I en perfekt verden ville du ha vært hunden min som slikket meg i ansiktet hver morgen helt til jeg omsider hadde orket å stå opp. Så skulle vi ha gått på tur sammen, hver dag, og du hadde ikke stoppet opp hver bidige meter bare for å minne oss på hvor meningsløse ting egentlig er. Og jeg hadde sluppet å ryddet opp etter deg, fordi du hadde simpelthen ikke lagt igjen noe drit å ta. Jeg hadde ikke trengt deg til å flerre tenner til de som hadde stått i veien for oss, men du hadde gledelig gjort det om det hadde trengtes. Men det hadde det ikke.
Og ingen av oss hadde blitt straffet dersom en av oss skulle trå litt over den berømmelige streken. Jeg hadde ikke havnet i fengsel, og du hadde så absolutt ikke blitt dratt ut i en bakgård av seks store menn som hadde sparket, og sparket til det ikke lengre hadde vært flere åndedrag igjen å ta. I en perfekt verden hadde vi begge vært fri til å gjøre eksakt hva vi enn ville, sammen, og hver for oss. Men vi lever ikke i en perfekt verden, gjør vi vel?
… Gjør vi vel? …
