Midsommar (2019)

Bildet tilhører: A24/Nordisk Film Distribusjon.

Siden dagenes morgen har nordmenn likt å mobbe sine naboer på den andre siden av svenskegrensa for å angivelig fremstå som “litt” dumme. Går man tilbake i NRKs arkiver for å se på gamle reportasjer hvor svensker på et eller annet vis er et tema, ja så er det rett og slett noe provoserende hvordan søta bror har blitt omtalt og hånet igjen, og igjen. Nå spørs det derimot hvor lurt det har vært av Norge å drive på med denne hetsen, for når alt kommer til alt kan det virke som at svenskene er klin ruskende gærne, og bokstavelig talt i stand til å gå over lik for å gjøre opp for det de mener er rett. Ja, mest sannsynlig så risikerer jeg nå mitt eget liv bare ved å skrive denne anmeldelsen..

Når søsteren til den unge kvinnen Dani (spilt av Florence Pugh) en kveld tar livet av seg selv og sine foreldre, så sier det seg selv at Danis liv aldri vil bli det samme igjen. Hun reagerer med sjokk og vantro, og naturligvis med en enorm porsjon sorg. Heldigvis har hun en kjæreste i nærheten (spilt av Jack Reynor) som tilsynelatende ser ut som han ønsker det aller beste for jenta si, så når hun blir spurt om å bli med ned til det glade og idylliske Sverige for å ta del i deres “takkefestival” som feires hvert 90ende år, så er det noe hun til slutt velger å si ja til, etter litt frem og tilbake.

Ja, og fra dette øyeblikket tar det ikke lange tiden før vi sammen med Dani og Christian (Danis kjæreste), samt noen studiekolleger av Christian omsider befinner oss i.. Ja nettopp – Sverige. Det idylliske landet som i en årrekke har produsert gode og (stort sett) koselige barndomsminner for generasjoner som Pippi, Emil, Marikken, Lotta, Tjorven, også videre til det UENDELIGE (lenge leve minnene om Astrid Lindgrens eventyrlige verden)!

Bildet tilhører: A24/Nordisk Film Distribusjon.

Og en stund så kan det virke som at inntrykket om at svenskene stort sett er relativt snille og uskyldige av seg stemmer rimelig greit. Gjengen som har reist over blir tatt veldig godt i mot med all hjertens smil og glede, og det er nesten ikke måte på hvilken kjærlighet de møter når de først har ankommet. Men så etter en liten stund kommer det første sjokket. For det skal vise seg at denne festivalen har noen ritualer som for å si det litt forsiktig er noe som burde fått selv den tøffeste bjørnen i skogen til å løpe for livet. Men den gang ei. Til tross for at våre venner på et tidspunkt blir vitne til noen som strengt talt INGEN burde “behøve” å se, ja så velger de etter litt om og men å delvis akseptere det, for så å delta videre på det festivalen har å by på.

En tabbe som skal koste vennegjengen svært, svært mye. For selvfølgelig er det langt i fra “bare” åpningen på denne “takkefestivalen” som byr på en kost som er noe i det tyngste laget for “folk flest” å kunne svelge. Marerittet har bare så vidt begynt, og før vi har rukket å komme halvveis en gang så er det lite som tyder på at ting vil komme til å ende spesielt godt for noen. Og derfra og ut er det aller meste som foregår på skjermen rett og slett TEMMELIG fucked up, og uten at jeg har gjort noe særlig re-search på forhånd kan jeg lett se for meg at dette er en film som en hel del ikke har klart å se ferdig da det på sitt aller verste er noen temmelig groteske ting man blir forsøkt servert.

Med andre ord bør man ha en mage som tåler en del før man eventuelt setter seg ned for å se “Midsommar”, men er man derimot litt mer som meg som tåler det aller meste, og vel så det, og som attpåtil kan sette pris på en en god dose med vold, menneskeskjebner som syres sønder og sammen, håp for menneskeheten som knuses til tusen, litt overlykkelig “gladpornografi” her, litt tøysing med innavl der, ja så er dette absolutt en film verdt å se. For en ting er at dette er en av de desidert DRØUESTE filmene jeg har sett på en god stund, men den er attpåtil veldig bra laget også.

Bildet tilhører: A24/Nordisk Film Distribusjon.

Som jeg var inne på sånn innledningsvis så er det mye med Sverige som med det blotte øye fremstår veldig vakkert og idyllisk. Og dette har filmens fotografer klart å utnytte meget bra. Filmen har – særlig i starten – en rekke pene bilder som simpelthen er veldig behagelig å kunne hvile øynene på. Og det bør også nevnes at deler av filmen har noen animerte sekvenser som er noe av det kuleste jeg har sett av “nordisk film” noen sinne. Ja, nå kan man i og for seg diskutere hvor nordisk denne filmen EGENTLIG er, men det er en diskusjon dere andre eventuelt får ta et annet sted, he-he.

Musikken (av Bobby Krlic/The Haxan Cloak) skal heller ikke utelates i stjerneboka. For sånn bortsett fra det vi får se i åpningsekvensen om hva som da akkurat har skjedd med Danis nærmeste familie så er det i bunn og grunn soundtracket som gjør den beste jobben med å prøve å advare om at dette ikke nødvendigvis er den “kose-filmen” man kanskje trodde at “Midsommar” var da man først tok en kvikk titt på filmens tittel, og første par sekunder ut i en og annen trailer og tenkte; “hmm, dette ser ut som en film jeg kan sette meg ned sammen med familien min å se” (en liten “funfaqt”: min egen mor lot seg faktisk lure på den måten for noen uker tilbake, sååå, ja.. xD).

Ja, også kan jeg ikke runde av denne anmeldelsen før jeg også har servert litt skryte-fillet på regissør og manus-bordet. For gud BEDRE som denne filmen er smart og elegant kokt sammen. F.eks: i det gjengen akkurat er i ferd med å kjøre inn til festivalområdet så snur kamera seg på hodet og bildet vi får se er i noen sekunder rett og slett opp-ned. Dette velger jeg å tolke som et symbolsk frem-pek om at livene deres fra dette øyeblikket vil være snudd temmelig greit på hodet. Og hvis du som meg liker å lete etter, og nærmest gå for å overanalysere slike type grep til du blir både gul og blå, ja så er “Midsommar” absolutt en film verdt å se, men igjen – hvis du tåler det!!

Bildet tilhører: A24/Nordisk Film Distribusjon.

Og nå kom jeg forresten på at jeg enda ikke har sett fjorårets skrekk-suksess Hereditary som i likhet med Midsommar også er skrevet og laget av Ari Aster – så det spørs om jeg ikke skal ta og gi den filmen også en sjanse i løpet av natten.. 😅 Det vil si, “hvis jeg tør”..

Har du sett Midsommar?

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos

Henrik Elvejord Borg: Text on the Beach

Det at norske reality-deltagere oppretter seg en Youtube-kanal, en blogg eller en selvbiografi en liten stund etter at showet de har deltatt i har vært vist for tusenvis av ivrige seere rundt om kring i hele landet er intet nytt. Ja, eller at man forsøker seg på en musikkarriere for den saks skyld.. Men det å gi ut en bok som ene og alene handler om hvordan det er å være med i et slikt tv-program, DET har ingen i lille Norge gjort før. Bortsett fra Henrik “Blodprinsen” Borg, til nå kanskje best kjent fra fjorårets Ex on the Beach.

Før jeg begynte å lese denne boka hadde jeg absolutt ingen forventninger i hele tatt. Jeg hadde til da ikke sett en eneste episode av dette mye omdiskuterte showet selv, så jeg hadde simpelthen minimalt med inntrykk og meninger om hvem denne Blodprinsen er, og hva han måtte være i stand til å utrede. Jeg var åpen for at dette potensielt kunne bli en av de mest underholdende lesningene jeg har begått meg ut på noen sinne, men også at det kunne være blant de dårligste bøkene der ute, som KUN har fått sin “rett til å leve” på samme måte som Melina Johnsens Spotify-hit “Bitch, hør her” – altså et resultat av at de begge er hotte reality-kjendiser.

Men heldigvis skulle det vise seg at det er svært lite som gjør det rettferdig å sammenligne denne boka med “Bitch, hør her”. “Text on the beach” er ikke det beste jeg har lest, men samtidig så kommer det langt tydeligere frem her at Blodprinsen faktisk har lagt sjela si i dette prosjektet, og at dette er en bok han nærmest har ofret både liv og helse (muligens i motsatt rekkefølge) for å få til å bli en realitet. Bokstavelig talt.

