Hotel Cæsar med Arne Berggren i spissen!

Tenkte å komme med noen tanker om et tema jeg har blogget om relativt sjelden. Nemlig en av mine favoritt serier, Hotel Cæsar. På seriens offisielle Facebook-side har det rent inn med alt for mange klager i løpet av de siste månedene. Det er tydelig at mange synes at serien har tapt seg betydelig etter at Arne Berggren tok over som kreativ produsent etter Tom Sterri.

Dette er selvfølgelig en smakssak, og de som mener at serien har blitt dårligere i vår har sin fulle rett til å mene og synse det. Jeg har ikke vært blant de aller mest aktive i de diskusjonene, men jeg tenkte å bruke litt av tiden min til å få frem hva jeg personlig mener.


© Bildet tatt fra Tv2.no

Jeg er nemlig overrasket over dette, da jeg synes at dagens sesong virkelig er en av de beste som har vært. Den slår ikke vel og merke ikke sesongen hvor Harald Hildring lurte Loke Andersen og Rolv Espevoll i en skjebnesvangert felle rundt år 2000. Den slår ikke min favoritt-sesong da Rolv og Scott kastet Anker Hansen-familien på gata, samme sesong hvor Rolv gikk amok med en hagle og drepte 22 mennesker. Men jeg vil likevel personlig mene at den slår de aller fleste andre sesongene.

Eva har i flere år irritert meg med sine uendelige naivitet og vingling. I dagens episoder har hun virkelig fått kjøtt på bena og bein i nesen, noe som jeg mener er på tide. Det plager meg selvfølgelig at hun ikke før nå nylig har forstått hvilken falsk hurpe Janne Langangen er, men samtidig er det veldig menneskelig.

Skal også nevnes at den tragiske lidelsen Arnfinn har lidd under har vært en av de flere historiene i vår som har fasinert meg. Han er en av de få karakterene jeg liker for øyeblikket, og har sympati for. Når det kommer til hans rival Jens August derimot… Som jeg nettopp skrev på “Hotel Cæsar (offisiell)” på Facebook så håper jeg at den mannen måtte brenne i helvete en dag, og helst ikke om alt for lenge. Jeg elsker skurker og kalde karakterer, som regel mer enn de snille. Men det er noe med Jens August jeg ikke klarer å like akkurat nå. Det har ikke alltid vært sånn, for ofte har jeg faktisk vært på hans lag da jeg som regel har mislikt de han har hatt som fiender før… Men når det kommer til Arnfinn lykke synes jeg at Jens August sine handlinger har vært grunn nok til at Loke Andersen eller en av hans tidligere motstandere kommer tilbake fra enten de døde eller fengsel, forså å knyter han fast et sted der pepperen gror!

Nå tenkte jeg det var på tide å komme frem til han som har blitt min nye absolutte favoritt. Nemlig nykommeren Willy Wang spilt av Jeppe Beck Laursen. Jeg har før Willy sjekket inn vært fan av Jeppe en stund. Det er verdt å nevne at Willy forresten ikke er Jeppe sin første Cæsar-figur. I de første sesongene spilte han journalist, ble blant annet slått ned i Georg Anker-Hansens begravelse, av ingen andre enn… Jens August. I 2003/2004 spilte Jeppe enda en gjestekarakter som var så vidt med, da som en torpedo som het Roger, var blant annet den gjestekarakteren som sendte Kenneth Dahl i rullestol.


© Bildet tatt fra Tv2.no

Jeg synes virkelig at Willy Wang er en utrolig flott fyr. Lojal så det holder mot den han arbeider for. Utrolig oppegående, rettferdig, litt hevngjerrig (men god på bunn), åpensinnet og flott. I motsetning til de fleste som har vært med i seriens løp er han en av de få som ikke tenker særlig på seg selv, han er ingen egoist og det er sjelden vare i denne såpa. Attpå til er han avholdsmann som kom fram for et par episoder siden, da han også nevnte at han har en fortid som alkoholiker. Per dags dato minner han meg faktisk ganske så mye om hvordan Rolv-karakteren var i sin første periode før han ble arrestert for et drap han ikke hadde begått og kom tilbake som en langhåret, psykotisk, tatovert faen i 2005. Jeg håper ikke at Willy Wang går inn i like tragisk skjebne, jeg likte at det skjedde med Rolv da Rolv var kanskje litt vel kjedelig i starten, men Willy er såpass kul nok at han ikke trenger en såpass dramatisk forandring.

Når jeg nå har tatt frem flere av de tingene som jeg har satt pris på hittil i år bør jeg også ta frem noe av det som har irritert meg. Albert Lunde, eller Albert den Tredje har ikke gjort noe som helst annet enn å plage vettet av meg i denne sesongen. Er det noe jeg virkelig ikke kan respektere og like så er det smålige, vinglete tøffelhelter av noen simple feiginger. Da Albert Lunde i Sondre Krogtoft Larsen sin skikkelsen forlot serien i 2004 gråt jeg, og det skammer jeg meg ikke over å innrømme. Sondre var den eneste Alberten som jeg har klart å like da han var en mye bedre Albert enn dagens Kenneth Åkerland Berg, og debutt-Alberten Erik Aleksander Schjerven (gjett forresten hvilken Nrk-kjendis han er bror til). Kenneth er god skuespiller, men den Albert-versionen han spiller på er intet mer enn irriterende.

