Tenkte å vise dere litt om hvordan man skal få sin tarantella i hånda. Men neida, Belle var vist ikke så keen på å klatre oppi hånda mi i dag.
Uansett, det jeg prøvde å demonstrere er: Form den ene hånda di som en kopp, bruk to fingre fra den andre hånda di til å forsiktig berøre bakbeina. Da skal den normalt sett gå oppi den hånden du har FORRAN den som er formet som en kopp.
Men som dere ser.. Ja, dere kan se hvor sammarbeidsvillig hun var akkurat i kveld.
Den som enda måtte finne på å si at det er bare jenter som leker med dukker kan ta å skalpere av seg alt som er av kjøtt, hud og hår på hodet, øyeblikkelig!
I dag kom en ny krabat på døra mi. Hans navn er Fluffy og han skal bo med meg i mange, mange år fremover. Hans tid fra moren begynte å lage han, til han ble født tok 10 timer, og det er min fantastiske venninne Lillith som jeg har intervjuet på bloggen tidligere, som har laget han og dermed er hans mor.
Fluffy kan kanskje for enkelte virke skummel og skremmende, hvilket er bra da han skremmer bort type mennesker som jeg ikke vil ha i nærheten av den rustne sjela mi uansett! Kristenpakk, Belibere, etc.
Brevet fra Devil Dolls v. Lillith. Kamera hadde litt problemer med å fokusere så derfor ble dette noe utydelig, og batteriene i kamera var så lave at jeg stressa ikke med å ta flere – Fluffy er uansett viktigst! <3
Prøvde å vise Fluffy utsikten fra baderoms-vinduet mitt, men han ville bare ned igjen med en gang. Forståelig nok – Hvem pokker liker egentlig sola og lyset?
Dette var den andre tabben jeg gjorde i dag.. Plutselig fikk han følelsen av å bli æresvoldtatt ved å bli kastet inn i noe som kunne minne om en tragisk rosabloggers fortapelige univers.. Unnskyld Fluffy <3 No more!
Jeg tror Fluffy har forelsket seg litt i Belle. Dette kan bli en kommende kjærlighetshistorie verden ikke har sett maken til på flere år!
Skulle bare en snartur på badet for å tømme rassen, da jeg kom tilbake ble jeg utrolig rørt av det min nye adoptivsønn hadde tatt for seg. Goingen min hadde satt seg til rette, og begynt å lese på en av de beste og viseste bøkene som er skrevet i menneskehetens historie. Takk Satan for at du har gitt meg en så underjordisk god “sønn”.
Har du lyst til å se andre bilder av Fluffy, mens han enda var hos Lillith, samt alle hans brødre og søstre? Har du lyst på et sånt morbid kjærlighetsbarn selv? Lik Devil Dolls-siden på facebook som er drevet av min gode venninne! Men, dukkene er ikke gratise, bare så det er sagt ^^
Det er fortsatt en del som innbiller seg at man kan bli lykkeligere desto flere venner man får grefset tak i på facebook. Faktisk har det gått så langt at det finnes egne grupper og applikasjoner som skal gi folk uendelig mange facebook-forespørsler på kort tid.
Jeg skal være den siste til å nekte for at jeg liker å få venneforespørsler selv. Det er liksom alltid spennende når man ser at det er noen som vil legge deg til. Og jeg tar alltid og godkjenner jeg, så lenge det ikke er noen jeg vet jeg ikke liker.
De fleste som har sendt meg forespørsler den siste tiden har faktisk vært ukjente mennesker jeg ikke vet av. Finnes ikke skeptisk i hele tatt, jeg bare godkjenner. Jeg godkjenner av en årsak: Desto flere venner jeg har på facebook, desto større sjanse er det for at flere får med seg oppdateringer fra nettopp denne bloggen!
Men så er det noe som kommer som helt naturlig. Uansett hvor mange venner man har på facebook, vil man alltid oppleve å miste noen med tiden. Enten fordi at vedkommende har funnet ut at dere har så lite til felles at han/hun ikke ser vitsen, eller at han/hun har slettet seg selv fra facebook.
Som sagt, jeg godkjenner de som måtte ønske å legge til meg. Men jeg har vokst fra den tiden jeg sendte masse venneforespørsler til vilt fremmede, for morro skyld. Mange godtar, for veldig mange er nokså lite skeptisk, slik som meg. Men selv om mange godtar, betyr det slettes ikke at de beholder deg så lenge. Min erfaring er at det er de med mest felles interesser, stil og meninger som beholder meg.
