Skjelvet (2018)


Bildet tilhører: Fantefilm/ Nordisk Film Distribusjon

Når jeg setter meg ned med en film, et spill, eller en serie for den saks skyld så FORETREKKER jeg, ihvertfall stort sett, at det ikke er noe som minner meg sånn alt for mye om mine bekymringer og paranoia fra “den virkelige verden”. Jeg er IKKE fremmed for å simpelthen DIGGE å se folk, hus og fe gå rake veien helt ned til helvete, men da helst på en måte som ikke føles alt for virkelighetsnær. Og sånn sett kan man trygt si at når jeg i går kveld bestemte meg for å se den norske katastrofefilmen “Skjelvet” (oppfølgeren til “Bølgen” fra 2015), ja så hadde jeg allerede fra starten av noen forutsetninger som ikke lignet hovedstaden.

Allerede i begynnelsen av forrige film var Kristian Eikfjord (aka. Kristoffer Joner) en sånn passe urolig og bekymringsfull mann med en egen evne til å se katastrofer så og si over alt. Og spoiler alert! – etter at Geiranger fikk seg en liten dusj for et par år tilbake som blant annet krevde livene til flere av Kristians venner og bekjente, ja så står det ikke akkurat så mye bedre til med denne stakkaren i åpningen av “Skjelvet” heller, for å si det meeeget forsiktig. Kristian er rett og slett blitt til et skjelvende nervevrak med PSTD uten like, og på grunn av de store psykiske utfordringene han har pådratt seg så har han nå klart å dytte familien sin lengre og lengre fra seg.


Bildet tilhører: Fantefilm/ Nordisk Film Distribusjon

Kristians familie har siden sist flyttet fra Geiranger til Oslo, og ser ut til å klare seg sånn helt greit, tatt i betraktning alt det jævlige de ganske nylig har vært gjennom. Kristian derimot holder enn så lenge fremdeles til i gamlebygda, men skjebnen vil ha det til at også han tar seg turen innom Norges lille Tigerstad, om ikke så skrekkelig lenge. Og tja.. Etter at jeg først så “Bølgen” tidligere i høst så var det en liten del av meg nå som skulle ønske at noen kunne lage en litt mer idyllisk feel good-film som bygger opp igjen livene til Kristian og hans nærmeste. En viss del av meg føler så smått et behov for å se en film hvor Kristians og hans familie bare har det bra og hvor så og si ALT er bare fint og koselig. Men i stede for en slik film så har man altså valgt å lage en oppfølger hvor man river livsgrunnlaget til de forskjellige figurene enda mer sønder og sammen.

For så fort Kristian også har kommet seg til Oslo så tar det ikke lange stunden før det dukker opp et jordskjelv som ikke akkurat er for de mest pysete der ute. Bare på noen sekunder så er hele byen, uten noen unntak, totalt lagt i ruiner. Og Kristian er nok en gang den som må kjempe med alt han eier og har for å redde livene til alle de som ikke allerede har fått bein og marg knust i tusen knas. Og det vi får servert er som visse anmeldere før meg allerede har vært inne på, kanskje det aller heftigste man har sett på norsk film til nå. Og mye av det vi får se i denne filmen er faktisk ganske sammenlignbart med noe av det heftigste vi som regel bare har sett fra Hollywood til nå.

Bildet tilhører: Fantefilm/ Nordisk Film Distribusjon

Men er det en annen ting denne filmen dessverre også har “adoptert” fra de store katastrofefilmene fra utlandet, så er det en rekke klisjeer som dessverre for meg ødela litt. Og jeg skal ikke gå inn på de aller største avsløringen her, men jeg kan si såpass som at Kristian også i denne filmen er så og si den ENESTE som har en aning om hva som kommer til å skje, og til tross for en rekke advarsler til kjente og kjære, ja så blir han heller ikke denne gangen tatt ordentlig på alvor før katastrofen allerede er blitt et faktum. Muligens bare en bagatell i det store bildet, og det er ikke slik at jeg ikke forstår hvorfor filmskaperne nok en gang har valgt å gjøre det sånn, men jeg må likevel få lov til å si at det irriterer meg litt.

Men når det igjen er sagt så “dukker det opp” en scene i filmens tredje og siste del, som man godt kan si gjør at jeg tilgir “Skjelvet” for alle de småfrustrasjonene jeg kjente litt på nå og da i starten. Helt eksakt hva som skjer i den scenen tenker jeg ikke å avsløre her, men jeg kan si såpass som noen får seg en aldri så liten nedtur sånn helt mot slutten, som jeg neppe hadde vært helt forberedt på om det ikke hadde vært at noen dessverre allerede hadde spoilet denne scenen for meg for noen uker siden. En sekvens jeg har forstått flere anser som både ondskapsfull og litt unødvendig, men som jeg personlig er meget glad for at filmskaperne hadde baller nok til å lage.

Bildet tilhører: Fantefilm/ Nordisk Film Distribusjon

Og alt i alt så syns jeg, for de av dere som nå måtte være litt i tvil, at “Skjelvet” er en ganske bra film. Noe småplukk er det som sagt, men de fikk aldri bli så mange og så store at de endte opp med å rasere hele filmopplevelsen for meg. Og før jeg runder av er det tre type skapninger jeg vil gi litt ros: 1. De som har vært ansvarlige for å få raseringen av Oslo til å se så troverdig ut som overhode mulig. 2. De som har vært ansvarlige for å komponere den nervepirrende, fine og episke musikken. 3. De som har hatt ansvaret for å spille skuespill – og i den forbindelse vil jeg særlig trekke frem Kristoffer Joner, hans unge datter spilt Edith Haagenrud-Sande, og sist, men ikke minst hans (eks-?)kone/ (eks-?)kjæreste spilt av Ane Dahl Torp – kan noen please bare gi disse fantastiske overmenneskene en Oscar??

Hva er din mening om Skjelvet?

The Haunting of Hill House (2018)


Dette bildet tilhører: Netflix

I det jeg nå skriver dette innlegget har klokken ganske nylig passert fem. Det er tidlig, tidlig på morgenen (eventuelt sent på natten, alt ettersom..) og jeg burde egentlig vært til sengs, men noe har “kommet opp”. Jeg kan rett og slett ikke tillate meg å sovne inn før jeg har fått skrevet litt om Netflix sin nye storsatsing The Haunting of Hill House, som uten å overdrive er en av de fineste seriene jeg har sett på en god stund. “Okei, nå har han Aylar fått i seg for mye Cola Light igjen”. Absolutt ikke. Jeg mener det jeg akkurat skrev, og jeg skal nå etter beste evne (uten å spoile noe) gjøre et hederlig forsøk på å forklare hva og hvorfor jeg mener nettopp det.

