Cannibal Ferox (1981)

Cannibal Ferox er bare en av flere filmer fra 80-tallet som ble forbudt i Norge i sin tid, som har vært forbudt helt til senere tid.
I filmen møter vi tre antrepologer som drar til regnskogen i Amazonas for å bevise for verden, en gang for alle at kannibalisme ikke eksisterer, og at heller er en ondsinnet mye som noen har skapt. Tidlig må de innse at de er nødt til å spasere til fots da bilen deres blir sittende fast i gjørme.
Man skulle kanskje tro at de innfødte i nærheten, samt giftslangene og alle de andre farlige dyrene skulle bli deres største hovedbekymring og fiende, men der tar de feil.

Det som derimot skaper de verste problemene for dem er når de møter på kokainvraket Mike Logan (spilt av Giavanni Lombardo Radice) som har med seg sin skadde venn Joe (spilt av Walter Lucchini). Mike forteller en skekkelig historie om at de har blitt torturert og lidd på det groveste av de såkalt kannibalene, og de blir trodd.
Ettersom tiden går svimer Joe av på grunn av skaden i armen, og mye tyder på at han vil blø ihjel med tiden.

Det viser seg at Mike er en veldig forstyrret person, noe våre antrepologvenner snart fatter mistanke om, og også får bekreftet av Joe kort tid får han dør. Det viser seg nemlig at Mike har lurt de innfødte på det groveste, han har stjelt fra de og attpå til torturert en av de ved å kjære ut øye og penis, samtidlig som de andre innfødte var stengt inne i trange bur i vann med blodsugende innsekter og dyr.
Det var også Mike som skal ha skadet Joe.. Antopologene forstår nå hvorfor de innfødte reagerte med frykt og hat da de kom, inntil Mike dukket opp i bildet hadde de trodd at hvite mennesker var rettferdige og snille vesener..

De får til slutt en hevn, en hevn som går utover flere enn bare verstingen Mike.
Antropologen Rudy forsøker å flykte, men gjemmer seg på feil sted da han prøver å skjule seg i vannet, noe som resulterer i at han blir spist av fiskene, mens det som dreper han til slutt er når han får en nål inn i kroppen av de innfødte som har hørt han skrike. Den skjønne kvinnen Pat Johnson (spilt av Zora Kerova) er ikke hakket heldigere når hun blir hengt opp etter puppene i noen kroker til hun blør ihjel, samtidlig som hennes venninne Gloria (spilt av Lorraine De Selle) blir tvunget til å se på. Gloria er den eneste som klarer å flykte, forså å komme tilbake til der hun kommer fra.

Til tross for alt hun har sett og opplevd velger hun å lyve for resten av menneskeheten, og gir ut en bok som dokumenterer at kannibalisme ikke vinnes. Faktumet er at kannibalismen i Amazonas kun ble vekket i live igjen etter uhandlingene til Mike. For å sitere Gloria selv; vold avler vold..


© Bildet tatt fra goregirl.wordpress.com


© Bildet tatt fra monsterhunter.coldfusionvideo.com

Filmen er på flere måter noe lik filmen jeg skrev om i natt, “Cannibal Holocaust”. Den har mye av de samme budskapene. I tillegg har også denne filmen enkelte scener hvor dyr lider og slaktes. Blant annet en skillpadde som vi får se slaktes. Ellers er det også en del scener i denne filmen hvor det ikke er mennesker som slakter dyrene, men heller oppgjør mellom dyrene selv. Foreksempel er det en scene hvor en slange tar livet av en mindre ape. Dette er ikke en like bra film som Cannibal Holocaust (som dette forøvrig IKKE er noe oppfølger av), men likevel scorer heller ikke denne filmen lavt hos meg.
Musikken i denne filmen er også god, stemningen er der og igjen har jeg kommet over en film som etter min mening har bedre kvalitet enn mye av det som produseres i dag.

Før jeg ruller terning skal jeg legge til at denne filmen har vært forbudt i Norge helt til filmtilsynet omsider bestemte seg for å tillate den i 2005, mot at den fikk aldersgrense 18 år. For meg var det faktum at den har vært totalforbudt så lenge en god nok grunn til å se den. Og jeg angrer ikke.

Terningkast

Vi reblogges!

Cannibal Holocaust (1980)

Da har jeg nettopp sett ferdig en av de mest makabre, sinnsyke, barbariske og kompromisløse filmene som jeg noen, noen gang har sett. Helt siden filmen kom ut i 1980 har den vært kjent for sin nådeløse, usensurerte og svært provoserende kost.

Etter premieren på denne filmen ble faktisk regissøren Ruggero Deodato arrestert fordi folk trodde skuespillerne på filmen ble drept i virkeligheten. Etter å selv sett denne filmen med egne øyne faller det ikke meg som noe rart over hodet.

