Antichrist (2009)

Bildet tilhører: Nordisk Film Distribution AS/ Nordic Film

I det denne setningen blir skrevet er klokken 03.36. Det er lørdags natt og jeg har akkurat sett min aller første Lars von Trier-film – “Antichrist”. Og i det DENNE setningen blir skrevet er jeg enda litt spent på hvordan denne filmanmeldelsen kommer til å utvikle seg da jeg helt ærlig ikke helt vet hva jeg faktisk synes om FILMEN. Men jeg får bare gi det et ærlig forsøk.

Filmen åpner opp med noe av det fineste to mennesker kan ha og gjøre sammen. SEX!! Hvor lang denne sekvensen er kommer kanskje litt an på da jeg ihvertfall har hørt at det finnes to versjoner av denne filmen hvor særlig enkelte sekvenser er litt lengre (og drøyere) enn på den andre. Men i den versjonen jeg nå har sett varte denne akten i litt over 8 minutter. Det er en mann (spilt av Willem Dafoe) og en kvinne (spilt av Charlotte Gainsbourg) som har seg. Og for å ta det jeg liker med den først: Hele denne sekvensen foregår i sakte film, og hele denne scenen er dessuten i sorthvitt. Og ja, nå er det forsåvidt ikke egentlig noe jeg ikke skal påstå at jeg misliker ved denne sekvensen, annet enn at den i likhet med resten av filmen forøvrig føles bitte litt langtekkelig.

Bildet tilhører: Nordisk Film Distribution AS/ Nordic Film

Åja, så er det også kanskje greit å nevne det som skjer “litt bak kulissene” MENS de to voksne foreldrene(?) driver og peiser på. For det de (tilsynelatende) ikke legger merke til i det de holder på er at sønnen deres er på vei ut.. Gjennom et vindu.. Og kort fortalt: etter drøye åtte minutter med sakte sort-hvitt-sex er disse to foreldrene brått blitt noe barnløse.

Et tap som utvilsomt går “noe” inn på dem begge. Men kanskje spesielt denne kvinnen, som vi forresten av hva jeg kan huske aldri (i likhet med denne mannen) blir nevnt med noe navn. En måneds tid etter denne tragedien er hun blitt innlagt på sykehus, og i følge legen hennes er hennes sorgreaksjon av den mer atypiske typen. Dette er derimot ikke hennes man veldig enig i, som på et tidspunkt bestemmer seg for å gå fra å være hennes mann, til å bli mer og mer hennes terapeut – i den grad det lar seg gjøre.. *host, host*

Nå skulle jeg “gjerne” ha sagt at det var mer av denne filmens plot og historie som jeg har klart å forstå, men uten at jeg skal si noe  NEI DESSVERRE (for en del av meg liker jo fremdeles å undre litt på enkelte ting..), så gjør jeg altså ikke det, annet enn at en VELDIG stor del av denne filmen fokuserer på gøyale ting som angst, depresjon og helsikes mye smerte. Og for å si det sånn – så fremt du ikke mangler hele følelsesregistret til et “vanlig”, “ordinært”, ikke-psykopatisk menneske, ELLER et kjønnsorgan, så er det ingen sjans i helvete at du på et eller flere tidspunkt ikke vil lide litt du også, uavhengig om du er en “han” eller en “hun”.

Bildet tilhører: Nordisk Film Distribution AS/ Nordic Film

For denne filmen er ikke bare litt tangtekkelig og til tider noe deprimerende, grå, psykisk vond og trist – den har også en del sekvenser som FYSISK SETT vil være noe i røffeste laget for folk å “lide seg gjennom”. Jeg har ikke så lyst til å gå så alt for mye inn på hva de mest ekstreme scenene inneholder, men jeg kan si såpass som at dette ikke er en sånn film man gjør veldig lurt å spise pølse eller smultringer til.

Men når DET igjen er sagt.. Selv om denne filmen helt udiskuterbart byr på mye som er både deprimerende, grotesk og jævlig, ja så har den også noen “finere” ting å by på også, i den grad man kan kalle noe ved denne filmen for “fint”. Og det første jeg vil trekke frem igjen da er åpningssekvensen. For hvis vi “bare” trekker fra den ganske triste finalen på denne scenen så er resten igrunn en veldig vakker sekvens. Vakker i den forstand at (frivillig) sex mellom to (eller flere for den saks skyld – jeg dømmer ingen!) er noe av det vakreste som finnes på jord. Og i tillegg så må jeg også få gitt litt ros til han/hun/de som har filmet denne scenen, og resten av filmen forøvrig. For DET skal “Antichrist” ha – den er meget godt filmet!

Og det andre jeg ønsker å trekke frem er samholdet mellom de to skuespillerne våre, altså Dafoe og Gainsbourg. Nå kan jeg forstå hvis noen av dere som alt har sett denne filmen før meg rynker litt på nesa, for når det kommer til forholdet mellom disse to karakterene så er det en hel del der man har lov å stille STORE spørsmålstegn bak. Men når det altså kommer til skuespillerne bak maskene, ja så syns jeg utvilsomt at de har gjort en satans god jobb. Nå er det godt mulig at også Dafoe og Gainsbourg hadde et viss hat-forhold til hverandre, slik som sine karakterer, men.. Jeg velger å tro og kinda håpe litt på det motsatte.

Bildet tilhører: Nordisk Film Distribution AS/ Nordic Film

Ah!! Også var det en “siste ting” jeg gjerne vil nevne før jeg nå anser denne anmeldelsen for komplett. Og igjen kommer jeg nå til å være litt vag, og det får dere bare tåle. Det er noen bilder i denne filmen som gjorde meg oppriktig ganske nysgjerrig på HVORDAN de egentlig har fått de til. Og det første jeg kommer på nå er en liten drømme/mareritt-aktig sekvens nokså tidlig i filmen som inneholder et rådyr. Og det er noe litt spesielt med det rådyret som jeg ikke vil gå nærmere inn på her og nå (færrest mulig spoilere også videre), noe som for meg så veldig ekte ut, men som jeg ihvertfall tror og HÅPER var filmtriks på en eller annen måte.

