Som barn var jeg noe engstelig for å være megselv. Redd for å være det barnet jeg ville være. Det var av den grunn at spessielt etter jeg begynte på Vollan “Bedritne” Skole (barneskolen) så ble jeg i en stund mobbet og plaget for å være outsider, barnslig og tragisk. Jeg holdt meg mye for meg selv, og fikk ikke helt leve ut barnet i meg. Det har satt sine sår nå, og barnet i meg blomstrer mer og mer ut og opp av meg nå enn da jeg VAR BARN.
Altså det skal jo ikke ut, men det vokser igjen, etter at jeg har holdt det ned i alt for lenge. Jeg er uten tvil hele Norges, hele Trøndelags og hele Oppdals svar på Michael Jackson når det kommer til å aldri bli voksen. I dagtidlig har jeg og min selskapssyke samboer Fluffy tatt oss rett og slett en tur ut, før sola står opp. Ingen av oss liker verken sol eller lys. Eller folk for den saks skyld. Derfor pøste vi ut i rundt 4-tiden i dagtidlig, dessuten er det stor sjanse for at Fluffy ville spist et barn, en prest, eller en ekkel Opp eller Opdalingen-journalist om vi hadde vært ute på dagtid. Og da hadde jeg havnet i buret, kun fordi at Fluffy egentlig har gjort Oppdal en større tjeneste, som de fleste sivile aldri ville forstått.. Hehe… I bestefall hadde han spist hun heimkunnskapslæreren på Oppdal Ungdomskole som jeg aldri kom overrens med ^^
Jaja, nok skriverier! Jeg elsker deg Fluffy, det skal du aldri tvile på. Selv om du har prøvd å omskåre, skalpere og likvidere meg i søvne ett par ganger, så er jeg fortsatt like glad i meg som om du skulle vært min biologiske sønn!
Det er ikke mange timer siden jeg tenkte å blogge om bisarre sex-fetisjer verden over. I stede fant jeg på noe jeg skulle gjøre før den tid.
I fjor ble jeg for første gang presentert for den pornografiske, horrorfilmen Bad Biology fra 2009(/2008?). Etter den vitenskapelige, biologiske introen som er fylt av celler og indre drivkrafter, møter vi Jennifer (spilt av Charlee Danielson). Yrkesmessig hadde hun kanskje passet best på et sexsirkus for freaks. Hun har intet mer enn sju klitoriser, hvor alle av dem har sine behov for å bli tilfredstilt. Helt siden hun var barn har hun alltid skilt seg ut. Mens de andre jentene i barnehagen satt og lekte med dukker, kunne hun sitte og leke med seg selv, if you know what I mean?
For henne er helt vanlige ting som å hoppe på trampoline, sykle seg en tur eller sette seg to sekunder på vaskemaskinen ting som raskt kan utløse en ekstrem multiorgasme. Jennifer vet å tilfredstille sine bokstavelig talt indre behov! Blant vennegjengen er det få som har hørt henne snakke om noen gutter overhode, og ryktene har gått fra alt om at hun er lesbisk, til at hun ikke har sex i hele tatt.
Sannheten er jo at de fleste mennene hun har humpet borti på barer, bilverksteder og lignende, som regel ikke har overlevd. I tillegg til sine sju klitter, har hun også et mangedoblet følelseproblem.
Alle følsene til Jennifer blir nemlig mangedoblet når de først oppstår. Blir hun forelsket, blir hun mange ganger mer betatt enn hun ville vært ellers, blir hun sint, blir hun 10 ganger så voldsom som vanlig, også videre. Hun har et maxiproblem med å beherske seg, noe som fører til at en del av hennes one-night stand aldri kan bli two-one stands, om dere henger med, eller om den bare henger?
Det er ikke til å utelate at hun også føder babyer rett etter humpetitten har vært på fære. To timer etter hun har pult, føder hun et “fake, not real, baby monster”! Hun vet at et barn skal komme 9 måneder etter “leke-timen”, så hun bryr seg ikke om å ta vare på noen av de små missfosterne hun må presse ut like etter. Hun kaster de rett og slett i søpla, eller bare etterlater de på de tilfeldige stedene fosterne plumper ut.