Filmen er så stygg og heselig, og spesielt med tanke på at filmen nå er såpass gammel så er det for meg nesten et mysterium hvordan de laget de verste scenene til filmen. For ting ser så ekte ut, måten alt er filmet på og laget. Det finnes ikke en eneste scene der man tenker at det kan være animert, at det er dukker eller noe sånt.

Det som derimot er ekte i denne filmen er slakting av diverse dyr. Før vi har sett ferdig filmen vitner vi til virkelige slakt på blant annet en ung ape, en slange, en større edderkopp (på størrelsen av den jeg eier), et villsvin, en skilpadde og en nesebjørn. Alle disse dyrene var dyr de kom over på stedet.. Og heller ikke disse scenene har sine tendenser til å være raske, fort ferdige eller pene. Spesielt scenen hvor en ung apeunge får halve hodet kappet vekk er sterk kost for de fleste.

Vel, så til handlingen.
I begynnelsen av filmen får vi vite at et filmteam er meldt savnet. Etter at fire unge ungdommer reiste til Amazonas for å lage dokumentarfilm om kannibalstammer har verden siden ikke sett eller hørt fra dem. Professoren Harold Monroe (spilt av Robert Kerman) tar med seg et team for å lete etter dem. Når de møter på de såkalt kannibalene/ de innfødte, blir Monroe og teamet mottat med fiendtlig velkomst. Til tross skepsisen de møter, klarer de å bygge opp en tillit til folket rundt, og alt går til forholdene ganske smertefritt. Harold og gjengen klarer omsider å finne det savnede filmteamet, det vil si restene av dem. De finner også filmrullene deres, og tar med de hjem igjen til New York.


Bildet tatt fra merovingien.canalblog.com

Det filmrullene inneholder er altså materialle som man ikke titter på mens mann spiser.
Ettersom rullene ruller og går får man se stadig mer og mer at de fire ungdommene viser seg å være de verste djevlene. I stede for å lage en seriøs og ærlig dokumentarfilm får vi bevist at de plaget de innfødte på det mest utenkelige, grove vis. Selvfølgelig, det som de har filmet som beviser at de har gjort fæle ting for å lage film hadde de vel tenkt å klippe vekk, for å selv fremstå mer som helter…

Det Harold og noen andre får sett er at mens de fire unge filmskaperne enda levde begikk grove, umenneskelige handliner, som strider i mot alt som loven tillater.

En av de sterkeste scenene er når de jager de innfødte i et stråhus, forså å tenne på de. For å skremme de til å holde seg innenfor strøhuset bruker de høye geværlyder siden dette er oppfinnelser som de innfødte ikke har sett og hørt før. Scenen hvor flere av de innfødte blir brent levende er sterk, og det er både menn, kvinner og også barn som blir brent ihjel av de pr-kåte, egoistiske og umenneskelige ungdommene.


© Bildet tatt fra listal.com


© Bildet tatt fra lifefunctionsterminated.blogspot.com

Sterk er også en scene hvor en av jomfruene blant de innfødte blir holdt ned i gjørma av to av gutta, mens tredjemann filmer, og jenta i teamet reagerer på at de kaster bort film på “pornofilm”. Den innfødte jomfruen blir voldtatt, og senere får vi se at hun har blitt drept da kroppen hennes har blitt plassert på et spyd. Etter å ha plassert henne på et spyd spiller de som om de ikke kan forstå hvem som har gjort dette, og hvem som i hele tatt kan gjøre noe så ondt.

Jeg går utifra at jeg ikke trenger å fortelle hvorfor de fire ungdommene ble funnet drept til slutt?
Professor Harold nekter at han vil være med å utgi denne filmen, og at det er helt uakseptabelt og respektløst ovenfor de innfødte på Amazonas, og også ovenfor publikum dersom de hadde valgt å klippet den slik at folk skulle tro noe annet enn hva som egentlig skjedde.

Det blir bestemt at filmen brennes, og etter det er gjort spaserer Harold noe oppgitt, og stiller spørsmålet; hvem er de ekte kannibalene?

Cannibal Holocaust er etter min personlig mening noe av det mest fantastiske jeg har sett.
Det jeg selvfølgelig ikke liker med denne filmen er at dyreslakt-scenene er virkelige. Ser vi bort fra det så er dette en veldig, veldig god film. Den provoserer og setter et sterkt preg, selv på meg. Likevel er det godt å vite at i hvertfall menneskedrapene i filmen er fiksjon, altså skuespill og veldig godt tilgjort juks!

Musikken er også så stemningsfull at det kan ikke beskrives. Cannibal Holocaust har brent seg inn i sinnet mitt, mest sannsynlig for all tid. Dette er en film man ikke glemmer at man har sett, uansett hvor mye jævlig man har sett fra før. For de som klarer horror-sjangeren, og har en sans for grindhouse-sjangeren er denne filmen et must man ikke kan ignorere.


