Euphoria (2019)

Bildet tilhører: Home Box Office (HBO)

Tidens tann er for mange en av de mest råtne tennene som noen gang har eksistert. For i løpet av dens eksistanse rekker den å forderve absolutt alt som den er en aldri så liten del av. For min del har den blant annet klart å sørge for at jeg ikke lengre er i nærheten av å ha det samme engasjementet for tv-serier som det jeg en gang hadde. Før kunne jeg lett binge to til fire eller TI episoder av en og annen serie i løpet av et snaut døgn. Nå derimot er det nærmest et mirakel om jeg i hele tatt har sett tre-fire episoder av noe som helst i løpet av en uke. Men det har jeg derimot klart denne uken, og vel så det. For på mandag begynte jeg på første episode av HBOs kritikerroste ungdomserie Euphoria. Og i går (altså onsdag), så hadde jeg faktisk sett alle 50-60 minutters episodene som sesong 1 har å tilby.

Hadde derimot Euphoria vært en mer fiksjonstroe “tulleserie” så hadde ikke dette vært en like stor “sjokk-nyhet”. For stort sett når jeg skal se på noe velger jeg helst noe som ikke minner for mye om den virkelige verden jeg (av og til) lever i. Og skal det først ha noe rot i virkeligheten, ja så foretrekker jeg at det er av den mer lystige og køddete sorten, stort sett. Og er det det, ja så kan det være at jeg gjør noen unntak utenfor “den nye” serie-normen min, av og til. Og for de av dere som har fulgt litt med i timen så er det blitt en ganske kjent sak at Euphoria ripper opp i temmelig myyyee dritt som dessverre veldig mange unge (og voksne) må lide seg gjennom hver jævla dag. Med andre ord den rake motsetningen av hva jeg stort sett ser etter i en god serie til vanlig.

Bildet tilhører: Home Box Office (HBO)

Og det stopper ikke der.. For nå er det ikke helt sånn at Euphoria er den aller første, litt tunge og virkelighetsnære serien jeg helt oppriktig har endt opp med å like nokså høyt. Jeg likte jo de to første sesongene av Skam ganske greit også, for å ikke snakke om bygde-utgaven Lovleg. Men det disse to seriene har til felles som derimot skiller seg litt ut fra Euphoria er at Euphoria skulle for meg vise seg å bli kjærlighet fra aller første titt. Jeg trengte ikke å ta tiden til hjelp ved å la den vokse på meg – jeg var simpelthen frelst nærmest før jeg hadde rukket å sette den på, og DET er en bragd man ikke skal skimse av!!

Serien åpnes opp med at vi blir presentert for den unge rebellen, rusmisbrukeren, filosofen, outsideren, selvtorturisten og propagonisten Rue Bennett (spilt av Zendaya) som allerede fra fødselen av ikke akkurat hadde de aller beste fremtidsutsiktene. Hun ble nemlig født bare tre dager etter at tvillingtårnene i USA ble felt den 11. september 2001, og helt siden hun som en rykende fersk baby fikk sett disse forferdelige tv-bildene, ja så har hun mildt sagt altså ikke vært så lett å hanskes med. (Nå kan det forsåvidt sikkert diskuteres og debatteres temmelig heftig hvorvidt det er realistisk eller ikke at en liten baby blir “ødelagt” av noe den først og fremst får se gjennom tv-nyhetene, men DEN diskusjonen får dere eventuelt ta med noen andre enn meg da jeg verken har noe særlig til barne-ekspertise eller psykolog-utdanning)

Bildet tilhører: Home Box Office (HBO)

Og nå kan jeg se for meg at det er noen der ute som enda ikke har fått sett serien selv, og som tenker at: “å herlig, enda en slitsom, selv-medlidende emokid. Flott!!.. Som om ikke Hannah Baker (fra 13 Reasons Why) var ille nok, liksom..”. Og til de som måtte tenke det – ta dere en chille-pille!! For for det første så blir det å sammenligne Rue Bennett med Hannah Baker litt som å sammenligne Linn Skåber med den norske youtuberen Tappelino bare fordi de begge både sier og gjør litt drøye ting nå og da. Og for det andre.. Ja, så blir det å sammenligne Hannah med Rue VELDIG som å sammenligne Linn Skåber med Tappelino.

For greit. Rue Bennetts historie er så langt unna det man kan kalle for en solskinnshistorie som man kan komme. Men i motsetning til unge 13RW-Baker så har Rue både sjarm, karisma, selvironi og humor i bøtter og spann. (Ja.. Det samme vil jeg forsåvidt også si om noen skulle føle seg fristet til å spørre meg om å generelt sammenligne disse to noe kontroversielle seriene.) Og hvis ikke Zendaya allerede har fått, eller om hun ikke blir tildelt en rekke priser i nærmeste fremtid for sin helt OVERLEGNE rolletolkning, ja så er det faktisk noe alvorlig galt ikke “bare” i verden generelt, men også blant de som driver å slenger priser, pokaler og tornekratt etter det som både kan krype og jokke i denne såkalte underholdningsbransjen.

Bildet tilhører: Home Box Office (HBO)

Men nå er det forsåvidt ikke “bare” Zendaya som har gjort seg fortjent til en virtuell håndjager, for jeg ønsker også å nevne Hunter Schafer som spiller Rues “bestevenninne” Jules Vaughn, Angus Cloud som spiller den “moralske” narkodealeren Fezco, Eric Dane og Jacob Elordi som for å si det litt forsiktig spiller far og sønn fra den noe kjipere delen av helvete, og sist, men ikke minst Barbie Ferreira som spiller den overvektige Kat Hermandez som på et tidspunkt finner ut av at hun kan tjene ganske fett på å opprette en Pornhub-konto for menn som har en greie for unge jenter med et ekstra lag på kroppen. Og for de av dere som nå har HAR sett Euphoria og måtte føle på en trang for å minne meg om at det også er flere som høyst fortjent burde vært nevnt; jeg er helt, helt enig. Det er så absolutt flere enn de jeg nevnte nå som også fortjener heder og ære herfra og til Venus, men de jeg valgte å plukke frem nå er altså de jeg har som mine personlige “hits 4 kids”, hvis det er innafor å si.

Ja, også er jeg simpelthen bare nødt til å gi litt ros til disse geniene som har skrevet, regissert, produsert og filmet denne mildt sagt ganske så fucked up krydra high school-kaka. For det å være i stand til å skape en serie OG FENOMEN som jeg tror at både en hel del Skam, Deadpool og Stephen King-fans kan knytte til sitt hjerte og sette såpass stor pris på (vel og merke av litt forskjellige årsaker), ja det er ikke bare svært modig, litt dumdristig samt et helfrekt genitrekk i samme slengen, det viser seg nemlig å være rimelig velfungerende også. Ps!: for de av dere som nå måtte lure på hvordan jeg i all verden kan tillate meg å trekke inn både Deadpool og Stephen King her nå – bare sett dere ned, og se den selv.

Bildet tilhører: Home Box Office (HBO)

Jeg er altså, som dere skjønner over meg av begeistring. Jeg hadde IKKE trodd at jeg var i stand til å like en såpass mørk, realistisk og tidvis opprivende high school-serie SÅ hardt, men det skulle altså vise seg å være tilfelle. Jeg anbefaler Euphoria til absolutt ALLE.. som måtte ha kropp og psyke for det. Er du for tiden litt skjør – eller sliter du for tiden med å komme deg ut av en ganske tøff og vond periode av livet, ja så kan det kanskje være greit å legge den litt på vent.. Men til alle dere andre som måtte være 15 år gamle eller mer.. Bare ta og kryss ut denne bloggen nå, og fuckings SE Euphoria!!

Åh, forresten.. – hvis noen har lest litt i media de siste dagene og måtte lure på hvor mye manne-pikk man får se i løpet av serien (spesielt de 3-4 første episodene) så er fasiten pinlig enkel… Akkurat NOK til at jeg nesten følte for å poste en liten #me2 på Facebook mens kukuleringen foregikk på sitt aller verste. Men heldigvis ble det aldri SÅ ille at jeg faktisk gikk hen og GJORDE DET.

😅

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos

Tre undervurderte filmer ALLE bør se!

Bildet er tatt fra: pixabay.com

Hvem elsker vel ikke en god film? For et tåpelig spørsmål, alle gjør jo det. Spørsmålet er bare – hva ER en god film? Og svaret på det igjen.. Er meget individuelt. For noen er en god film først og fremst noe hvor ALT er så teknisk overlegent proft gjort at selv Egon Olsen hadde rullet av seg bowlerhatten. Og for noen er en god film først og fremst en saklig, og gjerne en litt tung dokumentar. Ja også har vi de som er litt mer som meg selv, som mener at en god film først og fremst er noe som underholder, litt uavhengig av hvor BRA den egentlig måtte være sånn ellers.

