Jeg er en sånn som ofte må sjekke syv ganger at jeg har med meg husnøklene før jeg går hjemmefra. Generelt har jeg en del tvangstanker basert på en rekke “hva hvis”-scenario. Litt slitsomt til tider, det skal jeg ærlig innrømme, men samtidig ikke i nærheten av det verste man kan bedrive.
Samtidig kan jeg unektelig være noe distre i enkelte perioder og situasjoner. Noen ganger fordi jeg ikke har sovet og/eller spist like godt som jeg burde. Men så har jeg jo også ADD (som ADHD minus hyperaktiviteten).
I dag klarte jeg å gjøre noe jeg har hatt litt noia for å gjøre i hele 13 år. For helt siden jeg fikk mitt første bankkort i en alder av 18 har jeg vært redd for å stå i en eller annen kasse, for så å innse at jeg har lagt det igjen hjemme.
Nettopp det var det som skjedde da jeg var på Kiwi for en times tid siden. Først tenkte jeg at jeg hadde “pranket” meg selv igjen ved å legge kortmappa et annet sted på kroppen enn jeg pleier. Det gjorde jeg jo med nøklene senest i går.
Men denne gangen var det ingen “prank”. VISA-kortet lå igjen hjemme.. HELDIGVIS løste dette seg rimelig smertefritt ved at han som sto i kassa tilbød seg å ta det for meg mot at jeg vippset han det gjeldende beløpet på 512 kroner. Pjooooo..
En ting som er litt funny å tenke på er at selv om dette ikke har skjedd meg før så har jeg likevel klart å handle mer enn jeg har hatt penger til én gang for en god del år tilbake. Den tabben klarte jeg å gjøre på Europris, som den gangen hadde lokale i samme butikkbygg som Kiwi. Og vet dere hva som topper det hele enda litt mer?..
Når jeg klikker meg inn på blogginnlegget jeg postet om den flausen den gang da så viser det seg å være 11 år siden i morgen!!
Mandag i 11-draget våknet jeg til en sms fra mamma. De siste ukene har hun og tante Liv tilbragt ganske mye tid i huset til mormor og morfar som ikke er blant oss lengre. Mamma lurte på om ikke jeg ville bli med en tur opp dit før huset er tømt helt fullstendig og klar for salg. Jeg svarte at det ville jeg. Jeg har ikke vært der siden august 2012. Altså litt over 10 år siden. Og dette er jo et sted jeg utvilsomt har vært veldig mye en gang i tiden. Særlig i barndommen.
Tante og mamma kom og hentet meg i 14-tiden. Og omtrent tre kvarter senere var vi fremme. Mens tante kjørte de aller siste meterne merket jeg at jeg syntes det var litt rart å være tilbake igjen. Og denne følelsen skulle være med meg og stadig vokse seg større utover de neste par timene. Utvendig så ting mer eller mindre ut som jeg husket det. Men innendørs var det naturligvis en del tommere enn det en gang pleide å være. Mormor og morfar var der jo ikke lengre – DET hadde vært creepy as pøkk!! Og “Dadda” som også har bodd der til ganske nylig har tatt med seg en del ting til sitt nye bosted. Ja så har også tante Liv og mamma tatt ut en hel del i det siste.
Men det var fortsatt ganske mye som gjensto da jeg fikk være med mandag. Spesielt i kjelleren lå det mye rart. Mamma og tante sa at hvis jeg ville ha noe så var det bare å ta hva enn jeg ville. Jeg pekte ganske tidlig ut en rosa kommode (som jeg per nå ikke aner hvor jeg skal ha når noen kommer med den). Og det samme gjaldt også da vi en stund senere gikk bort til “oldemorhuset” som har stått fullstendig tomt og ubesøkt i over 20 år! For det vi ikke vil ha blir enten solgt eller kastet. Dessverre tror jeg mesteparten som er igjen nå ender på dunken.