Ja, også har vi Batz (spilt av Anthony Sneed). Filmens andre hovedrolle, som da er gutten i filmen. Som barn ble Batz penis skåret av med et uhell, og Batz ble også en outsider, på det rent sexologiske. Erstatning skulle han få, og etter en del operasjoner og frustrasjoner skulle får kjære Batz ende opp med en monsterkuk av det helt uforglemmelige. I senere tid, etter at hans nye penis ble plassert, skulle han kanskje ønske at han hadde ingen, fremfor den han nå måtte bære på. Den er gedigen, og den lever også sitt liv som Batz selv ikke har kontroll på. Batz monsterkuk er rett og slett et monster uten beherskelse.
Romantisk film, tenker du! Ja, ikke så verst, sier jeg! Batz og Jennifer møtes midtveis i filmen når Jennifer som jobber som fotograf skal ta bilder av diversje kåtemenn sammen med en rekke halvnakne kvinner i nettopp Batz sitt hjem, da han trengte pengene han får for å leie bort stedet.
Jennifer som hele tiden har levd alene med sine mildt sagt sære uvaner, blir meget tilfredstilt av det synet hun får se da hun en gang tar Batz sin hemmelighet på fersken. Hun forfulger han, og filmer han. Det hun får se er mildt sagt ikke for barn!
Filmen er på en måte en happy ending film, om man klarer å se historien fra den bisære, rette vinkelen som de færreste av oss helst er skapt for å ikke kunne gjøre! Den er laget av noen syke jævler, som burde vært tvangsinnlagt. Dette er en til tider motbydelig, konstant pornografisk pervers og veldig forskrudd film, som jeg ikke vil ambefale noen til å se om dere vil gå gjennom livet med en god helse!
Nettopp derfor finner jeg også gleden av å faktisk ambefale dere den på det våteste og mest tilfredstillende. Denne filmen har underholdning så langt spermlageret og blodtørsten rekker. Musikken er morsom, lydeffektene er passende upassende, og kort sagt er Bad Biology en helt ufrisk opplevelse, på den gale, korrekte måten!
For dere er det kanskje en skremmende tanke, men jeg vet hva dere tenker. “Nå burde han ha lagt seg”, tenker du, uten at du er noe mye bedre.
Jeg skal ikke legge meg, men det er også urelevant. Skal snart slå av pcen for å spise nattmaten jeg har samlet sammen, og se en film. Men først så er det noe jeg vil be dere om.
Hva dere enn måtte gjøre. Ikke tenk på skilt! Det er ganske enkel oppgave, er det ikke? Du skal for all del i hele verden IKKE tenke på skilt! Hodet ditt trenger ikke tenke på skilt akkurat nå! Hva var det du ikke skulle tenke på igjen? Jeg har alerede glemt det jeg, men.. Har du? :-))))
En liten vits som jeg nettopp fant opp selv før jeg skiller meg fra befolkningen en stund: Har du hørt om han som jobbet i Statens Vegvesen som ble skilt og dermed måtte stå i veien for folk resten av livet?
Ok, men tilbake til poenget! Gjør deres beste, for min skyld: IKKE TENK PÅ SKILT. Skilt! Skilt! Skilt! Kom innom bloggen igjen etter det har gått en time, og fortell hvordan det gikk! Og heller ikke kom å si at jeg ikke er genial for da blir det skiltmisse mellom meg og leserne, som altså er deg, og de andre som leser.
Noen er redd for svigermor, andre er redd for aper! Og noen har Bjørn Eidsvåg som sin store frykt! Vel, jeg vet ikke hva frykter som det kan kalles, men jeg kan si deg hva de 10 mest utbredte fobiene i Norge er!
Obontofobi Obontofobi er den angsten som gjør at de som har den er livredd for tannleger. I følge en undersøkelse er det rundt 70-100 000 mennesker i Norge som unngår å gå til tannlegen, fordi angsten er blitt for stor. Jeg kan selv huske da jeg var liten, jeg kan ikke huske at de bildene som hang på venteværelset av folk som har vært i ulykker, tryna på sykkel også videre, var bilder som hjalp meg stort der og da. Har selv veldig liten tannlege-skrekk i dag, men litt smånervøs er jeg jo fremdeles.