Da jeg natt til første november begynte på episode 1 så var det med en tanke i bakhodet om at dette er en serie som flere i media har anmeldt, og omtalt som en nokså skummel serie. Og vel, akkurat den biten er nok ikke jeg helt den rette personen til å si så mye på lengre, da jeg nesten aldri blir skremt noe nevneverdig av verken filmer, serier, bøker, spill, eller musikk for den saks skyld. Men det jeg derimot kan si er at jeg forsåvidt kan se for meg at denne serien nok kan gjøre enkelte av dere som måtte være litt husredde der ute litt skjelven i både bein og marg,  da særlig om man velger å se denne serien i et mørkt rom, alene i natten.


Dette bildet tilhører: Netflix

Men jeg personlig finnes ikke spesielt husredd, så jeg kan altså ikke si at denne serien skremte meg noe nevneverdig overhode. Ikke en gang når det kom til jump scares så greide denne serien å ta meg, da dette TAKK OG LOV er en serie som knapt har benyttet seg av dette (etter min mening) utrolige billige trikset. Hashtag: Neitilunødvendigskvetting. Og slik jeg ser det så har i bunn og grunn denne serien bare en ørliten utfordring, og det er det faktum at den av “litt for mange” der ute blir omtalt som en skummel skrekkserie, mens den egentlig, ihvertfall fra mitt ståfelt, først og fremst er ment mer som en dramaserie om mellommenneskelige relasjoner, familie, vennskap og ikke minst kjærlighet. Og jo, den er krydret med enkelte elementer fra skrekkens verden, det er ikke til å komme vekk fra, men likevel er dette først og fremst en dramaserie, og ikke enn skrekkserie.


Dette bildet tilhører: Netflix

Jeg har omsider fått sett alle 10 episodene som ligger ute på Netflix til nå, og selv om jeg skal innrømme at jeg som en del andre der ute også syntes serien var litt kjedelig til å begynne med, så er jeg likevel veldig glad for at jeg fortsatte å se, og i stede for å fokusere på “mangelen av” skrekk, blod og gørr, jump scares, sjokk og fandens oldemor som mange (inkludert meg selv) i starten “forventet” litt grunnet den litt misvisende reklamen i sosiale media.. At jeg i stede gikk fra det til å heller fokusere på å bli kjent med karakterene i serien, og forholdet dem i mellom. Og som nevnt i begynnelsen på dette innlegget har jeg ingen planer om å spoile noe som helst, men det jeg kan si er at serien stadig klarte å trykke litt på den mer sentimentale delen av meg, og da særlig den delen av meg som den siste tiden har brukt en del energi på å tenke på alt jeg gjerne skulle ha gjort og sagt annerledes ovenfor diverse mennesker i livet mitt som ikke lengre er blant oss..

Hva mener dere om THOHH?


#thehauntingofhillhouse #netflix #drama #horror #skrekk #familie #vennskap #venner #kjærlighet #død #tap #sorg #relasjoner #savn #shirleyjackson #spøkelser #gjenferd #minner #serier #serie

Jigsaw (2017)

ADVARSEL: Denne filmanmeldelsen inneholder flere spoilere fra filmen “Jigsaw”, men også et par avsløringer fra de tidligere utskuddene i Saw-serien. Så har du enda ikke sett noen av disse filmene, bør kanskje du slutte å lese nå – Live or die, make your choice!..


Bildet er tatt fra: plejmo.com

Det at filmserier som stadig får “en aller siste film” plutselig får “bare en film til”, er på ingen måte noe nytt enten vi snakker action, komedier, tegnefilmer, Star Wars, eller skrekk. Og JA, jeg anser Star Wars som en helt egen greie. Og det er igrunn ikke så vanskelig å forstå. For hvis man lager et produkt som stadig gjør at pengene nærmest blir kastet etter deg, hvorfor stoppe? For til tross for at både Saw-serien og John “Jigsaw” Kramer har ligget ihvertfall sånn noen lunde begravd nå de siste syv-åtte årene, så har en og annen onkel Skrue omsider bestemt seg for å grave begge rett to opp igjen, trolig med ET eneste ønske – å få en litt tykkere lommebok.

For DET hersker det dessverre(?) lite tvil om – da det på et eller annet tidspunkt ble bestemt at “Saw”-serien skulle få sin film nummer 8, ja så var utgangspunktet NEPPE at man først og fremst var keen på å fortelle en nevneverdig god, eller original historie. Jeg sier ikke at historien i Saw VIII (aka. “Jigsaw”) nødvendigvis er dårlig, men sammenlignet med særlig Saw og Saw VI, så føles denne nye suppa litt i overkant.. Mager. Og i kjent Saw-stil er det også denne gangen flere deler i det såkalte plottet som lider en del, på lik linje med alle ofrene man blir introdusert for. Men for meg personlig så har igrunn dette ikke så mye å si da jeg først og fremst er her for underholdningsbiten. Og underholdende, det er Saw VIII “Jigsaw”, stort sett.


Bildet er tatt fra: elperiodico.com

Etter flere års “stillhet” begynner plutselig det ene liket etter det andre å hope seg opp igjen. Og når det under en obduksjon blir oppdaget at det er skåret vekk kjøtt fra en kropp i form av en puslespill-brikke blir det først diskutert om vi kan ha med å gjøre en såkalt copycat, noen fra John Kramers “fanbase”. Fordi.. Ble ikke John kuttet ganske kraftig i halsen mot slutten av Saw III? Og ble ikke Johns hjerne skåret ut i åpningssekvensen av Saw IV? Vel, i likhet med meg selv første gangen jeg så denne filmen i høst så blir plutselig også politi og presse litt usikker, og bestemmer seg for å grave opp kisten til gode, gamle John, forså å oppdage at.. Der ligger det ingen John..

Og jeg skal innrømme at Spierig-brødrene hadde meg en stund her, og at jeg fortsatt syns at den “store” plottvisten mot slutten fremdeles fungerte når jeg så filmen på nytt igjen i går, men likevel.. En særlig original tvist, det er det på ingen måte ikke. Men det fungerer helt greit i denne torturthrilleren, SELV OM det er blitt gjort noe lignende før, i et par filmer tilbake (host, host – Saw II).. Men det er igrunn ikke den “store” plottvisten med John jeg har størst problem med heller denne gangen. Det som plager meg mest er den nye samarbeidspartneren til John som vi blir introdusert for. For til tross for at John ettertrykkelig visste så mye om folk, så var han med unntak av kanskje en person, ikke særlig glup når det kom til å plukke ut sine “operasjon-assistenter”.


Bildet er tatt fra: maxim.com

For DET må jeg virkelig bare få sagt. Heller ikke Johns siste “partner in crime” ser ut til å ha satt seg sånn alt for godt inn i “regelverket” til denne “bransjen”. Og da sikter jeg særlig til selve GRUNNREGELEN om at et hvert offer skal ha et valg, og en mulighet til å faktisk kunne vinne de forskjellige “spillene” de blir mer eller mindre tvunget til å “spille”. Men igjen.. Nå har jeg aldri vært alvorlig fysisk syk, John hadde jo som kjent kreft den siste tiden han “levde”, så at det ble noe kvantitet fremfor kvalitet mot slutten.. Det kan jeg forsåvidt godta bare jeg legger til litt av den såkalte godviljen min. Det irriterer meg litt, det kommer vi ikke unna, men jeg kan akseptere det.