Mens huset til mormor og morfar stort sett er i veldig god stand så er huset til oldemor å finne i et helt annet kapittel. Det luktet mugg der før vi en gang var kommet inn. Og det tok meg ikke mange stegene inn mot stua før jeg hørte det knaste under føttene. Tante sa at jeg mest sannsynlig hadde tråkket på et sneglehus – noe som kan stemme snasende godt da husene lå godt strødd utover, hvor enn vi gikk.
“Det var en mørk og stormfull aften.”
Oldemor hadde dessuten en kjeller rett under stua som jeg alltid har vært nysgjerrig på å utforske. Og mandag fikk jeg muligheten til å åpne gulvluka, samt gå ned stigen for aller første, og mest sannsynlig siste gang. Jeg var helt nødt til å ha på lommelykta på mobilen mens jeg var der nede. For vi snakker om et ganske lite og bekmørkt lagerrom uten noe som helst hint av verken vinduer eller dører (etter hva jeg kunne se). Så fort jeg var kommet ned klarte jeg så vidt å tråkke gjennom gulvet. Og bare noen sekunder senere spottet jeg tre-fire mus i ei oransje, skitten bøtte. De så ut til å ha ligget der en stund – uten at jeg skal gå noe særlig mer inn i de detaljene.
Jeg snudde meg, tittet så i en blikkboks og der lå det jammen ei mus til. Hvor mange det var i dette lille bekmørke kjellerrommet aner jeg ikke. Kanskje var det “bare” de fem jeg så. Men mest sannsynlig lå det også en og annen i hyllene mellom alle syltetøyglassene, vinflaskene, kaffeboksene og alt det andre som bare har stått forlatt de siste 20 årene av hermetikk, plast og glass.
Ja og for ikke å snakke om alt spindelvevet jeg fikk her og der av å gå rundt i dette noe falleferdige huset. Tante og mamma sa gjentatte ganger at det var litt trist å være der og se alt i den tilstanden huset og diverse ting rundt om var i. Jeg på min side syntes for det meste det var kult som den morbide melankolikeren jeg er. Og så er det jo Halloween-måned, tross alt.
Også hos oldemor fant vi en del forskjellig som sikkert kunne vært lagt ut på Finn. Særlig på loftet lå det flere ting som fristet litt å ta med. Fant blant annet en avis fra 1975. Masse kassetter. Noen dukker. Generelt mye forskjellig fra en mildt sagt svunnen tid som jeg av forskjellige årsaker valgte å ikke ta med meg hjem igjen – både i huset til mormor og morfar, og ja, også hos oldemor. Men noen skatter fikk jeg likevel “karret til meg”.
Det aller kuleste må være et gammelt fotoapparat som for lengst er blitt gjenstand for teknisk museum. Dette er selvfølgelig lenge før folk flest gikk rundt med egne mobiler. Og de mobiltelefonene som noen få hadde den gangen var så enorme at de i alle fall ikke hadde passet i bukselommene mine. Det syns jeg er både gøy og fascinerende å tenke på i dag.
Det som også er litt underlig å tenke på er hvor mye lengre tid det ville tatt å ringe noen med den type telefon jeg tok med meg hjem denne dagen. Først måtte man dra et tall rundt mot høyre til fingeren møtte på en liten “veisperring”. Deretter måtte man vente til “hjulet” rullet seg “tilbake til start”, før man kunne dra neste tall.
Fant også en Twist-boks, samt en (ikke lengre særlig P(olitisk)K(orrekt)) kaffeboks som jeg bare måtte ta med meg hjem. De siste årene har jeg sett en del på den slags inne på Finn, og sannsynligheten for at jeg hadde kjøpt meg noe ala det samme før eller siden er å anse som veldig stor.