(Men når det er sagt syns jeg helt oppriktig av hele mitt iskalde hjerte at de tre filmene jeg skal anbefale dere i dag er helt super både når det kommer til manus, musikk, skuespill, story og… Ja, hele morskaka, rett og slett)

Så med andre ord så kommer listen jeg nå har tenkt å gi dere IKKE til å tilfredsstille alle 100%. Men likevel så mener jeg helt fuckings alvorlig at de tre filmene vi nå skal gi bittelitt oppmerksomhet er tre meget undervurderte filmer, og som hadde fortjent en SÅ mye større fanskare en dag i dag!

Jakten på nyresteinen (1996)
Åhh, jeg har så mye frustrasjon knyttet til denne her. IKKE til filmen i seg selv da dette er en film som er intet mer enn et perfekt mesterverk på nærmest alle plan. Men ja, for å det første så er jo altså dette en film som (totalt ufortjent) har gått i glemmeboka hos folk flest nå. Og for det andre var det IKKE “Full pakke”-reklamen (til Grandiosa) som ble Jenny Skavlan sitt gjennombrudd slik som enkelte stadig liker å hevde i dag, men JAKTEN PÅ NYRESTEINEN hvor hun som bare 10 år spilte en av hovedrollene. Først seks år senere var hun med i den denne ene grandis-reklamen, men da hadde hun jo allerede gjort en del film og tv-stuffs – så det så! xD

Men oki. Nok om Jenny Skavlan og “pizza” Grandiosa. Hva handler så denne filmen om, og HVA er det som gjør den så eventyrlig bra? Vel, for det første har den en historie som er like god som den er både enkel og genial genial! Vi møter 8-åringen Simen (spilt av Torbjørn T. Jensen) som bor hjemme hos sin bestefar (spilt av Terje Strømdahl). For mange år tilbake døde Simens bestemor og siden da har bestefar aldri helt vært seg selv. Han har vært mye trist og deprimert, og med årene har helsa hans stadig blitt verre og verre. Mye hosting og harking om nettene, og ja, ting er i hele tatt ganske utrivelig.

Og som den gode gutten Simen er så vil han så veldig gjerne hjelpe sin syke bestefar. Men hva kan vel en liten gutt på 8 år egentlig gjøre? Vel, nå har det seg en gang slik at Simens bestevenn tilfeldigvis er en amerikansk teddybjørn (spilt av Toralv Maurstad) som både kan tenke og snakke selv, og som på magisk vis greier å hjelpe Simen med å bli så bitteliten at han til slutt er i stand til å gå inn i bestefars munn, for så å ta en reise gjennom bestefars kropp – med et håp om å kunne finne det som gjør at bestefar ligger og hoster og lider sånn om nettene. Og hvem vet, kanskje finner han løsningen på bestefars mangeårige hjertesorg også?

Og for de av dere som nå måtte være redd for mange kjipe og for lengst utdaterte dataeffekter som bare vil ta dere ut av hele filmopplevelsen – slapp av!! Det er få noen scener som har noen effekter som er gjort på data, men sånn 85% av det vi får se er ting som faktisk befant seg i studio da ting ble filmet. Og FOR ET arbeid som er lagt ned med å gjøre disse omgivelsene og effektene så troverdige (og tidvis litt ekle) som overhode mulig!! Jeg vil faktisk dra det så langt som å si at arbeidet som er gjort med de praktiske effektene her er MINST like imponerende som det som ble gjort i de første utkastene av de tre første Star Wars-filmene fra 1977-84. Og faktisk så er Jakten på nyresteinen på mange måter “Norges svar på” Star Wars. For i tillegg til en herlig historie alle kan sette seg inn i og forstå, et dusin av herlige og PRAKTISKE effekter, ja så byr denne filmen også på en FANTASTISK orkestermusikk – et soundtrack som meget mulig er det beste en norsk film har fått servert NOENSINNE!!

Vi skal straks gå videre over på neste film, men først vil jeg bare nevne noen kjentfolk som også er med i denne filmen i tillegg til de jeg nå allerede har nevnt. HARALD EIA hadde nemlig en liten rolle i denne filmen som han ene som skal bestemme over bestefars (aka. gamle ørn) tårer. En annen kjent, norsk komiker som også var med på laget er HELÉN VIKSTVEDT som sammen med HERBORG KRÅKEVIK spilte to kjærlighetsvakter som voktet for bestefars hjerte. Og sist, men ikke minst så MÅ det bare også nevnes at The Monroes-vokalist LAGE FOSHEIM hadde en liten rolle som “Galle junior”.

PS: Det må forresten sies at dette er en film som lett vil få noen og enhver til å ty litt til vannkrana, så er du blant de mer følsomme der ute kan det være lurt å ha et aldri så lite lommetørkle klart på forhånd – just sayin 😉

It Follows (2014)
Ja, så tenkte jeg vi skulle bevege oss litt over til en hakke nyere film, nemlig kultfilmen “It Follows” fra 2014. Og tja. Her kan det være greit å legge til at også aldersgrensen har hoppet opp noen hakk. For mens “Jakten på nyresteinen” er en film som de fleste barn ned til 7-8 år helt fint kan se (med noen voksne), så er It Follows en film som med god grunn har fått 15 års-grense i Norge.

Nesten helt siden skrekkfilm-tidenes morgen har seksuell status vært en greie. Er du jomfru? Ja, da har du STORE fordeler hvis du og dine venner mot all formodning skulle bli kjeppjaktet og forsøkt slaktet ned en etter en. Men har du hatt sex, og det svært nylig.. Chi-chi-chi-ah-ah-ah!!..

Tja, hva skal jeg egentlig “si” nå uten å si FOR MYE.. Hm. Den seksuelle statusen til folk har absolutt noe å si også her, for å si det sånn. Bare at.. Denne gangen er ikke den seksuelle statusen først og fremst en “artig” side-greie som helst de mer ihugga fanatikerne der ute vil tenke mest på. Niks, i It Follows er den seksuelle statusen til folk nemlig blitt gjort til en ganske vesentlig del av selve PLOTTET. Taaaa den ring og laaaaa den vaaaandre, fra den eneeee til den aaaaandre, ringen er skjult det seer jeg seeeeelv.

Åja, det må også nevnes.. For enda en ting som er i likhet med en drøss andre “slike filmer” er at også her blir en flokk med “kids” jaktet på av noe(n) som er ute etter å drepe de. Bare at denne gangen kan døden være absolutt hvem som helst. Kort fortalt.. Her bytter døden form stadig støtt og kan lett gå fra å se ut som han ene vaktmesteren i skolegården som ingen helt vet navnet på i det ene øyeblikket, til å se ut som hun rålekre jenta over veien i det neste. Og for å si det sånn.. Det faktum at døden kan være hvem som helst til en hver tid.. Gjorde at jeg ble PØKKINGS paranoid da jeg så filmen første gangen. Jeg satt stadig ogfulgte med på de forskjellige statistene i bakgrunnen mens jeg forsøkte å gjette meg frem til hvem eller hva døden kunne være for noe nettopp nå. Og denne mentaliteten klarte jeg ikke å legge fra meg så fort rulleteksten hadde begynt å rulle. Og siden dette var en film jeg så først på kino, ja så… Jeg har ALDRI gått så fort hjem igjen noen sinne. For. Å. Si. Det. Sånn.

“Okei, men hvordan er så disse kidsa da?”. Vet du, for en gangs skyld snakker vi her om en skrekkfilm hvor det faktisk er litt vanskelig å hate alt for hardt på de som er med. Klart, noen irritable sider eksisterer jo. Og det er særlig EN som nok vil få en og annen til å tenke “okei, han der fortjener ihvertfall et spark rett i snabelfanten!!.”. Men i motsetning til SÅ mange andre filmer i denne gaten er IKKE It Follows en film full av “kids” man bare ønsker å se lide så fort som muligheten byr seg. For ungdommene vi blir introdusert for her føles helt særr som ekte og GODE MENNESKER av kjøtt og blod. Folk man simpelthen bryr seg om, og som (man med mindre man selv er en psykopat) IKKE vil skal dø. ÅH! – er det forresten noen som husker at jeg anbefalte Netflix-serien “Atypical” for en tid tilbake som handlet om autisten Sam, samt hans familie og nærmeste vennekrets? “SAM” (dvs. Keir Gilchrist) ER MED I IT FOLLOWS! Og jaa – jeg vet ikke om dette er tilfelle, men jeg blir altså ikke overrasket om det skulle vise seg at Keir Gilchrist faktisk ble “typecastet” som Sam i Aypical på bakgrunn av rollefiguren han gjorde i It Follows i 2014, for å si det.. Sånn.

“Meneh.. Hmm, neei. Jo altså, det høres jo ut som en interessant film, men jeg er ikke så glad i blod og sånn. Og dessuten så HATER jeg jumpscares!” Vet du, akkurat når det kommer til biten om å hate jumpscares: me2. Altså, jeg er helt enig! Jumpscares er en alt for billig og lettvint måte å “skremme folk på”, så DERFOR kjære leser(e) kan jeg herved berolige på at i It Follows finnes det nesten ikke en eneste jumpscare. Og den ene(ste) jeg greier å komme på nå føler jeg lett kan forsvares. Så med andre ord: Ingen unødvendige jumpscares i It Follows. Og angående det som har med blod og innvoller å gjøre så er dette faktisk en nokså blodfattig film. Det drypper litt i en scene helt på starten, men bortsett fra det. Svært, svært lite.