Albert har alltid vært noe soft, men nå har han virkelig overgått seg selv såpass kraftig at det ikke er mer enn lidelse å se på. Jeg kommer neppe til å gråte dersom/når Albert en gang måtte forlate serien igjen.

Og apropo soft: Pelle Krogstad holder Albert godt med selskap. Pelle er en jo-jo-karakter følelsesmessig for meg. Jeg liker han, men jeg liker han ikke bestandig. Kommer litt an på hvilken sesong han er med i, og akkurat nå tråkker han litt i kjelleren igjen. Hvor ble det av den selvsikre dotten som styrtet inn i et brennende hus, rev av seg parykken forså å redde livet til en besvimt Juni Anker-Hansen? Hvor ble det av den Pelle Krogstad som etter langt og lenge fikk baller for en periode til å rive seg løs fra en parasitt som Cathrine Hove?

Helt til slutt vil jeg trekke frem enda en nykommer som jeg er nysjerrig på å få se mer av. Nemlig Hilde Erichsen, spilt av Hanne Dahle som jeg svært tidlig i min barndom fikk et ganske tett og nærmest intimt forhold  til (ikke tolk det med kofferten) i rollen som Alfa i Sesam Stasjon. Hun er en kvinne som sier det andre ikke tørr i si, hun er selvstendig, selvsikker og vet hva hun står for, hva hun liker og ikke liker. Hadde ikke vært meg i mot å se henne i vignetten under neste sesong, hint, hint.

Som jeg skrev i begynnelsen er Hotel Cæsars sesonger og Hotel Cæsar generelt smak og behag. Men jeg må få presistere å si at de som mener at dagens sesong er blant de tammeste og kjedeligste, neppe kan ha sett alle sesongene. Hvis jeg personlig skal trekke frem en virkelig tam og kjedelig sesong må jeg vel peke på flere av de sesongene fra 2007 og utover. Fabian-sesongen, som et eksempel.


© Bildet tatt fra Tv2.no

Igjen må jeg påpeke at jeg ikke har noe i mot at folk er uenige, men jeg er virkelig forbauset over at såpass mange mener det de gjør. Arne Berggren er hos meg hjertelig velkommen til å forbli seriens kreative produsent/show runner, i flere fremtidige år! Han har etter min mening løftet Cæsar et tydelig hakk opp!

Forresten, en liten stund siden jeg reklamerte for andre blogger nå, da jeg med hensikt gjør det minst mulig. Men når vi er inne på Cæsar vil jeg likevel avslutte med å linke dere til den Hotel Cæsar-bloggeren jeg synes er overlegent den aller beste av de som finnes i dag.

Sjekk ut hcfan.blogg.no!

Hva synes dere?
Vi reblogges.

Farvel Hollywood


© Bildet tatt fra trutv.com

Farvel Hollywood
Farvel Hollywood.
Et spor av blod.
Et spor av galskap.

The God of Fuck og hans familie skal herske og rå.
Hvor tror du neste stjerne vil falle?

Farvel Hollywood.
Farvel det vi kjente.
Farvel det som var.

Skriften i rødt taller sitt.
Løp for livet vesle gris.

Farvel Hollywood.
Du stjerneprektige.
Du hellige.

Sjokkerende funn er gjort igjen.
Så ung, flere måneder på vei.

Farvel Hollwood.
Du er ikke lenger trygg.
Du er ikke lenger god.

No Name Maddox vil slå til igjen.
Løp hvite gris, løp.

Torsdagens armageddon og nå

I dag er det om noen timer akkurat to jævla døgn siden jeg fikk bekreftet noe jeg har hatt mistanke om… Lenge. I og med at jeg nå brukte tre prikker etter hverandre trenger jeg vel ikke si at det var en av de vanskeligere “nyhetene” som kom for en dag.

Jeg vil ikke si noe mer enn at jeg mistet noe den dagen. Noe som forhåpentligvis aldri kan bli det samme igjen… Og dere skal vite at jeg virkelig hater når folk skriver litt om noe, uten å gå inn på konkret hva det er for noe… Men siden saken er som den er så føler jeg at jeg ikke bør skrive noe om akkurat det…

Uansett tror jeg det er andre ting som folk flest lurer mest på akkurat nå. Hvordan går det med meg? Det var faktisk såpass tydelig at det var et spørsmål torsdags natt da både to av næreste familie og huseieren kom på inn. Jeg la meg i 17-tiden den kvelden, og sto opp rundt 23-tiden for at jeg i utgangspuntet kun måtte på do… Det var da jeg hørte at det ringte på døren. Jeg hørte det første gang før jeg rakk å komme meg helt inn på badet. Men valgte å ignorere det av gammel vane.

Folk som kjenner meg vet at jeg virkelig ikke liker overraskelser. Derfor åpner jeg heller ikke døren med mindre jeg vet om at noen kommer på besøk, OG at jeg har sagt at det var greit. Jeg var sikker på at det var noen polakker eller andre utlendinger som var ute etter å tigge penger, selv om det aldri har vært noen på døren på den tiden på døgnet.

Mens jeg satt på do oppdaget jeg et helvetes mas på telefonen. Sju ubesvarte anrop, fra intet mer enn fire stykk. Og et par meldinger. Før jeg hadde lagt meg hadde jeg skrevet nøyaktig hvordan jeg følte meg, på Facebook. Og ja, jeg vet at det er idioti med depressive og spesielt suicidale statuser på Facebook, men det er nesten en av de få måtene jeg har å få ut ting på. Jeg føler ofte å ikke bli forstått helt når jeg snakker med folk, derfor er det de ferreste jeg gidder å snakke med.