Mens vi er inne på kaffe!.. På loftet til oldemor lå det det jeg tror har vært en kaffeboks hvor det blant annet sto “NEGRO” med store bokstaver. Snakket med Renate om dette da jeg kom hjem igjen om kvelden, og visstnok skal “negro” bety svart på et eller annet språk. Det gir i så fall mening. Uansett hadde det vært litt rart om en kaffeboks fra når enn den måtte stamme fra skulle ha ordet “negro” på seg, og at det skulle ha noe med mørkhudede mennesker å gjøre? Men på en annen side så er det jo bilde av en mørk mann på den boksen jeg valgte å ta med meg, så ikke lett å vite. (innser dessuten nå at hadde dette innlegget vært skrevet for 8-10 år siden hadde jeg trolig gått for “Fant neger på loftet!” som overskrift – den gangen jeg ga “litt” mer f..)
Av det jeg har vist dere til nå så er alt fra mormor og morfar-huset som vi var og tittet i først. I oldemor sitt hus kunne det derimot se ut til at jeg bare ville la alt ligge igjen, men på et soverom i loftetasjen fant jeg til slutt noe som… særlig mamma stilte spørsmålstegn rundt hvorvidt jeg køddet om eller ikke da jeg løftet det opp, holdt tak i det og stadig ikke hadde lagt det tilbake der jeg fant det igjen.
Et rødt veggteppe som jeg per i dag ikke helt har funnet ut av hva jeg tenker om selv. Likefult har det fått sin hedersplass på VHS/retro/vintage-rommet. Var først inne på tanken om å la det henge på soverommet, kanskje blir det slik siden, men per nu som jeg enda ikke har “bestemt meg” for hva jeg egentlig synes får det bare henge der det henger.
Litt rart å tenke på at jeg kanskje aldri skal tilbake i disse husene igjen. Samtidig kjenner jeg ikke på noe nevneverdig savn. Det har vært veldig kos å være der den gang da. En veldig betydelig andel av mine beste og kjæreste barndomsminner er nettopp fra disse stedene. Men det virker likevel helt riktig nå at disse husene skal tømmes og gå til nye eiere.
Lurer litt på hva som vil skje når den tid kommer. Hvor mye vil huset til mormor og morfar bli forandret på? Og vil huset til oldemor bli renovert, eller kan det tenkes at det blir revet til fordel for et helt nytt ett? For hadde det vært meg så tror jeg nesten at jeg ville gått for den løsningen – sett at jeg hadde sittet på pengene til det.. OG at jeg hadde hatt lappen, samt egen bil slik at jeg kunne kjørt frem og tilbake til butikker, folk og røvere som ligger et aldri så lite kardemome-stykke unna.
I dag har jeg nok en gang en høyst gledelig nyhet å dele med dere!
Per dags har jeg ikke lengre noen koronasymptomer igjen. Tinnitusen i øret har nemlig dratt sin sus. Den kom som nevnt helt på tampen av sykdomskjøret, holdt konsert i venstre øregang i 2-3 døgn, men nå har det gått et par dager hvor jeg ikke har merket noe som helst, så jeg antar at jeg er heeeelt ferdig finito – for denne gang!!
Og mens vi er inne på ting som er på tide! “Bestilte meg” just et nytt honnørbevis da mitt gamle-famle er blitt såååå slitt og jævlig at det ikke ville vært forsvarlig å vise det frem noensteds lengre..
Hjarttele vælkumminj tebasj at te fæst og køvid-blåggen!
I mitt forrige innlegg kunne jeg melde at koronaen har roet seg en god del. Og heldigvis er dette fremdeles fakta.
Men med det nevnt så dukket det for to dager siden opp det jeg i alle fall tror må være en sen bivirkning – jeg har fått tinnitus!! Heldigvis ikke pipevarianten (as we “speak”), men mer som en mild susing i venstre øre. Altså at det “trykker” litt.