Nå er det vel strengt talt ikke så mye av det som skildres i “Text on the Beach” som folk flest allerede ikke har sett i “Ex on the Beach” – jeg har enn så lenge kun sett de 10 første episodene (always a little late to the party..) – så de som håper på å lese om samtlige syke scener som ikke overlevde klippingen, eller som kameraene rett og slett ikke fikk med seg, vil nok bli noe skuffet. MEN er man derimot som meg først og fremst er nysgjerrig på å lese tankene som måtte spinne i hodet på noen som frivillig har valgt å kaste seg ut i en slik galskap som “Ex on the Beach” tross alt er, ja så kan dette absolutt være ei bok av interesse.

Jeg syns ihvertfall mesteparten av “Text on the Beach” er nokså godt skrevet tatt i betraktning at dette er denne unge herrens første bok, samt det faktum at mesteparten er blitt skrevet i alkoholpåvirket påstand, og attpåtil at alt ble skrevet FOR HÅND med en (for å sitere Henrik selv) journalisthåndskrift som han selv i etterkant har hatt litt trøbbel med å tolke.

Boka ligger på 195 sider, og starter nesten på likt med tv-serien. Dvs. ikke helt. For mens selve serien i likhet med de fleste andre reality-show starter nettopp der resten av serien skal foregå – i dette tilfellet på en villa i Afrika – så starter “Text on the Beach” i Norge, og vi får dermed ikke “bare” et dykk i Henriks tanker og følelser på stranda, men også litt om hva slags forventninger og mulige (skrekk-)scenarioer han så for seg før produksjonen startet.

I tillegg er det også blitt kjent i nyere tid at deler av produksjonen måtte settes på vent grunnet et kraftig uvær, og også dette er tatt med her, og etter min mening et av de mest spennende og nervepirrende kapitlene i boken – hvis man ser bort i fra bokas siste par kapitler som tar for seg det som nesten endte opp med et dramatisk rømningsforsøk – som BTW kunne vært kilden til TIDENES oppfølger, en actionthriller som brått kunne fått historien til et par andre nordmenn som også har vært og “kost seg” i Afrika til å, vel om ikke blekne så ihvertfall… Eh – poenget er at jeg glatt hadde både kjøpt og lest den boken!!

Og jeg vil ikke nå avsløre for mye om hva som har ført til at Henrik mot slutten på blodig alvor var på nippet til å flykte fra stedet, men jeg kan si såpass som at han på denne tiden hadde en hemmelighet som strengt talt burde vært catchet opp i da diverse tester av deltagerne ble gjort før innspillingen ble satt på rec. Og at det muligens er flere ting de i produksjonen burde vært bedre på når showet omsider var ordentlig i gang. Dere som har sett sesong 1 allerede, mulig dere alt vet. Men til alle dere som i likhet med meg av og til liker å lese boka først – gled dere!

Helt avslutningsvis vil jeg bare få tillegge at jeg underveis av denne anmeldelsen fristet meg til å spørre Henrik om han i skrivende stund har noen konkrete planer om andre bokutgivelser i løpet av fremtiden, og dette er hva jeg fikk til svar:

«Det har jeg tenkt til, ja. Dog ikke med det første.»

Har DU lest Text on the Beach?

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos

Lyst (2017)

Foto: Eske & Horn Filmproduksjon AS

Noen ganger kan det være litt vrient å skille mellom hva som faktisk er reelt, og hva som først og fremst er ren og skjær fantasi. Sitter man en høstkveld med noen venner rundt et bål som forteller hverandre den ene gufne historien etter det andre, ja så er det gjerne lett å bli litt ekstra påvirket av lyder, og generelt ting rundt seg, for så å havne dit hen at man lurer seg selv til å tro at man ser og hører mer enn det som strengt talt er “sant”.

Og for den svenske forfatteren Lisa Rostorp (spilt av Magdalena From Delis) så har grensen mellom fantasi og virkelighet stadig blitt skrapet mer og mer vekk. Lisa skal angivelig ha blitt utsatt for en voldtekt i sitt eget hjem av en ukjent mann som for en stund siden skal ha forfulgt henne hjem fra byen, for så og forgrepet seg på henne mens hun lå og sov. Og etter dette har Lisa forståelig nok slitt med å sove, og i hele tatt være til.

Foto: Eske & Horn Filmproduksjon AS

Hun gjenopplever denne grusomme skjebnesnatten om og om igjen, og etter hvert som tiden går skal disse hallusinasjonene også vise seg å få en del fysisk synlige bivirkninger for bl.a Lisa selv, men også for de få hun ANGIVELIG skal ha rundt seg.

Ja, nå har jeg altså brukt ordet angivelig to ganger (eventuelt tre hvis man teller med denne linjen), og det har sine grunner. For desto lengre uti filmen jeg kom når jeg omsider valgte å se den nå nylig, desto mer usikker ble jeg på om noe som helst av det jeg fikk presentert egentlig er “ekte”. I begynnelsen funket det veldig greit, men da filmen hadde rundet sånn ca halvveis begynte denne “neida, bare kødda”-tendensen å føles noe irriterende og oppbrukt.

Og dessverre så er det i bunn og grunn det “Lyst” er; “nå skal du få høre om da…….. da skjedde det, og så skjedde det..”, også, “neida, bare tulla, eller.. Gjorde jeg?”.

Foto: Eske & Horn Filmproduksjon AS

Til slutt tok jeg meg selv i å lure på hvorfor jeg egentlig skulle gidde å fortsette å se denne filmen. Mest sannsynlig ville jeg ikke få noen klare svar av å se den ferdig (noe jeg likevel valgte å gjøre). For hvordan kan man egentlig tro på noen som har sittet konstant og “løyet” deg rett opp i fjeset – for ja, det var nettopp det jeg følte gjennom mesteparten av visningen.

Men når det igjen er sagt. Jeg vil ikke gå dit hen og kalle Lyst for en dårlig film. For når det kommer til skuespillet så var det en bit som absolutt leverte, stort sett. Det er noen biroller jeg ikke helt trodde helt på, men jeg kan si såpass som at hovedrolleinnehaveren, samt hennes psykiater (spilt av Sondre Krogtoft Larsen) – disse to leverte virkelig, og virket så absolutt veldig overbevisende i mesteparten av dialogscenene dem i mellom.

Foto: Eske & Horn Filmproduksjon AS

Og når det kommer til stemningen/atmosfæren så har jeg også ytterst få grunner til å gripe tak i noe kniv for så begå noe slakt, for Lyst er utvilsomt et av de mørkeste og ekleste filmene jeg har sett av norsk film noen gang. Og helt uavhengig av sin nasjonalitet, ja så er dette absolutt en film man kan sette seg ned og ihvertfall se på en stund, frem til man eventuelt kommer til det tidspunktet at man begynner å gå litt lei av “neida, bare kødda” – hvis man har sansen for det noe mørke, makabre og elendige.

Alt i alt syns jeg Lyst er en helt okei film. Jeg liker konseptet, rolleprestasjonene til de to som har fått desidert flest scener foran kamera er formidabel, soundtracket er fantastisk forstyrrende, og atmosfæren, det vi får servert er mildt sagt ikke for de sarteste sjelene der ute, og det kan jeg sette pris på – MEN filmen kunne med en klar fordel ha vært i hvertfall 20 minutter kortere, om ikke mer.

Har du sett Lyst?

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos

Euphoria (2019)

Bildet tilhører: Home Box Office (HBO)

Tidens tann er for mange en av de mest råtne tennene som noen gang har eksistert. For i løpet av dens eksistanse rekker den å forderve absolutt alt som den er en aldri så liten del av. For min del har den blant annet klart å sørge for at jeg ikke lengre er i nærheten av å ha det samme engasjementet for tv-serier som det jeg en gang hadde. Før kunne jeg lett binge to til fire eller TI episoder av en og annen serie i løpet av et snaut døgn. Nå derimot er det nærmest et mirakel om jeg i hele tatt har sett tre-fire episoder av noe som helst i løpet av en uke. Men det har jeg derimot klart denne uken, og vel så det. For på mandag begynte jeg på første episode av HBOs kritikerroste ungdomserie Euphoria. Og i går (altså onsdag), så hadde jeg faktisk sett alle 50-60 minutters episodene som sesong 1 har å tilby.

Hadde derimot Euphoria vært en mer fiksjonstroe “tulleserie” så hadde ikke dette vært en like stor “sjokk-nyhet”. For stort sett når jeg skal se på noe velger jeg helst noe som ikke minner for mye om den virkelige verden jeg (av og til) lever i. Og skal det først ha noe rot i virkeligheten, ja så foretrekker jeg at det er av den mer lystige og køddete sorten, stort sett. Og er det det, ja så kan det være at jeg gjør noen unntak utenfor “den nye” serie-normen min, av og til. Og for de av dere som har fulgt litt med i timen så er det blitt en ganske kjent sak at Euphoria ripper opp i temmelig myyyee dritt som dessverre veldig mange unge (og voksne) må lide seg gjennom hver jævla dag. Med andre ord den rake motsetningen av hva jeg stort sett ser etter i en god serie til vanlig.