Ellers føler jeg også at jeg må legge til at det er gjort et par forandringer som særlig blodfansen lett vil legge merke til. For det første er dette det første kapitlet i serien som ikke er filmet i 16.9-formatet, men 21.9, altså har vi bildemessig med å gjøre en litt bredere Saw-film denne gangen. Og bredde ser det også ut som de har satset litt hardere på denne gangen også når det gjelder folk og fe. For den litt mer skitne estestikken, samt de kokain-hypre kamerabevegelsene er så godt som helt borte denne gangen. Og sist, men DESIDERT ikke minst – i “Jigsaw” har man dessverre valgt å benytte seg av dataanimasjon i mye større grad enn forgjengerne gjorde, noe som bidrar til å kvele “skrekk”-følelsen ganske betraktelig.


Bildet er tatt fra: thepopbreak.com

Det som derimot er med på å redde denne filmen for min egen del er alle fellene vi igjen blir introdusert for. For i kjent Saw-stil har man HELDIGVIS også denne gangen klart å være kreativ når det kommer til måten ofrene i “Jigsaw” skal få lide (og dø) på. Og HELDIGVIS er det fortsatt selveste Charlie Clouser som står for det LEGENDARISKE soundtracket. Og apropos legendarisk.. Det er også HELDIGVIS gromgutten selv, Tobin Bell, som fortsatt spiller John. Og for meg personlig er det altså disse tre heldigvisene som redder “Jigsaw” fra å ikke ende opp som et alt for blodfattig kadaver.

The Autopsy of Jane Doe (2016)

Det er ikke alt for ofte jeg kan si at jeg faktisk blir overrasket over skrekkfilmer lengre, spesielt ikke i positiv forstand. Jeg har for lengst ramlet ut av tellinga når det kommer til hvor mange filmer jeg har sett, men for å si det sånn – jeg har sett mange. Veldig mange.. Så når jeg nå bestemte meg for å sette meg ned for å se “The Autopsy of Jane Doe” så var ikke forventningene så alt for høye. Jeg tenkte at nå skulle jeg få servert nok en historie jeg har blitt fortalt før, bare med litt andre folk, kanskje en litt annen vinkling også videre. Men sannheten er.. Det viste seg fort at jeg hadde tatt feil.


© Bildet er tatt fra bloody-disgusting.com

I begynnelsen blir vi først tvunget til å ta noen steg gjennom det som trygt kan kalles for et massakrert hjem. Likene ligger strødd litt sånn rundt om kring, ganske så synlige for politiet som akkurat har kommet dit for å etterforske hva som kan ha skjedd. En hel familie ligger altså død i sitt eget hjem, men i kjelleren finner politiet etterhvert enda et lik (spilt av Olwen Catherine Kelly), delvis begravd – en kvinne vi aldri helt får vite den sanne identiteten til, en kvinne som vi “inntil videre” får nøye oss med å kalle for “Jane Doe”.

Etter en kort stund blir alle likene fraktet til likhuset hvor vi så blir introdusert for den eldre herremannen Tommy Alden (spilt av Brian Cox), samt hans sønn Austin (Emile Hirsch), som begge jobber der. Vi blir også såvidt det er presentert for Austins kjæreste Emma (spilt av Ophelia Lovibond), samt sheriffen Burke (spilt av Michael McElhatton), men stort sett så er det far og sønn Alden vi skal tilbringe mest tid med i løpet av de neste 80 minuttene. Ja, også “Jane” da..


© Bildet er tatt fra bloody-disgusting.com

Når jeg først skal anbefale noen en film pleier jeg stort sett å fortelle folk litt om hva den handler om. Det skulle jeg gjerne også gjort her hadde det ikke vært for at desto mer jeg sier om plottet, desto mer risikerer jeg å legge en viss demper for de forskjellige overraskelsene denne herligheten har å by på. Så DERFOR mine damer og herrer er alt jeg vil si om plott og story-Line for denne gang følgende: “Jane Doe” er ikke et lik lik alle andre lik. Hun er derimot et ganske likandes lik, ihvertfall om man LIKer litt av de samle skumle tingene som meg selv. Sånn – ingen flere lik-metaforer på meg i dag!..

I den senere tid har jeg stadig utviklet en mer og mer utålmodig sjel når det kommer til film-titting. Men for å si det sånn, det var ikke noe problem her. For så fort man er blitt introdusert for “Jane Doe”, ja så er det ingen vei tilbake. Dette er nemlig en film som er skremmende godt laget på faktisk alle plan. Den har en meget original historie, noe som er både godt gjort og ikke alt for vanlig lengre særlig innenfor skrekk-sjangeren. Den byr på den ene etter den andre meget godt fotograferte og regisserte sekvensen, skuespillerne er nærmest som tatt ut av himmelen, og den har et soundtrack som mildt sagt er helvetes tilfredsstillende.


© Bildet er tatt fra bloody-disgusting.com


© Bildet er tatt fra bloody-disgusting.com

Ah, ja også var det en liten ting til sånn apropos regien – nevnte jeg i ste at det er vår egen André Øvredal (kanskje mest kjent for “Trolljegeren” (2010)) som har stått for akkurat den jobben? Ikke? Vel, NÅ har jeg ihvertfall gjort det. Og for å si det sånn: André Øvredal har virkelig noen beundringsverdige talenter, og forhåpentligvis en meget lys fremtid i vente. En mann vi neppe har sett eller hørt det siste fra, for å si det på det slik. Så.. Da ser jeg egentlig ingen grunn til å si noe mer, annet enn at hvis du som meg har sansen for litt skumle (og delvis morbide) filmer så er simpelthen dette en gullperle du bare MÅ feste fast til perlebåndet ditt.

stay goregeous 


#theautopsyofjanedoe #skrekk #horror #skrekkfilm #andreøvredal #trolljegeren #morbid #lik #briancox #emilehirsh #olwencatherinekelly #død #supernatural #overnaturlig #likhus #gru

Hush (2016)


© Bildet er tatt fra eclecticpop.com

Frykten for å bli offer for innbrudd tror jeg er noe mer eller mindre alle har kjent på en eller annen gang i løpet av et voksent liv. Jeg skal ihvertfall ikke lyve, jeg har absolutt mine øyeblikk sånn der og da hvor jeg sitter og føler på hvor ubehagelig tanken på at noen kan bryte seg inn i leiligheten min faktisk kan være. Da særlig etter å ha lest en og annen rykkende fersk artikkel hvor selv et av de mest sikrede hjemmene der ute har blitt tredd inn i av frekke innbruddstyver.

Men det er ikke bare nyhetsmedia som vet å skremme folk når det kommer til dette temaet. Dette har nemlig lenge også vært et plott som den mer fiksjonelle verden har forsøkt seg på, dog med et noe vekslende hell.