Ja, og forresten.. Så var det altså dette spørsmålet om hva jeg egentlig syns om denne filmen.. FØR jeg begynte på denne anmeldelsen var jeg veldig usikker. Og helt ærlig er jeg ikke så veldig festet i verken den ene eller andre siden av skalaen nå heller. Men jeg kan si såpass som at etter at jeg nå har skrevet alle de ordene og setningene du nå (forhåpentligvis) har lest, ja så veier jeg litt mer mot å gi den en slags “like” enn en slags “deslike”.

Det er MULIG at jeg må tvinge meg til å se den igjen en eller annen gang!.. xD

Har DU sett “Antichrist”?

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!

Alana Matthews – Skjult agenda (2010)

Jeg tør å anta at det ikke først og fremst er som en håpløs romantiker folk flest har valgt å se meg som – noen sinne (korriger meg gjerne om dere tenker jeg tar feil). Og da jeg først begynte på Alana Matthew sin spenningsroman “Skjult agenda”/ “Man Undercover” for noen dager siden var jeg rask med å trekke frem tanker som “denne boken er ikke noe for meg”, “dette her er bare noe billig kiosklitteratur-dritt jeg random plukket med meg hjem for mange år siden”, “isj, dette er basically Fifty Shades Light”…

NÅ har jeg omsider lest den. Det tok meg circus syv år fra at jeg først hadde rasket den med meg hjem fra Narvesen, til jeg så en dag skulle ta og åpne den opp forså å gi den en ordentlig lese-sjanse. Og i skrivende stund sitter jeg faktisk med en viss takknemlighet ovenfor meg selv og tenker at det fremdeles er noe i “bedre sent enn ikke!”. For joa – det tok meg jo noen sider før jeg begynte å innse at fordommene mine godt kan ha vært noe ufortjente og uriktige. Og på et tidspunkt hadde jeg plutselig spurt mamma om hun ville overta dette “klissvasset” etter at jeg var ferdig med det da jeg tvilte litt på at jeg ville gidde å lese det på nytt igjen senere.

Men nå som “arbeidet” omsider er blitt utført så sitter jeg i mitt stille sinn og tenker som så: “vel, det er om ikke annet ikke heeeelt umulig at jeg faktisk KAN finne på å gjøre nettopp det, en eller annen gang”. For når alt kommer til alt så er “Skjult agenda” ikke SÅ veldig klissete av seg, til å være et sådant “klissklass”.

Og akkurat som når man får slengt et par testikler i ansiktet mens man venter på bussen til jobben en tidlig mandags morgen, så starter også historien i “Skjult Agenda” nærmest som et lynnedslag fra åpen himmel for den unge tv-reporteren Tara Richards som knapt rekker å gå over dørstokken til sin søsters ikke alt for velbrukte hytte når hun plutselig får en pistol rettet mot tinningen, og vips er blitt tatt til gissel av to skumle, ukjente menn som veldig nylig har lyktes i å rømme fra fengsel, og derfor har et viss behov for et skjulested å gjemme seg på inntil videre.

“Tilfeldighetene” vil derimot ha det til at særlig EN av disse karene er “litt” mer kar enn den andre, og ikke nødvendigvis så slem og skummel i hele tatt, som først antatt. Og uten å røpe så alt for mye begynner Tara etter en liten stund å utvikle følelser for denne ene mannen som er av det litt mer kjærlige kaliberet. MEN til tross for at vi på visse tidspunkter altså får servert et og annet friskt og sommersøtt jordbær, vil jeg likevel påstå at “Skjult agenda” først og fremst er en mildere variant av chili, faktisk.

Og igjen vil jeg altså ikke røpe så alt for mye, men jeg kan si såpass som at denne boken bokstavelig talt klarte å ta meg på sengen mer enn bare en gang i løpet av de knappe 216 sidene den har å by på. For selv om den stort sett i bunn og grunn er noe forutsigbar, så var det likevel flere øyeblikk hvor jeg var litt i tvil om hvor godt det egentlig ville gå med de forskjellige, få skikkelsene jeg fikk stifte et viss bekjentskap med underveis. Og jeg vil også legge til at det var spesielt EN av de litt mindre birollene jeg som leser følte meg litt “bedratt” av på et tidspunkt, en skikkelse jeg helt til et viss vendepunkt tenkte bare var skrevet inn som en veldig midlertidig og ikke så alt for viktig karakter, men som skulle vise seg å bli et av de viktigste og mest minneverdige stjernene i hele boka.

Men ja. Selv om “Skjult agenda” (aka. “dette klissvasset”) absolutt ikke bare er den lettbeinte romanse-tøsa jeg først mistenkte den for å være og fint klarte å by meg på flere nervepirrende øyeblikk som stadig fikk meg til å lese gjennom “bare et kapittel til” mer enn det jeg opprinnelig hadde tenkt til der og da, ja så er jeg likevel ikke så helt overbevist om hvor mye som vil være igjen på minnepinnen om en måneds tid. For et par helt greie og noe dramatiske øyeblikk her og der til tross, ja så er det nok en grunn til at denne boken ikke er så altfor kjent en dag i dag, og at når jeg her forleden gjorde et raskt Google-søk på forfatteren, så var ikke de resultatene jeg fikk opp akkurat all verden.

Jeg kan helt greit anbefale de av dere som setter pris på litt romantikk, action og drama å gi “Skjult agenda” en sjanse om dere av en eller annen grunn skulle komme over den til en billig penge via en eller annen “Kjøp og salg”-gruppe på Facebook. Men i motsetning til f.eks “Forbannelsens hus”  eller “Forbilde” (totalt uten videre sammenligning forøvrig), så er ikke “Skjult agenda” akkurat en bok jeg vil bli snurt av om du SELV etter mine varme anbefalinger vil si at: “næh – jeg tror nok ikke denne boken er noe for meg”, for noen ganger – ja, så er det faktisk helt greit å ta feil! 😉

Flere der ute som har lest “Skjult agenda”?