Denne saken er såpass spesiell, at jeg ikke følte i hvertfall da at jeg kunne snakke med noen. Jeg bare hadde behov for å få ut at jeg var og fremdeles er ganske nede. Og det uttrykket jeg sånn som dette…
«Mistet nettopp en av de største årsakene til å holde meg i live… Nå orker jeg snart ikke mer…………. :`-(»

Jeg hadde gjort statusen usynlig for de i den nærmeste familien, samt de som jeg leier hos.
Lite hjalp det når en av mine nærmeste venner kontaktet nettopp min mor, og huseieren. Og jeg klandrer vel egentlig ikke de som kontaktet dem for at de gjorde det… Selv om jeg virkelig skulle ønske at de lot være.

Jeg forstår godt tankene og frykten de måtte ha, og nå tenker jeg på de to beste vennene jeg har. Og det er ikke så rart, jeg ønsket bare å dø da. Jeg skal ikke si at det er så mye bedre nå, sånn egentlig heller. Men det som forundret meg er at de ble så urolig først da. Med tanke på at de vet at jeg har vært veldig nede og slitt med tanker mye lengre enn bare siden det som skjedde torsdag…

Jeg trodde også at de tross alt hadde fått med seg at jeg er for feig til å gjøre alvor ut av det jeg ganske så ofte har lyst til… For meg kom det spetaklet på kvelden mer uventet på, enn selve grunnen til at jeg falt enda et par hakk ned i den mentale kjelleren igjen. Men det kommer vel mest fordi jeg trodde at folk hadde fått med seg at jeg har slitt med suicidale tanker som har kommet frem og tilbake i en jævla berg og dalbane siden en eller annen gang på ungdomskolen. For meg har det blitt en vane… Og jeg har alltid vært åpen om det. FOR ÅPEN. Den statusen på Facebook den torsdagen var langt i fra den første jeg har skrevet og lagt ut av den sort.

Det er riktignok tre år siden jeg skrev så alvorlige statuser sist, og da kjente jeg ikke de som nå er mine beste venner… Men, ja. Jeg ble litt overrasket over det spetaklet som ble den natta. HELDIGVIS gikk folk rimelig fort. Kun en av de totalt tre som kom innom ble sittende igjen en stund, etter mitt ønske.

Men ja, jeg lever. Jeg vil ikke alltid leve. Men jeg gjør det likevel, fordi jeg altså er for feig til å gjøre noe. Jeg har en stor paranoia for å mislykkes og bli handycapet eller noe… Jeg har lest for mange utrolige artikler om folk som har overlevd det uoverlevbare, dessverre… Så derfor tror jeg at folk kan ta det rolig uansett hvor hardt jeg virkelig ønsker å bare gå 7 fot under.

Nesten så jeg kan gå til folkeregistret og be om å få Suicidal som mellomnavn!…


© Bildet tatt fra uhaweb.hartford.edu

Helt til slutt.. Det er ikke bare telefonen som har fått inn en del meldinger siden torsdag. Det har også kommet inn noen mail for folk som skriver at de gjerne vil være der for meg og la meg få snakke om jeg vil det. Jeg setter HALVVEIS pris på det. Med halvveis mener jeg at det er ikke alle de tilbudene jeg setter pris på da noen av de kommer fra “venner” som jeg anser som falske. Mesteparten av de som har tilbudt seg å være der for meg er vel og merke gode folk som jeg vet mener det de skriver, men, ja… Den andre årsaken til at jeg ikke vil snakke, er altså at dette er en sak som gjelder flere enn meg, så derfor holder jeg meg for god til å snakke om det. Det er tydeligvis heller ikke noe vits i å snakke med noen av de jeg eventuelt burde ha snakket med….

Så… Da har jeg egentlig ikke mer jeg ser til hensikt å forklare eller fortelle. Dere vet nå hvordan jeg har det.. Eller, det gjør dere virkelig ikke. Men dere vet nå at det ikke går så jævla bra, men at jeg er i live. Og det var egentlig bare det.

Vi reblogges!


Vi er alle blomster

Vi mennesker er som en blomst. Veldig forskjellige, selv om vi mange kan ligne på hverandre er vi alle helt unike.

Noen blir oppdaget, plukket opp, elsket og tatt godt vare på.
Noen har vokst opp uten så mange andre og kan være ok med det. Andre blir bare en del av en større flokk på en eng, et jorde, eller kanskje til og med oppe i høyden på et tak.

Til tross alle forskjellene har vi alle en ting til felles.
Hvis vi ikke får nok vann, lys og næring… Ja, da visner vi.
Eller hvis vi brekker så kan det hende at vi overlever, men uten at vi helt blir den samme igjen.

Ja, det var fredagens metaforer som kommer fra en autist, dobbelt ironisk da ironi heller ikke er min sterkeste side. Men, ja… Vi er alle noen jævla blomster…

28 Days Later (2002)

Forskning opp gjennom tidene har ført til en rekke svært forskjellige ting. Når et virus ved et uhell blir sluppet ut fra et britisk laboratorium er mildt sagt også helvete sluppet løs i samme slengen. Viruset som viser seg å være ekstremt smitsomt på minimal med tid skaper et voldsomt sinne og en enorm aggresjon for de som får det i blodet.