© Bildet er tatt fra a-zhorror.com


© Bildet er tatt fra popcornoncouch.com

Den nokså nye skrekk/thrilleren Hush er deriblant de som etter min mening virkelig har fått det til. En fantastisk spennende og nervepirrende film som virkelig beviser at man ikke behøver å ha et kjempestort budsjett for å gjøre en film bra, eller unødvendige mengder med blod og jump scares for å gjøre den skummel.

Vi blir her svært tidlig introdusert for den døvstumme forfatteren Maddie (spilt av Kate Siegel), en kvinne som man fort forstår nok har vendt seg til å klare seg best mulig på egen hånd for en god stund siden. For uten å spoile for mye kan jeg røpe såpass som at han kødden av en innbruddstyv (spilt av John Gallagher Jr.) som dukker opp etterhvert vil få erfare at selv om Maddie er ei dame som verken kan høre eller snakke for seg, så er ikke det det samme som at hun er et lett offer.


© Bildet er tatt fra rockpaperhatchet.com

Stort mer enn dette er det egentlig ikke å si, og jeg vil ikke fortelle dere noe særlig mer heller, annet enn at dette viste seg tidlig å bli en film som skulle overraske meg positivt. Hush er kort fortalt en film som klarer å være både spennende og skummel uten at den roper BØ i trynet på deg ørten førti tusen ganger. I tillegg så tror jeg på det jeg “opplever”. Det er som med alt annet også noe å ta tak i her, men i det store bildet er de tingene så små at de bare blir ubetydelige bagateller.

Har du lyst til å se en realistisk skrekkfilm/ thriller som er både spennende og småskummel uten å ha misbrukt den alt for lettvinte og nærmest oppbrukte “blod, gørr og 10 tonn med døve jump scares”-metoden? Se Hush, rett og slett fordi dette er en film som klarer seg kriminelt godt på egenhånd.

Stay goregeous!

Burlesque (2010)


© Bildet er tatt fra wallpaperswide.com

Sånn! Da har jeg omsider fått sett den jeg også. Har tenkt på å gjøre det i et par år nå, men så har det alltid vært et eller annet som har gjort at jeg rett og slett bare ikke har tatt den ut fra kjøla. Fordommer etc. etc. Men NÅ har jeg endelig fått skjerpet meg, nå har endelig også jeg sett Burlesque – og pris den søte, nusselige synder for det.

For ja, jeg har hatt noen smålige fordommer: “Næh, jeg tror bare ikke den er meg”, “jeg er egentlig ikke så fan av hun derre Cher, jeg”, “filmen passer ikke helt til det mørke imaget (les fasaden) jeg prøver å opprettholde”, og bla, bla, bla. For det første – det finnes vel egentlig ingen ting som er 100% meg. 2: Jeg er fortsatt ikke Chers ivrigste tilhenger, men jeg har samtidig ikke EGENTLIG noe i mot henne, pluss at hun faktisk var kul i denne filmen her. Og for det tredje – fasader er for feiginger som har noe å skjule. Jeg har strengt talt ikke det, og jeg vil ikke være en feiging.


© Bildet er tatt fra filmweb.no


© Bildet er tatt fra filmweb.no

Deeeerfor sier jeg det nå rett ut som det er. Jeg liker Burlesque. Når jeg først hadde fått satt på filmen tok det meg ikke lang tid å komme til denne erkjennelsen i hele tatt. For jeg mener.. Hva er det å ikke like? Filmen er stappfull av pene jenter. Den byr på det ene fortreffelige musikknummeret etter det andre, og sangene er også ganske likbare. En av de er forresten en slags remix av Marilyn Mansons tidløse “The Beautiful People“. Historien er sånn helt grei, den målbandt meg ikke fast til limpinnen, men den funket. Cher skal jeg innrømme at jeg faktisk syns var både flott og kul, og Christina Aguilera klarte nesten å bli mitt aller nyeste crush. Åh, ja, også er filmen attpå til morsom fra tid til annen. Og gøyal, og fin, og koselig, romantisk, awesome, og ja, generelt ganske bra.


© Bildet er tatt fra filmweb.no


© Bildet er tatt fra filmweb.no

Dette burde være kjent for de aller fleste som nå har hatt den minste lille interesse til å lese helt ned til denne linjen av anmeldelsen, men i tilfelle noen likevel ikke skulle vite det eller være inne på tanken – Burlesque er en musikal. Og for dere som har fulgt meg en stund er jeg ikke helt fremmed for denne sjangeren selv om det neppe er det første folk flest forbinder meg med. Jeg har foreksempel sett The Rocky Horror Picture Show (1975) hele ti ganger, og samtlige av låtene fra den (altså Rocky Horror) er faktisk blant de 20 mest spilte sangene på ipoden min hvor det i skrivende stund ligger totalt.. 8851 sanger. Såeh, jeg kan absolutt like en og annen musikal, hvis jeg bare vil.. Og attpåtil våger å innrømme det.

Nå skal det sies. Til tross for at jeg nå altså liker Burlesque ganske godt og mest sannsynlig kommer til å høre gjennom flere av sangene fra filmen når jeg om ikke alt for lenge tar meg en tur utenfor huset har den likevel ikke klart å toppe denne sjanger-listen helt da Rocky Horror fortsatt erobrer den etterlengtede tronen. Men vi skal ikke se bort i fra at hvis den gode gamle rockemusikalen fra de gode, gamle 70-årene av en eller grunn skulle “dø ut”, at Burlesque da en eller annen gang KANSKJE skulle klare å ta over. Eller for å si det rett ut, uten litt færre, sære metaforer. Burlesque er nå på en god tredjeplass av alle musikaler jeg har sett til per dags dato (Hotel Cæsar – episode 3000 ligger på 2. plass).


© Bildet er tatt fra filmweb.no

Så ja, jeg likte filmen ganske godt. Jeg koste meg gjennom nesten hele, jeg hadde knapt blikket rettet mot andre steder enn tv-skjermen i begge de knappe to timene filmen varte, og muligheten for at jeg kommer til å unne meg et par gjensyn med den i en ikke så alt for fjern fremtid er regnet som ganske stor. Sånn, da har jeg fått det ut av verden. Nå har jeg nok en gang en dirty, liten hemmelighet mindre, og min lille, rosa verden er atter en gang litt lettere å puste i.

Vi reblogges!

Unfriended (2014)


© Bildet er tatt fra filmweb.no

Det begynner å bli en stund siden jeg ble noe særlig “skremt” av en skrekkfilm nå. Med mindre vi trekker i fra It Follows i det store regnestykket kan det se ut antallet filmer som har påvirket meg på andre måter enn at de bare har fått meg til å skvette litt rett og slett har vært på 0 de siste 2-3 årene.

Men nå i natt (denne linjen blir/ ble skrevet 20. august 2016 kl. 05.15) har det skjedd igjen. Jeg har akkurat sett Unfriended, og selv om jeg har en følelse av at den vil gå noe i glemmeboka om et par uker så er det likevel en film som fikk meg til å tenke og føle på litt andre måter enn hva jeg ellers har gjort mens jeg har sett andre filmer fra denne sjangeren de siste årene.