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!

Sophie Elise – Elsk Meg (2018)

“Alle ting kan gå i to, men mitt hjerte kan gå i tusen biter”.

De aller fleste av oss har vært der, og for de av dere som nå måtte tenke at “jeg er ikke de aller fleste” – ikke enda kanskje, din uheldige heldiggris.

Det begynner å nærme seg ti år siden nå, men jeg husker fremdeles ganske godt hvordan det var de siste par månedene jeg hadde igjen som et merksnodig individ som enda ikke var blitt myndig. Jeg var full av tanker og ambisjoner. På den tiden holdt jeg fremdeles på med et filmprosjekt som jeg var sjefen for, og i løpet av sommerferien det året lagde jeg en film som var litt i underkant av fire timer som jeg hadde klart å overtale rundt femti personer til å delta i. På den tiden hendte det også at jeg kunne kjøpe med meg godteri og brus fra Bunnpris til en verdi av 200 kroner to-tre ganger i uka uten å gå en døyt opp i vekt (har så lenge jeg kan huske alltid hatt en litt bekymringsfull høy forbrenning), og samtidig som jeg hadde et hjerte som pumpet og brant for godteri, filmer og playstation, ja så hadde jeg også begynt å vie en ikke helt uvesentlig del av meg til ei venninne som i teorien nesten kunne ha vært moren min.

Så med de minnene fremdeles godt plantet i barken ville det vært å lyve dere rett opp i gåsa om jeg nå på et eller annet tidspunkt skulle finne på å skrive at jeg ikke kjente meg noe som helst igjen da jeg bare for noen dager siden pløyde meg gjennom Sophie Elises siste bok”Elsk meg”. Og greit nok, jeg vet IKKE hvordan det er å daglig måtte føle på et enormt press med å måtte levere i sosiale media så til de grader da jeg fremdeles er et lite stykke å få like mange følgere og fans her og der som det Sophie har. Og jeg vet generelt ikke så mye om hvordan det er å være ei ung jente i dagens stadig mer klaustrofobiske samfunn.

Men likevel.. Jeg vet ihvertfall nok om hvordan det er å være hodestups betatt av noen, og jeg VET hvor gal og lite rasjonell man fort kan bli av det. Samtidig som man blir sittende å ignorere det faktum at det nok ville blitt litt for røft i lengden likevel med tanke på hvor forskjellig jeg og det mennesket jeg nå har hengt meg så til de grader opp i er, samt at aldersforskjellen oss i mellom ikke nødvendigvis bare er et pluss i boka den heller. Og det er nettopp disse problemstillingene “Elsk meg” tar utgangspunktet i da Sophie for en stund siden hadde et slags forhold til en eldre musiker på rundt 40 år. En mann med interesse for en hel del ting Sophie til da knapt hadde hørt noe om, men som hun på et tidspunkt bestemmer seg for å nærmest tvinge seg selv til å “like”.

Og i tillegg til at hun stadig mister seg selv mer og mer, ja så er det også etter hvert blitt et faktum at hun har “støtt fra seg”, skuffet og såret flere og flere av sine aller nærmeste. For hvordan ville det egentlig blitt om hun skulle spille den rollen hun flere noen uker siden hadde bestemt seg for å være ovenfor den nye “typen”, SAMTIDIG som hun skulle forsøke å gjøre bestevenninnen Fetisha tilfreds med å være den utgaven av Sophie som Fetisha er helst ville forvente å tilbringe tiden sin med? Spoiler alert: Det er spørsmål vi aldri helt får den faktiske fasiten på.

“Elsk meg” er som dere skjønner ikke først og fremst ei lita stor gladbok fra ende til annen, nei heller tvert om. For dette er i likhet med den første boka (“Forbilde”) en nokså sårbar, naken og personlig liten sak. “Elsk meg” er ei bok som ofte er noe ubehagelig å lese da den stadig river opp i en rekke litt vanskelig følelser som blant annet frustrasjon, sinne, men også empati/ sympati. Og det finnes noen lyse høydepunkter her også, men de faller stort sett fra like brått som de har poppet opp.

Og når det kommer til hvordan denne boken er skrevet, om den er god eller dårlig, ja så sier igrunnen det seg selv. Sophie er og blir et ordgeni. Man kan si mye om Sophie Elise, men å skrive – DET kan hun! I likhet med alle blogg-innleggene jeg har lest fra denne gojenta ja så er det også lite å pelle på her når det kommer til både rettskriving, humor og interessant lesestoff. Og tja, apropos humor.. Nå vil jeg igjen bare påpeke at “Elsk meg” i første omgang ikke er den morsomste leseopplevelsen man kan ha, men likevel: Det finnes noen linjer her og der som ihvertfall fikk meg til å beundre den evnen hun så absolutt har til å se det (tragi)komiske i selv det aller mørkeste og dypeste.

Alt i alt så er det bare å nok en gang ta av seg lesebrillene for den MEGET begavede rosabloggeren, forbildet, moteikonet, popstjernen, forfatterspiren, miljøforkjemperen, danseløven og alt det andre som Sophie Elise nærmest er SKAPT TIL å være. Og nå har jeg mer eller mindre bestemt meg for å slutte å rulle terning i mine anmeldelser, men for å si det sånn – “Sophie Elise – Elsk meg” A.N.B.E.F.A.L.E.S på det aller sterkeste, selv om det vil rive hjerte og sjel litt i filler mens du leser den!..

Og for de av dere som måtte lure hvordan det egentlig gikk med meg og MIN venninne – gi meg noen år så skal jeg til gjengjeld gi dere boka 😉

Stay goregeous!

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!

