fullstendigkaos Bloggen du ikke vil erkjenne ovenfor vennene dine at du faktisk liker!

22. juli 2011, dagen hvor en stor eksplosjon skulle ramme hele Norge.
I dag skjedde det, som jeg og mange andre sikkert har ventet på LENGE! Det var bare et tidsinnstilit spørsmål om når dette ville skje. Ikke akkurat noen bombe, for å si det sånn…

(foto fra Oslo sentrum i dag er tatt av: Ulrik Fredrik Thyve)

Å si at jeg som bor i Oppdal er likegyldig til dette, ville vært en stor løyn! Dette har virkelig fått meg til å tenke.
Ikke på hvem som står bak, eller hvorfor dette skjedde, for det er ikke noe jeg synes er store spørsmålene, jeg som sikkert veldig mange andre har mine misstanker.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det jeg virkelig tenker på er hvor glad jeg virkelig er i mine venner, og at jeg håper jeg ikke kjenner noen nærme venner som er skadet eller omkommet i dag. Det er jo ferietid såvidt fortsatt, og jeg har flere venner som bor i Oslo, eller nært nok til at de kunne ha tatt seg turen til Oslo sentrum, i nærheten.

Jeg har også holdt meg så alene i det siste at jeg ikke helt vet hvem av vennene mine som er hvor for tiden, og nå tenker jeg at jeg skulle ønske at jeg de siste 3-4 ukene var litt mer tilstede…

Kjære alle mine venner som måtte lese dette, uansett hvor i verden dere er: Jeg er utrolig glad i dere, og håper at alle har det best mulig! Vil noen snakke om noe, er det noen som bærer på noe eller noe som helst, så vil jeg dere alle skal vite at jeg er HER FOR DERE ALLE!
Ingen plager meg med å snakke, jeg er her for dere, og jeg er ubeskrivelig glad i de jeg har i livet, både de få som bor i Oppdal og de flere som bor andre steder, som foreksempel i nærheten av Oslo, eller lignende…

Tusen takk for hver eneste dag jeg har fått, vi vet tydeligvis aldri helt når livet tar slutt.
Hver så snill bruk tiden dere enda har best mulig, klem deres venner, sett pris på livet, både godt og vondt. Lev hver dag som om det skulle vært den siste!

Tusen takk til alle de vennene jeg har for at dere er mine venner!

Stor tankeklem sendes herved fra meg til absolutt alle i det norske land!

Og til sist: Håper virkelig at en god del er enige med meg nå, i at vi bør tørre å endelig sende ut enkelte her fra landet! Før det er helt for sent! Med det mener jeg ikke alle utlendinger, men veldig mange! Jeg er IKKE rasist, noen vil sikkert se på dette som rasistisk, men det er ikke noe jeg kan gjøre noe med. Jeg vet selv at jeg ikke er rasist, har venner som er mørkhudet og fra andre land, så alle utlendinger er ikke like, men ALT FOR ALT FOR MANGE utlendinger skulle vært sendt tilbake for flere 10-år! En ting er at de tar jobbene våres, pengene våres og andre ting, i tillegg til at de skal behandles med respekt og blabla, men nå skal de faen meg begynne å bombe her også!

Og til de pårørende av de som er skadet og også drept. Dere har min fulle medfølelse! Sender spessielt alle varme tanker de de nærmeste og pårørende!

VI BLOGGES!

Marilyn Manson – Putting holes in happiness
The sky was blonde like her
It was a day to take the child
Out back and shoot it.
I could have buried all my dead
Up in her cemetery head
She had dirty word witchcraft
I was in the deep end of her skin.
Then, it seemed like a one car car wreck
But I knew it was a horrid tragedy.
Ways to make the tiny satisfaction disappear.