Bildet tilhører: Home Box Office (HBO)

Og det stopper ikke der.. For nå er det ikke helt sånn at Euphoria er den aller første, litt tunge og virkelighetsnære serien jeg helt oppriktig har endt opp med å like nokså høyt. Jeg likte jo de to første sesongene av Skam ganske greit også, for å ikke snakke om bygde-utgaven Lovleg. Men det disse to seriene har til felles som derimot skiller seg litt ut fra Euphoria er at Euphoria skulle for meg vise seg å bli kjærlighet fra aller første titt. Jeg trengte ikke å ta tiden til hjelp ved å la den vokse på meg – jeg var simpelthen frelst nærmest før jeg hadde rukket å sette den på, og DET er en bragd man ikke skal skimse av!!

Serien åpnes opp med at vi blir presentert for den unge rebellen, rusmisbrukeren, filosofen, outsideren, selvtorturisten og propagonisten Rue Bennett (spilt av Zendaya) som allerede fra fødselen av ikke akkurat hadde de aller beste fremtidsutsiktene. Hun ble nemlig født bare tre dager etter at tvillingtårnene i USA ble felt den 11. september 2001, og helt siden hun som en rykende fersk baby fikk sett disse forferdelige tv-bildene, ja så har hun mildt sagt altså ikke vært så lett å hanskes med. (Nå kan det forsåvidt sikkert diskuteres og debatteres temmelig heftig hvorvidt det er realistisk eller ikke at en liten baby blir “ødelagt” av noe den først og fremst får se gjennom tv-nyhetene, men DEN diskusjonen får dere eventuelt ta med noen andre enn meg da jeg verken har noe særlig til barne-ekspertise eller psykolog-utdanning)

Bildet tilhører: Home Box Office (HBO)

Og nå kan jeg se for meg at det er noen der ute som enda ikke har fått sett serien selv, og som tenker at: “å herlig, enda en slitsom, selv-medlidende emokid. Flott!!.. Som om ikke Hannah Baker (fra 13 Reasons Why) var ille nok, liksom..”. Og til de som måtte tenke det – ta dere en chille-pille!! For for det første så blir det å sammenligne Rue Bennett med Hannah Baker litt som å sammenligne Linn Skåber med den norske youtuberen Tappelino bare fordi de begge både sier og gjør litt drøye ting nå og da. Og for det andre.. Ja, så blir det å sammenligne Hannah med Rue VELDIG som å sammenligne Linn Skåber med Tappelino.

For greit. Rue Bennetts historie er så langt unna det man kan kalle for en solskinnshistorie som man kan komme. Men i motsetning til unge 13RW-Baker så har Rue både sjarm, karisma, selvironi og humor i bøtter og spann. (Ja.. Det samme vil jeg forsåvidt også si om noen skulle føle seg fristet til å spørre meg om å generelt sammenligne disse to noe kontroversielle seriene.) Og hvis ikke Zendaya allerede har fått, eller om hun ikke blir tildelt en rekke priser i nærmeste fremtid for sin helt OVERLEGNE rolletolkning, ja så er det faktisk noe alvorlig galt ikke “bare” i verden generelt, men også blant de som driver å slenger priser, pokaler og tornekratt etter det som både kan krype og jokke i denne såkalte underholdningsbransjen.

Bildet tilhører: Home Box Office (HBO)

Men nå er det forsåvidt ikke “bare” Zendaya som har gjort seg fortjent til en virtuell håndjager, for jeg ønsker også å nevne Hunter Schafer som spiller Rues “bestevenninne” Jules Vaughn, Angus Cloud som spiller den “moralske” narkodealeren Fezco, Eric Dane og Jacob Elordi som for å si det litt forsiktig spiller far og sønn fra den noe kjipere delen av helvete, og sist, men ikke minst Barbie Ferreira som spiller den overvektige Kat Hermandez som på et tidspunkt finner ut av at hun kan tjene ganske fett på å opprette en Pornhub-konto for menn som har en greie for unge jenter med et ekstra lag på kroppen. Og for de av dere som nå har HAR sett Euphoria og måtte føle på en trang for å minne meg om at det også er flere som høyst fortjent burde vært nevnt; jeg er helt, helt enig. Det er så absolutt flere enn de jeg nevnte nå som også fortjener heder og ære herfra og til Venus, men de jeg valgte å plukke frem nå er altså de jeg har som mine personlige “hits 4 kids”, hvis det er innafor å si.

Ja, også er jeg simpelthen bare nødt til å gi litt ros til disse geniene som har skrevet, regissert, produsert og filmet denne mildt sagt ganske så fucked up krydra high school-kaka. For det å være i stand til å skape en serie OG FENOMEN som jeg tror at både en hel del Skam, Deadpool og Stephen King-fans kan knytte til sitt hjerte og sette såpass stor pris på (vel og merke av litt forskjellige årsaker), ja det er ikke bare svært modig, litt dumdristig samt et helfrekt genitrekk i samme slengen, det viser seg nemlig å være rimelig velfungerende også. Ps!: for de av dere som nå måtte lure på hvordan jeg i all verden kan tillate meg å trekke inn både Deadpool og Stephen King her nå – bare sett dere ned, og se den selv.

Bildet tilhører: Home Box Office (HBO)

Jeg er altså, som dere skjønner over meg av begeistring. Jeg hadde IKKE trodd at jeg var i stand til å like en såpass mørk, realistisk og tidvis opprivende high school-serie SÅ hardt, men det skulle altså vise seg å være tilfelle. Jeg anbefaler Euphoria til absolutt ALLE.. som måtte ha kropp og psyke for det. Er du for tiden litt skjør – eller sliter du for tiden med å komme deg ut av en ganske tøff og vond periode av livet, ja så kan det kanskje være greit å legge den litt på vent.. Men til alle dere andre som måtte være 15 år gamle eller mer.. Bare ta og kryss ut denne bloggen nå, og fuckings SE Euphoria!!

Åh, forresten.. – hvis noen har lest litt i media de siste dagene og måtte lure på hvor mye manne-pikk man får se i løpet av serien (spesielt de 3-4 første episodene) så er fasiten pinlig enkel… Akkurat NOK til at jeg nesten følte for å poste en liten #me2 på Facebook mens kukuleringen foregikk på sitt aller verste. Men heldigvis ble det aldri SÅ ille at jeg faktisk gikk hen og GJORDE DET.

😅

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos

Tre undervurderte filmer ALLE bør se!

Bildet er tatt fra: pixabay.com

Hvem elsker vel ikke en god film? For et tåpelig spørsmål, alle gjør jo det. Spørsmålet er bare – hva ER en god film? Og svaret på det igjen.. Er meget individuelt. For noen er en god film først og fremst noe hvor ALT er så teknisk overlegent proft gjort at selv Egon Olsen hadde rullet av seg bowlerhatten. Og for noen er en god film først og fremst en saklig, og gjerne en litt tung dokumentar. Ja også har vi de som er litt mer som meg selv, som mener at en god film først og fremst er noe som underholder, litt uavhengig av hvor BRA den egentlig måtte være sånn ellers.

(Men når det er sagt syns jeg helt oppriktig av hele mitt iskalde hjerte at de tre filmene jeg skal anbefale dere i dag er helt super både når det kommer til manus, musikk, skuespill, story og… Ja, hele morskaka, rett og slett)

Så med andre ord så kommer listen jeg nå har tenkt å gi dere IKKE til å tilfredsstille alle 100%. Men likevel så mener jeg helt fuckings alvorlig at de tre filmene vi nå skal gi bittelitt oppmerksomhet er tre meget undervurderte filmer, og som hadde fortjent en SÅ mye større fanskare en dag i dag!

Jakten på nyresteinen (1996)
Åhh, jeg har så mye frustrasjon knyttet til denne her. IKKE til filmen i seg selv da dette er en film som er intet mer enn et perfekt mesterverk på nærmest alle plan. Men ja, for å det første så er jo altså dette en film som (totalt ufortjent) har gått i glemmeboka hos folk flest nå. Og for det andre var det IKKE “Full pakke”-reklamen (til Grandiosa) som ble Jenny Skavlan sitt gjennombrudd slik som enkelte stadig liker å hevde i dag, men JAKTEN PÅ NYRESTEINEN hvor hun som bare 10 år spilte en av hovedrollene. Først seks år senere var hun med i den denne ene grandis-reklamen, men da hadde hun jo allerede gjort en del film og tv-stuffs – så det så! xD

Men oki. Nok om Jenny Skavlan og “pizza” Grandiosa. Hva handler så denne filmen om, og HVA er det som gjør den så eventyrlig bra? Vel, for det første har den en historie som er like god som den er både enkel og genial genial! Vi møter 8-åringen Simen (spilt av Torbjørn T. Jensen) som bor hjemme hos sin bestefar (spilt av Terje Strømdahl). For mange år tilbake døde Simens bestemor og siden da har bestefar aldri helt vært seg selv. Han har vært mye trist og deprimert, og med årene har helsa hans stadig blitt verre og verre. Mye hosting og harking om nettene, og ja, ting er i hele tatt ganske utrivelig.

