Oueeeem vræeee og uvæææ fra “Speil, speil på veggen der – Part II”

I gårkveld laget jeg videoen “Speil, speil på veggen der – Part II”.
Mens jeg lastet den opp skrev min alltid like ærlige venninne Kirsten at det fort kunne bli med 2ern som med filmer flest:
Den første er alltid best, den andre er en skuffelse i forhånd til den første, og den tredje vil vi ikke se! 😛

La også til at jeg burde ha med noe bonus etter filmen sånn i tilfelle den var veldig dårlig, sånn at det da i det minste fulgte noen tabber med som var bedre enn selve “filmen”. Det ble ikke så jeg la til outtakes-klippene i går, derimot har jeg klippet sammen en liten smørje av utklipp som uteble i går.

Horer og gentlemen, her har dere tabbene og utklippene fra “Speil, speil på veggen der – Part II”:

Hakuna bozzah!
Vi reblogges!

The Frighteners (1996)

Døden er ikke til å spøke med, sett borti fra, at den jo er det. Og det kan til tider være dødsstillig, bare man har de rette folka til å gjøre det.
The Frighteners er intet annet enn en morbid, dødelig og lattermild komedietragedie av Peter Jackson (mannen bak bl. a Ringenes Herre-filmene og Hobbiten-filmene som kommer nå) står bak, både i regi, manus og som produsent.

Frank Bannister (spilt av Michael J. Fox) er en snyter, en bedrager. Han har i flere år hatt spøkelser som sine nærmeste venner, og bruker de til å spøke hos forskjellige mennesker, slik at de igjen kan ringe han. Frank jobber nemlig som en slags Ghostbuster, eller “spøkelseutdriver” om du vil, og snylter godt på de egenskapene han har til å kommunisere med de døde. Spesielt fordelsaktig er det jo at han har noen av de som venner.

Men selv død, spøk og alvor kan ikke alltid være bare lett business og grei underholdning hele tiden. Filmen har også sine mørke sider, blant annet er mannen med jåen på ferde, døden selv. Flere mennesker viser seg å dø på veldig kort tid, med et nummer i panna som forteller hvilken rekkefølge de har stått i kø for å dø. Frank blir uheldigvis den som “tilfeldig” er i nærheten av de fleste dødsfallene og mistanken faller fort mot han.
Til tross for at politiet forsøker å arrestere han for dette får han hjelp av sine gode spøkelsevenner til å stikke av, i alle fall inntil Døden tar de, igjen..


© Bildet tatt fra dreadfulhorror.blogspot.com


© Bildet tatt fra: dreadfulhorror.blogspot.com

Tidlig i filmen blir vi også fortalt om en sykehusmassaker som skal ha hendt for en stund siden. Flere mennesker mistet livet, blant både pasienter, leger og andre ansatte. Mot slutten av filmen viser det seg at de to ansvarlige for massakeren også har en betydelig stor skyld for de senere dødsfallene som “tilfeldig” har forekommet. Og det til tross for at en av disse massemorderne selv har vært død en stund.

Say no more!
Nok om handlingen.

Filmens bakgrunnsmusikk er laget av geniet Danny Elfman som også har laget musikken til filmer som Men in Black, Black Beauty, The Nightmare Before Christmas, Corpse Bride, tv-serien Frustrerte Fruer og Buffy the vampire slayer, kun for å nevne en liten, liten brøkdel.
Det er en million døde og levende grunner til at denne filmen bør sees!


© Bildet tatt fra dreadfulhorror.blogspot.com

Den har det meste et morbidt menneske som meg kan slappe av med, i levende livet. Den er morsom, den er vågal, og kort fortalt gjennomført til siste nakkeskinn.
Peter Jackson er et geni, og det er noen svært gode skuespillere og filmteam han har fått med seg i denne filmen.

Jeg sier ikke mer!

Terningkast

Vi reblogges!

Speil, speil på veggen der – Video, part II!

For snart en måned siden laget jeg videoen “Speil, speil på veggen der”, den 11. august 2012.
Nå i kveld fant jeg det for godt å lage en kreativ oppfølger, altså en part II.