© Bildet tatt fra wagthemovie.net


© Bildet tatt fra sandgent.co.uk

Vi skal forresten ikke glemme å nevne at denne filmen har vært totalforbudt i mange land, blant annet vårt eget land Norge. Den har vært sentral i videovold-diskusjoner helt siden den kom ut. Dette er en sterk kult-klassiker og det som skiller den mest ut fra andre kannibal-filmer på 70- og 80-tallet er filmens realisme og uvanlige vakre stemningsmusikk som er laget av Riz Ortolani.

Terningkast
Skulle sårt likt å gitt denne full pott, men med tanke på at disse dyrene måtte lide, og attpåtil dø for denne filmen så får jeg meg likevel ikke til å gi en sekser. Det skal også sies det er utgitt en annen version da disse scenene er klipt vekk.

Vi reblogges!


#cannibalholocaust #horror #dyremishandling #skrekk #tortur #film #filmanmeldelse #kannibal #rizortolani #80tallet #sex #nakenhet #debatt #forbud #sensur #filmsensur #dvd #italia #amazonas

Phenomena (1985)

Insekter er noe som ville fått mange av oss til å freake ut som de freakene vi menneskene er.
Men for den vakre jenta Corvino (spilt av Jennifer Connelly) er insekter og dyr venner av henne. Corvino har nettopp kommet inn på en sveitsisk internatskole, og det meste virker til å være normalt og idyllisk i starten. Alerede første natta får hun vite at det går en gal morder rundt på stedet som har drept flere jenter på hennes alder.

Det er ikke bare en evne til å være venn med insekter hun har fått, hun har også en evne til å gå i søvne. Når det forekommer dukker hun opp på steder hvor det foregår umenneskelige ting. Når hun så våkner opp igjen husker hun ingenting av hva hun har følt, opplevd, sett eller hørt.

De danske medelevene er smålig redd henne, og visker og tisker bak hennes rygg. Hun blir mer og mer et mobbeoffer, av den grunn at hun er anderledes. Lærerne, legene og de andre ansatte på skolen ser heller ikke ut til å være stort klokere enn elevene. Derimot noen gamledagse, trangsynte naut.


© Bildet tatt fra daily.greencine.com


© Bildet tatt fra myspace.com

Corvino får seg heldigvis en venn i nærheten også, en entomolog ved navn John McGregor (spilt av Donald Pleasence), samt den litt smågale apen hans.
John ender etterhvert med å være den eneste som ikke tror at Corvino er noe djevel, slik de andre tror grunnet at hun kan kontrollere insekter. Han er utvilsomt en av de mer smarte i området. Etter at hun får en rekke tips tar hun med seg en meddetektiv for å løse drapsgåtene, detektiven hun får med seg er en flue..

Drapene foregår ofte og hurtig, og hun begynner å bli stresset i frykt for å dø selv.
Med litt hjelp av en gammel entomolog, en flue og en ape skal hun trå inn i sitt mest morbide og verste mareritt noen sinne.
Det viser seg at en av de voksne på skolen hennes har betydelig større kontakt med morderen, og at noen hun har møtt flere ganger er rav, sprute gal.


© Bildet tatt fra girlmeetsfreak.com

Phenomena er en italiensk-amerikansk horror-film av beste sort. Det som derimot er noe fortvilende er når karakterene som snakker amerikansk for det meste, plutselig går over til italiensk, og når det går over til italiensk er det alt for tydelig at det er dubbet.
Til tross for smådubbingen, og en del andre snåle valg filmskaperne har gjort er dette en sjelden god film innen den rette sjangeren.


Jeg er såpass fornøyd med filmen at jeg har hengt opp en plakat på kjøleskapet som fulgte med ^^

Filmen er skapt av geniet Dario Argento som også har jobbet med filmer som Deep Red, Dawn Of The Dead, Suspiria og Masters Of Horror-tv-serien.
Dette er også et horribelt kunstverk med gyldent soundtrack. I tillegg til en uforglemmelig kjenningsmelodi har vi også musikk fra både Iron Maiden, Andi Sexgang, Motörhead og Bill Wyman. Filmen er et must for alle skrekkfilm-fanatister!

Terningkast

Vi reblogges!

Puppet Master – Axis Of Evil (2010)

Året er 1939. Andre verdenskrig har så vidt startet.
Unge Danny (spilt av Levi Fiehler) jobber det han kan for å lage trestoler, da det er det han kan.
Hadde det ikke vært for at han haltet skulle han deltatt i krigen, og han mener at han er så og si nytteløs.

