I løpet av de siste par månedene har jeg såvidt det er begynt å eksperimentere litt igjen med min egen kropp. Ikke fullt så mye når det kommer til den delen som fremdeles er i live, for alle vet jo at de beste vennene en gutt på min alder kan få, er de som er døde. Så.. Før jul hadde jeg som dere sikkert kan huske dekket til ansiktet mitt med mest mulig død og fordervelse. Etter nyttårsskiftet ble jeg lei, og bestemte meg så for å ta en veldig røff og effektiv Lilli Bendriss. Men SÅ ble jeg ensom igjen og bestemte meg for at denne gangen skulle de spinkle, små kadavrene få ligge helt øverst. Et forhold som jeg TROR startet i slutten av februar, og som varte til i dag ettermiddag.
Og ja, hva skal jeg si?.. Nå er jeg på en måte midt i en ny sørgeperiode igjen. Jeg sitter her og minner de glade glansdagene som var, med min venn skjegget, og sist, men kanskje ikke minst, min venn håret. Også, selv hvor feil jeg vet at det er av meg å tenke slik, så kan jeg likevel lite for det.. For HVEM liker jeg egentlig best? HVEM av disse to var det som gjorde meg aller mest godt? Hvilken av mine to døde venner har egentlig KLEDD MEG BEST?
I en perfekt verden ville du ha vært hunden min som slikket meg i ansiktet hver morgen helt til jeg omsider hadde orket å stå opp. Så skulle vi ha gått på tur sammen, hver dag, og du hadde ikke stoppet opp hver bidige meter bare for å minne oss på hvor meningsløse ting egentlig er. Og jeg hadde sluppet å ryddet opp etter deg, fordi du hadde simpelthen ikke lagt igjen noe drit å ta. Jeg hadde ikke trengt deg til å flerre tenner til de som hadde stått i veien for oss, men du hadde gledelig gjort det om det hadde trengtes. Men det hadde det ikke.
Og ingen av oss hadde blitt straffet dersom en av oss skulle trå litt over den berømmelige streken. Jeg hadde ikke havnet i fengsel, og du hadde så absolutt ikke blitt dratt ut i en bakgård av seks store menn som hadde sparket, og sparket til det ikke lengre hadde vært flere åndedrag igjen å ta. I en perfekt verden hadde vi begge vært fri til å gjøre eksakt hva vi enn ville, sammen, og hver for oss. Men vi lever ikke i en perfekt verden, gjør vi vel?
Nå tenkte jeg at jeg skulle eksperimentere med noe nytt. Eller nytt er det sikkert ikke, og det er godt mulig at jeg allerede har sett noen andre gjøre det også, bare at jeg har glemt det. Men etter hukommelsen min, av hva jeg kan komme på her og nå, så føles det ihvertfall ut som jeg begir meg ut på et lite, nytt eventyr akkurat nå.
Og det jeg nå har tenkt å gjøre er at jeg skal klikke meg innom pixabay.com, som er et nettsted med mer enn 1.3 millioner bilder og videoer som er mer eller mindre fritt frem å bruke for nesten hvem som helst. Jeg skal velge ut totalt FEM bilder som skal si noe om hvem jeg er som person, også blir det egentlig opp til DERE å gjette hva jeg prøver å si med de bildene jeg har valgt å bruke.
Yes! – det var altså MINE fem bilder, det. Så.. Hva tror dere egentlig at jeg prøver å fortelle om meg selv ved å bruke nettopp de fem bildene jeg nå har brukt? Merker at jeg er spent nå på å lese hva dere måtte tenke og tro, for å si det sånn, hihi! ^^
Og helt til slutt vil jeg veldig gjerne sende stafett-pinnen videre ved å utfordre mine flotte bloggvenner Iselin Renee, Marthe Sofie, og Elin S. til å prøve seg på et lignende innlegg!
Så var vi omsider kommet inn i april. Måneden hvor de som vil kan feire Hitlers fødsel, men OGSÅ Hitlers undergang, måneden som starter som et minefelt uten like for de som gjerne er litt ekstra godtroende av seg, og sist, men ikke minst, måneden da verdens kuleste kvinne kom til. Nemlig brus-jenta som ikke er sånn nevneverdig glad i brus.
Men før vi begynner å rocke april sånn helt på ordentlig bør vi kanskje FØRST rygge litt tilbake, og se hvor godt jeg eventuelt kom meg gjennom mars, sånn med tanke på de målene jeg hadde satt meg der og da. Har jeg omsider klart å gjennomføre vært bidige mål, ELLER er det noe som står igjen med en rød “x” også denne gangen?