På svært kort tid er viruset spredt verden over og de aller, aller fleste mennesker er rammet av infeksjon. Folk er blitt forandret til å være sivile mennesker til å bli voldelige, ildsinte og hatefulle kryp. Verre enn om de hadde vært zombier, da dette viruset ikke er med på å senke tempoet, men at de fremdeles kan løpe og bevege seg minst like fort som før. Om mulig ikke enda fortere.

Da sykkelbudet Jim ble truffet av en bil var verden fremdeles gjenkjennelig, uforandret og “trygg”. Når han så våkner opp fra koma i en lengre tid står han opp til en helt annen verden enn den han sluknet fra under kollisjonen. Han tror selvfølgelig ikke sine egne øyne når han spaserer ut fra sykehuset og ikke kan finne et jævla, levende menneske i hele London. Alt er øde, forlatt og død.


© Bildet tatt fra danielpeterevans.wordpress.com

Når han går inn i en kirke er alt han kan se en dunge med lik, frem til det viser seg at presten rører på seg. Jim som enda ikke har blitt informert om viruset tror i noen sekunder at presten er frisk, frem til han blir angrepet og må løpe for livet. Under flukten får han hjelp av to andre, usmittede mennesker som nå er hans eneste venner.

28 Days Later er en av flere filmer som har overrasket meg positivt de siste årene. Jeg burde ha sett den mye tidligere, spesielt siden jeg har noen venner med veldig stødig, høyt respektabel og god smak som har anbefalt meg den. Uansett, nå har jeg fått den med meg, og jeg angrer ikke på de to timene jeg har ofret.

Plottet er ikke helt ukjent da jeg har sett utallige verden-er-smittet-av-dødlig-virus-og-vi-følger-noen-få-overlevende-som-kjemper-for-å-overleve-og-kanskje-engang-finne-et-eller-annet-sted-med-flere-overlevende-og-gjerne-også-at-det-finnes-en-motkur-filmer før. Men når det er sagt, det er en grunn til at jeg har sett såpass mange slike; jeg er et menneske med fornuft og selvrespekt som elsker gode filmer og vil gjerne se flest mulig av dem!


© Bildet tatt fra dvdactive.com


© Bildet tatt fra dvdbeaver.com

28 Days Later er i tillegg til å være til tider ganske mørk også en vakker film. De få menneskene vi følger fra start til slutt er gode mennesker som føles godt å følge med på. Filmen har et vakkert soundtrack som den ikke hadde vært den samme uten. Bildekvaliteten er for det meste litt uskarp, noe som man oppdager etter hvert er veldig bevist. Alt er gjort så til de grader med en hensikt, og de tingene skaperne bak denne diamanten har gjort er gjort med stil og seier.

I rollene finner vi blant annet Cillian Murphy (“Batman: The Dark Knight”, “Batman Begins” og “Inception”), Naomie Harris (“Pirates of the Caribbaen: Dead Man`s Chest”, “Pirates of the Caribbean: At World`s End” og “James Bond: Skyfall”), Brendan Gleeson (“Braveheart”, “Gangs of New York” og “Troja”) og Noah Huntley (“Event Horizon”, “The Chronicles of Narnia: The Lion, the Witch and the Wardrobe” og “Snow White”) som alle har gjort en overlegen god jobb i sine prestasjoner.


© Bildet tatt fra watchingthedead.blogspot.no

Filmen er skrevet av Alex Garland som også har jobbet med store filmer som “Dredd”, “Sunshine” og “The Beach”, mens i registolen finner vi Danny Boyle som har jobbet med blant annet “127 hours” og “Trainspotting”.

Dette er virkelig en av de beste zombielignende filmene som er laget av nyere tid, og som alle gode filmer føles den alt for kort selv om den passerer nesten over to timer.

Enda en ting som er treffsikkert er hvilken side terningen vil lande på.

Terningkast

Vi reblogges!

Mørke lystigheter

Hvis jeg skal beskrive meg selv med 3 eller 5 ord så vil ingen av de være ond, om jeg må være helt ærlig. Men jeg er likevel på ingen måte uskyldig. Jeg har flere sider ved meg som mange nok vil mene er noe mørk, dyster og litt ekstrem. Jeg er skadefro og hevngjerrig så det holder etter til tider, og jeg har også mine gleder som er basert litt på av at andre blir irritert, provosert eller noe i den dur.

Jeg tenkte rett og slett å presentere noen smålige gleder jeg enda har igjen i livet. Altså, jeg er kun et menneske jeg som deg, selv om vi to garantert er like forskjellig som et skampult ludder og et nyfødt, helt uskyldig barn. Jeg må vel i dette tilfelle bli ludderet, ironisk nok med at jeg enda er jomfru.

ψ. Unødvendig bruk av trafikklys
Det var faktisk når jeg gjorde dette senest i dag at jeg kom på å lage dette blogginnlegget.

Oppdal er ikke det største stedet man finner, likevel er det faktisk blitt stort nok til at det nå har fått status som småby. Det er per dags dato kun et eneste trafikklys her, og det er ved Kiwi. I dag var altså en sånn dag hvor jeg trykket på knappen som aktiverer rødt lys, til tross for at de få bilene som kom kjørende var såpass langt unna enda at jeg godt hadde rukket å gått over en og en halv gang.