Onkelen hans er ikke enig i at nevøen er nytteløs, og trekker frem en av stolene han har laget som bevis på at hendene hans er en gave.
En dag finner Danny den eldre mannen Andre Toulon død i sitt eget hjem, selvskutt.
Toulon etterlot seg noen dukker som Danny tar vare på, dukker han har hørt skal være levende, noe han får bekreftet fort.
Årsaken til at Toulun begikk selvmord var da to nazister var på vei inn til han. Danny klarte så vidt å få et glimt til ansiktene deres i det de dro ut igjen.

Danny bestemmre seg for å gjøre noe, og bestemmer seg for å spionere på disse to nazistene.
Han finner ut at de sammen med den japanske kvinnen Ozy (spilt av Ada Chao) har planer om en eksplosjon som må stoppes.

Sammen med de levende dukkene bestemmer Danny seg for å hindre at de lykkes.
Spesielt når hans bror og mor blir drept, og hans kjæreste Elma (spilt av Erica Shaffer) er blitt kidnappet, begynner det å bli personlig.


© Bildet tatt fra blu-ray.com

Personlig synes jeg denne filmen var noe kjedelig. Heldigvis ikke lengre enn 1 time og 21 minutter, da denne filmen hadde for mye dialog for min del. Den var ikke spesielt underholdende på noen måter. Puppet Master: Axis Of Evil er verken veldig morsom, spennende eller nyskapende.

Skuespillerinnsatsen er også noe amatørmessig, og det er lite som er med å holder denne filmen oppe.
Jeg liker dukker, jeg liker horror. Det at denne filmen delvis kaller seg en horror-film er for meg bare rart.
Det skal forresten legges til at dette er film nummer 10 i “Puppet Master”-serien.

En film som dette funker kanskje dersom du absolutt kjeder deg, men føler ikke stor trang for å se den igjen – Med det første.

Terningkast

Vi reblogges!

 

Freddy Vs. Jason (2003)

Å koke sammen to mareritt til å bli til ett, ser ut til å være den mest perverse og mest geniale ideen jeg har sett på filmlerettet på lenge. Når et våkent og et sovende mareritt settes sammen til en film er det kun de sterkeste som vil få overleve.

Hvem har vel ikke hørt om “Nightmare on Elm Street”-filmene, og “Friday the 13th”-filmene?

A Nightmare On Elm Street
I 1984 slapp New Line Cinema ut den aller første “Nightmare on Elm Street”-filmen. Denne filmen skulle bidra sterkt til å skuespilleren Robert Englund en plass blant de helt uforglemmelige seriemorderne i den fantastiske skrekkverdenen. I rollen som Freddy Krueger ga han barn over en hel verden en god grunn til å ikke legge seg tidlig, helst ikke legge seg å sove i hele tatt. Handlingen i denne serien er bassert på historien til den i utgangspunktet litt uskikkelige karakteren Freddy. Som levende menneske var Freddy en mann som hadde veldig god kontakt med barn, og gikk litt over grensen når det kommer til hva man kan tillate seg å gjøre. Da sannheten om Freddys overekstreme tilknytting til barn kommer frem, bestemmer foreldrene i (den oppdiktede) byen Springwood seg for å ta saken i egne hender, fremfor at retten skal gjøre det.


© Bildet tatt fra headinjurytheater.com

Freddy blir en sen natt altså myrdet av en flokk rasende foreldre, brent levende.
Foreldrene vandrer hjem igjen og tror nå at de har beskyttet barna mot flere overgrep… Vel, man kunne ikke bommet verre. For da de drepte (u)mennesket Freddy Krueger, skapte de samtidlig en annen Freddy, som skulle vise seg å bli mye, mye verre!

For hva hjelper det at Freddy er død, så lenge han enda finnes i traumene og minnene til offerne, og de pårørte.
Freddy Krueger står fort opp igjen fra de døde, og bestemmer seg for å hevne seg, ved å drepe barna i landsbyen, mens de sover.. I drømmene deres! Den eneste måten han nå kan få tak i barna, er dersom de faller i søvn. Da, og bare da kan han terrorisere dem. På en helt annen måte enn han kunne før, og attpå til, dersom han dreper de i drømmene, så dreper han de også i den virkelige verden. Med andre ord skulle det heretter bli svært vanskelig å skille mellom fiksjon/drøm og virkelighet!

“Nightmare of Elm Street” var også den første kjente filmen som Johnny Depp var med å spilte i, da han hadde rollene som en av de unge offerne til Krueger.

Friday The 13th
I 1980 kom den aller første “Friday the 13th”-filmen ut.
Denne er for mange regner som en av de mest originale førstefilmene med konseptet undommer som er på tur for å drikke, pule og ha det morro, forså å bli drept av en psykotisk seriemorder.