Og som den gode gutten Simen er så vil han så veldig gjerne hjelpe sin syke bestefar. Men hva kan vel en liten gutt på 8 år egentlig gjøre? Vel, nå har det seg en gang slik at Simens bestevenn tilfeldigvis er en amerikansk teddybjørn (spilt av Toralv Maurstad) som både kan tenke og snakke selv, og som på magisk vis greier å hjelpe Simen med å bli så bitteliten at han til slutt er i stand til å gå inn i bestefars munn, for så å ta en reise gjennom bestefars kropp – med et håp om å kunne finne det som gjør at bestefar ligger og hoster og lider sånn om nettene. Og hvem vet, kanskje finner han løsningen på bestefars mangeårige hjertesorg også?

Og for de av dere som nå måtte være redd for mange kjipe og for lengst utdaterte dataeffekter som bare vil ta dere ut av hele filmopplevelsen – slapp av!! Det er få noen scener som har noen effekter som er gjort på data, men sånn 85% av det vi får se er ting som faktisk befant seg i studio da ting ble filmet. Og FOR ET arbeid som er lagt ned med å gjøre disse omgivelsene og effektene så troverdige (og tidvis litt ekle) som overhode mulig!! Jeg vil faktisk dra det så langt som å si at arbeidet som er gjort med de praktiske effektene her er MINST like imponerende som det som ble gjort i de første utkastene av de tre første Star Wars-filmene fra 1977-84. Og faktisk så er Jakten på nyresteinen på mange måter “Norges svar på” Star Wars. For i tillegg til en herlig historie alle kan sette seg inn i og forstå, et dusin av herlige og PRAKTISKE effekter, ja så byr denne filmen også på en FANTASTISK orkestermusikk – et soundtrack som meget mulig er det beste en norsk film har fått servert NOENSINNE!!

Vi skal straks gå videre over på neste film, men først vil jeg bare nevne noen kjentfolk som også er med i denne filmen i tillegg til de jeg nå allerede har nevnt. HARALD EIA hadde nemlig en liten rolle i denne filmen som han ene som skal bestemme over bestefars (aka. gamle ørn) tårer. En annen kjent, norsk komiker som også var med på laget er HELÉN VIKSTVEDT som sammen med HERBORG KRÅKEVIK spilte to kjærlighetsvakter som voktet for bestefars hjerte. Og sist, men ikke minst så MÅ det bare også nevnes at The Monroes-vokalist LAGE FOSHEIM hadde en liten rolle som “Galle junior”.

PS: Det må forresten sies at dette er en film som lett vil få noen og enhver til å ty litt til vannkrana, så er du blant de mer følsomme der ute kan det være lurt å ha et aldri så lite lommetørkle klart på forhånd – just sayin 😉

It Follows (2014)
Ja, så tenkte jeg vi skulle bevege oss litt over til en hakke nyere film, nemlig kultfilmen “It Follows” fra 2014. Og tja. Her kan det være greit å legge til at også aldersgrensen har hoppet opp noen hakk. For mens “Jakten på nyresteinen” er en film som de fleste barn ned til 7-8 år helt fint kan se (med noen voksne), så er It Follows en film som med god grunn har fått 15 års-grense i Norge.

Nesten helt siden skrekkfilm-tidenes morgen har seksuell status vært en greie. Er du jomfru? Ja, da har du STORE fordeler hvis du og dine venner mot all formodning skulle bli kjeppjaktet og forsøkt slaktet ned en etter en. Men har du hatt sex, og det svært nylig.. Chi-chi-chi-ah-ah-ah!!..

Tja, hva skal jeg egentlig “si” nå uten å si FOR MYE.. Hm. Den seksuelle statusen til folk har absolutt noe å si også her, for å si det sånn. Bare at.. Denne gangen er ikke den seksuelle statusen først og fremst en “artig” side-greie som helst de mer ihugga fanatikerne der ute vil tenke mest på. Niks, i It Follows er den seksuelle statusen til folk nemlig blitt gjort til en ganske vesentlig del av selve PLOTTET. Taaaa den ring og laaaaa den vaaaandre, fra den eneeee til den aaaaandre, ringen er skjult det seer jeg seeeeelv.

Åja, det må også nevnes.. For enda en ting som er i likhet med en drøss andre “slike filmer” er at også her blir en flokk med “kids” jaktet på av noe(n) som er ute etter å drepe de. Bare at denne gangen kan døden være absolutt hvem som helst. Kort fortalt.. Her bytter døden form stadig støtt og kan lett gå fra å se ut som han ene vaktmesteren i skolegården som ingen helt vet navnet på i det ene øyeblikket, til å se ut som hun rålekre jenta over veien i det neste. Og for å si det sånn.. Det faktum at døden kan være hvem som helst til en hver tid.. Gjorde at jeg ble PØKKINGS paranoid da jeg så filmen første gangen. Jeg satt stadig ogfulgte med på de forskjellige statistene i bakgrunnen mens jeg forsøkte å gjette meg frem til hvem eller hva døden kunne være for noe nettopp nå. Og denne mentaliteten klarte jeg ikke å legge fra meg så fort rulleteksten hadde begynt å rulle. Og siden dette var en film jeg så først på kino, ja så… Jeg har ALDRI gått så fort hjem igjen noen sinne. For. Å. Si. Det. Sånn.

“Okei, men hvordan er så disse kidsa da?”. Vet du, for en gangs skyld snakker vi her om en skrekkfilm hvor det faktisk er litt vanskelig å hate alt for hardt på de som er med. Klart, noen irritable sider eksisterer jo. Og det er særlig EN som nok vil få en og annen til å tenke “okei, han der fortjener ihvertfall et spark rett i snabelfanten!!.”. Men i motsetning til SÅ mange andre filmer i denne gaten er IKKE It Follows en film full av “kids” man bare ønsker å se lide så fort som muligheten byr seg. For ungdommene vi blir introdusert for her føles helt særr som ekte og GODE MENNESKER av kjøtt og blod. Folk man simpelthen bryr seg om, og som (man med mindre man selv er en psykopat) IKKE vil skal dø. ÅH! – er det forresten noen som husker at jeg anbefalte Netflix-serien “Atypical” for en tid tilbake som handlet om autisten Sam, samt hans familie og nærmeste vennekrets? “SAM” (dvs. Keir Gilchrist) ER MED I IT FOLLOWS! Og jaa – jeg vet ikke om dette er tilfelle, men jeg blir altså ikke overrasket om det skulle vise seg at Keir Gilchrist faktisk ble “typecastet” som Sam i Aypical på bakgrunn av rollefiguren han gjorde i It Follows i 2014, for å si det.. Sånn.

“Meneh.. Hmm, neei. Jo altså, det høres jo ut som en interessant film, men jeg er ikke så glad i blod og sånn. Og dessuten så HATER jeg jumpscares!” Vet du, akkurat når det kommer til biten om å hate jumpscares: me2. Altså, jeg er helt enig! Jumpscares er en alt for billig og lettvint måte å “skremme folk på”, så DERFOR kjære leser(e) kan jeg herved berolige på at i It Follows finnes det nesten ikke en eneste jumpscare. Og den ene(ste) jeg greier å komme på nå føler jeg lett kan forsvares. Så med andre ord: Ingen unødvendige jumpscares i It Follows. Og angående det som har med blod og innvoller å gjøre så er dette faktisk en nokså blodfattig film. Det drypper litt i en scene helt på starten, men bortsett fra det. Svært, svært lite.

Og før vi nå går over til den siste filmen på programmet så vil jeg bare få lagt til at It Follows har et av de beste soundtrackene jeg har hørt i en nyere skrekkfilm på mange, MANGE år. Har du f.eks en greie for musikken fra gamle John Carpenter-filmer, ja så er du simpelthen dømt til å falle forelsket over ende når du ser og hører It Follows. Er du generelt veldig glad i filmer basert på verk av legender som Carpenter, Steven Spielberg og Stephen King? Ja så er sannsynligheten for at du vil ELSKE denne filmen både svært og meget høy.

Dumbo (1941)
Bare for å ha det helt klart.. Jeg ELSKET Dumbo som liten. Det har helt siden første stund alltid vært en av mine absolutte Disney-klassikere, og er mulig også den MODIGSTE filmen Disney noen sinne har laget.