Socialfobia Tenk deg følgende. Du blir tvunget til å holde et foredrag i et rom med minst 100 mennesker. Du frykter selvfølgelig at dine negative sider skal komme totalt ut for alle, og alle kommer til å le av deg, og rett og slett være ekle. Dette skal bli forjævlig. Hmm, kort fortalt; Socialfobia er navnet på det å ha sosial angst for å være i nærheten av flere mennesker samtidlig, og du er gjerne også redd for å drite deg ut fra din verste side.
Akrofobi «Ah», tenker du, «Akrofobi, vet jeg hva er. Det er sånne som har angst for edderkopper og sånn»! Vel, nei. Akrofobi er angst for høyder. Denne frykten er selvfølgelig med på å holde en del mennesker i live, som de fleste fryktene. Akrofobi gjør at færre foreksempel klatrer opp et stort fjell og i verste fall faller ned. Har du akrofobi så er du kort fortalt engstelig for høyder!
Araknofobi Sånn, da er vi kommet til den frykten som hindrer enkelte av mine venner til å besøke meg. Jeg har som kjent en chilean rose hair tarantella, og det er et dyr som de med araknofobi ikke tåler. Mennesker med akarknofobi har som regel en agressiv og/eller konsekvent fobi for edderkopper. Med andre ord er ikke “Petter Lille Edderkopp”, den sangen som de fleste med den fobien satte høyest på barnehagen!
Hematofobi Dette er som den over, enda en angst som faktisk kan hindre enkelte i å tørre å skikke innom bloggen min. Hematofobi er nemlig den angsten som betegner de som foreksempel frykter at de skal begynne å blø. Folk med hematofobi besvimer gjerne tvert de ser en bloddråpe, og jeg går utifra at de med denne lidelsen ikke har Sweeny Todd som sin favorittfilm nummer 1.
Laliofobi Laliofobi kan kanskje minne litt om socialfobia. Men uten at det nødvendigvis har alt for mange sammenhenger. Laliofobi er nemlig en angst for å snakke. Andre kallenavn for laliofobi er også taleskrekk eller talefrykt. Det trenger ikke nødvendig vis å være angst for å holde taler, men faktisk angst for noe så “enkelt” som å snakke med et annet menneske generelt.
Achluofobi Det begynner å bli sent, det er høst, og MØRKET ER KOMMET! Akkurat, mørket er det som plager disse stakkarne som har achluofobi. De har en angst for å være ute i natten, eller i mørket, denne fobien har også andre navn som å være mørkeredd eller å ha nattskrekk.
Klaustrofobi Klaustrofobi er det som plager mennesker som ikke for noe som helst i hele verden har lyst til å være i trange rom. Ikke bare trange rom, men også viss rom er lukkede. En angst for innesperrelse. Med andre ord, fengsel er ikke den største drømmen for folk med klaustrofobi, eller klaus og cleisiofobi som det også fint kan kalles.
Aichmofobi Gud, husker dere den store sprøyta vi tok for noen år siden. Jeg har store smerter i den arma enda, jeg. Og den nåla var kjempetykk, og jeg holdt faktisk på å dø… Ok, jeg skal være snill! Aichmofobi er en angst for det å ta sprøyter, eller en angst for nåler, noe som gjør at fobien også kan kalles nåleskrekk eller nålefobi.
Fonofobi «Mats, kan du ringe til legen? Jeg tror ungen er på vei»!!!!!!! Nei, kjære lesere, fonofobi er verken en fobi for kjærringer, fødsel, barn eller leger. Fonofobi er en angst for å snakke i telefonen. Tenk deg det; Du hører summetonen, hjertet ditt banker seg nesten ut av brystet på deg, og på andre enden kommer det snart en skummel stemme som du skal kommunisere med. Ha, jeg kjenner faktisk ei venninne som hadde så angst en gang, hun ringte til en kompis, også kasta hun telefonen i veggen da han tok den! Andre navn for fonofobi kan også være: Telefonfobi!