Og før vi nå går over til den siste filmen på programmet så vil jeg bare få lagt til at It Follows har et av de beste soundtrackene jeg har hørt i en nyere skrekkfilm på mange, MANGE år. Har du f.eks en greie for musikken fra gamle John Carpenter-filmer, ja så er du simpelthen dømt til å falle forelsket over ende når du ser og hører It Follows. Er du generelt veldig glad i filmer basert på verk av legender som Carpenter, Steven Spielberg og Stephen King? Ja så er sannsynligheten for at du vil ELSKE denne filmen både svært og meget høy.

Dumbo (1941)
Bare for å ha det helt klart.. Jeg ELSKET Dumbo som liten. Det har helt siden første stund alltid vært en av mine absolutte Disney-klassikere, og er mulig også den MODIGSTE filmen Disney noen sinne har laget.

Historien til Dumbo er sirkus like enkel som den er sår. Dumbo har noen ører som er litt for store og blir fra dag 1 mobbet og trakassert ganske grovt for nettopp det. For hvem kan vel egentlig elske slik en juppling med SÅ store ører? Vel, heldigvis har i hvertfall Dumbo moren sin, en stund. Ja.. For det er vel neppe en særlig stor spoiler at dette ikke akkurat varer altfor lenge. For er det EN ting man nærmest kan ta som en kjempestor selvfølge i særlig de eldste Disney-klassikerne, ja så er det at barna vi blir glade i skal IKKE få beholde sine foreldre spesielt lenge. Og her er heller ikke Dumbo akkurat blitt gjort til noe unntak. *snufs*.. Men HELDIGVIS eksisterer det også i dette universet andre sjeler med et hjerte for de som mildt sagt har snublet litt utenfor den store folkevogna. For etter en liten stund så møter vår kjære elefant på den lille musa Timmy (norsk stemme Øyvind Blunck), og disse to vil etter hvert utvikle et vennskap som mildt sagt er av det mer magiske.

Og for å si det på denne måten. Hadde det ikke vært for Timmy, ja ville nok Dumbo blitt en film som hadde vært i det absolutt mørkeste laget. For dette er uten tvil en av de mørkeste, tristeste og mest vemodige barnefilmene jeg kan komme på for øyeblikket. Åja.. *kremt*.. og i likhet med de to førstnevnte filmene så byr også denne her på en og annen syretripp som jeg vet har klart å skremme bleieskiten av flere små mus i løpet av de siste 78 årene.. For på et tidspunkt så bestemmer Timmy og Dumbo seg for å leske seg med litt vann. Greia er bare at.. Vannet de bestemmer seg for å drikke er ikke helt rent. Og VIPPS så begynner de begge å hallusinere nokså heftig. Og jeg skal være ærlig.. Store meg syns nå at dette ene rave-partyet bare er funny, men lille meg for sånn 20 år tilbake.. Not that much.

Men, ja.. Bortsett fra at noen nok vil mene at Dumbo er i mørkeste, tristeste og skumleste laget for å være en barnefilm fra 1941, så er dette helt udiskutabelt uansett en meget BRA og tidvis underholdende(!!) tegnefilm. Man blir fôret med den ene sangen etter den andre som bare flakser seg inn i solidaripleksusen din, og som du med urimelig stor sannsynlighet vil komme til å nynne på leeeeeeenge etter at du har sett den ferdig – (“BOM-BOMBOMBOMBOMBOM-BOM!!“).

Selv så har jeg forresten kun sett den norske versjonen av filmen. Og i løpet av det siste året har jeg sett opp igjen flere gamle klassikere som jeg likte som barn, filmer som jeg ikke syns at den norske dubbingen fungerer like godt i dag som jeg følte at den gjorde den gang da. Men når det kommer til Dumbo, ja så syns jeg at de norske stemmene fremdeles funker fjell.

Hvilke filmer syns DU er noe undervurdert en dag i dag??

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: aylarvonkuklinski

Rutete Ninja (2018)

Dette vil sikkert være nærmest umulig for enkelte der ute å tro, men jeg har faktisk vært teenager en gang i tiden, jeg også. I 2004 var jeg en mildt sagt kvisete tenåring med regulering og hormoner så utagerende at det er et lite mirakel i seg selv at det aldri kom bort noen for å slå meg ned. Dette året ble det dessuten en god del dvd-film på meg, og tja.. Sånn “oss to” imellom – det ble strengt talt ikke så mye annet på meg dette året.. Uansett, i 2004 så jeg for det meste filmer jeg ikke kunne relatere sånn veldig til, men som jeg stort sett digget fordi om. Men det var likevel EN film som klarte å nikke appellerende til gjenkjennelsesfaktoren, SAMTIDIG som den greide å være kul og underholdende (styrte stort sett unna ting som minnet “for mye” om mitt eget liv den gangen) i samme slengen: Terkel i Knipe.

Bildet tilhører: Nordisk Film Distribusjon.

Men ja, nei. Det er forsåvidt ikke den filmen jeg skal skrive om nå, ei heller oppfølgeren (som foreløpig ikke finnes), men en slags “spin off”. løpet av filmens første par minutter blir vi vitne til det som fort kunne vært noen meget deprimerende bilder hadde det ikke vært for at dette først og fremst er en “fjasete” animasjons-komedie med “noe attåt”. Filmen starter ganske enkelt med litt barnemishandling i Thailand, og JA det er muuuuulig at vi allerede her får servert ei lita referanser til den beryktede “første-filmen”, eller to. Men greit.. Ting skjer!! – ting som dessverre også forekommer i den virkelige verden – og som et resultat av disse tingene skjer det plutselig noen magiske greier med en håndlaget ninja-dukke som nokså kjapt bestemmer seg for å bli sprell levende og gi disse stakkars ungene litt rettferdighet.

Og tro det eller ikke, men det er faktisk ikke kun i Thailand at barn i 2018/19 kan ha det litt tøft nå og da. Det eksisterer nemlig noen av de i Danmark også. Ja, ta lille Asgeir foreksempel. Han har nettopp kommet i puberteten, blir stadig mobbet av den “kuleste” gutten på skolen, og er i tillegg dødsforelsket i ei jente som han er sånn passe overbevisst om å aldri kunne “få”. Syke greier, jeg vet. Og når det ser ut som ting ikke kan bli stort sykere så skjer DET – Asgeir og den lille ninja-dukken fra Thailand møtes!! BAM-BAM-BAAAAAAAA!! Verden er tross alt ikke stort større enn rasshølet til naboen din i etasjen over..

Bildet tilhører: Nordisk Film Distribusjon.

Hmm, hvor var jeg. Åja, jo. Ninja og Asgeirs veier krysses altså ganske tidlig, og etter litt om og men (fra Asgeir sin side) bestemmer de seg for å hjelpe hverandre. Ninja hjelper Asgeir med  å hamle opp med bøllefrø og håpe-stupps forelskelse, og Asgeir hjelper Ninja med å få sin blodhevn mot kyniske menn – både i og utenfor Thailand. Og man kan si mye rart om dette universet. Det er til tider ganske vulgært og grovt, og ting er gjerne veeeeeeeeeeldig satt på spissen, men det er også laget rom for en viss hjertevarme som ikke føler var like sterkt til stede i den stadig nevnte Terkel-filmen fra 2004. Ja, ta vennskapet til Ninja og Asgeir da. Det hele starter litt som et lite tvangsekteskap, men det tar ikke lange stunden før vi aner at disse karakterene faktisk har begynt å bry seg om hverandre med all sin oppriktighet.

Det er særlig én scene nærmere slutten som tok meg “litt på senga”. En sånn passelig koselig sekvens som riktignok blir avbrutt av en helt okei sex-vits etter en liten stund, men som dog klarte å holde seg seriøs og “aww” i et lite minutt. En annen ting jeg har lyst til å nevne er at dette også er en film som er hakket snillere enn sin “forgjenger”. Neida, frykt ikke!: pedo-vitsene, skjellsordene, gladvolden og stereotypene er der fremdeles. Men i motsetning til sin “forgjenger” har Ternet Ninja klart å holde seg “for god til” “å hakke” litt ekstra ned på spesielt en bestemt “gruppe” i samfunnet. #feitedorris #verdenhargåttvidere

Bildet tilhører: Nordisk Film Distribusjon.