Blow out the candles
On all my frankensteins.
At least my death wish will come true.
You taste like Valentine’s and
We cry,
You’re like a birthday.
I should have picked the photograph
It lasted longer than you.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Putting holes in happiness.
We’ll paint the future black
If it needs any color.
My death sentence is a story
Who’ll be digging when you finally let me die?
The romance of our assassination
If you’re Bonnie, I’ll be your Clyde.
But the grass is greener here and
I can see all of your snakes.
You wear your ruins well
Please run away with me to hell.

Blow out the candles
On all my frankensteins.
At least my death wish will come true.
You taste like Valentine’s and
We cry,
You’re like a birthday.
I should have picked the photograph
It lasted longer than you.

Hør låten her:(acoustic version)

For en stund siden ble jeg og min gode bloggvenninne Mira fra Miras gotiske verden, kalt for både missunnelig, mobbete og også en god del verre ting som en del sure jentunger her ute klemte ut av seg etter at vi hadde skrevet hver våre innlegg om toppbloggerne, samt at vi begge såvidt nevnte Tcmn i et eksempel.

Jeg må jammen meg le litt av dette nok en gang, for se hva jeg fant på bloggen til selveste prinsessa:
Trykk her for å se en praktfull video, som jeg ikke kan legge ut selv fordi hun visstnok har copyright 😛

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg hater egentlig å si dette, men akkurat denne videoen likte jeg, jenta kunne jo vært standup-komiker.
Må bare sitere Tcmn;
“Hun er heller ikke noe flink blogger, det eneste hun blogger om er jo de puppene hun egentlig ikke har, også det butt-ugly håret hennes”

Om jeg noen gang har hatt dårlig samvittighet for at jeg har skrevet mine ærlige meninger om toppbloggere som Tcmn, så forsvant ihvertfall det siste snevet av dårlig samvittighet. Jeg går utifra at Tcmn som meg er det som mange av dere unge bloggere her ikke kan forstå, litt sarkastisk, men uansett, hun som meg har nå selv disset noen andre.

Er flott at dere ungjenter har et forbilde som sminker vekk sannheten i dere, spiser babymat, disser andre når de selv er på topp og har frokost, klær og utseende som de helt store temaene. Det meste andre i verden er jo tross alt uvesentlig og mye kjedeligere å lese om såklart. (Ironisk)

Ok, jenta er søt, det skal hun ha, selv om hun som de fleste jenter ikke viser sitt sanne jeg, og dermed er litt uekte, for å si det pent, eller ok, falsk da, for å ikke virke så feig.
Men hva gjør man vel ikke når man helst vil bli mest mulig likt av andre; jo man sminker seg og blir mest mulig som andre og mener som andre, og disser og baksnakker gjerne andre for å bli bedre likt! KJEMPEGENIALT!

Det må virkelig være en flott verden dere jenter lever i, rene eventyret. Tenk så hærlig å være noen helt andre enn dem man ikke er, gå rundt og stå for og kanskje mene ting som andre mener for å bli likt, selv om man kanskje mener noe annet. Så hærlig dere må ha det som følger flokken, og samtidlig klarer å være noen helt andre, og kanskje dermed ha noen “fantasivenner” i og med at de fleste dere er omgitt med i dag egentlig ikke helt kjenner til den personen bak alle løynene og sminken dere har gjemt dere bak for å få til det helt perfekte, eventyrtilværelsen dere lever i, smart! 😀
Skulle virkelig gjort som dere, bare levet i en drøm, tørr bare ikke å leve på noe som ikke er ekte, de fleste drømmer tar jo en dag slutt, og da våkner man som regel opp alene. Så derfor velger jeg å leve på virkeligheten selv om det er mye kjedeligere så klart… Hehe

Verden er hærlig dere! Hehe.

Hilsen en av de “onde, sorte, slemme heksene” i eventyrene som dere må hakke ned på og utrydde!
VI BLOGGES!