Spessielt en del voksne damer, som ikke har helt den store forståelsen for mine interesser for morbide og også perverse interesser, har slettet meg fra det voksne og seriøse livet sitt. Helt greit det, for det var uansett personer jeg aldri har brydd meg om å følge videre.
Så kommer jeg til det kritiske spørsmålet! Hva er poenget med å legge til utellelige mange venner på facebook? Hva er meningen med å melde seg inn i uendelige mange grupper og lignende som skal gi deg 100 forespørsler på en dag?
Mest sannsynlig er den største funksjonen den at flere vil forstå hvor stor tosk du er, etterhvert! De fleste som driver på med slik, er idiotiske, unge fjols med hjerneceller lagt i syre. De få aktive hjernecellene på slike mennesker er kun ute etter en ting: Oppmerksomhet!
Bruk heller tid på å finne de menneskene som virkelig gir deg noe bra utover lengre tid, ikke stress med å få uendelige mange venner, som før eller senere du vil finne ut bare gir deg mer ensomhet uansett; Rett og slett av den grunn av at dere er så forskjellige. Hastverk er lastverk. Og lastverk er noe jævla dritt.
Når du blir mer voksen vil du mest sannsynlig foreta en opprydding på facebooken din uansett, og da vil du komme til å slette de fleste 4000 “vennene” du en gang la til for gøy.
Med fare for å tråkke meg selv for hardt over den ene foten, avslutter jeg det hele her! Og jeg håper jeg har klart å irritere noen med dette innlegget, da det i alle fall beviser at jeg faktisk har rett!
Kjære alle fallne engler som måtte rote dere borti bloggen min nok en gang. Det er ingen hemmelighet at jeg er noe morbid av meg (Morbid betyr at man har veldig “usunn” interesse og humor knyttet til bl. a døden), og at jeg elsker ting som har med død og fordragelighet. Blant de beste filmene jeg kan se om og om igjen har vi Evil Dead, Saw, Hostel, Orphan og selvfølgelig Child`s Play-serien. Jeg elsker låter med døden i fokus, og er heller ingen avsløring at jeg elsker låter som Coma Black (Marilyn Manson), The Black Parade (My Chemical Romance) og My Funeral (Dope).
Jeg er sykisk opptatt og glad i det som har med det helt mørke å gjøre. Dokumentarer syns jeg er kjedelig, og den siste dokumentaren jeg faktisk GADD å se ferdig var en dokumentar om folk som hadde “dødd” og stått opp igjen, og etterpå fortalt om sin nær-døden-opplevelse, og at de har vært på den andre siden, og også svevd over og utenfor kroppen og husket i detalj hva folk rundt den “døde” kroppen har sagt. Slikt syns jeg er utrolig fasinerende.
Men kjære vennen, blir du ikke utrolig deprimert og dratt ned av disse interessene, tenker du? Njai, jeg blir heller mer glad på en måte som ikke kan forklares da den må oppleves. Jeg kan personlig ikke forstå meg på de som prissetter liv og et nytt liv etter døden. De som elsker å gå i lange lyse kjoler, spise jordbær i sola, og de som missliker regn… Slike folk skjønner igjen ikke jeg meg på. Skulle jeg levd sammen med et idyllisk, konstant optimistisk og sunt menneske tror jeg at jeg hadde oppsøkt hjelp etterpå.
Vel, så til moralen. Før var jeg veldig bekymret og veldig “mamma” for vennene mine. Jeg ville ikke vite av viss de drakk, for da kunne de bli så full at de gikk inn i døden ved å foreksempel ikke tenke seg om, og sette seg inn i bilen til en enda mindre edru sjåfør. Jeg tror min morbidhet er en gave! For desto mer jeg elsker det sorte, desto mindre bekymrer jeg meg, desto lettere er livet blitt for meg. Jeg lengter etter døden, uten at jeg vil se på meg selv som en selvmordskanditat. Jeg prøver ikke å ta livet av meg, jeg har alt for mange ting på jorden jeg fortsatt skal oppleve.
Men nå har mitt blod holdt energi i kroppen min akkurat nok til å pese ut mitt budskap. Morbidheten i meg har gjort meg mindre bekymret og mindre deprimert. Ja, jeg kan klemme ut en og annen depresjon fremdeles, men etter at jeg ble så morbid og lært å prissette mørke, så har depresjondosene blitt adskillig mindre enn de noen gang har vært tidligere!