Ikke så ofte jeg gjør dette. Som regel lar jeg være å trykke på knappen om det ikke er nødvendig, men sånn som i dag hadde jeg rett og slett bare lyst til å sinke noen bilkjørere unødig. Og jeg smiler som regel litt smålurt hver gang! ^^

Ψ. Når eldre og religiøse ser stygt på meg
Folk som har omgått meg nok vet at enkelte eldre ser noe stygt på meg mens de passerer. Dette kan jeg på enkelte dager synes er litt gøy, og selvfølgelig frister det å gjøre et lite nummer for å provosere litt ekstra, men det gjør jeg aldri. Har ikke helt guts, eller tror det egentlig handler litt om at jeg tross alt har vett nok og er moden nok til å unngå akkurat det.

Så er det en kategori til som er litt gøy å gå forbi når man ser at de ser stygt på deg, og det er noen av de menneskene i distriktet jeg vet har sin tro. Så religiøse og eldre folk synes jeg kan være litt gøy når jeg går forbi og jeg virkelig ser at de ikke er begeistret for det de passerer. Men når det kommer til de fleste andre så er det enten ikke så gøy eller bare helt likegyldig for meg om jeg skulle legge merke til noe negativ reaksjon.

Ψ. Enkelte personers motgang/bortgang
Jeg skal være den første å innrømme at det finnes en rekke personer jeg liker ganske dårlig. Det er ingen jeg hater. Men det finnes de som for min del kan få brenne langsomt og smertefullt inn i døden. Vel og merke er det ikke så mange som jeg nærmest ønsker akkurat det for, da.

Jeg er for å si det rett ut ganske skadefro enkelte ganger. Jeg kan simpelthen virkelig nyte enkelte personers ganske heavye motgang. For ordens skyld er dette personer som enten har såret meg eller brukt meg på et eller annet tidspunkt, eller personer som jeg vet har gjort noen andre noe. Ja, også finnes det enkelte kjente mennesker som jeg aldri har møtt eller hatt kontakt mer i hele tatt, som rett og slett bare er noen utrolige småe folk etter mitt syn. Konkret eksempel: Jeg ble ganske lettet da jeg fikk høre at Arfan Bhatti er meldt savnet da jeg har mine livlige fantasier om hva som kan ha hendt. ^^

Men, de aller fleste er vel og merke folk jeg har kjent og vært i kontakt med på et eller annet tidspunkt.

Ψ. Når jeg vinner over noen
Enten det gjelder en diskusjon, konkurranse eller et spill så er jeg som oftest en ganske dårlig vinner. Ja, faktisk ikke den beste taperen heller. Noe jeg tror ligger i familien, da både jeg og min bror kunne i hvertfall før i tiden bli litt fysisk irritert om vi tapte i foreksempel et tv-spill. Ikke voldelige, vel og merke.

Men, nå var det å vinne som var greia for dette punktet. Ikke for å skryte, men de aller fleste diskusjoner jeg har hatt, så har jeg som oftest fått rett til slutt. Dersom det er noe jeg ikke er helt sikker på lar jeg som oftest være å diskutere frem til jeg er mer sikker på min sak. Når noen innser at de har tatt feil, og jeg rett, det er virkelig en god følelse. Ikke akkurat noe jeg har behov for å skryte av, for det å være en såpass dårlig vinner som jeg er, er vel strengt talt ikke en spesiell god side.

Jeg har ingen psykologisk forklaring på dette selv. Ikke har jeg tenkt så mye over dette heller, men jeg har alltid satt pris på å være den som har rett. Tanken på at noen skal være bedre i meg i noe er mildt sagt ganske forstyrrende, og når alt kommer til alt er jeg veldig lite glad i noe konkurranse, med mindre jeg virkelig er sikker på at jeg skal vinne eller ha rett. Når jeg har skrevet alt dette må jeg legge til at jeg gir meg hvis tilfellet skulle være at jeg har feil, og at jeg absolutt ikke er en som krangler for å krangle! DET holder jeg meg for god til!

Ellers har jeg ikke flere “mørke sider” som gir meg tilfredsstillelse (ikke seksuell) av det jeg kan komme på. Det betyr ikke at jeg ikke har flere “mørke sider”, for DET har jeg. Men ikke som gir meg noe glede, heller tvert om. Jeg anser jeg meg selv alt i alt som en ganske dyster og mørk person med få og som regel noe ensformige gleder i livet. Jeg avskyr det meste av folk, og jeg har lite tro på fremtiden. For meg er alt i det store bildet ganske meningsløst med tanke på at vi fleste er død innen 70-100 år likevel, og da er også det aller meste av det vi fleste har mestret og feilet med glemt! Men ja, det får jeg eventuelt skrive MER om i et helt annet innlegg, hihi..

Vi reblogges!

God Morgen Norge!

Først vil jeg takke alle som har trykt liker og delt det diktet jeg skrev og publiserte på bloggen i går, cirka på denne tiden her. Andre punkt i første avsnitt er, jeg tror snart jeg trenger ny tekstforfatter til å fikse overskriftene. “God Morgen Norge!”… Jaja, fremdeles en bedre kjærlighetshistorie enn Twillight.

Hø??…

Uansett. Jeg er alt annet enn stabil for tiden. Er så vringlete som jeg kan bli. I går la jeg meg i 09-tiden, sto opp rundt 19. Så døgnrytmen min er det første som virkelig ikke er på plass. Ellers tar det på å være såpass langt borte fra de aller beste vennene jeg har i skrivende stund. Stort bedre blir det ikke når noe jeg har sett frem til en stund, plutselig blir kansellert til fordel for noe annet. Hadde håpet og trodd på at jeg skulle reise bort litt faktisk førstkommende uke. Men det ble ikke noe av.