PS: Dette her er også ment litt på tull, “akkurat som henne” 😀

Jeg har alt innsett, før jeg begynte på denne linjen at jeg vil bli sett på som syk og oppmerksomhetsønskende, nok en gang ved dette innlegget.

I lang tid har jeg vært klar over at jeg har nok gått litt langt, med tanke på hva jeg faktisk velger å skrive offentlig av personlige tanker, betroelser og andre fakta om mitt og meg.

Og igjen, så blir det nå presset ut noen personlige, og dønn ærlige ord fra undertegnende.
Saken er, jeg gleder meg til jeg skal dø… Ja, jeg gleder meg til den dagen jeg dør. Aldri mer ensomhet, aldri mer depresjon, aldri mer slitsomme og vanskelige tanker som kommer frem og tilbake akkurat som om hodet mitt var et hotell for bekymringstanker og triste-tanker…

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

(dette bildet har jeg funnet på google, IKKE MITT :p…)

Når det er sagt, jeg tenker ikke på noe selvmord eller noe, hver så snill å tro meg, det gjør jeg virkelig ikke.
Det finnes ting i livet mitt som gjør at jeg fortsatt klarer å stå opp, selv om jeg for tiden bruker mer tid på å huske på de tingene når jeg våkner, noe som var lettere før…

I dag foreksempel lå jeg nok under dyna i 2-3 timer etter at jeg hadde våknet, og jeg lå der ikke fordi jeg var trøtt lenger, da jeg våknet var jeg forsåvidt uthvilt, men jeg hælte ikke å stå opp på en stund… Har vært slik en stund, at jeg lurer på; hva er vitsen? Hva er vitsen med å stå opp? Jeg har alltids ting jeg kan finne på, men det er ting jeg har gjort så mange ganger før, som regel alene, jeg finner ikke store gleden av ting lenge. Følsen av å være så ensom…. Det er flere mennesker her i Oppdal jeg sikkert kunne ringt, folk som kunne funnet på noe om jeg hadde gjort det, folk som er snille og alt det… Men folk jeg likevel ikke har mye til felles med, folk jeg liker og aksepterer, men ikke har for mye til felles med… Og da er det likegreit å være alene, til en eller annen jeg har mer til felles med har tid…

Folk har lurt på hvorfor jeg ikke har flyttet? Godt poeng!
Først av alt, så sliter jeg med forandringer, og nok litt mer enn “folk flest”, blant annet på grunn av asperger syndrom, diagnosen min… De fleste vennene jeg føler jeg har mest til felles med bor faktisk ikke i Oppdal… Mesteparten av de mest likesinnede vennene mine bor andre steder, i nærheten av Oslo foreksempel.

Er veldig ofte ute og sykler og eller går, er faktisk ute og går eller sykler mange timer om dagen, så det er ikke det at jeg er så alt for mye inne, for det er jeg ikke….Som regel når jeg er ute så er jeg i sentrumsområde, i håp om at jeg skal møte på et av de utrolig få likesinnede vennene jeg kan møte på i Oppdal, som regel skjer det aldri… For de fleste likesinnede vennene i Oppdal, bor et stykke unna sentrum, og sjansen for at jeg møter på de i sentrum uten at vi har avtalt å møtes fra før er 10 prosent… Eller lavere.
Og det er som regel derfor jeg er ute, i håp om å se noen av disse, og føler derfor at jeg blir fortere deprimert enn om jeg er inne. Har mye mer jeg kan gjøre inne for å ha fokus på andre ting…

Inne har jeg plenty av filmer, bøker, tegneserier og blablabla… Likevel velger jeg å være ute, noe som i mitt tilfelle får meg som regel til å føle meg mer og mer ynkelig og deprimert. For ute er så mange påminnelser om at jeg savner noen! Inne er det lettere å glemme det… Selv om det er absolutt ikke lett da heller…