Så dømm gjerne mitt sorte fårr, men jeg syns likevel det blir feil så lenge du ikke er meg!
Hva har Aylar gjort i dag? Har han pugget fjellvettreglene på sofaen? Har han vunnet i bingo? Har han drivet med fluefiske? Har han tattovert Mamma Mia-logoen på skuldra? Har han lagt planer om å reise til Island? Har han kanskje voldtatt ei hore?
Nei, nei, nei, nei, nei, nei. Ingen av delene. Denne dagen har vært en sånn dag hvor jeg skulle gjøre unna noe jeg har utsatt noen dager, nemlig. Jeg startet med å gå ned på Europris for å kjøpe meg en tak-og-vegg-mopp, for jeg må vaske hybelen før jeg flytter ut den 1. august, den andre tingen var også m.h.t flytting da jeg var på Domus og etterlyste pappesker, fikk fire bananesker fra fruktavdelingen.
Laget ny hjerne-gelè. To smaker. Gul nederst, orange oppå! ^^
Ikke nok esker, trenger fortsatt litt til, men i alle fall en fin start! Ja, også har jeg sjekket litt rundt angående hva det vil koste med forskjellige “æren” hos dyrlegen på Oppdal. Etter jeg flytter inn den 1. august får jeg nemlig FIRE nye kjæledyr som jeg har sagt ja til å ta vare på. Fire helt utrolig søte dyr som jeg har fått helt gratis, med utstyr, bur og hele greia.
Hva jeg snakker om skal dere få se litt senere. Ja, så må jeg heller ikke glemme Fluffy? Jeg får nemlig en FEMTE nye samboer snart. Altså alle de fem nye i tillegg til Belle (tarantellaen min). Inntil da kan dere bare være smånysjerrige!
Men som plaster på såret for at jeg ikke avslører noe mer, enda, så skal dere få en liten video jeg laga nettopp
Mitt hjem var en krybbe av tre, jeg var dukken alle ville leke med. Barna ble eldre, men jeg vokste aldri mer opp. I en støvfylt trekrybbe ble jeg satt på et mørkt, kaldt kott. Noen rotter, fluer og edderkopper ble mine eneste naboer. Ensomheten i krybben skulle legge et hat mot de som skapte meg.
I 75 år har jeg ligget på samme loft, under støv og spindelvev. Gud som jeg hater dagens forbannelse, når dagens barn leker ute. Som tortur er det å bare høre de, men ikke få leke med de. Et hakkende plate er mitt liv, alle lidelsene bare gjentas og gjentas.
Men nå har jeg fått nok, jeg skal komme meg ut. Jeg skal rive av mitt bein, og spikke meg et våpen. Dukken med leketendensene har nå funnet et morsommere spill. Barneblod skal spilles nedover gata, min hevn skal bli gøyal. Alle som ikke har funnet meg, og lekt med meg før, kan nå angre. For nå er det jeg som skal lege meg med dem.
Barn og voksne er herved mine voodo-dukker. Alle skal blø, ingen skal unnslippe! En hyggelig leke har testet sin 75 års tålmodighet, nå er det over – Alt skal snus om, som liket i kisten. Som dukken i krybben!
du faller ned i den sorte gropa, rett ved dødes tjern våkner igjen dagen etter, bare knokler du ser en stank av fordervelse du kjenner noe stramt i helvetes fåregård du har ramlet til du er ikke alene, demonene samler seg rundt du rangler deg fremover mot hetens tåke i inntørkede ganer og bein du rasler over
morroa er på din side for lengst forbi vingene til satan du hører i det fjerne lyden kommer nærmere for hvert minutt mørket blender deg i å se din frykt bare stanken og usikkerheten skremmer men snart skal alt overgås, snart skal du glemme alt du fryktet før
Kjære forferdelige verden. Mine lesere skal virkelig vite at jeg er ute å kjøre om dagen. Nei, jeg har ikke begynt å kjøre verken lettmotorsykkel, motorsykkel, traktor eller bil.