Noe av det som for min del gjør at denne filmen nå har klart å påvirke meg litt ekstra enn hva jeg normalt ville blitt er det faktum at så og si hele sulamitten foregår på en dataskjerm, særlig Facebook, Spotify og Skype er blitt meget godt reklamert for denne gangen. Og er det et sted jeg har tilbragt en god del tid med venner på for en tid tilbake så er det Skype. 


© Bildet er tatt fra filmweb.no


© Bildet er tatt fra filmweb.no

I løpet av de aller første minuttene får vi sett en ganske så uhyggelig video fra LiveLeak av ei ung jente ved navn Laura Barns (spilt av Heather Sossaman) som begår selvmord med hele skolegården som vitne. Like etterpå får vi opp en annen video som trolig skal ha vært årsaken til at Laura ikke orket å leve lengre – en ganske så stygg fyllevideo hvor Laura har blitt hengt ut av sine “venner” på det groveste.

Ellers holder stort sett resten av denne filmen seg til Facebook og Skype. Så og si 80% av denne filmen (om ikke mer) er en Skype-samtale mellom en vennegjeng som starter ganske avslappende og rolig, men som etter en veldig liten stund bare blir mer og mer creepy.

For vennegjengen er nemlig ikke alene. Bak i kulissene gjemmer det seg en mystisk, ubuden “gjest” som mer eller mindre klarer å skremme livskiten ut av de små marionette-dukkene som en etter en skal få sine tråder klippet av. Her er det mer enn nok ubehag i vente.


© Bildet er tatt fra filmweb.no

Alt i alt syns jeg Unfriended er en ganske så god film. Ikke den beste jeg har sett. Jeg vil heller ikke kategorisere den som “dritbra”. Men likevel så har den klart å klatre litt høyere opp enn bare “midt på treet”. Jeg liker veldig godt virkemidlene som er tatt i bruk denne gangen for å fortelle den historien vi får servert. Skuespillerne syns jeg leverer, og alt i alt er dette en ganske så ubehagelig, og til tider en litt skremmende film.

Det er selvfølgelig noen ting man kan hakke på også her, foreksempel er det dessverre som regel er ganske åpenbart når vi kan forvente oss å bli “jump-scared”, litt sånne ting.. Men alt i alt syns jeg altså likevel at Unfriended er en ganske grei, ubehagelig greie. Skulle jeg bli utilgjengelig på Facebook eller Skype de neste dagene vet dere nå hvorfor..

Vi reblogges!

Star Wars: The Force Awakens (2015)


© Bildet er tatt fra attackofthefanboy.com

“… it’s true. The force. The Jedi. All of it. It’s all true.”
Vi har alle hørt om det, og de aller fleste av oss har fått et eller annet forhold til det, frivillig eller ei. Gjennom et helt liv er det nærmest ikke til å unngå – med mindre man flytter til en annen galakse langt, langt borte. Jepp, jeg snakker selvfølgelig om Star Wars.

Før jeg nå starter sånn ordentlig med denne filmanmeldelsen er det et par ting jeg ønsker å klargjøre. For det første: Har du ikke sett “Star Wars: The Force Awakens” enda, kan det være lurt å stoppe lesingen her og nå. Hovedårsaken til at jeg velger å skrive dette innlegget er først og fremst i håp om å få luftet noen meninger. Få utløp for samtlige følelser. Eventuelt skape en debatt blant oss som allerede har sett den.

Nummer to: Elsker du denne filmen fanatisk, og har lett for å bli i dårlig humør dersom noen skulle komme med kritikk… Da vil jeg også anbefale å finne noe annet å gjøre på her og nå enn å lese videre på denne anmeldelsen. Jeg er ikke ute etter å ødelegge dagen for noen, og det er heller ikke noe alternativ for meg å lyve. Jeg trenger å få ut de meningene jeg har om denne filmen, her og nå. Sånn, da begynner jeg.

“There has been an awakening.”

© Bildet er tatt fra starwarsreport.com

Jeg har vært fan av Star Wars så lenge jeg kan huske. Når foreldrene mine endelig sa ja til at jeg skulle få se min første film slet jeg med å få sove, hadde vanskeligheter for å fokusere på skolearbeidet, i hele tatt hadde jeg vansker for å fokusere på noe som helst annet. For min del tror jeg mitt forhold til dette uendelige universet startet da jeg for første gang spilte pc-spillet “Star Wars Jedi Knight: Dark Forces II” en eller annen gang i det forrige århundret. Herregud for et fantastisk spill!!

Okei, nå skal ikke dette bli en biografi om min Star Wars-fortid, men jeg syns det er viktig å understreke at jeg har en ganske lang bakgrunn som nokså ihugga fan.

Når jeg i november 2012 fikk vite at Disney hadde kjøpt Star Wars, og at de hadde planer om å lage minst tre (som nå har blitt til ti eller noe sånt) nye var jeg først og fremst glad. Selvfølgelig kunne jeg ønske at den første nye filmen skulle være ute med en eneste gang, men jeg hadde i det minste noe å glede meg til fremover. Heldigvis, og dessverre. Desto lengre tiden gikk, desto flere store forventninger lot jeg det balle på seg forså å bli en ganske stor greie til slutt.

Like rundt juletider i fjor var tiden endelig kommet. ENDELIG skulle jeg få sett en helt ny Star Wars-film. De siste ukene hadde jeg diskutert litt med meg selv om jeg skulle vente helt til den kom ut på blu ray, eller om jeg skulle våge å se den på kino. Herregud, jeg vurderte til og med helt seriøst å droppe kinovisningen, forså å holde det meste av sosiale medier deaktivert i noen måneder i håp om at jeg skulle få den aller beste førsteopplevelsen av filmen UTEN spoilere og hele pakka i min egen stue.

Men så ble det altså til at jeg kjøpte kinobilletter forså å faktisk se den på kino. Damn, det skulle jeg ikke ha gjort. Alt for tidlig begynte jeg å henge meg opp i at dette føltes først og fremst som en lat og uoriginal remake av “SW: A New Hope” (1977). Og det faktum at jeg satt i en sal med noen mindreårige som ikke klarte å være stille nok gjorde ikke at jeg fikk det lettere med å fokusere på de faktisk positive elementene som også i aller høyeste grad er der.

Kort fortalt. Første gangen jeg så denne filmen var jeg mildt sagt skuffet, provosert, sint og nesten også litt lei meg. Faktisk var førsteopplevelsen av denne filmen en såpass stor nedtur at jeg endte opp med å isolere meg fra resten av omverdenen noen dager senere. Men heldigvis tok det ikke alt for lang tid før jeg kom på bedre tanker igjen. Det var jo ikke akkurat sånn at jeg HATET filmen heller, selv om det nok føltes litt sånn de dagene. Det var jo som sagt ting jeg likte og som jeg fremdeles LIKER også, og NOEN av de tingene skal jeg skrive litt mer om nå.