Historien til Dumbo er sirkus like enkel som den er sår. Dumbo har noen ører som er litt for store og blir fra dag 1 mobbet og trakassert ganske grovt for nettopp det. For hvem kan vel egentlig elske slik en juppling med SÅ store ører? Vel, heldigvis har i hvertfall Dumbo moren sin, en stund. Ja.. For det er vel neppe en særlig stor spoiler at dette ikke akkurat varer altfor lenge. For er det EN ting man nærmest kan ta som en kjempestor selvfølge i særlig de eldste Disney-klassikerne, ja så er det at barna vi blir glade i skal IKKE få beholde sine foreldre spesielt lenge. Og her er heller ikke Dumbo akkurat blitt gjort til noe unntak. *snufs*.. Men HELDIGVIS eksisterer det også i dette universet andre sjeler med et hjerte for de som mildt sagt har snublet litt utenfor den store folkevogna. For etter en liten stund så møter vår kjære elefant på den lille musa Timmy (norsk stemme Øyvind Blunck), og disse to vil etter hvert utvikle et vennskap som mildt sagt er av det mer magiske.

Og for å si det på denne måten. Hadde det ikke vært for Timmy, ja ville nok Dumbo blitt en film som hadde vært i det absolutt mørkeste laget. For dette er uten tvil en av de mørkeste, tristeste og mest vemodige barnefilmene jeg kan komme på for øyeblikket. Åja.. *kremt*.. og i likhet med de to førstnevnte filmene så byr også denne her på en og annen syretripp som jeg vet har klart å skremme bleieskiten av flere små mus i løpet av de siste 78 årene.. For på et tidspunkt så bestemmer Timmy og Dumbo seg for å leske seg med litt vann. Greia er bare at.. Vannet de bestemmer seg for å drikke er ikke helt rent. Og VIPPS så begynner de begge å hallusinere nokså heftig. Og jeg skal være ærlig.. Store meg syns nå at dette ene rave-partyet bare er funny, men lille meg for sånn 20 år tilbake.. Not that much.

Men, ja.. Bortsett fra at noen nok vil mene at Dumbo er i mørkeste, tristeste og skumleste laget for å være en barnefilm fra 1941, så er dette helt udiskutabelt uansett en meget BRA og tidvis underholdende(!!) tegnefilm. Man blir fôret med den ene sangen etter den andre som bare flakser seg inn i solidaripleksusen din, og som du med urimelig stor sannsynlighet vil komme til å nynne på leeeeeeenge etter at du har sett den ferdig – (“BOM-BOMBOMBOMBOMBOM-BOM!!“).

Selv så har jeg forresten kun sett den norske versjonen av filmen. Og i løpet av det siste året har jeg sett opp igjen flere gamle klassikere som jeg likte som barn, filmer som jeg ikke syns at den norske dubbingen fungerer like godt i dag som jeg følte at den gjorde den gang da. Men når det kommer til Dumbo, ja så syns jeg at de norske stemmene fremdeles funker fjell.

Hvilke filmer syns DU er noe undervurdert en dag i dag??

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: aylarvonkuklinski

Rutete Ninja (2018)

Dette vil sikkert være nærmest umulig for enkelte der ute å tro, men jeg har faktisk vært teenager en gang i tiden, jeg også. I 2004 var jeg en mildt sagt kvisete tenåring med regulering og hormoner så utagerende at det er et lite mirakel i seg selv at det aldri kom bort noen for å slå meg ned. Dette året ble det dessuten en god del dvd-film på meg, og tja.. Sånn “oss to” imellom – det ble strengt talt ikke så mye annet på meg dette året.. Uansett, i 2004 så jeg for det meste filmer jeg ikke kunne relatere sånn veldig til, men som jeg stort sett digget fordi om. Men det var likevel EN film som klarte å nikke appellerende til gjenkjennelsesfaktoren, SAMTIDIG som den greide å være kul og underholdende (styrte stort sett unna ting som minnet “for mye” om mitt eget liv den gangen) i samme slengen: Terkel i Knipe.

Bildet tilhører: Nordisk Film Distribusjon.

Men ja, nei. Det er forsåvidt ikke den filmen jeg skal skrive om nå, ei heller oppfølgeren (som foreløpig ikke finnes), men en slags “spin off”. løpet av filmens første par minutter blir vi vitne til det som fort kunne vært noen meget deprimerende bilder hadde det ikke vært for at dette først og fremst er en “fjasete” animasjons-komedie med “noe attåt”. Filmen starter ganske enkelt med litt barnemishandling i Thailand, og JA det er muuuuulig at vi allerede her får servert ei lita referanser til den beryktede “første-filmen”, eller to. Men greit.. Ting skjer!! – ting som dessverre også forekommer i den virkelige verden – og som et resultat av disse tingene skjer det plutselig noen magiske greier med en håndlaget ninja-dukke som nokså kjapt bestemmer seg for å bli sprell levende og gi disse stakkars ungene litt rettferdighet.

Og tro det eller ikke, men det er faktisk ikke kun i Thailand at barn i 2018/19 kan ha det litt tøft nå og da. Det eksisterer nemlig noen av de i Danmark også. Ja, ta lille Asgeir foreksempel. Han har nettopp kommet i puberteten, blir stadig mobbet av den “kuleste” gutten på skolen, og er i tillegg dødsforelsket i ei jente som han er sånn passe overbevisst om å aldri kunne “få”. Syke greier, jeg vet. Og når det ser ut som ting ikke kan bli stort sykere så skjer DET – Asgeir og den lille ninja-dukken fra Thailand møtes!! BAM-BAM-BAAAAAAAA!! Verden er tross alt ikke stort større enn rasshølet til naboen din i etasjen over..

Bildet tilhører: Nordisk Film Distribusjon.

Hmm, hvor var jeg. Åja, jo. Ninja og Asgeirs veier krysses altså ganske tidlig, og etter litt om og men (fra Asgeir sin side) bestemmer de seg for å hjelpe hverandre. Ninja hjelper Asgeir med  å hamle opp med bøllefrø og håpe-stupps forelskelse, og Asgeir hjelper Ninja med å få sin blodhevn mot kyniske menn – både i og utenfor Thailand. Og man kan si mye rart om dette universet. Det er til tider ganske vulgært og grovt, og ting er gjerne veeeeeeeeeeldig satt på spissen, men det er også laget rom for en viss hjertevarme som ikke føler var like sterkt til stede i den stadig nevnte Terkel-filmen fra 2004. Ja, ta vennskapet til Ninja og Asgeir da. Det hele starter litt som et lite tvangsekteskap, men det tar ikke lange stunden før vi aner at disse karakterene faktisk har begynt å bry seg om hverandre med all sin oppriktighet.

Det er særlig én scene nærmere slutten som tok meg “litt på senga”. En sånn passelig koselig sekvens som riktignok blir avbrutt av en helt okei sex-vits etter en liten stund, men som dog klarte å holde seg seriøs og “aww” i et lite minutt. En annen ting jeg har lyst til å nevne er at dette også er en film som er hakket snillere enn sin “forgjenger”. Neida, frykt ikke!: pedo-vitsene, skjellsordene, gladvolden og stereotypene er der fremdeles. Men i motsetning til sin “forgjenger” har Ternet Ninja klart å holde seg “for god til” “å hakke” litt ekstra ned på spesielt en bestemt “gruppe” i samfunnet. #feitedorris #verdenhargåttvidere

Bildet tilhører: Nordisk Film Distribusjon.

Men greit.. Nå har jeg utsatt det STORE spørsmålet som “alle” sikkert måtte sitte inne med lenge nok: Hvordan er egentlig Ternet Ninja UTEN Aksel Hennie?? Funker Herman Flesvig som hans “arvtager”, eller burde man bare se den på sitt originalspråk i stede? Vel.. Nå har jeg ikke sett den danske versjonen enda, men det føler jeg uansett ikke er særlig relevant i denne sammenhengen fordi.. Jeg var en av de som ble litt skeptisk da jeg fikk vite at Aksel ikke skulle gjenta sin legendariske dubbe-jobb fra 2004. Men da jeg omsider fikk sett det ferdige resultatet i går, ja så ble alle fordommene jeg eventuelt måtte ha gjort til skamme rimelig fort. Spesielt når det kommer til alle de nye karakterene så var det ikke noe “problem” for meg overhodet. Jeg tenkte litt på det når jeg en sjelden gang fikk et lite gjensyn med Onkel Stewart, Arne, eller.. Terkel for den saks skyld. Men alt i alt syns jeg virkelig at Flesvig har gjort en FENOMENAL jobb med å dubbe alle de godt over hundre(?) skikkelsene han faktisk har gitt sin stemme til.

“Oki greit, det er tydeligvis ting du liker med denne filmen, men hva er det som trekker denne filmen ned?” – vet du, det er faktisk et godt spørsmål. I skrivende stund har jeg helt oppriktig ingenting å utsette på den. For da jeg i går slo på denne filmen så jeg ikke ned på mobilen mer enn kanskje bare EN gang, og da var det bare snakk om noen usle sekunder, hvilket som dessverre er blitt meget sjelden i nyere tid. Ternet Ninja finnes ikke kjedelig. Den er morsom, og den er drøy, men samtidig ikke SÅ drøy at jeg “skammer” meg over å le. Den har flere øyeblikk som faktisk er litt hyggelige, uten at det heller blir dratt for langt. Vi blir introdusert for flere gamle, men først og fremst NYE skikkelser det er umulig å ikke bli glad i. Ja, også blir man også denne gangen servert den ene god-låta etter den andre som helt seriøst er nokså fengende, men som dessverre ikke er å finne på Spotify på norsk det denne setningen du nå leser blir skrevet..