Et metaforisk langt ute å kjøre. Og jeg tror jeg burde hatt litt mer støtte og kjærlighet i live for å ikke klikke helt snart. I skrivende stund har jeg nettopp gjort mine trofaste lesere en kjempetjeneste ved å spare dem for verdens største videodritt. For to timer siden filmet jeg en videoblogg som rett og slett ble utrolig respektløs og ufattelig kjedelig. Det verste er, jeg satt til og med og redigerte på den. Jeg la egentlig ikke noe sjel i den i hele tatt. Ferdigresultatet ble klippet ned til 8 minutter, da den originalt var på 10 minutter.
Videoen var bare noe jeg ville lage fordi jeg var overtrett. Overtretthet kan virke morsomt det, men denne videoen ble bare så utrolig kjedelig at jeg er sikker på at jeg ville mistet minst 5 lesere om jeg hadde valgt å legge den ut. Den er nå slettet fra min pc, for å forhindre at omverdenen aldri får sett den.
Generelt er livet mitt mer og mer blitt formet som en usmakelig suppe. Jeg har ikke gjort noe spessielt underholdende, minneverdig og engasjerende på lang stund. Det hender jeg får lurt meg til å finne på noe der og da, men jeg har liksom glemt nå hva jeg har gjort. Sliter å krydre livet mitt med noe som for meg føles tilfredstillende. Alt er liksom gjort før,hverdagen er en gammel linyl som hakker om og om igjen..
Fortsetter å gjøre de samme feilene igjen og igjen. Fortsetter å kjede meg i hjel, enda verre – Fortsetter å kjede andre i hjel med meningsløs vås. Hvorfor kan jeg ikke bare innse det? Hele mitt liv er bassert på en katastrofe, jeg er en katastrofe.
Hvor mange venner har jeg hatt i årenes løp som har holdt ut særlig lenge? Æehm…. Nettopp! Hva faen tenkte mine skapere på da de lot være å dynke meg i søpla da jeg kom ut som et usmakelig foster?
Kvalm er jeg blitt av mitt eget selvbilde. Hver eneste dag spyr jeg ut ubetydelig svada på foreksempel denne bloggen, som jeg kunne spart samfunnet for. Jeg kunne hoppet fra et fjell for flere år siden, hadde det ikke vært for at jeg valgte et fjell som var bare alt for bratt sånn at jeg fikk for god tid å tenke. Kunne kuttet mine årer med en hvilken som helst kniv, men igjen er det en samvittighet for de som må tørke opp etter meg som stopper!
Hvis det skulle være noen som helst mening i at jeg sitter på vår gudsforlatte klode – Så håper jeg sannelig at jeg snart finner den. Hvor lite sjarmerende er det egentlig å sitte alene på en rundt 15 kvd liten hybel i en alder av 21 år, mens jeg spiser kald sodd og prøver å syte ut mine tanker i håp om at jeg i alle fall har tømt meg såpass at jeg skal få sove når jeg legger meg om noen minutter, eller kanskje timer?
Har selv formet meg gjennom årene som en lat, uinspirerende, sjalusifylt, temparemangsfylt og udugelig idiot! De få som finner meg inspirerende i dag, synes det ene og alene fordi jeg må være en av de største taperne som er oppdaget på min alder i dag! Enten det eller så er det mennesker som har et ufattelig kjedelig liv selv, som finner mitt liv mer spennende å snoke i.
Hvis jeg ikke våkner i løpet av dagen antar jeg at noen har gjort meg selv og himmelenglerne en bjørnestor tjeneste. Jeg vil ikke dø liksom, men faen hvordan skal jeg egentlig få til å dø, når jeg ikke en gang i hele tatt har levd på lenge. Akkurat nå, er jeg like spennende som en muglet ost i et råttent kjøleskap fylt av tomhet og noen gram grusomhet.
Kjære alle sammen, jeg er drit lei av å skuffe dere. Jeg er ikke lenger den jeg burde være. Jeg er kjedelig, og dere fortjener bedre! Om dere akter å forlate meg, dere siste som enda sitter her – Faen som dere har min fortståelse!
Tenkte bare å informere om at jeg skal være litt lite tilstede igjen, and hard to get!
(Det er en Narvesen-pose jeg holder) Tenker forresten på å skaffe meg totaltforbud mot norske filmer etter Trolljegeren er sett nå. Er så dritt lei norsk film! Søppel, søppel, søppel, som regel!
En felles forbannelse vi alle er rammet av er foreldring. Mennesket eldres hver dag, hele tiden – Totalt umulig å stoppe! Jeg tror faktisk at noe av det som er mest tabu for folk i dag, er faktisk det faktumet. De færreste liker å tenke på å bli eldre.