© Bildet tatt fra meetinthelobby.com

I den første filmen blir Camp Crystal Lake åpnet igjen etter å ha vært stengt i årevis grunnet en tragisk drukningsulykke. Syv unge leirledere ser frem til en idyllisk sommer sammen med gjester, sang og leker. Det blir sang, det kommer gjester, og det blir leker. Det de ikke helt hadde regnet med er at det snart skal utvikle seg en lek noe utenom det de hadde sett for seg, en lek av det mer morbide. Et ustabilt uhyre er nemlig i nærheten, fult av vrede og hat… Og en pervers lyst og et gedigent behov for å drepe. Som forsvarsløse høner blir den ene sjelen etter den andre slaktet ned på grotesk vis. Et levende mareritt har startet!

Filmen(e)s seriemorder Jason Voorhees hadde en traumatisk barndom. Han ble mobbet på den mest uforsvarlige måte av de andre barna, og pådro seg dermed psykiske arr og et hat som uskyldige i ettertid skulle få lide for.
I det den første “Friday The 13th” går mot rulleteksten, er 13 mennesker drept.

Freddy Vs. Jason

På en måte er denne filmanmeldelsen ganske ulik andre anmeldelser jeg har skrevet, da jeg aldri før har skrevet om flere filmer i tillegg til hovedfilmen.
I “Freddy Vs. Jason” gjør Freddy Krueger (som også her blir spilt av Robert Englund) det han kan for å fortsette sin terror. Grunnet det faktum at flere har glemt han, og nesten ingen frykter han lenger så har han ikke den styrken han sårt trenger. Freddy ser sitt snitt, og får en djevelsk god ide. Han går inn i drømmene til en annen seriemorder. Helt riktig; Jason Voorhees!

I sin morbide drøm får Jason beskjed om å dra til Elm Street. Barna der har vært veldig uskikkelig, og Jason blir “bedt” om å dra dit for å skape litt frykt. Jason er ikke noen man trenger be to ganger, og før vi vet ordet av det er en ny blodorgie fylt av barbariske og svært oppfinnsome, groteske drap et faktum. Igjen.

Det første offeret i denne filmen blir slaktet i en seng i det samme huset hvor de kjente Elm Street-drapene fant sted. Politiets bekymring for at Freddy Krueger er tilbake popper opp, og når den unge jenta Lori Campbell (spilt av Monica Keena) overhører navnet “Freddy Krueger” blir Freddys plan med å bruke Jason omsider høstet, og drømmen begynner å vokse nok en gang til en tragisk virkelighet. Frykten om Freddy sprer seg som ild i tørt gress, og fortere enn pesten begynner de dødelige drømmene å ta form. Men når Freddy igjen har kommet tilbake er han altså ikke den eneste. Det Freddy ikke viser en alt for stor begeistring til er når Jason får til uvane å drepe offerne hans, før han selv. En duell mellom de to blir satt i gang, og spesiellt på slutten av denne filmen får vi noen hærlige kampscener mellom kanskje filmhistoriens to mest uforglemmelige skrekksymbol, fra to forskjellige verdener og filmer!


© Bildet tatt fra thewolfmancometh.com

Nevnes skal det også at Sean S. Cunningham som har regissert og produsert den første “Friday the 13th” står som en av flere produsenter bak på denne, noe som også Robert Shaye gjør som har vært med i produksjonen på flere av “Nightmare on Elm Street”-filmene.

Filmen er som porno for sadiskiske horrorfans som meg selv. Musikken er rocka så det holder. Og en ting er sikkert, man skal ikke frykte annet enn frykten selv.. Og; Denne filmen utsetter søvnen din i alle fall med 1 time og tre kvarter!

Terningkastet har for min del aldri før vært klarere. Det er ingen tvil. Jeg tror neppe jeg skal bekymre meg for overdrivelse når jeg nå skriver at dette er den råeste og beste filmen jeg har sett dette året!

Terningkast

Vi reblogges!

The Frighteners (1996)

Døden er ikke til å spøke med, sett borti fra, at den jo er det. Og det kan til tider være dødsstillig, bare man har de rette folka til å gjøre det.
The Frighteners er intet annet enn en morbid, dødelig og lattermild komedietragedie av Peter Jackson (mannen bak bl. a Ringenes Herre-filmene og Hobbiten-filmene som kommer nå) står bak, både i regi, manus og som produsent.

Frank Bannister (spilt av Michael J. Fox) er en snyter, en bedrager. Han har i flere år hatt spøkelser som sine nærmeste venner, og bruker de til å spøke hos forskjellige mennesker, slik at de igjen kan ringe han. Frank jobber nemlig som en slags Ghostbuster, eller “spøkelseutdriver” om du vil, og snylter godt på de egenskapene han har til å kommunisere med de døde. Spesielt fordelsaktig er det jo at han har noen av de som venner.