Det eneste jeg her og nå klarer å trekke frem som et slags “minus” er at jeg er litt usikker på hvor mye jeg kommer til å huske om en måneds tid. For jeg er altså ikke helt sikker, men jeg tror dessverre at “Ternet Ninja” er en av de filmene som man koser seg MASSE med der og da, men som muligens viskes litt vekk fra hukommelsen, etter et par ukers tid.

Hva syns du om “Ternet Ninja”??
Team Aksel ELLER Team Herman?

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: aylarvonkuklinski

Freaky Friday (2003)

Før jeg starter sånn helt på ordentlig med denne filmanmeldelsen som jeg frykter vil komme til å virke pittelitt negativ her og der vil jeg bare få understreke noen viktige poenger. 1. Jeg ELSKER sære og fucked up ting (går for tiden rundt med et Paradise Hotel-mobildeksel, bare for å nevne NOE). 2. Jeg liker Lindsay Lohan. 3. Jeg liker Jamie Lee Curtis.

Bildet tilhører: Walt Disney Productions

Ja, hvis dere bare kan ha det i bakhodet gjennom resten av denne anmeldelsen så hadde det vært supert.

Okei – da starter vi. Jeg har i skrivende stund nettopp sett ferdig Disneys drama/ situasjonskomedie Freaky Friday fra 2003. En film som har et nokså genialt konsept, og mange underholdende, flotte og fine høydepunkter. Veldig grovt fortalt handler den først og fremst om en mor og hennes tenåringsdatter som ikke helt forstår hverandre, noe jeg er sikker på at de aller, aller fleste kan relatere til, one way or another. Som en del barn og foreldre gjerne gjør, ja så krangler også mamma Tess (spilt av Jamie Lee Curtis) og hennes datter Anna (spilt av Lindsay Lohan) så busta FYKER.

Noen vil kanskje si at all denne kranglingen er litt overdrevet, kanskje ikke helt troverdig. Jeg personlig er ikke en av de, for jeg var en av de som VIRKELIG kunne ha noen jevnlige og nokså AGGRESSIVE krangler med mine foreldre da jeg var yngre. Så denne delen av filmen kjøper jeg. Det jeg derimot har litt større utfordringer med å godta er at så og si (nesten) ALLE i denne filmen føles så.. Innmari endimensjonale og teite. Hadde det vært en reality-serie hvor castingbyrået har plukket ute de aller “særeste” de har greid å finne omkring i hele landet, for så å sendt de avgårde til et luksuriøst hotell i Mexico så hadde jeg ikke hatt noen særlig “problemer” med det. Det jeg ikke helt klarer å tro på er at “absolutt alle” i den samme byen er omtrent like.. Spaca.

Men hovedproblemet mitt er vel ikke egentlig det heller, men det faktum at særlig noen av skuespillerne overspiller sine karakterer noen hakk mer enn nødvendig. Hmm.. Og det er nå jeg innser at jeg kaaaanskje burde ha skrevet litt mer om plottet før jeg gikk løs på de litt mer tekniske sidene av filmen. Okei, greit. Kort fortalt: Mor og datter krangler. En asiatisk mamma synes denne kranglingen er så lei å være vitne til at hun gir de noen magiske kaker som gjør at de neste morgen våkner opp i hverandres kropper, og derifra må leve hverandres liv helt til de har blitt bedre til å forstå hvordan den andre egentlig har det.

Bildet tilhører: Walt Disney Productions

Og som nevnt litt tidligere så er jeg i utgangspunktet ganske positiv til denne ideen. Og dette føles litt fælt å skrive, men hovedproblemet mitt med denne filmen er faktisk stort sett Jaimie Lee Curtis. SÅNN!! – da har jeg skrevet det. For greia er at så fort Jaimie Lee ikke skal spille moren i filmen lengre, men datteren, ja så syns jeg rett og slett at mesteparten av det hele føles mer som en litt snodig og ikke-troverdig parodi tatt fra Saturday Night Live, enn noe annet. Mens Lindsay Lohan derimot syns jeg gjør en ganske grei jobb som både mor og datter gjennom så og si hele filmen.

Og IGJEN vil jeg bare få understreke at jeg IKKE har noe i mot Jaime Lee på NOEN PLAN. Jeg DIGGER henne i så og si alle Halloween-filmene hun har spilt i. Hun er så absolutt en flink og dyktig skuespiller!! Meeeeeeeenn.. Akkurat når det kommer til rollen som “sin egen datter” i Freaky Friday.. Ja, så syns jeg altså at det var noe som bare ikke helt funket. Og jeg vet ikke egentlig om det har noe med rolletolkningen hennes å gjøre så veldig egentlig heller, men at dette for meg blir litt som det dilemmaet når gutter skal gjøre “jenteting” vs. når jenter skal gjøre “gutteting”. Den ene tingen er liksom ansett som litt mer “ok” og “troverdig”, enn det andre.

Men ja, sånn bort ifra det så har jeg ikke mer å utsette på filmen. For alt i alt ER dette først og fremst en veldig underholdende glad-film, med noen fine og litt såre øyeblikk nå og da. Og apropos det litt såre. Det er en scene ganske langt uti som fikk meg til å føle og tenke litt ekstra på både ting, men også tang. En liten tale som kanskje er bittelitt klisje, men som er fremført såpass godt av en viss person at det bare var å ta av seg hatten og bøye meg i støvet.

Bildet tilhører: Walt Disney Productions

En annen ting jeg også vil rose Freaky Friday for er soundtracket. Mange av låtene er nemlig låter som allerede i 2003 begynte å dra litt på åra, men som her har fått en ny, og litt mer rocka drakt, HVILKET som med kler denne filmens atmosfære og plott meeeeeget godt.

Så ja. Selv om sånn ca 70 prosent av dette innlegget nå ble fokusert på det jeg personlig anser som noen svakheter, så vil jeg bare nok en gang få understreke at alt i alt så liker jeg sånn egentlig, bak min litt “gretne” “gammelmanns”-fasade, Freaky Friday veldig godt. Dette er i motsetning til SÅ mange andre filmer jeg har sett de siste par årene en perle jeg godt kan tenke meg å se om igjen opptil flere ganger i fremtiden, og i likhet med Vegard Harm så håper også jeg at Lindsay Lohan en dag vil vinne en Oscar. For DET fortjener hun!!

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: aylarvonkuklinski

Disaster (2005)

Man skal ikke dømme en bukk etter dens utseende, heter det. Vel, dessverre er det noe i det, og litt dessverre, og litt heldigvis, var ikke jeg smart nok til å skjønne det i en alder av 14, 15, 16, 17, 18 år. For måtte gud tilgi meg, men jeg har brukt SÅ MYE penger på film opp gjennom åra som jeg først og fremst har kjøpt på grunn av dets cover. Og den gang da var det noe med at jo mer vulgært og “utfordrende” et filmcover var, desto mer “verdt det” ville de 69-199 kronene være..

I de siste par ukene er det særlig en film fra den gang da som har tittet opp igjen fra hukommelsen, og klistret seg fast til tankene mine som “et par” sider i et godt brukt voksenblad, nemlig den SVÆRT så politisk ukorrekte dukkefilmen “Disaster” som jeg tror jeg kjøpte på den gamle Mix-kiosken i Oppdal sommerferien 2006, eventuelt engang i 2007. En dukkefilm jeg husker at jeg likte meget godt da jeg SKYHØY på snop og brus fråtset meg gjennom den DEN GANGEN, og som jeg nå de siste par ukene altså har gått rundt og tenkt at “det KUNNE jo vært interessant med en liten reprise”.

Og okei, før vi nå scroller videre til hva den i dag 27 år gamle meg måtte mene kontra det som en gang var en langt mindre sunn, langt mer kvisete (og generelt noe klissete..), og SÅ mindre erfaren 16/17(?)-åring.. – la oss ta en aldri så liten titt på hva som faktisk står skrevet BAK på det “berømmelige” dvd-coveret, og som neppe gjorde det vanskeligere for tenårings-meg å gi denne oransje dvden sitt endelige “JA!!”, den gangen.

Med andre ord.. Dette er en film som lover en HEL DEL! Og som kjent i både land og på strand er det fort gjort å bli sittende fast med møkk langt opp til hengepungen dersom man har lovet mer enn man strengt talt kan holde. Og etter min mening er det nettopp det “Disaster” her har gjort. Okei, nå har jeg ikke sett så veldig mye av “Beavis & Butthead” så den sammenligningen kan jeg ikke analysere for dere i kveld. Det jeg derimot har sett PLENTY FØKKING MØTSJ fra tid til annen er South Park, og vel.. Det er mulig at “Disaster” sparker mer rumpe enn South Park og Team America, men for å si det sånn.. South Park og Team America sparker langt BEDRE og langt HARDERE når de først gidder å sparke rumpe.