Skulle virkelig ønske at når jeg absolutt skulle være født, at jeg ble født som en mye mer vellykket person, en person som ble født på et annet sted med flere likesinnede venner, og samtidlig at jeg skulle vært en person som var psykisk sterkere enn jeg er, mer tålmodig, mer optimistisk, mer spessiell… Føler meg verken spessiell, sterk, tålmodig, eller noe særlig positivt nå…

Så, jeg gleder meg til døden, om ikke direkte gleder meg, så gruer jeg meg i hvertfall ikke. Da får jeg i hvertfall fred, for som regel så lever jeg mer i depresjonen enn i gleden, men når jeg er død før jeg ikke de få prosentene av gleden heller… Derfor vil jeg ikke dø, selv om jeg gleder meg til døden.
Inneforstått med at dette kanskje er litt komplisert å forstå, men det er slik det er.

Så please, ikke bli bekymret for dette innlegget, igjen jeg har ikke noen planer om å dø, jeg vil ikke gjøre det mot de få jeg har, spessielt ikke imot min beste venninne som jeg prissetter og aksepterer mer enn noe annet her i verden!

Jeg er sliten psykisk av å være så deprimert, av å må ligge i sengen 2-3-4 timer hver dag selv etter jeg er helt utvhvilt for å finne på en grunn til å stå opp, jeg er lei av å ikke ha noe spessielt å ta meg til, at folk flest ikke har tid til å finne på noe, eller at folk bor for langt unna, og at jeg er for feig til å ta turer utenfor Oppdal alene uten noen…
Men likevel, det er en ting jeg ikke har glemt, til tross for at det er flere uker siden jeg hadde en felles glede med en veldig god venn nå. Når de øyeblikkene er, så føles det verdt det, verdt all ventingen, verdt all depresjonen, tårene, lengselen, selvforakten og alt dette! Derfor vil jeg ikke dø, samtidlig som jeg gleder meg til døden.

Ønsker alle en god kveld videre.
Vi blogges!

Her i denne lille store verden finner vi tusenvis, millionerbillioner mennesker som sliter.
Mennesker som har mistet noen eller noe, mennesker som har blitt syke… Også videre.

Jeg er et av de menneskene i verden som ikke er alvorlig syk, eller spessielt syk i det hele tatt, heldigvis.
Men likevel føles det som om jeg har dødd litt innvendig de siste ukene, savner venner, spessielt en veldig nær og god venn.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg er et menneske som egentlig er vandt til å være mye alene, men de siste ukene har det virkelig vært altfor lange dager hvor jeg stort sett ikke har klart å tenke på veldig få venner jeg savner så det nesten gjør vondt for tiden. Har så og si stoppet litt opp, i tillegg har jeg skyvd folk unna meg. Av en eller annen grunn så har jeg begynt å tenke at alle synes at jeg tenker teite ting, at jeg er teit og at jeg ikke vil at de skal skamme seg over meg, men at folk ikke tørr å innrømme det selv. Pågrunn av slike tanker har jeg også den siste uken begynt å skyve folk mer og mer fra meg, tragisk ikke sant?

Men det er en ting av positivitet å nevne, jeg har begynt å gjøre litt mer igjen, prøve å flytte fokus fra det store savnet etter mine nærmeste, til andre ting. I går foreksempel var jeg på kino og så den aller siste Harry Potter filmen, film 7, del 2 i 3D, litt irriterende med kino med tanke på godteposelyder og andre lyder fra publikum, sliter egentlig med å være på kino, somregel på grunn av de andre :P…. Derfor går jeg så godt som aldri på kino, blir VELDIG fort veldig ukonsentrert og irritert av å være på kino, og tenker veldig ofte at jeg bare skal drite i å være der, og bare gå min vei…
Men etterhvert som enkelte, sluttet å spise mer godteri og og dritt og lage mindre lyder så gikk det bedre, og jeg klarte å slappe bittelitt av. Men tanken på spessielt en bestemt, god venn som jeg har savnet voldsomt, dukket likevel opp flere ganger selv mens de beste scenene kom. Savner spessielt min aller beste, nærmeste bestevenninne noe helt forferdelig.