Har du noen av disse fobiene? Har du andre fobier som ikke er nevnt ovenfor? Selv sitter jeg faktisk med en angst som jeg fortsatt ikke vet hva kalles: Angst generelt for frisørting, ting som går ut på å pleie, farge eller endre noe med håret. Samt tatoveringer og piercinger! Uten at det er nødvendigvis nåla jeg er redd for da sprøyter for meg, og blodprøver går veldig bra! Kort sagt, har jeg kroppskunst-fobi! Uten at jeg har funnet noe mer om akkurat det.
Jo Nesbø er for de fleste leseløver i Norge ikke noe spørsmålstegn. Da jeg selv ikke er noe stor leser av bøker, har jeg ikke lest noen av hans verker.
Men derimot har jeg fått med meg hans nye store film. Det er selvfølgelig “Hodejegerne” jeg sikter til, som er basert på hans store thriller-bok med samme navn. I filmen møter vi en noe kortvokst Roger Brown på 1,68, spilt av selveste Aksel Hennie. Roger Brown er en fyr som har begynt å satse stort, veldig stort. Han lever med en skjult selvforakt som hans elskede samboer Diana (spilt av Synnøve Macody Lund) for noe som helst i verden ikke må oppdage. Om det bare er høyden hans som spiller han et puss i selvbilde, eller om det er noe mer får vi bare fundere på.
Uansett, hans kjære Diana er en utrolig vakker skjønnhet. Hun har et lyst, rent hår, på grensen av å kunne kalles perfekt. I tillegg til sin vakre halvdel bor han også på en villa som de fleste av oss ikke har råd til å drømme for mye om en gang. Det Diana ikke vet er hvor pengene egentlig kommer fra. For sannheten er at Roger egentlig ikke skulle hatt råd til de flotte gavene, den fine villaen. Og i følge han selv, egentlig ikke råd til henne, da hun oppe i hans hode er for bra for henne.
Roger stiller høyere krav til seg selv enn han helt har godt av, og når han får høre om et maleri til verdi av kanskje 100 millioner kroner ser han sin mulighet til å fullføre sitt aller siste kupp. Etter det skal han etter planen kunne leve helt uten bekymringer, sammen med sin store kjærlighet, resten av livet.
Dette kan høres ut som en hittil vanlig norsk film. Vel, det er på tide å se sannheten i øynene. “Hodejegerne” stiller seg ikke i rekken blant det jeg definerer som vanlig norsk film. For meg er vanlig norsk film ikke verdt å skrive om på denne bloggen.
Når Roger Brown omsider er i den noe fraflytningsklare leiligheten med det berømte maleriet han akter å stjele, forså å tjene penger på, dukker det opp noe uventet. Han får plutselig et behov for å ringe Diana, og når han ringer henne hører han en telefon som ringer i bygget han nå befinner seg på. Ringelyden lokker han mot en seng hvor Dianas telefon ligger. Soverommet er som resten av leiligheten, tom, og Roger forstår at Diana har hatt sex med Clas Greve (spilt av Nikolaj Coster Waldau), eieren av maleriet han hadde som mål å tjene seg rik på å ta.
Når han kommer hjem igjen velger han å ikke fortelle kona at han har forstått hennes sidesprang. Han stenger det inne, samtidlig som han bestemmer seg for å fortsette sitt eget spill – På egen hånd! Clas Greve skal etterhvert vise seg å ikke være den man skulle tro han var, og blir brått Rogers største bekymringer som holder på å sende han inn i dødens territorium, flere ganger.
“Hodejegerne” er generelt en film som er laget på et litt lavere budsjett enn man skal få inntrykk av. Filmen ser hele veien ut som en som er spilt inn på et mer amerikansk budsjett. Den ser lekker ut, og den jager deg gjennom hele historien uten at du på veien tenker tanken på å stoppe, eller ta en pause. Filmen er intens, den er til tider impulsiv, og den stinker på et viss tidspunkt på en bra måte. Når Aksel Hennie gjemmer seg nedeunder et utetoalett får man servert en uspiselig scene, som gjør at vi føler med han, samtidlig som de mest fisefine av oss helst ønsker å se vekk, men ikke får det til, fordi noe som føles som et sterkt fluepapir klistrer oppmerksomheten klin fast til filmen!