Greit.. Kanskje jeg skal prøve å si litt om handlingen også mens jeg er så godt i gang. Kort fortalt: Helt siden de første menneskene penetrerte hverandre som noen kåte og forvirrede FRP-pensjonister på ferie i Gran Canaria har det vært en evig kamp mellom “mannen” og moder jord. I “Disaster” er denne kampen dog blitt fremstilt som en nokså fysisk SLÅSSKAMP mellom klode og ja, mennesket, for bare i åpningsekvensen får vi se en fjellklatrer bli slått halvt ihjel av fjellet han forsøker å bestige. Ah, ja.. Også truer Sean Connery med å banke livskiten ut av oss alle.

Bildet tilhører Scanbox Entertainment

Bildet tilhører Scanbox Entertainment

Dvs. ikke SKUEspilleren Sean Connery, men PLANETOIDEN Sean Connery. En svær stein i verdensrommet som stadig nærmer seg jorden for hver dag som går. Og ja, du gjettet helt riktig, det er selvfølgelig amerikanerne som skal redde oss fra den skjebnesvangerte katastrofen. Og vet dere hva.. Vanligvis holder jeg meg for god til å spoile filmer for dere, men denne filmen her er kind off så “forutsigbar” fra FØRSTE STUND at det neppe er noen som vil bli overrasket over at amerikanerne faktisk klarer å redde oss til slutt også. Og jaggu greier en av (de litt mer kjipe) hovedrollene å true med en oppfølger like før rulleteksten begynner å ru(l)le..

Om “toeren” faktisk ble laget til slutt har jeg ikke giddet å google enda, MEN med tanke på hvor mange enda “dårligere” filmer som faktisk har fått FLERE oppfølgere der ute (*kremt* “MAMMA MIA”-filmen..), ja så ville jeg ihvertfall ikke bli sjokkert om toeren også har blitt laget, og deretter penetrert av SAMTLIGE der ute.

Men greit, NÅ er det på tide at jeg straks begynner å skrike med litt andre toner. For selv om jeg skal innrømme at jeg ikke klarte å kose meg like mye nå i kveld som jeg gjorde da både filmen, og meg selv, var relativt fersk og nyklekket fra hver våre skapere, ja så er det likevel ikke slik at jeg HATER “Disaster” i 2019. Den har fremdeles noen sekvenser som får meg til å trekke på smilebåndet, dukke-animasjonene er stygge som fy (på en OKEI måte), og SELV OM humoren er like billig og forstyrrende som han ene onkelen til bestevennen din.. Ja, så er faktisk ikke manuset så hakkende gæernt, tatt i betrakning hva filmen faktisk forsøker å være.

Bildet tilhører Scanbox Entertainment

Bildet tilhører Scanbox Entertainment

Og skal jeg nå være 110% (apropoooos: filmen har faktisk KIND OFF en Paradise Hotel-“referanse” i seg, sånn nesten helt mot slutten xD) rettferdig, ja så er det i bunn og grunn ikke filmens skyld at jeg nå sitter her og er litt mer lunken enn hva jeg skulle ønske at jeg var. Og jeg antar at ihvertfall FLESTEPARTEN av dere har hørt om party-spillet “Cards against humanity” nå. Og vel.. Jeg tror denne filmen lett kan sammenlignes med nettopp det. For greia er.. Når jeg nå så denne filmen igjen på nytt, ja så så jeg den alene. Hadde jeg derimot sett den sammen med en god venn, ja så kunne det fort ha vært at jeg hadde endt opp med å gi den en svak terningkast 5, dvs. HVIS jeg fremdeles hadde gitt terningkast på filmer jeg anmelder.

Men ehm, ja. Skal man først og fremst ta og anmelde en film for nettopp hva den prøver å være – i dette tilfelle en meget vulgær dukkefilm fra 2005 med STORE mengder politisk ukorrekt humor, store doser blod (og avføring), og ikke så rent få “kleine” sex-scener som til tider er mer enn bare “litt” pornografiske av seg – ja, så er ikke denne filmen så verst. Problemet er vel egentlig bare at det har kommet så mye bedre “sjokkfilmer” av denne typen i ettertid fra blant andre.. Ja, Sacha Baron Cohen.. Men også, *kremt* skaperne av South Park, både før, men også etter.

PS: Tanken var egentlig at denne anmeldsen skulle vært helt finito nå, men jeg tok akkurat en liten titt på rollelista inne på IMDB og det er faktisk de FAKTISKE medlemmene av Mötley Crüe som har stemmen til de FAKTISKE (eks-)medlemmene av Mötley Crüe (R.I.P), og.. Eli Roth, Isaac C. Singleton Jr., Jim Cummings og Glenn Morshower står også på lista, så hvis det skulle være noen fans av disse der ute, så.. Ja, så er kanskje en liten katastrofe-date kanskje ikke det mest katastrofale dere kan gjøre i helgen likevel.

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin! <3

Resident Evil 2 – the remake

Bildet tilhører Capcom

For ganske kort tid siden skrev jeg et ikke super-positivt innlegg dedikert til den nye Resident Evil 2-remaken som kom ut til blant annet Playstation 4 tidligere i vår. Og i dette innlegget la jeg ikke LITT skjul på en gang at jeg var nokså lei og irritert som følge av at et viss mannemonster man faktisk ikke KAN beseire på noen som helst måte hadde stalket og slått meg ned eks antall ganger. Men like etter at dette innlegget ble publisert for offentligheten, ja så fikk pipa straks en litt annen bismak, og for å si det sånn: jeg har faktisk runnet RE2R hele TO ganger siden sist nå. Så med andre ord tenker jeg det er på tide å komme med en aldri så liten oppdatering på hva jeg I DAG tenker om dette spillet.

Og først og fremst så hadde jeg vel gjort litt lurt i å IKKE avsløre hvor lang tid jeg faktisk brukte på første gjennomspilling da jeg vet om flere som har klart å kjøre gjennom hele sulamitten på under 8 timer.. Jeg derimot endte opp med å ha spilt det i litt over 12 timer da første runde omsider var i kakeboks, andre gjennomspilling derimot – ikke fult så lang xD

Bildet tilhører Capcom

I min aller første runde spilte jeg som ungjenta Claire Redfield som i starten av spillet har tatt turen til Raccon City for å finne broren Chris som nå har vært savnet en god stund. Men som etterhvert blir nødt til å skifte litt fokus når hun stifter bekjentskap med en ung jente som akkurat har blitt infisert av et stygt virus, og som vil lide en grusom død om ingen gjør noe ganske brennkvikt. Og for meg ble dette den historien i dette spillet som klarte å tukle med følelsesregisteret mitt desidert best. For.. Det var en sekvens særlig mot slutten som ikke var langt unna ved å fremkalle noen tårer i øyekroken min, og jaa.. Jeg tenker igrunn ikke at jeg vil si noe særlig mer enn det her og nå.

Og i andre gjennomspilling spilte jeg som Leon S. Kennedy. En policedude med en visjon om å hjelpe så mange som mulig i Raccon City, og.. Ja, helt ærlig så må jeg bare innrømme at jeg fulgte ikke så veldig med på hva greia hans i dette spillet egentlig var, så HVIS jeg nå ikke skal jukse litt og bruke google, så husker jeg faktisk ikke noe særlig mer fra akkurat hans story, sånn borti fra at han møter på en mystisk kvinne ved navn Ada Wong, som han får “litt” å gjøre med “i fremtiden”. Mye i andre runde var forresten ganske likt som den første, men en del var temmelig ulikt også. Feks opplevde jeg zombiene som litt vanskeligere i andre runde enn når jeg i første omgang spilte som Claire. Og… Mr X, altså han store stål(?)kuken som fikk meg til å sutre litt sist.. Han er faktisk kinda enda mer med i runde 2 enn han var i runde 1, så.. “Jippi”!!

Bildet tilhører Capcom

MEN!! – sånn bortsett fra at jeg ble litt frustrert av å være så til de grader stuck med Mr. X i starten av første gjennomspilling, og selv om storyen til Leon i runde 2 ikke klarte å tatovere seg så veldig inn i hjertet mitt, ja så har jeg faktisk absolutt INGENTING mer negativt å si om dette spillet. Joda, noen av dere har sikkert hørt snakk om at manuset i dette spillet er noe cringe til tider, men for meg personlig gjør det ingen ting i negativ forstand ihvertfall, fordi 1. Jeg liker cringe. 2. DET SKAL VÆRE SÅNN, FORDI!: Dette er altså en remake av et spill som opprinnelig kom ut i 1998, og på den tiden var det “INGEN” som brydde seg nevneverdig om å skrive troverdige spillreplikker og spillskikkelser enda. Så manuset på Resident Evil 2 2019 ER litt lame fordi manuset til Resident Evil 2 1998 også var ganske lame. Med andre ord – det er en del av sjarmen – MED ANDRE ORD: Har du sansen for skumle ting som Paradise Hotel, David “Emotions” Cage eller Tommy “Alien” Wiseau for den saks skyld – SPILL Resident Evil 2!