Jo, de på 12 og 15 år vil jo bli eldre, alle unge mennesker vil jo gjerne bli 21 sånn at de kan kjøpe det de vil på polet, sånn at de kan leie de verste grøsserne, ta senge-lappen, bil-lappen, også videre. Men så skal det helst stoppe i 20-åra. Sannheten er at du slutter ikke å eldres selv om du har fylt 20. Det er ingen som forblir 20 inn i evigheten.
Med årene skal vi merke at kroppen skal svikte mer og mer. Hukommelsen skal begynne å svekke deg. Håret mister mer farge, og hodet mister mer og mer hår. Noen er tidligere utsatt enn andre utifra hvor god helse man har unnet seg. For meg føles det ut som alderprosessen har startet å tikke nedover alerede. Skal jeg være ærlig med dere, og meg selv så er det ikke noe som bare føles som, det er sånn!
For etter å ha fylt 20 går det bare nedover. De fleste slutter å vokse. Og det er nå man kan begynne å legge på seg, dersom man ikke er godt trenet fra før. De som fra før aldri kunne legge på seg grunnet stor forbrenning vil merke at forbrenningen ikke er like god som den var. Og fettet vil bli tydeligere med åra. Før man vet ordet av det er man en krokete, utrent Bjarne Brøndbo som sitter alene og glemt – Og da er det ikke lenger noe rai rai.
Vel, jeg er fortsatt ung til å nettopp ha trukket billett inn i alderdomnedtellingen. Men jeg har merket enkelte nedturer alerede. Foreksempel hadde jeg en noe bedre fantasi som 15 år, enn jeg har nå. I dag må jeg bruke mer tid på å få til de helt gode historiene som jeg skal skrive og dele med omverden, om det i hele tatt blir noe av. God og aktiv fantasi har jeg fortsatt, for all del, det er ikke det – Den var bare bedre før. Bedre, raskere, mer original og mer spektakuler. Nå har jeg begynt å “stjele” mer fra andres eventyrverden, når jeg skaper noe.
Ikke alt er bare en sorgprosess heldigvis. Før så skulle alt gjøre i en kanonfart. Selv om jeg foreksempel hadde bedre hukommelse og fantasi før enn nå, så har jeg likevel en bedre tålmodighetsevne og evne til å se gjennom ting og utføre ting litt mer, enn før. Før så bare løp jeg mot mine mål, og på veien ble det veldig mange ting jeg ignorerte av småfeil. Nå har jeg en bedre evne til å se mer mellom fingrene, og se at det er tid for å faktisk gå tilbake og forbedre det jeg har gjort tidligere – Fremfor å bare løpe fra det ene prosjektet til det andre, og ikke ta meg tid nok til å gjøre det beste. Hastverk er lastverk.
Men utenom det så kan jeg ikke si at det er så mye mer positivt jeg har vokst på, utenom at jeg har blitt flinkere til å gjøre noe med problemer og ikke bare sette meg ned og deppe. Jeg har blitt flinkere til å foreksempel fokusere på positive ting i negative perioder, ved å foreksempel gjøre ting jeg liker, fremfor ting som jeg ikke kommer noen vei med uansett som å foreksempel sutre og klage og tro at ting skal bli bedre av det.
Ja, og der sa det også stopp på de positive tingene med å gå nedover alderdommens mørke trapp, som en dag skal ende i døden.
Det er ikke noe hyggelig, men det er i alle fall et faktum at tiden flyr. For hvert eneste sekund mister vi langsomt den ene muligheten etter den andre. For hver dag er det noe helt fantastisk vi kunne ha gjort, i stede for det vi valgte å gjøre i stede. Tiden flyr ikke med vinger, men likevel tar den stadig noe fra oss av sjanser vi ikke får igjen. Hver eneste dag har en helt unik mulighet vi ikke får i like sterk grad den neste. Alderen blir høyere, evnene våre skal sakte, men sikkert bli lavere. Individuelt er det når nedtelligen begynner. Men den kommer en dag for alle. Det er det eneste sikre i alt det usikre!
Lev nå, for en dag sitter du der alene rundt ei potte med piss – Og ingen av vennene dine husker lenger hvem du er, og de som er yngre vil ikke ha noe med deg å gjøre, bare de som må tørke rævva di hver dag fordi det er jobben deres!