I tillegg til at jeg var på kino i går filmet jeg også noen flere scener til mitt nyeste filmprosjekt, og det var vel det som hjalp mest i går, når det gjaldt å tenke på andre ting, enn enkelte jeg som sagt savner så jeg nesten vil gråte, saken er at jeg får ikke til…

Sltier også for tiden med å blogge, fordi jeg klarer nesten ikke tenke på annet enn de vennene jeg savner sterkt for tiden, og som sagt spessielt en kjær venn…. Så beklager at jeg har vært så fraværende i det siste…

Jeg savner virkelig å være tilbringe tid med noen nå, og dessverre så er det ikke mange i bygda mi som jeg er særlig likesinnet med… Livet kan virkelig være ensomt og trist.

VI BLOGGES

Nå går jeg først og fremst ut ifra at det var noen jenter (og gutter) som har valgt å drite i å se på dette innlegget, takket være overskriften, det driter jeg i. HEHE!
For dere som hadde et håp om å få se boxershortsen min fylt med menneskets egen søppel, så må dere ekstreme kvalme perverse lesere.

Overskriften er inntett mer enn en metafor for at jeg har dreti litt på draget, again!
Spessielt for dere som fulger meg på facebook (Aylar Von Kuklinski er mitt fb-navn), så kan dere ha lest at jeg hadde tenkt å bli sunnere, for å ta bedre vare på meg selv. Og ja, det har faktisk gått bra en stund nå, 2-3 uker, men så i et desperat forsøk for å glemme ting som at venner fortsatt er på ferie og ditten og datten så har jeg nå kjøpt mer enn nok sukker og snop til at jeg kan være død innen i morgen tidlig, da blir det nok noen her som kan ta frem feirehatten sin da tenker jeg. HAHA, til dere; I will never die! Jeg er en seig klatt som er umulig å drepe!

Okok, så var det å kle av meg, for å vise dere hva jeg har av noen synde-tabber i dag:

(1, stor cola, 2 store RedBuller (som garangtert sender meg til helvete i kveld), og to ssøøøøøøte vaskeekte ikkevaskebjørner av plast fylt med cola og bringebærdrikke)

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

1 blåbærmuffin, 1 lemonmuffin, 1 kick (lakriskkick :P), 1 pose seigmenn (salt/lakris), og 1 pose sørlandschips)

Det var det jeg fråtset med meg fra Kiwi-helvete i kveld, men før den shoppingen så tok den egoistiske personligheten min å tvingte meg medvillig inn på Narvesen hvor jeg KJØPTE disse leie-filmene, 60 kr per stykke, og ingen riper eller matsøl på platene :-):

Mhm, men før det igjen så var jeg på Domus, der så jeg forresten en kjendis som jeg ikke helt husker hva han heter, han er ikke fra Oppdal, men han er skalla, og spiller intrument eller synger, husker da faen… Men nå sporet jeg litt ut… På Domus skaffet jeg meg ENDA ett parr solbriller:

Jeg vet… Jeg ser ut som en hverdagslig kjedelig, rosa-blogger i 15-årsalderen.
Men jeg er faktisk en 20-år gammel gutt med alt for mørkt livssyn, det eneste jeg har til felles med de rosa-hverdags-teletubiene er at jeg fremdeles er noe usikker på meg selv, og til tider kan la det gå utover andre, hehe, men til en viss grad.