Jeg hadde virkelig innstilt meg på at det skulle bli noe den uka, om akkurat en uke. Og det virket virkelig på den jeg skulle besøke at det skulle gå bra også. Men så kom Jesus og tok meg i rumpa igjen, og sånt har hard bismak. Og jeg liker ikke å bli tatt så uforbredt og brutalt i rumpa… Sorry. No offence til de som liker det, men.. Og, for de som måtte lure så bruker jeg en metafor for når noe virkelig føles kjipt og hardt nå.

Ja… Metaforer ja… Jeg burde egentlig holde meg for god til å bruke både det og satire, siden jeg sliter såpass og fort blir provosert dersom andre bruker det.

Jeg takler virkelig ikke forandringer. Det gjør sånn at jeg har vanskelig for å tenke positivt på flere måter. Jeg sliter med å tro på noen neste gang noen sier noe, nesten uansett hva det måtte være. Og jeg sliter med å se frem til, og å håpe at det fremdeles skulle skje flere ting som gjør livet fremdeles verdt å leve. For jeg må si det som det er… Det skal på ingen måte være noe jeg legger skjul på. Jeg tenker rett og slett fremdeles alt for ofte på å ta mitt eget liv… Og jeg har begynt å fått en tanke om hvordan jeg vil gjøre det, sånn for å være mest sikker på at det skal gå best mulig smertefritt og raskt…

Akkurat nå tenker jeg ikke på de tankene. Men de var ganske tett på meg i natt. Og om ikke daglig, så har jeg de ukentlig. Så dårlig og lite kontakt som jeg har med folk flest for tiden nå tror jeg heller ikke noen ville blitt spesielt preget av det. Altså hvis jeg hadde lagt meg ned for godt. Jeg vet at noen hadde vært veldig lei seg en stund, som i noen uker… Og det er en av de få motivasjonene til å prøve å ikke gjøre det, fordi jeg ikke vil at noen skal være lei seg. Men, samtidig må jeg fullføre det jeg tenkte å skrive i ste. Folk hadde likevel kommet over det og glemt det veldig kvikt, tross alt.

Men ja… Nok om det.
Livet føles veldig kjipt, mildt sagt. Det er ikke alltid at det synes så godt for folk rundt meg, tror jeg… Sånn utenom når jeg har veldig behov for å snakke om det. Og jeg har skrevet det før, det er virkelig ingen som er i nærheten av å faktisk kan tenke seg hvordan jeg faktisk føler meg og egentlig har det. En av grunnene er nettopp at jeg ofte er så ustabil. Noen ganger kan jeg være veldig energisk og til tider positiv og snakke, snakke, snakke om ting jeg brenner for og sånn… Så det er ikke rart at folk nok ikke helt vet hvordan jeg føler meg, sånn egentlig. Jeg er også blitt ganske flink til å fake til tider. Det holder i hvert fall til at jeg klarer å beholde maska de minuttene det krever å gå på butikken. Det hender at jeg klarer å hilse på folk, prøve meg på et slags smil og en slags vennlighet og at det virker som jeg har en viss gnist.

Jeg tror det er nå det passer å sitere en venninne jeg egentlig snakker litt for lite med som en gang skrev at jeg er mentalt ødelagt. Det er så alt for mye som ikke er på plass. Det er så mye som burde vært annerledes. Det er foreksempel veldig tilfeldig at de som er mine beste venner er det. For det er andre venner jeg har mye mer felles med enn de. Jeg burde rett og slett bli flinkere til å faktisk ha kontakt med de jeg har flere interesser til felles med, fremfor å bruke energi der det meste av grunnlaget for kontakt er at jeg har følelser utenom vanlig vennskap som ikke er gjensidig. Nei, jeg vet ikke om det ikke er gjensidig. Faktisk burde jeg kutte ut vennskap som ikke er gjensidig på et eller annet vis. Altså, vennskapet er gjensidig, men, dere forstår hva jeg mener.

Så fremt det mennesket ikke får følelser for meg er det faktisk det jeg burde gjøre. Men for faen!? Hun er bestevenninna mi. Og selv om hun ikke er blitt knyttet til meg på samme måte, så betyr ikke det at hun ikke er knyttet hun også. Det er andre årsak til at jeg sliter sånn med å sette en stopper for vennskapet, i tillegg til grunnen til at jeg faktisk tenker på å kutte kontakten… Det føles ikke rettferdig å dumpe et så godt og bra menneske som alltid har stilt opp for meg så godt hun har kunnet, selv om jeg ikke har fortjent det bestandig. Følelser er ikke noe man kan bestemme over om man skal ha eller ikke. Men for å ro meg tilbake litt, hvor sunt er det å vente og håpe på at hun skal få likesinnede følelser for meg? For det håpet er også en av de grunnene til at jeg enda ikke har gitt opp. Jeg har ikke troa på et særlig langt vennskap som forblir kun et vennskap så lenge jeg elsker henne så jævlig sterkt. Jeg tenker så vanvittig på henne hele tiden. Om jeg har snakket med henne eller ikke fra dag til dag har lite betydning for savnet og alle tankene.


Bilde tatt av Jannike Grøtte Warberg.