Det er bare så vidt at jeg merker det. Så når jeg er blitt spurt om det går litt av og på, eller om det har stått på non-stop, har jeg ikke vært helt sikker. Så igjen ikke de helt store greiene. Chattet med ei venninne om det i går, og hun har hatt det gående helt siden hun selv fikk påvist korona – for noen måneder siden.. Så yes da.
Haha!! Kommer forresten ikke utenom å tenke på da jeg på Paradise-festen spøkte om at jeg kom til å få tinnitus som følge av den veldig høye musikken. Lite visste jeg at jeg skulle få delvis rett.
Det er på dagen 1 uke siden jeg testet positivt for corona. Det går bedre nå, men jeg har fremdeles litt hostetti-host igjen. Særlig på dager hvor jeg har vært ute og gått hoster jeg i etterkant litt ekstra, så nå er det nesten så jeg vurderer å bare lime meg til sofaen til siste rusk er blåst ned fra hylla.
På en annen side blir jeg ikke sliten mer av en hver minste lille anstrengelse. Og selv om det utvilsomt kan være plagsomt med hostingen så har den altså blitt et sjeldnere innslag den også. Så tenker jeg at det å fortsette å holde på disse turene nå nok gjør meg bedre på sikt enn det gjør ondt ondere?
Og forresten.. jeg anså lenge på coronaen som “et spill”. Et spill jeg tapte da jeg omsider fikk det. Så nå lurer jeg om jeg skal starte på et nytt et hvor det er om å gjøre å slå ei venninne som per nå har hatt covid fem ganger. Jeg får tenke litt på det.
Nå er det sånn at jeg nesten lurer på om jeg lever selv. For det spørsmålet stilte nemlig Jessica meg “her om dagen” ift at det enda ikke hadde kommet noen ny oppdatering fra meg her inne. Ja det begynner strengt talt å bli en stund siden hun spurte nå, og først NUUUU kommer det endelig(?) en ny oppdatering fra meg..
Siden sist har det skjedd.. en del. Ikke så mye før (eller etter) forrige uke, men uka som var var jeg i Oslo, og la oss bare si at jeg har dratt med meg flere veldig fantastiske minner tilbake, ehm.. ja også covid da. Det skulle ta meg mer enn to år, og det måtte en fest til! Men NÅ har også jeg fått det. SKÅL! Merket allerede fredag morgen at formen ikke var helt topp-tippers. Og de siste par dagene har jeg knapt orket noe som helst. Men i dag merker jeg at føler meg bedre, og jeg ser frem til jeg blir helt frisk, og til karantene-tiden går ut fredag.
Og så vil jeg bare si at dere kan glede dere til den neste vloggen kommer ut!! Har en rekke kule ting fra denne turen jeg ser veldig frem til å glede dere – blant annet fra finalefesten til Paradise!!!!!! .. som var årsaken til at jeg valgte å dra ned igjen til Oslo “allerede” nå.
Uken som var har vært en sant føkkings eventyr, og de gode minnene jeg sitter igjen med veier ganske greit opp for den “deilige” “cocktailen” jobber med å få ut av kropp og sinn nå..
Skulle ønske jeg var flinkere til å holde meg selv hakket mer kort – i enkelte settinger!
Det er ikke det at man skal holde kjeft, ikke dele ting. Men av og til alt for ofte har jeg en tendens til å overforklare, fortelle irrelevante detaljer/historier, eller røpe noe jeg i alle fall burde ha ventet noen dager med.
Heldigvis er dette noe jeg stadig kan bli bedre på. Jeg tror selv at jeg har blitt noe flinkere med å ikke overshare, eller dele en viss type informasjon for tidlig de senere årene. Jeg VET at jeg har blitt flinkere til å filtrere ut noe i mine videoer.. men det skyldes i ganske stor grad at jeg har blitt flinkere til å benytte meg av saksa, såeh..
Nei. Jeg skriver uansett dette innlegget nå med i under et viss håp om at jeg en dag kan se tilbake på det og tenke at jeg fikk det til! Ofte har det hjulpet å kaste ting ut til offentligheten. Forhåpentligvis blir ikke dette et unntaks-innlegg.