Mens den første “episoden” hadde sin handling forran bade-speilet, har jeg nå flyttet kursen til speilet på soveromværelset.
I første film var det veldig mye fokus på det indre, det ytre, verdier og den slags, vel.. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg prøver å formidle helt i denne nye som dere nå skal få se.

Jo, ikke alt trenger ha noe støtt budskap. Men man kan jo våge å lytte og se om man finner noe likevel.
Uansett er dette nok ikke den dødeste videoen jeg har laget, hehe.

Død eller ei, her har dere den!

Speil, speil på veggen der – Part II:

Hva syns dere?
Vi reblogges!

Tenåringsfjerter som river og går

Tenåringsjenter kommer og tenåringsjenter går.
I løpet av de siste årene har jeg hatt en del veldig unge venninner. Unge venninner fra 12-16 årsalderen som regel.
Venninner jeg har kommet i kontakt med via blogg.no som regel. Fans av bloggen også videre.

Jeg kan like å snakke med de som er yngre, da jeg på mange måter henger mer igjen mentalt på deres nivå.
Men er det noe man som regel må regne med når man i min alder på 21 år har kontakt med unge jenter på den alderen er det at det som regel blir veldig kortvarig vennskapkontakt. Og la meg understreke at jeg nå snakker om kun vennskap, snakke på cam når de har tid og når de kjeder seg, sånne ting.

Men som vanlig er det tusen tanker mer som står i hodet på de fleste tenåringer enn en gutt på min alder som snart er halvveis til 50.
Det slitsomme med så unge venninner er alle de guttene, unge jenter forelsker seg i nye gutter fortere enn jeg må skifte matskål til rottene mine.
En dag er de forelsket i han, han og selvfølgelig også han, men neste dag er de heller forelsket i hun! Det er ingen hemmelighet at alle tenåringsjenter er bifil i dag xD

Tiden går og det gjør også kontakten.
Jeg vet en ting, det er flott å ha flere venner i flere aldre. Men som regel er det tryggere å stifte bekjentskap helst med noen som er litt eldre og som er ferdig med de største uroårene. Jeg vil aldri i verden finne meg mentalt voksne venner, jeg hater ORDET voksen, men jeg tror det er bedre å finne barnslige voksne fremfor å ha for mange barnslige mindreårige i flokken min.

Det er vanskelig å så store trær av vennskap på tenåringer, for de vet så mye om hva de vil og tenker en dag, neste dag har de igjen helt nye interesser, meninger og lyster.

Vil til slutt sitere satanismen på det punktet med å velge hvem man bruker tiden sin på.
Ærklæring 4, fra Den Satanistiske Bibel:
«4. Satan representerer godhet mot dem som fortjener det, fremfor spilt kjærlighet til de uverdige!»

Så hail Satan!

Vi reblogges!


Seven (1995)

Seriemordere med groteske uvaner er ikke nytt på filmlerettet lenger i dag.
Nytt var det heller ikke i 1995 da Brad Pitt og Morgan Freeman tredde inn i rollene som etterforskerne David Mills og William Somerset i thrilleren “Seven”.

Tidligere har jeg skrevet om de syv dødssyndene. Og det er de som er inspirasjonen for mordene som i denne filmen blir begått av den gale kristenjævelen John Doe (spilt av Kevin Spacey).

Når de to etterforskerne våre i starten finner en mildt sagt overvektig mann med hodet i spagettien er det ikke unaturlig å tenke at denne stakkaren har pådratt seg selv et hjerteinfarkt. Stedet er ikke direkte hyggelig, det er heller tvert i mot veldig motbydelig og det stinker. Stedet kryr av bokser med mat, og det virker ikke som om den døde mannen i rommet har gjort annet i livet enn å fråtse i seg mat.

Når liket blir undersøkt kommer det opp ting som tyder på at han har blitt drept, og at det altså ikke var et resultat av at magesekken har sprukket av for mye mat. Det viser seg etterhvert at motivet for dette drapet skal være fordi offeret var utvilsom en stor fråtser. Fråtsing er en av de syv dødssyndene.


