Det er rart hvordan tiden flyr, til tross for at den stadig ikke har vinger, eller propell for den del, av hva vi kjenner til. I syv år har vi kjent hverandre nå, eller ihvertfall visst av hverandre. I starten var du først og fremst bare en av flere som kommenterte her inne, sånn i ny og ne. Men det tok ikke lang tid før vi skulle begynne å chatte litt på Facebook, så utelatende kun på msn i noen måneder fordi jeg hadde en periode hvor jeg ikke orket mer Facebook, hvor jeg generelt ikke gadd så mye. Ville til og med legge ned bloggen. Mer eller mindre legge ned alt. Vi hadde knapt snakket sammen noe i hele tatt der og da, men likevel sa du at du håpet vi kunne fortsette å holde kontakten, et eller annet sted. Du skrev at jeg virket som en veldig snill og kul fyr. Så det ble til at vi la hverandre til på msn.
Så selv om jeg kuttet ut Facebook, valgte jeg altså å ikke kutte ut deg. Og det skulle fort vise seg å bli to av de smartere valgene jeg har tatt her i livet. Så en kveld skulle vi plutselig ha en liten videosamtale, men bare en liten en, klokka var tross alt 23, og du skulle på skole dagen etter. Så da ble det til at vi satt og snakket hele natta, frem til klokken var passert 7 eller noe. Hva snakket vi om den natta egentlig? Jeg mener, hva var det vi IKKE snakket om den natta? Ikke sant. Ja, og så var det mer eller mindre gjort. Du var ikke lengre “bare” hun litt kule rare som kommenterte bloggen min nå og da, du var nå en av mine beste venner. Høsten gikk, og våren hvisket hallo, og så en dag i mai var dagen kommet for at vi ENDELIG skulle treffes sånn helt på ordentlig. Men hva om det hele skulle ende som en fiasko? Hva om ingen av oss var den vi hadde utgitt oss for å være over nettet? Tenk om vi skulle kjede livet av hverandre. Tenk om, hva hvis, hva da?..
Men ingen grunn til bekymring. De dagene du var her i mai skulle vise seg å bli blant de aller beste dagene i mitt liv, noen sinne. Og da du måtte dra hjem igjen gråt jeg, og ikke bare pittelitt. Jeg klarte sånn delvis å holde følelsene tilbake da vi sto der på perrongen, men da jeg så deg forsvinne inn på toget kom virkeligheten tilbake og kjørte meg grasalt overende. Heldigvis hadde jeg med meg solbriller denne gangen.. Enda litt mer tid kom og gikk, og flere minner og erfaringer vi var på god vei til å bygge. Men ikke alt skulle vise seg å smake like godt lengre. Vi kunne fortsatt le og tulle sammen, men dessverre hadde onde tunger begynt å røre på seg hjemme hos meg. Jeg hadde begynt å fortelle meg selv mørke, giftige løyner, og jeg fortalte det på en sånn måte at jeg selv hadde begynt å tro på dem. Da høsten kom til syne igjen dette året trodde jeg aldri at jeg noen sinne skulle føle annet enn tung nedbør og skitten snø igjen.
Og lang vinter, det ble det. Lang, ensom, og kald. Du sto der fortsatt, du var fremdeles min beste venn. Men i og med at det blåste så hardt rundt meg der og da var det nesten umulig for meg å legge merke til. Du strakte fortsatt din arm ut, men jeg var for sliten til å ta den i mot. Jeg hadde nærmest begynt å gi opp, jeg trodde du var den store, stygge og avskyelige snøheksa, roten til alt kaos, årsaken til at jeg hadde “mistet” min fullstendighet, ja all min verdighet. Det skulle ta år og dag før jeg sakte, men sikkert skulle begynne å innse at det var meg selv som hadde satt i gang denne eviglange, tunge vinteren. Men da de første vårtegnene endelig var begynt å komme til syne igjen, så sto du der fortsatt. Hvordan du hadde orket å stå der for meg gjennom hele denne vinteren, er fremdeles i dag flere år senere for meg et mysterium. Du kunne gått hjem og lukket døra og låst den for lenge, lenge siden. Men av en eller annen grunn har du aldri gjort det.
Når jeg nå i 2018 sitter og skriver dette innlegget er det med en viss klump i halsen. Jeg sitter her, alene, og minnene og tankene bare strømmer på. Vi har opplevd ganske mye sammen vi to, men samtidig ikke i nærheten av nok. Vi har bekjempet zombier, vi har diskutert kjendis-menn, Lady Gaga, og tvilsomme klesskap, vi har sammen satt sammen et dvd-skap fra Møbelringen, og vi har fra tid til annen kanskje skapt oss (litt). Vi har lekt “lille speil på veggen der”, og vi har begge vært den vakreste i landet her. Vi har diskutert blottere med stor evne til å svelge, og vi har begge gått opp en dal. Vi har gått gjennom SYV ÅR med kos og kaos, og jeg håper så inderlig at vi kan gå sammen syv år til, minst. Kjære bestevenn: Jeg er så utrolig glad i deg at selv 884 ord blir bare ikke nok. Jeg vil du skal fortsette å vite at jeg mer enn gjerne er her for deg om det skulle være noe, en tjeneste, en samtale, hva som helst. Jeg tror knapt jeg har vært så glad i noen noen sinne, og grunnen til det kan kort oppsummeres med tre, enkle ord: Du er best.
Forresten..
Noen der ute som vet hvilket dyr som IKKE liker berg- og dalbaner?