Men greit.. Nå har jeg utsatt det STORE spørsmålet som “alle” sikkert måtte sitte inne med lenge nok: Hvordan er egentlig Ternet Ninja UTEN Aksel Hennie?? Funker Herman Flesvig som hans “arvtager”, eller burde man bare se den på sitt originalspråk i stede? Vel.. Nå har jeg ikke sett den danske versjonen enda, men det føler jeg uansett ikke er særlig relevant i denne sammenhengen fordi.. Jeg var en av de som ble litt skeptisk da jeg fikk vite at Aksel ikke skulle gjenta sin legendariske dubbe-jobb fra 2004. Men da jeg omsider fikk sett det ferdige resultatet i går, ja så ble alle fordommene jeg eventuelt måtte ha gjort til skamme rimelig fort. Spesielt når det kommer til alle de nye karakterene så var det ikke noe “problem” for meg overhodet. Jeg tenkte litt på det når jeg en sjelden gang fikk et lite gjensyn med Onkel Stewart, Arne, eller.. Terkel for den saks skyld. Men alt i alt syns jeg virkelig at Flesvig har gjort en FENOMENAL jobb med å dubbe alle de godt over hundre(?) skikkelsene han faktisk har gitt sin stemme til.

“Oki greit, det er tydeligvis ting du liker med denne filmen, men hva er det som trekker denne filmen ned?” – vet du, det er faktisk et godt spørsmål. I skrivende stund har jeg helt oppriktig ingenting å utsette på den. For da jeg i går slo på denne filmen så jeg ikke ned på mobilen mer enn kanskje bare EN gang, og da var det bare snakk om noen usle sekunder, hvilket som dessverre er blitt meget sjelden i nyere tid. Ternet Ninja finnes ikke kjedelig. Den er morsom, og den er drøy, men samtidig ikke SÅ drøy at jeg “skammer” meg over å le. Den har flere øyeblikk som faktisk er litt hyggelige, uten at det heller blir dratt for langt. Vi blir introdusert for flere gamle, men først og fremst NYE skikkelser det er umulig å ikke bli glad i. Ja, også blir man også denne gangen servert den ene god-låta etter den andre som helt seriøst er nokså fengende, men som dessverre ikke er å finne på Spotify på norsk det denne setningen du nå leser blir skrevet..

Det eneste jeg her og nå klarer å trekke frem som et slags “minus” er at jeg er litt usikker på hvor mye jeg kommer til å huske om en måneds tid. For jeg er altså ikke helt sikker, men jeg tror dessverre at “Ternet Ninja” er en av de filmene som man koser seg MASSE med der og da, men som muligens viskes litt vekk fra hukommelsen, etter et par ukers tid.

Hva syns du om “Ternet Ninja”??
Team Aksel ELLER Team Herman?

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: aylarvonkuklinski

Freaky Friday (2003)

Før jeg starter sånn helt på ordentlig med denne filmanmeldelsen som jeg frykter vil komme til å virke pittelitt negativ her og der vil jeg bare få understreke noen viktige poenger. 1. Jeg ELSKER sære og fucked up ting (går for tiden rundt med et Paradise Hotel-mobildeksel, bare for å nevne NOE). 2. Jeg liker Lindsay Lohan. 3. Jeg liker Jamie Lee Curtis.

Bildet tilhører: Walt Disney Productions

Ja, hvis dere bare kan ha det i bakhodet gjennom resten av denne anmeldelsen så hadde det vært supert.

Okei – da starter vi. Jeg har i skrivende stund nettopp sett ferdig Disneys drama/ situasjonskomedie Freaky Friday fra 2003. En film som har et nokså genialt konsept, og mange underholdende, flotte og fine høydepunkter. Veldig grovt fortalt handler den først og fremst om en mor og hennes tenåringsdatter som ikke helt forstår hverandre, noe jeg er sikker på at de aller, aller fleste kan relatere til, one way or another. Som en del barn og foreldre gjerne gjør, ja så krangler også mamma Tess (spilt av Jamie Lee Curtis) og hennes datter Anna (spilt av Lindsay Lohan) så busta FYKER.

Noen vil kanskje si at all denne kranglingen er litt overdrevet, kanskje ikke helt troverdig. Jeg personlig er ikke en av de, for jeg var en av de som VIRKELIG kunne ha noen jevnlige og nokså AGGRESSIVE krangler med mine foreldre da jeg var yngre. Så denne delen av filmen kjøper jeg. Det jeg derimot har litt større utfordringer med å godta er at så og si (nesten) ALLE i denne filmen føles så.. Innmari endimensjonale og teite. Hadde det vært en reality-serie hvor castingbyrået har plukket ute de aller “særeste” de har greid å finne omkring i hele landet, for så å sendt de avgårde til et luksuriøst hotell i Mexico så hadde jeg ikke hatt noen særlig “problemer” med det. Det jeg ikke helt klarer å tro på er at “absolutt alle” i den samme byen er omtrent like.. Spaca.

Men hovedproblemet mitt er vel ikke egentlig det heller, men det faktum at særlig noen av skuespillerne overspiller sine karakterer noen hakk mer enn nødvendig. Hmm.. Og det er nå jeg innser at jeg kaaaanskje burde ha skrevet litt mer om plottet før jeg gikk løs på de litt mer tekniske sidene av filmen. Okei, greit. Kort fortalt: Mor og datter krangler. En asiatisk mamma synes denne kranglingen er så lei å være vitne til at hun gir de noen magiske kaker som gjør at de neste morgen våkner opp i hverandres kropper, og derifra må leve hverandres liv helt til de har blitt bedre til å forstå hvordan den andre egentlig har det.

Bildet tilhører: Walt Disney Productions

Og som nevnt litt tidligere så er jeg i utgangspunktet ganske positiv til denne ideen. Og dette føles litt fælt å skrive, men hovedproblemet mitt med denne filmen er faktisk stort sett Jaimie Lee Curtis. SÅNN!! – da har jeg skrevet det. For greia er at så fort Jaimie Lee ikke skal spille moren i filmen lengre, men datteren, ja så syns jeg rett og slett at mesteparten av det hele føles mer som en litt snodig og ikke-troverdig parodi tatt fra Saturday Night Live, enn noe annet. Mens Lindsay Lohan derimot syns jeg gjør en ganske grei jobb som både mor og datter gjennom så og si hele filmen.

Og IGJEN vil jeg bare få understreke at jeg IKKE har noe i mot Jaime Lee på NOEN PLAN. Jeg DIGGER henne i så og si alle Halloween-filmene hun har spilt i. Hun er så absolutt en flink og dyktig skuespiller!! Meeeeeeeenn.. Akkurat når det kommer til rollen som “sin egen datter” i Freaky Friday.. Ja, så syns jeg altså at det var noe som bare ikke helt funket. Og jeg vet ikke egentlig om det har noe med rolletolkningen hennes å gjøre så veldig egentlig heller, men at dette for meg blir litt som det dilemmaet når gutter skal gjøre “jenteting” vs. når jenter skal gjøre “gutteting”. Den ene tingen er liksom ansett som litt mer “ok” og “troverdig”, enn det andre.

Men ja, sånn bort ifra det så har jeg ikke mer å utsette på filmen. For alt i alt ER dette først og fremst en veldig underholdende glad-film, med noen fine og litt såre øyeblikk nå og da. Og apropos det litt såre. Det er en scene ganske langt uti som fikk meg til å føle og tenke litt ekstra på både ting, men også tang. En liten tale som kanskje er bittelitt klisje, men som er fremført såpass godt av en viss person at det bare var å ta av seg hatten og bøye meg i støvet.

Bildet tilhører: Walt Disney Productions

En annen ting jeg også vil rose Freaky Friday for er soundtracket. Mange av låtene er nemlig låter som allerede i 2003 begynte å dra litt på åra, men som her har fått en ny, og litt mer rocka drakt, HVILKET som med kler denne filmens atmosfære og plott meeeeeget godt.

Så ja. Selv om sånn ca 70 prosent av dette innlegget nå ble fokusert på det jeg personlig anser som noen svakheter, så vil jeg bare nok en gang få understreke at alt i alt så liker jeg sånn egentlig, bak min litt “gretne” “gammelmanns”-fasade, Freaky Friday veldig godt. Dette er i motsetning til SÅ mange andre filmer jeg har sett de siste par årene en perle jeg godt kan tenke meg å se om igjen opptil flere ganger i fremtiden, og i likhet med Vegard Harm så håper også jeg at Lindsay Lohan en dag vil vinne en Oscar. For DET fortjener hun!!

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: aylarvonkuklinski

Disaster (2005)

Man skal ikke dømme en bukk etter dens utseende, heter det. Vel, dessverre er det noe i det, og litt dessverre, og litt heldigvis, var ikke jeg smart nok til å skjønne det i en alder av 14, 15, 16, 17, 18 år. For måtte gud tilgi meg, men jeg har brukt SÅ MYE penger på film opp gjennom åra som jeg først og fremst har kjøpt på grunn av dets cover. Og den gang da var det noe med at jo mer vulgært og “utfordrende” et filmcover var, desto mer “verdt det” ville de 69-199 kronene være..