1. “Se gjennom det jeg skriver!!” Vel, dette målet har jeg hatt to ganger på rad nå, og jeg kan igrunn bare sitere til det jeg skrev etter at februar hadde gått og lagt seg:
“Det HAR vært tilfeller også i det siste hvor jeg har “glemt det bort noe”, at jeg har skrevet en eller annen kommentar, et eller annet sted, og igjen tenkt at det er sikkert ikke så farlig da det nok “bare” er h*n jeg har skrevet denne kommentaren til som leser den likevel.” Så nei – heller ikke helt bestått denne gangen..
2. “Lese ferdig “Skrekkens mestere”!” FERDIG!! Eller, det vil si, de 14-15 siste sidene leste jeg ETTER at klokka hadde passert midnatt natt til idag, så litt sent sånn sett. Men 98% av denne fine, og snodige grøsser-boka leste jeg altså mens vi enda befant oss i mars-måneden. Såå.. Godkjent? Ikke godkjent? Hva tenker dere?
3. “Lage en morsom Youtube-video!” Vel.. Her sliter jeg litt med å bestemme meg helt.. For skal vi gå etter alle de VELDIG spesifikke tankene jeg hadde i hodet da jeg skrev meg dette målet for en måneds tid siden, så har jeg ikke klart det. Men på en annen side.. Jeg har jo laget FLERE videoer den siste måneden som har fått meg (og andre) til å trekke på smilebåndet, og jeg har blant annet fått høre av Marthe fra The FML Show på Youtube at hun syns at ihvertfall en av videoene mine for mars har vært morsom å se.
Så.. Med mindre jeg skal være EKSTREMT kresen nå, og tviholde på alle de kanskje litt i overkant strenge tankene jeg hadde for en måned siden, så.. Ja, jeg har vel igrunn lyktes, har jeg ikke det da?
4. “Unngå “unødvendig” shopping!” Som kjent så har jeg blant annet planer om å få flyttet på meg igjen nå om forhåpentligvis ikke alt for lenge, og DA kan det være greit at jeg har klart å spare opp noen summer i tilfelle det ene og det andre. Og i mars syns jeg ihvertfall selv at jeg har vært veldig flink til å unngå noe særlig med “unødvendig”, impulsiv shopping. Selvfølgelig, jeg kunne brukt LITT mindre cash på godteri, særlig mot slutten av måneden når påsken begynte å nærme seg.. Men når DET igjen er sagt så har jeg jo ikke tenkt å slutte å leve helt frem til jeg har fått meg et nytt sted å bo heller..
Og sånn utenom LITT godis, cider og sånn mot slutten så kommer jeg ihvertfall ikke på noe annet jeg har brukt penger på i mars av ting jeg egentlig ikke “trenger”. Så her føler jeg nok en gang at jeg så absolutt har lyktes!
5. “Gå minst 45 minutter hver dag!” “… med mindre det er sånn -15 eller kaldere ute, eller veldig dårlig vær”.. I løpet av mars er det kanskje bare to dager hvor jeg har holdt meg inne hele dagen, og DA har det ene og alene vært fordi det har vært FETTKALDT ute. Og da snakker vi ikke 14, 15 minus, men et sted mellom 20 og 25..
Og alle de andre dagene hvor jeg altså HAR vært ute har jeg gått i minst 45 minutter, og noen dager også det dobbelte. Så – bestått!!!!! ^^
6. “Bli enda tydeligere hos terapeuten!” I februar var jeg litt oppgitt over meg selv da jeg følte at jeg hadde holdt litt igjen på enkelte ting, og bestemte meg for at i mars skulle jeg våge å være enda litt mer konkret og ærlig om de mest ubehagelige tingene, i håp om at jeg skulle føle å bli tatt enda et hakk mer seriøst enn jeg altså følte at jeg ble i februar.
Men når terapitimen min mot slutten av mars omsider kom så hadde jeg nærmest “glemt” alt dette, og ville heller fokusere på å stille en rekke spørsmål angående det nye prosjektet i livet mitt som sakte, men sikkert har begynt å rulle, og gå nå. Så.. SELV OM jeg ikke har gjort det jeg tenkte at jeg skulle med tanke på dette målet her, så syns jeg likevel at akkurat det går helt fint, for denne gang..