Jeg har ikke egentlig veldig mye mer lyst til å legge til noe. Ikke annet enn at dette er en film som er adskillig respektfull. Den er gjort av proffesjonelle mennesker som har nektet å lage noe som er enten dårlig, eller helt ok. Og etter å også lyttet til filmens kommentarspor, og også tittet på filmens bakomfilm kan jeg legge til at skjønnheten Synnøve Macody Lund ALDRI har spilt i film før, noen sinne. Det glemmer dere heller å tenke på når dere ser dette mesterverket. Hun som nybegynner har glidd så godt inn i filmen uten glidemiddel, at hun spiller like godt i trådene som foreksempel Aksel Hennie, Nikolaj Coster Waldau, eller Eivind Sander for den del, som skal sies å ha tatt sin småhumoristiske rolle i overkant seriøst da filmen ble til!
Livet skal ikke være så forbanna lettvint hele tiden. Akkurat nå, akkurat nå som jeg var så nærme, så utrolig nærme. Finnes det ingen nåde i verden lenger? Det var en tid hvor alt var anderledes, en tid hvor alle var flere enn de er nå. Antallet mennesker som har støttet meg har dalt litt i det siste. Ikke alle skulle vise seg å være den jeg håpte på at de var, egentlig bare reprise. Gang på gang.
Det er lite tvil i at dette er noe Gud ikke er stor tilhenger av, dersom han hadde eksistert. For det virker til tider som om det er en gigantisk overmann som ser det på sin plikt å ta fra meg motivasjonen til å drive dette noe lengre. Jeg driver et syndig pervers spill, og jeg kunne godt tenkt meg å kommet lengre enn jeg har klart å få til akkurat nå. For å nå mitt mål er jeg avhengig av venner, jeg har hatt noen som har bidratt å motivere min drøm fremover. Men det har selvfølgelig gått i bølger.
Nå er jeg sliten, lei. Det som før var for morro skyld har jeg begynt å tatt mer alvorlig. Jeg har blitt betatt. For meg er dette skitten kjærlighet som jeg sliter med å gi slipp på. Det er ikke bare noe jeg føler, det er også noe jeg tror på. Noe mitt hjerte banker for, og desto flere støttespillere jeg får, desto sterkere blir jeg til å faktisk få knust min grense som hindrer meg i å gjøre det jeg enda ikke har klart i dag. Tørr jeg å si det? Klarer jeg å skrive de magiske ordene som skal til for at drømmeporten skal åpne seg for fult, sånn at jeg endelig får tak i det jeg lengter etter.
Så lenge jeg fremdeles har noen som leser dette innlegget nå, fins det håp. For dette er avsnitt fire i dette innlegget. Og de tre andre avsnittene var bare skrevet i håp om å sluke nettopp din oppmerksomhet. Desto flere som bruker tid på min blogg, desto flottere blir statisikken. Min drøm er å fange mest mulig menneskers oppmerksomhet, vil forvandle mest mulig mennesker om til mine fans! 150 trofaste venner har jeg sånn cirka i dag, hva de magiske, lokkende ordene er for at jeg skal få flere, vet jeg ikke. Men jeg jobber med saken! For det som før var en hobby for å slakte kjedsomheten på fritiden med en blogg, har nå blitt en oppslukende ting for meg. Denne bloggen er ikke lengre bare en ekstra venn på fritiden! Den er blitt så alvorlig mye mer, og mine grenser skal tråkkes på for å komme dit jeg vil. Jeg er bare et menneske, og jeg kan gå jævla lange steg for å komme dit jeg akter, selv om jeg må tråkke på millioner av spiker og knuste glasskår på vegen. Man lager ikke blodpudding uten å slakte et dyr, man legger ikke merker i folk hukomelse og interesse uten å såre noen!
Til jeg en dag blir fornøyd! Takk for den tiden jeg fikk tatt fra dere på dette lille innlegget, som egentlig ikke er så utrolig spennende. Men som tydeligvisk fanget noen hoders blikk siden du fremdeles leser det jeg har skrevet i natt! 🙂 Hehe 😉
Snakk om å være ute og la skravla gå! Sånn bokstavelig talt! Har nettopp ankommet hybelen min etter å sittet på en benk med K.O og I.A. Hyggelige folk, gode venner av meg, bare synd at K.O har skylden for at jeg ikke rakk innom Bunnpris, hehe.