Hun er den jeg har lyst til å debutere seksuelt med. Hun er den som jeg vil dø med. Kall meg gammeldags, men jeg har ikke lyst til å dele livet med noen andre. Faktisk, om så det skulle bli henne og meg og vi skulle gå fra hverandre senere, så ønsker jeg ikke at det skal være flere etter henne. Jeg synes at mennesker skal holde seg til et forhold. Og dersom det ene forholdet tar slutt, så skal man ikke ha flere. En eneste partner hele livet. Intet mer, eller mindre.

Neida, det er på mange måter ikke rart at jeg ikke har hatt kjæreste eller debutert seksuelt enda… Jeg er i det minste ikke religiøs!

Igjen sitter jeg igjen med et eksempel av et innlegg som ikke ble om det jeg tenkte det skulle bli om. Men denne gangen gjør det ikke så mye. For jeg føler at det jeg har skrevet nå er noe jeg har fått mer ut av å skrevet enn det jeg i utgangspunktet tenkte… Faktisk, for en gangs skyld.

Nå må jeg bare fortsette, ta dag for dag. Se hva som skjer. Jeg skulle ønske at alt tok slutt nå og at jeg fikk lov til å dø, men jeg frykter at dere vil høre fra meg igjen, og at dette ikke er siste kapittel på et stort sett bortkastet, ensomt og meningsløst “liv” med STORE hermetegn.

Vi reblogges?

Noen ganger!

Noen ganger.
Ikke alltid, men der og da.
Innimellom skulle jeg bare ønske det.
At jeg var noe gedigent, spesielt, og unikt.
At jeg var uslåelig, best på alle fronter.
Jernmannen, idolet, overleveren.

Noen ganger.
Noen andre ganger.
Ikke alltid, men der og da.
Innimellom vil jeg bare være usynlig.
Ikke-eksisterende, som aldri født.
Mr. Ingenting, luft, tåke.
Helt vekk.

Så hender det andre ganger.
En av de andre gangene.
Der og da.
At jeg skifter spor igjen.
Helt plutselig, uten forvarsel.

Selv venner sliter med å vite hvem de skal forholde seg til.
Han høye med alt motet, gleden, drømmene og energien?
Eller han lave med alle lem parkert i kjelleren, han lille usikre?

Noen ganger.
Ganske ofte.
Ikke bare der og da.
Men så og si hele tiden…
Så håper jeg at uansett humør.
Uansett tanker og skiftende sider.
Så håper jeg de utvalgte aldri gir meg opp.
Tross alle forvirringene.
Tross alt stresset.
Tross alt.
Og ingenting.

Noen ganger…
Og hele tiden.
Alt på en gang.
Du vet.

Russ og rus og sånn.

Det nærmer seg mai, og allerede har det vært noen russedåper rundt om kring i Norge. Jeg kan godt forstå moroa som ligger i å utføre en del av knytene som står skrevet. Det jeg personlig aldri har forstått meg på er det aller meste andre som er med å være russ. Russedåp hvor de mange steder i landet døper russen i sur melk og faens oldemor. Også er fyll, natterangling og festing helt umulig å unngå når jeg først skal ta opp temaet.

Jeg var på en måte russ selv da jeg var 18 år i 2010. Sortruss, med russenavnet “Moviemaker”. Hva gjorde jeg ut av den tiden? Ehm.. Delte ut russekort til barn som jeg hater, gikk med samme buksa ut russetiden… Ehm, og.. Punktum. Det var faktisk det. Jeg gadd rett og slett ikke gjøre mer ut av det. Så hvorfor jeg i hele tatt brydde meg om å være russ kan man stille spørsmålstegn bak. (?) (Sånn :-P)


Foto: Jannike Grøtte Warberg.

Svaret er som så; Jeg tenkte at det kunne være ok å være russ, i tilfelle jeg skulle angre på å ikke ha vært det senere. Nå er jeg snart blitt 22 år og jeg angrer overhode ingenting på at jeg så og si ikke var noe særlig til russ. Jeg angrer ikke på at jeg ikke fikk noe opp i lua, jeg angrer ikke på at jeg aldri deltok på noen møter, fester, arrangementer. Av de sosiale greiene jeg var med på, som jeg ikke forstår hvorfor i dag har vi russedåpen og 17. mai toget. Begge delene tenker jeg nå at jeg kunne droppet.

Jeg som finner på så mye rart på egenhånd trengte aldri den lista over russeknyter. Det blir ikke mer moro enn det man klarer å finne på selv, EDRU! Og det er faktisk det med alkohol jeg tenker å skrive mer om nå. Hvorfor er det i hele tatt lov å selge alkohol i Norge? Hvorfor er det ikke straffbart?

Unger ned til 14-års alderen kan fort få i seg noe i dag. For de aller fleste unge som rører alkohol er årsaken fordi det er noe alle andre gjør. Man gjør det for å være sosial. Vel, er det noe som virkelig er usosialt så er det å drikke, og da tenker jeg på de som blir påvirket. Jeg synes jeg er mye mer sosial som sitter og snakker med folk over nett, enn de som er ute og drikker og blir fulle med andre.

Lite er så falskt så fylla. Fylla i seg selv er ekte. Men når man blir full er folk i mott hode noen helt annen enn den man egentlig er. Jeg hater når folk rører alkohol. Jeg skulle ønske at alkohol var som med enkelte andre rusmidler. For det er rusmidler alkohol faktisk er! Jeg skulle ønske at man fikk bøter som virkelig svidde dersom man drakk noe som helst med alkohol i. Jeg forakter selv mine beste venner når de er så dumme i hodet at de drikker! Og jeg får ikke dårlig samvittighet av å skrive dette.