© Bildet tatt fra thefilmnest.com


© Bildet tatt fra anomalousmaterial.com

En etter en kommer også syndene grådighet, latskap og utukt en etter en med hver sin døde kropp. Det vokter ikke lenger noen tvil om at morderen bak disse grove slaktene handler etter den hellige bibelen. Og ganske riktig, plutselig dukker den skallede John Doe opp, og melder seg frivillig til politiet. Han blir lagt i jern og satt i avhør. Det David og William ikke vet er at spesielt en av de kan tenkes å være et av hans offer, men på en annen måte enn de første.
De syv dødssyndene blir et mareritt, med et helvete på jord for de karakterene som kommer for sterkt inn i handlingen.

Dette er en av de bedre seriemord-filmene jeg har sett oppover årene. Og det hjelper masse at den byr på kjente, proffesjonelle og gode skuespillere som Morgan Freeman, Brad Pitt, Kevin Spacey og Gwyneth Paltrow. Ikke bare er dette en kreativ film på mange måter, den er også svært god på å ta tak i balla di, og da er det ikke lett å konsentrere seg om stort annet, tro meg.


© Bildet tatt fra gonemovies.com

Den er på mange måter fengende, og det er ikke veldig fristende å ta noen pause i akkurat denne filmen. Den har sine groteske bilder, men de er der for en grunn.
På mange måter kan “Seven” til tider minne om “Saw”-filmene, da offerne i filmen er mennesker som straffes for mindre gode ting de har brukt livet sitt på. Men dette er likevel ikke en sånn grotesk film, “Seven” er en krimthriller og ingen splatter/horror film. “Seven” er en film som tar opp enkelte religiøse faktaer, og den viser også hvor mentalt forstyrrede enkelte som lar seg styre av “Guds hellige taler” blir.

Dette er en rå klassiker. Se den, dersom du er 18 år eller over.

Vi reblogges!

HA-HA-HA EN SKREKKELIG GOD HELG!

Har nettopp tegnet min gode venninne Gnoomy og klovnedukken hennes!
Ellers har jeg gjort på veldig lite i dag, ikke noe å nevne her som er interesangt i alle fall!

Jo, jeg har forresten vært på Expert å kjøpt meg to nye filmer til 130 kroner TIL SAMMEN! Billig.

Også var pappa innom her i dag tidlig og hengte opp speilet jeg kjøpte på Ikea tirsdag!
Hadde ikke mye alternativer på hvor jeg skulle få han til å henge det opp, så da ble det sånn.

Ønsker alle morbide medsjeler en skrekkelig god helg!
Vi reblogges!

IKKE ALLE KVINNER LIKER DETTE OM MENN!

Millionvis av magasiner og blader skriver stadig oppskrifter til et kjønn om hvordan det andre kjønnet fungerer, tenker, hvordan det ikke fungerer, hva det liker og ikke liker.

Nå er det kanskje litt rart at jeg som mann skriver et innlegg som har med alle kvinners syn på menn?
Vel, det er vel like rart at kvinner skriver artikler om hvordan menn er, er det ikke?

Den lille listen jeg skal spandere på dere nå er skrevet med 100% jævla sikkerhet. De fleste vennene jeg har hatt oppover åra er kvinner og jenter, og jeg har bevitnet og fått med meg og skjønt en del av mine venniners tanker, behov og meninger om menn.

Dette innlegget er et motangrep til idiotblad som f.eks KK (Kvinner og Klær) og en rekke andre blader som forteller verden hva absolutt “alle kvinner” ikke kan motstå med menn…


– Første påstand: Han er svett.
Ja, KK har skrevet en påstand om at alle kvinner tenner på menn som svetter, faktisk mer enn utseendet?
Virkelig? I såfall må samtlige av mine venninner enten være mann, eller så må de være veldig forvirret om dagen. For jeg vet om de som rett og slett ikke synes noe som helst om svette overhode.

– Andre påstand: Han er sjenert.
Igjen, dette gjelder ikke alle kvinner. Ja, det finnes kvinner som blir veldig betatt av menn som er sjenert og denslags. Men igjen, jeg har noen ganske harde venninner som kan synes at sjenerte menn er en veldig kjedelig sak, og at de heller foretrekker litt mer bråe og usjenerte menn!