Skjelvet (2018)

Bildet tilhører: Fantefilm/ Nordisk Film Distribusjon

Når jeg setter meg ned med en film, et spill, eller en serie for den saks skyld så FORETREKKER jeg, ihvertfall stort sett, at det ikke er noe som minner meg sånn alt for mye om mine bekymringer og paranoia fra “den virkelige verden”. Jeg er IKKE fremmed for å simpelthen DIGGE å se folk, hus og fe gå rake veien helt ned til helvete, men da helst på en måte som ikke føles alt for virkelighetsnær. Og sånn sett kan man trygt si at når jeg i går kveld bestemte meg for å se den norske katastrofefilmen “Skjelvet” (oppfølgeren til “Bølgen” fra 2015), ja så hadde jeg allerede fra starten av noen forutsetninger som ikke lignet hovedstaden.

Allerede i begynnelsen av forrige film var Kristian Eikfjord (aka. Kristoffer Joner) en sånn passe urolig og bekymringsfull mann med en egen evne til å se katastrofer så og si over alt. Og spoiler alert! – etter at Geiranger fikk seg en liten dusj for et par år tilbake som blant annet krevde livene til flere av Kristians venner og bekjente, ja så står det ikke akkurat så mye bedre til med denne stakkaren i åpningen av “Skjelvet” heller, for å si det meeeget forsiktig. Kristian er rett og slett blitt til et skjelvende nervevrak med PSTD uten like, og på grunn av de store psykiske utfordringene han har pådratt seg så har han nå klart å dytte familien sin lengre og lengre fra seg.

Bildet tilhører: Fantefilm/ Nordisk Film Distribusjon

Kristians familie har siden sist flyttet fra Geiranger til Oslo, og ser ut til å klare seg sånn helt greit, tatt i betraktning alt det jævlige de ganske nylig har vært gjennom. Kristian derimot holder enn så lenge fremdeles til i gamlebygda, men skjebnen vil ha det til at også han tar seg turen innom Norges lille Tigerstad, om ikke så skrekkelig lenge. Og tja.. Etter at jeg først så “Bølgen” tidligere i høst så var det en liten del av meg nå som skulle ønske at noen kunne lage en litt mer idyllisk feel good-film som bygger opp igjen livene til Kristian og hans nærmeste. En viss del av meg føler så smått et behov for å se en film hvor Kristians og hans familie bare har det bra og hvor så og si ALT er bare fint og koselig. Men i stede for en slik film så har man altså valgt å lage en oppfølger hvor man river livsgrunnlaget til de forskjellige figurene enda mer sønder og sammen.

For så fort Kristian også har kommet seg til Oslo så tar det ikke lange stunden før det dukker opp et jordskjelv som ikke akkurat er for de mest pysete der ute. Bare på noen sekunder så er hele byen, uten noen unntak, totalt lagt i ruiner. Og Kristian er nok en gang den som må kjempe med alt han eier og har for å redde livene til alle de som ikke allerede har fått bein og marg knust i tusen knas. Og det vi får servert er som visse anmeldere før meg allerede har vært inne på, kanskje det aller heftigste man har sett på norsk film til nå. Og mye av det vi får se i denne filmen er faktisk ganske sammenlignbart med noe av det heftigste vi som regel bare har sett fra Hollywood til nå.

Bildet tilhører: Fantefilm/ Nordisk Film Distribusjon

Men er det en annen ting denne filmen dessverre også har “adoptert” fra de store katastrofefilmene fra utlandet, så er det en rekke klisjeer som dessverre for meg ødela litt. Og jeg skal ikke gå inn på de aller største avsløringen her, men jeg kan si såpass som at Kristian også i denne filmen er så og si den ENESTE som har en aning om hva som kommer til å skje, og til tross for en rekke advarsler til kjente og kjære, ja så blir han heller ikke denne gangen tatt ordentlig på alvor før katastrofen allerede er blitt et faktum. Muligens bare en bagatell i det store bildet, og det er ikke slik at jeg ikke forstår hvorfor filmskaperne nok en gang har valgt å gjøre det sånn, men jeg må likevel få lov til å si at det irriterer meg litt.

Men når det igjen er sagt så “dukker det opp” en scene i filmens tredje og siste del, som man godt kan si gjør at jeg tilgir “Skjelvet” for alle de småfrustrasjonene jeg kjente litt på nå og da i starten. Helt eksakt hva som skjer i den scenen tenker jeg ikke å avsløre her, men jeg kan si såpass som noen får seg en aldri så liten nedtur sånn helt mot slutten, som jeg neppe hadde vært helt forberedt på om det ikke hadde vært at noen dessverre allerede hadde spoilet denne scenen for meg for noen uker siden. En sekvens jeg har forstått flere anser som både ondskapsfull og litt unødvendig, men som jeg personlig er meget glad for at filmskaperne hadde baller nok til å lage.

Bildet tilhører: Fantefilm/ Nordisk Film Distribusjon

Og alt i alt så syns jeg, for de av dere som nå måtte være litt i tvil, at “Skjelvet” er en ganske bra film. Noe småplukk er det som sagt, men de fikk aldri bli så mange og så store at de endte opp med å rasere hele filmopplevelsen for meg. Og før jeg runder av er det tre type skapninger jeg vil gi litt ros: 1. De som har vært ansvarlige for å få raseringen av Oslo til å se så troverdig ut som overhode mulig. 2. De som har vært ansvarlige for å komponere den nervepirrende, fine og episke musikken. 3. De som har hatt ansvaret for å spille skuespill – og i den forbindelse vil jeg særlig trekke frem Kristoffer Joner, hans unge datter spilt Edith Haagenrud-Sande, og sist, men ikke minst hans (eks-?)kone/ (eks-?)kjæreste spilt av Ane Dahl Torp – kan noen please bare gi disse fantastiske overmenneskene en Oscar??

Hva er din mening om Skjelvet?