Alt i alt føler jeg at mars ble en helt okei måned. Jeg har ikke vært like flink til å konfrontere enkelte plageånder i livet mitt som jeg skulle ønske at jeg hadde kunne gjort, og jeg har heller ikke vært like kreativ og produktiv verken her inne på bloggen, Facebook, Youtube, Snapchat eller Instagram som jeg også skulle ønske at jeg kunne vært.. Men på en annen side kunne det absolutt vært en god del verre både her, og der. Og jeg har fått håååååår!! :-O
En halvannen måned har nå gått, så nå tenkte jeg det var på tide å slå til med NOK et skamløst “hvis du ikke følger meg på Instagram, må du GJERNE ta og gjøre det”-innlegg. Og DENNE GANGEN føler jeg ikke at jeg gjør det fordi jeg egentlig har sånt veldig stort behov for å “tigge” mer, men mest fordi jeg ikke har så veldig mye annet å blogge om akkurat nå, pluss at jeg igrunn syns det er litt gøy å velge ut et par bilder, forså å sette sammen en sånn “best off”-collage som dere kan se nedenfor her.
Men når DET IGJEN er sagt så har jeg nå vurdert en stund om jeg skal slutte med disse innleggene.. For en ting er at jeg kjenner at jeg blir litt irritert når jeg ser andre tigge etter billige likes og diverse, fremfor å faktisk gå inn og jobbe mer for det sånn at man faktisk har FORTJENT smått og stort i litt større grad.. Og en annen ting er at jeg føler ikke at disse collage-bildene helt rettferdiggjør de originalbildene jeg har plukket ut med tanke på at det ALLTID er noen sider som må skjæres bort (siden jeg så godt som ALDRI legger ut bilder i 1:1-formatet lengre etter at Instagram begynte å tillate bilder med en viss høyde og bredde), ja, også har vi også det faktum at bildenes kvalitet ALLTID blir litt svekket.
Men så lenge jeg nå i senere tid stort sett lager disse innleggene mest fordi jeg syns at det er gøy og koselig, og ikke lengre så mye for tiggingens del så gjør det kanskje til syvende og sist ikke så mye hva andre måtte tro, og om kvalitet og bredde/ høyde måtte “falle litt ifra”? Vel, uansett – HVIS det fremdeles er noen der ute som enda IKKE følger meg på Instagram, men som nå etter å ha sett denne nye collagen har lyst, så er det altså bare å følge meg her: @aylarkuklinski
Oh, og til slutt har jeg en lite beskjed til et viss nek i en viss Facebook-gruppe som stadig skriver at denne Instagram-hobbyen min ikke regnes som en kreativ hobby: TA DEG EN ROSINBOLLE! 😛
Hva syns dere egentlig om disse “best off”-collagene?
Alle disse tankene, hvor kommer de egentlig fra? Som regel har jeg vært ganske heldig med søvnen de siste par ukene, det til tross for at jeg stort sett IKKE har vært oppe i like mange timer i strekk som tidligere i vår (da snakket vi gjerne 23-27 timer omgangen), nå har jeg SOM OFTEST vært oppe i 13-15 timer før jeg har lagt meg. Men i natt så ble det noe utfordrende igjen. Sånn rundt tolv-tiden la jeg meg i sengen, leste ca. 8 sider i en bok, slo av lyset, og håpet på å få sove. Men det bare gikk ikke. Nå hører det riktignok til i historien at jeg *kremt* sovnet på sofaen igjen sånn mellom 16-18-tiden i går kveld, og ble liggende der, vel, nesten til klokken 00.00. Så man kan trygt si at det på ingen måte var noen overraskelse at jeg fikk problemer igjen etter å omsider ha forflyttet meg til senga “en liten stund” etterpå. For herregud, jeg er ikke helt dum, liksom.
Men jeg hadde likevel et liiiite håp om å ihvertfall få til 3-4 timer etter denne forflytningen. Som regel er jeg litt likegyldig til når på døgnet jeg sovner og står opp igjen, men DENNE uken er det et par jeg håper på å få truffet, eller få kommunisert med på andre vis. Og ingen av disse individene er særlig tilgjengelige om natta, for å si det sånn. Så MYE på grunn av dette, ga jeg det altså en sjanse ved midnattstider i natt, selv om jeg som nevnt ikke hadde de helt enorme forhåpningene om at jeg ville lykkes. Og en ting er at sofa-krasjet fra i går kveld fikk sine åpenbare bivirkninger, men “plutselig” begynte også hodet mitt å surre rundt igjen i en snart 5 år gammel sak som jeg HELST skulle ønske var et fullstendig avsluttet kapittel nå. En sak jeg ikke ønsker å gå nærmere innpå her og nå hva gjelder, men som jeg ihvertfall håper jeg kanskje kan få hjelp til å finne en løsning på, snarest mulig.. Og først DA kan jeg kanskje skrive mindre kryptisk om det her inne.