– Tredje påstand: Han har feminine trekk.
Joda, det finnes veldig, veldig mange kvinner som lar seg tiltrekke av det også. Det er kanskje den mest sanne påstanden jeg har kommet over hittil å skrive om. Men igjen, neeeeei; Ikke alle kvinner syns noe om menn med feminine trekk!

– Fjerde påstand: Han har makt.
Ja, også finnes det kvinner som ønsker at de skulle hatt mest penger, og generelt vært den dominante fremfor den som blir dominert.. Det finnes mannlige kvinner som rett og slett elsker å være den som har makta på alle plan, at hun er den som snakker, mellom dem og med andre, at hun er den som har alle pengene og at det er kort sagt hun som er den “sterkeste” i forholdet. Så igjen, ikke alle kvinner blir nødvendigvis sjarmert i senk av menn med makt, men VELDIG MANGE, ja.

– Femte påstand: Han er godt utstyrt.
Og med denne påstanden skriver KK:
«Det gamle uttrykket «Bedre med en liten og kjapp enn med en stor og slapp» skal man ikke kimse av. En undersøkelse gjennomført i Sverige viser nemlig at 83 prosent av kvinnene mener hardheten er det mest betydningsfulle når det kommer til mannens penis.»

Den saken er grei, men når det er 83 prosent, hvorfor skriver dere da over i artikkelen at alle 12 påstandene i artikkelen gjelder ALLE kvinner? 83 prosent av kvinner i Sverige er ikke ALLE kvinner! Selv har jeg de venninner som helst foretrekker at penisen ikke er så alt for stor og hard, og at de heller foretrekker at den er litt mindre, men selvfølgelig, den skal kjennes!


Sånn, det var sju andre påstander i artikkelen jeg har kritissert også, men de har jeg ikke like gode motargumenter for her og nå som jeg kan skrive med 100 prosent sikkerhet.

Til slutt vil jeg ta opp noe som jeg leste i en annen artikkel.
“Det beste en mann kan få på senga en tidlig morgen er en pose smågodt og et Donald-blad”...
Seriøst? Jeg kunne tenkt meg noe som kunne slått det, kanskje jeg må sjekke kjønnet mitt, jeg er tydeligvis ikke mann.

Uansett kvinneblader er noe stereotype-skapende drit..

Vi reblogges!


Night of the living dead (1968)

Night Of The Living Dead er utvilsomt er uforglemmelig klassiker i horrorsjangeren, et mesterstykke og en god film for oss som aldri blir lei av zombier og denslags.
Filmen er regissert av George A. Romero, og til tross for at dette er en debuttfilm (som betyr at dette er den første filmen han laget), så er dette ikke en dårlig film, spesielt dersom vi tar hensyn til når den ble lagd.

I begynnelsen av filmen ser vi at søsknene Johnny (spilt av Russel Streiner) og Barbara (spilt av Judith O` Dean) kjører opp til kirkegården for å legge nye blomster på farens grav. Johnny spøker med Barbara og det er tydelig at hun ikke synes noe om det, og hun blir skremt av han. Enda mer skremt blir hun da en levende død man angriper henne, Johnny forsøker å redde søsteren sin og blir tatt. Barbara klarer å komme seg unna og møter på en man kalt Ben (spilt av Duane Jones). Ben og Barbara sperrer seg inne i et hus, og Ben gjør alt han kan for at de skal være sikker. Dører og vinduer blir spikret igjen, gjøres det som gjøres kan.

De døde menneskene som vandrer utenfor blir bare flere og flere, og det viser seg å være nytteløst å skyte de hvor som helst. I løpet av natten får de over nyhetene vite at det eneste som virkelig hjelper er å skyte de i hjernen. Siden de alerede er død teknisk sett er det eneste som holder de oppe, nettopp hjernen. Derfor har det heller aldri nyttet å skyte de i foreksempel brystet.