I de siste par ukene er det særlig en film fra den gang da som har tittet opp igjen fra hukommelsen, og klistret seg fast til tankene mine som “et par” sider i et godt brukt voksenblad, nemlig den SVÆRT så politisk ukorrekte dukkefilmen “Disaster” som jeg tror jeg kjøpte på den gamle Mix-kiosken i Oppdal sommerferien 2006, eventuelt engang i 2007. En dukkefilm jeg husker at jeg likte meget godt da jeg SKYHØY på snop og brus fråtset meg gjennom den DEN GANGEN, og som jeg nå de siste par ukene altså har gått rundt og tenkt at “det KUNNE jo vært interessant med en liten reprise”.

Og okei, før vi nå scroller videre til hva den i dag 27 år gamle meg måtte mene kontra det som en gang var en langt mindre sunn, langt mer kvisete (og generelt noe klissete..), og SÅ mindre erfaren 16/17(?)-åring.. – la oss ta en aldri så liten titt på hva som faktisk står skrevet BAK på det “berømmelige” dvd-coveret, og som neppe gjorde det vanskeligere for tenårings-meg å gi denne oransje dvden sitt endelige “JA!!”, den gangen.

Med andre ord.. Dette er en film som lover en HEL DEL! Og som kjent i både land og på strand er det fort gjort å bli sittende fast med møkk langt opp til hengepungen dersom man har lovet mer enn man strengt talt kan holde. Og etter min mening er det nettopp det “Disaster” her har gjort. Okei, nå har jeg ikke sett så veldig mye av “Beavis & Butthead” så den sammenligningen kan jeg ikke analysere for dere i kveld. Det jeg derimot har sett PLENTY FØKKING MØTSJ fra tid til annen er South Park, og vel.. Det er mulig at “Disaster” sparker mer rumpe enn South Park og Team America, men for å si det sånn.. South Park og Team America sparker langt BEDRE og langt HARDERE når de først gidder å sparke rumpe.

Greit.. Kanskje jeg skal prøve å si litt om handlingen også mens jeg er så godt i gang. Kort fortalt: Helt siden de første menneskene penetrerte hverandre som noen kåte og forvirrede FRP-pensjonister på ferie i Gran Canaria har det vært en evig kamp mellom “mannen” og moder jord. I “Disaster” er denne kampen dog blitt fremstilt som en nokså fysisk SLÅSSKAMP mellom klode og ja, mennesket, for bare i åpningsekvensen får vi se en fjellklatrer bli slått halvt ihjel av fjellet han forsøker å bestige. Ah, ja.. Også truer Sean Connery med å banke livskiten ut av oss alle.

Bildet tilhører Scanbox Entertainment

Bildet tilhører Scanbox Entertainment

Dvs. ikke SKUEspilleren Sean Connery, men PLANETOIDEN Sean Connery. En svær stein i verdensrommet som stadig nærmer seg jorden for hver dag som går. Og ja, du gjettet helt riktig, det er selvfølgelig amerikanerne som skal redde oss fra den skjebnesvangerte katastrofen. Og vet dere hva.. Vanligvis holder jeg meg for god til å spoile filmer for dere, men denne filmen her er kind off så “forutsigbar” fra FØRSTE STUND at det neppe er noen som vil bli overrasket over at amerikanerne faktisk klarer å redde oss til slutt også. Og jaggu greier en av (de litt mer kjipe) hovedrollene å true med en oppfølger like før rulleteksten begynner å ru(l)le..

Om “toeren” faktisk ble laget til slutt har jeg ikke giddet å google enda, MEN med tanke på hvor mange enda “dårligere” filmer som faktisk har fått FLERE oppfølgere der ute (*kremt* “MAMMA MIA”-filmen..), ja så ville jeg ihvertfall ikke bli sjokkert om toeren også har blitt laget, og deretter penetrert av SAMTLIGE der ute.

Men greit, NÅ er det på tide at jeg straks begynner å skrike med litt andre toner. For selv om jeg skal innrømme at jeg ikke klarte å kose meg like mye nå i kveld som jeg gjorde da både filmen, og meg selv, var relativt fersk og nyklekket fra hver våre skapere, ja så er det likevel ikke slik at jeg HATER “Disaster” i 2019. Den har fremdeles noen sekvenser som får meg til å trekke på smilebåndet, dukke-animasjonene er stygge som fy (på en OKEI måte), og SELV OM humoren er like billig og forstyrrende som han ene onkelen til bestevennen din.. Ja, så er faktisk ikke manuset så hakkende gæernt, tatt i betrakning hva filmen faktisk forsøker å være.

Bildet tilhører Scanbox Entertainment

Bildet tilhører Scanbox Entertainment

Og skal jeg nå være 110% (apropoooos: filmen har faktisk KIND OFF en Paradise Hotel-“referanse” i seg, sånn nesten helt mot slutten xD) rettferdig, ja så er det i bunn og grunn ikke filmens skyld at jeg nå sitter her og er litt mer lunken enn hva jeg skulle ønske at jeg var. Og jeg antar at ihvertfall FLESTEPARTEN av dere har hørt om party-spillet “Cards against humanity” nå. Og vel.. Jeg tror denne filmen lett kan sammenlignes med nettopp det. For greia er.. Når jeg nå så denne filmen igjen på nytt, ja så så jeg den alene. Hadde jeg derimot sett den sammen med en god venn, ja så kunne det fort ha vært at jeg hadde endt opp med å gi den en svak terningkast 5, dvs. HVIS jeg fremdeles hadde gitt terningkast på filmer jeg anmelder.

Men ehm, ja. Skal man først og fremst ta og anmelde en film for nettopp hva den prøver å være – i dette tilfelle en meget vulgær dukkefilm fra 2005 med STORE mengder politisk ukorrekt humor, store doser blod (og avføring), og ikke så rent få “kleine” sex-scener som til tider er mer enn bare “litt” pornografiske av seg – ja, så er ikke denne filmen så verst. Problemet er vel egentlig bare at det har kommet så mye bedre “sjokkfilmer” av denne typen i ettertid fra blant andre.. Ja, Sacha Baron Cohen.. Men også, *kremt* skaperne av South Park, både før, men også etter.

PS: Tanken var egentlig at denne anmeldsen skulle vært helt finito nå, men jeg tok akkurat en liten titt på rollelista inne på IMDB og det er faktisk de FAKTISKE medlemmene av Mötley Crüe som har stemmen til de FAKTISKE (eks-)medlemmene av Mötley Crüe (R.I.P), og.. Eli Roth, Isaac C. Singleton Jr., Jim Cummings og Glenn Morshower står også på lista, så hvis det skulle være noen fans av disse der ute, så.. Ja, så er kanskje en liten katastrofe-date kanskje ikke det mest katastrofale dere kan gjøre i helgen likevel.

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin! <3

Resident Evil 2 – the remake

Bildet tilhører Capcom

For ganske kort tid siden skrev jeg et ikke super-positivt innlegg dedikert til den nye Resident Evil 2-remaken som kom ut til blant annet Playstation 4 tidligere i vår. Og i dette innlegget la jeg ikke LITT skjul på en gang at jeg var nokså lei og irritert som følge av at et viss mannemonster man faktisk ikke KAN beseire på noen som helst måte hadde stalket og slått meg ned eks antall ganger. Men like etter at dette innlegget ble publisert for offentligheten, ja så fikk pipa straks en litt annen bismak, og for å si det sånn: jeg har faktisk runnet RE2R hele TO ganger siden sist nå. Så med andre ord tenker jeg det er på tide å komme med en aldri så liten oppdatering på hva jeg I DAG tenker om dette spillet.

Og først og fremst så hadde jeg vel gjort litt lurt i å IKKE avsløre hvor lang tid jeg faktisk brukte på første gjennomspilling da jeg vet om flere som har klart å kjøre gjennom hele sulamitten på under 8 timer.. Jeg derimot endte opp med å ha spilt det i litt over 12 timer da første runde omsider var i kakeboks, andre gjennomspilling derimot – ikke fult så lang xD

Bildet tilhører Capcom

I min aller første runde spilte jeg som ungjenta Claire Redfield som i starten av spillet har tatt turen til Raccon City for å finne broren Chris som nå har vært savnet en god stund. Men som etterhvert blir nødt til å skifte litt fokus når hun stifter bekjentskap med en ung jente som akkurat har blitt infisert av et stygt virus, og som vil lide en grusom død om ingen gjør noe ganske brennkvikt. Og for meg ble dette den historien i dette spillet som klarte å tukle med følelsesregisteret mitt desidert best. For.. Det var en sekvens særlig mot slutten som ikke var langt unna ved å fremkalle noen tårer i øyekroken min, og jaa.. Jeg tenker igrunn ikke at jeg vil si noe særlig mer enn det her og nå.