The Haunting of Hill House (2018)


Dette bildet tilhører: Netflix

I det jeg nå skriver dette innlegget har klokken ganske nylig passert fem. Det er tidlig, tidlig på morgenen (eventuelt sent på natten, alt ettersom..) og jeg burde egentlig vært til sengs, men noe har “kommet opp”. Jeg kan rett og slett ikke tillate meg å sovne inn før jeg har fått skrevet litt om Netflix sin nye storsatsing The Haunting of Hill House, som uten å overdrive er en av de fineste seriene jeg har sett på en god stund. “Okei, nå har han Aylar fått i seg for mye Cola Light igjen”. Absolutt ikke. Jeg mener det jeg akkurat skrev, og jeg skal nå etter beste evne (uten å spoile noe) gjøre et hederlig forsøk på å forklare hva og hvorfor jeg mener nettopp det.

Da jeg natt til første november begynte på episode 1 så var det med en tanke i bakhodet om at dette er en serie som flere i media har anmeldt, og omtalt som en nokså skummel serie. Og vel, akkurat den biten er nok ikke jeg helt den rette personen til å si så mye på lengre, da jeg nesten aldri blir skremt noe nevneverdig av verken filmer, serier, bøker, spill, eller musikk for den saks skyld. Men det jeg derimot kan si er at jeg forsåvidt kan se for meg at denne serien nok kan gjøre enkelte av dere som måtte være litt husredde der ute litt skjelven i både bein og marg,  da særlig om man velger å se denne serien i et mørkt rom, alene i natten.


Dette bildet tilhører: Netflix

Men jeg personlig finnes ikke spesielt husredd, så jeg kan altså ikke si at denne serien skremte meg noe nevneverdig overhode. Ikke en gang når det kom til jump scares så greide denne serien å ta meg, da dette TAKK OG LOV er en serie som knapt har benyttet seg av dette (etter min mening) utrolige billige trikset. Hashtag: Neitilunødvendigskvetting. Og slik jeg ser det så har i bunn og grunn denne serien bare en ørliten utfordring, og det er det faktum at den av “litt for mange” der ute blir omtalt som en skummel skrekkserie, mens den egentlig, ihvertfall fra mitt ståfelt, først og fremst er ment mer som en dramaserie om mellommenneskelige relasjoner, familie, vennskap og ikke minst kjærlighet. Og jo, den er krydret med enkelte elementer fra skrekkens verden, det er ikke til å komme vekk fra, men likevel er dette først og fremst en dramaserie, og ikke enn skrekkserie.


Dette bildet tilhører: Netflix

Jeg har omsider fått sett alle 10 episodene som ligger ute på Netflix til nå, og selv om jeg skal innrømme at jeg som en del andre der ute også syntes serien var litt kjedelig til å begynne med, så er jeg likevel veldig glad for at jeg fortsatte å se, og i stede for å fokusere på “mangelen av” skrekk, blod og gørr, jump scares, sjokk og fandens oldemor som mange (inkludert meg selv) i starten “forventet” litt grunnet den litt misvisende reklamen i sosiale media.. At jeg i stede gikk fra det til å heller fokusere på å bli kjent med karakterene i serien, og forholdet dem i mellom. Og som nevnt i begynnelsen på dette innlegget har jeg ingen planer om å spoile noe som helst, men det jeg kan si er at serien stadig klarte å trykke litt på den mer sentimentale delen av meg, og da særlig den delen av meg som den siste tiden har brukt en del energi på å tenke på alt jeg gjerne skulle ha gjort og sagt annerledes ovenfor diverse mennesker i livet mitt som ikke lengre er blant oss..

Hva mener dere om THOHH?


#thehauntingofhillhouse #netflix #drama #horror #skrekk #familie #vennskap #venner #kjærlighet #død #tap #sorg #relasjoner #savn #shirleyjackson #spøkelser #gjenferd #minner #serier #serie

The House Next Door

I fjor høst så begynte jeg å lese på ei novelle som jeg siden aldri helt har greid å gi sånn ordentlig slipp på, selv om det nå begynner å bli et drøyt år siden jeg leste den ferdig. Og før jeg begynte på denne novellen så hadde jeg ikke lest noe særlig i hele tatt på flere år, bortsett fra en og annen tegneserie og blogg sånn nå og da. Men når det igjen er sagt så har jeg heldigvis fått lest flere bøker sånn i ettertid, men selv om jeg mener at mye av det jeg har lest den senere tiden også har vært bra, så føler jeg likevel ikke at jeg har vært borti noe som helt kan måle seg med dette fantastiske marerittet av en destruktiv historie som jeg nå vil anbefale dere i kveld.

Og boken jeg nå sikter til er den fiktive grøsseren “The House Next Door”, som på norsk heter “Forbannelsens Hus”, og ble utgitt i 1978 av Anne Rivers Siddons. Og selv om THND altså er en fiktiv fortelling med bare fiktive karakterer så FØLES det likevel STORT SETT som en sann historie fra virkeligheten. For særlig i løpet av de første par kapitlene føles ting rimelig dagligdagse, og om jeg får lov, faktisk litt kjedelige. Og jo da, det er jo NOEN karakterer som irriterer seg litt over hverandre, og noen mer enn andre, men som likevel klarer å oppføre seg nokså siviliserte når de først “henger sammen”. Ihvertfall for det meste *kremt*.

Men.. Selv om ting altså virker nokså hverdagslig i starten, ja så er det ikke noe varer boken ut. For etter en liten stund begynner det å skje ting som uten å overdrive er nokså fucked up. Men likevel: helt frem til et viss punkt mot slutten så blir ting aldri så ekstreme at de vil føles som noe noen bare har funnet på for å skrive en god og underholdende bok. Og en annen ting som ihvertfall var med på å gjøre at JEG likte (les liker) denne boken såpass godt er det faktum at den på mange måter føles litt ut som en meget detaljert dagbok, skrevet av Colquitt Kennedy, en nokså vanlig forretningskvinne i begynnelsen av 30-årene som jeg har skjønt har et og annet felles med bokens “egentlige” forfatter..