Sett fra den lyse siden av kraften

© Bildet er tatt fra slashfilm.com

For ja, dette er en film som absolutt kan defineres som en retro-film (men ikke en remake, for det er det ikke). Og J.J. Abrams (filmens regissør og produsent) legger absolutt ikke skjul på at det nok er den første filmen fra -77 som er hans personlige favoritt. Men selv om denne filmen godt kunne vært mer original enn hva den er så skal jeg likevel innrømme at all den endeløse nostalgien episode 7 bringer med seg også klarer å gjøre meg glad. (Jeg nevnte kanskje tidligere at jeg har noen år bak meg som fan?)

Det er mange, og da mener jeg MANGE artige referanser til de tidligere filmene. Ikke bare fra episode 4 (A New Hope), men også de fem andre filmene. Mange av de er ganske (over)tydelige, men det er også mer enn nok “easter eggs” man nok må se filmen en del ganger for å oppdage. Jeg har foreløpig sett denne filmen tre ganger nå, og det er stadig noe nytt å oppdage. Så sånn sett kan filmen altså kalles for en skattejakt uten like.


© Bildet er tatt fra mashable.com


© Bildet er tatt fra screenrant.com

Også er det på tide å dra frem ihverfall noe av det nye denne filmen har å tilby (for det er en del det også). Og i den forbindelse vil jeg starte helt øverst på desserthylla – Nemlig med Rey (spilt av Daisy Ridley). OMG! – for en mildt sagt perfekt skapning. Dette er en karakter som jeg uten å overdrive elsker. Vi vet foreløpig ikke alt for mye av forhistorien hennes. Hun er på mange måter et mysterium, men det lille vi får vite syns jeg er spennende, absolutt ikke uinteressant, og jeg vil gjerne vite mer (men da helst uten at man overdriver slik som George Lucas særlig gjorde med Darth Vader/ Anakin Skywalker i episode 1-3).

Ikke bare er hun et mystisk vesen, men hun er i tillegg også utrolig kul å se på i diverse kampsekvenser. Hun er også UTROLIG PEN, samtidig som hun ikke er blitt spesielt seksualisert (enda. Noen som husker samtlige av scenene til prinsesse Leia under episode 6?). Og sist, men ikke minst: Hun så og si eier hele denne filmen. Hun er jo for god sake hovedrollen i denne filmen, mest sannsynlig skal hun også være det i hele denne nye trilogien. Og spør dere meg er det jammen på tide.

Jeg kjenner jeg kunne dedikert minst to hele innlegg til dette vesenet, det er så mye å ta tak i, men jeg skal prøve å ikke la det bli stort mer enn med et avsnitt til nå for denne gang. For, det er jo to ting til jeg føler for å nevne nå før jeg går videre. I tillegg til å være pen, ikke-overseksualisert, mystisk, og kul så er hun heller ikke en hjelpeløs skikkelse. Joda, hun får naturligvis hjelp av andre i en del sammenhenger. Men hun er på ingen måte totalt avhengig av det. Hun er smart, hun er absolutt i stand til å tenke og handle selv, ja, også var det en ting til. Hun har fadderrullan meg britisk aksent. Rey, vil du gifte deg med meg?


© Bildet er tatt fra movieweb.com

En annen skikkelse som også stikker seg ganske bra ut er den nye droiden BB-8 som godt kan kalles for denne generasjonens svar på R2-D2, som forsåvidt også er med, men da stort sett i en slags komatilstand før den helt mot slutten finner det for godt å slå seg på (eventuelt at det er noen som lusker litt i “bakgrunnen” gjennom stort sett hele filmen som på det tidspunktet syns det er greit at R2 kan “våkne” igjen).

Enyway. BB-8 er en utrolig søt (i den grad man kan si det om en rullende datamaskin) droide. Den snakker ikke menneskespråket, men likevel lager den lyder titt og ofte som ikke er til å ta feil av. Det er foreksempel en scene hvor Rey feller en stormtropper, noe BB-8 tydeligvis får med seg forså å komme med en lyd som høres litt ut som et “wow!”. Skal jeg være helt ærlig tror jeg faktisk at jeg har begynt å like denne nykomlingen hakket bedre enn jeg liker både C-3PO og R2-D2. Ikke mer enn jeg liker de to til sammen, men hver for seg. Så ja, BB-8, du er en ganske utrolig søt og sjarmerende ting.

Jeg tenker nå snart å gå litt tilbake til de mer kritiske sidene jeg føler denne filmen har, men før jeg gjør det er det fremdeles en positiv ting igjen jeg føler jeg ikke kan la være å dra frem i en slik anmeldelse som jeg ønsker at dette skal ende opp som.

For når det gikk opp for meg at det var Disney som George Lucas hadde solgt blant annet alle Star Wars-rettighetene til så tenkte jeg først og fremst to ting: “Kult, nå blir det garantert en hel del nye Star Wars-stuff fremover”, men også “Jeg håper bare ikke de nye filmene blir alt for preget av at det er Disney som står bak dem”. Nå har jeg allerede ikke lagt skjul på at, jo “SW: The Force Awakens” kunne definitivt ha våget litt mer på å skille seg enda mer ut, så akkurat DER var ikke bekymringene jeg har hatt på forhånd akkurat grunnløse.

Likevel føler jeg Disney heldigvis har klart å berolige meg på det andre feltet jeg har vært litt bekymret på, ja jeg snakker selvfølgelig om frykten for et alt for barnevennlig Star Wars. Man kan si hva man vil om diverse karakterer og generelt TING som nok først og fremst er plassert i denne filmen i håp om å tjene best mulig på en rekke spin off-produkter (som f.eks hjelmen til Kylo Ren/ Spoilerwarning: Ben Solo spilt av Adam Driver), men en alt for barnevennlig Star Wars-film er likevel The Force Awakens på mange måter ikke. Det er jeg veldig glad for av en del årsaker jeg trooor jeg skal spare til en senere anledning.

Star Wars: The Force Awakens
Kylo Ren (Adam Driver) with Stormtroopers
Ph: David James
©Lucasfilm 2015
© Bildet er tatt fra wired.com


© Bildet er tatt fra bgr.com

Åpningsekvensen er det ingen ting å si på her. Den er MØRK, den er riktignok noe “sensurert” i den forstand at vi ikke får sett det aller mest grusomme som foregår i de verste detaljer, men det er likevel ingen tvil om at en rekke uskyldige blir massakrert av en gjeng iskalde stormtroopere. Det er også en scene hvor Kylo Ren helt nådeløst tar livet av den noe eldre og forsvarsløse mannen Lor San Tekka (spilt av Max von Sydow), som man har grunn til å mistenke kan være et av Kylos egne familiemedlemmer. Alt dette i løpet av de aller første minuttene etter den ikoniske introen som HELDIGVIS også er på plass denne gangen.