Og i andre gjennomspilling spilte jeg som Leon S. Kennedy. En policedude med en visjon om å hjelpe så mange som mulig i Raccon City, og.. Ja, helt ærlig så må jeg bare innrømme at jeg fulgte ikke så veldig med på hva greia hans i dette spillet egentlig var, så HVIS jeg nå ikke skal jukse litt og bruke google, så husker jeg faktisk ikke noe særlig mer fra akkurat hans story, sånn borti fra at han møter på en mystisk kvinne ved navn Ada Wong, som han får “litt” å gjøre med “i fremtiden”. Mye i andre runde var forresten ganske likt som den første, men en del var temmelig ulikt også. Feks opplevde jeg zombiene som litt vanskeligere i andre runde enn når jeg i første omgang spilte som Claire. Og… Mr X, altså han store stål(?)kuken som fikk meg til å sutre litt sist.. Han er faktisk kinda enda mer med i runde 2 enn han var i runde 1, så.. “Jippi”!!

Bildet tilhører Capcom

MEN!! – sånn bortsett fra at jeg ble litt frustrert av å være så til de grader stuck med Mr. X i starten av første gjennomspilling, og selv om storyen til Leon i runde 2 ikke klarte å tatovere seg så veldig inn i hjertet mitt, ja så har jeg faktisk absolutt INGENTING mer negativt å si om dette spillet. Joda, noen av dere har sikkert hørt snakk om at manuset i dette spillet er noe cringe til tider, men for meg personlig gjør det ingen ting i negativ forstand ihvertfall, fordi 1. Jeg liker cringe. 2. DET SKAL VÆRE SÅNN, FORDI!: Dette er altså en remake av et spill som opprinnelig kom ut i 1998, og på den tiden var det “INGEN” som brydde seg nevneverdig om å skrive troverdige spillreplikker og spillskikkelser enda. Så manuset på Resident Evil 2 2019 ER litt lame fordi manuset til Resident Evil 2 1998 også var ganske lame. Med andre ord – det er en del av sjarmen – MED ANDRE ORD: Har du sansen for skumle ting som Paradise Hotel, David “Emotions” Cage eller Tommy “Alien” Wiseau for den saks skyld – SPILL Resident Evil 2!

Men ja. Resident Evil 2 er ikke bare frivillig litt cringe til tider, det er også nokså udiskutabelt ganske skummelt til tider, og PÅ RIKTIG MÅTE. For mens mange nymotens spill og filmer feiler ved en overdosering av billige og falske jump scares, så klarer Resident Evil 2 å skvise både nervene dine, hjertet og deler av hjernen din på TOTALT den riktige måten. Det hendte flere ganger at jeg skvatt ganske bra fordi jeg litt for sent oppdaget noen zombier i de mørke korridorene jeg befant meg i litt for sent, og generelt så har dette spillet en veldig fucka atmosfære, soundtrack og hele skjelve-pakka, som rett og slett er veldig nervepirrende på en måte som er MEGET lett å forsvare i etterkant.

Bildet tilhører Capcom

Og i tillegg får man også bryne seg på en del puzzles nå og da, og for å si det sånt så var det ihvertfall to mini spill jeg sto litt fast ved en god stund, MEN som jeg likevel klarte å løse uten hjelp fra verken Google, Youtube eller noen andre til syvende slutt allikevel. Og DET må jeg bare ha sagt, til å være et så “dumt” spill så er faktisk Resident Evil 2 også veldig smart igrunnen.

Kort oppsummert: Spill Resident Evil 2. Ihvertfall hvis du ikke har noen alvorlige hjerte og badekarr-sykdommer, har litt tid til overs, kan sette pris på en grei utfordring, og er litt redd for dommedag og på grunn av det føler at du trenger å forberede deg litt – SPILL RESIDENT EVIL 2! Og helst i går.

SPILL RESIDENT EVIL 2!

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!

Antichrist (2009)

Bildet tilhører: Nordisk Film Distribution AS/ Nordic Film

I det denne setningen blir skrevet er klokken 03.36. Det er lørdags natt og jeg har akkurat sett min aller første Lars von Trier-film – “Antichrist”. Og i det DENNE setningen blir skrevet er jeg enda litt spent på hvordan denne filmanmeldelsen kommer til å utvikle seg da jeg helt ærlig ikke helt vet hva jeg faktisk synes om FILMEN. Men jeg får bare gi det et ærlig forsøk.

Filmen åpner opp med noe av det fineste to mennesker kan ha og gjøre sammen. SEX!! Hvor lang denne sekvensen er kommer kanskje litt an på da jeg ihvertfall har hørt at det finnes to versjoner av denne filmen hvor særlig enkelte sekvenser er litt lengre (og drøyere) enn på den andre. Men i den versjonen jeg nå har sett varte denne akten i litt over 8 minutter. Det er en mann (spilt av Willem Dafoe) og en kvinne (spilt av Charlotte Gainsbourg) som har seg. Og for å ta det jeg liker med den først: Hele denne sekvensen foregår i sakte film, og hele denne scenen er dessuten i sorthvitt. Og ja, nå er det forsåvidt ikke egentlig noe jeg ikke skal påstå at jeg misliker ved denne sekvensen, annet enn at den i likhet med resten av filmen forøvrig føles bitte litt langtekkelig.

Bildet tilhører: Nordisk Film Distribution AS/ Nordic Film

Åja, så er det også kanskje greit å nevne det som skjer “litt bak kulissene” MENS de to voksne foreldrene(?) driver og peiser på. For det de (tilsynelatende) ikke legger merke til i det de holder på er at sønnen deres er på vei ut.. Gjennom et vindu.. Og kort fortalt: etter drøye åtte minutter med sakte sort-hvitt-sex er disse to foreldrene brått blitt noe barnløse.

Et tap som utvilsomt går “noe” inn på dem begge. Men kanskje spesielt denne kvinnen, som vi forresten av hva jeg kan huske aldri (i likhet med denne mannen) blir nevnt med noe navn. En måneds tid etter denne tragedien er hun blitt innlagt på sykehus, og i følge legen hennes er hennes sorgreaksjon av den mer atypiske typen. Dette er derimot ikke hennes man veldig enig i, som på et tidspunkt bestemmer seg for å gå fra å være hennes mann, til å bli mer og mer hennes terapeut – i den grad det lar seg gjøre.. *host, host*

Nå skulle jeg “gjerne” ha sagt at det var mer av denne filmens plot og historie som jeg har klart å forstå, men uten at jeg skal si noe  NEI DESSVERRE (for en del av meg liker jo fremdeles å undre litt på enkelte ting..), så gjør jeg altså ikke det, annet enn at en VELDIG stor del av denne filmen fokuserer på gøyale ting som angst, depresjon og helsikes mye smerte. Og for å si det sånn – så fremt du ikke mangler hele følelsesregistret til et “vanlig”, “ordinært”, ikke-psykopatisk menneske, ELLER et kjønnsorgan, så er det ingen sjans i helvete at du på et eller flere tidspunkt ikke vil lide litt du også, uavhengig om du er en “han” eller en “hun”.

Bildet tilhører: Nordisk Film Distribution AS/ Nordic Film

For denne filmen er ikke bare litt tangtekkelig og til tider noe deprimerende, grå, psykisk vond og trist – den har også en del sekvenser som FYSISK SETT vil være noe i røffeste laget for folk å “lide seg gjennom”. Jeg har ikke så lyst til å gå så alt for mye inn på hva de mest ekstreme scenene inneholder, men jeg kan si såpass som at dette ikke er en sånn film man gjør veldig lurt å spise pølse eller smultringer til.

Men når DET igjen er sagt.. Selv om denne filmen helt udiskuterbart byr på mye som er både deprimerende, grotesk og jævlig, ja så har den også noen “finere” ting å by på også, i den grad man kan kalle noe ved denne filmen for “fint”. Og det første jeg vil trekke frem igjen da er åpningssekvensen. For hvis vi “bare” trekker fra den ganske triste finalen på denne scenen så er resten igrunn en veldig vakker sekvens. Vakker i den forstand at (frivillig) sex mellom to (eller flere for den saks skyld – jeg dømmer ingen!) er noe av det vakreste som finnes på jord. Og i tillegg så må jeg også få gitt litt ros til han/hun/de som har filmet denne scenen, og resten av filmen forøvrig. For DET skal “Antichrist” ha – den er meget godt filmet!

Og det andre jeg ønsker å trekke frem er samholdet mellom de to skuespillerne våre, altså Dafoe og Gainsbourg. Nå kan jeg forstå hvis noen av dere som alt har sett denne filmen før meg rynker litt på nesa, for når det kommer til forholdet mellom disse to karakterene så er det en hel del der man har lov å stille STORE spørsmålstegn bak. Men når det altså kommer til skuespillerne bak maskene, ja så syns jeg utvilsomt at de har gjort en satans god jobb. Nå er det godt mulig at også Dafoe og Gainsbourg hadde et viss hat-forhold til hverandre, slik som sine karakterer, men.. Jeg velger å tro og kinda håpe litt på det motsatte.