Men selv død, spøk og alvor kan ikke alltid være bare lett business og grei underholdning hele tiden. Filmen har også sine mørke sider, blant annet er mannen med jåen på ferde, døden selv. Flere mennesker viser seg å dø på veldig kort tid, med et nummer i panna som forteller hvilken rekkefølge de har stått i kø for å dø. Frank blir uheldigvis den som “tilfeldig” er i nærheten av de fleste dødsfallene og mistanken faller fort mot han.
Til tross for at politiet forsøker å arrestere han for dette får han hjelp av sine gode spøkelsevenner til å stikke av, i alle fall inntil Døden tar de, igjen..


© Bildet tatt fra dreadfulhorror.blogspot.com


© Bildet tatt fra: dreadfulhorror.blogspot.com

Tidlig i filmen blir vi også fortalt om en sykehusmassaker som skal ha hendt for en stund siden. Flere mennesker mistet livet, blant både pasienter, leger og andre ansatte. Mot slutten av filmen viser det seg at de to ansvarlige for massakeren også har en betydelig stor skyld for de senere dødsfallene som “tilfeldig” har forekommet. Og det til tross for at en av disse massemorderne selv har vært død en stund.

Say no more!
Nok om handlingen.

Filmens bakgrunnsmusikk er laget av geniet Danny Elfman som også har laget musikken til filmer som Men in Black, Black Beauty, The Nightmare Before Christmas, Corpse Bride, tv-serien Frustrerte Fruer og Buffy the vampire slayer, kun for å nevne en liten, liten brøkdel.
Det er en million døde og levende grunner til at denne filmen bør sees!


© Bildet tatt fra dreadfulhorror.blogspot.com

Den har det meste et morbidt menneske som meg kan slappe av med, i levende livet. Den er morsom, den er vågal, og kort fortalt gjennomført til siste nakkeskinn.
Peter Jackson er et geni, og det er noen svært gode skuespillere og filmteam han har fått med seg i denne filmen.

Jeg sier ikke mer!

Terningkast

Vi reblogges!

Seven (1995)

Seriemordere med groteske uvaner er ikke nytt på filmlerettet lenger i dag.
Nytt var det heller ikke i 1995 da Brad Pitt og Morgan Freeman tredde inn i rollene som etterforskerne David Mills og William Somerset i thrilleren “Seven”.

Tidligere har jeg skrevet om de syv dødssyndene. Og det er de som er inspirasjonen for mordene som i denne filmen blir begått av den gale kristenjævelen John Doe (spilt av Kevin Spacey).

Når de to etterforskerne våre i starten finner en mildt sagt overvektig mann med hodet i spagettien er det ikke unaturlig å tenke at denne stakkaren har pådratt seg selv et hjerteinfarkt. Stedet er ikke direkte hyggelig, det er heller tvert i mot veldig motbydelig og det stinker. Stedet kryr av bokser med mat, og det virker ikke som om den døde mannen i rommet har gjort annet i livet enn å fråtse i seg mat.

Når liket blir undersøkt kommer det opp ting som tyder på at han har blitt drept, og at det altså ikke var et resultat av at magesekken har sprukket av for mye mat. Det viser seg etterhvert at motivet for dette drapet skal være fordi offeret var utvilsom en stor fråtser. Fråtsing er en av de syv dødssyndene.


© Bildet tatt fra thefilmnest.com


© Bildet tatt fra anomalousmaterial.com

En etter en kommer også syndene grådighet, latskap og utukt en etter en med hver sin døde kropp. Det vokter ikke lenger noen tvil om at morderen bak disse grove slaktene handler etter den hellige bibelen. Og ganske riktig, plutselig dukker den skallede John Doe opp, og melder seg frivillig til politiet. Han blir lagt i jern og satt i avhør. Det David og William ikke vet er at spesielt en av de kan tenkes å være et av hans offer, men på en annen måte enn de første.
De syv dødssyndene blir et mareritt, med et helvete på jord for de karakterene som kommer for sterkt inn i handlingen.

Dette er en av de bedre seriemord-filmene jeg har sett oppover årene. Og det hjelper masse at den byr på kjente, proffesjonelle og gode skuespillere som Morgan Freeman, Brad Pitt, Kevin Spacey og Gwyneth Paltrow. Ikke bare er dette en kreativ film på mange måter, den er også svært god på å ta tak i balla di, og da er det ikke lett å konsentrere seg om stort annet, tro meg.


© Bildet tatt fra gonemovies.com

Den er på mange måter fengende, og det er ikke veldig fristende å ta noen pause i akkurat denne filmen. Den har sine groteske bilder, men de er der for en grunn.
På mange måter kan “Seven” til tider minne om “Saw”-filmene, da offerne i filmen er mennesker som straffes for mindre gode ting de har brukt livet sitt på. Men dette er likevel ikke en sånn grotesk film, “Seven” er en krimthriller og ingen splatter/horror film. “Seven” er en film som tar opp enkelte religiøse faktaer, og den viser også hvor mentalt forstyrrede enkelte som lar seg styre av “Guds hellige taler” blir.