Og ja… Er en del som har skrevet at jeg bør bli voksen og sånn, at jeg bør skli mer inn i samfunnet, oppføre meg litt mer som andre folk og finne meg et viskelær forså å se mer ut som et a4-papir.
Okok, det gidder jeg ikke, men har noe morsomt å fortelle i dag, var på Kulturhuset og kjøpte billett for den siste Harry Potter filmen i 3D, film 7, del 2… Og billetten er faktisk en VOKSEN-BILLETT! Så noen tror fortsatt at jeg er voksen, men det er dere FLEEEESTE her inne som har rett; jeg er en tragisk, selvopptatt, uvoksen drittunge av en punker som “mobber” rosa-bloggere og derfor også blir dobbeltmoralsk, i og med at jeg har skrevet flere innlegg mot mobbing.

Men dere, logger av jeg nå, ønsker alle som har latt seg småprovosere av meg også i kveld en god kveld, og dere andre også. Jeg elsker dere alle jeg vet dere! 🙂 Vi er alle ett, og vi ender alle opp i helvete uansett!

Vi blogges!

PS: Håper noen av dere forstår at ENKELTE setninger her her skrevet med en (brød)smule av sarkasme, og at jeg fortsatt mener at jeg ikke MOBBER noen som helst 😉 See yah!

De siste 5 åra har jeg nå drevet med filmproduksjon, begynte med første film i 2006.
Men FØR det så drev jeg på med en tegneserie (med mye sex og vold), som het for “superheltene”.

De ble til slutt litt oppi 40 bøker, og da snakker vi slike skrivebøker med 160-sider, jeg tegnet cirka 4-6 bilder på hver side, og da sier det seg selv at jeg ikke har orket å scanne og legge ut alle tegningene.

De bildene jeg har scannet er tilfeldige scener fra serien min som jeg holdt på med fra 2002 (snart 10 år siden), til 2006. Er altså 5 år siden den siste siden ble tegnet, så her er bevis på at jeg alltid har vært noe forstyrret.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

KLIKK HER FOR Å SE DE GENERELLE TEGNINGENE, DE MER SENSURERTE!
(Merk, de aller øverste tegningene, er de aller ELDSTE, og litt dårlig kvalitet på, mer at jeg var cirka 11 år da de første tegningene på siden ble tegnet, men vist dere ruller litt lengre ned så vil dere se noe forandring, tegner ikke perfekt, men min egen stil)

OG TRYKK HER FOR Å SE DE ENDA MER EKSTREMME SCENENE FRA SERIEN (ADVARER MOT STERKE BILDER)

De tegningen jeg har laget og lagt ut på den siste linken inneholder en god del sexuelle og grove voldshandlinger fra enkelte av karakterene jeg tegnet fra perioden 2002-2006. Sees på eget ansvar.

Hehe, når jeg ser gjennom de 40 bøkene med cirka 160 sider hver, som jeg engang har fylt med historier, sex og tragedier så er det NESTEN så jeg får lyst til å lage EN oppfølgerbok til, 5 år siden forrige gang! hehe…
Men har andre ting å tenke på nå enn det, gitt.

Vi blogges!

PS: Selve nettsiden jeg har linket til er laget av meg, MEN er ikke oppdatert siden 2008, så se opp for enkelte skrive feil her og der, for dere spessielt interesserte… Hehe.
For VELDIG, VELDIG sært interesserte, så har jeg en gang skrevet resyme fra de første årene 2002-2004 HER.
men resyme fra 2005 og 2006 mangler.
I tillegg kan dere se en liste over alle totalt 43 tegneseriebøkene, hva de heter også videre 😛 hehe… Alltid vært en outsider og nerd.

Utenom at jeg som vanlig sitter og kjeder meg i ensomheten mens de fleste bestevennene mine er bortevekk, så sitter jeg også nå og venter spent bare på at morgendagen skal komme.

Tirsdag var jeg nemlig og så på en hybel, og fredag fikk jeg telefonen om at hybelen er min vist jeg vil ha den. Selvfølgelig vil jeg det! 🙂 Det sto mellom meg og to til.