Bildet tilhører: Nordisk Film Distribution AS/ Nordic Film

Ah!! Også var det en “siste ting” jeg gjerne vil nevne før jeg nå anser denne anmeldelsen for komplett. Og igjen kommer jeg nå til å være litt vag, og det får dere bare tåle. Det er noen bilder i denne filmen som gjorde meg oppriktig ganske nysgjerrig på HVORDAN de egentlig har fått de til. Og det første jeg kommer på nå er en liten drømme/mareritt-aktig sekvens nokså tidlig i filmen som inneholder et rådyr. Og det er noe litt spesielt med det rådyret som jeg ikke vil gå nærmere inn på her og nå (færrest mulig spoilere også videre), noe som for meg så veldig ekte ut, men som jeg ihvertfall tror og HÅPER var filmtriks på en eller annen måte.

Ja, og forresten.. Så var det altså dette spørsmålet om hva jeg egentlig syns om denne filmen.. FØR jeg begynte på denne anmeldelsen var jeg veldig usikker. Og helt ærlig er jeg ikke så veldig festet i verken den ene eller andre siden av skalaen nå heller. Men jeg kan si såpass som at etter at jeg nå har skrevet alle de ordene og setningene du nå (forhåpentligvis) har lest, ja så veier jeg litt mer mot å gi den en slags “like” enn en slags “deslike”.

Det er MULIG at jeg må tvinge meg til å se den igjen en eller annen gang!.. xD

Har DU sett “Antichrist”?

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!

Alana Matthews – Skjult agenda (2010)

Jeg tør å anta at det ikke først og fremst er som en håpløs romantiker folk flest har valgt å se meg som – noen sinne (korriger meg gjerne om dere tenker jeg tar feil). Og da jeg først begynte på Alana Matthew sin spenningsroman “Skjult agenda”/ “Man Undercover” for noen dager siden var jeg rask med å trekke frem tanker som “denne boken er ikke noe for meg”, “dette her er bare noe billig kiosklitteratur-dritt jeg random plukket med meg hjem for mange år siden”, “isj, dette er basically Fifty Shades Light”…

NÅ har jeg omsider lest den. Det tok meg circus syv år fra at jeg først hadde rasket den med meg hjem fra Narvesen, til jeg så en dag skulle ta og åpne den opp forså å gi den en ordentlig lese-sjanse. Og i skrivende stund sitter jeg faktisk med en viss takknemlighet ovenfor meg selv og tenker at det fremdeles er noe i “bedre sent enn ikke!”. For joa – det tok meg jo noen sider før jeg begynte å innse at fordommene mine godt kan ha vært noe ufortjente og uriktige. Og på et tidspunkt hadde jeg plutselig spurt mamma om hun ville overta dette “klissvasset” etter at jeg var ferdig med det da jeg tvilte litt på at jeg ville gidde å lese det på nytt igjen senere.

Men nå som “arbeidet” omsider er blitt utført så sitter jeg i mitt stille sinn og tenker som så: “vel, det er om ikke annet ikke heeeelt umulig at jeg faktisk KAN finne på å gjøre nettopp det, en eller annen gang”. For når alt kommer til alt så er “Skjult agenda” ikke SÅ veldig klissete av seg, til å være et sådant “klissklass”.

Og akkurat som når man får slengt et par testikler i ansiktet mens man venter på bussen til jobben en tidlig mandags morgen, så starter også historien i “Skjult Agenda” nærmest som et lynnedslag fra åpen himmel for den unge tv-reporteren Tara Richards som knapt rekker å gå over dørstokken til sin søsters ikke alt for velbrukte hytte når hun plutselig får en pistol rettet mot tinningen, og vips er blitt tatt til gissel av to skumle, ukjente menn som veldig nylig har lyktes i å rømme fra fengsel, og derfor har et viss behov for et skjulested å gjemme seg på inntil videre.

“Tilfeldighetene” vil derimot ha det til at særlig EN av disse karene er “litt” mer kar enn den andre, og ikke nødvendigvis så slem og skummel i hele tatt, som først antatt. Og uten å røpe så alt for mye begynner Tara etter en liten stund å utvikle følelser for denne ene mannen som er av det litt mer kjærlige kaliberet. MEN til tross for at vi på visse tidspunkter altså får servert et og annet friskt og sommersøtt jordbær, vil jeg likevel påstå at “Skjult agenda” først og fremst er en mildere variant av chili, faktisk.

Og igjen vil jeg altså ikke røpe så alt for mye, men jeg kan si såpass som at denne boken bokstavelig talt klarte å ta meg på sengen mer enn bare en gang i løpet av de knappe 216 sidene den har å by på. For selv om den stort sett i bunn og grunn er noe forutsigbar, så var det likevel flere øyeblikk hvor jeg var litt i tvil om hvor godt det egentlig ville gå med de forskjellige, få skikkelsene jeg fikk stifte et viss bekjentskap med underveis. Og jeg vil også legge til at det var spesielt EN av de litt mindre birollene jeg som leser følte meg litt “bedratt” av på et tidspunkt, en skikkelse jeg helt til et viss vendepunkt tenkte bare var skrevet inn som en veldig midlertidig og ikke så alt for viktig karakter, men som skulle vise seg å bli et av de viktigste og mest minneverdige stjernene i hele boka.

Men ja. Selv om “Skjult agenda” (aka. “dette klissvasset”) absolutt ikke bare er den lettbeinte romanse-tøsa jeg først mistenkte den for å være og fint klarte å by meg på flere nervepirrende øyeblikk som stadig fikk meg til å lese gjennom “bare et kapittel til” mer enn det jeg opprinnelig hadde tenkt til der og da, ja så er jeg likevel ikke så helt overbevist om hvor mye som vil være igjen på minnepinnen om en måneds tid. For et par helt greie og noe dramatiske øyeblikk her og der til tross, ja så er det nok en grunn til at denne boken ikke er så altfor kjent en dag i dag, og at når jeg her forleden gjorde et raskt Google-søk på forfatteren, så var ikke de resultatene jeg fikk opp akkurat all verden.

Jeg kan helt greit anbefale de av dere som setter pris på litt romantikk, action og drama å gi “Skjult agenda” en sjanse om dere av en eller annen grunn skulle komme over den til en billig penge via en eller annen “Kjøp og salg”-gruppe på Facebook. Men i motsetning til f.eks “Forbannelsens hus”  eller “Forbilde” (totalt uten videre sammenligning forøvrig), så er ikke “Skjult agenda” akkurat en bok jeg vil bli snurt av om du SELV etter mine varme anbefalinger vil si at: “næh – jeg tror nok ikke denne boken er noe for meg”, for noen ganger – ja, så er det faktisk helt greit å ta feil! 😉

Flere der ute som har lest “Skjult agenda”?

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!

Sophie Elise – Elsk Meg (2018)

“Alle ting kan gå i to, men mitt hjerte kan gå i tusen biter”.

De aller fleste av oss har vært der, og for de av dere som nå måtte tenke at “jeg er ikke de aller fleste” – ikke enda kanskje, din uheldige heldiggris.

Det begynner å nærme seg ti år siden nå, men jeg husker fremdeles ganske godt hvordan det var de siste par månedene jeg hadde igjen som et merksnodig individ som enda ikke var blitt myndig. Jeg var full av tanker og ambisjoner. På den tiden holdt jeg fremdeles på med et filmprosjekt som jeg var sjefen for, og i løpet av sommerferien det året lagde jeg en film som var litt i underkant av fire timer som jeg hadde klart å overtale rundt femti personer til å delta i. På den tiden hendte det også at jeg kunne kjøpe med meg godteri og brus fra Bunnpris til en verdi av 200 kroner to-tre ganger i uka uten å gå en døyt opp i vekt (har så lenge jeg kan huske alltid hatt en litt bekymringsfull høy forbrenning), og samtidig som jeg hadde et hjerte som pumpet og brant for godteri, filmer og playstation, ja så hadde jeg også begynt å vie en ikke helt uvesentlig del av meg til ei venninne som i teorien nesten kunne ha vært moren min.

Så med de minnene fremdeles godt plantet i barken ville det vært å lyve dere rett opp i gåsa om jeg nå på et eller annet tidspunkt skulle finne på å skrive at jeg ikke kjente meg noe som helst igjen da jeg bare for noen dager siden pløyde meg gjennom Sophie Elises siste bok”Elsk meg”. Og greit nok, jeg vet IKKE hvordan det er å daglig måtte føle på et enormt press med å måtte levere i sosiale media så til de grader da jeg fremdeles er et lite stykke å få like mange følgere og fans her og der som det Sophie har. Og jeg vet generelt ikke så mye om hvordan det er å være ei ung jente i dagens stadig mer klaustrofobiske samfunn.

Men likevel.. Jeg vet ihvertfall nok om hvordan det er å være hodestups betatt av noen, og jeg VET hvor gal og lite rasjonell man fort kan bli av det. Samtidig som man blir sittende å ignorere det faktum at det nok ville blitt litt for røft i lengden likevel med tanke på hvor forskjellig jeg og det mennesket jeg nå har hengt meg så til de grader opp i er, samt at aldersforskjellen oss i mellom ikke nødvendigvis bare er et pluss i boka den heller. Og det er nettopp disse problemstillingene “Elsk meg” tar utgangspunktet i da Sophie for en stund siden hadde et slags forhold til en eldre musiker på rundt 40 år. En mann med interesse for en hel del ting Sophie til da knapt hadde hørt noe om, men som hun på et tidspunkt bestemmer seg for å nærmest tvinge seg selv til å “like”.

