Satt å tenkte på det med døden, livet etter døden, “døden – tur-retur”.
Så en dokumentar på “Schrödiners katt” på nett-tv i dag om folk som har hatt nær døden opplevelser. Sett igjen hele livet som på en filmrull, møtt igjen avdøde bekjente, og kommet i en verden som er flottere enn de noen gang har sett før.
Folk som har gått ut av kroppen sin, vært helt død, både hjertet og hjernen har stoppet totalt, forså å opplevd å gått inn i kroppen sin igjen, fordi man valgte å returnere til de man er glade i på jorden, og heller vente noen år til med å komme til det vakre stedet de har fått sett i noen sekunder.
Hva tenker dere om dette? Kjenner dere noen som har hatt en såkalt nær-døden-opplevelse, har noen av dere hatt det? Hvordan føltes det i såfall, hva skjedde?
Mens jeg satt og tenkte på alle disse spørsmålene jeg fikk under å se dokumentaren i kveld som kom jeg på en MacGyver-episode, hvor han dør, kommer til en annen verden og senere returnerer tilbake.
Har funnet hele episoden på youtube, og her kan dere se den.
MacGyver – Passages (Del 1)
MacGyver – Passages (Del 2)
MacGyver – Passages (Del 3)
MacGyver – Passages (Del 4)
Selv har jeg lenge tenkt at når man dør, så er alt over. Man føler ikke lenger noe, man ser ikke noe, man hører ikke noe. Alt er stille. Men i den siste tiden har jeg helt alvorlig av flere årsaker begynt å tro andre ting.
Jeg tror fremdeles ikke på noe Gud, himmel eller helvete, men tror likevel at når man dør så er det en helt ny verden, at det alltid vil være noe.
Og at det ikke gjør noe om du er lat, røyker, drikker, hører på mørk musikk, onanerer og slikt. Så lenge du er snill med andre og ikke dømmer, er voldelig og sånn, så kommer du likevel til en god verden med masse kjærlighet uansett for sterk faen du har gitt mens du har levd, så lenge du ikke har såret eller skadet andre med sterk vilje.
Jeg er ikke redd for døden, for jeg tror nå at det alltid vil være noe.
Men det jeg ikke liker, er tanken på å reise fra denne verdenen for tidlig, for det er ikke sikkert alle vennene jeg har vil finne meg igjen med en gang, og at noen av mine nærmeste venner vil jeg ikke finne igjen i hele tatt, fordi den verdenen er så utrolig stor, og har samlet opp så mange døde mennesker i uendleig lang tid.
Det kan jo enda at vi får noen evner til å reise og finne igjen alle de vil vil møte igjen også, men man vet jo ikke. Ingen ting vet man sikkert, men dette er tanker jeg har gjort meg. Og som jeg vil dele med dere, i håp om å få deres synspunkter og meninger i retur!
Selv om jeg tror at det er noe etterpå, så vil jeg leve så uendelig lenge jeg kan her, i hvertfall slik som forholdene er nå; gode. Jeg trives her på jorden, jeg liker å leve, og det er her jeg har de fleste vennene jeg elsker så høyt!
Vil at alle mine venner skal vite at uansett hva som skjer så er jeg utrolig glad i dere, og om jeg ikke skulle leve i morgen så er det ingen er i verden jeg bærer nag til, og har tilgitt alt og alle!
Sender en stor vennlig klem til alle som leser dette, i håp om at alle vil få en fredelig, idylisk og god kveld.
Til slutt vil jeg legge ved noen låter som jeg liker, og som også har fått meg til å tenke litt på det med døden og livet i det siste:
Dope – My funeral:
Sissel Kyrkjebø – Deilig er jorden
Ronan Keating – If tomorrow never comes
Marilyn Manson – They said hell`s not hot
Ønsker igjen alle en sterkt idyllisk og god kveld. Ta godt vare på det og de dere har, dere vet ALDRI hvor lenge ting varer! Det vet jeg!
VI BLOGGES!










