Saken er, at jeg skal betale 2 måneders depositum, noe som jo er helt normalt.
Problemet er at jeg har ikke fått ringt og snakket med Nav om dette enda, men det gjør jeg på mandag, går heldigvis greit at han eieren av hybelen får svar på mandag 🙂

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

(bilde tatt fra: mincosmopharma.blogspot.com)

Uten at jeg skal skrive nøyaktig hva månedsprisen på hybelen står på, så kan jeg si at jeg umulig vil finne noe bedre, prismessig. I tillegg er det både støvsuger, vaskemaskin, tv, sovesofa, ovn, kort sagt alt der! Som jeg kan få bruke så lenge jeg vil være der, også kleskap og tv hylle var der, ALT!

Kan det bli bedre? Ja faktisk, for jeg har enda ikke nevnt at også strømmen og trådløst internett er inkludert i den utrolig gode prisen! 🙂 I tillegg så trenger jeg heller ikke betale for å se på tv, det er en tv-boks der også, og også den er inkludert i prisen!

Vel, regner med at jeg kommer med et nytt blogg innlegg i morgen, etter jeg har fått snakket med Nav.
Er jeg skikkelig heldig så ordner alt seg, og jeg får den hybelen, og er jeg skikkelig heldig flytter jeg hjemmefra alerede første uka i august!

(bilde tatt fra: gullesn.blogg.no)

Har bodd hos mamma (og pappa) i 20 år nå, på tide å komme seg videre i livet!
Det eneste lille som er, er plassen, er et rom, i tillegg til bade, men det går så bra, kunne også vært verre, jeg er sikker på at jeg vil trives uansett jeg, vist dette ordner seg med støtte fra Nav nå 🙂
Hm, er i slike tider jeg skulle ønske at jeg hadde vært flinkere på å spare penger, hehe, men dette ordner seg nok lell det.

VI BLOGGES!

Det er midten av juli, været er opp og ned, just nu er det varmt i Oppdal lite skyer, lite vind, bra med sol. Og jeg NYSER!
Jeg nyser nå, eller ikke akkurat nå da, men…

Det som forundrer meg er… Jeg var ikke plaget i mai, ikke i juni, disse plagene har først begynt å komme den siste uken, litt mer enn det… Blir en del runder på badet for å blåse ut snørr og gørr fra nesen, og det har i tillegg gjort meg litt sår i nesen, og ekstra sliten i hode, er fra før nokså plaget av en depresjon igjen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Utenom at jeg nå er plaget av ting som har med alergi å gjøre, så er det verste for tiden en veldig stor følelse av å være ensom.
Min beste venn har jeg nesten ikke sett snurten av på 2-uker, og savner henne veldig, veldig masse.
Og de fleste andre er dratt ut på ferie eller lignende.

Skulle virkelig ønske jeg hadde hatt råd til å reise bort fra Oppdal en gang jeg også, om ikke en ferie tur så i hvertfall en dagstur til Trondheim, noe jeg har råd til, men ikke helt klarer å gjennomføre alene, siden jeg er redd for å ikke finne igjen bussen eller togstasjonen når jeg skal hjem igjen, derfor er jeg avhengig av å ha med meg noen, og det er ingen jeg kommer på i farten som er aktuelle å ta med til Trondheim på en stund nå.

Skulle til byen for cirka to uker siden, med min beste venn, noe som dessverre ikke ble noe av likevel.

Å vandre eller sykle rundt i Oppdal sentrum nå føles som regel mer ensomt enn å sykle i foreksempel skogen, fordi når jeg sykler i sentrum så håper jeg at jeg skal få en gladoveraskelse ved å treffe på noen jeg trives i lag med, og at vedkommende kan ha tid til en prat. De fleste jeg har håpet har hatt tid til å stoppe eller noe, har som regel vært for opptatt eller stresset til at det har vært mulig….