Og tro meg, det virkelige helvete har knapt startet. For det lille jeg dro frem nå blir likevel peanøttsmør i forhold til den enorme kransekaka fansen nærmest får forsøkt trådd gjennom halsen senere. Det er vel ingen hemmelighet at Harrison Ford er en av flere gamle veteraner som har sagt ja til å returnere i denne filmen, og etter en viss sekvens et godt stykke uti er plutselig mulighetene for at han gjør comeback i episode 8 og 9 temmelig forminsket. Altså, så vidt jeg vet så har Han Solo aldri helt vært inn i de jedi-greiene, så sannsynligheten for at han tar en “Yoda” eller “Obi Wan” ser jeg også som ganske liten. Og ja, for dere som måtte være i tvil: Han Solo blir faktisk drept i denne filmen.


© Bildet er tatt fra patheos.com

Ah, EN SISTE TING på den derre “the light side of the force”-greia før jeg ganske snart nå skal bevege meg litt over til “the dark side”… Jeg vet det har blitt en del tilfeller av blasfemi nå, men TAKK GUD for at det nok en gang er selveste John Williams som står for det musikalske. John er og blir en legende innen sitt yrke. Jeg vet at “legende” er først og fremst noe man er etter sin død (og John Williams er en av de mer heldige kjendisene som har overlevd 2016 foreløpig..), om man skal være litt pirkete på det, men… AH, John Williams har altså nok en gang laget musikken til Star Wars, og han har på ingen måter sure noter i stjerneboka denne gangen heller. Heller tvert i mot.

Sett fra den mørke siden av kraften
Men som nevnt et par ganger nå. Det er ikke alt som tilfredsstiller meg like mye. La oss nok en gang gå inn på det faktum at dette i veldig stor grad er en retro-film. Man kan si mye rart om George Lucas, men han klarte faktisk å få vær bidige film til å skille seg godt ut fra hverandre. En annerledes story i hver film, samtidig som de seks første kapitlene i stor grad foregikk på helt forskjellige steder. Han gjorde IKKE alle filmene like bra (jepp tenker spesielt på episode 1 og 2), men han gjorde dem i det minste unik.


© Bildet er tatt fra screenrant.com


© Bildet er tatt fra spinoff.comicbookresources.com

Nå er “SW: The Force Awakens” riktignok ikke en remake av verken “SW: A New Hope” (selv om det i ganske stor grad føles sånn enkelte ganger) eller andre filmer. Og jeg kan forstå litt hvorfor de har valgt å gjøre det de nå har gjort, men nok en gang føler jeg for å understreke at jeg ikke helt klarer å like det. Alle de mer skjulte “easter egg”-tingene digger jeg, men den overdosen av alle de stadig overtydelige referansene syns jeg stort sett er noe irriterende, jeg vil nærmest gå så langt å kalle det litt feigt.

Altså, folk flest har jo for pokker allerede tilgang til de tidligere filmene. De er ikke spesielt vanskelige å få tak i verken på dvd eller blu ray, og særlig nå i 2016 kan man ved noen få klikk også streame de over nett. Hadde det vært sånn at de gamle filmene hadde vært supervanskelige å få tak i og at de færreste hadde de, DA hadde det vært noe annet. Men nå som det ikke er sånn syns jeg ikke alt for mye om at denne ene filmen har “rappet” såpass mye fra de andre i såpass stor grad som den har gjort. Det er irriterende, jeg syns det er noe unødvendig. Nok en gang, ja jeg skjønner hvorfor de har gjort det, men igjen, jeg liker det ikke. Så kjære Disney, i neste film FORVENTER jeg at dere har turt å ta litt flere sjanser enn det dere har gjort denne gangen.

Men sånn alt i alt…
Sånn, da hadde jeg faktisk ikke mer negativt å komme med. Så i det store bildet har jeg heldigvis langt flere positive ting å trekke frem enn negative. Bare så synd at den ENE tingen jeg finner negativt til tider er i stand til å irritere meg såpass som den gjør..

Sånn alt i alt skal det jo sies at jeg liker denne filmen ganske så godt. Jeg har jo tross alt sett den tre ganger allerede. Første gangen så følte jeg på det aller verste at jeg nærmest hatet den (da jeg så den på kino). Andre gang så koste jeg meg gjennom så og si hele filmen og hadde knapt et eneste “mørkt øyeblikk” (første gangen jeg så den helt alene, hjemme på blu ray). Tredje gangen ble det litt mer fokus på de visse irritasjons-momentene igjen, men lot det likevel ikke plage meg alt for mye, jeg så den faktisk ferdig den gangen også, hehe (og da var det også her hjemme på blu ray-formatet).


© Bildet er tatt fra movieweb.com

Og selv om jeg altså ikke heldigger dette retro-opplegget så altfor masse så har jeg ihvertfall et nytt håp (see what I just did?) om at de kommende filmene fra den enorme produksjonsmaskinen våger å stå litt mer på egne bein. Og om de ikke gjør det så kommer jeg garantert til å se alle sammen likevel, for jeg er jo fan, tross alt. Det tror jeg kanskje lengden på denne anmeldelsen nå har visket bort all mulig tvil om. Meg og Star Wars er og blir et evig kjærlighetsforhold. Det vil alltid være noen gode, og onde dager, men jeg kommer nok ikke til å svikte likevel, inntil døden skiller oss ad.

Vi reblogges!

I Spit On Your Grave 3 (2015)


© Bildet er tatt fra dreadcentral.com

Så fort jeg fikk vite at det skulle komme en tredje film i I Spit On Your Grave-serien kan dere tro jeg ble begeistret. Jeg elsket den første filmen og jeg digget nummer to (høhø). Men så er det store spørsmålet.. Stemmer det at alle gode ting er tre?

I “I Spit On Your Grave 3 – Vengeance Is Mine” møter vi igjen Jennifer fra film 1. Siden sist har hun flyttet til New York og skiftet navn til Angela. Fritiden bruker hun blant annet til å gå i gruppeterapi hvor hun etter kort tid får en ny venninne, nemlig den nokså rebelske og hevntørste Marla.


© Bildet er tatt fra moviemansguide.com

Når det en dag viser seg at Marla har blitt drept av eks-kjæresten vekkes det naturligvis avsky og sinne i den lille terapigruppen, særlig hos Angela som bestemmer seg for å gi svinet det hun mener han fortjener etter at det også blir kjent at han slipper fri. Noen få scener senere er Marlas eks minst like død som Marla selv som bot for det han angivelig skal ha gjort.

Og det er først og fremst det faktum at folk “bare” ANGIVELIG skal ha gjort fæle ting som er det største problemet jeg har med denne filmen her. For mens film 1 og 2 var veldig flink til å faktisk vise de grusome overgrepene som gjorde at hevnsekvensene i ettertid av de ble såpass tilfredstillende som de ble så nøyer film 3 seg heller ved å fortelle om overgrepene ved hjelp dialog og trist musikk.