Forfatter Anne Rivers Siddons – bildet er tatt fra: writerswrite.co.za

Og stort mer enn det vil jeg faktisk ikke si, annet enn at man etterhvert godt kan stille seg spørsmålet om hvem den EGENTLIGE hovedpersonen i “The House Next Door” faktisk er. Er bokens jeg-person Col Kennedy? Er det det ene huset i nabolaget som tittelen refererer til? ELLER kan det tenkes at det er noe annet? (eventuelt: “noen andre”)

Hvis noen der ute allerede har lest denne boken vil jeg veldig gjerne høre deres synspunkter rundt nettopp disse spørsmålene – så SKRIK gjerne ut i kommentarfeltet om dere skulle ha noen umiddelbare tanker om det! ^^

Har DU lest “The House Next Door”?


#thehousenextdoor #forbannelsenshus #anneriverssiddons #bok #krim #grøsser #horror #skrekkoggru #thriller #hus #halloween #åndenesmakt #klassiker #roman #psykiskhelse

Jigsaw (2017)

ADVARSEL: Denne filmanmeldelsen inneholder flere spoilere fra filmen “Jigsaw”, men også et par avsløringer fra de tidligere utskuddene i Saw-serien. Så har du enda ikke sett noen av disse filmene, bør kanskje du slutte å lese nå – Live or die, make your choice!..


Bildet er tatt fra: plejmo.com

Det at filmserier som stadig får “en aller siste film” plutselig får “bare en film til”, er på ingen måte noe nytt enten vi snakker action, komedier, tegnefilmer, Star Wars, eller skrekk. Og JA, jeg anser Star Wars som en helt egen greie. Og det er igrunn ikke så vanskelig å forstå. For hvis man lager et produkt som stadig gjør at pengene nærmest blir kastet etter deg, hvorfor stoppe? For til tross for at både Saw-serien og John “Jigsaw” Kramer har ligget ihvertfall sånn noen lunde begravd nå de siste syv-åtte årene, så har en og annen onkel Skrue omsider bestemt seg for å grave begge rett to opp igjen, trolig med ET eneste ønske – å få en litt tykkere lommebok.

For DET hersker det dessverre(?) lite tvil om – da det på et eller annet tidspunkt ble bestemt at “Saw”-serien skulle få sin film nummer 8, ja så var utgangspunktet NEPPE at man først og fremst var keen på å fortelle en nevneverdig god, eller original historie. Jeg sier ikke at historien i Saw VIII (aka. “Jigsaw”) nødvendigvis er dårlig, men sammenlignet med særlig Saw og Saw VI, så føles denne nye suppa litt i overkant.. Mager. Og i kjent Saw-stil er det også denne gangen flere deler i det såkalte plottet som lider en del, på lik linje med alle ofrene man blir introdusert for. Men for meg personlig så har igrunn dette ikke så mye å si da jeg først og fremst er her for underholdningsbiten. Og underholdende, det er Saw VIII “Jigsaw”, stort sett.


Bildet er tatt fra: elperiodico.com

Etter flere års “stillhet” begynner plutselig det ene liket etter det andre å hope seg opp igjen. Og når det under en obduksjon blir oppdaget at det er skåret vekk kjøtt fra en kropp i form av en puslespill-brikke blir det først diskutert om vi kan ha med å gjøre en såkalt copycat, noen fra John Kramers “fanbase”. Fordi.. Ble ikke John kuttet ganske kraftig i halsen mot slutten av Saw III? Og ble ikke Johns hjerne skåret ut i åpningssekvensen av Saw IV? Vel, i likhet med meg selv første gangen jeg så denne filmen i høst så blir plutselig også politi og presse litt usikker, og bestemmer seg for å grave opp kisten til gode, gamle John, forså å oppdage at.. Der ligger det ingen John..

Og jeg skal innrømme at Spierig-brødrene hadde meg en stund her, og at jeg fortsatt syns at den “store” plottvisten mot slutten fremdeles fungerte når jeg så filmen på nytt igjen i går, men likevel.. En særlig original tvist, det er det på ingen måte ikke. Men det fungerer helt greit i denne torturthrilleren, SELV OM det er blitt gjort noe lignende før, i et par filmer tilbake (host, host – Saw II).. Men det er igrunn ikke den “store” plottvisten med John jeg har størst problem med heller denne gangen. Det som plager meg mest er den nye samarbeidspartneren til John som vi blir introdusert for. For til tross for at John ettertrykkelig visste så mye om folk, så var han med unntak av kanskje en person, ikke særlig glup når det kom til å plukke ut sine “operasjon-assistenter”.


Bildet er tatt fra: maxim.com

For DET må jeg virkelig bare få sagt. Heller ikke Johns siste “partner in crime” ser ut til å ha satt seg sånn alt for godt inn i “regelverket” til denne “bransjen”. Og da sikter jeg særlig til selve GRUNNREGELEN om at et hvert offer skal ha et valg, og en mulighet til å faktisk kunne vinne de forskjellige “spillene” de blir mer eller mindre tvunget til å “spille”. Men igjen.. Nå har jeg aldri vært alvorlig fysisk syk, John hadde jo som kjent kreft den siste tiden han “levde”, så at det ble noe kvantitet fremfor kvalitet mot slutten.. Det kan jeg forsåvidt godta bare jeg legger til litt av den såkalte godviljen min. Det irriterer meg litt, det kommer vi ikke unna, men jeg kan akseptere det.

Ellers føler jeg også at jeg må legge til at det er gjort et par forandringer som særlig blodfansen lett vil legge merke til. For det første er dette det første kapitlet i serien som ikke er filmet i 16.9-formatet, men 21.9, altså har vi bildemessig med å gjøre en litt bredere Saw-film denne gangen. Og bredde ser det også ut som de har satset litt hardere på denne gangen også når det gjelder folk og fe. For den litt mer skitne estestikken, samt de kokain-hypre kamerabevegelsene er så godt som helt borte denne gangen. Og sist, men DESIDERT ikke minst – i “Jigsaw” har man dessverre valgt å benytte seg av dataanimasjon i mye større grad enn forgjengerne gjorde, noe som bidrar til å kvele “skrekk”-følelsen ganske betraktelig.