Og hvorfor velger jeg da å sykle i sentrum, fremfor skogen? Fordi sykler jeg feks skogen, eller andre plasser i Oppdal så ber jeg om å forværre allergien min, så jeg må velge; vil jeg forverre helsa mi/allergien min, eller vil jeg bli mer smådeprimert av å ofte vente på at jeg skal treffe noen jeg liker å snakke med, forså å må innse at det kan jeg fortsatt bare glemme en stund til, fordi de nærmeste vennene jeg har noe til felles med, de er borte, eller så har de ikke tid fordi de såvidt bare er i sentrum og har dårlig tid…

Men skal ikke klage jeg. Er jo egentlig ganskje vant slikt, dessverre.
Noen ganger skulle jeg ønske at jeg var en annen person, for det finnes jo folk jeg kjenner også, som fortsatt er i Oppdal og også i sentrum innimellom, men problemet mitt er at det er en god del personer, som jeg ikke har så mye til felles med, ikke det at de har gjort meg noe, men at vi ikke er så like. Æehm, føler jeg kunne beskrevet dette bedre, men skitt au…

Prøver å beskrive det siste en gang til: Det finnes fortsatt folk i Oppdal som jeg vet og og delvis kjenner, og som vet av og kjenner meg, og det kan også hende at det er personer som kommer og setter seg ned ved en benk jeg sitter på, men de fleste av disse menneskene som er i Oppdal perr dags dato, som jeg kjenner er folk som gir meg den samme følelsen av å være i lag med andre som når jeg er på jobb. Altså: Jeg får det sosiale, men likevel ikke den følsen jeg savner som når jeg er med de beste bestevennene mine…

BESTEVENNENE MINE: JEG SAVNER DERE SÅ UTROLIG MASSE AT JEG FÅR LYST TIL Å BARE GRÅTE!

Huff, innser at dette innlegget mulig kan forverre ensomheten min etter de siste linjene, jeg skulle egentlig ha flyttet til feks Trondheim for lenge siden, slike som meg hører egentlig ikke til i steder som Oppdal 😛 Er for få likesinnede her! Hehe…

VI BLOGGES!

Jups, i det siste spessielt har jeg skrevet noen korte noveller og lignende her på bloggen.
Flere har kommentert at jeg bør skrive en bok og få den gitt ut, og det er det også flere venner av meg jeg sier, spessielt min beste og nærmeste venninne, som leser en del bøker selv (noe jeg ikke gjør).

(bilde tatt fra nettavisen.no)

Problemet, eller… ÅRSAKEN til dette innlegget er, jeg vet ikke hvordan slikt fungerer.
Greit nok at noen mener jeg skriver greit nok, og kanskje vil lese det jeg skriver i bokformat, men; hvordan gjør man sånt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Min største redsel er å betale for mye til et firma, forså å gå i minus? Noen som skjønner hva jeg mener, for det koster jo å få en bok utgitt, man må jo betale et firma eller noe noen kroner, for å si det sånn.
Og det er det verste, at jeg skal tape tid OG penger på det…

Her kan dere lese noe av det jeg har skrevet, ikke alt er publisert på bloggen, av forskjellige årsaker:
“Cathrines korte liv”

“Alberts historie”

“Arne og Heidi, del 1”

“Arne og Heidi, del 2”

“Arne og Heidi, del 3”

“Ole elsker Kari, del 1”

“Ole elsker Kari, del 2”

OG MIN PERSONLIGE FAVORITT: “Fra helvete”

Selv mener jeg har jeg skriver rotete, og litt dårlig.
Men har likevel lyst til å prøve å skrive en bok, det jeg har skrevet her har jeg jo bare skrevet fordi jeg har kjedet meg, og for å gi noe til leserne av bloggen, men skal jeg skrive en bok, så vil jeg uansett skrive noe nøyere.

Men det er en ting…
Det jeg lurer mest på er det med å ta kontakt med et forlag, hvor mye det vil koste meg og redselen for å eventuelt tape på det, økonomisk sett.

Noen som har gode råd?
VI BLOGGES!