Uansett, jeg har sittet og skravet med de, og en kis til jeg ikke vet hva heter. Stakk innom Shell på veien hjem og kjøpte Hodejegerne på Blu Ray. Shell har sånn “kjøp 3 Blu Ray for 199”, så jeg har ikke tapt noe penger på filmkjøp der! Ikke brukt-film bare så det er sagt. Helt ny, med plastikk og hele greia. Det eneste jeg tapte penger på er de 40 kronene jeg brukte på Salt Og Pepper-potetgullet, men penger er likevel spart på den filmen, såååå.
Ja, jeg er hjemme. Og er happy, og ikke griner! Hater hverdagsinnlegg, så derfor stopper jeg nå. Nåja, skal bare legge ut et bilde av K.O OG I.A først; fordi de var så søte da I.A stjal lighteren hans, og han møtte stikke fingrene sine her og der for å få den tilbake etter en times tid!
De unge følelsene «Min første kjææææææææærlighet, gjorde mer for meg enn du noen gang kan forestille deg», sang en gang et beinrangel av en norsk artist som verken Satan, Lucifer, Belial, Leviathan har tatt med seg nedenunder enda.
Jeg skal surfe på de bløthjertedes blod i dette innlegget. Jeg skal skrive om det motsatte av hat, men som likevel ofte forveksles med nettopp det. Kjære vene, dette innlegget skal handle om kjærlighet, enda mer konkret, jeg skal brette ut om forelskelse.
For meg har forelskelse alltid vært en kvelende slange, som har tatt så mye fokus fra meg når den har vært til stede, at jeg har hatt store vanskeligheter med å henge fingrene mine i andre tråder mens det har vært et tilstedeværende faktum.
Vi kan godt gå så langt tilbake i tid, som da jeg begynte i barnehagen. Det var ei søt lita jente, på min egen alder da. Jeg husker hver morgen før mamma og pappa skulle komme på rommet mitt å “vekke meg”, jeg tenkte svært mange dager på den tiden, “at i dag skal jeg fri”. Frieriet ble utsatt og utsatt, og utsatt. Jeg ble som de mest oppegående av dere sikkert har forstått, aldri gift i barnehagen.
Jenta og meg fortsatte å vokse opp sammen da vi gikk over fra barnehagen til barneskolen. Vi hadde i utgangspunktet et ganske ok/bra vennskap. Vi kunne leke sammen med dukker under et bord en gang vi begge var de eneste som var syk, så vi fikk være inne på klasserommet mens resten av skolen var ute i friminuttene. Vi plukket blomster en gang bak værandaen hjemme, og ga dem til mamma… Men, alt jeg tar i skal en gang slukne. Jeg skulle selvfølgelig tøffe meg, og bli bråkjekk. Egentlig visste jeg kanskje ikke så mye om hva det med sex var, vi snakker fortsatt barneskolen, 2-3. klasse.
Jeg skulle tøffe meg, og jeg skulle fortelle de fleste gutta i min egen klasse, og helst de over meg også; Hva jeg håpet på og tenkt at jeg og denne jenta kunne gjøre i en viss seng når vi en gang skulle bli kjærester. Ryktene spredde seg som brann i en tørr IKEA-skjede, og hun ble noe irritert da. Bedre ble det ikke senere da jeg skulle tøffe meg i et bursdagsselskap hjemme hos meg, hvor hun var en av gjestene. Jeg tok opp en gjennomsiktig pepperkakeboks, gravde i en maurtuve, fylte boksen med maur, og skulle skremme henne fordi jeg ville jo tøffe meg da, for henne.
Man kan si at å jage de man liker med maur, dersom de har ekstrem fobi for insekter og smått generelt, ikke er noe genialt sjekketriks i boka. Det venneforholdet som en gang var, forsvant til slutt.
Hva jeg følte og tenkte på den tiden, husker jeg ikke. Jeg husker bare at jeg likte den jenta noe godt. Men etter at jeg gjorde en del dumme ting, så ble vi heller mer gjort om til fiender. Vi kranglet, og slåss og, ja… Vi gjorde kjipe ting mot hverandre som ingen av oss syntes var noe hyggelig den gang da.