Jeg er glad i bestevennene mine for den de er! Jeg hater dem for den de måtte bli når de drikker! Jeg er selvfølgelig klar over at jeg bruker sterke ord nå.

Hadde det vært opp til meg så hadde folk skulle fått bøter for å røre det minste av alkohol. Bøtene skulle vært justert ut i fra hvor mye lønn hver enkelt har, sånn at de rikere av oss ikke hadde kommet alt for lett unna, sammenlignet med de som ikke har like god inntekt.

Er det noen unntak? Nei, ikke i mitt hode. Rus er rus, så lenge det er alkohol i noe og det går an å bli beruset av det man har i seg så er det noe jeg ser kraftig ned på. Folk som drikker er tåpelige NÅR de gjør det. Selv ikke et glass vin ved middagen er noe jeg har til overs med, igjen fordi det er rusmiddel!

Hvorfor skal de fleste ofte ha det morro i en annen tilstand enn de er i ellers? Hvorfor tenker så mange ikke lengre enn at man faktisk kan ha det morro og faktisk huske og le av det i ettertid? Hva er greie med noe mange ikke husker? Jeg synes det er feigt å drikke for å kunne føle seg mer fri til å gjøre og si ting man ellers ikke hadde turt! FEIGT, FEIGT, FEIGT! Og igjen, smålig!

Så, der skulle jeg også i år ha markert meg veldig tydelig om både russ og rus!
Det er ikke tøft å drikke, det er ikke tøft å røyke. Dere som driver med sånt, er noen virkelige kvalme vesener når dere gjør det. Og dessverre gjelder det et alt for stort flertall. Absolutt alle vennene mine har drukket, noe som gjør meg svært, svært forbanna, alle skulle fått et hardt slag i magen! Folk flest er ekle, motbydelige, svake sjeler, jeg håper for oss alle at helvete ikke finnes.

Vi reblogges!

Tourist Trap (1979)

Det mange unge ikke vet å ha erfart enda er at det finnes mange gode, gamle filmer. Det som er så synd er at det også finnes en rekke oversette klassikere i en hver sjanger, selv blant de som er noe eldre. Tourist Trap fra 1979 kan udiskutabelt nevnes som en av flere klassikere som hadde fortjent at flere visste om den. Det finnes nemlig en rekke flere gode, gamle skrekkfilmer enn foreksempel de mer kjente som The Shining, Halloween, The Texas Chain Saw Massacre, Friday The 13th og Dracula.

Det er rett og slett skammelig at selv ikke jeg hadde hørt om denne filmen før nå nylig. Vel, la det bli et mysterium. Med denne anmeldelsen skal jeg i hvert fall forsøke å få flere enn meg selv til å mene og synse godt om den.

Faktumet at folk har forsvunnet og aldri blitt hørt fra igjen, er intet nytt. Og det skal ikke nektes for at begynnelsen virker kjent. En gjeng venner er på tur i en jeep i det den stopper på mystisk vis. Mens mannen i flokken bestemmer seg for å finne ut av det, går jentene seg en tur og finner noe de mener må være paradis. De finner blant annet et vann å bade i. Etter de har plasket uti kommer en fremmed, men tilsynelatende høflig mann traskende. Han presenterer seg og forteller at før i tiden tok han betalt for at folk skulle få bade der, men det var før motorveien ble flyttet, og siden da har det vært lite med folk.


© Bildet tatt fra deadlydollshouse.blogspot.no

Mannen, Mr. Slausen, virker noe mystisk, akkurat som den plutselige jeepstoppen, men uten at det skremmer vennene våre. Senere tar han med flokken inn til seg selv, nemlig et museum fult av voksdukker. Han legger ut om gamledager da hans bror laget alle dukkene. Den tiden da også hans kone var i live før hun døde av kreft. Eller gjorde hun?

Det skal vise seg at Mr. Slausens historie ikke helt stemmer, og vi skal snart få bekreftet at noe er alvorlig ute å kjøre med hele opplegget. Når ungdommene om natta blir angrepet av en gal mann med maske begynner adrenalinet å pumpe løs. Natta er enda ung, og flere skjebner skal avgjøres med tette mellomrom.. Og med det stopper jeg å fortelle mer av selve handlingen. Jeg vil nødig røpe for mye, da det faktisk er en del å ta av!


© Bildet tatt fra groovydoom.blogspot.no


© Bildet tatt fra aheroneverdies.com

Tourist Trap er en ganske unik og skrekkslagen perle, spesielt fra sin tid. Heller er det ikke å komme bort fra at flere kjente fjes har medvirket som blant annet James Bond-dama Tanya Roberts og ikke minst stjerna selv; Chuck Connors som også er kjent fra filmer som Airplanet II, Branded og Maniac Killer. Filmen er regissert av David Schmoeller som blant annet har Puppetmaster og The Seduction på samvittigheten.

Musikken er old school og stilsikker, nervepirrende og vakker. Akkurat som filmen. Skuespillerprestasjonene er slik man kan forvente av en god, gammel film. Historien er original og forbløffende. Til syvende og sist finnes det mikroskopiske grunner til å la denne filmen passere usett.

Jeg anbefaler den med god samvittighet, i hvertfall så lenge du tåler en dukke, eller to.. Eller, ehm, mange!

Terningkast 

Vi reblogges!