Bildet er tatt fra: thepopbreak.com

Det som derimot er med på å redde denne filmen for min egen del er alle fellene vi igjen blir introdusert for. For i kjent Saw-stil har man HELDIGVIS også denne gangen klart å være kreativ når det kommer til måten ofrene i “Jigsaw” skal få lide (og dø) på. Og HELDIGVIS er det fortsatt selveste Charlie Clouser som står for det LEGENDARISKE soundtracket. Og apropos legendarisk.. Det er også HELDIGVIS gromgutten selv, Tobin Bell, som fortsatt spiller John. Og for meg personlig er det altså disse tre heldigvisene som redder “Jigsaw” fra å ikke ende opp som et alt for blodfattig kadaver.

Netflix: Atypical

© Alle bilder i dette innlegget er tatt fra/tilhører Netflix

Noen ganger skjer det at man nærmest snubler over gode serier som har dukket opp fra mer eller mindre det store intet. For meg har det skjedd bare oftere og oftere nå da særlig Netflix og HBO spyr ut den ene fantastiske kvalitetsserien etter den andre. Så for å si det sånn, hvis noen i 2017 påstår at han (eller hun) har absolutt ingenting å se på så er det enten sånn at vedkommende lyver, at vedkommende er temmelig uinformert, ELLER så sliter vedkommende med det økonomiske og/ eller har dårlig nett. For man kan si mye rart om 2017, men mangel på god og bred tv-underholdning er ikke lengre et faktum. Og det er helt uavhengig av hva slags smak man måtte ha.

Nå i kveld tenkte jeg at jeg skulle ta en titt på et av Netflix sine nye satsinger, “Atypical”. En serie på totalt 8 30-minutters episoder som handler om den unge fyren Sam Gardner (spilt av Keir Gilchrist) som er autist. Hvilken diagnose det faktisk er han har innenfor det vide autisme spekteret er ikke blitt nevnt noe sted foreløpig av det jeg har sett eller hørt, og det er en mulighet at skaperne av denne serien heller ikke har “gitt han” en noe mer spesifikk diagnose, sånn for å være på den mer sikre siden når det kommer til å ikke “tråkke noen på tærne”. Men for å si det sånn, det er ikke utenkelig at Sam kan ha aspergers syndrom.

Men ja, jo. Nå har jeg altså bare sett den første episoden av denne serien, så jeg har ikke så alt for mye å si dere enda. Men det jeg derimot KAN si er at jeg liker det jeg har sett til nå ganske så godt. Jeg kjenner meg en god del igjen i noe av det som Sam har å stri med, samtidig som det også er et og annet som jeg ikke kjenner meg like mye igjen i. Men enn så lenge er det ingenting jeg ikke kjenner meg igjen i i hele tatt. Den største forskjellen jeg har plukket opp hittil er nok at jeg er flinkere til å forstå når folk bruker humor, sarkasme og ironi enn det Sam er i stand til foreløpig i serien. Samt at jeg tuller og er sarkastisk en hel del selv, noe Sam ihvertfall foreløpig ikke har begynt med.

Alt i alt likte jeg episode 1 veldig godt og jeg gleder meg til å kunne gå løs på de syv resterende episodene. Jeg liker de aller fleste av karakterene som jeg har blitt introdusert for til nå, og det er ikke bare Sam jeg kan relatere til der og da for å si det sånn. Nei, kort fortalt så syns jeg at Atypical har et flott og fargerikt karakter-galleri, og jeg er spent på hva som vil skje med disse forskjellige skikkelsene etterhvert som jeg kommer meg lengre i serien. Jeg bryr meg om de aller fleste, så der har jeg ingenting å utsette.

Ah, også var det en ting til jeg gjerne vil nevne. Hovedpersonen Sam har som sagt en eller annen diagnose innenfor autismen. Nå er det ikke første gang at en film eller serie har med en karakter som er autistisk, og i veldig mange filmer eller serier med en og annen autistisk karakter så har gjerne disse skikkelsene en tendens til å fremstå veldig stereotypiske. Det føler jeg derimot ikke er tilfellet her da jeg som sagt kan relatere til Sam på mer enn bare en måte, for å si det sånn.

Så ja, hvis du skulle ha litt tid til overs og du har Netflix tilgjengelig så vil jeg så absolutt anbefale dere å gi Atypcal en sjanse, enten dere har en eller annen diagnose innenfor autismen selv, dere kjenner noen som er autistisk, eller dere ganske enkelt bare setter pris på gode og flotte serier.

Har du sett Atypical?

The Autopsy of Jane Doe (2016)

Det er ikke alt for ofte jeg kan si at jeg faktisk blir overrasket over skrekkfilmer lengre, spesielt ikke i positiv forstand. Jeg har for lengst ramlet ut av tellinga når det kommer til hvor mange filmer jeg har sett, men for å si det sånn – jeg har sett mange. Veldig mange.. Så når jeg nå bestemte meg for å sette meg ned for å se “The Autopsy of Jane Doe” så var ikke forventningene så alt for høye. Jeg tenkte at nå skulle jeg få servert nok en historie jeg har blitt fortalt før, bare med litt andre folk, kanskje en litt annen vinkling også videre. Men sannheten er.. Det viste seg fort at jeg hadde tatt feil.


© Bildet er tatt fra bloody-disgusting.com

I begynnelsen blir vi først tvunget til å ta noen steg gjennom det som trygt kan kalles for et massakrert hjem. Likene ligger strødd litt sånn rundt om kring, ganske så synlige for politiet som akkurat har kommet dit for å etterforske hva som kan ha skjedd. En hel familie ligger altså død i sitt eget hjem, men i kjelleren finner politiet etterhvert enda et lik (spilt av Olwen Catherine Kelly), delvis begravd – en kvinne vi aldri helt får vite den sanne identiteten til, en kvinne som vi “inntil videre” får nøye oss med å kalle for “Jane Doe”.