Overskriften sier i grunn sitt, meneh.. folk skal i hvertfall få tenke seg om før de påstår at jeg ikke lever opp til navnet..
Siden jeg sto opp sist – det begynner å nærme seg 24 timer nå – så har jeg rukket å såkalt “skamklippe” meg igjen. Frokost har jeg spist to ganger, jeg har pløyd gjennom diverse podcaster, og jeg har karret meg gjennom perverst mange timer med «Ghostwire Tokyo».
Det jeg derimot ikke har gjort er å lage en ny Youtube-video, som jeg har tenkt å gjøre i to uker nå. Jeg har heller ikke brukt noen av “de siste timene” på å bygge særlig på sosiale relasjoner (som btw er et av nyttårsmålene mine) og jeg har ei heller.. gjort noe som.. kunne ha.. Okey – FCK IT!
Men jeg lever i det minste. Det er det ikke alle som gjør, verken i levende eller i “levende” form. Og jeg skal helt sikkert “ta meg sammen” ganske snart, og jeg skal helt sikkert gjøre masse jævlig bra for meg selv og omverden igjen. Føtti feleorkester både med og uten turban så inn i gangsperra rått det skal bli!!!
Mitt forhold til Tinder har vært noe av og på siste årene. Enten eksisterer det ikke i det hele tatt – verken mentalt eller på mobilen. Eller så gjør det det i ganske så stor grad. Passelig stor grad.. Ingen vits i å overdrive.
Etter min forrige bytur har jeg igjen kjent på hvor ensom jeg tidvis føler meg i Oppdal. Og igjen, det er ikke det at jeg ikke har venner, eller folk å snakke med her, for det har jeg. Men det er ikke her jeg har “gogjengen”. De jeg kjenner til en viss grad i nærheten er litt for A4 til at det funker så og så ofte i lengden. IKKE noe galt i å være A4-menneske – verden trenger trygge og stabile vanemennesker for at ikke alt skal gå fullstendig av hengslene! Men for mitt vedkommende blir det fort litt kjedelig i det lange omløp.
Så de siste ukene har jeg altså re-installert Tinder. Håper å finne noen som ikke bor lengre unna enn 2 og en halv time med toget. Noen jeg kan ha en viss kjemi med, og som jeg kan ha litt fellesinteresser med. Sammenlignet med tidligere er jeg blitt noe mindre sparsommelig med hjertene. Man får jo ikke match om man sviper alt og alle til venstre. Og jeg har heldigvis blitt en hel del mer åpen for hvem jeg vil gi en sjanse med årene, samtidig som jeg er blitt flinkere til å luke vekk ugress når det måtte komme opp.
De jeg først og fremst venstre-sviper nå er de som så og si ikke har noe informasjon om seg selv. Eller som har veldig få, eventuelt nokså ensidige bilder. Men utover det er jeg åpen for det aller meste. Enn så lenge er det ikke mye å skryte av. Foreløpig 1 match, og hun har jeg enda ikke fått kontakt med.
Men dere.. hva er greia med at Tinder viser profiler som er over 4000 km unna når min grense er satt til 51? Og så lurer jeg på hvordan Tinder prioriterer hvilke profiler man skal få opp og ikke. Jeg har skjønt at jo mer aktiv man er, desto større sjans for å dukke opp hos andre. Men samtidig skal de tjene penger, så det er kanskje ikke sååååå ideelt å gjøre det 2 easy for oss som bruker appen gratis å finne det vi leter etter “umiddelbart” heller.
Jeg har ikke tall på hvor mange innlegg jeg har merket med hashtagen “forandringfryder” rundt om av samtlige årsaker, men man skal ikke behøve å bakover-stalke meg så fryktelig lenge før man har funnet en god del, og vel så det..