Senere, etter barneskolen, kom jeg til å oppdage ei annen jente. Vi snakker nå førsteåret på ungdomskolen. Det var ei jente som jeg aldri ble kjent med da. Hun var veldig av og på skolen, skulket en del, og flyttet også veldig frem og tilbake. Men jeg kan huske at hver gang vedkommende var i nærheten av meg, så hadde jeg alltid et ønske om å bare si “hei”, i det minste, vel det fikk jeg faktisk bare til en eneste gang….
Forelskelse i nyere tid Så kan vi gjerne hoppe enda noen år frem i tid… Våren 2010 ble jeg venn med en utrolig kul dame, som kunne vært min mor, aldersmessig. Vi fikk veldig god kontakt, ryktene gikk også om at vi hadde hatt oss og var kjærester. Vel, ingen av de ryktene stemte. Men jeg var om ikke forelsket, så i alle fall ulovlig betatt. I begynnelsen gikk vennskapet oss i mellom faktisk ganske så knirkefritt, men det skulle bekke over for meg til slutt.
Sjalusi skulle gro opp i toppene på meg, knyttet til andre menn hun fikk oppmerksomhet fra. Så jeg bilen hennes i sentrum, fulgte jeg med på hvor den skulle parkere. Og gikk hun inn på et kjøpesenter, ja da gikk jeg frem og tilbake, rundt det kjøpesenteret og lot som jeg tilfeldigvis møtte på henne da hun kom ut igjen. Bare for å få en klem og en samtale på noen minutter. Hvor lang de samtalene ble, var avhengig i hvor mye tid hun hadde, og hvor lenge dette hadde vart. For hun ble mer og mer misstenksom med etterhvert, og til slutt fikk hun bekreftet sin misstanke, og da ble det ikke bare-bare å være meg, igjen.
Året etter det igjen ble jeg kjent med enda en kvinne som kunne vært min egen mor. Denne kvinnen var året eldre enn hun fra året før. Jeg og denne personen ble faktisk bestevenner vi. Hun spurte om vi kunne møtes når hun var på jobb. Altså, HUN sendte MEG meldinger om det. Jeg ble overlykkelig hver gang, og sørget for å barbere meg to ganger for sikkerhetsskyld! Vi kunne snakke, le, kose oss som aldri før. Det er vel nesten få jeg har skrevet så mange dikt om i senere tid som denne personen jeg skriver om nå. Hun brukte fire timer av sitt liv på bursdagen min, bare for å være i lag med meg. Hun tok faktisk toget ekstra tidlig fra der hun bor, til Oppdal for å gjøre det.
Vi var så utrolig gode venner, og vi var også veldig gode venner etter at jeg en dag fortalte henne at jeg var forelsket i henne. Men så kom det også en mørk sky over denne lyse duetten, hun fortalte at hun hadde blitt litt forelsket i en mann i Trondheimsområdet. De paranoide tankene tok over… Hva om hun flytter til Trondheim? Hva om jeg mister henne for godt? Også videre; Alle de dumme fryktene resulterte i at det var det jeg gjorde!
Jeg ble motbydelig og urettferdig mot henne på facebook, jeg ble svært svartsyk… Jeg peste også ut en rekke selvmordstanker, og dette ble for mye for henne som alerede hadde en del å tenke på, blant annet barn å fø på, jobb og familie. Høsten 2011, forsvant hun mer og mer, ettersom jeg sa mer og mer dumme ting. Og nå, så har vi ikke hatt kontakt på over ett år, uten om at vi er facebook-venner.
Ja, og så nå da… Nå er jeg veldig forelsket verdens hærligste jente. Hun er faktisk en av de som ikke kunne vært moren min, da hun faktisk er noen få år yngre enn meg. Jeg elsker henne. Vi er bestevenner, eller hun er i alle fall min beste venn.
Litt usikker på hvor jeg står hos henne, men jeg vet at hun i alle fall prioriterer meg fremfor det meste andre, noe hun har skrevet selv. Nå er vedkommende på hytta, og borte fra nettet noen dager, og jeg merker at det er noen dager siden jeg har “snakket” med henne.