Etter en kort stund blir alle likene fraktet til likhuset hvor vi så blir introdusert for den eldre herremannen Tommy Alden (spilt av Brian Cox), samt hans sønn Austin (Emile Hirsch), som begge jobber der. Vi blir også såvidt det er presentert for Austins kjæreste Emma (spilt av Ophelia Lovibond), samt sheriffen Burke (spilt av Michael McElhatton), men stort sett så er det far og sønn Alden vi skal tilbringe mest tid med i løpet av de neste 80 minuttene. Ja, også “Jane” da..


© Bildet er tatt fra bloody-disgusting.com

Når jeg først skal anbefale noen en film pleier jeg stort sett å fortelle folk litt om hva den handler om. Det skulle jeg gjerne også gjort her hadde det ikke vært for at desto mer jeg sier om plottet, desto mer risikerer jeg å legge en viss demper for de forskjellige overraskelsene denne herligheten har å by på. Så DERFOR mine damer og herrer er alt jeg vil si om plott og story-Line for denne gang følgende: “Jane Doe” er ikke et lik lik alle andre lik. Hun er derimot et ganske likandes lik, ihvertfall om man LIKer litt av de samle skumle tingene som meg selv. Sånn – ingen flere lik-metaforer på meg i dag!..

I den senere tid har jeg stadig utviklet en mer og mer utålmodig sjel når det kommer til film-titting. Men for å si det sånn, det var ikke noe problem her. For så fort man er blitt introdusert for “Jane Doe”, ja så er det ingen vei tilbake. Dette er nemlig en film som er skremmende godt laget på faktisk alle plan. Den har en meget original historie, noe som er både godt gjort og ikke alt for vanlig lengre særlig innenfor skrekk-sjangeren. Den byr på den ene etter den andre meget godt fotograferte og regisserte sekvensen, skuespillerne er nærmest som tatt ut av himmelen, og den har et soundtrack som mildt sagt er helvetes tilfredsstillende.


© Bildet er tatt fra bloody-disgusting.com


© Bildet er tatt fra bloody-disgusting.com

Ah, ja også var det en liten ting til sånn apropos regien – nevnte jeg i ste at det er vår egen André Øvredal (kanskje mest kjent for “Trolljegeren” (2010)) som har stått for akkurat den jobben? Ikke? Vel, NÅ har jeg ihvertfall gjort det. Og for å si det sånn: André Øvredal har virkelig noen beundringsverdige talenter, og forhåpentligvis en meget lys fremtid i vente. En mann vi neppe har sett eller hørt det siste fra, for å si det på det slik. Så.. Da ser jeg egentlig ingen grunn til å si noe mer, annet enn at hvis du som meg har sansen for litt skumle (og delvis morbide) filmer så er simpelthen dette en gullperle du bare MÅ feste fast til perlebåndet ditt.

stay goregeous 


#theautopsyofjanedoe #skrekk #horror #skrekkfilm #andreøvredal #trolljegeren #morbid #lik #briancox #emilehirsh #olwencatherinekelly #død #supernatural #overnaturlig #likhus #gru

Hush (2016)


© Bildet er tatt fra eclecticpop.com

Frykten for å bli offer for innbrudd tror jeg er noe mer eller mindre alle har kjent på en eller annen gang i løpet av et voksent liv. Jeg skal ihvertfall ikke lyve, jeg har absolutt mine øyeblikk sånn der og da hvor jeg sitter og føler på hvor ubehagelig tanken på at noen kan bryte seg inn i leiligheten min faktisk kan være. Da særlig etter å ha lest en og annen rykkende fersk artikkel hvor selv et av de mest sikrede hjemmene der ute har blitt tredd inn i av frekke innbruddstyver.

Men det er ikke bare nyhetsmedia som vet å skremme folk når det kommer til dette temaet. Dette har nemlig lenge også vært et plott som den mer fiksjonelle verden har forsøkt seg på, dog med et noe vekslende hell.


© Bildet er tatt fra a-zhorror.com


© Bildet er tatt fra popcornoncouch.com

Den nokså nye skrekk/thrilleren Hush er deriblant de som etter min mening virkelig har fått det til. En fantastisk spennende og nervepirrende film som virkelig beviser at man ikke behøver å ha et kjempestort budsjett for å gjøre en film bra, eller unødvendige mengder med blod og jump scares for å gjøre den skummel.

Vi blir her svært tidlig introdusert for den døvstumme forfatteren Maddie (spilt av Kate Siegel), en kvinne som man fort forstår nok har vendt seg til å klare seg best mulig på egen hånd for en god stund siden. For uten å spoile for mye kan jeg røpe såpass som at han kødden av en innbruddstyv (spilt av John Gallagher Jr.) som dukker opp etterhvert vil få erfare at selv om Maddie er ei dame som verken kan høre eller snakke for seg, så er ikke det det samme som at hun er et lett offer.


© Bildet er tatt fra rockpaperhatchet.com

Stort mer enn dette er det egentlig ikke å si, og jeg vil ikke fortelle dere noe særlig mer heller, annet enn at dette viste seg tidlig å bli en film som skulle overraske meg positivt. Hush er kort fortalt en film som klarer å være både spennende og skummel uten at den roper BØ i trynet på deg ørten førti tusen ganger. I tillegg så tror jeg på det jeg “opplever”. Det er som med alt annet også noe å ta tak i her, men i det store bildet er de tingene så små at de bare blir ubetydelige bagateller.

Har du lyst til å se en realistisk skrekkfilm/ thriller som er både spennende og småskummel uten å ha misbrukt den alt for lettvinte og nærmest oppbrukte “blod, gørr og 10 tonn med døve jump scares”-metoden? Se Hush, rett og slett fordi dette er en film som klarer seg kriminelt godt på egenhånd.

Stay goregeous!