I går derimot fant jeg ut noe som definitivt ikke bare var helt tusenfryd. For like etter at jeg hadde funnet meg et hotell i Bergen jeg kunne tenkt meg å booke inn på om noen uker ble jeg slått ned av en mindre gøy nyhet.
Tidligere har jeg reist med Fjordekspressen når jeg har reist til Bergen, noe som begynner å bli en stund siden sist (mars 2019). Og nå kjører ikke denne bussen Trondheim-Bergen lengre, men bare Stryn-Bergen, + at den ikke ankommer Bergen rundt 12 på dagtid mer heller, men i 23-tiden nærmere midnatt.
Jeg har sjekket litt rundt etter hvilke andre alternativer som finnes. Men kort fortalt virker det som at jeg må belage meg på en enda mer langdryg reise enn tidligere dersom jeg skal reise dit kollektivt nå (har tidligere tatt meg 12 timer å reise én vei), ELLER så finnes det en flymulighet fra Trondheim, men da må jeg først legge ut på en togreise som innebærer tre tids-klaustrofobiske bytter.. Og her er det viktig at alle togene er i rute! Og som ikke det er nok får jeg knapt én time på meg til å finne frem til flyplass og fly når jeg først har ankommet Trondheim.
Jeg har aldri dealet med fly og flyplass. Så for meg som har en tendens til å overanalysere og bli nokså stresset av visse nye utfordringer som attpåtil blir kombinert med det faktum at jeg på ingen måte vil få den tiden jeg helst skulle hatt så, fremstår heller ikke dette som et veldig fristende alternativ her og nå.
Alternativt kan jeg være i Trondheim i kjempemange timer før flyet går. Dvs. grytidlig på morgenen før folk flest har stått opp, for så å danke rundt frem til 15-tiden.. Såeh..
Det jeg derimot kom på NÅ er at jeg kanskje heller kan booke meg inn på et hotell i Trondheim, og være der et helt døgn (eller to) føøøør jeg drar videre til Bergen. Per nå er det dette alternativet som fremstår som minst langtekkelig og stress. Mulig jeg kommer til å gå for denne løsningen dersom Fjordekspressen ikke kjører tilbake til gamle spor og tider i løpet av (sen)sommeren.
Enn så lenge har jeg valgt å sette Bergen litte grann på vent. For nå har jeg begynt å planlegge og forbedre meg på en ny Oslo-visitt i stede. Er spesielt én venn der jeg har hatt dritlyst til å hilse på i femti ørten evigheter nå. En venn som har oppholdt tankene mine MYE de siste to årene, og som jeg enda ikke har hatt gleden av å treffe in personas drakt.
I tillegg har jeg litt mer kontroll på hvor diverse steder er og sånn i Oslo kontra Bergen, så siden min neste reise vil bli den første siden november 2019 er det nok ikke sååå dumt ha Bergen på ventelisten en stund til likevel.
Hvorfor må reiseliv av og til være så komplisert??
Noen ganger fordi jeg ikke har sovet og/eller spist like godt som jeg burde. Men så har jeg jo også ADD (som ADHD minus hyperaktiviteten).
Håper å finne noen som ikke bor lengre unna enn 2 og en halv time med toget. Noen jeg kan ha en viss kjemi med, og som jeg kan ha litt fellesinteresser med. Sammenlignet med tidligere er jeg blitt noe mindre sparsommelig med hjertene. Man får jo ikke match om man sviper alt og alle til venstre. Og jeg har heldigvis blitt en hel del mer åpen for hvem jeg vil gi en sjanse med årene, samtidig som jeg er blitt flinkere til å luke vekk ugress når det måtte komme opp.
Eller som har veldig få, eventuelt nokså ensidige bilder. Men utover det er jeg åpen for det aller meste. Enn så lenge er det ikke mye å skryte av. Foreløpig 1 match, og hun har jeg enda ikke fått kontakt med.