Nei, nå står ikke verden til påske!.. Hva er det som skjer?? Har jeg virkelig begynt å lage Youtube-videoer om ANDRE Youtubere enn MEG SELV?? Ja, jeg har visst det – ihvertfall for en begrenset periode! For.. Det er et par stykker jeg har gått rundt og følt og tenkt har fortjent litt ekstra oppmerksomhet en liten stund nå. Noen kan man si er rimelig ferske, mens noen andre har derimot snart rukket å havne inn i den store Youtube-puberteten. Om det stemmer at den faktisk fins da..
Den ene av de er et skikkelig sjarmtroll med det som kanskje er den mest behagelige manne-stemmen jeg har hørt på svært, svært lenge. Ja, også har vi det ikke fult så overfladiske kjæresteparet som på rekordtid har klart å rasere flere av de store fordommene jeg engang hadde imot kjærestepar som drev Youtube i lag. Og til slutt så har vi han som MULIGENS ikke har et eneste hull i værende når det kommer til særlig Game of Thrones, diverse andre tv-serier, filmer, og sist, men DEFINITIVT ikke minst: SPILL!
Man skulle kanskje tro det.. Etter så mange små, mellomstore, samt noen KJEMPESVÆRE irritasjonspunkter opp gjennom alle disse årene – kanskje er jeg rett og slett verdens mest irritable individ? Det har snart gått en måned siden sist jeg ropte ut min klagesang, da først og fremst om meg selv, og man skulle kanskje tro at begeret nå var tømt en gang for alle (og enhver)? Vel, jeg tok en titt her forleden, og kan dere fatte og begripe det? Jeg har fortsatt IKKE fått tømt meg.
Og så lenge jeg enda har ting som gnager, surrer og plirrer tenkte jeg igjen så som så – hvorfor ikke eksponere leserne mine for ATTER en “Ting som irriterer”-video? Jeg mener.. Det er jo ikke sånn at jeg har laget SÅ mange av de fra før, bare tretten liksom. Ikke vet jeg, men det finnes sikkert de som enda har flere. Og HVEM ER JEG som skal ligge bak de ved å være noe særlig “dårligere”? “Nei, lag en til du Aylar! Folk har uansett begynt å glemme at du er et menneske du og, lag mer du!”.
Nå HÅPER jeg bare at jeg ikke har repetert et eller annet jeg har dratt opp med mine fagre klør i en tidligere video. Jeg mener, jeg har jo vært såpass på ryggen til NRK blant annet tidligere for å kjøre reprise-konseptet såpass hardt, at det er best jeg passer meg for at jeg ikke havner i samme senil-avdeling jeg også. Og forresten, syns DERE det er nok nå, eller har jeg fortsatt deres tilgivelse om jeg skulle banke ut en til en dag? Jeg bare spør, for liksom.. Det er ikke sånn at jeg IKKE har det siste ordet uansett, men likeveeeeeell! xD
Helt siden jeg var en bitteliten drittunge så har jeg bestandig likt å drømme meg bort til en annen (og noen ganger bedre) verden. Da jeg gikk på barneskolen drømte jeg meg stadig vekk, langt ut på de syv hav. En dag SKULLE jeg bli sjørøver – en av Kaptein Sabeltanns mest beryktede menn – og de som hakket på meg på skolen skulle da få svi for all tort og tue de utsatte meg for. SAMTIDIG brygget jeg også på en drøm om å bli plukket opp i et rosa helikopter av ingen ringere enn det som dengang var en av Sveriges største pop-stjerner, Tåve Wanning. Hun skulle SÅ bli min første kjæreste i livet, med mindre dattera til Sabeltann, eller jentene i Spice Girls ikke ville bli sammen med meg først da. ELLER hun veldig pene som faktisk gikk i klassen min.
Etter hvert som årene gikk innså jeg at verken Tåve Wanning eller Kaptein Sabeltann kom til å plukke meg opp noen steder, noen gang. Det faktum at Sabeltann ikke egentlig eksisterer tror jeg igrunn jeg at alltid har visst, men det hindret likevel ikke drømmen i å virke svært reel i et par år. Og selv om det heller ikke var så sannsynlig at en superkjendis fra Sverige helt tilfeldig skulle plukke opp en ukjent, ensom gutt fra bondeknøl-hølet Oppdal så, vel.. Man kan vel si at jeg lenge har hatt en tiltrekning mot det jeg neppe kan få her i livet.
