræver over kjøkkenøya og byr litt godtestake. Juligrana/ shitmass-treet/ plastikkludderet (“omkjært barn har mange navn”) har også reist seg, og måtte blasfemien og anarkismen lenge leve! 😈
Har de siste par årene slengt opp “treet” i desember, men da har folk misforstått gnag på gnag og tenkt juletre.. “God jul” har folk skrevet her og der, som igjen har fått undertegnede til å tenke “neeeeeii…”.
Så for å kallkvele all tvil en gang for balle: grana er ikke juletre!!!!! 👽(den er heller ikke straight som bare deeeet)
Den er tvert i mot en langefinger til konservativ “god jul” og “så går vi rundt i satans dustevester og andre buksevekster”.
Den er julas opp-ned kors. Den er en hyllest av trass, trash, ufullstendighet og KAOS.
Den er mingreie, mittopplegg – punktum finale. 💄 (jeg kan faktisk smøre dødskiva mi sjøl..)
.. og om ikke mange dagene befinner jeg meg i Bergen! 😄
Det er litt over 5 år siden sist, så den kommende reisen kommer veldig på overtid. Tog(billetter) og leilighet ble booket for noen måneder siden, og jeg har ikke tenkt kjempemasse på det siden. Men nå som det nærmer seg mer og mer blir det stadig vanskeligere å fokusere på andre ting. 😜
Og det er først og fremst selve reisen fra og til som tuter i tåka. Jeg har lenge tenkt at jeg aldri skal bruke 12-ish timer en retning igjen som jeg gjorde da jeg reiste til Hordaland sist. Har lenge prøvd å få meg til å fly, men siden konseptet flyplass er ganske nytt for meg blir jeg (fortsatt) ganske urolig av tanken på alt jeg ikke er helt sikker på hvor(dan) man gjør.
Fjordekspressen (buss) har heller ikke gjort comeback i Trøndelags-regionen etter 2020, så da blir det ganske enkelt tog nå. 😎 Først fem timer mot Oslo, deretter skal jeg være i hovedstaden en halvannen time før nytt tog mot Bergen, en reise på intet mindre enn 6 ogen halv time! 😬 Med andre ord.. fra jeg forlater Oppdal skal det ta meg nesten 14 timer å komme frem til Bergen!! Sett at det ikke blir noen forsinkelser. *kremt, kremt*
Jeg er skremmende god til å posere, og jeg VEIT DET!
Det plager meg ikke nevneverdig å reise med tog. Liker tog mer enn buss. Men på bussreisene til Bergen kunne jeg (prøve å) sove fra det sekundet jeg satte meg i setet. 🥳 Jeg trengte ikke vente til en kontrollør kom og spurte om få se billetten ca en time etter at jeg var kommet på. Og jeg trengte heller ikke avbryte søvnen typ fire timer etter det for et skifte.
Så jeg er spent på hvor uthvilt jeg er når jeg kommer frem den dagen. Jeg håper jeg får sovet i hvert fall 2-3 timer på begge togene, og at jeg ikke er helt trainwreck når jeg skal treffe noen i Bergen utpå ettermiddagen.
Og sist, men ikke minst så må bare alt som krysses kan krysses for at jeg IKKE blir syk nå like før avreise. 😱 Har ikke sovet supergodt de siste dagene, og det er litt kaldt og veldig vått for øyeblikket.
«Det vil helst gå godt..».. og forhåpentligvis vil alle disse tankene snart tilføyes i den stadig voksende statistikken over eksempler på at de kjipe scenarioene skjer oftere i hodet enn i virkeligheten! 💀
Det at man ikke kan bestemme hva andre skal forbinde deg med, tenke om deg, eller føle når de ser deg, er og blir et faktum med tre grønne understreker.
Det betyr dog ikke at man ikke kan være med å påvirke det noe selv. Er man hyggelig med folk blir man gjerne ansett som en hyggelig person. Går man virkelig inn for å terrorisere noen vil de(n) det gjelder trolig ikke forbinde deg med mytti lys og varme.. 💀 Og kanskje er det lettere å “bestemme” hva andre skal tenke og føle “i virkeligheten” kontra på den store verdensvebben?
For jeg blir i hvert fall stadig henvist til som “han fra Tik Tok”, selv om jeg ikke en gang har appen installert på mobilen lengre, og ikke har publisert noe på… Satan vet når! 👻 Jeg skulle stadig ønske at NOEN ville stoppe meg for å snakke om noe relatert til Youtube også. Men det har ikke skjedd på… SATAN VET NÅR!! 👻
I går kveld stoppet det opp to små gutter mens jeg var på vei hjem fra Rema. Jeg la merke til de relativt fort. De virket begge veldig harmløse og greie. Likevel gikk jeg bare forbi, nesten som om de var usynlige. Jeg smilte til de vel og merke, så vidt det var, men det er det. 🌚 Da jeg hadde de bak meg ropte den ene “jeg følger deg på Tik Tok!”. Jeg snudde meg, svarte ganske så halvhjertet “kult!”, og gikk videre.
Jeg kjenner jeg er litt delt hva jeg tenker om min egen “respons” her. På en side tenker jeg at jeg gjerne kunne stoppet opp og vekslet noen ord med de. Kanskje stilt opp på en selfie om det var et ønske. Det hadde ikke kostet meg noe særlig. Og ikke er det spesielt mange, eller veldig ofte sånt skjer. Samtidig så bryr jeg meg veldig lite, og da særlig om Tik Tok. 👽 For meg er dette en plattform jeg har køddet litt rundt på nå og da. Men jeg har ikke lagt særlig til sjel i det jeg har laget der. Og jeg er heller ikke så glad i Tik Tok i seg selv.
Jeg tror forresten ikke jeg kommer til å blowe opp særlig mer enn jeg alt har gjort, slik at jeg vil bli forsøkt stoppet her og der mer enn jeg blir i dag. Og det er en stund siden den sosiale angsten har plaget meg nevneverdig nå, så det er heller ikke det det står på. 🤡 Fakta er først som sist at jeg er sær! Jeg er nokså selektiv på hva og hvem jeg gidder å bruke tid på. Og det er et tveegget sverd.
Det er bra å vite hva man vil og hvor grensene ligger. Men som jeg stadig repeterer til det kjedsommelige.. jeg holder meg “litt” vel mye innenfor disse grensene. Jeg skulle ønske jeg var flinkere til å utfordre meg selv mer. Leve mindre monotont. Slutte å traske i den samme jævla sirkelen.
Akkurat det at jeg bryr meg så lite om Tik Tok og det som har fulgt med etter at jeg tittet innom der er en ting. Det er ikke plagsomt på noen måte slik ting er nå. Og jeg slet ikke nevneverdig med å sove grunnet dårlig samvittighet i natt. 🌘 Jeg lever helt fint med hva enn disse guttene må ha tenkt da jeg kinda avviste de i går.
Men jeg skulle ønske at denne likegyldigheten ikke var så generell som den er blitt de siste årene. Jeg kjeder meg nesten uansett hva jeg gjør. Og jeg gidder stadig ikke gjøre noe for forandring.