Dette er en rå klassiker. Se den, dersom du er 18 år eller over.

Vi reblogges!

Night of the living dead (1968)

Night Of The Living Dead er utvilsomt er uforglemmelig klassiker i horrorsjangeren, et mesterstykke og en god film for oss som aldri blir lei av zombier og denslags.
Filmen er regissert av George A. Romero, og til tross for at dette er en debuttfilm (som betyr at dette er den første filmen han laget), så er dette ikke en dårlig film, spesielt dersom vi tar hensyn til når den ble lagd.

I begynnelsen av filmen ser vi at søsknene Johnny (spilt av Russel Streiner) og Barbara (spilt av Judith O` Dean) kjører opp til kirkegården for å legge nye blomster på farens grav. Johnny spøker med Barbara og det er tydelig at hun ikke synes noe om det, og hun blir skremt av han. Enda mer skremt blir hun da en levende død man angriper henne, Johnny forsøker å redde søsteren sin og blir tatt. Barbara klarer å komme seg unna og møter på en man kalt Ben (spilt av Duane Jones). Ben og Barbara sperrer seg inne i et hus, og Ben gjør alt han kan for at de skal være sikker. Dører og vinduer blir spikret igjen, gjøres det som gjøres kan.

De døde menneskene som vandrer utenfor blir bare flere og flere, og det viser seg å være nytteløst å skyte de hvor som helst. I løpet av natten får de over nyhetene vite at det eneste som virkelig hjelper er å skyte de i hjernen. Siden de alerede er død teknisk sett er det eneste som holder de oppe, nettopp hjernen. Derfor har det heller aldri nyttet å skyte de i foreksempel brystet.


© Bildet tatt fra ttcritic.wordpress.com

Filmen er en gammel, klassisk zombiefilm, i sort-hvitt.
Til å være så gammel er den faktisk noe grotesk, spesielt i en scene hvor zombiene (de levende døde) tar for seg to av filmens karakterer som har blitt brent ihjel i en bil under en ekslosjon. Da man kan se at zombiene tar for seg både nyrer og det som er av snacks for dem.

Til tider kan denne filmen være noe kjedelig dersom man har sett mye før, og i mitt tilfelle har jeg det.
Den kan føles noe langdryg og litt smålang til tross for at den er kun på en og halv time.
Lyden på denne filmen er noen ganger litt opp og ned, men det er ikke plagsomt mye. Musikken er igjen klassisk og funker.

Man blir innimellom minnet på om at dette er en film laget svært tidlig, med en del skuespillere som virker litt småteatralsk.
Det er en del ting med denne filmen som gjør at jeg har litt problemer med å leve meg helt inn, mest av alt skuespillerne, samt at enkelte av voldscenene ser rimelig enkle og fake ut.


© Bildet tatt fra en.wikipedia.org


© Bildet tatt fra billsmovieemporium.wordpress.com

Men igjen, filmen er ikke dårlig. Den er bare gammel.
Ser vi bort i fra de tingene jeg hakket litt på i ste, så er dette virkelig ikke noe dårlig verk, tvert om. Det kunne vært mye dårligere for å si det sånn, med tanke på at filmen hadde en debuttregissør, samt at filmen er såpass gammel.

Den fortjener en titt dersom du elsker horror.
Bare ikke ha forventningene like høyt som du kan ha til dagens zombiefilmer!

Terningkast

Vi reblogges!

11 – 11 -11 (2011)

Fra produsenten av “Saw II”, “Saw III” og “Saw IV” kom det ut i fjor en ny film, kalt “11 – 11 -11”.

Filmen følger forfatteren Joseph Crone (spilt av Timothy Gibbs) som for en stund tilbake mistet sin kone og sønn i en brann som vistnok skal ha blitt påsatt av en religiøs fanatiker som ikke tålte at han hadde kritisert Gud i en av sine bøker.
Joseph plages stadig av mareritt knyttet til denne tragedien, og stadig våkner han opp og ser at klokken er nettopp 11.11.

Det skal sies at det også var på klokkeslettet 11.11 at brannen var et faktum.
Denne filmens handling fåregår fra 8-11. november 2011. Det er noen veldig intense dager full av blodig alvor og dramatikk som preger Josephs liv, og det skal vise seg at etter 11. november 2011 blir verdens syn på religion igjen forandret til det positive.
For det er noe denne filmen handler om, og det er at flere og flere har mistet sin tro på en Gud, og 11.11.11 skal være datoen verden skal få øynene opp igjen for dette.

Men for å få til noe så stort må det selvfølgelig ofres noe. Joseph får i løpet av filmen vite at hans bror Samuel (spilt av Michael Landes) er i livsfare, og at han er den eneste som kan redde broren fra å bli drept av djevelens egne demoner som ganske snart skal vise seg igjen på menneskehetens jord.