© Bildet er tatt fra moviemansguide.com

Det faktum at vi ikke får sett overgrepene denne gangen resulterer altså i at hevnsekvensene ikke lengre tilfredstiller like sterkt som før… Men det gjør også at jeg faktisk sitter og lurer på om de som Angela hevner seg på denne gangen egentlig kan være “uskyldige”. Mest sannsynlig ikke, men siden jeg ikke har sett overgrepene selv klarer jeg ikke å føle meg 100% sikker på at alle som Marla sender i graven får som de fortjener denne gangen.

Okei, joda, det er tydelig at ihvertfall samtlige av de som Angela bestemmer seg for å gi rettferdighet har et ganske forskrudd kvinnesyn og noen generelt elendige holdninger.. Men selv om folk har et forkastelig verdensbilde og ganske motbydelige holdninger er det ikke forgitt at de har voldtatt, torturert eller drept noen..


© Bildet er tatt fra moviemansguide.com

For meg holder det altså ikke at vi blir fortalt om en rekke voldtekter denne gangen hvor overgriperne har sluppet unna, jeg skulle helst ha sett de.. Ikke fordi jeg liker å se voldtekt, for det gjør jeg absolutt ikke. Men når jeg ikke har sett det selv er det altså vanskelig å vite 100% om historiene er sanne. Og da er det også vanskeligere å hate de såkalte overgriperne, og uten det hatet (som film 1 og 2 var meget flink til å bygge opp) så klarer jeg ikke å kjenne på noe tilfredstillelse når de slaktes heller.

Ellers er det også en ting til som skuffet ganske denne gangen. Hevnsekvensene er langt ifra like kreative og spektakulære som sist. Denne gangen er de fleste hevnscenene så alt for… Repeterende og uoriginale. Jeg har ikke telt så mulig jeg tar feil, men jeg mener ihvertfall å huske at det denne gang er tre scener som innebærer at de såkalte voldtektsmennene får elektrosjokk i balla. Blant annet.


© Bildet er tatt fra moviemansguide.com

Så tilbake til det spørsmålet jeg stilte litt tidligere. Er alle gode ting tre? Nei!.. For min del kunne de latt være å lage denne filmen. Det er synd å si det, men I Spit On Your Grave 3 føles rett og slett stort sett ganske unødvendig. Den er ikke i nærheten av så god som forgjengerne på noen som helst plan.

Men det finnes likevel noen lyspunkter. Sarah Butler gjør nok en gang en god jobb som Jennifer/ Angela, selv om jeg føler troverdigheten dessverre faller noe mer fra denne gangen, noe som forsåvidt ikke er hennes (Sarah Butler) feil, men manusforfatternes.. Og så skal det sies at jeg DIGGET bestevenninnen Marla. Bare så synd at hun takket for seg så alt for tidlig på en så alt for elendig måte. Også er den heldigvis langt ifra like kjedelig og generelt elending som Reinert Kiils “Hora”, uten at det skal særlig mye til..

Sånn. Nå føler jeg at jeg har skrevet nok om denne filmen. Jeg kan alltids repetere meg selv litt til, men jeg føler at jeg har falt langt nok ned på denne filmens nivå allerede ved å gjøre det nok fra før nå. Så derfor ender denne filmanmeldelsen rett og slett her da jeg ikke har noe mer vesentlig å legge til likevel.

Vi reblogges!

Warm Bodies (2013)

Før denne filmanmeldelsen virkelig skal begynne å våkne til live har jeg en litt pinlig innrømmelse å komme med. Jeg har lenge utsatt Warm Bodies. Jeg har til og med tenkt at jeg aldri skal komme til å se den. Jeg hadde bestemt meg på forhånd for at denne filmen ikke var verdt en sjanse.

Heldigvis har jeg blitt litt yngre til sinns siden den gang. Den gretne, fordomsfulle, negative, kjedelige og pessimistiske gamle gubben i meg har gått og lagt seg. Og takk for det. Sånn! Da erklærer jeg herved denne filmanmeldelsen for åpnet.


© Bildet er tatt fra filmweb.no

Du…. Meg… Sammen.
Hils på “R” (spilt av Nicholas Hoult). Et vandrende kadaver som så vidt det er kan snakke. En dag møter han den vakre jenta Julie (spilt av Teresa Palmer) som i motsetning til han selv ikke er død. I og med at “R” er et vandrende lik er det vel neppe nødvendig å si at Julie blir ganske så skeptisk når de møtes for første gang. Etter hvert som tiden går kommer “R” Julie stadig til utsetning ved å redde livet hennes et par ganger.

Etter en stund begynner hun å føle seg trygg på at han ikke anser henne som mat og de kommer stadig tettere innpå hverandre. Men som i et hvert (u)normalt vennskap og forhold vil det alltid være at en eller annen bærer på en og annen hemmelighet fra fortiden. “R” var nemlig den som åt Julies tidligere kjæreste.


© Bildet er tatt fra filmweb.no

Skal han fortelle det? Kommer hun til å forstå? Vil hun reagere med å plassere et krater i skolten på han? Og dersom vennskapet deres overlever denne litt morbide sannheten – hvor lenge skal de fortsette å gjemme seg for de andre? Og sist, men ikke minst… Hvordan er “R” egentlig i stand til å bry seg om Julie han som bare en råtten zombie?

Litt benskjør, men vandrer helt greit.
Først og fremst. Historien om “R” og Julie er langt i fra original. Jeg mener.. “”R” og Julie”. Utenom akkurat det der med zombieapokalypsen så har vi sett og hørt det meste før. Han og hun møtes. De forelsker seg. Forholdet deres blir satt på prøve. De kommer begge fra to forskjellige “miljøer” hvor begge parter ikke akkurat slikker hverandre opp etter hælene. Begge går litt frem og tilbake (på hvert sitt vis). Og.. Ja, jeg tror dere forstår hvor jeg vil hen.


© Bildet er tatt fra filmweb.no

Warm Bodies utgir seg for å være en romantisk zombie-komedie. Når det kommer til komedie-delen må jeg innrømme at jeg ikke lo noe særlig. Faktisk kan jeg ikke komme på at jeg lo i hele tatt. Når det kommer til den romantiske delen har jeg heller ikke så mye å si, men mest fordi romantiske filmer bare ikke er helt min sjanger. Men når det er sagt, jeg vil heller se Warm Bodies om igjen fremfor å se.. Vel, en annen romantisk komedie xD

Likevel. Jeg synes ikke at denne filmen var så verst. Den kunne hatt litt mer kjøtt på beina enkelte områder. Den kunne vært litt mer spennende, den kunne ha vært litt morsommere og den kunne også vært enda litt mer romantisk. Men når det er sagt så må jeg innrømme at den var bedre enn hva jeg hadde trodd på forhånd. Warm Bodies er ikke helt Twilight for å si det sånn, og takk for det. Selv de heldøde zombiene i denne filmen har flere ansiktsuttrykk enn Edward og Bella, for eksempel.


© Bildet er tatt fra filmweb.no

Alt i alt syns jeg dette er en bittelitt over gjennomsnittet grei film!

Vi reblogges!