Har store ønsker om å få besøkt henne i høst, noe jeg har lovet henne, og meg selv. Saken er at etter jeg lovde å besøke henne en gang i høst, etter sommerferien, så har det dukket opp noe. Jeg får nemlig fire jenterotter i august etter jeg flytter. Og de trenger jo noen til å passe på dem mens jeg er bortreist. Så, jeg vet virkelig ikke om jeg får overtalt noen i nærheten til det. Veldig få kvalifiserte slik jeg ser på det.. Så frykter det kan bli en uhyggelig lang stund til jeg får se min elskede bestevenninne nå.
Moralen i dette innlegget er at for meg har forelskelse som regel vært en belastning, en fiende, et problem. Jeg frykter hver eneste dag nå, at noe skal skje mellom meg og min bestevenninne som jeg virkelig mener at jeg ikke kan miste!
En person som har alt av godhet og klokhet i seg, selv om hun ikke mener det selv. For meg har forelskelse som regel bare banket ut de negative sidene; som hat, sjalusi, angst og Mr. Dramaking!
Har også for en stund tilbake skrevet om ei jente som dukket opp mellom de to eldre damene som kunne vært min mor.. Ei bærte fra Kristiansand, har rett og slett utelatt den historien i dette innlegget siden jeg alerede har skrevet om henne. (Klikk her for å se det innlegget om “Pink Helsey” fra Kristiansand)
Så, er det egentlig rart jeg ikke kan fordra det romantiske? At jeg har utviklet et hat mot det bløte, det rosa og det barmhjertelige? Er det rart jeg forholder meg til det jeg er god på; Kyniskhet, hat og negativitisme? Trokke det, gitt!
Det er natt. Folk i Oppdal klager over at det har kommet snø, personlig kunne jeg ikke klaget høyere for at jeg syns det er varmt. Oppdal-folk generelt er idioter, ferdig med det. Hva trenger jeg å nevne de andre i taterhullet for, når jeg har meg selv å by på?
Ok, jeg er ikke noe stort bedre jeg heller, jeg er mye bedre! Akkurat nå i natt foreksempel har jeg fundert på hva jeg skal gjøre for å tvinge dere leserne til å bli en stund til. Har jo noen hundre lesere daglig, men altså… Heidi Alexandra og den vemmelige Kjendistegneren har mer liksom…
Jeg bare minner dere på følgende… DENNE VIDEOEN JEG HAR LAGET NÅ, ER DERES SKYLD:
Som dere kan se har jeg gjort et tåpelig forsøk i å blande matolje, tran, vaniljesaus og kebabdressing! Hørtes ut som en kjempeartig idee på papiret, vemmelig for meg som måtte utføre den.
Det var selveste Alboats-bloggerinna som satte meg på en ide. Jeg kunne jo laget en videoblogg hvor jeg ligger på sofaen og forteller dere hva jeg er god til. Så ble det en pinlig stillhet mellom meg selv, og meg selv… Hva faen er det jeg er god til da? Jeg kan ikke lage en video og fortelle dere hva jeg er god på, før jeg vet hva jeg er god på selv!
Derfor prøver jeg noen eksperimenter, for jeg duger ikke til noe! Egentlig, ikke som er oppdaget de siste 21 årene hittil i alle fall. Ikke kan jeg blogge, ikke kan jeg glede folk, ikke kan jeg spise 6 bananer på kort nok tid, og ikke kan jeg provosere! Ironi er også en meget skurrete tåke for dumdristige, lille meg!
Så her sitter jeg, alene og hjelpesløs. På jakt etter noe jeg faktisk kan! Og ja… Den Oppbrekknings-drikken er ikke anbefalt forresten!
Tenkte å vise dere litt om hvordan man skal få sin tarantella i hånda. Men neida, Belle var vist ikke så keen på å klatre oppi hånda mi i dag.
Uansett, det jeg prøvde å demonstrere er: Form den ene hånda di som en kopp, bruk to fingre fra den andre hånda di til å forsiktig berøre bakbeina. Da skal den normalt sett gå oppi den hånden du har FORRAN den som er formet som en kopp.
Men som dere ser.. Ja, dere kan se hvor sammarbeidsvillig hun var akkurat i kveld.