Dette er en horrorfilm med en pekefinger godt rettet mot tema religion, åndelighet, spiritisme og blasfemi.
Jeg er ikke helt begeistret for slutten, med tanke på mine antireligiøse, personlige meninger, men dersom jeg legger det til side så er dette faktisk en god film. Filmen er ikke alt for forvirrende, men samtidlig krever den at du ikke sover.
Du forstår filmen når du har sett den ferdig, og den har også noen øyeblikk som kan få deg til å skvette smått dersom du har lyden på det riktige volumet.


© Bildet tatt fra wallpapers.brothersoft.com


© Bildet tatt fra geeksofdoom.com

Effektene er greie, og demonene og det “skumle” er ganske så kule, selv om de kunne for min del gjort de noen hakk jævligere. Men “11 – 11 -11” er først og fremst ikke en billedekkel-film som er ment for å vekke avsky i deg på den måten.

Den er ikke alt for lang, noe slike filmer ofte har en tendens til å være. Den er ikke alt for smertefull å se, og du føler ikke at tiden din sløses alt for hellig vekk.

For meg som har sett såpass mange horrorfilmer, thrillere og skrekkfilmer kan den virke bitte litt kjedelig der og da, men det finnes verre.

Den skal få for sine skuespillerprestasjoner, god bakgrunnsmusikk, gode kameravinkler og helt grei handling som kan gjøre enkelte av oss litt paranoid dersom man er overtroisk av seg..

Tid for å kaste terning.

Terningkast

Vi reblogges!

The Hunger Games (2012)

I The Hunger Games møter reality-show dataspill-fronten.
Filmen utspiller seg en litt fremover i tid og Nord-Amerika heter nå Panem, og er delt opp i 12 distrikter.
Nord-Amerika, eller Panem som det i filmen heter har blitt offer for diktatur, og det av ganske heslige, egoistiske og forfengelige mennesker som tvinger en jente og en gutt fra hvert distrikt til å delta i The Hunger Games, eller Dødslekene som det kalles på norsk.

Vi snakker her om en syk, syk, direktesendt realityunderholdning der alle de 24 deltagerne tvinges til å slåss til det kun står igjen en levende person. I realityserier vi er vant til i dag sendes folk levende ut, i dette spillet dør alle taperne, som sagt til det kun er igjen en eneste levende person.

De 24 ungdommene som tvinges i det blodige dødsshowet er mellom 12-18 år gamle, og Katniss Everdeen (spilt av Jennifer Lawrence) blir en av de som blir kastet ut i dette, denne gangen. Egentlig er det hennes lillesøster som blir trukket, men hun melder seg frivillig til å ta over hennes plass.

Når alle de unge menneskene er valgt ut blir de fjollet opp, sminket og kledd opp for at de skal se mest presentable ut i et direktesendt intervju med den noe ekle Caesar Flickerman (spilt av Stanley Tucci).

Da spillet omsider settes i gang, blir alerede en god del av ungdommene drept av hverandre.
Kort fortalt så er dette en film på 2 timer som jeg har ganske blandete følelser for. Jeg synes konseptet med at 24 ungdommer fra 12 til 18 år blir tvunget til å drepe hverandre til en står igjen, forran en hel verden som vitne på, er ganske kult.
Men jeg synes også mange av delene til filmen er noe toskete og irritable, og da tenker jeg i stor grad på mange av rollefigurene, samtidlig som dette er en slags sci-fiction-film i mine øyne!


© Bildet er tatt fra collider.com


© Bilde tatt fra andpop.com

Filmen nådde ikke til mine forventninger som i utgangspunktet ikke var så veldig høye heller.
Dette er heller en film for unge tenåringsjenter, enn for en morbid gutt som meg. For det er egentlig ikke noe særlig til action heller i denne, for det er også noe kjærlighet, og litt for mye for meg. I tillegg er det noe dialog, og bla bla bla.. Filmen skal få sin terning. Filmen var heller ikke veldig spennende, og jeg kunne svært tidlig gjette meg til sånn cirka hvordan den ville slutte! Typisk moderne drittfilm!

Jeg er ikke en fan av The Hunger Games, jeg er ikke fan av romanse på film, ikke fan av sci-fiction, og heller ikke fan av Stanley Tucci, og sist, ikke fan av filmer som i utgangspunktet er laget for ungdom, spessielt ikke viss de åpenbart er for jenter!


© Bildet tatt fra hungergamesdwtc.net

Det som for mitt vedkommende trekker litt opp er enkelte av filmens effekter, samt at skuespillerne leverer ganske så bra, med tanke på at de største rollene er nokså unge, og det beste av alt; Wood Harrelson fra blant annet zombiefilmen “Zombieland” er med, så da får jeg bare tåle tryne til ekle Tucci en stund, men selv jeg har mine begrensninger!

Terningkast

Vi reblogges!