© Bildet tatt fra ttcritic.wordpress.com

Filmen er en gammel, klassisk zombiefilm, i sort-hvitt.
Til å være så gammel er den faktisk noe grotesk, spesielt i en scene hvor zombiene (de levende døde) tar for seg to av filmens karakterer som har blitt brent ihjel i en bil under en ekslosjon. Da man kan se at zombiene tar for seg både nyrer og det som er av snacks for dem.

Til tider kan denne filmen være noe kjedelig dersom man har sett mye før, og i mitt tilfelle har jeg det.
Den kan føles noe langdryg og litt smålang til tross for at den er kun på en og halv time.
Lyden på denne filmen er noen ganger litt opp og ned, men det er ikke plagsomt mye. Musikken er igjen klassisk og funker.

Man blir innimellom minnet på om at dette er en film laget svært tidlig, med en del skuespillere som virker litt småteatralsk.
Det er en del ting med denne filmen som gjør at jeg har litt problemer med å leve meg helt inn, mest av alt skuespillerne, samt at enkelte av voldscenene ser rimelig enkle og fake ut.


© Bildet tatt fra en.wikipedia.org


© Bildet tatt fra billsmovieemporium.wordpress.com

Men igjen, filmen er ikke dårlig. Den er bare gammel.
Ser vi bort i fra de tingene jeg hakket litt på i ste, så er dette virkelig ikke noe dårlig verk, tvert om. Det kunne vært mye dårligere for å si det sånn, med tanke på at filmen hadde en debuttregissør, samt at filmen er såpass gammel.

Den fortjener en titt dersom du elsker horror.
Bare ikke ha forventningene like høyt som du kan ha til dagens zombiefilmer!

Terningkast

Vi reblogges!

På kanten av verdens ende

Kjære verden, er det igjen noe mening for meg her?
Jeg kryper på gulvet, kan såvidt se noe lys, jeg leter etter skjorta jeg la fra meg i går.
Skulle jeg ende mitt liv ved en bro, la det ende symbolsk, med søppelpose rundt hodet, kjetting rundt halsen, og HOPP!

Det er så mye muligheter, å kutte trådene blir for mye søl.
Nei, jeg skal nok være på denne planeten en stund til. Det stikker i huden, jeg tror jeg er alergisk mot liv, men det får så være.
Glede, harmoni og optimisme er for de som liker å narre seg selv. Slikt finnes bare i eventyrene, i fantasien.

En mørk, mørk verden er det vi er plassert i.
Et gigantisk sjakkbrett, hvor de fleste blir dominert av de få som dominerer. På kort tid blir de svakeste brutalt dyttet ut av spillet, kun de smarteste og hardeste av oss overlever.

Er du for syk klarer du ikke konstenrere deg om spillet, du gir opp, og så ligger du der som en død brikke. Da bare en kropp som snart skal råtne og lukte svært vondt dersom du ikke velger å kremere deg i stedet.

Jeg finner ikke lysbryteren, men det får være så. Er ikke alergisk bare mot liv, men også lys. Lyset narrer deg til å gå veier du ikke nødvendigvis vil være, se bare ut i gata, bare der ser du nok mennesker som fulgte et feil lys og falt i et evig mørke.

Vi råtner mer og mer for hver dag som går, døden tikker stadig inn.
Jeg fant omsider bryteren, men det får bare være nå. For nå fant jeg også buksa, da får lyset bare være av.
Tusler ut av soverommet mitt, jeg har kommet meg ut fra dagens første og verste oppgave, nemlig å stå opp.
Atter en ny dag i våken tilstand, på en jord med så mange idioter kalt mennesker.

Rottene titter på meg mens jeg vandrer inn på kjøkkenet. Tarantellaen min spinner i sin egen verden.
Det er en ny dag, en dag jeg bare må komme gjennom, hvis jeg vil.
For ingen andre enn meg selv kan bestemme over mitt liv, så også min død.

Et øyekast ofres mot vinduet og jeg ser de hengetrådene som har gjort at dukkehodet mitt enda ikke har siget sammen. Bilder av de venner jeg har skrapt sammen i løpet av en tidsperiode. Jeg undres hva de måtte holde på med nå, hvordan de måtte ha det? Skal jeg ringe og spørre, nei det tørr jeg ikke…

Vi reblogges!