Og i tillegg til at hun stadig mister seg selv mer og mer, ja så er det også etter hvert blitt et faktum at hun har “støtt fra seg”, skuffet og såret flere og flere av sine aller nærmeste. For hvordan ville det egentlig blitt om hun skulle spille den rollen hun flere noen uker siden hadde bestemt seg for å være ovenfor den nye “typen”, SAMTIDIG som hun skulle forsøke å gjøre bestevenninnen Fetisha tilfreds med å være den utgaven av Sophie som Fetisha er helst ville forvente å tilbringe tiden sin med? Spoiler alert: Det er spørsmål vi aldri helt får den faktiske fasiten på.

“Elsk meg” er som dere skjønner ikke først og fremst ei lita stor gladbok fra ende til annen, nei heller tvert om. For dette er i likhet med den første boka (“Forbilde”) en nokså sårbar, naken og personlig liten sak. “Elsk meg” er ei bok som ofte er noe ubehagelig å lese da den stadig river opp i en rekke litt vanskelig følelser som blant annet frustrasjon, sinne, men også empati/ sympati. Og det finnes noen lyse høydepunkter her også, men de faller stort sett fra like brått som de har poppet opp.

Og når det kommer til hvordan denne boken er skrevet, om den er god eller dårlig, ja så sier igrunnen det seg selv. Sophie er og blir et ordgeni. Man kan si mye om Sophie Elise, men å skrive – DET kan hun! I likhet med alle blogg-innleggene jeg har lest fra denne gojenta ja så er det også lite å pelle på her når det kommer til både rettskriving, humor og interessant lesestoff. Og tja, apropos humor.. Nå vil jeg igjen bare påpeke at “Elsk meg” i første omgang ikke er den morsomste leseopplevelsen man kan ha, men likevel: Det finnes noen linjer her og der som ihvertfall fikk meg til å beundre den evnen hun så absolutt har til å se det (tragi)komiske i selv det aller mørkeste og dypeste.

Alt i alt så er det bare å nok en gang ta av seg lesebrillene for den MEGET begavede rosabloggeren, forbildet, moteikonet, popstjernen, forfatterspiren, miljøforkjemperen, danseløven og alt det andre som Sophie Elise nærmest er SKAPT TIL å være. Og nå har jeg mer eller mindre bestemt meg for å slutte å rulle terning i mine anmeldelser, men for å si det sånn – “Sophie Elise – Elsk meg” A.N.B.E.F.A.L.E.S på det aller sterkeste, selv om det vil rive hjerte og sjel litt i filler mens du leser den!..

Og for de av dere som måtte lure hvordan det egentlig gikk med meg og MIN venninne – gi meg noen år så skal jeg til gjengjeld gi dere boka 😉

Stay goregeous!

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!

Skjelvet (2018)

Bildet tilhører: Fantefilm/ Nordisk Film Distribusjon

Når jeg setter meg ned med en film, et spill, eller en serie for den saks skyld så FORETREKKER jeg, ihvertfall stort sett, at det ikke er noe som minner meg sånn alt for mye om mine bekymringer og paranoia fra “den virkelige verden”. Jeg er IKKE fremmed for å simpelthen DIGGE å se folk, hus og fe gå rake veien helt ned til helvete, men da helst på en måte som ikke føles alt for virkelighetsnær. Og sånn sett kan man trygt si at når jeg i går kveld bestemte meg for å se den norske katastrofefilmen “Skjelvet” (oppfølgeren til “Bølgen” fra 2015), ja så hadde jeg allerede fra starten av noen forutsetninger som ikke lignet hovedstaden.

Allerede i begynnelsen av forrige film var Kristian Eikfjord (aka. Kristoffer Joner) en sånn passe urolig og bekymringsfull mann med en egen evne til å se katastrofer så og si over alt. Og spoiler alert! – etter at Geiranger fikk seg en liten dusj for et par år tilbake som blant annet krevde livene til flere av Kristians venner og bekjente, ja så står det ikke akkurat så mye bedre til med denne stakkaren i åpningen av “Skjelvet” heller, for å si det meeeget forsiktig. Kristian er rett og slett blitt til et skjelvende nervevrak med PSTD uten like, og på grunn av de store psykiske utfordringene han har pådratt seg så har han nå klart å dytte familien sin lengre og lengre fra seg.

Bildet tilhører: Fantefilm/ Nordisk Film Distribusjon

Kristians familie har siden sist flyttet fra Geiranger til Oslo, og ser ut til å klare seg sånn helt greit, tatt i betraktning alt det jævlige de ganske nylig har vært gjennom. Kristian derimot holder enn så lenge fremdeles til i gamlebygda, men skjebnen vil ha det til at også han tar seg turen innom Norges lille Tigerstad, om ikke så skrekkelig lenge. Og tja.. Etter at jeg først så “Bølgen” tidligere i høst så var det en liten del av meg nå som skulle ønske at noen kunne lage en litt mer idyllisk feel good-film som bygger opp igjen livene til Kristian og hans nærmeste. En viss del av meg føler så smått et behov for å se en film hvor Kristians og hans familie bare har det bra og hvor så og si ALT er bare fint og koselig. Men i stede for en slik film så har man altså valgt å lage en oppfølger hvor man river livsgrunnlaget til de forskjellige figurene enda mer sønder og sammen.

For så fort Kristian også har kommet seg til Oslo så tar det ikke lange stunden før det dukker opp et jordskjelv som ikke akkurat er for de mest pysete der ute. Bare på noen sekunder så er hele byen, uten noen unntak, totalt lagt i ruiner. Og Kristian er nok en gang den som må kjempe med alt han eier og har for å redde livene til alle de som ikke allerede har fått bein og marg knust i tusen knas. Og det vi får servert er som visse anmeldere før meg allerede har vært inne på, kanskje det aller heftigste man har sett på norsk film til nå. Og mye av det vi får se i denne filmen er faktisk ganske sammenlignbart med noe av det heftigste vi som regel bare har sett fra Hollywood til nå.

Bildet tilhører: Fantefilm/ Nordisk Film Distribusjon

Men er det en annen ting denne filmen dessverre også har “adoptert” fra de store katastrofefilmene fra utlandet, så er det en rekke klisjeer som dessverre for meg ødela litt. Og jeg skal ikke gå inn på de aller største avsløringen her, men jeg kan si såpass som at Kristian også i denne filmen er så og si den ENESTE som har en aning om hva som kommer til å skje, og til tross for en rekke advarsler til kjente og kjære, ja så blir han heller ikke denne gangen tatt ordentlig på alvor før katastrofen allerede er blitt et faktum. Muligens bare en bagatell i det store bildet, og det er ikke slik at jeg ikke forstår hvorfor filmskaperne nok en gang har valgt å gjøre det sånn, men jeg må likevel få lov til å si at det irriterer meg litt.

Men når det igjen er sagt så “dukker det opp” en scene i filmens tredje og siste del, som man godt kan si gjør at jeg tilgir “Skjelvet” for alle de småfrustrasjonene jeg kjente litt på nå og da i starten. Helt eksakt hva som skjer i den scenen tenker jeg ikke å avsløre her, men jeg kan si såpass som noen får seg en aldri så liten nedtur sånn helt mot slutten, som jeg neppe hadde vært helt forberedt på om det ikke hadde vært at noen dessverre allerede hadde spoilet denne scenen for meg for noen uker siden. En sekvens jeg har forstått flere anser som både ondskapsfull og litt unødvendig, men som jeg personlig er meget glad for at filmskaperne hadde baller nok til å lage.

Bildet tilhører: Fantefilm/ Nordisk Film Distribusjon

Og alt i alt så syns jeg, for de av dere som nå måtte være litt i tvil, at “Skjelvet” er en ganske bra film. Noe småplukk er det som sagt, men de fikk aldri bli så mange og så store at de endte opp med å rasere hele filmopplevelsen for meg. Og før jeg runder av er det tre type skapninger jeg vil gi litt ros: 1. De som har vært ansvarlige for å få raseringen av Oslo til å se så troverdig ut som overhode mulig. 2. De som har vært ansvarlige for å komponere den nervepirrende, fine og episke musikken. 3. De som har hatt ansvaret for å spille skuespill – og i den forbindelse vil jeg særlig trekke frem Kristoffer Joner, hans unge datter spilt Edith Haagenrud-Sande, og sist, men ikke minst hans (eks-?)kone/ (eks-?)kjæreste spilt av Ane Dahl Torp – kan noen please bare gi disse fantastiske overmenneskene en Oscar??

Hva er din mening om Skjelvet?