I dag har jeg mot alle odds greid å fylle 26 år, og jeg drømmer meg stadig bort fortsatt. Jeg bruker vel og merke ikke så mye tid på å “lengte” etter å bli plukket opp av barske sjørøvere eller supersøte “prinsesser” lengre, men jeg bruker fortsatt utvilsomt en del tid i en rekke “alternative verdener”. Det hender ikke like ofte som før, men jeg kan fremdeles leve meg ganske hardt inn i repriser av Hotel Cæsar, Game of Thrones eller Jessica Jones, for å si det sånn. Under GOT-episoden “Battle of the Bastards” ble jeg så til de grader tatt av kampens hete at jeg klarte å etterlate meg et ikke helt ubetydelig hull i det ene sofahjørnet, som fremdeles er der en dag i dag. Så det var ikke “BARE” kjemper og løsunger som ble tatt av dage den dagen der.
Og ikke bare har jeg vært en sånn som har levd meg inn i andre verdener hele livet, jeg har også stadig støtt følt for å forsvare meg for nettopp disse tingene. For utrolig nok så finnes det en hel del “barn”, menn og kvinner der ute som syns synd i “slike som meg”. Det finnes de som helt oppriktig mener at det nærmest er noe galt med en som tar til tårene dersom en fiktiv skapning skulle stryke med i en eller annen serie, en eller annen bok, eller et eller annet spill.. Ja, det finnes til og med de som har null problem med å si at “slike som meg” trenger profesjonell hjelp. At mennesker som lever godt inn i ei god bok, et bra spill, en bra film.. At “slike mennesker” rett og slett er gale mennesker. At “slike som meg” rett og slett ikke er en sunn ting.
Og ikke vet jeg. Kanskje har de rett. Kanskje er jeg litt gal. Men vet dere hva? Jeg syns ikke det gjør noe jeg. For til syvende og sist bruker jeg ihvertfall tiden min på noe jeg LIKER. Jeg lever ikke et liv der jeg er ulykkelig og trist fordi jeg føler meg tvunget til å gjøre det ANDRE FOLK vil ha meg til å gjøre. I de siste par ukene har jeg STORT SETT greid å begrense meg for hvor mye jeg vil ta inn av krig, nød og elendighet som nyhetene forsøker å prakke på oss dag inn og dag ut, og takket være det – samt et par andre ting – har jeg klart å unngå å falle inn i en dyp, og svært reell depresjon igjen.. Og ikke driver jeg og kritiserer, truer eller trakasserer folk som tenker annerledes fra meg selv heller. Og SELV OM jeg nok kan virke litt kald og attpåtil fjern til tider så bryr jeg meg om ting som foregår i “den virkelige verden” jeg også.
Men forskjellen på meg og en del andre der ute er at jeg ihvertfall forsøker å velge meg enkelte kampsaker jeg vil bruke tiden min på, fremfor å ta inn “alt”. Foreksempel så er det viktig for meg at mine nærmeste vet at de alltid kan komme til meg om det skulle være behov for det. Jeg ønsker ALDRI å svikte vennene mine om det skulle være noe. Og skulle det være tilfelle at noen er stygg og slem med noen, ja så har jeg lite problem med å varsle politiet. Så joda, jeg bryr meg om ting i “den virkelige verden” jeg også. Og SELV OM jeg ikke orker å si ja til alt av viktige og alvorlige ting her i verden.. SELV OM jeg ikke støtter så mange seriøse sider på Facebook, SELV OM jeg aldri har gitt noe til tiggere på gaten, SELV OM jeg ikke har gått i så mange demonstrasjonstog.. Så bryr jeg meg faktisk om ting som FAKTISK skjer jeg også.. Jeg bare orker ikke, jeg har ikke krefter, og heller ikke lyst til å gi hjertet mitt til “ALT” og “alle” mer.
Jeg vier først og fremst mine gjenværende hjerteslag til de som betyr aller mest for meg. Hadde jeg fulgt noe særlig mer med på nyhetene enn jeg gjør i dag hadde jeg til slutt ikke hatt ork til noe annet. Så blant annet derfor velger jeg heller å prioritere de mer “virkelighetsfjerne” konfliktene, som hvem er det som til slutt kommer til å sitte på tronen i Westeros? Kommer Pinky – verdens yngste sjørøver – noen sinne til å gjenforenes med faren sin igjen? Og ja.. Nå må dere gjerne le, men jeg har fortsatt ikke helt gitt opp håpet om å en dag bli plukket opp i et rosa helikopter som har flydd heeelt ifra Sverige bare for å hente meg. Så jo.. Kanskje er jeg litt gal, kanskje er jeg litt “virkelighetsfjern”, men heller det enn å være fullstendig borte vekk på grunn av all den reelle dritten som er der ute.
Del veldig gjerne dette innlegget videre om du er enig! <3