Men ja. Resident Evil 2 er ikke bare frivillig litt cringe til tider, det er også nokså udiskutabelt ganske skummelt til tider, og PÅ RIKTIG MÅTE. For mens mange nymotens spill og filmer feiler ved en overdosering av billige og falske jump scares, så klarer Resident Evil 2 å skvise både nervene dine, hjertet og deler av hjernen din på TOTALT den riktige måten. Det hendte flere ganger at jeg skvatt ganske bra fordi jeg litt for sent oppdaget noen zombier i de mørke korridorene jeg befant meg i litt for sent, og generelt så har dette spillet en veldig fucka atmosfære, soundtrack og hele skjelve-pakka, som rett og slett er veldig nervepirrende på en måte som er MEGET lett å forsvare i etterkant.

Bildet tilhører Capcom

Og i tillegg får man også bryne seg på en del puzzles nå og da, og for å si det sånt så var det ihvertfall to mini spill jeg sto litt fast ved en god stund, MEN som jeg likevel klarte å løse uten hjelp fra verken Google, Youtube eller noen andre til syvende slutt allikevel. Og DET må jeg bare ha sagt, til å være et så “dumt” spill så er faktisk Resident Evil 2 også veldig smart igrunnen.

Kort oppsummert: Spill Resident Evil 2. Ihvertfall hvis du ikke har noen alvorlige hjerte og badekarr-sykdommer, har litt tid til overs, kan sette pris på en grei utfordring, og er litt redd for dommedag og på grunn av det føler at du trenger å forberede deg litt – SPILL RESIDENT EVIL 2! Og helst i går.

SPILL RESIDENT EVIL 2!

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!

Antichrist (2009)

Bildet tilhører: Nordisk Film Distribution AS/ Nordic Film

I det denne setningen blir skrevet er klokken 03.36. Det er lørdags natt og jeg har akkurat sett min aller første Lars von Trier-film – “Antichrist”. Og i det DENNE setningen blir skrevet er jeg enda litt spent på hvordan denne filmanmeldelsen kommer til å utvikle seg da jeg helt ærlig ikke helt vet hva jeg faktisk synes om FILMEN. Men jeg får bare gi det et ærlig forsøk.

Filmen åpner opp med noe av det fineste to mennesker kan ha og gjøre sammen. SEX!! Hvor lang denne sekvensen er kommer kanskje litt an på da jeg ihvertfall har hørt at det finnes to versjoner av denne filmen hvor særlig enkelte sekvenser er litt lengre (og drøyere) enn på den andre. Men i den versjonen jeg nå har sett varte denne akten i litt over 8 minutter. Det er en mann (spilt av Willem Dafoe) og en kvinne (spilt av Charlotte Gainsbourg) som har seg. Og for å ta det jeg liker med den først: Hele denne sekvensen foregår i sakte film, og hele denne scenen er dessuten i sorthvitt. Og ja, nå er det forsåvidt ikke egentlig noe jeg ikke skal påstå at jeg misliker ved denne sekvensen, annet enn at den i likhet med resten av filmen forøvrig føles bitte litt langtekkelig.

Bildet tilhører: Nordisk Film Distribution AS/ Nordic Film

Åja, så er det også kanskje greit å nevne det som skjer “litt bak kulissene” MENS de to voksne foreldrene(?) driver og peiser på. For det de (tilsynelatende) ikke legger merke til i det de holder på er at sønnen deres er på vei ut.. Gjennom et vindu.. Og kort fortalt: etter drøye åtte minutter med sakte sort-hvitt-sex er disse to foreldrene brått blitt noe barnløse.

Et tap som utvilsomt går “noe” inn på dem begge. Men kanskje spesielt denne kvinnen, som vi forresten av hva jeg kan huske aldri (i likhet med denne mannen) blir nevnt med noe navn. En måneds tid etter denne tragedien er hun blitt innlagt på sykehus, og i følge legen hennes er hennes sorgreaksjon av den mer atypiske typen. Dette er derimot ikke hennes man veldig enig i, som på et tidspunkt bestemmer seg for å gå fra å være hennes mann, til å bli mer og mer hennes terapeut – i den grad det lar seg gjøre.. *host, host*

Nå skulle jeg “gjerne” ha sagt at det var mer av denne filmens plot og historie som jeg har klart å forstå, men uten at jeg skal si noe  NEI DESSVERRE (for en del av meg liker jo fremdeles å undre litt på enkelte ting..), så gjør jeg altså ikke det, annet enn at en VELDIG stor del av denne filmen fokuserer på gøyale ting som angst, depresjon og helsikes mye smerte. Og for å si det sånn – så fremt du ikke mangler hele følelsesregistret til et “vanlig”, “ordinært”, ikke-psykopatisk menneske, ELLER et kjønnsorgan, så er det ingen sjans i helvete at du på et eller flere tidspunkt ikke vil lide litt du også, uavhengig om du er en “han” eller en “hun”.

Bildet tilhører: Nordisk Film Distribution AS/ Nordic Film

For denne filmen er ikke bare litt tangtekkelig og til tider noe deprimerende, grå, psykisk vond og trist – den har også en del sekvenser som FYSISK SETT vil være noe i røffeste laget for folk å “lide seg gjennom”. Jeg har ikke så lyst til å gå så alt for mye inn på hva de mest ekstreme scenene inneholder, men jeg kan si såpass som at dette ikke er en sånn film man gjør veldig lurt å spise pølse eller smultringer til.

Men når DET igjen er sagt.. Selv om denne filmen helt udiskuterbart byr på mye som er både deprimerende, grotesk og jævlig, ja så har den også noen “finere” ting å by på også, i den grad man kan kalle noe ved denne filmen for “fint”. Og det første jeg vil trekke frem igjen da er åpningssekvensen. For hvis vi “bare” trekker fra den ganske triste finalen på denne scenen så er resten igrunn en veldig vakker sekvens. Vakker i den forstand at (frivillig) sex mellom to (eller flere for den saks skyld – jeg dømmer ingen!) er noe av det vakreste som finnes på jord. Og i tillegg så må jeg også få gitt litt ros til han/hun/de som har filmet denne scenen, og resten av filmen forøvrig. For DET skal “Antichrist” ha – den er meget godt filmet!

Og det andre jeg ønsker å trekke frem er samholdet mellom de to skuespillerne våre, altså Dafoe og Gainsbourg. Nå kan jeg forstå hvis noen av dere som alt har sett denne filmen før meg rynker litt på nesa, for når det kommer til forholdet mellom disse to karakterene så er det en hel del der man har lov å stille STORE spørsmålstegn bak. Men når det altså kommer til skuespillerne bak maskene, ja så syns jeg utvilsomt at de har gjort en satans god jobb. Nå er det godt mulig at også Dafoe og Gainsbourg hadde et viss hat-forhold til hverandre, slik som sine karakterer, men.. Jeg velger å tro og kinda håpe litt på det motsatte.

Bildet tilhører: Nordisk Film Distribution AS/ Nordic Film

Ah!! Også var det en “siste ting” jeg gjerne vil nevne før jeg nå anser denne anmeldelsen for komplett. Og igjen kommer jeg nå til å være litt vag, og det får dere bare tåle. Det er noen bilder i denne filmen som gjorde meg oppriktig ganske nysgjerrig på HVORDAN de egentlig har fått de til. Og det første jeg kommer på nå er en liten drømme/mareritt-aktig sekvens nokså tidlig i filmen som inneholder et rådyr. Og det er noe litt spesielt med det rådyret som jeg ikke vil gå nærmere inn på her og nå (færrest mulig spoilere også videre), noe som for meg så veldig ekte ut, men som jeg ihvertfall tror og HÅPER var filmtriks på en eller annen måte.

Ja, og forresten.. Så var det altså dette spørsmålet om hva jeg egentlig syns om denne filmen.. FØR jeg begynte på denne anmeldelsen var jeg veldig usikker. Og helt ærlig er jeg ikke så veldig festet i verken den ene eller andre siden av skalaen nå heller. Men jeg kan si såpass som at etter at jeg nå har skrevet alle de ordene og setningene du nå (forhåpentligvis) har lest, ja så veier jeg litt mer mot å gi den en slags “like” enn en slags “deslike”.

Det er MULIG at jeg må tvinge meg til å se den igjen en eller annen gang!.. xD

Har DU sett “Antichrist”?

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!